«Mysteries are intrinsically esoteric, and as such are an offense to democracy: is not publicity a democratic principle? Publication makes it republican – a thing of the people. The pristine academies were esoteric and aristocratic, self-consciously separate from the profanely vulgar. Democratic resentment denies that there can be anything that can’t be seen by everybody; in the democratic academy truth is subject to public verification; truth is what any fool can see. This is what is meant by the so-called scientific method: so-called science is the attempt to democratize knowledge – the attempt to substitute method for insight, mediocrity for genius, by getting a standard operating procedure.
– – –
I sometimes think I see that civilizations originate in the disclosure of some mystery, some secret; and expand with the progressive publication of their secret; and end in exhaustion when there is no longer any secret, when the mystery has been divulged, that is to say, profaned.
– – –
The power which makes all things new is magic. What our time needs is mystery: what our time needs is magic. Who would not say that only a miracle can save us?»
– Norman O. Brown
Bildet ovenfor viser Faust i sitt studerkammer under renessansen, en skikkelse som passer godt inn i det elitistiske idealet til Norman O. Brown (1913-2002). Ved siden av Platon og Nietzsche pluss noen andre, representerer Brown gullstandarden for elitisme. Hans sitat om at vi trenger mysterier har ikke mistet sin aktualitet, men aldri har vilkårene for et slikt ideal vært dårligere enn nå. I vår sosialliberale tidsalder vil Browns beske utsagn ha blitt avfeid som autoritært og inhumant, med urettferdige følger om det hadde blitt satt ut i live. Særlig i et lite og egalitært land som Norge. Eventuelle innvendinger fra vår tids presteskap – vitenskapsmennene – mot et syn som Brown forfektet vil være følgende: Adeptenes og mystagogenes (overtroiske) virke inngikk i et religiøst paradigme som bandt tanken mer enn den frigjorde. Praksisen var med andre ord repressiv og holdt almuen nede sett fra et modernistisk ståsted. Her sammenfaller vitenskapens syn – til tross for et ellers elitistisk ståsted i flere av dens sirkler – interessant nok med den (nominelt) demokratiske tidsånden.
Det er selvfølgelig noe i opplysningstidens kritikk av antikkens og middelalderens mystisisme. Spesielt dersom premissene som lå bak egentlig var en form for hersketeknikk med underkastelse som følge. Men er det hele sannheten? Kan alt innkapsles i vitenskapelige termer, og i ytterste instans lar seg popularisere? Kan man i all ærlighet se bort ifra at det er fasetter ved virkeligheten som bare de spesielt innvidde kan ta del i? På den annen side er det også noe i Browns kritikk av modernitetens demokratiske kunnskapsideal.
Folkeopplysningen som sprang fram på slutten av 1700-tallet var velment, og det er vanskelig å argumentere mot folkeopplysning om konkrete fenomener som HIV og svineinfluensa. Men hva da med kvante- og metafysikk? Hvor langt er det mulig å demokratisere kunnskaper og innsikter? Det kan nok være på sin plass å skyte ned noen egalitære luftkasteller, for man må bare innse at ikke alle har de samme forutsetningene for å trenge inn i dype materier. Dagens disipler av folkeopplysere som Nikolai Grundtvig (1783-1872) og Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) vil kanskje protestere, men det er for lengst påvist av nevrologien at mennesker ikke er noen blanke ark man kan fylle med hva som helst. Forskjellene mellom folks kognitive evner er der, enten man liker det eller ei.
Man kunne ha skrevet flere bind for eller imot Browns esoteriske imperativ, men i denne omgang nøyer vi oss bare med at Brown er vårt provokative utgangspunkt. Han er så langt unna dagens normative idealer som man kan komme, og tjener dermed som en skarp kontrastvæske. Enten har tiden løpt fra ham, eller så er han fryktelig forut for sin tid. Demokratene håper nok på det første, mens enkelte elitister håper på det siste. Det er uansett urealistisk at man vil klare å innføre et system som skaper de incentiver Browns likesinnede ønsker seg. I det minste under DAGENS sosialliberale forutsetninger. De som ønsker metafysiske innvielser må uansett oppsøke dem privat, for det er ingen institusjoner i dag som har særlig mye å tilby i så måte.
For de som fortsatt ønsker å være en del av samfunnet og forhandle med omverdenen, så finnes det noen valgmuligheter. Lommer der ambisiøse kunnskapsidealer forvaltes eksisterer enda, selv om de naturlig nok ikke lever opp til Browns himmelhøye gullstandard. Universitetet er ikke lenger en blanding av kloster og kaserne. Man kan med rette kritisere utvanningen av universitetene i massemobiliseringens tid, og at de har forfalt til varmestuer mange steder. Dagens universitet er kanskje først og fremst et oppdrettsanlegg for industrien, som igjen sikrer yngelen anstendig minimumslønn etter at de har blitt sertifiserte fagidioter. Allikevel er universitetet et viktig møtested for vår tids aspirerende ånder, selv etter Internetts ankomst.
Man må definitivt ikke ha vært innom elfenbenstårnene i Oxbridge eller Chicago for å bli et dannet menneske. Informasjonen som ligger ute i cyberspace kan teoretisk skape åndskjemper dersom den når fram til mennesker med de riktige egenskaper. Så enkelt er det dessverre ikke i praksis, selv om det finnes sjeler der ute som har klart å danne og utdanne seg selv. Elfenbenstårnet i Chicago skaper i det minste incentiver som man mangler i Norge: Der har man tre år med generelle emner innenfor filosofi, vitenskapsteori og litteratur som studentene må innom før de får lov til å spesialisere seg. Nettoeffekten er at medisinere og økonomer har lest gresk mytologi og Don Quijote, samt at de kan sin Dostojevskij. På den annen side har samfunnsvitere og humanister fått en elementær innføring i nevroanatomi og kvantefysikkens paradokser.
På engelsk har man et (politisk) ladet ord for Chicago-universitetets klassiske ideal: ”Liberal education”. I dette tilfellet er de norske og tyske betegnelsene – DANNELSE og BILDUNG – bedre, fordi politisk sett er de mer nøytrale og tidløse. Derfor lar ikke D & B seg oversette direkte til engelsk i et enkelt ord, fordi anglosakserne – kanskje pga en generelt mer pragmatisk ”common sense”- kultur? – mangler et ekvivalent begrep. ”Liberal education” er i beste fall bare overlappende med norsk-tyske D & B. Det er kanskje ikke uten grunn at enkelte anglosaksiske intellektuelle bevisst lar være å oversette Bildung, og samtidig adopterer ordet fordi det er mer presist. Denne semantiske forskjellen er uansett en digresjon fra temaet (riktignok en viktig en), siden tanken bak ”liberal education” er tilnærmet identisk med D & B.
Poenget er at dannelsen skal skape bro mellom det C.P Snow (1905-1980) kalte for ”de to kulturer”. Et slikt tiltak skaper kanskje ikke automatisk renessansemennesker. Men for å få til en kommunikasjon der naturvitere og humanister ikke taler forbi hverandre, så kreves det at man fra starten av etablerer et felles språk med utgangspunkt i kjernelitteraturen. Ex.phil med sin Donald Duck-versjon av filosofien er bare en karrikatur av dette dannelsesidealet, og lever i tillegg et utrygt liv pga dannelsesfiendtlige krefter i teknokratiet. Kjepphesten til systemets sjefspragmatister er at dannelse er økonomisk ”unyttig” og står i veien for såkalt ”verdiskaping”. Kanskje er denne kjepphesten egentlig bare en psykologisk rasjonalisering av disse menneskenes relative analfabetisme?
Spesialisering og fagfeltenes økte kompleksitet er utbredte unnskyldninger mot å bli interdisiplinær. Og her har både naturvitere og humanister hver sine svin på skogen. Naturviterne som mangler dybde og åndelig intelligens nok til å komme seg igjennom en bok av Dante eller Goethe unnskylder seg med at de ikke behøver å utforske tilværelsens gåter. Humanistene og samfunnsviterne som ikke ønsker å forstå termodynamikkens andre lov er ikke mindre arrogante i deres ufullstendige bruk av hjernecellene. Dog med motsatt fortegn.
Solskinnshistorien fra Chicago kan forlede oss til å tro at det står mye bedre til på andre siden av dammen enn i Norge. På et makroplan er det neppe tilfelle, men pga USAs enorme størrelse så skulle det bare mangle at det var noe høyere under taket der. Dannelsesfiendtligheten er ikke mindre der enn her hjemme – muligens større – men der borte eksisterer det intellektuelle oaser i en generell ørken av populistisk ignorans. Noen institusjon ala Chicago, Oxbridge og franske grandes écoles mangler i Norge. Her finner man kun dannelse på et rimelig spredt individnivå. Kulturelle uteliggere med andre ord, for å låne en metafor fra statistikken. Sagt på en annen måte: I dagens universitetskosmos finnes det flest sorte hull, et betydelig antall hvite og brune dverger, men ytterst få supernovaer og røde kjemper.
Forsiden av Dagsavisen ble for ikke lenge siden prydet av overskriften ”Generasjon vet ikke”. Mange vordende studenter vet f.eks ikke hvem som har skrevet Prosessen. Og man kan risikere å treffe masterstudenter i statsvitenskap som ikke vet hvem Duke Wellington var, eller har hørt om George Orwell og 1984, for ikke å si Aldous Huxley og Brave New World. En ting er at unge naturvitere ikke vet det, men at enkelte kommende samfunnsvitere ikke kjenner til disse viktige referansene fra de to forrige århundrer er direkte skammelig.
I tillegg til dannelseskravene ovenfor burde ikke en seriøs norsk student slå seg til ro med å bare kunne engelsk. Selv har jeg sterke personlige preferanser for hvilke 5-6 andre fremmedspråk man bør kunne, men skal la være å liste dem opp med fare for å bli for subjektiv. Noen har sine grunner til å lære seg de språkene de spesialiserer seg i, og den slags kompetanse er uansett prisverdig. Så her kommer vi til sakens kjerne: Hva skal ligge til grunn for ”dannelsen”? At det innebærer en bro mellom ”de to kulturer” humaniora og naturvitenskap er nok flere kunnskapselitister enige om. Og det er på ingen måte et snevert dannelsesbegrep. Det er ganske bredt og ambisiøst i seg selv. Men gir det noen mening å snakke om et ”utvidet dannelsesbegrep”? For uansett hvordan man snur og vender på det, er det ovennevnte dannelsesideal rendyrket teoretisk. Uten å falle i den populistiske og egalitære fellen, går det i tillegg an å snakke om en PRAKTISK dannelse? Svaret burde være: ”Ja, så absolutt!”
Spørsmålet er hvorvidt et utvidet dannelsesbegrep hører hjemme på universitetet, og i hvor stor grad elfenbenstårnenes beboere skal isolere seg fra det øvrige samfunn. Leser man verdenslitteraturens ypperste verker så ser man at mange genier forstod tilværelsens dimensjoner fra adelens tinder og ned til almuens flatland. Goethe var en slik empatisk skikkelse som samtidig eksellerte intellektuelt både i humaniora og naturvitenskap. Men å være en empatisk intellektuell er ikke det samme som aldri å være ambivalent, og særlig i en tid som nå der almuen har den kulturelle definisjonsmakt. Å la tvilen komme massene til gode er neppe alltid moralsk riktig, og generell empati kan godt ledsages av lange perioder med dyster misantropi. Noe annet er neppe realistisk, med mindre man er ytterst naiv. Spesielt når massens tyranni blir potensielt altomfattende. Uansett kommer man aldri utenom en bred livserfaring dersom man skal bli et helt menneske. Og det oppnår man bare gjennom en interaksjon med menneskeheten.
For å rekapitulere den praktiske dannelsen: Renessansemenneskene og antikkens kunstnere så ingen ”motsetning” mellom det praktiske og det teoretiske. Deres skapelseskraft var en skjønn forening mellom konkret håndverk og sublim abstraksjon. Det ultimate målet for ethvert ærgjerrig åndsmenneske burde være å etterleve et slikt ideal. Samtidig bør liv og lære være ledsaget av en ydmyk selvinnsikt i egne begrensninger. Men man må tørre å overraske seg selv positivt ved å sprenge grensefjell der de sprenges kan. En stein som stadig ruller samler ikke mose.
Dannelse og elitisme er uansett begrep som lider under karrige kår i et gjennomført teknokratisk og sosialliberalt Norge. Enhver som kaller seg elitist vil tape alle debatter her hjemme. Det er ikke det at landet mangler eliter, men de kaller seg ikke sådan. Dessuten rekrutteres de innenfor dannelsesfiendtlige profesjoner som økonomi og sivilingeniørstudiet. Disse – de siste i større grad enn de første – har helt klart sitt å bidra med, men de har skapt et betongsystem med incentiver som skviser ut mennesker med klassiske dannelsesidealer. Mål-middel-kalkyler dominerer dermed det herskende maskinelle tankesett. Det vi sitter igjen med da er en ØKONOMISK elite med toppsjefer som har fritidsinteresser som ikke har utviklet seg stort siden tenårene. Og mange av dem har et såpass fattig vokabular at de ikke makter å artikulere hvor åndelig sublim deres skitur på Hardangervidda var. Norges eliter består i høy grad av velbemidlede barbarer, med en kjøpekraft som langt overstiger deres kreativitet og åndsevner. Bare se på hvordan vår statsminister snakker. Og det er SLIKE mennesker som er satt til å forvalte universitetene etter bedriftsmodellen.
At massen ikke aksepterer eliter er ikke helt korrekt. Det massen ikke vil ha er en dannet kunnskapselite, men de omfavner helhjertet idrettseliten. Dette fordi idrett består av aktiviteter som menigmann forstår og verdsetter. Derfor er det naivt å tro for sterkt på folkeopplysningens gjennomslagskraft. Sportsrevyen og Hotel Cæsar vil alltid utkonkurrere populærvitenskapelige programmer, for ikke å si Radioteaterets framføringer av Ibsen og Goethe. Å sammenligne Illiaden med Anne B. Ragde er det samme som å sammenligne Illiaden med en handleliste. Allikevel vinner Anne B. Ragde – og handlelisten – over Illiaden. Dette har herrene igjen for å lære knektene å lese. For å si det mer usaklig så er kanskje Dorthe Skappel folkeopplysningens antiklimaks. En bekjent av meg dro det enda lenger: ”Demokratiets største tragedie er at dets monumentale arv til ettertiden består av gjøkuret, hoppbakker og oljeplattformer”. Hans utsagn vil muligens pådra seg manges vrede…
Selv om det finnes rom for mange ulike eliter – for bakere og skreddere så vel som åndsfyrster – så er det ikke alle forunt å tiltre disse. Hva da med resten? Svaret er kanskje at alle BØR få en sjanse til å bli ”stor” på EGNE premisser. Her må man bare erkjenne at enhver har ulike lodd. Det viktigste er dermed at man blir ”stor” i sine nærmestes øyne, enten det gjelder partneren, sine barn eller venner. Og det kan man godt mene uten å krympe idealet om renessansemennesket.
Vindskeivt 
Du har en egen evne til ikke bare å treffe spikeren på hodet, men å banke den inn i veggen med étt eneste slag, min gode venn!
Takker så meget Ruben!
Mottatt & videresendt – avventer tilbakemeldinger.
Ein kainn me ainna ord lik godt bruk tia på å spreng ætte spelsauinnj oppi Småvassbotninj.
Du har skrevet mange gode innlegg,Magne.Men dette er definitivt et innlegg av overlegen kvalitet og substans-über alles.
Danke schön!
Etter å helt eller delvis ha fordøyd det siste innlegget ditt, Magne, sitter jeg igjen med ambivalensen jeg opplever ved å være hjertens enig, samtidig som jeg aldri har følt meg dummere; sistnevnte på vegne av både meg selv og ikke minst på vegne av hele vår generasjon.
Hei Olav Nikolai!
Fortvil ikke:) DEG er det HÅP for, men ikke din (og min) generasjon sett under ett. Derfor er det viktig at folk med potensial – som deg – arbeider for å ikke gjøre det verre, og dermed skape håp for de kommende generasjoner. Det er de siste vi har et ansvar overfor!
Imponerende mange ord og veldig akademisk. Du velger ditt publikum og føler deg tryggere i et slikt miljø antar jeg
Flotte bilder som jeg har lastet ned for eget bruk
Charles
Hei Charles! Ja, man kan vel si det slikt. Hyggelig at du stakk innom. Og takker for at du finner besøket verdig, og at du setter pris på bildene.
Magne
[…] ”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet. Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Menneske til Borger” [delvis jfr. Norman Brown i ”Elitisme og dannelse”]. […]
Jeg vet ikke….
Jeg liker at du faktisk er realist i forhold til at det er ikke meningen at alle skal kunne alt, dvs få seg bildung eller dannelse. Men du har snevret dannelse og bildung til å mene åndlig kunnskap som omfatter humaniora og vitenskap+ de som kan lese.
Og hva er egentlig dannelse? Feks har min mor sett ringenes herre filmene 12 ganger og føler det gir henne kulturell berikelse, men hun har ikke lest noen av bøkene. Så må man lese for å få dannelse? Er ikke nettopp dette et av de beste tidene for å kunne velge hvilket medie man kan dyrke sine åndelige evner i? Så hva om noen vil kun se Ringenes Herre filmene, spille spillene, se kunstverkene og lytte til Ringenes Herre musikk men ikke lese bøkene fordi de enten har dysleksi eller lider av lesevansker. Mener du da de har fått mindre åndelig dannelse enn de som utelukkene har lest bøkene?
Østens dannelsesideal er helt anderledes enn vestens, men er den noe dårligere fordi den ikke befatter seg med samme dannelsesideal som vesten?
Hva er galt med lavkultur? Hva er galt med det folkelige? Hvorfor er det å være fokusert på bare idrett eller melodi grand prix dårligere form for dannelse enn å høre på klassisk musikk? Mozart var i sin tid vulgær i sin musikkform i forhold til datidens klassikere; for han var alt for folkelig.
Illiaden var sikkert på sin tid like folkelig som Asbjørnsen og Moes eventyr, for begge deler var en del av en muntlig kultur før det ble skrevet ned.
Jovisst mente Goethe (ut fra min egen erindring):
«Den som ikke kan sin historie 3000 år tilbake i tid, lever bare fra hånd til munn.»
Men hva er galt med å leve bare fra hånd til munn? Ser nok av stammekulturer som lever fra hånd til munn og som lever på historier fortalt rundt bålet. Jeg tror de ut i fra sitt utgangspunkt oppnår dannelse.
Jeg likte innlegget ditt, men jeg syntes den også tidvis var ensporet og for europasentrert i forhold til dannelse…men du redder deg inn på slutten, hvor du også er litt ydmyk i forhold til begrepet gjennom å si at alle får satse på sitt lodd i hva de har talent i og dyrker.
Det kan hende jeg mangler dannelse og mangler de samme referansepunktene som du og dine kommentatorer har. Kan hende det faktisk er et problem det du ramser opp med at dannelsen på en måte er for fall…men igjen: det har de fleste folk med dannelse sagt gjennom historien, hvor de igjen dyrker tidligere tiders folk hvor de liksom var så flinkere til å få dannelse enn folk med lavkultur . Forundrer meg ikke om det om 50 år kommer et lignende dannelsedebatt hvor man sier at det var så mye mer dannelse i informasjonssamfunnet ti år etter internetts ankomst, for da var det så mange informasjonsjunkier som oppsøkte informasjon som var en form for info-dannelse
Takk for fint innlegg uansett. Jeg likte det, leste det to ganger, og jeg håper jeg forstod dybden av innlegget ditt.
Hei Drosseldaisy,
Takker for din fyldige kommentar, og setter pris på dine innvendinger. Det er riktig at jeg setter åndelig kunnskap øverst. Dette innlegget var vel mest et spark mot universitets-systemet slik det virker i dag. Jeg stiller på ingen måte tilsvarende krav til mannen i gata, som til de som liksom skal være «intellektuelle».
Selv om dannelse er et viktig ideal, er det aller viktigste å «stille det riktige spørsmål» til sitt eget liv. Jeg unner alle å finne sin plass i tilværelsen og at alle føler at de er en del av en større helhet. Tiden er uansett utrolig knapp, og for noen kan det å velge den smale vei være langt viktigere enn å være intellektuell kålorm som bare konsumerer kunnskap for kunnskapens skyld. Men før man fyller 30 eller 40, har iallfall de med et visst potensial og evner nærmest en plikt å tilegne seg en større referanseramme for å kunne sette verden i en større sammenheng. Jeg er tilhenger av mest mulig HELHET og færrest mulige fragmenter.
Det du sier om din mor og «Ringenes herre» setter jeg pris på: at hun føler seg BESJELET er positivt. Slik er det med inntak av kunnskap også: den må være LEVENDE og ENGASJERENDE for at den skal huskes og brenne seg inn i ryggmargen. Derfor er det viktig at de som formidler viten vet hvordan man gjør kunnskapen EKSISTENSIELT RELEVANT for hver enkelt elev/student. Men når det er sagt, er det jo bare en minoritet som har behov for den slags. For de fleste holder det å lære seg et praktisk håndverk, noe jeg synes er bra. Det er ille at umotiverte yrkesfagelever må tortureres med teoretisk katetersjikane.
Utdannelse er dessverre en TILPASNINGSØVELSE, og man må kunne besjele seg selv på et eller annet vis. Jeg er glad for at jeg selv er ferdig med universitetet (som masterstudent i det minste). Viktigere for meg var folkene jeg traff på veien, mer enn det (mangelfulle) innholdet i undervisningen.
Tilbake til det med dannelse og bøker: at dyslektikere foretrekker det auditoriske og/eller det visuelle og/eller det audio-visuelle forstår jeg godt. Og det betyr ikke nødvendigvis at de mangler dannelse, dersom de har oppsøkt Goethe via lydbok. Jeg er selv glad i film, lyd og bilder, og ser på disse mediene som en del av en UTVIDET dannelse. Denne bloggen f.eks, er jo et forsøk på å forene iallfall det skriftlige og det visuelle.
Men uten boklig ballast – her snakker jeg ikke om dyslektikerne, som av naturlige årsaker kan unnskyldes – blir man lett litt grunn. Det er visse ting som egner seg best mellom to permer, og som vanskelig lar seg overføre til andre medier. Jeg setter den muntlige overlevering og den gode samtale høyt. Men alt dette erstatter ikke nødvendigvis en god bok, og motsatt selvfølgelig. Jeg ser forøvrig ingen motsetningsforhold her: det finnes komparative fortrinn ved alle medier, og de bør ideelt sett UTFYLLE hverandre.
Jeg sier ikke at det er noe galt med det folkelige per se (selv om det kan være det). Det er vel ikke det såkalt «folkelige» eller det «opphøyde» man skal henge seg oppi, men INTENSJONSDYBDEN i budskapet. Det finnes søppel i akademisk innpakning og folkelig innpakning, samtidig som det finnes gull og diamanter.
Stammekulturer har jeg meget sansen for, og likedan dine innvendinger mot eventuelle euro-sentriske fallgruver i dannelsesdebatten. Hver kulturkrets har sin kulturelle KANON og parametre for SLETT og GODT. Selv om jeg ikke er kultur-relativist, er jeg like fullt ingen universalist som tror at vestlige dannelsesidealer lar seg eksportere eller bør eksporteres.
Uansett, det er TIDLØSHETEN som er målestokken for kvaliteten til et verk.
Det som tåler tidens tann, fortjener oppmerksomhet, ganske enkelt fordi det lar seg reaktualiseres til evig tid.
Verden er ENORM og man MÅ være selektiv. Men i begynnelsen må alle debattanter som ønsker å bli tatt på alvor skaffe seg en grov OVERSIKT. Man kan aldri vite nok, men må forsøke å sette seg inn i flere ting. Dersom en større kjerne av mennesker er i stand til å kommunisere om viktige ting uten å snakke forbi hverandre, er det bra.
Vår tid krever nemlig mindre støy og mer orden. Derfor er dannelse LIVSVIKTIG med tanke på de enorme utfordringer kloden står overfor økologisk og på andre måter. Kommer mer tilbake til det senere på Vindskeivt.
Igjen takk for kommentar.
Alt godt i natten,
Magne
PS! Når det er sagt, er jeg ikke nødvendigvis imot enkel underholdning etter en lang og hard dag. Å snakke skit med fortrolige mennesker er heller ikke å forakte i nye og ne. Men det kommer selvfølgelig an på doseringen. Å gå seg en lang tur ofte (slik at man får tenkt) og meditere anbefales også (gjør det altfor lite selv; alt er lettere sagt enn gjort). Så har man kjærligheten da, som selvfølgelig er den viktigste prioriteringen. Dvs. uendelig mer viktig enn dannelse. Og mellom kjærligheten og den intellektuelle dannelsen har man KARAKTERDANNELSE som man bare kan skaffe seg på livets skole…
Hei hei mester Magne.
Fine kommentarer fra deg jo! 😀 Takk for bra kommentar
Jeg beklager at jeg er sen med å svare, men har vært sjøulk og derfor langt borte fra internettgalaksen….
Jeg har lest kommentarene dine to ganger, og skal lese innlegget og kommentarene dine en gang til i morgen.
Husker da at det var året før (eller samme år på våren tro) at dannelsedebatten blusset opp igjen i forbindelse med Pisa undersøkelsen som påviste dårlig score på dagens ungdoms kunnskapsnivå (var det de mellom 15-20 de tok testen på?). Husker at det var massiv dannelsesdebatt på Blindern og morgenbladet den gang, og jeg husker at det som utenble fra debatten da, var visdom.
Lurer litt på om det er derfor du skrev innlegget om dannelse i 2009 en gang; litt inspirert av debatten som pågikk den gang? Hvis så, har vi flere felles holdepunkter, noe som vil gjøre det lettere for meg å kommentere den omstendige kommentaren min i neste omgang. 🙂
Ps, en liten kommentar til språket ditt; det virker for meg som om språket ditt har blitt mer folkelig siden du skrev innlegget om dannelse i 2009. Kommentarene dine er mer innbydende å lese og med mer pathoskraft enn i innlegget generelt. Det er bra: det tyder på dannelse. 😉
god natt.
Hei igjen, to dager etter.
Var meningen at jeg skulle kommentere i går, men så mye jeg skifter mening om tingenes tilstand fra dag til dag, så skiftet jeg i går mening om å skrive til deg i dag i stedet. Grunnen til meningsskiftet er; jeg fant ut at du faktisk har skrevet mange innlegg om dannelse og ikke bare denne. Så jeg tenkte det var rett og slett litt lurt å forstå helheten i hva du har ment om dannelse ut i fra de andre innleggene også…
Et lite problem som har oppstått når jeg har hatt lyst til å kommentere deg, er om jeg kommer til å ta helt av i kommentatorsjangeren..du vet, den sjangeren som går ut på at man;
1:kommenterer innlegget og fortetter og forkortere det for å vise til at man har forstått innlegget. Men kanskje implisitt også for å vise at man har forstått temaet for innlegget enn innleggsforfatteren sjøl.
2: droppe innføringen (punkt 1) om innlegget ditt helt og bare kommentere for å kommentere fordi man lider av skriveonani, som kan minne om ting du allerede har skrevet og ment, men som kommentatoren ikke har skjønt at du har skrevet eller ment fordi skriveonanien kommer først.
Jeg er litt punkt 1 samtidig som jeg er mest punkt 2 kanskje…Næh…jeg skriver litt nytt for å supplere, for det er mer plassbesparende, samtidig så blir det kanskje kjedelig for deg å lese. Så jeg supplerer, for å komme i god samtale først og fremst. 🙂
Da jeg jobbet på Radio Nova som radiojournalist i 2008, så hadde jeg og en kollega en case om dannelse. Vi spurte fem på gata hva de mente dannelse er. Alle fem på gata svarte, uavhengig av hverandre, at:
Dannelse hadde med etikette og høflighet å gjøre. Noe med det å oppføre seg som en gentleman og lady å gjøre. Eller kanskje noe med å ha folkeskikk.
Artig at mannen og damen på gata har en helt annen formening om hva dannelse er kontra de akademikerne på Blindern. Men verken blindernfolket eller folket på gaten tar feil. Dannelse er begge deler.
Jeg har opplevd det samme med filosofi som med dannelse; Folk på gata tror filosofi sånn det bedrives i dag, er mer slik de antikke grekerne bedrev det med å finne dyder og svare på spørsmål som hva er meningen med livet. Filosofi på akademia er helt anderledes; mer instrumentell og vitenskaplig orientert.
Men: sannheten er, at filosofi er jo både slik folk på gata tror det er og slik det drives på akademia. Og sånn er det med også dannelse: dannelse er jo både det du snakker om, og det som folk på gata mener at det er. Agree?
Igjen takk for kommentar. Jeg har lest det flere ganger, og det har vært lærerikt.
Hei igjen Drosseldaisy,
Om det kan være noen trøst, er jeg enda tregere til å svare. Da du skrev disse to kommentarene var jeg på to-ukers høstferie, og etter ferien har jeg vært nedsyltet i (lønns)arbeid. Kanskje ingen god unnskyldning for et slikt sent svar, men det har vært en travel høst.
Timingen for dannelsesinnlegget mitt – 2009 – var nok mer «tilfeldig», i den forstand at jeg har vært opptatt av temaet i minst fem år allerede da. Enig i at folk på gaten og akademikere flest har en oppfatning av dannelse og filosofi lik den du fikk fram på Radio Nova. Nok et eksempel på at man snakker forbi hverandre når referanserammene spriker…
Takk for ros. Vet ikke om språket har blitt «folkelig», men det utvikler seg iallfall.