Romanen er den modne mandighets form: dens dikter har mistet all poesis strålende ungdomstro “at skjebne og sinn er betegnelser for samme begrep” (Novalis), og jo mer smertelig og dypt den nødvendighet har slått rot i ham at denne vesentligste trosbekjennelse i enhver diktning må stilles til livet som en fordring, desto smerteligere og dypere må han lære å forstå at den bare er en fordring og ingen virksom realitet.

Denne innsikt, denne ironi, er rettet både mot hans helter som i sin poetiske ungdommelighet går til grunne i forsøket på å realisere denne troen, og mot hans egen visdom som måtte innse at kampen var nytteløs og erkjenne at virkeligheten seiret til slutt. Ironien fordobler seg faktisk i begge retninger.

Den rammer ikke bare det dypt håpløse i kampen, men også den langt dypere håpløshet i å oppgi den; det forsmedelige nederlag i det å måtte tilpasse seg en idealfremmed verden, i det å oppgi sjelens irreale idealitet i den hensikt å oppnå herredømme over virkeligheten.

Og når ironien fremstiller virkeligheten som seierherre, avslører den ikke bare at virkeligheten er som et ingenting for sin overvunne motstander, ikke bare at en seier over virkeligheten aldri kan bli endelig, og at den, igjen og igjen, vil bli utfordret av nye oppstander fra ideen, men dessuten at virkelighetens overtak ikke så meget skyldes dens egen styrke, selv dens brutale retningsløshet strekker ikke til, men derimot den indre, nødvendige problematikk hos en sjel tynget ned av sine idealer.

Melankolien ved å være voksen oppstår av den doble, motstridende opplevelse av at på den ene side vår absolutte, ungdommelige tillit til en indre stemme er blitt redusert eller har forsvunnet helt, og på den annen side av at utenverdenen som vi nå lytter til for å lære å herske over den, ikke taler til oss med en stemme som klart meddeler veier vi skal gå og mål vi skal søke å nå.

Ungdommens helter blir vist vei av gudene: om det som møter dem ved veis ende er undergangens skimmer eller seierens suksess, eller begge deler på samme tid, så vandrer de aldri alene, de blir alltid vist vei.

Dette forklarer den dype sikkerhet i deres vandringer; de kan gråte eller sørge, være forlatt av alle, befinne seg på en øde øy, de kan rave i blind fortvilelse foran helvetes porter, men alltid omgis de av denne atmosfære av sikker væren; en gud jevner alltid veien for helten og går foran ham.

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Men demonens makt forblir effektiv, den kan ikke nøytraliseres, for den nye guds væren er båret av den gamles bortgang, og av denne grunn eier den ene – i den eneste vesentlige atmosfære, den metafysiske – den samme realitetsvalør som den andre.

“Det var ikke guddommelig,” sa Goethe om det demoniske, “for det syntes ufornuftig; det var ikke menneskelig, det hadde ingen forstand; ikke djevelsk, for det var godgjørende, ikke engleaktig, for det viste prov på ondsinnethet. Det lignet tilfellet, for det var uten konsekvens; det minnet om forsyn, for det tydet på sammenheng.

Alt som begrenser oss, virket gjennomtrengelig for det; det virket som det omgikkes med våre tilfeldigheters nødvendighet med fullstendig vilkårlighet; det trakk tiden sammen og videt rommet ut. Bare i det umulige trivdes det, det mulige støtte det fra seg i forakt.”

Men i sjelen finnes det en vesensstreben som bare er opptatt av det vesentlige, uansett hvor det kommer fra eller hvor det leder hen; det finnes en sjelens nostalgi hvor hjemlengselen er så sterk at sjelen i pur og blind ustyrlighet må ta den første sti som synes å gå hjemover; og så mektig er denne lidenskap at den er i stand til å gå sin vei til dens slutt.

For denne sjel fører enhver vei hjem til vesenet. For den er det å være seg selv, dens hjem. Derfor kjenner ikke tragedien noen reell forskjell på gud eller demon, mens det for epopéet er slik at hvis en demon i det hele tatt kommer inn på dets område, er den et maktesløst, redusert høyere vesen, en svekket gud.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Sjelen forvandler hver hendelse til skjebne, og sjelen alene gjør det med enhver. Først når tragedien er over, når den dramatiske mening blir transcendent, viser gudene og demonene seg på scenen; det er først i nådedramaet at den øverste verdens tabula rasa fylles med over- eller underordnede gestalter.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

Alt dette er bare forskjellige måter å si det samme på. De betegner de produktive grenser for romanens gestaltningsmuligheter – grenser som er trukket opp innenfra – og på samme tid definerer de det historisk-filosofiske øyeblikk da store romaner er mulige, der de vokser til et sinnbilde på det vesentlige som er å si.

Romanens sinnelag er den virile modenhet, og den karakteristiske struktur i dens stoff er gitt ved måten den diskret sørger for å adskille inderlighet og eventyr. I go to prove my soul, sa Brownings Paracelsus, og det eneste som er upassende ved disse vidunderlige ordene er bare at de blir sagt av en dramatisk helt.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Helten i dramaet kjenner ingen inderlighet, for inderligheten er produktet av den antagonistiske dualitet av sjel og verden, av den pinefulle tilstand mellom psyke og sjel; og den tragiske helt har nådd sin sjel og vet derfor ikke om noen virkelighet som er fremmed for ham: for ham blir alt ytre bare en mulighet for en forutbestemt og passende skjebne.

Dramaets helt drar derfor ikke ut i verden for å prøve seg. Han er helt fordi hans indre sikkerhet er garantert a priori hinsides test eller prøve; den skjebneformende begivenhet er for ham bare en symbolsk objektivering, en dyp og verdig seremoni.

(Den vesentligste indre stilløshet i det moderne drama og i Ibsens i særdeleshet, skriver seg fra det forhold at dets sentrale skikkelser skal settes på prøve, at de føler avstanden til sin sjel i seg selv og i sitt desperate håp om å klare de prøvelser begivenhetene utsetter dem for, forsøker å redusere denne avstanden. Det moderne dramaets helter erfarer forutsetningene før dramaet: dramaet selv gjennomgår den stiliseringsprosess som dikteren, som fenomenologisk forutsetning for sitt verk, burde ha gjort seg ferdig med før dramaet.)

Romanen forteller om inderlighetens eventyr; innholdet i romanen er historien om sjelen som drar ut for å finne seg selv, som oppsøker eventyret for å bli prøvet av det, og ved å klare prøven, finne fram til sitt eget vesen.

Den indre sikkerhet i den episke verden utelukker eventyret i denne egentlige forstand: heltene i epopéet gjennomlever en mengde forskjellige eventyr, men at de i det indre som i det ytre vil komme gjennom dem, er det aldri noen tvil om; de guder som hersker over verden må alltid triumfere over demonene (”hindringens guddommer” kalles de i indisk mytologi.)

Dette er bakgrunnen for Goethes og Schillers formulerte krav om den episke helts passivitet: eventyrkretsen som fyller og smykker heltens liv, er en forutsetning, en gestaltning av verdens objektive og ekstensive totalitet. Selv er han bare det lysende midtpunkt som alt dreier seg om, det inderlig sett mest ubevegelige punkt i verdens rytmiske bevegelse.

Men romanheltens passivitet er formalt sett ikke nødvendig, den betegner heltens forhold til sin sjel og hans forhold til omverdenen. Han behøver ikke være passiv. Derfor har all passivitet hos ham en spesifikk psykologisk og sosiologisk kvalitet og representerer en bestemt type blant romanens konstruksjonsmessige muligheter.

Romanheltens psykologi er det demoniskes virksomhetsområde. Det biologiske og sosiologiske liv har en dyp tilbøyelighet til å holde fast ved sin egen immanens: menneskene ønsker bare å leve, formasjonene vil forbli intakte; og den virksomme guds fjernhet og fravær vil gi dette selvtilfredse og stille råtnende livs treghet et eneherredømme i verden hvis menneskene ikke fra tid til annen, grepet av demonenes makt, gikk ut over seg selv på en grunnløs og ubegrunnbar måte og gjorde seg fri fra sin tilværelses psykologiske og sosiologiske grunnvoller. Da avslører plutselig den gudsforlatte verden seg plutselig som en substansløshet, som en irrasjonell blanding av tetthet og gjennomtrengelighet.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

Dikterens ironi er den negative mystisisme som finnes i tider uten en gud – en holdning av docto ignorantia overfor meningen; en konstatering av demonens vennlige og ondskapsfulle virksomhet, en avvisning av å ville forstå mer enn selv kjensgjerningen i denne virksomheten, og en dyp visshet som bare kan komme til uttrykk i gestaltningen: i dette ikke-å-ville-vite og ikke-å-kunne-vite å ha truffet, sett og grepet den siste, sanne substans, virkelig ha rammet den samtidige, ikke-værende Gud. Derfor er ironien romanens objektivitet.

“I hvilken grad er dikterens karakterer objektive?” spør Hebbel. “I den grad mennesket er fritt i sitt forhold til Gud.” En mystiker er fri når han har oppgitt seg selv og helt er gått opp i Gud; helten er fri når han stolt som en Lucifer i seg selv og ut fra seg selv har fullendt seg selv; når han – for sin sjels frie gjernings skyld – har bannlyst enhver halvhet fra den verden hvis hersker han på grunn av sitt fall har fått herredømme over.

Hoar Time about the house betakes him slow,
Seeking an entry for his weariness.
And in that dreadful company distress
And the sad night with silent footsteps go.
On my poor fire the brands are scarce aglow,
And in the woods without what memories press
Where, waning in the trees from less to less,
Mysterious bangs the homed moon and low.

For now December, full of aged care,
Comes in upon the yea and weakly grieves;
Mumbling his lost desires and his despair; .
And with mad trembling hand still interweaves,
The dank sear flower-stalks tangled in his hair,
While round about him whirl the rotten leaves.

“Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese”.

- Gilles Deleuze & Félix Guattari -

“The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth”.

- Reza Negarestani -

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.

[“The eternal silence of these infinite spaces fills me with dread”].

– Blaise Pascal (1670) -

Her følger utdrag fra min masteroppgave, Beyond the End of History (2011), som jeg skrev på engelsk.  Jeg har ikke prioritert å oversette disse passasjene, bare redigert dem, utelatt unødige detaljer og omskrevet litt her og der (vil på forhånd unnskylde eventuelle stilistiske feil; man er jo blind for egne mangler). I introen annonserte jeg følgende:

“Though relegated to the back burner, the larger considerations of ”post-abundance” and material collapse remain inseparable from the commanding question of this thesis.  The real metaquestion is: does liberal democracy really represent ”the end of history” in  the face of a potential ecological disaster or are there new waves of histories awaiting us? In other words: is there a vaster heaven above? Whether we are at a terminal stage of history or just at a terminal stage before the initiation of a novel epoch, remains a conundrum. Though these sweeping vistas are kept at bay in the coming chapters, a boomerang will recur with vengeance in the conclusion and force us into an acquaintance with the shadow of future. The spectre of material collapse and post-abundance will hopefully lead us to an Archimedean point which enables us to pose adequate inquiries about where the torrents of history might flow”.

* * * * * *

FRA SISTE SEKSJON AV KONKLUSJONEN:

“Pascal’s Wager” [le Pari de Pascal] is the name given to an argument due to Blaise Pascal (1623-1662) for believing, or for at least taking steps to believe in God. As he saw it, it was safer to bet on God’s existence than to bet against it. Pascal’s Wager is a powerful metaphor: do we dare to bet against a possible ecological collapse, and leave the foundations of our economic and political system unquestioned? Perhaps nothing will happen, and all the preceding passages on [the current] mass extinction were the fancy of just another alarmistic discourse, the [doomsday scenarios] of the 1970s digitally remastered.

If we bet on the possibility of collapse within the next decades, then we must find an answer to the question “what we must do?” Both bets have repercussions, and so does the indecisive “neutral” middle-ground of the agnostics.  How much knowledge should we have before an informed decision is made? Næss would say that we can never know enough. The snapshot of empirical events presented in this chapter is certainly selective. Some scientists may disagree with the statements on looming disaster, but both peak oil and the notion of mass extinction are mainstream today. Doomsday scenarios are no longer sectarian by nature.

The issue of climate change for instance, has so far – at best – produced nostrum with limited resonance, since many emerging economies are not willing to diminish their carbon emissions yet. Socio-economic catch-up is their first priority. Why should they be denied the same material standard as the developed world? So goes the argument. The climate summit in Copenhagen in 2009 ended with a whimper: the governments failed to concert strategy and pool their effort, and no solution has as yet been advanced.

Much of this failure is due to what Kenneth Waltz labels the anarchy of the international state system. Though this anarchy is not absolute: superpowers and great powers have certainly a greater say, and the lesser powers bandwagon the mightier ones. But still there is no omnipotent and planetary sovereign which could impose its will in instances like the climate summit in Copenhagen.

As long as the international system of states prevails, deep ecologists and other green radicals probably have little scope to advance their views on ecological issues. And that is the case domestically as well: as implied in chapter four and five, the inextricable nexus between market forces and political establishments is also a major confinement. But is it possible to see anything beyond the horizon of what Fukuyama calls “the End of History”? It is difficult to provide a simple answer here, but the political status quo might already be faltering due to the financial crisis alone. And if the predicaments of the Anthropocene evolve more drastically in the next decades, a denouement might also haunt the liberal democracies.

Nonetheless, every real existing regime today is heading towards perilous times of unprecedented challenge. That applies to nominal democracy as well as unconcealed despotism. If a planetary breakdown in the fabric of nature occurs within the next generations, it will be interesting to see how the caretakers of prevailing systems are going to survive the watershed. A return to the political status quo ante will be quite wearisome to say the least. It is premature to exclude an event where liberal democracy meets its Nemesis. In cyclical terms, one age hostile to a specific Weltanschauung might be succeeded by another more receptive to its ambitions and so forth until the end of human history. Not “the end” in  a linear Hegelian sense adopted by the epigone Fukuyama, but the end of material existence as such.

It is possible that both endpoints might coincide: a Fukuyaman stalemate being the eschatological accomplice of physical extermination. The “progressive” view of history would then be “vindicated”, relegating any notion of cycles to the dustbin. Perhaps no (human) witnesses would remain to affirm such a Hegelian “victory”, but a tree falling in the forest when nobody hears it still makes a sound.

Are there options left against a potential encounter between the “historical” and material endpoints? As of 2011, Fukuyama’s terminal as an eternal objective condition seems questionable. The ideological stasis might not have been exceeded yet, but the surface of planet earth is changing at a pace where deficient theoretical – and hence practical – ingenuity leaves future to the confinement of punitive circumstances.

In light of the prospects above, I ask “what is to be done?” This “we” could be  deep ecologists or some other radical group. The common denominator of these groups could be the search for alternative political ways beyond liberal democracy and/or Neoliberalism, which do not necessarily end up in totalitarianism. Also, thinkers from the past of different stripes should be consulted: whether they are hibernating or consigned to oblivion by the ravages of time, they might shed some light on our current situation in analogous terms. Hence, the approach to the history of ideas should not resemble the way scavengers approach their carrion. And there should be no cordon sanitaire around past thinkers who are deemed radioactive.

Many subversives might for instance scourge the prospect of consulting Liberals like Adam Smith (1723-1790) or John Stuart Mill (1806-1873), which is understandable along subversive lines. But these thinkers had insights regarding resource depletion. From Adam Smith  – most famous for his notion of “the invisible hand” – to John Stuart Mill early theorists of the wealth of nations were pessimistic about their societies’ long-term prospects for growth, and assumed that the productivity gains from specialization and the division of labour would be thwarted after a certain point by exhaustion of the soil and population increase. Smith and Mill argued that growth was expected to peter out after a time, arrested by changes endogenous to the growth process itself, and giving rise to a growthless stationary state.

The example of Smith and Mill is not a digression, because it captures the essence of the law of diminished returns: in manufacturing, diminishing returns set in when investment in the form of additional inputs does not cause a proportional increase in the rate of productivity.

While this is not exactly analogous to the processes that cause diminishing returns in increasingly more complex societies or an increasingly more complex science (ibid.) – where disciplines fail to communicate with each other – the term “diminishing return” might be helpful in contemplating some of the challenges ahead. In analogous terms, would specialization and division of labour between scientific disciplines be thwarted due to diminished returns? If so, what are the consequences in terms of finding alternative energy sources? This could be an additional research project of ecopolitical interest.

Consulting past thinkers – whether they are Smith, Marx, Heidegger or some  pre-modern traditionalists – could be a challenging task. They might shed light on some current predicaments in analogous terms, but the past is a foreign country. The commensurability with our own time is uncertain. Therefore we must also look beyond the horizon of our present and try to imagine an alternative future which follows a different trajectory. This is the task that Wallerstein calls utopistics: the analysis of possible utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

During the Cold War (and in Eastern Europe immediately after its end), Utopia had become a synonym for Stalinism and had to designate a program which neglected human frailty and original sin. As Fredric Jameson sees it, the relationship between Utopia and the political, as well as questions about the practical-political value of Utopian thinking and the identification between Socialism and Utopia, very much continues to be an unresolved topic (ibid: xii).

Jameson seems to (selectively) confine the range of Utopias to the “Leftist” varieties. But Utopia should not be monopolized by Socialism or by any other ideology. If Utopia is any form of “ideal-state” which has not yet emerged, then the term “Utopia” is an empty shell which could be filled with an opulent repertoire of imagined societies. Hence, the range of Utopias is infinite: from feudalism to futurism, from absolutism to anarchism, from clericalism to libertinism, etc.

Paradoxically, according to Jameson, the increasing inability to imagine a different future enhances rather than diminishes the appeal and also the function of Utopia. As he sees it, the very political weakness of Utopia in previous generations – no account of agency, nor a coherent historical and practical-political picture of transition – now becomes strength in a situation in which neither of these problems seems to offer candidates for solution. Most interestingly for our ecological purpose, is that Jameson suggests developing an Angst about losing the future which is analogous to Orwell’s anxiety about the loss of the past and of memory and childhood.

This would be a good deal more intense than the usual rhetoric about “our children” (keeping the environment clean for future generations, not burdening them with debt, etc.); it would be a fear that locates the loss of the future, of history itself, within the existential dimension of time and indeed within ourselves.

The Angst about losing the future might be a point of departure, but how to proceed from there to something tangible? Gopal Balakhrisnan’s advice is: “To be politically effective, one must take stock of the remorseless realities of this [world], without recourse to theoretical ecstasy”.

Those utopians that do not ruminate on this message before they enter the great outdoors, run the risk of being beset by a veritable catalogue of disasters at worst.  But in a time when ecological impasse looms, the opposite  – the inability to imagine another world beyond the horizon of status quo – might even be more dangerous.  “What is to be done” first and foremost is to imagine other possible worlds. From the latter we could deduce “what we can hope for” through the tool of utopistics. Practical and concrete measures come thereafter: like what kind of strategies should be pursued if an ecopolitical transition is to be secured? For instance, would the solution be a partial withdrawal from the world by a “creative minority”, while the fallacies of the political status quo are simultaneously pushed to their ultimate conclusion?

Answers are not provided here, but such a strategy implies risk, but so do most other strategies in this regard as well. A quote by Niccolò Machiavelli (1469-1521) – who has often been regarded as the quintessential connoisseur of political intrigue – is of utopistic value:

“Fortune provided the matter, but they [Moses, Cyrus, Romulus and Theseus] gave it its form; without opportunity, their prowess would have been extinguished, and without such prowess the opportunity would have come in vain”.

- Machiavelli (1513) -

An ecological predicament would be a potential opportunity, but also a potentially insurmountable abyss. The prowess would be an equilibrium between utopistic sensibility/imagination and practical skills which take stock of the remorseless realities of  the world.

And there was silence in the House of Judgment, and the Man came naked before God.

And God opened the Book of the Life of the Man.

And God said to the Man, ‘Thy life hath been evil, and thou hast shown cruelty to those who were in need of succour, and to those who lacked help thou hast been bitter and hard of heart. The poor called to thee and thou didst not hearken, and thine ears were closed to the cry of My afflicted. The inheritance of the fatherless thou didst take unto thyself, and thou didst send the foxes into the vineyard of thy neighbour’s field. Thou didst take the bread of the children and give it to the dogs to eat, and My lepers who lived in the marshes, and were at peace and praised Me, thou didst drive forth on to the highways, and on Mine earth out of which I made thee thou didst spill innocent blood.’

And the Man made answer and said, ‘Even so did I.’

And again God opened the Book of the Life of the Man.

And God said to the Man, ‘Thy life hath been evil, and the Beauty I have shown thou hast sought for, and the Good I have hidden thou didst pass by. The walls of thy chamber were painted with images, and from the bed of thine abominations thou didst rise up to the sound of flutes. Thou didst build seven altars to the sins I have suffered, and didst eat of the thing that may not be eaten, and the purple of thy raiment was broidered with the three signs of shame. Thine idols were neither of gold nor of silver that endure, but of flesh that dieth. Thou didst stain their hair with perfumes and put pomegranates in their hands. Thou didst stain their feet with saffron and spread carpets before them. With antimony thou didst stain their eyelids and their bodies thou didst smear with myrrh. Thou didst bow thyself to the ground before them, and the thrones of thine idols were set in the sun. Thou didst show to the sun thy shame and to the moon thy madness.’

And the Man made answer and said, ‘Even so did I.’

And a third time God opened the Book of the Life of the Man.

And God said to the Man, ‘Evil hath been thy life, and with evil didst thou requite good, and with wrongdoing kindness. The hands that fed thee thou didst wound, and the breasts that gave thee suck thou didst despise. He who came to thee with water went away thirsting, and the outlawed men who hid thee in their tents at night thou didst betray before dawn. Thine enemy who spared thee thou didst snare in an ambush, and the friend who walked with thee thou didst sell for a price, and to those who brought thee Love thou didst ever give Lust in thy turn.’

And the Man made answer and said, ‘Even so did I.’

And God closed the Book of the Life of the Man, and said, ‘Surely I will send thee into Hell. Even into Hell will I send thee.’

And the Man cried out, ‘Thou canst not.’

And God said to the Man, ‘Wherefore can I not send thee to Hell, and for what reason?’

‘Because in Hell have I always lived,’ answered the Man.

And there was silence in the House of Judgment.

And after a space God spake, and said to the Man, ‘Seeing that I may not send thee into Hell, surely I will send thee unto Heaven. Even unto Heaven will I send thee.’

And the Man cried out, ‘Thou canst not.’

And God said to the Man, ‘Wherefore can I not send thee unto Heaven, and for what reason?’

‘Because never, and in no place, have I been able to imagine it,’ answered the Man.

And there was silence in the House of Judgment.

Jeg skal være forsiktig med å påstå at jeg har noe ”klokt” å si her. Det skrives allerede altfor mye i denne verden, og ofte er det best å være taus. Hvorfor skal jeg da legge stein til byrden og tilføye enda en kommentar til ordskiftet om 22.juli? Beveggrunnen for dette innlegget har mange fasetter: forferdelsen over udåden i Oslo og på Utøya komplementeres nesten (sørgelig nok) av ubehaget som veller opp i møte med kommentariatet hjemme i Norge, for ikke å si tvilen og den mistro som melder seg når det politiske etablissement snakker om mer ”åpenhet og demokrati”. Når det gjelder det siste: det er fremdeles for tidlig å konkludere her. Og det må sies at responsen til den politiske ledelsen så langt har vært verdig. Stoltenberg sier at han vil ha mer “åpenhet” etter dette. Jeg ønsker å ta ham på ordet, så får tiden vise hvor grensene faktisk går.

For de etterlatte er denne debatten antakelig mindre interessant akkurat nå, og de har krav på all den empati og omsorg som kan frambringes. For de som ikke er direkte involvert, er det derimot viktig at man samtidig våger å tenke fritt, selv om man i bakhodet alltid må huske å respektere de pårørende og deres avgrunnsdype sorg som ikke vil gå over før om antakelig tre eller fire år. Ja, kanskje enda lenger.

I møte med traumatiserende begivenheter man ikke forstår er det lett å bli perpleks. Ikke minst så nært i tid. Og man vil kanskje aldri overskue den fulle rekkevidden av noe slikt. Jeg er fullstendig overbevist om ektheten i den kollektive forferdelse etter den 22.juli, og det er ikke noe som trenger å betviles. Folkets empati var reell slik jeg ser det. Samtidig skal man være oppmerksom på at det er særlig når slike hendelser inntreffer at autentisitet og falskhet blir tydeligere kontrastvæsker enn ellers. Enkelte ser sitt snitt til å profitere sjelelig, politisk og/eller pekuniært på slike tragedier. Man skal være kritisk til noen av de som har deltatt i gråtekoret. Hva som er klamme omfavnelser og billige klapp på skulderen eller genuin og taktfull framferd, kan imidlertid bare hver enkelt ta stilling til.

I en tidsalder der terapeutene allerede rasjonaliserer folks problemer i hverdagen, må ikke debatten [om hvorfor hendelsene den 22.juli fant sted] monopoliseres av psykiaterne. Eller for den saks skyld av andre profesjoner og opportunistiske politikere. At akademia vil kaste seg over dette traumet det neste tiåret kan man ta for gitt. Og det er helt klart påkrevd. Så lenge det blir mer av den dype kvaliteten med det storstilte overblikk og introspektiv selvransakelse – men mindre av den overfladiske og industrielle masseproduksjonen av repetitive papers – er jeg tilhenger av at skolerte mennesker dykker ned i denne kloakken for å studere hvorfor senmoderne dyphavsmonstre og abnorme drapsmaskiner vokser fram og stikker hull på den rosenrøde samfunnsboblen i verdens (tilsynelatende) fredeligste land.

Refleksjoner rundt hendelsene 22.juli er altfor viktige til at de kan overlates til akademikere og selverklærte ”eksperter” alene. Tenkere som befinner seg hinsides akademiske båser har særlig et ansvar når det gjelder å sprenge ut det nødvendige tankerom som ekspanderer vår forståelse snarere enn å snevre den inn. Intellektuell SELVSENSUR og MENTALHYGIENE er den verste fienden man kan risikere i et allerede fra før av klamt debattklima. Jeg snakker ikke da om å stryke uartikulerte og usaklige nettpøbler over hårene, men om nødvendigheten av en kritisk intelligentsia som setter den kompakte (liberale) majoritet på prøve hver gang det selvgratulerende kommentariat jubler over den (grunne) offentlige samtalen i det nominelt demokratiske Norge. Avsløring av falsk bevissthet i alle dens former er en heltidsbeskjeftigelse.

Norge har lenge vært et land knuget av konsensus. Som jeg skrev i ’Individualitet vs. konsensus’: ”Konsensus er blitt så påtrengende, at den synes som NOE ANNET og LANGT MER enn det man kan kalle for enighet. Poenget er naturligvis, at utfallet ikke ligger i det som blir sagt, men det som IKKE blir sagt. Iallfall via hovedstrømskanalene… Det som aldri blir motsagt, betviles heller ikke, det blir på en måte en DEL AV LANDSKAPET… like fysisk som steinbroen og rismarkene, og uatskillelig fra disse.”

Konsensus er ingen absolutt størrelse og kognitiv dissonans er antakelig mer utbredt enn man skulle tro ved første øyekast. Når det er sagt: feighet og den minste motstands vei er ikke nye trekk ved menneskene. Selv for mange av de som evner å tenke utenfor boksen, er det belastende å kritisere det bestående åpenlyst. Man gjemmer seg bak masker og underkommuniserer fordi det er tryggest, ikke minst når det har vidtrekkende konsekvenser for levebrød og familie.

Jeg er ingen demokrat, men PLURALIST av overbevisning. Den norske andedammen behøver en ALTERNATIV PLURALISME for at den ikke skal gro igjen med konsensusalger. Ellers kveler man tanken som liv og handling. Man må ikke låse seg fast i det binære og falske valget mellom vulgærfascistisk tyranni og kompakt liberal konsensus. I sistnevnte regime forveksler man kakofoni med tankefrihet, mens støyen egentlig kamuflerer et kvasipluralistisk meningsdiktatur med gravitasjonsfelt i det politiske sentrum. Å tro at man beseirer vulgærfascismen ved å skape rekordstor valgdeltakelse er totalt naivt. Ved å resirkulere et innavlet etablissement, bekrefter man snarere enn å avkrefte den nihilisme ugjerningsmannen ABB hadde sitt utspring i.

Etter 22.juli kan man kanskje frykte mer overvåkning av annerledestenkende. Datalagringsdirektivet vil muligens bli satt ut i live med økt selvsensur som direkte konsekvens. Som et alternativ eller supplement til mer overvåkning tar flere til orde for å inkludere ekstremister i det offentlige ordskiftet, i den tro at man gir ekstremister et rep å henge seg i mens sola skinner på dem. Kanskje derfor er troen på ”inkludering” naivt.

Slike som ABB hadde muligens et ambivalent forhold til det å være ekskludert: på den ene siden var det fremmedgjørende og kanskje krenkende, på den annen side var det nettopp eksklusjon han søkte. En ting er at det føles trygt å gjemme seg på nettet. Noe annet er å vente på at verden drar til helvete. Uansett hva enkelte demokrater tror, er ikke alle entiteter interesserte i ”dialog” som går ut på å røyke ut hat og resentiment.

Hva slags fenomen – snarere enn person – er ABB? Psykiatrien har helt klart sine partikulære forklaringer gjennom de utallige graderinger mellom anstendig og bananas, hvorav ABB for de fleste er nærmest det siste. Men er det ikke en gedigen kollektiv ansvarsfraskrivelse dersom man kun akter å se på hendelsene i Oslo og på Utøya som et utslag av ”uforståelig galskap”? Dersom ugjerningsmannen var ”gal” i ordets rette forstand, ville han ha handlet i opphetet affekt, ikke iskaldt og beregnende. Ved siden av å være en barnemorder av groveste sort, er ABB beklagelig nok også et MEDIUM TIDSÅNDEN SPEILER SEG I.

Hva mener jeg med det? Tomheten og den totale narsissisme ABB framviser i sitt manifest gjennom oppramsingen av merkevarer og hedonistisk livsførsel er ganske tidstypisk i grunnen. De fleste senmoderne mennesker er ikke like ekstreme, men den navlebeskuende konformisme forkledd som individualisme er et sørgelig utbredt, for ikke å si et hegemonisk fenomen. Som en digresjon kan det sies at ABB minner svært mye om Patrick Bateman i ”American Psycho” når det gjelder psykopatisk forfengelighet…

Den slovenske filosofen Slavoj Žižek – via Nietzsche – presenterte for meg skillet mellom AKTIV og PASSIV nihilisme. De færreste tyr til aktiv nihilisme, som de facto er en søken etter intet i betydningen aktiv selvdestruksjon som et (illusorisk) middel for å leve autentisk, fullt og helt. Selvmordsbombere og massedrapsmenn er eksempler på aktive nihilister, og ABB ble en aktiv nihilist 22.juli 2011.

De fleste senmoderne mennesker i de post-industrielle og industrielle land, slik Žižek (og Fukuyama!) ser det, er passive nihilister. De er ”passive” i betydningen Nietzsches ”siste menneske” [se mitt tidligere Vindskeivt-innlegg ”Det siste mennesket?”]. Det siste mennesket for Nietzsche er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet:

“På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått”, sier Nietzsche. Og han sier videre: “Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.”

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det senmoderne menneskets tilværelse. Kaj Skagen kontemplerer dette problemet i sitt essay ”Fra apati til antroposofi” (skrevet en gang på 1990-tallet). For å forstå de sjelelige betingelsene for framveksten av totalitarisme i mellomkrigstiden sier han følgende:

”Men den kraft som tillot [totalitarismens] redselsfulle utopier å inkarnere seg på jorden, var virkelig nok; nødvendigheten av og muligheten FOR NOE HELT ANNET var faktisk tilstede. I lys av den planetariske ild som ville komme, måtte mennesket bli nytt eller bli fortært. Og ilden kom, og den fortærer oss”.

Når det er sagt, er ABB verken nazist eller stalinist. Dog, ”Fra apati til antroposofi” gir en bedre nøkkel til fenomenet ABB enn Skagens kommentar om 22.juli – ”Angsten for Eurabia” – i Dag og Tid. Sistnevnte er forøvrig meget innsiktsfull og kanskje den beste kommentaren til nå, men går ikke like mye i dybden på de bakenforliggende problemene som skisseres i hans essay fra 1990-tallet. Der beskriver han den vegetative tilstand i liberale og sosialdemokratiske samfunn. Disse samfunn er knyttet til politiske regimer som nærmest har institusjonalisert det siste mennesket.

Dette er samfunn preget av overfladisk ”kos” og ”hygge” – ja bare tenk på hyperinflasjonen av ordet ”hyggelig” siden årtusenskiftet – men er blottet for det inderlige og ikke minst heroiske muligheter. I en slik verden er det ikke lenger noen klar forestilling om ”det gode samfunn”, annet enn at man skal gå til stemmeurnene annethvert år og få årlige lønnsøkninger. Individene er i økende grad løsrevne og svevende atomer uten noen forankring.

ABB er et eksempel på et fremmedgjort, atomisert og svevende individ i et iskaldt massesamfunn. Skyldes hans hat mot islam dette? At han er identitetsløs og på jakt etter markører som han kan klistre på seg selv? Det er grunn til å tro at han ville ha vært en utilpass statistisk uteligger selv i et samfunn uten innvandring. Mon tro om han ikke ville ha funnet seg en eller annen fanatisk etikett uansett? Leser man manifestet hans og ser på hans udåd, kan man lure på om dette først og fremst var et forsøk på å bryte ut av tilstanden som ”passiv nihilist”. Var det slik at andres kos og hygge frambrakte en diabolsk reaksjon fra ABB? Spørsmålet er ubehagelig, men ikke desto mindre viktig å adressere for framtidens tenkere.

Totalitarismen utgjorde i sin tid massebevegelser som på sine vis forsøkte å bryte ut av den vegetative tilstand, men endte opp med å bekrefte snarere enn å avkrefte den nihilisme flere av dens tilhengere søkte å likvidere. Det samme kan man si om ABB som ”heldigvis” bare er et individ, og ikke en totalitær massebevegelse (sistnevnte fødes bare når demagogene har verdensbrannen tilgjengelig som leselys): i stedet for å utslette nihilismen, personifiserer ABB den i n’te potens. Hendelsene i Oslo og på Utøya den svarte fredagen 22.juli 2011 var derfor ikke uvirkelige, men så altfor virkelige. Dessverre var dette dagen da virkeligheten presset seg fram i Norge. Nihilismen åpenbarte seg i all sin hyperkonkrete gru.

Apropos Nietzsche. ABB viser i sitt manifest at han beundrer den tyske filosofen, som her blir misbrukt på samme måte som hos nazistene. Enkelte medier har på et veldig søkt vis sett en utrolig spuriøs ”sammenheng” mellom forestillingen om overmennesket og ABB sitt oppblåste ego. Sannheten er at ABB er lysår unna den herremoralen Nietzsche forfektet, og heller godt plantet i slavemoralen. Dette fordi hat og resentiment er dominerende drivkrefter. Drap på vergeløse barn er antiheroisme per definisjon.

Den svakhet Nietzsche fordømmer er ikke ekvivalent med det ABB forakter. Nietzsche går ikke til angrep på den svakhet som kommer av sosial stilling eller rasemessig tilhørighet, men en svakhet i KARAKTER. Det er en svakhet som skaper verdier ut fra seg selv. Innestengte menneskers hevn over sin egen lidelse, sin egen manglende frihet til seg selv; mennesker som framstiller sin svakhet som styrke. Omnipotente fantasier er ofte en funksjon av den totale avmakt.

(Som en digresjon vil jeg skyte inn at Nietzsche beundret islam. Som han skriver i Antikrist (1888): ”Kristendommen har berøvet fruktene av den antikke kultur, den har igjen senere berøvet oss fruktene av den ISLAMSKE kultur”.)

I samme åndedrag må det sies at ABB representerer anti-ridderligheten snarere enn ”ridderligheten”. Sistnevnte betegnelse må derfor rehabiliteres umiddelbart. Ridderligheten er uselvisk og selvoppofrende i sin essens. Det paradoksale med ABB sin udåd på Utøya var at han søkte en heroisk mulighet: den ble lukket for ham selv, men åpnet seg for enkelte av hans motkrefter. Selv kjenner jeg en selvoppofrende person som overlevde dramaet på Utøya. Til tross for at jeg er sterkt uenig med partiet hans – for å si det svært forsiktig – beundrer jeg allikevel hans grenseløse mot som manifesterte seg den 22.juli. Studenten Eivind Rindal (jeg var hans seminarleder i statsvitenskap 2008-2009) har nerver av stål. Han reddet flere liv og holdt hodet kaldt i en ekstrem situasjon som sartere sjeler ville hatt problemer med å håndtere like stødig. Dette var RIDDERLIGHET i betydningen uselviskhet og potensiell selvoppofrelse.

I en tid der medier og enkeltpersoner forsøker å overby hverandre i fordømmelsen av ABB, som nå er universelt foraktet og mer hatet enn Vidkun Quisling, er det mer enn noensinne viktig å skille den POSITIVE folkefiende fra den NEGATIVE folkefiende. Ibsens Dr. Stockman er et eksempel på det første, mens ABB er et eksempel på det siste. Folkefienden er et enkeltindivid som går imot strømmen og trosser konsensus, eller den kompakte liberale majoritet om man vil.

Dr. Stockman sier et sted: ”Ja, så meget holder jeg av min fødeby at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn… Der ligger ingen makt på at et løgnaktig samfunn ødelegges! Det bør jevnes med jorden, sier jeg! Utryddes som skadedyr bør de…”. Dr.Stockman besinner seg dog , og vil heller oppdra den tankeløse majoriteten på slutten av stykket. Når det er sagt: Dr. Stockman og ABB må IKKE likestilles idémessig. En fundamental forskjell er at den POSITIVE folkefiende – Stockman – ønsker til slutt å likvidere IDÉER, ikke menneskene som bærer dem. Den NEGATIVE folkefiende går til det konkrete skritt og myrder de han forakter.

Igjen siterer jeg meg selv [’Individualitet vs. konsensus’]: ” For de som ønsker å utfordre konsensus, så er det uansett ingen vei utenom nysgjerrig DELTAKELSE i kommunikasjon med ubevisste medmennesker. I stedet for å svi av masse negativ energi på å forakte alt som er galt med konsensusvirkeligheten, bør de potensielt autentiske ta den for hva den er. For påtvinger man folk ukonvensjonelle overbevisninger, så er man dømt til å mislykkes. Still først de riktige spørsmål til seg selv, og så finne sitt fundament. Bare ved å være stødig og trygg på sin egen måte å være i verden på, kan man gå ut i verden og skape sprekker i konsensusvirkeligheten, og til slutt SPRENGE DENS HAM INNENFRA”.

Når det er sagt, skal man ikke ta Ibsen til inntekt for hvilken som helst alenegang. De fleste outsiderne er neppe verdt å lytte til bare fordi de er statistiske uteliggere. Som jeg skrev i ’Individualitet vs. konsensus’: ”Det er altfor mange som er PÅTATT annerledes, der de ikler seg SKINNORIGINALITET uten nevneverdig substans. Tenker da gjerne på de som provoserer for provokasjonens skyld, uten at de beriker seg selv eller kommende slekter med noe av verdi. Og selv om mange er redde for å si sin hjertens mening, er det i dag også mange nok av de skamløse som totalt mangler enhver form for selvinnsikt og PINLIGHETSTERSKEL”.

Til slutt spør jeg følgende: hvordan verger man seg mot slike som ABB? Mer overvåkning fungerer fullkomment bare om myndighetene innvilger seg hitleristiske eller stalinistiske fullmakter. Det ønsker de færreste. Selvsensur er katastrofalt. Men heller ikke mer åpenhet minker nødvendigvis risikoen, for framtidens ABBer vil uansett være obskure og anonyme entiteter med desinteresse for konvensjonell meningsutveksling. I dag snakker man så varmt om ”mer kjærlighet” som botemiddel, hvilket bare virker om kjærligheten stikker dypt i massesamfunnet som helhet. Universets mest mystiske kraft i sin reneste form eksisterer mest sannsynlig bare i lommer. Om man ikke lever opp til kjærligheten som målestokk er det greit, bare man ikke mister målestokken.

Dessverre er det grunn til å tro at massesamfunnet vil være like iskaldt og fragmentert som før 22.juli om ikke lenge. Senmodernitetens evige forbannelse er individenes fremmedgjøring, og det er i mørke og kulde dyphavsmonstrene yngler. Lys og varme kan fortsatt velges, så lenge man unngår å blendes og blindes. Uansett skal det uendelig mer til enn bare kos og hygge for å fordøye minnet om dagen da virkeligheten presset seg fram i Norge.

Den vakre form er aldri det man kaller
helt ren: De geometrisk homogene,
euklidske former er i høyden pene
som byggeklosser eller gummiballer.

Et ansikt og strukturen i krystaller
er aldri helt symmetrisk, men vil skjene.
Blir et klavers oktaver stemt for rene,
får instrumentet falske intervaller.

Litt skrått blir mønstret lagt i vevens renning:
den gode sjel er ikke alt for dydig.
Vår sans for kvaliteter vil belønne

det ufullkomne som gir formen spenning,
som nesten lystrer – men er litt ulydig.
Den lille skjevhet er det dypest skjønne.

- André Bjerke (1954) -

Rise up, and do begin the day’s adorning;
The Summer dark is but the dawn of day.
The last of sunset fades into the morning,
The morning calls you from the dark away.
The holy mist, the white mist of the morning,
Was wreathing upward on my lonely way.
The way was waiting for your own adorning
That should complete the broad adorned day.

Rise up, and do begin the day’s adorning;
The little eastern clouds are dapple grey:
There will be wind among the leaves to-day;
It is the very promise of the morning.
Lux Tua Via Mea: your light’s my way -
Then do rise up and make it perfect day.

This is the laughing-eyed amongst them all:
My lady’s month. A season of young things.
She rules the light with harmony, and brings
The year’s first green upon the beeches tall.
How often, where long creepers wind and fall
Through the deep woods in noonday wanderings,
I’ve heard the month, when she to echo sings,
I’ve heard the month make merry madrigal.

How often, bosomed in the breathing strong
Of mosses and young flowerets, have I lain
And watched the clouds, and caught the sheltered song -
Which it were more than life to hear again -
Of those small birds that pipe it all day long
Not far from Marly by the memoried Seine.

The stranger warmth of the young sun obeying,
Look! little beads of green begin to grow,
And hidden flowers have dated their tops to show
Where late such droughty dusts were rudely playing.
It’s not the month, but all the world’s a-maying!
Come then with me, I’ll take you, for I know
Where the first hedgethorns and white windflowers blow:
We two alone, that goes without the saying.

The month has treacherous clouds and moves in fears.
This April shames the month itself with smiles:
In whose new eyes I know no heaven of tears,
But still serene desire and between whiles,
So great a look that even April’s grace
Makes only marvel at her only face.