“Mysteries are intrinsically esoteric, and as such are an offense to democracy: is not publicity a democratic principle? Publication makes it republican – a thing of the people. The pristine academies were esoteric and aristocratic, self-consciously separate from the profanely vulgar. Democratic resentment denies that there can be anything that can’t be seen by everybody; in the democratic academy truth is subject to public verification; truth is what any fool can see. This is what is meant by the so-called scientific method: so-called science is the attempt to democratize knowledge – the attempt to substitute method for insight, mediocrity for genius, by getting a standard operating procedure.
- – -
I sometimes think I see that civilizations originate in the disclosure of some mystery, some secret; and expand with the progressive publication of their secret; and end in exhaustion when there is no longer any secret, when the mystery has been divulged, that is to say, profaned.
- – -
The power which makes all things new is magic. What our time needs is mystery: what our time needs is magic. Who would not say that only a miracle can save us?”
- Norman O. Brown
Bildet ovenfor viser Faust i sitt studerkammer under renessansen, en skikkelse som passer godt inn i det elitistiske idealet til Norman O. Brown (1913-2002). Ved siden av Platon og Nietzsche pluss noen andre, representerer Brown gullstandarden for elitisme. Hans sitat om at vi trenger mysterier har ikke mistet sin aktualitet, men aldri har vilkårene for et slikt ideal vært dårligere enn nå. I vår sosialliberale tidsalder vil Browns beske utsagn ha blitt avfeid som autoritært og inhumant, med urettferdige følger om det hadde blitt satt ut i live. Særlig i et lite og egalitært land som Norge. Eventuelle innvendinger fra vår tids presteskap – vitenskapsmennene – mot et syn som Brown forfektet vil være følgende: Adeptenes og mystagogenes (overtroiske) virke inngikk i et religiøst paradigme som bandt tanken mer enn den frigjorde. Praksisen var med andre ord repressiv og holdt almuen nede sett fra et modernistisk ståsted. Her sammenfaller vitenskapens syn – til tross for et ellers elitistisk ståsted i flere av dens sirkler – interessant nok med den (nominelt) demokratiske tidsånden.
Det er selvfølgelig noe i opplysningstidens kritikk av antikkens og middelalderens mystisisme. Spesielt dersom premissene som lå bak egentlig var en form for hersketeknikk med underkastelse som følge. Men er det hele sannheten? Kan alt innkapsles i vitenskapelige termer, og i ytterste instans lar seg popularisere? Kan man i all ærlighet se bort ifra at det er fasetter ved virkeligheten som bare de spesielt innvidde kan ta del i? På den annen side er det også noe i Browns kritikk av modernitetens demokratiske kunnskapsideal.
Folkeopplysningen som sprang fram på slutten av 1700-tallet var velment, og det er vanskelig å argumentere mot folkeopplysning om konkrete fenomener som HIV og svineinfluensa. Men hva da med kvante- og metafysikk? Hvor langt er det mulig å demokratisere kunnskaper og innsikter? Det kan nok være på sin plass å skyte ned noen egalitære luftkasteller, for man må bare innse at ikke alle har de samme forutsetningene for å trenge inn i dype materier. Dagens disipler av folkeopplysere som Nikolai Grundtvig (1783-1872) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) vil kanskje protestere, men det er for lengst påvist av nevrologien at mennesker ikke er noen blanke ark man kan fylle med hva som helst. Forskjellene mellom folks kognitive evner er der, enten man liker det eller ei.
Man kunne ha skrevet flere bind for eller imot Browns esoteriske imperativ, men i denne omgang nøyer vi oss bare med at Brown er vårt provokative utgangspunkt. Han er så langt unna dagens normative idealer som man kan komme, og tjener dermed som en skarp kontrastvæske. Enten har tiden løpt fra ham, eller så er han fryktelig forut for sin tid. Demokratene håper nok på det første, mens enkelte elitister håper på det siste. Det er uansett urealistisk at man vil klare å innføre et system som skaper de incentiver Browns likesinnede ønsker seg. I det minste under DAGENS sosialliberale forutsetninger. De som ønsker metafysiske innvielser må uansett oppsøke dem privat, for det er ingen institusjoner i dag som har særlig mye å tilby i så måte.
For de som fortsatt ønsker å være en del av samfunnet og forhandle med omverdenen, så finnes det noen valgmuligheter. Lommer der ambisiøse kunnskapsidealer forvaltes eksisterer enda, selv om de naturlig nok ikke lever opp til Browns himmelhøye gullstandard. Universitetet er ikke lenger en blanding av kloster og kaserne. Man kan med rette kritisere utvanningen av universitetene i massemobiliseringens tid, og at de har forfalt til varmestuer mange steder. Dagens universitet er kanskje først og fremst et oppdrettsanlegg for industrien, som igjen sikrer yngelen anstendig minimumslønn etter at de har blitt sertifiserte fagidioter. Allikevel er universitetet et viktig møtested for vår tids aspirerende ånder, selv etter Internetts ankomst.
Man må definitivt ikke ha vært innom elfenbenstårnene i Oxbridge eller Chicago for å bli et dannet menneske. Informasjonen som ligger ute i cyberspace kan teoretisk skape åndskjemper dersom den når fram til mennesker med de riktige egenskaper. Så enkelt er det dessverre ikke i praksis, selv om det finnes sjeler der ute som har klart å danne og utdanne seg selv. Elfenbenstårnet i Chicago skaper i det minste incentiver som man mangler i Norge: Der har man tre år med generelle emner innenfor filosofi, vitenskapsteori og litteratur som studentene må innom før de får lov til å spesialisere seg. Nettoeffekten er at medisinere og økonomer har lest gresk mytologi og Don Quijote, samt at de kan sin Dostojevskij. På den annen side har samfunnsvitere og humanister fått en elementær innføring i nevroanatomi og kvantefysikkens paradokser.
På engelsk har man et (politisk) ladet ord for Chicago-universitetets klassiske ideal: ”Liberal education”. I dette tilfellet er de norske og tyske betegnelsene – DANNELSE og BILDUNG – bedre, fordi politisk sett er de mer nøytrale og tidløse. Derfor lar ikke D & B seg oversette direkte til engelsk i et enkelt ord, fordi anglosakserne – kanskje pga en generelt mer pragmatisk ”common sense”- kultur? – mangler et ekvivalent begrep. ”Liberal education” er i beste fall bare overlappende med norsk-tyske D & B. Det er kanskje ikke uten grunn at enkelte anglosaksiske intellektuelle bevisst lar være å oversette Bildung, og samtidig adopterer ordet fordi det er mer presist. Denne semantiske forskjellen er uansett en digresjon fra temaet (riktignok en viktig en), siden tanken bak ”liberal education” er tilnærmet identisk med D & B.
Poenget er at dannelsen skal skape bro mellom det C.P Snow (1905-1980) kalte for ”de to kulturer”. Et slikt tiltak skaper kanskje ikke automatisk renessansemennesker. Men for å få til en kommunikasjon der naturvitere og humanister ikke taler forbi hverandre, så kreves det at man fra starten av etablerer et felles språk med utgangspunkt i kjernelitteraturen. Ex.phil med sin Donald Duck-versjon av filosofien er bare en karrikatur av dette dannelsesidealet, og lever i tillegg et utrygt liv pga dannelsesfiendtlige krefter i teknokratiet. Kjepphesten til systemets sjefspragmatister er at dannelse er økonomisk ”unyttig” og står i veien for såkalt ”verdiskaping”. Kanskje er denne kjepphesten egentlig bare en psykologisk rasjonalisering av disse menneskenes relative analfabetisme?
Spesialisering og fagfeltenes økte kompleksitet er utbredte unnskyldninger mot å bli interdisiplinær. Og her har både naturvitere og humanister hver sine svin på skogen. Naturviterne som mangler dybde og åndelig intelligens nok til å komme seg igjennom en bok av Dante eller Goethe unnskylder seg med at de ikke behøver å utforske tilværelsens gåter. Humanistene og samfunnsviterne som ikke ønsker å forstå termodynamikkens andre lov er ikke mindre arrogante i deres ufullstendige bruk av hjernecellene. Dog med motsatt fortegn.
Solskinnshistorien fra Chicago kan forlede oss til å tro at det står mye bedre til på andre siden av dammen enn i Norge. På et makroplan er det neppe tilfelle, men pga USAs enorme størrelse så skulle det bare mangle at det var noe høyere under taket der. Dannelsesfiendtligheten er ikke mindre der enn her hjemme – muligens større – men der borte eksisterer det intellektuelle oaser i en generell ørken av populistisk ignorans. Noen institusjon ala Chicago, Oxbridge og franske grandes écoles mangler i Norge. Her finner man kun dannelse på et rimelig spredt individnivå. Kulturelle uteliggere med andre ord, for å låne en metafor fra statistikken. Sagt på en annen måte: I dagens universitetskosmos finnes det flest sorte hull, et betydelig antall hvite og brune dverger, men ytterst få supernovaer og røde kjemper.
Forsiden av Dagsavisen ble for ikke lenge siden prydet av overskriften ”Generasjon vet ikke”. Mange vordende studenter vet f.eks ikke hvem som har skrevet Prosessen. Og man kan risikere å treffe masterstudenter i statsvitenskap som ikke vet hvem Duke Wellington var, eller har hørt om George Orwell og 1984, for ikke å si Aldous Huxley og Brave New World. En ting er at unge naturvitere ikke vet det, men at enkelte kommende samfunnsvitere ikke kjenner til disse viktige referansene fra de to forrige århundrer er direkte skammelig.
I tillegg til dannelseskravene ovenfor burde ikke en seriøs norsk student slå seg til ro med å bare kunne engelsk. Selv har jeg sterke personlige preferanser for hvilke 5-6 andre fremmedspråk man bør kunne, men skal la være å liste dem opp med fare for å bli for subjektiv. Noen har sine grunner til å lære seg de språkene de spesialiserer seg i, og den slags kompetanse er uansett prisverdig. Så her kommer vi til sakens kjerne: Hva skal ligge til grunn for ”dannelsen”? At det innebærer en bro mellom ”de to kulturer” humaniora og naturvitenskap er nok flere kunnskapselitister enige om. Og det er på ingen måte et snevert dannelsesbegrep. Det er ganske bredt og ambisiøst i seg selv. Men gir det noen mening å snakke om et ”utvidet dannelsesbegrep”? For uansett hvordan man snur og vender på det, er det ovennevnte dannelsesideal rendyrket teoretisk. Uten å falle i den populistiske og egalitære fellen, går det i tillegg an å snakke om en PRAKTISK dannelse? Svaret burde være: ”Ja, så absolutt!”
Spørsmålet er hvorvidt et utvidet dannelsesbegrep hører hjemme på universitetet, og i hvor stor grad elfenbenstårnenes beboere skal isolere seg fra det øvrige samfunn. Leser man verdenslitteraturens ypperste verker så ser man at mange genier forstod tilværelsens dimensjoner fra adelens tinder og ned til almuens flatland. Goethe var en slik empatisk skikkelse som samtidig eksellerte intellektuelt både i humaniora og naturvitenskap. Men å være en empatisk intellektuell er ikke det samme som aldri å være ambivalent, og særlig i en tid som nå der almuen har den kulturelle definisjonsmakt. Å la tvilen komme massene til gode er neppe alltid moralsk riktig, og generell empati kan godt ledsages av lange perioder med dyster misantropi. Noe annet er neppe realistisk, med mindre man er ytterst naiv. Spesielt når massens tyranni blir potensielt altomfattende. Uansett kommer man aldri utenom en bred livserfaring dersom man skal bli et helt menneske. Og det oppnår man bare gjennom en interaksjon med menneskeheten.
For å rekapitulere den praktiske dannelsen: Renessansemenneskene og antikkens kunstnere så ingen ”motsetning” mellom det praktiske og det teoretiske. Deres skapelseskraft var en skjønn forening mellom konkret håndverk og sublim abstraksjon. Det ultimate målet for ethvert ærgjerrig åndsmenneske burde være å etterleve et slikt ideal. Samtidig bør liv og lære være ledsaget av en ydmyk selvinnsikt i egne begrensninger. Men man må tørre å overraske seg selv positivt ved å sprenge grensefjell der de sprenges kan. En stein som stadig ruller samler ikke mose.
Dannelse og elitisme er uansett begrep som lider under karrige kår i et gjennomført teknokratisk og sosialliberalt Norge. Enhver som kaller seg elitist vil tape alle debatter her hjemme. Det er ikke det at landet mangler eliter, men de kaller seg ikke sådan. Dessuten rekrutteres de innenfor dannelsesfiendtlige profesjoner som økonomi og sivilingeniørstudiet. Disse – de siste i større grad enn de første – har helt klart sitt å bidra med, men de har skapt et betongsystem med incentiver som skviser ut mennesker med klassiske dannelsesidealer. Mål-middel-kalkyler dominerer dermed det herskende maskinelle tankesett. Det vi sitter igjen med da er en ØKONOMISK elite med toppsjefer som har fritidsinteresser som ikke har utviklet seg stort siden tenårene. Og mange av dem har et såpass fattig vokabular at de ikke makter å artikulere hvor åndelig sublim deres skitur på Hardangervidda var. Norges eliter består i høy grad av velbemidlede barbarer, med en kjøpekraft som langt overstiger deres kreativitet og åndsevner. Bare se på hvordan vår statsminister snakker. Og det er SLIKE mennesker som er satt til å forvalte universitetene etter bedriftsmodellen.
At massen ikke aksepterer eliter er ikke helt korrekt. Det massen ikke vil ha er en dannet kunnskapselite, men de omfavner helhjertet idrettseliten. Dette fordi idrett består av aktiviteter som menigmann forstår og verdsetter. Derfor er det naivt å tro for sterkt på folkeopplysningens gjennomslagskraft. Sportsrevyen og Hotel Cæsar vil alltid utkonkurrere populærvitenskapelige programmer, for ikke å si Radioteaterets framføringer av Ibsen og Goethe. Å sammenligne Illiaden med Anne B. Ragde er det samme som å sammenligne Illiaden med en handleliste. Allikevel vinner Anne B. Ragde – og handlelisten – over Illiaden. Dette har herrene igjen for å lære knektene å lese. For å si det mer usaklig så er kanskje Dorthe Skappel folkeopplysningens antiklimaks. En bekjent av meg dro det enda lenger: ”Demokratiets største tragedie er at dets monumentale arv til ettertiden består av gjøkuret, hoppbakker og oljeplattformer”. Hans utsagn vil muligens pådra seg manges vrede…
Selv om det finnes rom for mange ulike eliter – for bakere og skreddere så vel som åndsfyrster – så er det ikke alle forunt å tiltre disse. Hva da med resten? Svaret er kanskje at alle BØR få en sjanse til å bli ”stor” på EGNE premisser. Her må man bare erkjenne at enhver har ulike lodd. Det viktigste er dermed at man blir ”stor” i sine nærmestes øyne, enten det gjelder partneren, sine barn eller venner. Og det kan man godt mene uten å krympe idealet om renessansemennesket.
