Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 10. januar 2010

Kun det selvbevisste menneske, som står midt imellom de udødelige guder og det dyriske opphør – mellom væren og ikke-væren – grubler over sitt vesens gåte og over tilværelsens mening. De som ikke holder dette for fundamentalt, men mener at de metafysiske behov er sekundære og underordnet de materielle og kulturelle behov, hevder gjerne at de kan gjøre menneskene til guder ved å gjøre dem «lykkelige».

Men i stedet gjør de dem til dyr, som riktignok snuser på hverandre og gjenkjenner hverandre, ja, som ofte blir så godt dressert at de lar være å spise hverandre, men som innerst inne er likegyldige for hverandre og fremmede. Denne type mennesker finnes overalt i vår sivilisasjon og mest utpreget i dens ypperste frembringelse, universitetet. For det man dyrker der, er mindre den grensesprengende ånd, enn den sikkerhetsforanstaltede intelligens, og det man gjør der er gjennomgående ikke å åpne mennesket for de store spørsmål, men å lukke det ganske grundig igjen i form av svar.

Ved den formelle utdannelsens endestasjon er dette dessverre statusen. Man ser sjelden stjerner i øynene på de uteksaminerte. Systemet og dets forvaltere har gjort sitt ypperste for å tørke ut hjertesaften til de med rikest intellektuelt liv, og mest av alt drevet oppdrett av pragmatisk yngel på vegne av det rasjonalistiske arbeidslivet. For den forsvinnende lille minoritet av studenter som søker en dypere mening med tilværelsen, dreier overlevelse seg om Fortunas velvilje: Å møte de riktige mennesker til riktig tid. At man krysser veiene til åndsmennesker med noenlunde lik resonnansbunn, med interesse for noe mer enn pensum og trivialiteter.

Peter Milton Hidden Cities II - Embarkation for Cytherea

Det er ingen selvfølge å bli kjent med slike mennesker, for de er ofte reserverte og tilbakeholdne med å gi for mye av seg selv. Bare ren flaks og tilfeldigheter har skaffet meg de privilegier det medfører å tappe fra slike kilder. I studentmassen er de dessverre altfor godt gjemt. Jeg har kanskje ikke alt å takke disse unntaksmenneskene for, men uten disse eleverte samtalepartnerne hadde min horisont vært uendelig snevrere.

Ut ifra disse ord kan det virke som at jeg gir universitetets etablissement det glatte lag. Men selv om akademia hovedsakelig er befolket av dverger og frimerkeforskere med manglende intensjonsdybde, finnes det noen unntak. En av disse er den norske filosofen og åndskjempen Egil Wyller. Han har bl.a oversatt Platon til norsk, og er kanskje blant de som med størst tyngde har videreformidlet Heideggers dikteriske filosofi her til lands. Herpå følger et utdrag fra Wyllers bok «Enhet og Væren – Heidegger versus henologi» (1999), der han på elokvent vis oppsummerer bakgrunnen for den fremmedgjøring som har blitt nevnt innledningsvis.

* * * * * *

«Det bemerkelsesverdige ved eksistensfilosofien er at den orienterer seg bort fra vitenskapen. Dette innebærer en vesentlig reorientering av vårt forhold – ikke bare til diktningen og den dikteriske form for erkjennelse, men også til hva det vil si å tenke. Endres prinsippene for tenkningen, vil dette videre innebære at også kriteriene for hva som gir god mening, hva som er meningsfylt og vesentlig, endres. Og nye kriterier for meningsfylde vil da også medføre nye virkelighetskriterier, hvorved menneskets hele forhold til virkeligheten vil komme i et nytt lys.

En dikterisk orientert filosofi vil i forhold måtte medføre en ny form for ontologi. Heidegger er ingen dikter selv, slik som Sartre. Han underlegger sine anskuelser hva Hegel kaller «begrepets tvang». Det er tvilsomt noen moderne kontinentalfilosof er så gjennomført eksakt i sin ordbruk som nettopp Heidegger. Man vil kunne strides om hvorvidt de enkelte begreper virkelig betyr noe, om de har dekning «i virkeligheten» (f.eks. grunnbegrepet «væren»); det vil nettopp måtte avhenge av hvilke virkelighetskriterier man selv arbeider ut fra.

Spektralmorgen

En empirisk orientert filosof vil således fort måtte melde pass overfor Heidegger, da dennes begreper ikke betegner klassifiseringer av sansedata, men realistisk gir uttrykk for intuitive størrelser. Men enhver vil måtte innrømme, at Heidegger bruker sine begreper med streng konsekvens, og at de samlet utgjør et gjennomført begrepsmønster. Derfor kan man, om man ønsker det, diskutere med ham og, om man klarer det, motbevise ham. Det kan man ikke umiddelbart med dikterne.

Således understreker Heidegger sterkt, at tenkning og diktning er to prinsipielt adskilte åndsfenomener. Men de utspringer av samme rotstokk. I dag er tenkningen forfalt, mener han. Meget takket være en misforstått kantianisme er den falt til fote for vitenskapen, som på sin side orienterer seg etter teknikken, hvorved det hele blir underordnet menneskets praktiske interesser. Heidegger stiller seg i motsetning til dette scientistiske forfall på samme måte som Descartes i sin tid stillet seg i motsetning til hva han mente var en form for religiøst forfallen filosofi i slutten av middelalderen.


For å rette opp det religiøse forfall søkte Descartes til vitenskapen. På tilsvarende måte søker nå Heidegger, for å rette opp det vitenskapelige forfall, til diktningen. Diktningen er for ham forblitt intakt under denne gradvise forfallsprosess. Dikteren står med hodet over vannet uavhengig av om Kant eller hans meningsfeller dømmer ham til å beskjeftige seg med «følelser» alene eller hvor «man» ellers plasserer ham. I dagens situasjon må derfor tenkeren forsøke å la dikteren hale seg opp igjen – til den dimensjon som tenkeren selv har tapt.

Således anvender Heidegger meget energi på å tolke store diktere som Rilke, de greske tragikere og særlig Hölderlin; et sted i sine skrifter henviser han også til Hamsun, som belegg for det filosofiske begrep «intet». Han nøyer seg ikke som litteraturforskeren med å betrakte diktningen, men han går liksom i clinch med den og søker ned til dens fundament. Han vil «oversette» dens dikterisk uttrykte intensjoner til tenkerisk uttrykte sådanne, omgjøre gjennom en transformasjonsprosess, diktning til tenkning. Derved vil han også gi diktningens visdom større aktualitet og virkekraft. Det intellektuelle er slett ingen overbygning, som bare tjener til å forsvare de handlinger vi instinktivt utfører.

bouquet

Intellektuelle overlegninger har en opprinnelig kraft og kan, når de drives ekte og alvorlig, føre til at vi endrer våre handlinger og vår livsstil. For å kunne gjøre det rette, må man vite det rette, sa allerede Sokrates. Men kunstnerisk viten er her ikke nok. Så lenge man nyter Peer Gynt uten å forstå den, har nytelsen ingen innflytelse, og særlig ikke på oss i dag, da vi allerede fra barnsben av er blitt vennet til å se alle ting rasjonelt.

Dette er et synspunkt som særlig skulle ha aktualitet for universitetet, vårt samfunnslegemes hjerne. Vitenskapsmenn lar seg ikke influere av menneskekjenneren Ibsen hva angår deres fag, ennskjønt dette svært ofte angår mennesket. Da er det langt vesentligere hva en kollega i Minnesota har uttalt i et tidsskrift.

Kunsten er god å ty til som et glass edel vin; men den angår ikke den vitenskapelige hverdag. Gjennom denne innstilling truer vitenskapen, særlig den humanistiske vitenskap, med å bli inhuman. Den avskjærer kontakten med humanitetens fremste kilder, de dikteriske vitnesbyrd gjennom tidene. Dette gjelder også de humanistiske lærde, som nok studerer disse kilder, men ofte gjennom sine studier nettopp tildekker dem og ikke lar dem få komme til orde for hva de selv representerer.

Her må tenkningen settes inn som motvekt. Den skal først gå til de vitenskapelige filosofer og innarbeide i deres bevissthet kunstens viten om mennesket; for de utgjør den store hjernes kjerne. Derfra skal tenkningen bre seg ut til de forskjellige vitenskapsgrener, for dermed å influere skole og kulturliv. Slik vil – muligens og med tiden – den forvillede menneskeslekt kunne strammes opp, miste sin følelse av avstand og i likhet med den bortkomne sønn bringes hjem igjen. Dette er ett av de store perspektiver Heideggers filosofi må sees under.

inspiration

På bakgrunn av den dikteriske orientering kommer også Heideggers eksistensielle problematikk best til sin rett. Diktningen – i betydningen den store, klassiske diktning – har alltid bevart et grep om det innerste i det enkelte menneskes tanke- og følelsesliv, forutsatt at en forkjært oppdragelse ikke har sperret dens innpass. Hva er livet og døden, og hvorfor lever jeg, her og nå? Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor går vi hen? Dette er spørsmål som biologien og historieforskningen nok kan utrede og klargjøre på sin måte, men deres kunnskaper berører ikke det dypeste og egentligste i oss, den uro i vårt sinn som disse spørsmål utspringer av, og som til svar krever ikke så meget løsninger, som forløsninger. For disse spørsmål oppleves, hvor de stilles ekte, som skjebnesvangre spørsmål og krever derfor svar innenfor en skjebnefylt dimensjon. Den store kunst har denne dimensjon.

Heideggers forsøk består i å la tanken få samme skjebnebestemmende kraft. Den vitenskapelig orienterte filosofi tar imidlertid ikke disse skjebnespørsmål opp, men kaster dem for hundene, som i deres øyne er dikterne og kulturskribentene. Derved er vi kommet i den situasjon at dagens intellektuelle menneske dekker spørsmålene til og leker at de ikke er der; og så blir de liggende der å murre. Den eksistensielle uro forfaller til en rastløs utilfredshet, som søkes dekket ved Dovregubbens tre fristelser, «elskov og makt og ære». Takket være teknikkens, vitenskapens og den vitenskapelige filosofis stadig sterkere tildekning av disse spørsmål, er mennesket blitt fremmed på jorden, fremmed både overfor naturen, overfor medmenneskene og overfor sitt eget innerste jeg, ja fremmed overfor alt som er overhodet, og overfor hva det vil si å være.

Tildekningen av de skjebnebestemmende spørsmål skyldes, påviser Heidegger, at disse spørsmål er oss ubehagelige. Vi orker ikke å se skjebnen under øynene. For de utspringer av noe som vi helst ikke vil vite av, at vi alle skal dø en gang. Ofte kan livet ta alt fra et menneske: hans ektefelle, hans asen, hans fedreland og venner. Men livet kan ikke fjerne døden; den er hans innerste og aller hemmeligste eie.

The sun light of Forest 1

Selv ikke fellesskapet fjerner døden. Det at alle mennesker skal dø en gang, at vi alle i så henseende står i samme bås, betyr intet for det faktum, at min død er min. Enhver må dø sin død. Og derfor, fordi døden er så intimt forbundet med ens eget liv, utgjør den det mest levende element i oss, det som stiller oss ansikt til ansikt med oss selv. Vår eksistens fødes ut av døden og kan når som helst falle tilbake i den, slik at den så å si kontinuerlig «bæres» på dens rygg. Ut av dette mildest talt utrygge grunnlag oppstår de eksistensielle spørsmål.

Den som skal gjøre seg håp om å besvare disse spørsmål tilfredsstillende, må derfor først og fremst ta et tak med selve døden og forsøke å avtvinge dens skjulte mening. Er Heidegger gjennom denne sin berømte døds-filosofi en pessimist som slukker lyset? Neppe. Han vil bare peke på et grunnleggende faktum og legge det frem slik at det blir en utfordring.

Den som lar utfordringen ligge i den tro at døden ikke er der før den er der, forfaller i realiteten til en skinneksistens. Han flakker omkring som Peer Gynt i ørkenen, tror at han bestandig er «situasjonens herre», mens han faktisk er en viskelærball i hendene på den «situasjon» som utgjøres av de tilfeldig oppdukkende begivenheter omkring hushjørnet. Fritt seg selv blir man kun ut fra dødens perspektiv: «Så usigelig ensom kan en sjel da gå…»; ellers blir man slave under selvet.

Nå er det jo slik, at ikke bare mennesker dør; alt som blir til, synes å måtte gå til grunne igjen, planter og trær og dyr. Det spesifikke ved det seg undrende menneske er imidlertid, påpeker Heidegger, ikke at det dø, men at det kan dø, slik at det gjennom hele sitt liv forholder seg til døden ved å ta den opp i sin bevissthet; det kan i en hvilken som helst av livets situasjoner selv velge døden, som en ytterste utvei. Det kan ikke dyret. Dyret bare kommer inn på scenen, passerer og går ut igjen (for oss)».

(1) Bjørkeallé

Reklamer

Read Full Post »