SELVSENSUR OG MENTALHYGIENE I PRØVELSENES TID
Jeg skal være forsiktig med å påstå at jeg har noe ”klokt” å si her. Det skrives allerede altfor mye i denne verden, og ofte er det best å være taus. Hvorfor skal jeg da legge stein til byrden og tilføye enda en kommentar til ordskiftet om 22.juli? Beveggrunnen for dette innlegget har mange fasetter: forferdelsen over udåden i Oslo og på Utøya komplementeres nesten (sørgelig nok) av ubehaget som veller opp i møte med kommentariatet hjemme i Norge, for ikke å si tvilen og den mistro som melder seg når det politiske etablissement snakker om mer ”åpenhet og demokrati”. Når det gjelder det siste: det er fremdeles for tidlig å konkludere her. Og det må sies at responsen til den politiske ledelsen så langt har vært verdig. Stoltenberg sier at han vil ha mer “åpenhet” etter dette. Jeg ønsker å ta ham på ordet, så får tiden vise hvor grensene faktisk går.
For de etterlatte er denne debatten antakelig mindre interessant akkurat nå, og de har krav på all den empati og omsorg som kan frambringes. For de som ikke er direkte involvert, er det derimot viktig at man samtidig våger å tenke fritt, selv om man i bakhodet alltid må huske å respektere de pårørende og deres avgrunnsdype sorg som ikke vil gå over før om antakelig tre eller fire år. Ja, kanskje enda lenger.
I møte med traumatiserende begivenheter man ikke forstår er det lett å bli perpleks. Ikke minst så nært i tid. Og man vil kanskje aldri overskue den fulle rekkevidden av noe slikt. Jeg er fullstendig overbevist om ektheten i den kollektive forferdelse etter den 22.juli, og det er ikke noe som trenger å betviles. Folkets empati var reell slik jeg ser det. Samtidig skal man være oppmerksom på at det er særlig når slike hendelser inntreffer at autentisitet og falskhet blir tydeligere kontrastvæsker enn ellers. Enkelte ser sitt snitt til å profitere sjelelig, politisk og/eller pekuniært på slike tragedier. Man skal være kritisk til noen av de som har deltatt i gråtekoret. Hva som er klamme omfavnelser og billige klapp på skulderen eller genuin og taktfull framferd, kan imidlertid bare hver enkelt ta stilling til.
I en tidsalder der terapeutene allerede rasjonaliserer folks problemer i hverdagen, må ikke debatten [om hvorfor hendelsene den 22.juli fant sted] monopoliseres av psykiaterne. Eller for den saks skyld av andre profesjoner og opportunistiske politikere. At akademia vil kaste seg over dette traumet det neste tiåret kan man ta for gitt. Og det er helt klart påkrevd. Så lenge det blir mer av den dype kvaliteten med det storstilte overblikk og introspektiv selvransakelse – men mindre av den overfladiske og industrielle masseproduksjonen av repetitive papers – er jeg tilhenger av at skolerte mennesker dykker ned i denne kloakken for å studere hvorfor senmoderne dyphavsmonstre og abnorme drapsmaskiner vokser fram og stikker hull på den rosenrøde samfunnsboblen i verdens (tilsynelatende) fredeligste land.
Refleksjoner rundt hendelsene 22.juli er altfor viktige til at de kan overlates til akademikere og selverklærte ”eksperter” alene. Tenkere som befinner seg hinsides akademiske båser har særlig et ansvar når det gjelder å sprenge ut det nødvendige tankerom som ekspanderer vår forståelse snarere enn å snevre den inn. Intellektuell SELVSENSUR og MENTALHYGIENE er den verste fienden man kan risikere i et allerede fra før av klamt debattklima. Jeg snakker ikke da om å stryke uartikulerte og usaklige nettpøbler over hårene, men om nødvendigheten av en kritisk intelligentsia som setter den kompakte (liberale) majoritet på prøve hver gang det selvgratulerende kommentariat jubler over den (grunne) offentlige samtalen i det nominelt demokratiske Norge. Avsløring av falsk bevissthet i alle dens former er en heltidsbeskjeftigelse.
Norge har lenge vært et land knuget av konsensus. Som jeg skrev i ’Individualitet vs. konsensus’: ”Konsensus er blitt så påtrengende, at den synes som NOE ANNET og LANGT MER enn det man kan kalle for enighet. Poenget er naturligvis, at utfallet ikke ligger i det som blir sagt, men det som IKKE blir sagt. Iallfall via hovedstrømskanalene… Det som aldri blir motsagt, betviles heller ikke, det blir på en måte en DEL AV LANDSKAPET… like fysisk som steinbroen og rismarkene, og uatskillelig fra disse.”
Konsensus er ingen absolutt størrelse og kognitiv dissonans er antakelig mer utbredt enn man skulle tro ved første øyekast. Når det er sagt: feighet og den minste motstands vei er ikke nye trekk ved menneskene. Selv for mange av de som evner å tenke utenfor boksen, er det belastende å kritisere det bestående åpenlyst. Man gjemmer seg bak masker og underkommuniserer fordi det er tryggest, ikke minst når det har vidtrekkende konsekvenser for levebrød og familie.
Jeg er ingen demokrat, men PLURALIST av overbevisning. Den norske andedammen behøver en ALTERNATIV PLURALISME for at den ikke skal gro igjen med konsensusalger. Ellers kveler man tanken som liv og handling. Man må ikke låse seg fast i det binære og falske valget mellom vulgærfascistisk tyranni og kompakt liberal konsensus. I sistnevnte regime forveksler man kakofoni med tankefrihet, mens støyen egentlig kamuflerer et kvasipluralistisk meningsdiktatur med gravitasjonsfelt i det politiske sentrum. Å tro at man beseirer vulgærfascismen ved å skape rekordstor valgdeltakelse er totalt naivt. Ved å resirkulere et innavlet etablissement, bekrefter man snarere enn å avkrefte den nihilisme ugjerningsmannen ABB hadde sitt utspring i.
Etter 22.juli kan man kanskje frykte mer overvåkning av annerledestenkende. Datalagringsdirektivet vil muligens bli satt ut i live med økt selvsensur som direkte konsekvens. Som et alternativ eller supplement til mer overvåkning tar flere til orde for å inkludere ekstremister i det offentlige ordskiftet, i den tro at man gir ekstremister et rep å henge seg i mens sola skinner på dem. Kanskje derfor er troen på ”inkludering” naivt.
Slike som ABB hadde muligens et ambivalent forhold til det å være ekskludert: på den ene siden var det fremmedgjørende og kanskje krenkende, på den annen side var det nettopp eksklusjon han søkte. En ting er at det føles trygt å gjemme seg på nettet. Noe annet er å vente på at verden drar til helvete. Uansett hva enkelte demokrater tror, er ikke alle entiteter interesserte i ”dialog” som går ut på å røyke ut hat og resentiment.
Hva slags fenomen – snarere enn person – er ABB? Psykiatrien har helt klart sine partikulære forklaringer gjennom de utallige graderinger mellom anstendig og bananas, hvorav ABB for de fleste er nærmest det siste. Men er det ikke en gedigen kollektiv ansvarsfraskrivelse dersom man kun akter å se på hendelsene i Oslo og på Utøya som et utslag av ”uforståelig galskap”? Dersom ugjerningsmannen var ”gal” i ordets rette forstand, ville han ha handlet i opphetet affekt, ikke iskaldt og beregnende. Ved siden av å være en barnemorder av groveste sort, er ABB beklagelig nok også et MEDIUM TIDSÅNDEN SPEILER SEG I.
Hva mener jeg med det? Tomheten og den totale narsissisme ABB framviser i sitt manifest gjennom oppramsingen av merkevarer og hedonistisk livsførsel er ganske tidstypisk i grunnen. De fleste senmoderne mennesker er ikke like ekstreme, men den navlebeskuende konformisme forkledd som individualisme er et sørgelig utbredt, for ikke å si et hegemonisk fenomen. Som en digresjon kan det sies at ABB minner svært mye om Patrick Bateman i ”American Psycho” når det gjelder psykopatisk forfengelighet…
Den slovenske filosofen Slavoj Žižek – via Nietzsche – presenterte for meg skillet mellom AKTIV og PASSIV nihilisme. De færreste tyr til aktiv nihilisme, som de facto er en søken etter intet i betydningen aktiv selvdestruksjon som et (illusorisk) middel for å leve autentisk, fullt og helt. Selvmordsbombere og massedrapsmenn er eksempler på aktive nihilister, og ABB ble en aktiv nihilist 22.juli 2011.
De fleste senmoderne mennesker i de post-industrielle og industrielle land, slik Žižek (og Fukuyama!) ser det, er passive nihilister. De er ”passive” i betydningen Nietzsches ”siste menneske” [se mitt tidligere Vindskeivt-innlegg ”Det siste mennesket?”]. Det siste mennesket for Nietzsche er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet:
“På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått”, sier Nietzsche. Og han sier videre: “Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.”
Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det senmoderne menneskets tilværelse. Kaj Skagen kontemplerer dette problemet i sitt essay ”Fra apati til antroposofi” (skrevet en gang på 1990-tallet). For å forstå de sjelelige betingelsene for framveksten av totalitarisme i mellomkrigstiden sier han følgende:
”Men den kraft som tillot [totalitarismens] redselsfulle utopier å inkarnere seg på jorden, var virkelig nok; nødvendigheten av og muligheten FOR NOE HELT ANNET var faktisk tilstede. I lys av den planetariske ild som ville komme, måtte mennesket bli nytt eller bli fortært. Og ilden kom, og den fortærer oss”.
Når det er sagt, er ABB verken nazist eller stalinist. Dog, ”Fra apati til antroposofi” gir en bedre nøkkel til fenomenet ABB enn Skagens kommentar om 22.juli – ”Angsten for Eurabia” – i Dag og Tid. Sistnevnte er forøvrig meget innsiktsfull og kanskje den beste kommentaren til nå, men går ikke like mye i dybden på de bakenforliggende problemene som skisseres i hans essay fra 1990-tallet. Der beskriver han den vegetative tilstand i liberale og sosialdemokratiske samfunn. Disse samfunn er knyttet til politiske regimer som nærmest har institusjonalisert det siste mennesket.
Dette er samfunn preget av overfladisk ”kos” og ”hygge” – ja bare tenk på hyperinflasjonen av ordet ”hyggelig” siden årtusenskiftet – men er blottet for det inderlige og ikke minst heroiske muligheter. I en slik verden er det ikke lenger noen klar forestilling om ”det gode samfunn”, annet enn at man skal gå til stemmeurnene annethvert år og få årlige lønnsøkninger. Individene er i økende grad løsrevne og svevende atomer uten noen forankring.
ABB er et eksempel på et fremmedgjort, atomisert og svevende individ i et iskaldt massesamfunn. Skyldes hans hat mot islam dette? At han er identitetsløs og på jakt etter markører som han kan klistre på seg selv? Det er grunn til å tro at han ville ha vært en utilpass statistisk uteligger selv i et samfunn uten innvandring. Mon tro om han ikke ville ha funnet seg en eller annen fanatisk etikett uansett? Leser man manifestet hans og ser på hans udåd, kan man lure på om dette først og fremst var et forsøk på å bryte ut av tilstanden som ”passiv nihilist”. Var det slik at andres kos og hygge frambrakte en diabolsk reaksjon fra ABB? Spørsmålet er ubehagelig, men ikke desto mindre viktig å adressere for framtidens tenkere.
Totalitarismen utgjorde i sin tid massebevegelser som på sine vis forsøkte å bryte ut av den vegetative tilstand, men endte opp med å bekrefte snarere enn å avkrefte den nihilisme flere av dens tilhengere søkte å likvidere. Det samme kan man si om ABB som ”heldigvis” bare er et individ, og ikke en totalitær massebevegelse (sistnevnte fødes bare når demagogene har verdensbrannen tilgjengelig som leselys): i stedet for å utslette nihilismen, personifiserer ABB den i n’te potens. Hendelsene i Oslo og på Utøya den svarte fredagen 22.juli 2011 var derfor ikke uvirkelige, men så altfor virkelige. Dessverre var dette dagen da virkeligheten presset seg fram i Norge. Nihilismen åpenbarte seg i all sin hyperkonkrete gru.
Apropos Nietzsche. ABB viser i sitt manifest at han beundrer den tyske filosofen, som her blir misbrukt på samme måte som hos nazistene. Enkelte medier har på et veldig søkt vis sett en utrolig spuriøs ”sammenheng” mellom forestillingen om overmennesket og ABB sitt oppblåste ego. Sannheten er at ABB er lysår unna den herremoralen Nietzsche forfektet, og heller godt plantet i slavemoralen. Dette fordi hat og resentiment er dominerende drivkrefter. Drap på vergeløse barn er antiheroisme per definisjon.
Den svakhet Nietzsche fordømmer er ikke ekvivalent med det ABB forakter. Nietzsche går ikke til angrep på den svakhet som kommer av sosial stilling eller rasemessig tilhørighet, men en svakhet i KARAKTER. Det er en svakhet som skaper verdier ut fra seg selv. Innestengte menneskers hevn over sin egen lidelse, sin egen manglende frihet til seg selv; mennesker som framstiller sin svakhet som styrke. Omnipotente fantasier er ofte en funksjon av den totale avmakt.
(Som en digresjon vil jeg skyte inn at Nietzsche beundret islam. Som han skriver i Antikrist (1888): ”Kristendommen har berøvet fruktene av den antikke kultur, den har igjen senere berøvet oss fruktene av den ISLAMSKE kultur”.)
I samme åndedrag må det sies at ABB representerer anti-ridderligheten snarere enn ”ridderligheten”. Sistnevnte betegnelse må derfor rehabiliteres umiddelbart. Ridderligheten er uselvisk og selvoppofrende i sin essens. Det paradoksale med ABB sin udåd på Utøya var at han søkte en heroisk mulighet: den ble lukket for ham selv, men åpnet seg for enkelte av hans motkrefter. Selv kjenner jeg en selvoppofrende person som overlevde dramaet på Utøya. Til tross for at jeg er sterkt uenig med partiet hans – for å si det svært forsiktig – beundrer jeg allikevel hans grenseløse mot som manifesterte seg den 22.juli. Studenten Eivind Rindal (jeg var hans seminarleder i statsvitenskap 2008-2009) har nerver av stål. Han reddet flere liv og holdt hodet kaldt i en ekstrem situasjon som sartere sjeler ville hatt problemer med å håndtere like stødig. Dette var RIDDERLIGHET i betydningen uselviskhet og potensiell selvoppofrelse.
I en tid der medier og enkeltpersoner forsøker å overby hverandre i fordømmelsen av ABB, som nå er universelt foraktet og mer hatet enn Vidkun Quisling, er det mer enn noensinne viktig å skille den POSITIVE folkefiende fra den NEGATIVE folkefiende. Ibsens Dr. Stockman er et eksempel på det første, mens ABB er et eksempel på det siste. Folkefienden er et enkeltindivid som går imot strømmen og trosser konsensus, eller den kompakte liberale majoritet om man vil.
Dr. Stockman sier et sted: ”Ja, så meget holder jeg av min fødeby at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn… Der ligger ingen makt på at et løgnaktig samfunn ødelegges! Det bør jevnes med jorden, sier jeg! Utryddes som skadedyr bør de…”. Dr.Stockman besinner seg dog , og vil heller oppdra den tankeløse majoriteten på slutten av stykket. Når det er sagt: Dr. Stockman og ABB må IKKE likestilles idémessig. En fundamental forskjell er at den POSITIVE folkefiende – Stockman – ønsker til slutt å likvidere IDÉER, ikke menneskene som bærer dem. Den NEGATIVE folkefiende går til det konkrete skritt og myrder de han forakter.
Igjen siterer jeg meg selv [’Individualitet vs. konsensus’]: ” For de som ønsker å utfordre konsensus, så er det uansett ingen vei utenom nysgjerrig DELTAKELSE i kommunikasjon med ubevisste medmennesker. I stedet for å svi av masse negativ energi på å forakte alt som er galt med konsensusvirkeligheten, bør de potensielt autentiske ta den for hva den er. For påtvinger man folk ukonvensjonelle overbevisninger, så er man dømt til å mislykkes. Still først de riktige spørsmål til seg selv, og så finne sitt fundament. Bare ved å være stødig og trygg på sin egen måte å være i verden på, kan man gå ut i verden og skape sprekker i konsensusvirkeligheten, og til slutt SPRENGE DENS HAM INNENFRA”.
Når det er sagt, skal man ikke ta Ibsen til inntekt for hvilken som helst alenegang. De fleste outsiderne er neppe verdt å lytte til bare fordi de er statistiske uteliggere. Som jeg skrev i ’Individualitet vs. konsensus’: ”Det er altfor mange som er PÅTATT annerledes, der de ikler seg SKINNORIGINALITET uten nevneverdig substans. Tenker da gjerne på de som provoserer for provokasjonens skyld, uten at de beriker seg selv eller kommende slekter med noe av verdi. Og selv om mange er redde for å si sin hjertens mening, er det i dag også mange nok av de skamløse som totalt mangler enhver form for selvinnsikt og PINLIGHETSTERSKEL”.
Til slutt spør jeg følgende: hvordan verger man seg mot slike som ABB? Mer overvåkning fungerer fullkomment bare om myndighetene innvilger seg hitleristiske eller stalinistiske fullmakter. Det ønsker de færreste. Selvsensur er katastrofalt. Men heller ikke mer åpenhet minker nødvendigvis risikoen, for framtidens ABBer vil uansett være obskure og anonyme entiteter med desinteresse for konvensjonell meningsutveksling. I dag snakker man så varmt om ”mer kjærlighet” som botemiddel, hvilket bare virker om kjærligheten stikker dypt i massesamfunnet som helhet. Universets mest mystiske kraft i sin reneste form eksisterer mest sannsynlig bare i lommer. Om man ikke lever opp til kjærligheten som målestokk er det greit, bare man ikke mister målestokken.
Dessverre er det grunn til å tro at massesamfunnet vil være like iskaldt og fragmentert som før 22.juli om ikke lenge. Senmodernitetens evige forbannelse er individenes fremmedgjøring, og det er i mørke og kulde dyphavsmonstrene yngler. Lys og varme kan fortsatt velges, så lenge man unngår å blendes og blindes. Uansett skal det uendelig mer til enn bare kos og hygge for å fordøye minnet om dagen da virkeligheten presset seg fram i Norge.
