Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 8. mars 2010

Og Obama som neoliberalismens Gorbatsjov? Før vi kan tillate oss et slikt tankeeksperiment kan det være riktig å minne seg selv på følgende: Man skal ikke ta for lett på å gjøre analogien fra Sovjetunionens endetid anvendelig for det amerikanske regimet i begynnelsen av det 21. århundret.

Historisk bevisste observatører kan aldri garantere at analogier er sammenlignbare for hensikten med deres eksersis. En bør passe seg for å ikke høste mer visdom av en erfaring enn den rommer.

Man blir utvilsomt klokere av å studere historie, men det gjelder å forstå den historiske analogis begrensninger. Hendelser har en innviklet struktur, og det er vanskelig å foregripe samspill eller sammentreff mellom ulike opptrinn. I tillegg kan man aldri utelukke jokere [wild cards]: Begivenheter eller personer som vrir utviklingen i en helt ny retning.

Tidsåndens føringer og livsløpet til systemets bakenforliggende strukturer vil uansett måtte tillegges en enorm overvekt. Og skal man ambisiøst føye til fortellingens metafysikk, blir lerretet altfor stort til at det kan blekes her. (Det ville forøvrig ha vært en kjettersk tanke innenfor modernistisk historiografi bare å komme på en slik tilnærming. Teologiens katakomber er blokkert inntil videre.) Etter å ha lagt generelle motforestillinger til grunn, kan man så prosedere narrativet om Bush som neoliberalismens Bresjnev [om neoliberalismen, se Pierre Bourdieus artikkel].

Motivet er ikke å påberope seg historisk riktighet i form av empirisk ”korrespondansesannhet” [se ”Husvennen og sannhetens vesen”], men intuitivt belyse symmetrier som er potensielt instruktive: En GRUNNFORTELLING om hybris, tragiske skikkelser, maktens senit og dens korrumpering, stagnasjon og undergang. Jevnføring av aktørenes psykobiografier og statenes styresett er derfor digresjoner i denne sammenheng. Her sees det igjennom et annet okular: For det er den geopolitiske tragediens ARKETYPER som sammen utgjør brennpunktet for linsens objektiv.

KORRELASJONEN AV KREFTER…

I slutten av 1970-årene trodde man at Sovjetimperiet var kommet for å bli. USA var på defensiven og demoralisert etter Vietnam og Nixons Watergate. Og den iranske revolusjonen gjorde ydmykelsen komplett. Mellom Nixon og Reagan1 var supermakten ledet av to ubetydelige presidenter som ikke en gang var middelmådige. Den andre supermakten var i det minste ledet av en middelmådighet: Leonid Bresjnev.

Ved slutten av tiåret ruvet Bresjnevs Sovjet, men da mest som et fastfrosset og kolossalt byråkratisk isfjell større i utstrekning og volum enn Antarktis. Utad var imperiet på militær frammarsj, selv om stagnasjonen og den store søvnen for lengst hadde inntruffet i dets hjerte.

Moskvas politiske fangarmer slynget seg ut av kjerneområdet i Øst-Europa og strakk seg til Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Det indiske hav og Sørøst-Asia. Kreml var overbevist om at historiens tidevann var på sosialismens side. Invasjonen av Afghanistan var et fatalt feilgrep som ble gjort i disse mentalt svake øyeblikk.

Tidevannet skulle trekke seg tilbake. Et illevarslende jærtegn som bar bud om en kommende tsunami. Senere kjent som den neoliberale flodbølge. I 1980-årene var det Sovjetunionen som var på defensiven, og dens regenter arbeidet overtid. Motsetningene tårnet seg opp. Utfallet kjenner alle.

Bresjnev har blitt stående som arketypisk symbol for et politisk systems stagnasjon og korrumpering på høyden av dets innflytelse. Når maktens sol står i senit blendes herskernes utsikt mot avgrunn og fall. Hvert skritt som tas på toppen kan raskt bli fatalt.

Arvingene kan ikke unngå å starte på den sti som ble tråkket opp før dem. Sporet til den forløsende vei vekk fra avgrunnen kommer gjerne enten for sent eller aldri på tindens smale spiss.

Tiåret etter den andre verdens forsvinningsnummer var på mange måter en steril og politisk ”dødtid”. Provinsiell dramatikk på Balkan, Kaukasus, Afrika og Midtøsten var alvorlig nok for de det gjaldt, men hadde ingen umiddelbar betydning for kloden som helhet. Vestlig TRIUMFALISME generelt og amerikansk spesielt ledet an til konklusjonen om ”historiens slutt” og neoliberalismens ideologiske tusenårsrike. Clinton-årene var imidlertidig preget av intetsigende middelmådighet, og verdens gjenværende supermakt var i drift uten noen strategisk horisont å strekke seg etter.

Neoliberalismens sol stod i senit ved årtusenskiftet og blendet dens ideologer. Været var riktignok stille, men lummert og klamt. Mørke skyer brygget seg opp med torden og storm i lasten. Ikke alle var fornøyde med tingenes tilstand. Enhver eksisterende verdensorden vil før eller siden bli utfordret. Motsetningene tårnet seg opp igjen: Stasjonær tilstand til tross, en langsom avvikling har omsider blitt iverksatt. Her var Bush ufrivillig sjefsarkitekten.

Man skal ikke tilllegge ham for mye betydning – muligens var Dick Cheney2 til tider den EGENTLIGE presidenten, og andre krefter manipulerte stadig vekk Bush – men han blir i det minste stående som selve symbolet på den geopolitiske omveltning som ble iverksatt. Det paradoksale med Bush-regimet var at det ikke bare søkte å konsolidere og utvide det globale grepet, men samtidig demontere strukturene som USA selv installerte etter 2.verdenskrig. Den første perioden til Bush var preget av et revolusjonært opprør mot de normer og regler USA selv hadde vært premissleverandør for.

Svulstig demokratiretorikk til tross: Bush var en viktig drivkraft for en de facto REVERSERING av Huntingtons demokratibølge. Bush, Putin og Hu Jintao utgjorde ubevisst et autokratisk triumvirat, en de facto autokratisk akse Washington-Moskva-Beijing. Washington var riktignok kvasiautoritær, men økt overvåkning av dissentere og et globalt nettverk av torturkamre – med Abu Ghraib og Guantanamo som de mest ikoniske filialene – gjorde den daværende presidenten til en tapt sak for både støttespillere og PR-byråer.

ETTERMÆLE OG FØLGER

Ingen hadde gjort mer for å spille ballen over i hendene på motkreftene enn nettopp Bush. For alle verdens subversive krefter var Bush i virkeligheten en VELGJERNING og kontrastvæske som avdekket motsetningene som Clinton og hans allierte med hell glattet over. Bush gjorde slutt på den politiske dødtiden som kjennetegnet det sterile 1990-tallet, og ga historien et NYTT MOMENTUM. Kimen til nye utopier ble sådd i undergrunnstenkningen i Bush-epoken. Det er ikke utenkelig at noen TENKENDE subversive i sitt stille sinn foretrekker å applaudere Bush som fødselshjelper for det kommende, framfor å fordømme ham som konvensjonelle sosialliberalere og sosialister har hatt for vane å gjøre.

At mange radikale amerikanere stemte på Obama grunnet aversjonen mot Bush og republikanerne er kanskje forståelig, men ikke nødvendigvis rasjonelt fra et krisemaksimerende perspektiv. Når de i dag føler seg desillusjonerte over å ha satset på gal hest, burde de ikke være overrasket. Obama har ALLTID vært sentrumsorientert, og er Clintons overmann i kunsten å glatte over motsetningene. Uavhengig av hva Nobelkomitéen måtte mene, så er det ikke sikkert at Obama makter stort annet enn å UTSETTE en uunngåelig endring av de geopolitiske konstellasjonene. Noe Obama mellom linjene selv sier han er forberedt på.

Hvorvidt Bush var det rådende paradigmets politiske reinkarnasjon av Bresjnev, vil vise seg. I likhet med Bresjnev skummet han fløten av forgjengernes fortjenester mens han (utad) stod på maktens ulitmate tinder. Og i likhet med Bresjnev medvirket han sterkt til stagnasjon og tilbakegang. Bresjnev spilte også ballen i hendene på motkreftene, og førte sammen usannsynlige sengepartnere som siden ble bitre fiender. F.eks islamske fundamentalister og amerikanske statsmenn.

Dersom Bush er Bresjnev redux, er Obama da den amerikanske ekvivalenten til Gorbatsjov? Det vil vise seg, men Gorbatsjov var også en mann som glattet over motsetningene ute i verden. Og i likhet med Gorbatsjov så er også Obama uhyre mer populær i utlandet enn på hjemmebane. Obamas evne til å styre unna avgrunnen vil bli den store prøvesteinen på unngåelse av den politiske skjebne som ble Gorbatsjov til del.

Hvem som da er neoliberalismens svar på Deng Xiaoping – radikal reformator, konservator og konsolidator simultant – skal være usagt. For han eller hun finnes kanskje ikke. Iallfall ikke om endetiden til det rådende paradigmet allerede har slått inn sine første bølger på historiens sandbanker. Bush og hans håndlangere har skapt sterke føringer. De lever nå sitt eget liv.

APROPOS:

1 Dette vil falle enkelte lesere tungt for brystet: Undertegnedes mening er at Nixon har et ufortjent dårlig rykte, mens Reagan derimot har et ufortjent godt ettermæle på den KONVENSJONELLE høyresiden (her snakker jeg ikke om det AUTENTISKE, tradisjonelle og antiliberale høyre). Nixon hadde riktignok blod på sine hender som mange andre statsledere – i hans tilfelle Chile, Laos, Vietnam og Kambodsja – men viste storsinn da han åpnet Kina og hadde avspenning med Sovjetunionen. Et ”storsinn” som selvfølgelig var avledet fra naken maktpolitikk, men som ble framført med verdighet overfor motparten.

Nixon behandlet russerne og kineserne som MORALSKE LIKEMENN. Og han evnet å legge av seg hyklersk og pretensiøs demokratiretorikk. Nixons politiske diskurs var kjemisk renset for hersketeknikken kalt ”menneskerettigheter”, og han belærte aldri sine kolleger. Den kalde krigen var for ham et spørsmål om supermaktenes respektive sfærer og geopolitisk ekvilibrium [triangulært diplomati]: Verden var ikke delt inn i onde og gode regimer, men funksjonslike stater med hver sine LEGITIME INTERESSER.

Hans fall til tross: I ettertid fortoner han seg som en stor statsmann. Ikke av Bismarcks støpning, men alt annet enn middelmådig. Ettermælet til Nixon fortjener definitivt flere nyanser enn hva forstokkede liberalere og den KONVENSJONELLE venstresiden er i stand til å formidle.

2 Når man først har iverksatt analogileken, kan man vel kanskje kalle mørkemannen Cheney for neoliberalismens svar på Jurij Andropov? [KGB-sjef 1963-1978 og sovjetisk statsoverhode 1982-1984. Mye kunne ha vært annerledes om det var ham, og ikke Bresjnev som (offisielt) styrte landet 1964-1982.]

Read Full Post »