Et år før finanskrisen slo ut med full kraft, gjorde Immanuel Wallerstein sitt publikum oppmerksom på relevansen av en relativt uskyldig og obskur businessartikkel i New York Times datert til 3. oktober 2007:
Artikkelen lister opp ti rike land som rangeres etter (1) bredbåndshastighet målt i antall megabits per sekund, og (2) den månedlige avgiften for bredbåndsabonnement. Japan var raskest og billigst (61,0 og $0,27). Sør-Korea fulgte «hakk i hæl» (45,6 og $0,45). Det interessante er sammenligningen USA kontra Japan: Bredbåndet var 4,8 ganger tregere og 12 ganger dyrere i drift. Og Frankrike – som ble latterliggjort av amerikanerne for landets «tilbakestående sosialistøkonomi» – hadde et bredbåndsnett som var 3 ganger raskere enn amerikanernes og halvparten så billig.
Forklaringen på spriket i hastighet og pris kan forklares ved ulike forretningskulturer: Langsiktighet vs. kortsiktighet. Der japanerne tenker tiår fram i tid, og pøser på med milliarder inn i infrastrukturprosjekter som er ment for den kommende generasjonen uten å forvente øyeblikkelig fortjeneste, har amerikanske investorer de siste 20-30 år skydd storstilte planer for den harde realøkonomien, en type investering som man ikke kan forvente økonomisk utbytte fra innen årets slutt.
Prioriteringskontrastene kan muligens også forklare den kvalitative forskjellen mellom de respektive lands jernbanenett. Det japanske Shinkansen og det franske TGV er blant de aller raskeste toglinjer i verden, til sammenligning med det mer teknologisk utdaterte Amtrak i USA, som sliter konstant med økonomien og altfor få passasjerer. En kronisk tilstand lenge før finanskrisen.
Ikke siden 1950-tallet har det vært storstilt modernisering av den amerikanske infrastrukturen. Obama krisemaksimerer neppe når han sier at dette kanskje er den siste sjansen til å redde USA fra et eventuelt fall ned i en mindre priviligert økonomisk divisjon. Om ikke en New Deal for dette århundret stables på beina, og en mer langsiktig horisont stakes ut, så er de geopolitiske implikasjonene ikke å kimse av. USA vil kunne opprettholde forspranget i den militær-industrielle kompleks en god stund til. Og Russland har beholdt andreplassen høyt over nr. 3, selv nesten 20 år etter Sovjetimperiets sammenbrudd.
Men det militær-industrielle forspranget er et av de siste store USA har. Her kan man i flere år til skumme fløten av det grunnlag som ble lagt under 2.verdenskrig, fordi det tar mange generasjoner å utvikle et produktivt og slagkraftig kompleks. Noe utfordrere som Kina har måttet ta til etterretning. Men kineserne tenker i geologisk tid, og har en uslåelig tålmodighet. Hvor lenge kan amerikanerne skumme fløten uten å samtidig ty til omvurdering av den etablerte praksis?
I de 8 år som har gått forut har militærutgiftene steget til himmels parallelt med en stadig økt utenlandsgjeld in tandem med stadig lavere skatter. Wallerstein spådde i oktober 2007 at boblen ville sprekke, noe den omsider gjorde. Japan sliter også like tungt, og landets mer avanserte infrastruktur har følgelig ikke gitt uttelling per dags dato.
Uavhengig av antall megabits per sekund, så vil både Japan, Frankrike og USA slite med solvensen i kommende tider. Tida vil vise hvem som prioriterte riktig av disse lands investorer. Dette er ikke bare et spørsmål om teknologisk forsprang, men også IDEOLOGI: Neoliberalismen har siden 1980 vært mer rotfestet i USA enn i de to andre land. Dette sammenfaller også med USAs unike maktposisjon fra 1990 til i dag: Som i tidligere tider har hegemonens tilbakegang fått næring fra sin egen tidligere suksess. Det som fungerte bra i en epoke, er akilleshælen i den neste. En ledende nasjon konsentrerer seg om kortsiktige mål i ly av sin overlegne posisjon, og overinvesterer i astronomisk kostbart militærutstyr som kanskje aldri blir brukt (heldigvis).
I USA ble innovasjon i den sivile sektor erstattet med spekulasjon som kilden til profitt. Resultatet ser vi i dag. Og Obama krisemaksimerer ikke: Frykten i Washington er velbegrunnet, og før man vet ordet av det, er andre lands forsprang i alt fra datateknologi til jernbaneteknologi umulig å ta igjen. Konturene av hva det kvalitative spriket i infrastruktur innebærer, synes ikke enda, annet enn at fordelingen av ulike lands relative kapabiliteter muligens vil forskyve seg merkbart. Men som med alt annet er framtiden egentlig umulig å spå. Dersom man ser bort fra andre scenarier, så vil forskjellene i disse lands økonomiske prioriteringer ha sterke føringer for det som venter oss.
Vindskeivt 
Jeg husker at da jeg bodde i Japan ble jeg sjokkert over hvor dårlig internett-tilbudet var. Ikke en kjeft hadde tilkobling hjemme og skolen jeg gikk på brukte fremdeles dial-up modem.
Fire-fem år etter var Japan på topp i verden. Dette er noe som er karakteristisk for det samfunnet, de bruker lang tid på å komme i gang, tenker seg godt om, og så drar de til så det suser. (I infrastruktur tror jeg de har tatt i for hardt
men det er en annen diskusjon)
Jeg tror du har rett i at dette har med ideologi å gjøre, men jeg tror det først og fremst beror på politisk kultur, snarere enn forretningskultur. Kjernen i amerikanernes problemer med internett er deres (ledere i senere års) reguleringsfiendtlighet og tro på at man alltid får best resultat ved å holde stat utenfor, selv når man snakker om markeder som er naturlige monopoler. Akkurat det samme kan sies om telekomtjenester som også har betydelige naturlige hindre mot markedsentré så lenge regler ikke legges til rette for det. På infrastruktur-fronten har denne laissez faire-tankegangen også klare ulemper, selv om man i en diskusjon om jernbane tar høyde for at geografi også har en innvirkning.
http://select.nytimes.com/2007/07/23/opinion/23krugman.html
Men man får et fortegnet bilde av de respektive lands IT-industri hvis man kun fokuserer på internett-relaterte produkter. Amerikanske selskaper har fortsatt et betydelig forsprang i maskinvare-utvikling, programvare o.l. (bransjer med mer naturlig konkurranse). I slike markeder, og enda mer i service-industri er franske og japanske byråkrater noen ganger mer til ugagn og virker effektivitetshemmende (jeg husker fremdeles da en fransk regjering prøvde å forby selvopererte bensinpumper fordi de gjorde folk arbeidsløse).
Selv om jeg er enig i at amerikanernes relative forsprang svekkes er tror jeg nok det vil ta lengre tid enn du antyder.
Hvor lang tid det tar, har jeg ikke giddet å estimere, men ting går RASKT i disse tider. De valg man gjør, eller ikke gjør de neste par år er avgjørende.
Når ble Japan en sosialiststat? Tror du det er staten som har lagt på plass infrastrukturen i Japan? Tror du må studere enda litt mer, du, slik at du kanskje en gang i framtide klarer å dra konklusjoner som ligger nærmere opp til virkeligheten.
Hvem har sagt at Japan er en «sosialiststat»? Og hva er din faglige bakgrunn? Tror også du må studere litt mer. Her tas ingen ting fra den løse lufta. Og selvfølgelig tar man høyde for at man kan ta feil. Så dette vil tida vise. Og har du ikke annet enn lavpannet sarkasme i SMS-stil å komme med, så bør du tenke deg om to-tre ganger før du avlegger kommentar. Kom med VEKTIGE motargumenter og KILDER neste gang dersom du forsøker deg på nålestikk:)
Og en ting til: Det gode med denne type blogger er at ingen avsendere er anonyme, så dette bør ha en disiplinerende effekt på ytringsfriheten, som jeg selvfølgelig er tilhenger av.
Jeg ville ikke kalt Japan en sosialiststat, de har sterke korporative elementer i sin statsskikk, mange feiltolker dette som sosialisme.
Infrastruktur ble bygd både av private og statlige aktører men gjennom mesteparten av 1900-tallet (frem til 1987) var i alle fall jernbanene i hovedsak statseide, og staten la klare føringer for utviklingen. Men dette var ikke poenget mitt.
Min kommentar om at Japan kanskje hadde overdrevet i infrastruktur har sin bakgrunn i at de siden 60-tallet, og særlig siden kollapsen på 90-tallet har brukt enorme mengder penger på offentlig finansierte byggeprosjekter med tvilsosom lønnsomhet. Stort sett har de vært ment for å opprettholde sysselsetting og bosetting i utkantstrøk.
For eksempel budsjetterte man for perioden 1995-2005 $6,2 billioner til offentlige byggeprosjekter, fire ganger så mye som USA som har 20 ganger større landareal og mer enn dobbelt så mange innbyggere. Selv om en tar høyde for at amerikanerne har underinvestert i infrastruktur, så er dette et avsindig høyt tall.
Det er også verdt å nevne at tidlig på 90-tallet utgjorde byggeprosjekter (totalt) 18,2% av bnp i japan, mens det utgjorde 12,4 % og 8,5 % i henholdsvis Storbritannia og USA. Offentlige byggeprosjekter utgjorde 8% i japan og 2 % i USA, og forskjellen har økt siden da.
Sigmunds konstruktive tilbakemelding er av den standard jeg setter som minstemål for adekvate kommentarer. Så takk for svar!:)
Mye av kritikken mot USA er nok berettiget, men Japansk fremsynthet skal nok ikke tas for gitt. Mye av infrastrukturen har kommet av valgtaktiske hensyn, og som nevnt over, konstruksjonssektoren er abnormt stor. Og på grunn av det fullstendig fastlåste politiske systemet, og særinteressenes styrke (samme korporative elelement som påpekt over), er dette nærmest institusjonalisert. Større strukturelle endringer er vanskeligere å få gjennomført i Japan enn nærmest noe annet vestlig land.
Og til tross for at Schumpeter har hatt en langt høyere stjerne i Japan enn i resten av den vestlige verden, vil du finne få økonomier som er mindre schumpeterianske enn den japanske. Servicesektoren i særdeleshet er eksemplarisk ineffektiv.
(Og fagre bredbånd i fleng til tross, her brukes det forsvinnende lite wireless. Stort sett alt går fremdeles via LAN-kabler…)
Etter faktisk å ha lest litt på dette emne, vil jeg gjerne bidra med en liten kommentar. Arrester meg gjerne dersom jeg går i fellen og faller ned stiintelligensens faresone, men jeg prøver: De Øst Asiatiske statene (De asiatiske tigrene) later til å være et av de mest sukseefulle eksemplene på utvikling, i det mener jeg da, å utvikle høy vekst og likhet blandt befolkningen. Vistnok har det tatt tid å se resultater, men jeg tror mye av det som utspilte seg under den kalde krigen har vært avgjørende for det vi ser i dag og kommer uten tvil til å se mer av i fremtiden.
Nøkkelen ligger i hvordan det statlige styres settet har skapt en meritokratisk styres kultur, der talent og dyktighet blir rekrutert inn i styres apparatet. Og der status for å jobbe i det offentlig er høy. Og der den verdien om å tjene til det beste for samfunnet er mer verdsatt en egen personlig rikdom.
Tigrenes styresapparat har vært deltagende i industrien, i den måte at de har disiplinert den gjennom premiere og støtte den industrien de har tro på og gitt dem incentiver og passet på at de brukte sin profitt på sparing og investering fremfor uttak til eget forbruk.
Istedenfor å se på liberalisering av industri som løsning for utvikling, har tigrene satset på en mer begrenset autonomi av industri og market med sikte på å oppnå en langsiktig utvikling.
I tilegg har det vært en satsing på infrastruktur og satsing på utvikling og helse.
Mens det du viser til i artikkelen om hvordan Amerika ligger ann i dag, er muligens(min sum a sumarium) et kulturellt etterslep av den neokonservative og neoliberalistiske termen som var eneråde etter og under den kaldekrigen i det plutokratiske(rikmanns styre, med ingen form for sosial mobilisering) USA, med et evig fokus på liberalisering og fristilling av markedet fra staten. Lesing jeg bygger mitt svar på er Duncan Grenn «from Poverty to power» og Peter Evans «Transferable Lessons»
Hei Celine! Jeg takker for ethvert berikende tilskudd av konstruktive kommentarer:)
Engasjerte lesere er INTERESSERTE lesere, og de setter jeg pris på.