Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Dagsaktuelle tema: Samfunn’ Category

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Reklamer

Read Full Post »

2009 er nok et jubileumsår. Internasjonalt markerer vitenskapen at det er 150 år siden Charles Darwins gjennombrudd. Herfra forstod man at via et naturlig utvalg, så vil de fordelaktige egenskapene til en pre-sjiraff være en forutsetning for den nålevende sjiraffen. Og han føyet til at menneskene stammer fra apene. Her hjemme feires et annet 150 års-jubileum, nemlig den for Knut Hamsuns fødsel. Ifjor var det Hauge og Tveitt, i forfjor Edvard Grieg, og året før det igjen Henrik Ibsen. La oss stoppe der, for å ikke lage en unødvendig lang og støvete katalog. På hvilken måte begeistret Ibsen Norge så inderlig i 2006? Hva var det kulturministeren, rikssynsere, teatersjefer, litteraturkritikere og gode mennesker framhevet som særlig flatterende med den kinnskjeggede misantropen fra Skien?

Spør en hvilken som helst Ibsen-«kjenner» og du vil muligens få til svar at det er hans «feministiske» stykke «Et dukkehjem» som er det mest lesverdige og aktuelle han skrev. For Nora har siden hennes brudd med Helmer inspirert mang en kvinne til å ikke lenger være mannens dukke og objekt. Og det var dette stykket norsklærerne på grunnskolen og videregående plaget meg med år etter år. Slik at jeg fram til jubileumsåret ble vaksinert mot å lese Ibsen, og forsaket meg fra å lete etter de skatter mannen hadde gravd ned mellom sine linjer.

Dette er dog ingen kritikk av mine utmerkede norsklærere den gang, men heller et skyts mot måten institusjonene har vanskjøttet vårt litterære arvesølv. Ennvidere ser de det som deres fornemste oppgave å forvandle dikterens hjertesaft til det tynne piss de serverer for deres studerende. Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden. De offisielle festtalene er, som dere skjønner, parkerte: For herpå i dette innlegget følger en beklagelse over alle tidsaldres store ånder, hvis høyere overveielser er blitt blåst vekk av de banale meningers vind.

Alt hva åndskjemper etterlater seg, har en tendens til å leve sitt eget liv. Hadde Henrik blitt vekket opp fra de døde i 2006, ville det muligens ha vellet opp eder og galle i mannen over synet av den nasjonale onani som feiret alt annet enn hans måte å være i verden på. Hele farsens kjerne var å pleie vårt systems pretensiøse selvbilde. Uavhengig av jubileet, har vi i tillegg en institusjon oppkalt etter en av Ibsens mesterlige parodier – Peer Gynt – som har delt ut priser hvert år siden 1971. En for noen sjørøveraktig moldenser fikk «Peer Gynt»-prisen i 2006.

Den første statuetten til denne institusjonen er følgende: «Den som blir valt må vera ein person eller ein institusjon som har markert seg på ein positiv måte på det samfunnsmessige plan, og som har gjort Noregs namn kjend i utlandet». At dannelsesløse stortingsrepresentanter har en finger med i dette spillet er mildt sagt urovekkende. I tillegg sies det : «Peer Gynt skal vera ein etterspurt samarbeidspartnar og leverandør av emosjonelle opplevingar i ein lokal, nasjonal og internasjonal MARKNAD». Peer Gynt har med andre ord blitt redusert til et varemerke, og forvaltes dermed av profittmaksimerende kremmere.

Hele den grunnfalske rammen rundt Ibsen-jubileets folkefest tente en nysgjerrig gnist i meg, så jeg kjøpte meg Ibsens samlede verker i ett bind, og tok fatt på en eventyrlig reise inn i hans verden av personer som framstår som mer virkelige enn de som eksisterer i virkeligheten. Det slo meg fort at mannen måtte ha vært et granatnedslag i borgerskapets blomsterbed. Et eller annet hadde rammet ham som et lyn og fortalte ham HVEM de var. Han leste aktivt: Det kalles å SKRIVE. Henrik hadde sprengt de dempede stemmers harmoni med et barns dissonans og fått det evige uakseptable svar tilbake.

the-path-of-genius-1918

Litteraturkritikerne den gang var ikke annerledes enn de som i dag vralter rundt i offentlighetens søledam. De systemintelligente kastratene som hyller Ibsen grenseløst nå, ville muligens ha ønsket hans ruin hadde de levd på hans tid. Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen.

Det er vanskelig å plukke ut et favorittstykke av Ibsen, fordi man gjerne ender med å ramse opp innholdsfortegnelsen. «Et dukkehjem» er dog ikke på listen. Dens betydning krympes betraktelig sammenlignet med det mer subversive skuespillet om Doktor Stockmans kamp mot massetyranniets forsøk på å tie ihjel de autentiske dissentere. Det er dette stykket den navlebeskuende offentlighet ønsker å feie under teppet, for her er det nok sprengkraft til å pulverisere alle premissene vårt samfunns selvgodhet hviler på. Det er i «En folkefiende» at Ibsen virkelig er TIDLØS. Ibsen var så mangt, men jeg tør påstå at det er her vi for alvor lærer mannen å kjenne.

Doktor Stockman er hovedpersonen i «En folkefiende». Han er lege av profesjon, og oppdager at byens nye investering, en badeanstalt, byr på forurenset og smittefarlig vann. Han venter ros, men høster storm. Det går opp for ham at flertallet ALDRI har rett, det kommer bare diltende etter der FORPOSTFEKTERNE, den radikale intelligentsia tidligere har vært: «Disse menn står liksom ute mellom FORPOSTENE, så langt framskutt at den kompakte majoritet ennu ikke har rukket dit, – og DER kjemper de for sannheter som ennu er FOR NYBÅRNE i bevissthetens verden til å ha fått noe flertall for seg.»

Og det er de alminnelige, konturløse borgerne som er stykkets skurker: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den KOMPAKTE MAJORITET. Ja, den forbannede, kompakte, LIBERALE majoritet, – DEN er det! Nu vet I det», sier Ibsen. Men som sagt, på et eller annet tidspunkt synker dissenterens budskap inn: «En normalt bygget sannhet lever – la meg si – i regelen en 17-18, høyst 20 år; sjelden lenger…De sannheter som massen og mengden godkjenner, det er de sannheter som FORPOSTFEKTERNE holdt for sikre i våre bestefedres dage». Men da har disse pionerene for lengst beveget seg VIDERE. For på nytt å høste storm, og for på nytt erkjenne at den STERKESTE er han som mest står alene.

Almuen som Ibsen her tar et oppgjør med, finnes ikke bare dypt der nede, den kryr og myldrer like opp til samfunnshøydene. Den gang som nå. Med få hederlige unntak, er det nærmest ingen i Norge etter dette som har vært i nærheten av en like skarp samfunnsanalyse. Problemet med mange av dagens «rikssynsere» og «hoffintellektuelle» i det offentlige rom er ikke deres kampsmarte attributter, men deres mangel på BUDSKAP og SUBSTANS.

Hadde Ibsen fått 100 år til i sitt fysiske liv, så er det to mulige utfall av en slik forlengelse: Den første muligheten er at han ville ha blitt nedgradert til å bli museumsinspektør. Derfor bør forpostfektere ikke leve altfor lenge. For noen kommer nobelprisene – dog ikke for Ibsen, men derimot for den almuesentimentale Bjørnson – så kommer opplagene, og forsteiningen på fødebyens torg. Til slutt hilser pene og etablerte folk på ham på gaten, og han har i grunnen lyst til å snu seg bort for å spytte.

Men jeg kan ikke tenke meg at Ibsen ville ha stivnet. Det andre mulige utfallet er at han ville ha gått videre og funnet nye urovekkende trekk i folkedypet. Og han ville kanskje ha blitt utstøtt på nytt. Det geniale i hans eventuelle virkelig sene periode ville kanskje ikke ha blitt anerkjent umiddelbart, siden hans nye innsikter i denne perioden ville ha beveget seg MOTSTRØMS i forhold til det som opptok forgrunnen av ordskiftet. Slik Beethovens siste strykekvartetter ble oppfattet som ikke annet enn et kaos av lyder og senilitet av hans samtidige.

Den dagen ville ha kommet da han føler at hans lykke var så stor og ufortjent, at han neppe ville kunnet sørge over dens logiske opphør mer enn den mette ergrer seg over den tomme tallerken. Forpostfektere som ham ville da ha sagt: «Ja, la oss få en ny åpenbaring! La oss bli barn igjen, så vi kan bli voksne på en NY MÅTE! Ikke håpløse og resignerte, men kjærlige og nysgjerrige, fulle av eventyrlyst!»

Read Full Post »

Marcellus:
Something is rotten in the state of Denmark.
Horatio:
Heaven will direct it.

Shakespeare-sitatet om at noe er råttent i Danmark er igjen skriften på veggen i vårt broderland i sør, 400 år etter at Hamlet gjennomlevde sitt episke drama. Og jeg er ikke like optimistisk som Horatio. Dramaet i dag er ikke fullt så episk, det er kanskje ikke en gang drama, men en dårlig farse.

Selv setter jeg stor pris på mye av det Danmark har å by på (minus den kjedelige naturen): Mange vakre kvinner og ikke minst et lite panteon av (stort sett avdøde) åndskjemper i et antall som burde gi oss nordmenn prestasjonsangst. For å nevne noen: Olympisk gullmedaljevinner og attpåtil vinner av nobelprisen i fysikk Niels Bohr. Eksistensialisten Søren Kierkegaard og H.C Andersen. Dessuten var både Ibsen og Holberg av dansk avstamning, noe nordmenn ikke liker å tenke på. At vi har vært under dansk overformynderi i 500 år har ikke hindret oss i å ha et utmerket forhold til broderfolket ved Skagerraks sørlige bredd. Dansker er utrolig hyggelige og snille mot oss fjellaper. Vi kunne aldri ha følt oss mer velkomne! Men hva skjuler seg bak deres hjertelige smil?

Er det de voksne lutheranernes dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt? Forvalter de et land uten etikk? Er danskheten en øllet danskhet som befinner seg i sumpen, den avskyelige hyggetilstand der intet humant lykkes, men alle fordommer trives? Er dette da Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige?

Ikke vet jeg. Men noen mener så. I svenske Aftonbladet (http://aftonbladet.se/debatt/article4354227.ab) og en annen svensk avis, Gringo (www.gringo.se) males det et brunt bilde av Danmark som ikke korresponderer med ferierende nordmenns idealisering av den liberale dansken. Som illustrert på maleriet «Hip hip hurra» fra 1888. Sammelign denne med vårt nasjonalsymbol «Skrik»:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:PS_Kr%C3%B8yer_-_Hip_hip_hurra!_Kunstnerfest_p%C3%A5_Skagen_1888.jpg

Da Jörg Haider vant valget i Østerrike for 10 år siden ble det et europeisk ramaskrik. Men Anders Fogh Rasmussen ble tatt inn i det gode selskap. Og han har vært statsminister i åtte år allerede. Han er det danske høyres frontfigur (her under navnet Venstre), som er til høyre for det norske høyre. Forskjellen mellom hans parti og Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti er muligens høyst subtil.

At det i Danmark anno 2009 segregeres mellom innvandrerbarn og etnisk danske barn er interessant, og FrP burde ha interesse av å dra på studietur dit. Dette lar seg gjøre!

Mens noen danske tegnere setter livet på spill for å ha det moro med en 1400 år gammel arabisk profet, slikker unge og sinte menn i Kristiania sine sår etter at ordensmakten med effektiv brutalitet viste dem at en annen verden høyst sannsynlig ikke er mulig i Danmark. Her var det noen pengesterke kristenfundamentalisters kjøpekraft som trakk det lengste strået.

Imot all denne maktbrynden står intet annet enn en vissen og matt likegyldighet. Eller bifall. Motkreftene har blitt trampet ned. For denne gang. Den nålevende og formidable danske forfatter Erwin Neutzsky Wulff profeterte allerede i 1996 denne samfunnsutviklingen i sin roman «Døden», der landet umerkelig glir fra sosialdemokrati til den svarteste fascisme.

Hvor skal banen i Danmark krittes opp? Vold mot vold? Eller legalistisk vold mot lidenskap og forståelse? Tiden vil vise. Imens er det fortsatt dejlig at være norsk i Danmark!

Read Full Post »

« Newer Posts