Feeds:
Innlegg
Kommentarer

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») - et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Av Eliphas Levi/Alphonse Louis Constant (1810-1875).Utdrag fra The Key of the Mysteries [La Clef des Grands Mystères] (1861), bok II, kapittel IV.

HUMAN equilibrium is composed of two attractions, one towards death, the other towards life. Fatality is the vertigo which drags us to the abyss; liberty is the reasonable effort which lifts us above the fatal attractions of death. What is mortal sin? It is apostasy from our own liberty; it is to abandon ourselves to the law of inertia. An unjust act is a compact with injustice; now, every injustice is an abdication of intelligence. We fall from that moment under the empire of force whose reactions always crush everything which is unbalanced.

The love of evil and the formal adhesion of the will to injustice are the last efforts of the expiring will. Man, whatever he may do, is more than a brute, and he cannot abandon himself like a brute to fatality. He must choose. He must love. The desperate soul that thinks itself in love with death is still more alive than a soul without love. Activity for evil can and should lead back a man to good, by counter-stroke and by reaction. The true evil, that for which there is no remedy, is inertia.<<WEH NOTE: In traditional Qabalah, there are only four Qlipoth or shells of evil. The first of these is associated with Malkuth, simple material limitation, tiredness, inertia.>>

The abysses of grace correspond to the abysses of perversity. God has often made saints of scoundrels; but He has never done anything with the half-hearted and the cowardly.

Under penalty of reprobation, one must work, one must act. Nature, moreover, sees to this, and if we will not march on with all our courage towards life, she flings us with all {256} her forces towards death. She drags those who will not walk. A man whom one may call the great prophet of drunkards, Edgar Poe, that sublime madman, that genius of lucid extravagance, has depicted with terrifying reality the nightmares of perversity…  «I killed the old man because he squinted.» «I did that because I ought not to have done it.» There is the terrible antistrophe of Tertullian‘s «Credo quia absurdum.» To brave God and to insult Him, is a final act of faith.<<WEH NOTE: See Crowley’s «John St. John».>> «The dead praise thee not, O Lord,» said the Psalmist; and we might add if we dared: «The dead do not blaspheme thee.» «O my son!» said a father as he leaned over the bed of his child who had fallen into lethargy after a violent access of delirium: «insult me again, beat me, bite me, I shall feel that you are still alive, but do not rest for ever in the frightful silence of the tomb!» A great crime always comes to protest against great lukewarmness. A hundred thousand good priests, had their charity been more active, might have prevented the crime of the wretch Verger. The Church has the right to judge, condemn and punish an ecclesiastic who causes scandal; but she has not the right to abandon him to the frenzies of despair and the temptations of misery and hunger. Nothing is so terrifying as nothingness, and if one could ever formulate the conception of it, if it were possible to admit it, Hell would be a thing to hope for.

This is why Nature itself seeks and imposes expiation as a remedy; that is why chastisement is a chastening, as that {257} great Catholic Count Joseph de Maistre so well understood; this is why the penalty of death is a natural right, and will never disappear from human laws. The stain of murder would be indelible if God did not justify the scaffold; the divine power, abdicated by society and usurped by criminals, would belong to them without dispute. Assassination would then become a virtue when it exercised the reprisals of outraged nature. Private vengeance would protest against the absence of public expiation, and from the splinters of the broken sword of justice anarchy would forge its daggers. «If God did away with Hell, men would make another in order to defy Him,» said a good priest to us one day. He was right: and it is for that reason that Hell is so anxious to be done away with. Emancipation! is the cry of every vice. Emancipation of murder by the abolition of the pain of death; emancipation of prostitution and infanticide by the abolition of marriage; emancipation of idleness and rapine by the abolition of property. … So revolves the whirlwind of perversity until it arrives at this supreme and secret formula: Emancipation of death by the abolition of life! It is by the victories of toil that one escapes from the fatalities of sorrow. What we call death is but the eternal parturition of Nature. Ceaselessly she re-absorbs and takes again to her breast all that is not born of the spirit. Matter, in itself inert, can only exist by virtue of perpetual motion, and spirit, naturally volatile, can only endure by fixing itself. Emancipation from the laws of fatality by the free adhesion of the spirit to the true and good, is what the Gospel calls the spiritual birth; the re-absorption into the eternal bosom of Nature is the second death. {258} Unemancipated beings are drawn towards this second death by a fatal gravitation; the one drags the other, as the divine Michel Angelo has made us see so clearly in his great picture of the Last Judgment; they are clinging and tenacious like drowning men, and free spirits must struggle energetically against them, that their flight may not be hindered by them, that they may not be pulled back to Hell. This war is as ancient as the world; the Greeks figured it under the symbols of Eros and Anteros, and the Hebrews by the antagonism of Cain and Abel. It is the war of the Titans and the Gods. The two armies are everywhere invisible, disciplined and always ready for attack or counterattack. Simple-minded folk on both sides, astonished at the instant and unanimous resistance that they meet, begin to believe in vast plots cleverly organized, in hidden, all-powerful societies.

Eugene Sue invents Rodin;<<Not the sculptor. — TRANS.>> churchmen talk of the Illuminati and of the Freemasons; Wronski dreams of his bands of mystics, and there is nothing true and serious beneath all that but the necessary struggle of order and disorder, of the instincts and of thought; the result of that struggle is balance in progress, and the devil always contributes, despite himself, to the glory of St. Michael.

Physical love is the most perverse of all fatal passions. It is the anarchist of anarchists; it knows neither law, duty, truth nor justice. It would make the maiden walk over the corpses of her parents. It is an irrepressible intoxication; a furious madness. It is the vertigo of fatality seeking new victims; the cannibal drunkenness of Saturn who wishes to {259} become a father in order that he may have more children to devour. To conquer love is to triumph over the whole of Nature. To submit it to justice is to rehabilitate life by devoting it to immortality; thus the greatest works of the Christian revelation are the creation of voluntary virginity and the sanctification of marriage. While love is nothing but a desire and an enjoyment, it is mortal.

In order to make itself eternal it must become a sacrifice, for then it becomes a power and a virtue.<<WEH NOTE: See Crowley in MAGICK IN THEORY AND PRACTICE, chapter 12.>> It is the struggle of Eros and Anteros which produces the equilibrium of the world. Everything that over-excites sensibility leads to depravity and crime. Tears call for blood. It is with great emotions as with strong drink; to use them habitually is to abuse them. Now, every abuse of the emotions perverts the moral sense; one seeks them for their own sakes; one sacrifices everything in order to procure them for one’s self.

A romantic woman will easily become an Old Bailey heroine. She may even arrive at the deplorable and irreparable absurdity of killing herself in order to admire herself, and pity herself, in seeing herself die! Romantic habits lead women to hysteria and men to melancholia. Manfred, Rene, Lelia are types of perversity only the more profound in that they argue on behalf of their unhealthy pride, and make poems of their dementia. One asks one’s self with terror what monster might be born from the coupling of Manfred and Lelia!

The loss of the moral sense is a true insanity; the man who does not, first of all, obey justice no longer belongs to himself; he walks without a light in the night of his existence; {260} he shakes like one in a dream, a prey to the nightmare of his passions. The impetuous currents of instinctive life and the feeble resistances of the will form an antagonism so distinct that the qabalists hypothesized the super-foetation of souls; that is to say, they believed in the presence in one body of several souls who dispute it with each other and often seek to destroy it. Very much as the shipwrecked sailors of the «Medusa,» when they were disputing the possession of the too small raft, sought to sink it.

It is certain that, in making one’s self the servant of any current whatever, of instincts or even of ideas, one gives up one’s personality, and becomes the slave of that multitudinous spirit whom the Gospel calls «legion.» Artists know this well enough. Their frequent evocations of the universal light enervate them. They become «mediums,» that is to say, sick men. The more success magnifies them in public opinion, the more their personality diminishes. They become crotchety, envious, wrathful. They do not admit that any merit, even in a different sphere, can be placed besides theirs; and, having become unjust, they dispense even with politeness.

To escape this fatality, really great men isolate themselves from all comradeship, knowing it to be death to liberty. They save themselves by a proud unpopularity from the contamination of the vile multitude. If Balzac had been during his life a man of a clique or of a party, he would not have remained after his death the great and universal genius of our epoch.

 

The light illuminates neither things insensible nor closed eyes, or at least it only illuminates them for the profit of those who see. The word of Genesis, «Let there be light!» {261} is the cry of victory with which intelligence triumphs over darkness. This word is sublime in effect because it expresses simply the greatest and most marvellous thing in the world: the creation of intelligence by itself, when, calling its powers together, balancing its faculties, it says: I wish to immortalize myself with the sight of the eternal truth. Let there be light! and there is light. Light, eternal as God, begins every day for all eyes that are open to see it. Truth will be eternally the invention and the creation of genius; it cries: Let there be light! and genius itself is, because light is.

Genius is immortal because it understands that light is eternal. Genius contemplates truth as its work because it is the victor of light, and immortality is the triumph of light because it will be the recompense and crown of genius. But all spirits do not see with justness, because all hearts do not will with justice. There are souls for whom the true light seems to have no right to be. They content themselves with phosphorescent visions, abortions of light, hallucinations of thought; and, loving these phantoms, fear the day which will put them to flight, because they feel that, the day not being made for their eyes, they would fall back into a deeper darkness. It is thus that fools first fear, then calumniate, insult, pursue and condemn the sages.

One must pity them, and pardon them, for they know not what they do. True light rests and satisfies the soul; hallucination, on the contrary, tires it and worries it. The satisfactions of madness are like those gastronomic dreams of hungry men which sharpen their hunger without ever satisfying it. Thence are born irritations and troubles, discouragements and despairs. — Life is always a lie to us, say the disciples of {262} Werther, and therefore we wish to die!

Poor children, it is not death that you need, it is life. Since you have been in the world you have died every day; is it from the cruel pleasure of annihilation that you would demand a remedy for the annihilation of your pleasure? No, life has never deceived you, you have not yet lived. What you have been taking for life is but the hallucinations and the dreams of the first slumber of death! All great criminals have hallucinated themselves on purpose; and those who hallucinate themselves on purpose may be fatally led to become great criminals. Our personal light specialized, brought forth, determined by our own overmastering affection, is the germ of our paradise or of our Hell. Each one of us (in a sense) conceives, bears, and nourishes his good or evil angel.

The conception of truth gives birth in us to the good genius; intentional untruth hatches and brings up nightmares and phantoms. Everyone must nourish his children; and our life consumes itself for the sake of our thoughts. Happy are those who find again immortality in the creations of their soul! Woe unto them who wear themselves out to nourish falsehood and to fatten death! For every one will reap the harvest of his own sowing.

There are some unquiet and tormented creature whose influence is disturbing and whose conversation is fatal. In their presence one feels one’s self irritated, and one leaves their presence angry; yet, by a secret perversity, one looks for them, in order to experience the disturbance and enjoy the malevolent emotions which they give us. Such persons suffer from the contagious maladies of the spirit of perversity. The spirit of perversity has always for its secret motive {263} the thirst of destruction, and its final aim is suicide. The murderer of Elisabide, on his own confession, not only felt the savage need of killing his relations and friends, but he even wished, had it been possible — he said it in so many words at his trial — «to burst the globe like a cooked chestnut.»

Lacenaire, who spent his days in plotting murders, in order to have the means of passing his nights in ignoble orgies or in the excitement of gambling, boasted aloud that he had lived. He called that living, and he sang a hymn to the guillotine, which he called his beautiful betrothed, and the world was full of imbeciles who admired the wretch!

Alfred de Musset, before extinguishing himself in drunkenness, wasted one of the finest talents of his century in songs of cold irony and of universal disgust. The unhappy man had been bewitched by the breath of a profoundly perverse woman, who, after having killed him, crouched like a ghoul upon his body and tore his winding sheet. We asked one day, of a young writer of this school, what his literature proved. It proves, he replied frankly and simply, that one must despair and die. What apostleship, and what a doctrine!

But these are the necessary and regular conclusions of the spirit of perversity; to aspire ceaselessly to suicide, to calumniate life and nature, to invoke death every day without being able to die. This is eternal Hell, it is the punishment of Satan, that mythological incarnation of the spirit of perversity; the true translation into French of the Greek word «Diabolos,» or devil, is «le pervers — the perverse.»

Here is a mystery which debauchees do not suspect. It is this: one cannot enjoy even the material pleasures of life but by virtue of the moral sense. Pleasure is the music of the {264} interior harmonies; the senses are only its instruments, instruments which sound false in contact with a degraded soul. The wicked can feel nothing, because they can love nothing: in order to love one must be good.

Consequently for them everything is empty, and it seems to them that Nature is impotent, because they are so themselves; they doubt everything because they know nothing; they blaspheme everything because they taste nothing; they caress in order to degrade; they drink in order to get drunk; they sleep in order to forget; they wake in order to endure mortal boredom: thus will live, or rather thus will die, every day he who frees himself from every law and every duty in order to make himself the slave of his passions.

The world, and eternity itself, become useless to him who makes himself useless to the world and to eternity. Our will, by acting directly upon our plastic medium, that is to say, upon the portion of astral life which is specialized in us, and which serves us for the assimilation and configuration of the elements necessary to our existence; our will, just or unjust, harmonious or perverse, shapes the medium in its own image and gives it beauty in conformity with what attracts us.

Thus moral monstrosity produces physical ugliness; for the astral medium, that interior architect of our bodily edifice, modifies it ceaselessly according to our real or factitious needs. It enlarges the belly and the jaws of the greedy, thins the lips of the miser, makes the glances of impure women shameless, and those of the envious and malicious venomous.

When selfishness has prevailed in the soul, the look becomes cold, the features hard: the harmony of form disappears, and according to the absorption or radiant speciality of this {265} selfishness, the limbs dry up or become encumbered with fat. Nature, in making of our body the portrait of our soul, guarantees its resemblance for ever, and tirelessly retouches it. You pretty women who are not good, be sure that you will not long remain beautiful. Beauty is the loan which Nature makes to virtue. If virtue is not ready when it falls due, the lender will pitilessly take back Her capital.

Perversity, by modifying the organism whose equilibrium it destroys, creates at the same time a fatality of needs which urges it to its own destruction, to its death. The less the perverse man enjoys, the more thirsty of enjoyment he is. Wine is like water for the drunkard, gold melts in the hands of the gambler; Messalina tires herself out without being satiated.

The pleasure which escapes them changes itself for them into a long irritation and desire. The more murderous are their excesses, the more it seems to them that supreme happiness is at hand. … One more bumper of strong drink, one more spasm, one more violence done to Nature… Ah! at last, here is pleasure; here is life … and their desire, in the paroxysm of its insatiable hunger, extinguishes itself for ever in death.

Av Henrik Ibsen

Bergvæg, brist med drøn og brag
for mit tunge hammerslag!
Nedad må jeg vejen bryde,
til jeg hører malmen lyde.

Dybt i fjeldets øde nat
vinker mig den rige skat, –
diamant og ædelstene
mellem guldets røde grene.

Og i dybet er der fred, –
fred og ørk fra evighed; –
bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer!

Engang sad som gut jeg glad
under himlens stjernerad,
trådte vårens blomsterveje,
havde barnefred i eje.

Men jeg glemte dagens pragt
i den midnatsmørke schakt,
glemte liens sus og sange
i min grubes tempelgange.

Dengang først jeg steg herind,
tænkte jeg med skyldfrit sind:
dybets ånder skal mig råde
livets endeløse gåde. –

End har ingen ånd mig lært,
hvad mig tykkedes så sært;
end er ingen stråle runden,
som kan lyse op fra grunden.

Har jeg fejlet? Fører ej
frem til klarhed denne vej?
Lyset blinder jo mit øje,
hvis jeg søger i det høje.

Nej, i dybet må jeg ned;
der er fred fra evighed.
Bryd mig vejen, tunge hammer,
til det dulgtes hjertekammer! –

Hammerslag på hammerslag
indtil livets sidste dag.
Ingen morgenstråle skinner;
ingen håbets sol oprinder.

Av Alf Larsen (1885-1967)

Å vokse inn i harmonien er bedre enn å besitte den fra begynnelsen. Man har da opplevd kampen og vet hva det vil si å være uten fred. Det er bare det dyrekjøpte som har verdi. Usalige er de rike som ikke vet hva fattigdom er, som aldri har måttet rekke hånden frem og be om noe av en steinhard gnier; de lykkelige som ikke har kjent tårenes salte ild blende sitt blikk og skjule all verdens herlighet for dem, de stolte som aldri har opplevd en ydmykelse og kjent sitt hjerte snøre seg sammen av skam; de rettferdige som aldri har ligget knust under en uopprettelig feil.

Luis Royo - III Millennium Memory Portfolio - 01

Jeg ynkes over alle dem som ikke kjenner synden, sorgen og døden, våre tre trofaste følgesvenner på den vei som fører til innsikten og den store fred. De finner aldri veien.

Ingenting er som de fullmodne øyeblikk, da et eller annet kommer til oss med livets fylde. Men kunne du tenke deg disse øyeblikk uten at ditt tre hadde hatt både vinter og sommer, vår og høst?

Innsikten kan ikke lenger søkes utenfor oss, det må søkes inni oss. Derfor er prinsippenes tid forbi. I kaos er det faste punkt i dag! Finn det, og du skal se at alt det forgagne blir nytt og at oppgaven er intet mindre enn derav å forme en ny verden.

Av André Bjerke, fra diktsamlingen Slik bærer frøet skissen til et tre (1954)

Det finnes stunder da ditt uerkjente
og indre liv blir løftet fra personen
som flammens lys fra veken, og som tonen
i frigjort klang blir løst fra instrumentet.

Og du er bare speilet som vil hente
et gjenskinn fra den skjulte regionen:
det store havblikk, illuminasjonen,
hvor alt i deg er åpnet for å vente.

Det er den største prøve. Alt kan hende
når støv og stjerne tyder ditt symbol:
Den fjerne ting blir nær, den nære fjern.

Fra havet stiger opp en usett sol,
og alt beror på deg om du skal brenne
til kull og aske – eller herdet jern.

Skrevet av John Paulsen (Ibsens protégé) i 1876

«…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa ‘Nordnæs’. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, ‘Signekjærringer’, der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater….»

«Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.»

Kilde: Statsarkivet i Bergen

Av Gaston Bachelard (1884-1962),

utdrag fra L’air et les songes (1943)

STUDIES OF THE IMAGINATION, like many inquiries into psychological problems, are confused by the deceptive light of etymology. We always think of the imagination as the faculty that forms images. On the contrary, it deforms what we perceive; it is, above all, the faculty that frees us from immediate images and changes them. If there is no change, or unexpected fusion of images, there is no imagination; there is no imaginative act. If the image that is present does not make us think of one that is absent, if an image does not determine an abundance— an explosion— of unusual images, then there is no imagination. There is only perception, the memory of perception, a familiar memory, an habitual way of viewing form and color.

The basic word in the lexicon of the imagination is not image, but imaginary. The value of an image is measured by the extent of its imaginary aura. Thanks to the imaginary, imagination is essentially open and elusive. It is the human psyche’s experience of openness and novelty. More than any other power, it is what distinguishes the human psyche. As William Blake puts it: “The Imagination is not a State: it is the Human Existence itself. We will be more easily convinced of the truth of this maxim if we study the literary imagination systematically, as I am going to do in this work. This verbalized imagination, because it depends on language, forms the temporal fabric of spirituality and is therefore not bounded by reality.

Beksinski_13

Conversely, an image that deserts its imaginary principle and becomes fixed in one definite form, takes on little by little all the characteristics of immediate perception. Soon, instead of leading us to dream and speak, it causes us to act. We could say that a stable and completely realized image clips the wings of the imagination.

It causes us to fall from the state of dreaming imagination that is not confined to image, and that we may call imageless imagination, just as we speak of imageless thought. In its prodigious life, the imaginary no doubt leaves behind some images, but it is always more than the sum of its images, always beyond them. The poem is essentially an aspiration toward new images. It corresponds to the essential need for novelty which characterizes the human psyche.

A psychology of the imagination that is concerned only with the structure of images ignores an essential and obvious characteristic that everyone recognizes: the mobility of images. Structure and mobility are opposites— in the realm of imagination as in so many others.

It is easier to describe forms than motion, which is why psychology has begun with forms. Motion, however, is the more important. In a truly complete psychology, imagination is primarily a kind of spiritual mobility of the greatest, liveliest, and most exhilarating kind. To study a particular image, then, we must also investigate its mobility, productivity, and life.

La Folie

It is possible to do so because the mobility of an image is not vague. A given image often has its own way of moving. A psychology of the imagination of movement, therefore, should define the mobility of images directly. It should bring us to the point where we can actually draw, for each image, an odograph which would summarize its kinetic activity. This book is a first attempt at such a study.

I shall not, therefore, consider established images, those stereotypes that have already become well defined. Nor shall I consider other clearly traditional images such as the many flower images found in poet’s garden. They are a conventional touch that serve to add color to literary descriptions but have lost their imaginative power. Other images are completely new, alive with the life of living language. We experience them as actively lyrical through their ability to renew our hearts and souls. These literary images add hope to a feeling, a special vigor to our decision to be a person, even have a tonic effect on our physique.

The book that contains them suddenly becomes for us a personal letter. They play a role in our lives. They revitalize us. Through them, words— speech, the written word, literature— are raised to the rank of creative imagination. Thought expressed by a new image is itself enriched as it enriches language. Being becomes speech. Speech appears at the psychic highpoint of being. Speech is revealed as the instant transformation of the human psyche.

How can we gauge this urge to live and to speak? Only by broadening our experience with literary figures and moving images; by restoring to each thing its own particular movement, as Nietzsche advises; by classifying and comparing the different movements that belong to images; and by counting the wealth of tropes that cluster around a word.

Whenever we are struck by an image, we should ask ourselves what torrent of words this image unleashes within us. How can we detach it from the all too stable background of our familiar memories? To grasp the imagining role of language, we must patiently search out for every word its inclinations toward ambiguity, double meanings, metaphors.

To put it in more general terms, we must take account of every urge to abandon what we see or what we say in favor of what we imagine. In this way we may be able to reinvest the imagination with its role as seducer. Imagination allows us to leave the ordinary course of things. Perceiving and imagining are as antithetical as presence and absence. To imagine is to absent oneself, to launch out toward a new life.

Often we have no guiding principle for our absence and do not persevere once we have set out. Reverie merely takes us elsewhere, without our really being able to live the images we encounter along the way. The dreamer is set adrift.

A true poet is not satisfied with this escapist imagination. He wants the imagination to be a journey. Every poet must give us his invitation to journey. Through this invitation, our inner being gets a gentle push which throws us off balance and sets in motion a healthy, really dynamic reverie. If the initial image is well chosen, it stimulates a well-defined poetic dream, an imaginary life that will have real laws governing successive images, a truly vital telos.

The images which the invitation to journey arranges one after the other gain a special vitality from this careful disposition, allowing us to define a movement of the imagination for those instances that will be studied here at length.

This movement will not be a simple metaphor. We will really feel it within ourselves, most often as a release— as ease in imagining related images or desire to pursue a fascinating dream. A beautiful poem is a kind of opium or alcohol. It is refreshment that calms our nerves. It effects in us a dynamic induction. I shall try to elaborate all the possible meanings of Paul Valéry’s profound remark: “The true poet is one who inspires.” The poet of fire, of water, or of earth does not convey the same inspiration as does the poet of air.

Henry Fuseli - Nachtmahr (1802)

This is why the meaning of the imaginary journey is very different for various poets. Some only bring their readers to the land of the picturesque. They want to find elsewhere what we see around us every day. They load, even overload, daily life with beauty. We should not scorn this journey to the land of the real that entertains us at little expense. A reality illuminated by a poet has at least the novelty of new light shed on it. Because the poet shows us a fleeting nuance, we learn to imagine every nuance as a change. Only the imagination can see nuances, grasping them in transition from one color to another.

There are, then, in this old familiar world, flowers we have seen imperfecty! We have seen them imperfectly because we haven’t seen them as they change. Flowering is a process of subtle changes; it is always motion filled with nuances. Anyone who watches the flowers in his garden as they open and take on color alrready has thousands of models at hand for the dynamics of images.

But real mobility, the very essence of motion, which is what imagined motion is, is not aroused by the description of reality, even when it describes the unfolding of reality. A true journey of the imagination is a journey to the land of the imaginary, into the very domain of the imaginary. By this I do not mean one of those utopias which reveals itself suddenly as heaven or hell, Atlantis or Thebes. It is the journey that should interest us, yet it is the sojourn that gets described.

What I would actually like to examine in this work is how the imaginary is immanent in the real, how a continuous path leads from the real to the imaginary. Rarely does anyone live out the gradual imaginary deformation that the imagination obtains from perceptions or achieve the fluid state of the imagining psyche.

If we could multiply our experiences of image transformations, then we would understand the profundity of Benjamin Fondane’s remark: “First of all, an object is not real, but a good carrier of what is real.” The poetic object, rendered duly dynamic by the rich resonances of a name, will be, I maintain, a good carrier of the imagining psyche. To achieve this conduction, we must call the poetic object by its name, by its old name, giving it its proper oral value and allowing it to resonate, to awaken adjectives which will prolong its cadence and temporal life.

Did Rilke not say: “In order to write a single verse, one must see many cities, and men and things; one must get to know animals and the flight of birds, and the gestures that the little flowers make when they open out to the morning.” Every object that is contemplated, every exalted name that is whispered is the starting point for a dream and a poem; it is a creative linguistic movement.

Arrested Expansion

How many times, at the edge of a well, with its old stone covered with wild sorrel and fern, have I murmured the names of distant waters, the name of a world buried in water . . . And how many times has that world suddenly answered me . . . O my things! What conversations we have had!

Finally, the journey to the far-away worlds of the imaginary does not really channel a dynamic psyche unless it takes the form of a journey to the land of the infinite. In the realm of the imagination transcendence is added to immanence. Going beyond thought is the very law of poetic expression.

Of course, this transcendence often appears to be crude, artificial, or flawed. Sometimes, it happens too quickly and becomes illusory, impermanent, and diffused. The reflective person sees it as a mirage. But this mirage fascinates us. It brings with it a special dynamic, which is already an undeniable psychological reality.

Poets, then, can be classified by their response to the question: “Tell me which infinity attracts you, and I will know the meaning of your world. Is it the infinity of the sea, or the sky, or the depths of the earth, or the one found in the pyre?”

In the realm of the imagination, infinity is the place where the imagination asserts itself as pure imagination, where it is free and alone, vanquished and victorious, proud and trembling. Then images soar upward and vanish; they rise and are shattered by their very height. Then the realism of unreality is evident.

Beksinski_4

Forms are understood through their transfiguration. Speech is prophecy. In this way, the imagination is indeed a way of going beyond, psychologically. It takes on the appearance of a precursory psyche that projects its being. In Water and Dreams, I brought together many images in which the imagination projects its inner feelings on the outer world.

As we study the aerial psyche in this book, we will find instances where the imagination projects the whole being. When we have come so far and so high, we will certainly find ourselves in a state of open imagination. Eager to experience the realities of the upper air, the imagination as a whole will double every impression by adding to it a new image.

As Rilke put it, one feels as though he is on the verge of being written. “But this time I shall be written. I am the impression that will transform itself.” In this transposition, the imagination puts forth one of its Manichaean flowers that blurs the colors of good and evil, transgressing the most stable laws governing human values. We gather such flowers in the works of Novalis, Shelley, Edgar Allan Poe, Baudelaire, Rimbaud, and Nietzsche. By valuing them, we get the impression that the imagination is a form of human boldness. An innovative dynamism comes from them.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.