Av André Bjerke, fra diktsamlingen Slik bærer frøet skissen til et tre (1954)
Det finnes stunder da ditt uerkjente
og indre liv blir løftet fra personen
som flammens lys fra veken, og som tonen
i frigjort klang blir løst fra instrumentet.
Og du er bare speilet som vil hente
et gjenskinn fra den skjulte regionen:
det store havblikk, illuminasjonen,
hvor alt i deg er åpnet for å vente.
Det er den største prøve. Alt kan hende
når støv og stjerne tyder ditt symbol:
Den fjerne ting blir nær, den nære fjern.
Fra havet stiger opp en usett sol,
og alt beror på deg om du skal brenne
til kull og aske – eller herdet jern.
Vindskeivt 
Rett og slett fantastisk, Magne. Jeg har egentlig bare begynt å pirke i André Bjerkes poesi og oversettelser. Mitt første bekjentskap var «De dødes tjern» under pseudonymet Bernhard Borge. Dette må vel ha vært snart ti år siden. Jeg ble mørkredd og fryktet tjørner og skoger i skymning og mørke i lang tid etterpå. Neste ut er hans mesterlige oversettelse av Goethes «Faust». Takk for et glødende og bokstavelig talt opplysende innlegg!
Bare hyggelig Grimkellus!