Vindskeivt

To konsentriske sirkler er kanskje i ferd med å tegnes opp i stormaktspolitikken: Den innerste er den velkjente geopolitiske sfære, der statene har kjempet om innflytelse over klodens hav – og landområder i århundrer. Den ytterste er fremdeles bare stiplet, men er kanskje allerede i emning: Den ASTROPOLITISKE. Bemektigelsen av himmelrommet utenfor jordatmosfæren vil kunne bli en av morgendagens stormaktsprosjekter. Før vi tar et slikt svevende tankesprang, kan det være greit å holde beina plantet på jorda litt til. Vår nære historie burde gi en edruelig advarsel om å ikke la fantasien ta fullstendig overhånd, selv om vyene i enkelte av klodens hovedsteder er større enn på flere tiår.

Fra 1950-tallet til 1970-tallet brakte science fiction-litteraturen bud om to framtider: Den ene var den kommende ROMALDEREN, the space age, den andre var DATAALDEREN, the computer age. Den første ble avlyst, eller i det minste satt på vent, da romfergen Challenger gikk opp i røyk i 1986. Men allerede da hadde entusiasmen for den hasardiøse romfartsteknologien for lengst kjølnet. Klimakset ble nådd under månelandingene 1969-1972. Bemannede ekspedisjoner til Mars virker atskillig fjernere nå enn den gang. Framskrittsoptimismen som rådet både hos store deler av folket og den vitenskapelige elite, kan få flere til å trekke på smilebåndet i dag. Troen på teknologiens stormmarsj inn i framtidens nye, vidunderlige verden var nærmest grenseløs under den heteste euforien på 1960-tallet. Selvfølgelig var gløden tidvis ledsaget av en apokalyptisk krisesteming, siden supermaktene fryktet hverandres intensjoner. Rundt 1960 var det mange i USA som trodde at russerne ville kolonisere månen, og anlegge baser som kanskje inneholdt kopier av Vasilij-katedralen, Leninmausoleet og Den røde plass. Stanley Kubricks ytterst estetiske mesterverk 2001: En romodyssé fra 1968, er kanskje den filmen som fanger opp denne tidsånden aller best. Ikke bare anså man det som SANNSYNLIG at begge supermaktene ville ha etablert baser på månen innen årtusenskiftet, men at mennesket også ville streife forbi Jupiter og bortenfor [Jupiter and Beyond the Infinite].

Unødvendig å si, intet av dette har funnet sted i mellomtiden. Homo sapiens er fremdeles i beste fall en middelhavsfarer. Istedet for å ta spranget ut i universets terra incognita, har mennesket siden den kalde krigens slutt blitt teknologisk introvert: Vekk ifra stjernenes makrokosmos, og inn mot databrikkenes fraktale mikrokosmos. Politisk sett var det ikke lenger noen prestisje å svi av flere titalls statsbudsjetter på kostbare guttedrømmer, og i tillegg var datamaskinene samfunnsøkonomisk sett, atskillig mer profitable. Den konkrete visjonen om den glitrende romalderen, ble totalt fortrengt av seiersgangen til det mindre prosaiske cyberspace, og dets altoppslukende, abstrakte krefter. I så stor grad at mange nede på landjorda lever lykkelig uvitende om det drama som kanskje igjen er under oppseiling på himmelhvelvingen. Står vi overfor et nytt romkappløp? Temaet er uansett underrapportert i norsk presse.

Før man kan snakke om et reelt kappløp, er det verdt å minne på om at det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid innenfor romfarten. Men da helst i sivilt øyemed: På den internasjonale romstasjonen ISS, og i utforskningen av månen og Mars. NASA har innsett at kostnadene ved å stå alene har blitt for store, og at videre ekspedisjoner utover i solsystemet best lar seg gjøre i fellesskap med andre aktører. Samarbeidsånden som oppstod etter den kalde krigens slutt, har dermed ikke forduftet, men den ledsages parallellt av en forsterket tendens de siste 5-6 år: En økt rivalisering mellom klodens mest kapable og ambisiøse stater. Selv ikke finanskrisen har så langt rokket ved denne utviklingen.

I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag atskillig flere romfartsaktører. Dersom vi regner med alle 18 medlemsstater i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, er det i dag 25 stater som er aktive i verdensrommet. Kina foretok sin første bemannede romferd for snart 6 år siden, og både Japan og India sender romsonder til månen. I tillegg har Brasil, Iran og etterhvert kanskje Nord-Korea kommet på banen. Dette er en av flere indikatorer på at verden omsider går over til å bli multipolar. Rundt omkring på kloden finnes det minst 20 oppskytningsbaser – spaceports -og de færreste holdes i drift pga kommersielle formål. PRESTISJE er et aspekt, men viktigst er at de tjener geopolitiske og strategiske hensyn. For å bli tatt på ALVOR som etablert eller aspirerende stormakt, må man i dag være i besittelse av slike kapabiliteter. Dette er en av de store PRØVESTEINER på hvem som vil spille førstefiolin eller andrefiolin i det 21. århundrets maktkamp mellom statene.

Når dette er sagt, har USA fremdeles et formidabelt forsprang, men det er minkende. Selv om det vil vedvare en god stund til, så er det allikevel en rekke framtredende amerikanere innenfor akademia og militæret som frykter at forskyvningene om kort tid vil bli merkbare. Deriblant John Lehman, som var marineminister – secretary of the Navy – i Reagan-administrasjonen. Han sier at dersom USA ikke satser enda mer på romfart, så vil landet omsider sakke akterut, hvilket har sikkerhetspolitiske implikasjoner. Kanskje krisemaksimerer han noe – en velkjent metode hos hauker – men hans frykt er ikke helt ubegrunnet: I en verden med multiple konkurrenter, vil det ha store konsekvenser for en supermakt at elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag er langt under gjennomsnittet for andre industrialiserte land. Og ifølge Lehman, er ikke USA like flink til å importere hjernekraft som før. Kremen av utenlandsstudenter fra fremadstormende økonomier som Kina og India, vender gjerne tilbake til hjemlandet etter endt mastergrad eller Ph.D. Denne bekymringen uttrykte Lehman i 2007. Og situasjonen har muligens blitt vanskeligere etter finanskrisen.

At Kina demonstrativt utførte en vellykket nedskyting av en satellitt sommeren 2007, frambrakte en del ubehageligheter både i Washington, og hos kinesernes delvise allierte i Moskva. Fram til da var det bare amerikanerne og russerne som hadde denne kapabiliteten. Som vanlig ønsket Beijing å berolige omverdenen med at denne kraftsalven ikke var rettet mot en annen part. De fleste observatører er dog enige om at dette var et viktig signal til først og fremst USA, om at Kina vil bli en hard nøtt å knekke dersom det skulle bryte ut en større konflikt. I en hypotetisk tredje verdenskrig, vil Kina bli nødt for å slå ut USAs kommunikasjons- og navigasjonssatellitter dersom de skal oppnå et strategisk forsprang. GPS er selve NERVESYSTEMET i USAs militærmaskineri, og som muliggjorde det massive overtaket både under Golfkrigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003. Slås dette systemet ut, så er ikke supermaktens hangarskip og cruise-missiler mye verdt. Dette VET kinesiske generaler, og derfor er det et strategisk IMPERATIV for supermaktaspiranten å ha denne type kapabiliteter i bakhånd.

Selv om noen av de nye rommaktene – spesielt Kina – har vidløftige planer om å utvinne ressurser på månen og utforske solsystemet på eget initiativ, så er det allikevel mer «jordnære» prosjekter som har førsteprioritet. På kort sikt er utviklingen av nasjonale og regionale satellitt-navigasjonssytemer av vital interesse for klodens tyngste geopolitiske aktører. USA har som alle vet i årevis hatt GPS-systemet, som andre land også har benyttet seg av. Dette er en avhengighet flere land ønsker å BRYTE UT AV. Russland holder på å etablere sitt GLONASS-system (som deriblant Venezuela og Cuba vil slutte seg til), som enkelte observatører mener overgår GPS når det gjelder presisjon i arktiske strøk. Japan har sitt QZSS, og Kina har sitt Beidou.

Europeerne derimot, sliter fremdeles med å iverksette sitt Galileo-system. EU vil marginalisere seg selv geopolitisk dersom europeerne ikke får til dette. Viljen til å gjennomføre prosjektet hos den politiske eliten i Brüssel er høyst genuin, siden europeerne ønsker seg mindre avhengighet til USA. Det interessante er at Galileo i utgangspunktet er et samarbeidsprosjekt mellom EU og Kina, som startet i 2003. På daværende tidspunkt var de transatlantiske forbindelsene på det mest kompliserte, og amerikanerne var naturligvis ikke særlig begeistret. Senest i 2007 så det lyst ut for det sino-europeiske konsortiet. Til å begynne med var dette en vinn-vinn-situasjon for begge parter: Kina skulle investere finansielt, samtidig som europeerne overførte høyteknologi til kineserne. I tillegg fikk Galileo tilslutning fra andre stater: India, Israel, Ukraina, Saudi-Arabia og Marokko.

Nå i 2009, er utfordringene blitt tøffere for EU. Ingen private aktører er villige til å bli med på Galileo-prosjektet, som hovedsakelig finansieres av EUs landbruksprogram (CAP). Kineserne på sin side, er misfornøyde med at de har blitt holdt utenfor prosjektets viktigste avgjørelser. Uavhengig av dette, har de samtidig hatt solid framgang i oppgraderingen av sitt eget Beidou-system. Disse faktorene – samt en generelt kjøligere relasjon til EU som følge av Sarkozys lefling med Dalai Lama – har gjort Galileo-prosjektet mindre interessant for dem. Noe som vil sinke installasjonen av systemet, om i det hele tatt vil lykkes. Enkelte europeere snakker om en kommende post-amerikansk verden – noe som ikke er usannsynlig – men dette er en verden som kanskje er enda mer post-europeisk. Iallfall om verdensdelen skulle sakke akterut teknologisk, noe som igjen vil marginalisere europeernes geopolitiske betydning ytterligere.

Dersom vi ser bort ifra et eventuelt materielt og økologisk sammenbrudd, så vil morgendagens DEMARKASJONSLINJE mellom førsterangs og annenrangs makter gå mellom de som har utvidet sitt militære virke til verdensrommet, og de som fremdeles er bundet av jordklodens tyngdekraft. Førstefiolinistene vil da spille ASTROPOLITIKK i stormaktenes ytterste konsentriske sirkel, simultant med at de spiller geopolitikk i den innerste konsentriske sirkel. Andrefiolinistene må da nøye seg med å operere innenfor den innerste sirkel, der reglene komponeres av statene med astropolitisk rekkevidde.