Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 4. mars 2009

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Reklamer

Read Full Post »