Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 24. april 2009

Siden den kalde krigens slutt har flere analytikere strevd med å betegne den nye epoken vi er inne i. Skal den kalles for «postkaldkrig»? Siden 2001 har man begynt å snakke om «post-9/11», men selv ikke denne betegnelsen unndrar seg døgnfluens dirren. Når slutter en epoke å være «postkaldkrig» og «post-9/11»? At analytikere stadig benytter seg av prefikset post, viser jo bare en mangel på språklig kreativitet. Til deres forsvar må det sies at mange av disse begivenhetene inngår i et mønster som det fremdeles er vanskelig å se grunntrekkene i. Prefikset post blir da en enkel løsning grunnet mangel på noe bedre. En viss avstand i tid og rom er nødvendig før man kan døpe en bestemt epoke. Og dessuten: Vi lever ikke i ÉN epoke, men i OVERLAPPENDE epoker. Noen av dem har større rekkevidde i tid og rom, mens andre er mer efemere. Hvorvidt vi lever i gullalderen eller jernalderen er en annen diskusjon.

I fare for å spore av i en metahistorisk ordlek, må jeg dessverre igjen kjøre heisen ned til den konkrete, materielle virkelighet: Til prefikset post og betegnelsen av vår tid. Selv i USA har «post-9/11» som epokal beskrivelse falmet. 11. september virker uendelig fjernt for mange nå, pga flimmervirkelighetens kontinuerlige bad i sanseinntrykk. Og delvis med rette. Fordi det er andre og atskillig tyngre STRUKTURELLE føringer som er mer avgjørende enn spektakulære terrorangrep og de geopolitiske etterspill. Det er med andre ord PROSESSENE, og ikke de konkrete begivenheter som bør vektlegges mest. Når dette er sagt, er det jo ingen bagatell at Al-Qaida har lokket NATO til hengemyra Afghanistan, men det temaet skal vi la ligge her. «Krigen mot terror» har en tvilling som er noe mer usynlig: Den nye «energikrigen».

Etterspørselen etter verdens stadig minkende ikkefornybare energiressurser har begynt – eller er i ferd med – å overstige tilbudet. Ikke minst pga de fremadstormende økonomiene Kina og India, som stadig tørster etter mer. Selv om finanskrisen har bremset etterspørselen, så vil det allikevel ikke løse tilbudsproblemet på sikt. Det blir ikke mer av hverken olje eller gass de neste par hundre millioner år. Selv dagens finanskrise og fallende oljepriser (fra rundt 150 dollar fatet til en relativ stabil pris på 50 dollar fatet, som allikevel er høyt) vil ikke endre dette bildet nevneverdig.

800px-photos-photos_1087592507_energy_arc

Fredsforskeren Michael Klare har også kastet seg på bruken av prefikset post, og kommer med noe som kanskje innkapsler vår tid bedre enn «postkaldkrig» og «post-9/11»: Nemlig POSTOVERFLODSÆRAEN (the post-abundance era). La oss for enkelhets skyld kalle den for «postoverfloden». Få merker noe til postoverfloden for øyeblikket. Butikkene bugner ennå av fisk og annen mat, og det er stadig nok bensin som renner ut av pumpene rundt omkring i verden.

Rasjoneringsspøkelset hører helst hjemme på 1940-tallet eller dagens Nord-Korea. Og det er fremdeles økonomisk overkommelig for unge backpackere fra middelklassen å reise jorden rundt. Men ifølge Klare vil dette snart endre seg drastisk.

Gjennom den siste halvdel av det 20. århundret tok mange det for gitt at det ville være overflod av alt ifra energi, mat, boliger, forbruksvarer osv. Mellom 1945 og 1970 pekte materialismens piler bare en vei: Oppover. Det dramatiske fallet i sildebestanden her hjemme på 1960-tallet, og oljekrisen i verden på 1970-tallet ga midlertidige vekkere, men den dominerende vekstideologien har ikke fått noen skudd for baugen av den grunn. Tvert imot. Selv om man har snakket høyt og lavt om bærekraftig utvikling de siste 20 år, så er det allikevel ingen som snakker om MINDRE vekst av hensyn til miljøet. Slike blir uansett ikke tatt på alvor når sterke økonomiske interesser står på spill. Store deler av menneskeheten har fortsatt levd i den tro at overflodsæraen fremdeles er i rute. En ting er at det muligens blir atskillig færre som tar seg råd til ferie i andre verdensdeler, noe annet er at olje og enkelte typer mat kanskje omsider blir definert som luksusartikler forbeholdt en økonomisk overklasse.

Vi har mange sterke frampek mot postoverfloden: En stadig mer tilspisset energikrig er i emning. For øyeblikket har den mer karakter av å være kald enn varm, selv om den har sine varmfronter i urolige strøk av verden. Denne kalde energikrigen føres hovedsakelig mellom importører og eksportører på den ene siden, og imellom konkurrende importører på den andre siden. Konflikter mellom (potensielle) eksportører forekommer selvsagt, iallfall der grensen for staters kontinentalsokkel er uavklart.

I den kalde krigen mellom importører og eksportører er Europa og Sentral-Asia kanskje de vikigste brennpunkter i dag. At den russiske bjørn for alvor våknet vinteren 2006 ble en grundig virkelighetssjekk for gassimportørene i EU. Europeerne forstod ganske klart at mangelen på egne gassreserver i ytterste konsekvens kunne kompromittere deres hedonistiske livsførsel. Av denne grunn foregår det nå en intens og en relativt skjult maktkamp i russernes sentralasiatiske bakgård. At Turkmenistan er en hårsbredd mer liberalt enn Nord-Korea, og at dissentere risikerer å bli skutt i Uzbekistan, er av mindre betydning når en mer differensiert energitilgang står på agendaen.

Selv om russiske Gazprom har et strategisk overtak i Sentral-Asia – minkende i det siste pga finanskrise og økende gjeld – så er bildet fremdeles uavklart og høyst kaleidoskopisk. Ikke bare EU, Russland og USA slåss om autokratenes gunst, også Kina lurer i bakgrunnen. Og kineserne har både kjøpekraft og autokratiske akkreditiver. Dvs. de har ingen plagsomme krav om respekt for menneskerettigheter, noe vestlige politikere (i retorikken) har.

I den kalde krigen mellom importører, så er det særlig den mellom USA og Kina som muligens vil gjøre seg gjeldende. Fremdeles er det ingen synlig energikonflikt her, og landenes bilaterale forbindelser har styrket seg under finanskrisen. Men etterhvert som reservene av det sorte gull minker, så skal man ikke se bort ifra en mindre hyggelig politisk atmosfære. Begge land importerer brorparten av oljen fra Midtøsten, og de opportunistiske Golfstatene allierer seg med alle som er betalingsdyktige. I Afrika har Kina sikret seg et strategisk forsprang ved å komme først til mølla flere steder.

Det faktum at de fleste vestlige land importerer olje fra ikkevestlige land (gjerne autokratier), eroderer ytterligere Vestens geopolitiske overtak. Dette er mange i vestlige hovedsteder klar over. Vel vitende om at både olje og gass i større grad POLITISERES, så er EU i full gang med å forske på alternative energikilder. I mellomtiden rustes også gårsdagens hasardiøse teknologier opp: En økt satsing på renere kullkraft, bygging av flere kjernekraftverk, samt visjoner om å bygge gigantiske solceller i Sahara inngår i nysatsingen som skal sikre hedonistisk livsførsel og politisk uavhengighet for et nytt århundre. Også Obama tenker i samme bane når han snakker om en «grønn revolusjon» (et mulig interessefellesskap med Kina).

Allikevel: En ting er å skape ny teknologi som baserer seg på fornybar energi, en annen ting er å implementere teknologien i makroskala gjennom en kvalitativ annerledes infrastruktur. Her gjenstår det mye. Og selv ikke alle gode krefter kan med sikkerhet garantere at de REKKER å sette i gang en slik omstilling før det er for sent. For vitenskapens STØRSTE ØYEBLIKK lar seg ikke alltid instrumentelt og planmessig frambringe. Selv månelandingen kan i ettertid virke mer overkommelig. Dette er ingen spøk, for det er selve statenes OVERLEVELSE som står på spill. Dersom denne utfordringen ikke løses, vil menneskene i verste fall bli som dyrene i afrikanske elver under den mest ubarmhjertige tørketid: Der flodhester og krokodiller slåss om tilgangen til det siste vannhullet. Imens venter vi på vinden.

waiting-for-the-wind

Read Full Post »