Vindskeivt

«Jeg sier at Europas konstruksjon må baseres på en avtale mellom franskmenn og tyskere. Først når Europa er bygget på en slik grunnmur (…) da, kan vi snu oss mot Russland. Da kan vi forsøke, en gang for alle, å forene hele Europa med Russland også, etter en nødvendig regimeendring [i Russland]. Dette er ekte europeeres program. Dette er mitt program».

«Moi je dis qu’il faut faire l’Europe avec pour base un accord entre Français et Allemands. (…) Une fois l’Europe faite sur ces bases (…), alors, on pourra se tourner vers la Russie. Alors, on pourra essayer, une bonne fois pour toutes, de faire l’Europe tout entière avec la Russie aussi, dut-elle changer son régime. Voilà le programme des vrais Européens. Voilà le mien».

– Charles de Gaulle (1949) –

Den forgiftede politiske atmosfæren under starten på Irak-krigen for 7 år siden virker litt fjern i dag. Det samme gjelder de geopolitiske konstellasjonene den gang. Hvor relevant er Rumsfelds skille mellom det ”gamle” og det ”nye” Europa? Gir det noen mening å snakke om styrkede bånd mellom Frankrike, Tyskland og Russland etter at Merkel, Sarkozy og Medvedev entret scenen? For ikke å si etter at det skjedde noen ommøbleringer i Det hvite hus. Så hvorfor skrive om dette nå, dersom de transatlantiske forbindelsene tilsynelatende har ”normalisert” seg for lengst? Jo, fordi føringene som munnet ut i et foreløpig klimaks i 2003 lever videre.

Schröder, Chirac, Blair og Bush er alle ute av spillet. Bare Putin er igjen, men han holder en lavere profil. Sarkozy har – iallfall inntil nylig – blitt oppfattet som kanskje den mest proamerikanske franske presidenten noensinne, og Merkel har offisielt bifalt USA så ofte det lar seg gjøre. Hun har iallfall vært mer reservert og kritisk i tonen overfor Russland enn forgjengeren. Men samsvarer den politiske retorikken og geopolitikkens tunge føringer? Hva DIKTERER hva? Alle spørsmål så langt er bakt inne i hverandre. Et historisk tilbakeblikk på den vekslende geopolitiske dynamikken mellom Frankrike, Tyskland og Russland er forutsetningen for å si noe om de kommende utviklingstrekk.

Da Wallerstein allerede i 1980 så for seg en kommende allianse mellom franskmenn, tyskere og russere, ble han ikke tatt særlig seriøst. Utsagnet kom under den kalde krigen på sitt nest kaldeste, og verden var frosset fast i en bipolar struktur som syntes umulig å tine opp. Dessuten var det to tyske stater på hver side av Jernteppet. Wallerstein så imidlertid 20-40 år fram i tid, og historien har siden da kanskje pekt forsiktig i retning av hans kontraintuitive prognose. Geopolitiske føringer – og ikke statsledernes ideologiske motsetninger – har alltid ligget til grunn for Wallersteins resonnement, en analyse som stadig utfordres av begivenhetenes skiftende konjunkturer.

I 2003 kunne det virke som at aksen Paris-Berlin-Moskva endelig kom til å krystalliseres i kjølvannet av Irak. I 2005 derimot, mistet aksen P-B-M tilsynelatende momentum da retorikken i Berlin endret seg etter Merkels inntog: Forsoning med USA, men økt distansering fra Russland. På Rhinens vestre bredd så det ut til at Sarkozys stille revolusjon i 2007 ville få samme utfall. 3-5 år etter disse ”regimeendringene” har denne antakelsen blitt gjort til skamme. En retorisk forsoning med USA har på ingen måte svekket forholdet til Russland. Heller ikke krigen mellom Russland og Georgia i 2008 har rokket ved fundamentene til de transkontinentale forbindelser. En genuin reversering av den prorussiske linjen til Chirac og Schröder har ikke funnet sted.

Premissene for en konkretisering av aksen P-B-M ble lagt til grunn ved Den kalde krigens slutt. Den geopolitiske visjonen om en slik akse har imidlertid eksistert noe lengre, og idéen kan spores minst 115 år tilbake i tid. Henri de Grossouvre – leder av tenketanken ”Association Paris-Berlin-Moscou”, der også Wallerstein bidrar – skrev i 2002 det politiske manifestet ”Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix”. Hans historie om de tapte muligheter for kontinental integrasjon starter ikke med den visjonære general Charles de Gaulle. Den begynner med Gabriel Hanotaux (1853-1944), som var Frankrikes utenriksminister fra 1894 til 1898.

Hanotaux hadde et dobbelt motiv for en tiltenkt akse P-B-M: (1) Å demme opp for britisk innflytelse på det europeiske kontinentet, og (2) øke det politiske, økonomiske og industrielle samarbeidet mellom de franske, tyske og russiske imperier. Ambisjonen til Hanotaux var bemerkelsesverdig, spesielt så kort tid etter det franske nederlaget i krigen mot prøysserne 1870-1871. Eller kanskje ikke. For bakenfor den uttalte agendaen skjulte det seg muligens et ønske om å bryte Frankrikes diplomatiske isolasjon.

Vikarierende eller ei. Vyene til Hanotaux ble møtt med entusiasme av hans prøyssisk-tyske kollega Fürst von Bülow (1849-1929) – senere rikskansler – og den russiske finansminister og greve Sergej Witte (1849-1915), kanskje mest kjent som pådriver for den transsibirske jernbanen. Blant prosjektene som Hanotaux skisserte, med støtte av Bülow og Witte, var f.eks jernbaneforbindelse mellom Paris og Vladivostok, samt mellom Berlin og Bagdad, for å nevne noe. Det efemere budskapet fra Paris og Berlin den gang var at britene ikke skulle ta fiendeskapet mellom franskmenn og tyskere for gitt.

Men, som Grossouvre skriver, ble denne glemte kimen til kontinental integrasjon effektivt likvidert. Både av utenriksministeriet i London og krefter på hjemmebane i Frankrike, Tyskland og Russland. Og det nesten 20 år før 1.verdenskrig. Hvordan ville historien ha vært om frendene Hanotaux, Bülow og Witte hadde fått gjennomslag? Grossouvre drar det så langt som å si at begge verdenskrigene kanskje kunne ha vært unngått. Uansett blir dette kontrafaktiske spekulasjoner. Nærmere 50 år skulle gå før noe tilsvarende ble satt på agendaen. Og da regner vi ikke med bilaterale pakter av begrenset varighet: Mellom franskmenn og russere – den militære alliansen 1892-1917 – eller mellom tyskere og russere – Rapallo-traktaten (1922) og Molotov-Ribbentrop-pakten (1939).

Verdenskrigene – som langt på vei var europeiske borgerkriger – skulle desimere Europas geopolitiske nedslagsfelt. Etter 1945 var verdens skjebne lagt i utenomeuropeiske hender. Sovjetunionen kunne kanskje sies å være det siste europeiske imperiet, men landet var like mye asiatisk som europeisk. Tyskland var delt og knust. Verdensdelens øvrige stormakter fikk også varige men, selv på vinnersiden. Franskmennene strittet lengst imot den irreversible detronisering.

Med unntak av Tito, Hoxha og Ceausescu var Charles de Gaulle – uten sammenligning forøvrig – den europeiske statslederen som sterkest motsatte seg supermaktenes formynderi. Han nektet å la seg marginalisere i en post-europeisk verdensorden, og søkte fransk gjenfødelse. Ikke ved å tviholde på koloniene, men gjennom en historisk forsoning med (vest-)tyskerne og europeisk integrasjon under fransk lederskap. Bare en skikkelse som de Gaulle hadde den nødvendige autoritet til å avvikle mesteparten av Frankrikes koloniherredømme uten å bli straffet internt.

Europeisk lederskap var ingen dårlig kompensasjon for Frankrike. Dog, uten (vest-)tyskernes dårlige samvittighet hadde ikke Frankrike fått viljen sin. Den fransk-tyske alliansen har siden 1950-tallet vært bærebjelken i europeisk stabilitet. Ringen var delvis sluttet: Med unntak av flyktige forsøk under Napoleon og Hitler, hadde Vest-Europa vært delt siden forliket i Verdun i 843. Et større sprang har imidlertid latt vente på seg: En integrasjon med Russland.

Å forene de franske og tyske mentaliteter var vanskelig nok. Å spenne bro over til den russiske er enda mer utfordrende. Så lenge Den kalde krigen varte, var en gjennomført integrasjon umulig. Men selv da ble det skapt føringer som virket forsiktig i den retning. Atter en gang er geopolitikken fødselshjelper. Og igjen var det Charles de Gaulle som skjøt den første pil mot den annen bredd. I 1944 inngikk han en allianse med Sovjetunionen for å understreke Frankrikes sentralitet i europeisk politikk, og for å distansere seg fra sine britiske og amerikanske allierte. Antikommunisten de Gaulle lot seg ikke affisere av ideologiske motsetninger med Stalin, siden han var en hardkokt realpolitiker.

Unødvendig å si, alliansen med russerne fikk kort levetid. Men de Gaulle forsøkte seg på gjentatte tilnærminger overfor Sovjetunionen også på 1960-tallet. Først etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 ble en ytterligere tilnærming lagt på is. Neste store skritt skulle tas av den vest-tyske forbundskansler Willy Brandt i 1969: Hans Ostpolitik innebar avspenning med Sovjetunionen (og kommunikasjon med øst-tyskerne).

Det tredje store skritt ble tatt i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet: Konstruksjonen av gassledninger fra Sibir til Vest-Europa (gazoduc), som ble støttet av Frankrike og Vest-Tyskland (og selv Margaret Thatcher). Gorbatsjov proklamerte i 1987 vyene for et fjerde stort øyeblikk: Konstruksjonen av ”et felles europeisk hjem”, et Stor-Europa fra Portugal til Beringstredet.

For strategene i Washington ble tilnærmingene mellom Russland og Vest-Europa – reelle så vel som tiltenkte – i beste fall sett på som tvilsomme, og i verste fall som en potensiell undergraving av USAs globale interesser. Etter Sovjetunionens bortgang neglisjerte Jeltsin relasjonene med Frankrike og Tyskland til fordel for USA. Muligens til stor lettelse for russernes tidligere vasaller i Sentral-og Øst-Europa.

Putin reverserte denne politikken. Triumviratet Chirac-Schröder-Putin (med passiv støtte fra Kina) nektet USA og Storbritannia legitimitet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. For første gang definerte USA åpenlyst konstellasjonen P-B-M som direkte fiendtlig overfor amerikanske interesser. Det amerikanske overfallet på Irak fungerte dermed som katalysator for aksen P-B-M.

Ifølge Wallerstein vil denne aksen kanskje bli den varigste geopolitiske arven til Bush. Riktignok har relasjonene svingt siden da, og er ikke lenger i senit. Men som nevnt: Føringene lever videre. Av litt andre årsaker. Til bekymring for amerikanerne – selv under Obama – og ikke minst uroer det tidligere Østblokkland.

I 2003 virket USA uovervinnelig, selv i antagonistenes øyne. I dag er situasjonen helt annerledes: Verdens eneste supermakt er paralysert av to kriger og økonomisk regresjon. Allikevel skal man ikke se bort ifra en underliggende økonomisk krig mellom Frankrike (+ Tyskland) og USA i framtiden: Om tilgangen til energi og ressurser. Ifølge Grossouvre har denne økonomiske krigen allerede pågått lenge. Tidligere president Mitterand sa følgende under et intervju i 1995: “France does not know it but we are at war with America. Yes, a permanent, vital, economic war, a war without dead, apparently”.

Om Sarkozy ikke uttaler seg i samme ordelag, er det ikke umulig at han tenker i samme bane. Som OPPORTUNIST er han ute etter å sikre Frankrike en priviligert posisjon i verden, uansett hvilken global orden som råder. Om den er amerikansk-liberal eller kinesisk-autoritær, vil han uansett sørge for at Frankrike ikke blir marginalisert. Sarkozy vil alltid tilpasse seg. At han ikke har gjort så mye ut av sin proamerikanske retorikk, kan tyde på at han anser USAs stjerne som dalende.

Dessuten tillot han seg å være sjenerøs i tonen så lenge Bush var president: Dette fordi den politisk spedalske Bush ikke utgjorde noen trussel mot Frankrikes prestisje. Obamas umiddelbare popularitet derimot, ble møtt med ytringer om at ”USA ikke har noen rett til å belære verden”. Høres ikke det velkjent ut? Dessuten var Sarkozy den første vestlige statsleder som rykket ut for å roe gemyttene under den russisk-georgiske krigen. Hele veien var han usedvanlig sjenerøs og forståelsesfull overfor russerne.

Merkel er som nevnt mer reservert. Men som pragmatiker vil hun aldri kompromittere relasjonen med Moskva. Det samme gjelder hennes liberale utenriksminister Guido Westerwelle. Russlands posisjon som energileverandør er altfor viktig til å oversees [se særlig Bhadrakumars artikkel i Asia Times 08.01.2010: ”Russia, China, Iran redraw energy map”]. Omdirigeringer av gassdistribusjonen til eksklusiv fordel for Tyskland er underveis: Gjennom den snart ferdige gassledningen Nord Stream som går direkte fra Russland til Tyskland via Østersjøen, uten å måtte forsere transittruten Ukraina-Hviterussland-Polen.

I sør foregår et parallelt prosjekt. Det kalles for South Stream, og skal gå fra Russland via Svartehavet til Bulgaria, før den deretter fordeler seg langs to grener: Den ene mot nordvest via Serbia, Ungarn og Slovenia før den ender i Østerrike; den andre mot sørvest via Hellas og Adriaterhavet før den munner ut i Italia.

I november 2009 reiste Putin til Paris for å sikre seg fransk støtte til begge prosjekter. Noe han fikk. Konsernsjefen i det franske energiselskapet GDF Suez – Gérard Mestrallet – kalte Russland for ”en uvurderlig partner”. Sarkozy var ikke mindre beskjeden da han understreket betydningen av en felles eurorussisk sikkerhetspolitikk. De tidligere vasallene i Sentral- og Øst-Europa vil nok ikke like en slik sammenkomst, men har neppe annet valg enn å føye seg om Frankrike og Tyskland har tatt en beslutning. Amerikanerne har heller ikke mye de skulle ha sagt.

At Frankrike ønsker å selge krigsskip til Russland, viser at Sarkozy mener alvor. Sarkozys opportunisme og Merkels pragmatisme er tegn i tiden: Verden er inne i en enorm geopolitisk brytningstid der formelle allianser fra Den kalde krigen begynner å fortone seg som anakronismer. Det gir heller ikke full mening å diskutere Europa vs . Russland innenfor en EU-diskurs. For da får man ikke øye på stormaktsinteressene innenfor unionen. For Europa står ikke samlet. Og heller ikke Vesten. Frankrike er like selvbevisst som tidligere, og Tyskland er i ferd med å gjenoppdage selvbevisstheten. Russerne ønsker heller ikke å bli belært. De UFORMELLE og OVERLAPPENDE alliansene vil gjøre seg stadig mer gjeldende i denne brytningstiden.

Verden går ikke mot videre integrasjon. Men desintegrasjon. Og økt konkurranse om knappere goder. Nye stormakter reiser seg samtidig som planetens forråd krymper for hver dag. Dersom valget står mellom egen velvære og innflytelse på den ene siden, og solidaritet med resten av EU på den andre siden, så velger både franskmenn og tyskere det første.

Selv om en viss implisitt rivalisering med USA kanskje vil tilta, så kommer den langsiktige strategiske utfordringen fra det dynamiske Asia. Dersom dagens utvikling vedvarer, vil ikke Frankrike og Tyskland ha mye å stille opp med i den kommende verdensorden. Bare ved å alliere seg med Russland unngår de å marginalisere seg selv.

USA er kanskje svekket, og vil svekkes enda mer, men landet er fremdeles en supermakt. Derfor er USA heller ikke aktuell som likeverdig partner. Det motsatte kan sies om Russland. Landet er ikke en supermakt slik som det tidligere Sovjetimperiet, og er derfor i større grad enn før en likeverdig partner for Frankrike og Tyskland. En ytterligere styrking av samarbeidet innenfor energi, romfart, teknologi, økonomi og politikk er derfor ikke usannsynlig. Med tanke på demografisk tilbakegang i alle tre land og Asias styrkede posisjon, er tiden knapp. Et samarbeid bør for deres del bli en vinn-vinn-situasjon. Noe annet har de ikke råd til.