Kilder:
Innlegg
Kommentarer

Havblikk

31/05/2012 av Magne Stolpnessæter

Av André Bjerke, fra diktsamlingen Slik bærer frøet skissen til et tre (1954)

Det finnes stunder da ditt uerkjente
og indre liv blir løftet fra personen
som flammens lys fra veken, og som tonen
i frigjort klang blir løst fra instrumentet.

Og du er bare speilet som vil hente
et gjenskinn fra den skjulte regionen:
det store havblikk, illuminasjonen,
hvor alt i deg er åpnet for å vente.

Det er den største prøve. Alt kan hende
når støv og stjerne tyder ditt symbol:
Den fjerne ting blir nær, den nære fjern.

Fra havet stiger opp en usett sol,
og alt beror på deg om du skal brenne
til kull og aske – eller herdet jern.

Publisert i Eksistensielle spørsmål, Tidløst | Legg igjen en kommentar »

En henrettelse i Bergen

26/04/2012 av Magne Stolpnessæter

Skrevet av John Paulsen (Ibsens protégé) i 1876

“…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa ‘Nordnæs’. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, ‘Signekjærringer’, der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater….»

«Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.”

Kilde: Statsarkivet i Bergen

Publisert i Historie, Tidløst | Legg igjen en kommentar »

Air and Dreams

31/03/2012 av Magne Stolpnessæter

Av Gaston Bachelard, utdrag fra L’air et les songes (1943)

STUDIES OF THE IMAGINATION, like many inquiries into psychological problems, are confused by the deceptive light of etymology. We always think of the imagination as the faculty that forms images. On the contrary, it deforms what we perceive; it is, above all, the faculty that frees us from immediate images and changes them. If there is no change, or unexpected fusion of images, there is no imagination; there is no imaginative act. If the image that is present does not make us think of one that is absent, if an image does not determine an abundance— an explosion— of unusual images, then there is no imagination. There is only perception, the memory of perception, a familiar memory, an habitual way of viewing form and color.

The basic word in the lexicon of the imagination is not image, but imaginary. The value of an image is measured by the extent of its imaginary aura. Thanks to the imaginary, imagination is essentially open and elusive. It is the human psyche’s experience of openness and novelty. More than any other power, it is what distinguishes the human psyche. As William Blake puts it: “The Imagination is not a State: it is the Human Existence itself. We will be more easily convinced of the truth of this maxim if we study the literary imagination systematically, as I am going to do in this work. This verbalized imagination, because it depends on language, forms the temporal fabric of spirituality and is therefore not bounded by reality.

Beksinski_13

Conversely, an image that deserts its imaginary principle and becomes fixed in one definite form, takes on little by little all the characteristics of immediate perception. Soon, instead of leading us to dream and speak, it causes us to act. We could say that a stable and completely realized image clips the wings of the imagination.

It causes us to fall from the state of dreaming imagination that is not confined to image, and that we may call imageless imagination, just as we speak of imageless thought. In its prodigious life, the imaginary no doubt leaves behind some images, but it is always more than the sum of its images, always beyond them. The poem is essentially an aspiration toward new images. It corresponds to the essential need for novelty which characterizes the human psyche.

A psychology of the imagination that is concerned only with the structure of images ignores an essential and obvious characteristic that everyone recognizes: the mobility of images. Structure and mobility are opposites— in the realm of imagination as in so many others.

It is easier to describe forms than motion, which is why psychology has begun with forms. Motion, however, is the more important. In a truly complete psychology, imagination is primarily a kind of spiritual mobility of the greatest, liveliest, and most exhilarating kind. To study a particular image, then, we must also investigate its mobility, productivity, and life.

La Folie

It is possible to do so because the mobility of an image is not vague. A given image often has its own way of moving. A psychology of the imagination of movement, therefore, should define the mobility of images directly. It should bring us to the point where we can actually draw, for each image, an odograph which would summarize its kinetic activity. This book is a first attempt at such a study.

I shall not, therefore, consider established images, those stereotypes that have already become well defined. Nor shall I consider other clearly traditional images such as the many flower images found in poet’s garden. They are a conventional touch that serve to add color to literary descriptions but have lost their imaginative power. Other images are completely new, alive with the life of living language. We experience them as actively lyrical through their ability to renew our hearts and souls. These literary images add hope to a feeling, a special vigor to our decision to be a person, even have a tonic effect on our physique.

The book that contains them suddenly becomes for us a personal letter. They play a role in our lives. They revitalize us. Through them, words— speech, the written word, literature— are raised to the rank of creative imagination. Thought expressed by a new image is itself enriched as it enriches language. Being becomes speech. Speech appears at the psychic highpoint of being. Speech is revealed as the instant transformation of the human psyche.

How can we gauge this urge to live and to speak? Only by broadening our experience with literary figures and moving images; by restoring to each thing its own particular movement, as Nietzsche advises; by classifying and comparing the different movements that belong to images; and by counting the wealth of tropes that cluster around a word.

Whenever we are struck by an image, we should ask ourselves what torrent of words this image unleashes within us. How can we detach it from the all too stable background of our familiar memories? To grasp the imagining role of language, we must patiently search out for every word its inclinations toward ambiguity, double meanings, metaphors.

To put it in more general terms, we must take account of every urge to abandon what we see or what we say in favor of what we imagine. In this way we may be able to reinvest the imagination with its role as seducer. Imagination allows us to leave the ordinary course of things. Perceiving and imagining are as antithetical as presence and absence. To imagine is to absent oneself, to launch out toward a new life.

Often we have no guiding principle for our absence and do not persevere once we have set out. Reverie merely takes us elsewhere, without our really being able to live the images we encounter along the way. The dreamer is set adrift.

A true poet is not satisfied with this escapist imagination. He wants the imagination to be a journey. Every poet must give us his invitation to journey. Through this invitation, our inner being gets a gentle push which throws us off balance and sets in motion a healthy, really dynamic reverie. If the initial image is well chosen, it stimulates a well-defined poetic dream, an imaginary life that will have real laws governing successive images, a truly vital telos.

The images which the invitation to journey arranges one after the other gain a special vitality from this careful disposition, allowing us to define a movement of the imagination for those instances that will be studied here at length.

This movement will not be a simple metaphor. We will really feel it within ourselves, most often as a release— as ease in imagining related images or desire to pursue a fascinating dream. A beautiful poem is a kind of opium or alcohol. It is refreshment that calms our nerves. It effects in us a dynamic induction. I shall try to elaborate all the possible meanings of Paul Valéry’s profound remark: “The true poet is one who inspires.” The poet of fire, of water, or of earth does not convey the same inspiration as does the poet of air.

Henry Fuseli - Nachtmahr (1802)

This is why the meaning of the imaginary journey is very different for various poets. Some only bring their readers to the land of the picturesque. They want to find elsewhere what we see around us every day. They load, even overload, daily life with beauty. We should not scorn this journey to the land of the real that entertains us at little expense. A reality illuminated by a poet has at least the novelty of new light shed on it. Because the poet shows us a fleeting nuance, we learn to imagine every nuance as a change. Only the imagination can see nuances, grasping them in transition from one color to another.

There are, then, in this old familiar world, flowers we have seen imperfecty! We have seen them imperfectly because we haven’t seen them as they change. Flowering is a process of subtle changes; it is always motion filled with nuances. Anyone who watches the flowers in his garden as they open and take on color alrready has thousands of models at hand for the dynamics of images.

But real mobility, the very essence of motion, which is what imagined motion is, is not aroused by the description of reality, even when it describes the unfolding of reality. A true journey of the imagination is a journey to the land of the imaginary, into the very domain of the imaginary. By this I do not mean one of those utopias which reveals itself suddenly as heaven or hell, Atlantis or Thebes. It is the journey that should interest us, yet it is the sojourn that gets described.

What I would actually like to examine in this work is how the imaginary is immanent in the real, how a continuous path leads from the real to the imaginary. Rarely does anyone live out the gradual imaginary deformation that the imagination obtains from perceptions or achieve the fluid state of the imagining psyche.

If we could multiply our experiences of image transformations, then we would understand the profundity of Benjamin Fondane’s remark: “First of all, an object is not real, but a good carrier of what is real.” The poetic object, rendered duly dynamic by the rich resonances of a name, will be, I maintain, a good carrier of the imagining psyche. To achieve this conduction, we must call the poetic object by its name, by its old name, giving it its proper oral value and allowing it to resonate, to awaken adjectives which will prolong its cadence and temporal life.

Did Rilke not say: “In order to write a single verse, one must see many cities, and men and things; one must get to know animals and the flight of birds, and the gestures that the little flowers make when they open out to the morning.” Every object that is contemplated, every exalted name that is whispered is the starting point for a dream and a poem; it is a creative linguistic movement.

Arrested Expansion

How many times, at the edge of a well, with its old stone covered with wild sorrel and fern, have I murmured the names of distant waters, the name of a world buried in water . . . And how many times has that world suddenly answered me . . . O my things! What conversations we have had!

Finally, the journey to the far-away worlds of the imaginary does not really channel a dynamic psyche unless it takes the form of a journey to the land of the infinite. In the realm of the imagination transcendence is added to immanence. Going beyond thought is the very law of poetic expression.

Of course, this transcendence often appears to be crude, artificial, or flawed. Sometimes, it happens too quickly and becomes illusory, impermanent, and diffused. The reflective person sees it as a mirage. But this mirage fascinates us. It brings with it a special dynamic, which is already an undeniable psychological reality.

Poets, then, can be classified by their response to the question: “Tell me which infinity attracts you, and I will know the meaning of your world. Is it the infinity of the sea, or the sky, or the depths of the earth, or the one found in the pyre?”

In the realm of the imagination, infinity is the place where the imagination asserts itself as pure imagination, where it is free and alone, vanquished and victorious, proud and trembling. Then images soar upward and vanish; they rise and are shattered by their very height. Then the realism of unreality is evident.

Beksinski_4

Forms are understood through their transfiguration. Speech is prophecy. In this way, the imagination is indeed a way of going beyond, psychologically. It takes on the appearance of a precursory psyche that projects its being. In Water and Dreams, I brought together many images in which the imagination projects its inner feelings on the outer world.

As we study the aerial psyche in this book, we will find instances where the imagination projects the whole being. When we have come so far and so high, we will certainly find ourselves in a state of open imagination. Eager to experience the realities of the upper air, the imagination as a whole will double every impression by adding to it a new image.

As Rilke put it, one feels as though he is on the verge of being written. “But this time I shall be written. I am the impression that will transform itself.” In this transposition, the imagination puts forth one of its Manichaean flowers that blurs the colors of good and evil, transgressing the most stable laws governing human values. We gather such flowers in the works of Novalis, Shelley, Edgar Allan Poe, Baudelaire, Rimbaud, and Nietzsche. By valuing them, we get the impression that the imagination is a form of human boldness. An innovative dynamism comes from them.

Publisert i Metafysikk, Tidløst | Legg igjen en kommentar »

Oaser der villmarken ennå blomstrer

29/02/2012 av Magne Stolpnessæter

Av Ernst Jünger, utdrag fra Über die Linie (1949), svensk oversettelse

TILEGNET MARTIN HEIDEGGER I ANLEDNING HANS 60-ÅRSDAG

Också i våra öknar finns det dock oaser i vilka vildmarken blomstrar. Jesaja insåg det under en lignande vändpunkt. Det er trädgårdarna dit Leviatan inte har tillträde och som han rör sig kring med vrede. Först og främst har vi döden. Idag, liksom förr, är människor som inte fruktar döden oändligt överlegsna också den största jordiska makt. Det är orsaken til att fruktan oavbrutet måsta spridas.

Makthavarna lever alltid med den ohyggliga föreställningen att inte bara enskilda utan många skulle kunne lämna denne fruktan bakom sig; det vore deras säkra fall. Häri ligger också den egentliga grunden til förbittringen mot varje läre som transcenderar. Där slumrar den största faran: att människan är utan fruktan. Det finns områden på jorden där man förföljer enbart ordet “metafysik” som kätteri. Att all hjältedyrkan och varje betydande människa måste dras ned i smutsen där är självklart.

Den andra grundläggande makten är Eros; där två människor älskar varandra undandrar de Leviatan ett område—  de skapar et utrymme som han inte kan kontrollera. Eros kommer alltid, som en gudarnas sanna budbärare, att triumfera över alla titaniska bildningar. Man gör aldrig fel om man ställar sig på hans sida. I det här sammanhanget kan Henry Millers romaner beröras—  i dem förs könet fram mot tekniken.

Det skänkar befrielse från tidens järnhårda tvång; man förintar maskinvärlden genom att man tar könet till sig. Den felaktiga slutsatsen ligger i att denna förintelse är punktuell och alltid måste stegras. Könet motsäger inte utan korresponderar med den tekniske processen i det organiska. På den nivån är det lika mycket släkt med det titaniska som den meningslösa blodspillan kanske är, ty drifterna gör motstånd endast när de leder til kärlek eller til offer. Det gör oss fria.

Eros lever också i vänskapen, som genomgår det slutgiltiga provet inför tyrannerna. Här renas och prövas den som guld i ugnen. i tider då misstänksamheten tränger ända in i familjen anpassar sig människan efter statens form. Hon rustar sig som en fästning ut vilken inte ett endaste tecken tränger ut. Där ett skämt, ja til och med underlåtandet av en gest kan innebära döden, råder stor vaksamhet. Tankar och känslor förblir dolda i det innersta; man undviker till och med vin eftersom det väcker sanningen.

I en sådan situation kan ett samtal med en förtrogen vän vara inte bara oändligt trösterikt, det kan också återföra och bekräfta världen i dess fria och rättferdiga mått. En människa räcker som vittne för att friheten inte ska försvinna. Men henne behöver vi. Då växar motståndskrafterna till sig. Tyrannerna vet detta och försöker upplösa det mänskliga i det allmänna och offentliga— det håller det oberäkneliga, det extraordinära på avstånd.

Publisert i Metafysikk | Legg igjen en kommentar »

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé

31/01/2012 av Magne Stolpnessæter

Av György Lukács, utdrag fra Romanens teori  (1916)

Romanen er den modne mandighets form: dens dikter har mistet all poesis strålende ungdomstro “at skjebne og sinn er betegnelser for samme begrep” (Novalis), og jo mer smertelig og dypt den nødvendighet har slått rot i ham at denne vesentligste trosbekjennelse i enhver diktning må stilles til livet som en fordring, desto smerteligere og dypere må han lære å forstå at den bare er en fordring og ingen virksom realitet.

Denne innsikt, denne ironi, er rettet både mot hans helter som i sin poetiske ungdommelighet går til grunne i forsøket på å realisere denne troen, og mot hans egen visdom som måtte innse at kampen var nytteløs og erkjenne at virkeligheten seiret til slutt. Ironien fordobler seg faktisk i begge retninger.

Den rammer ikke bare det dypt håpløse i kampen, men også den langt dypere håpløshet i å oppgi den; det forsmedelige nederlag i det å måtte tilpasse seg en idealfremmed verden, i det å oppgi sjelens irreale idealitet i den hensikt å oppnå herredømme over virkeligheten.

Og når ironien fremstiller virkeligheten som seierherre, avslører den ikke bare at virkeligheten er som et ingenting for sin overvunne motstander, ikke bare at en seier over virkeligheten aldri kan bli endelig, og at den, igjen og igjen, vil bli utfordret av nye oppstander fra ideen, men dessuten at virkelighetens overtak ikke så meget skyldes dens egen styrke, selv dens brutale retningsløshet strekker ikke til, men derimot den indre, nødvendige problematikk hos en sjel tynget ned av sine idealer.

Melankolien ved å være voksen oppstår av den doble, motstridende opplevelse av at på den ene side vår absolutte, ungdommelige tillit til en indre stemme er blitt redusert eller har forsvunnet helt, og på den annen side av at utenverdenen som vi nå lytter til for å lære å herske over den, ikke taler til oss med en stemme som klart meddeler veier vi skal gå og mål vi skal søke å nå.

Ungdommens helter blir vist vei av gudene: om det som møter dem ved veis ende er undergangens skimmer eller seierens suksess, eller begge deler på samme tid, så vandrer de aldri alene, de blir alltid vist vei.

Dette forklarer den dype sikkerhet i deres vandringer; de kan gråte eller sørge, være forlatt av alle, befinne seg på en øde øy, de kan rave i blind fortvilelse foran helvetes porter, men alltid omgis de av denne atmosfære av sikker væren; en gud jevner alltid veien for helten og går foran ham.

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Men demonens makt forblir effektiv, den kan ikke nøytraliseres, for den nye guds væren er båret av den gamles bortgang, og av denne grunn eier den ene – i den eneste vesentlige atmosfære, den metafysiske – den samme realitetsvalør som den andre.

“Det var ikke guddommelig,” sa Goethe om det demoniske, “for det syntes ufornuftig; det var ikke menneskelig, det hadde ingen forstand; ikke djevelsk, for det var godgjørende, ikke engleaktig, for det viste prov på ondsinnethet. Det lignet tilfellet, for det var uten konsekvens; det minnet om forsyn, for det tydet på sammenheng.

Alt som begrenser oss, virket gjennomtrengelig for det; det virket som det omgikkes med våre tilfeldigheters nødvendighet med fullstendig vilkårlighet; det trakk tiden sammen og videt rommet ut. Bare i det umulige trivdes det, det mulige støtte det fra seg i forakt.”

Men i sjelen finnes det en vesensstreben som bare er opptatt av det vesentlige, uansett hvor det kommer fra eller hvor det leder hen; det finnes en sjelens nostalgi hvor hjemlengselen er så sterk at sjelen i pur og blind ustyrlighet må ta den første sti som synes å gå hjemover; og så mektig er denne lidenskap at den er i stand til å gå sin vei til dens slutt.

For denne sjel fører enhver vei hjem til vesenet. For den er det å være seg selv, dens hjem. Derfor kjenner ikke tragedien noen reell forskjell på gud eller demon, mens det for epopéet er slik at hvis en demon i det hele tatt kommer inn på dets område, er den et maktesløst, redusert høyere vesen, en svekket gud.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Sjelen forvandler hver hendelse til skjebne, og sjelen alene gjør det med enhver. Først når tragedien er over, når den dramatiske mening blir transcendent, viser gudene og demonene seg på scenen; det er først i nådedramaet at den øverste verdens tabula rasa fylles med over- eller underordnede gestalter.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

Alt dette er bare forskjellige måter å si det samme på. De betegner de produktive grenser for romanens gestaltningsmuligheter – grenser som er trukket opp innenfra – og på samme tid definerer de det historisk-filosofiske øyeblikk da store romaner er mulige, der de vokser til et sinnbilde på det vesentlige som er å si.

Romanens sinnelag er den virile modenhet, og den karakteristiske struktur i dens stoff er gitt ved måten den diskret sørger for å adskille inderlighet og eventyr. I go to prove my soul, sa Brownings Paracelsus, og det eneste som er upassende ved disse vidunderlige ordene er bare at de blir sagt av en dramatisk helt.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Helten i dramaet kjenner ingen inderlighet, for inderligheten er produktet av den antagonistiske dualitet av sjel og verden, av den pinefulle tilstand mellom psyke og sjel; og den tragiske helt har nådd sin sjel og vet derfor ikke om noen virkelighet som er fremmed for ham: for ham blir alt ytre bare en mulighet for en forutbestemt og passende skjebne.

Dramaets helt drar derfor ikke ut i verden for å prøve seg. Han er helt fordi hans indre sikkerhet er garantert a priori hinsides test eller prøve; den skjebneformende begivenhet er for ham bare en symbolsk objektivering, en dyp og verdig seremoni.

(Den vesentligste indre stilløshet i det moderne drama og i Ibsens i særdeleshet, skriver seg fra det forhold at dets sentrale skikkelser skal settes på prøve, at de føler avstanden til sin sjel i seg selv og i sitt desperate håp om å klare de prøvelser begivenhetene utsetter dem for, forsøker å redusere denne avstanden. Det moderne dramaets helter erfarer forutsetningene før dramaet: dramaet selv gjennomgår den stiliseringsprosess som dikteren, som fenomenologisk forutsetning for sitt verk, burde ha gjort seg ferdig med før dramaet.)

Romanen forteller om inderlighetens eventyr; innholdet i romanen er historien om sjelen som drar ut for å finne seg selv, som oppsøker eventyret for å bli prøvet av det, og ved å klare prøven, finne fram til sitt eget vesen.

Den indre sikkerhet i den episke verden utelukker eventyret i denne egentlige forstand: heltene i epopéet gjennomlever en mengde forskjellige eventyr, men at de i det indre som i det ytre vil komme gjennom dem, er det aldri noen tvil om; de guder som hersker over verden må alltid triumfere over demonene (”hindringens guddommer” kalles de i indisk mytologi.)

Dette er bakgrunnen for Goethes og Schillers formulerte krav om den episke helts passivitet: eventyrkretsen som fyller og smykker heltens liv, er en forutsetning, en gestaltning av verdens objektive og ekstensive totalitet. Selv er han bare det lysende midtpunkt som alt dreier seg om, det inderlig sett mest ubevegelige punkt i verdens rytmiske bevegelse.

Men romanheltens passivitet er formalt sett ikke nødvendig, den betegner heltens forhold til sin sjel og hans forhold til omverdenen. Han behøver ikke være passiv. Derfor har all passivitet hos ham en spesifikk psykologisk og sosiologisk kvalitet og representerer en bestemt type blant romanens konstruksjonsmessige muligheter.

Romanheltens psykologi er det demoniskes virksomhetsområde. Det biologiske og sosiologiske liv har en dyp tilbøyelighet til å holde fast ved sin egen immanens: menneskene ønsker bare å leve, formasjonene vil forbli intakte; og den virksomme guds fjernhet og fravær vil gi dette selvtilfredse og stille råtnende livs treghet et eneherredømme i verden hvis menneskene ikke fra tid til annen, grepet av demonenes makt, gikk ut over seg selv på en grunnløs og ubegrunnbar måte og gjorde seg fri fra sin tilværelses psykologiske og sosiologiske grunnvoller. Da avslører plutselig den gudsforlatte verden seg plutselig som en substansløshet, som en irrasjonell blanding av tetthet og gjennomtrengelighet.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

Dikterens ironi er den negative mystisisme som finnes i tider uten en gud – en holdning av docto ignorantia overfor meningen; en konstatering av demonens vennlige og ondskapsfulle virksomhet, en avvisning av å ville forstå mer enn selv kjensgjerningen i denne virksomheten, og en dyp visshet som bare kan komme til uttrykk i gestaltningen: i dette ikke-å-ville-vite og ikke-å-kunne-vite å ha truffet, sett og grepet den siste, sanne substans, virkelig ha rammet den samtidige, ikke-værende Gud. Derfor er ironien romanens objektivitet.

“I hvilken grad er dikterens karakterer objektive?” spør Hebbel. “I den grad mennesket er fritt i sitt forhold til Gud.” En mystiker er fri når han har oppgitt seg selv og helt er gått opp i Gud; helten er fri når han stolt som en Lucifer i seg selv og ut fra seg selv har fullendt seg selv; når han – for sin sjels frie gjernings skyld – har bannlyst enhver halvhet fra den verden hvis hersker han på grunn av sitt fall har fått herredømme over.

Publisert i Metafysikk, Metaperspektiver | 5 Kommentarer »

[Month of] December

30/12/2011 av Magne Stolpnessæter

Av Hilaire Belloc (1870-1953)

Hoar Time about the house betakes him slow,
Seeking an entry for his weariness.
And in that dreadful company distress
And the sad night with silent footsteps go.
On my poor fire the brands are scarce aglow,
And in the woods without what memories press
Where, waning in the trees from less to less,
Mysterious bangs the homed moon and low.

For now December, full of aged care,
Comes in upon the yea and weakly grieves;
Mumbling his lost desires and his despair; .
And with mad trembling hand still interweaves,
The dank sear flower-stalks tangled in his hair,
While round about him whirl the rotten leaves.

Publisert i Tidløst | Legg igjen en kommentar »

Menneskets geologiske tidsalder

27/11/2011 av Magne Stolpnessæter

DEN ANTROPOGENE EPOKE

“Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese”.

- Gilles Deleuze & Félix Guattari -

“The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth”.

- Reza Negarestani -

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.

Publisert i Eksistensielle spørsmål, Metaperspektiver | 6 Kommentarer »

Eldre innlegg »

Følg med

Få nye innlegg levert til din innboks.