Vindskeivt

DEN ANTROPOGENE EPOKE

«Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese».

– Gilles Deleuze & Félix Guattari –

«The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth».

– Reza Negarestani –

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.

Read Full Post »

BRAND: Verre tider; verre syner

gjennem fremtidsnatten lyner!

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryker lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen,

drysser ned, som askeregnen

over oldtids dømte by.

– Henrik Ibsen, Brand (1866)

OUVERTURE

I ”Dypøkologien – del 1” var utgangspunktet et kritisk overblikk over hva dypøkologien rommet av eventuelle fallgruver og eksesser. Katalysatoren for essayet var Luc Ferry, i rollen som aktor. I denne hypotetiske rettergangen kan det sies at aktor i beste fall har klart å nøste opp interessante indisier. I tillegg har han en agenda. Gjennom retorisk manipulasjon klarte han å oppnå hos den uinnvidde jury det han eksplisitt advarte mot: Å tillegge visse aktører – her Arne Næss – skyld ved assosiasjon.  Å påpeke overlappinger mellom nazisme og dypøkologi i synet på dyrenes rettigheter, kan raskt føre til en implisitt likestilling. Før vi går videre til dypøkologien, er det høyst viktig å ta et oppgjør med aktoratet gjennom å sette opp et MOTAKTORAT.

Ferry kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Biosentrisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid. Man må ikke enten være totalitær eller liberal demokrat, og man må ikke enten være misantrop eller humanist. Det karakteristiske for nyfilosofen [nouveaux philosophe] Ferry er at han som barn av den kalde krigen forvalter disse falske dikotomiene. Og en nyfilosof TROR på dem [se også denne Vagant-artikkelen].

Hos nyfilosofene finnes det intet ideologisk kontinuum: Slutter man ikke opp om det liberale status quo, så er man muligens tyrannofil. Fra et slikt perspektiv er det kort vei fra et radikalt, direkte demokrati til repressiv stalinisme. På skalaen fra radikalt demokrati til det totalitære, så befinner det liberale status quo seg et sted midt i mellom. Men hakket nærmere det totalitære enn det radikalt demokratiske. Undertegnede vil ikke kritisere Ferry for at han frykter demokratisk mobbvelde, men for at han tegner opp falske dikotomier.

Det er den SIMULERTE folkeligheten hos Ferry og nyfilosofene som er mest graverende. Å være de facto elitist harmonerer dårlig med demokratiske pretensjoner, med mindre man aldri har vært opptatt av begrepsavklaringer. Selv er jeg tilhenger av elitisme, men misliker en tilslørt variant som ikke erkjennes internt.

Uavhengig av hvilket normativt standpunkt man lander på, må man strebe etter en KONSEKVENT sammenheng mellom liv og lære. Machiavelliske opportunister rammes ikke av en slik kritikk: For dem er det hele bare et iskaldt spill der de av instrumentelle årsaker skjuler sin vilje til makt. Hyklerne er derimot de som med et BANKENDE HJERTE taler om humanisme når de samtidig privilegeres av en rådende orden som er dehumaniserende for majoriteten.

Hyklerne drives av en hellig overbevisning som ender opp med å bli uhellig kompromittert av dem selv. Konsekvente opportunister begår aldri slike feil, nettopp fordi deres incentiver ikke styres av noen annen overbevisning enn brutalt selverkjente egeninteresser. Hyklere derimot, rasjonaliserer vekk egeninteressene på idealets alter for å unngå kognitiv dissonans. Nyfilosofene – i likhet med Tony Blair – kjennetegnes nettopp av en slik diagnose.

Poenget med denne digresjonen er som nevnt å ta et oppgjør med et politisk ståsted som DEMONISERER og SYKELIGGJØR ethvert forsøk på å bryte ut av den rådende orden. Samtidig: Som elitist kritiserer jeg ikke Ferry for å være reelt udemokratisk, men for å være inkonsekvent. Hans kvasidemokratiske posisjon blir derfor bare en OBSERVASJON hos undertegnede.

Jeg er enig med Ferry i at streben etter politisk perfeksjon er en snarvei til tyranni. En slik skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg mulige motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli ”perfekt”, er IKKE det samme som at tingenes tilstand aldri KAN eller BØR bli radikalt bedre og annerledes.

La oss nå sette strek over Ferry, og gå videre til sakens kjerne. For å forstå HVA dypøkologien ER, må man ha en viss formening om hva den IKKE er. Det er ikke bare kritikerne av dypøkologien som BLANDER KORTENE når de sidestiller Næss med autoritære økokrater og Martin Heidegger. Forvirringen skyldes like mye disiplene til Næss. Overlappinger mellom Næss og Heidegger finnes, men forskjellene er flere enn likhetene. Slutten av innlegget vil derfor prioritere et forsøk på AVKLARING delvis gjennom å forstå hva Næss ikke er.

ØKORADIKALISME

Som nevnt i ”Dypøkologien – del 1” så er det den grunne økologien de fleste forbinder med miljøvern. Den er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med premissene til det reelt eksisterende demokratiet og det liberal-økonomiske systemet. Naturlig nok er grunnøkologien dominerende i dag, ikke minst fordi dens prinsipp om ”bærekraftig utvikling” er såpass vagt at nesten alle kan slutte seg til den uten å ofre seg drastisk. Miljøbevisst kildesortering er i så måte en grunnøkologisk gest som injiserer god samvittighet inn i den moderne konsument. Også grønn industrialisme kan kalles grunnøkologisk.

Her er det viktig å merke seg at distinksjonen mellom ”dyp” og ”grunn” raskt kan bli en falsk dikotomi. Spesielt fordi betegnelsen ”dyp” står i fare for å monopolisere kontrasten til det ”grunne”. Man er ikke enten ”dyp” eller ”grunn”; man er enten RADIKAL eller ”grunn”. Ved å snakke om økoradikalisme inkluderer man alle andre subversive elementer langs den grønne akse, som f.eks anarkistisk sosialøkologi og økomarxisme. Og økofascisme for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig. Dessuten er prefiksen ”dyp” noe pretensiøs, fordi denne filosofien er ikke spesielt dyp. Men ambisjonsnivået er høyere enn alminnelig.

Arne Næss kalte seg riktignok ”reformator”, men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. AVVIKLING, og ikke ”utvikling” – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføres via reformer slik strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode. Anarkistiske sosialøkologer (som Murray Bookchin) og økomarxister (som Joel Kovel) derimot, er eksplisitt revolusjonære. Felles for dem alle er at de tar avstand fra markedsøkonomien og ivrer for et radikalt, direkte demokrati.

Preskriptivt vektlegges det ulikt: Dypøkologene anser enkeltmenneskets mentale omveltning som det primære, mens hos sosialøkologene og økomarxistene kommer dette i andre rekke. For dem er problemet primært av STRUKTURELL art. Her er økonomisk utbytting og økologisk degradering to sider av samme sak. Dessuten settes mennesket i sentrum, og da spesielt hos sosialøkologene. Hos dypøkologene er roten til ondet humanismens arroganse på bekostning av den resterende biosfæren.

Dypøkologien er mindre politisert enn andre former for økoradikalisme, fordi fokuset rettes mest mot en alternativ livsstil og psykologisk forvandling heller enn kamp mot strukturene. Dette er dog en gradsforskjell, for Næss er veldig politisk i sitt hovedverk Økologi, samfunn og livsstil fra 1976. I tillegg må det sies at selv om Næss er grunnleggeren av den dypøkologiske bevegelse, så er dypøkologene en mildt sagt broket forsamling. Næss er i all hovedsak den viktigste og mest kjente BÆREREN av denne ideologien, som er full av divergens. Felles for dypøkologene er enigheten om at alle levende vesener har en EGENVERDI, uavhengig av den ”nytteverdi” de måtte ha for menneskene. Dette fordi alt liv henger sammen.

Utover HELHET som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like mye representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens preskripsjon for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der FORNUFT og FØLELSER spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas RATIO. Den bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man spør seg følgende:  Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza (1632-1677) nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som ”godt” eller ”ondt” – et frampek mot Nietzsches ”hinsides godt og ondt”; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De POSITIVE følelsene AKTIVERER menneskets natur,  mens de NEGATIVE følelsene PASSIVISERER den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse. Alt hva Nietzsche kalte for slavemoral [se også «Slavemoral vs. ridderlighet»].

De negative følelsene kan være veldig intense, men aldri så SLITESTERKE som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Dets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer INNENFRA og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for menneskets samkvem med verden.

Spinozisten Næss understreker at vi ikke kan ha et eiendomsforhold til følelser. De er noe som oppstår i møte med oss selv og verden. Ikke bare HAR vi følelser, like lite som vi HAR relasjoner. Men i indre forhold ER vi følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. Målet er å møte andre medskapninger med hele oss selv. Å ha en følelse for ALT som er LEVENDE er det mest presserende ifølge Næss. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ANSVAR for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener generelt. Her gjelder FØLT, ikke abstrakt ansvar.

FRA NÆSS TIL HEIDEGGER OG DAS GESTELL

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Neo-malthusianerne – i likhet med Næss – mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk: Inntil 90% før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Mange av neo-malthusianerne var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant økokraten William Ophuls,  som mener at et regime av økologiske konger – forstått som  platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: ”Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med…for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng” (se Næss 1976: 16). Det er på dette punkt at mistanker om kryptototalitære holdninger mister sin kraft. Ut ifra dette sitatet må det sies at selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen – den er som Ferry sier, post-humanistisk – så er den hverken antidemokratisk eller kryptototalitær. Den er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Forvirringen rundt dypøkologiens  forhold til diktatur vs. demokrati er ikke den eneste. En uklarhet som går igjen både hos kritikere (Ferry) og disipler (Devall, Sessions og Zimmermann) er at Næss settes i hartkorn med Heidegger. En del av denne misforståelsen kan kanskje spores tilbake til boken Fire moderne filosofer fra 1966, der Næss presenterer Heidegger sammen med Sartre, Wittgenstein og den logiske positivisten Carnap fra Wienerkretsen. Dette var en sammenblanding som skapte furore blant de aller mest dogmatiske empiristene, som anklaget Næss for å være kjetter og forræder (den unge Næss var jo som kjent ultrastringent analytisk filosof).

Dette skjedde på en tid der Næss hadde en gryende interesse for de ”nye” eksistensialistiske strømningene fra kontinentet. Og dette var like før den spirituelle og økologiske vendingen til Næss. Det interessante med Næss var at han ikke avviste kontinentale metafysikere som tåkefyrster som man kunne forvente den gang. Istedet plukket Næss opp delinnsikter han anså som både fruktbare og fascinerende. Men derfra til å si at Heidegger hadde en transformativ virkning på Næss, er muligens ren  paranoia blant kritikere, og ren ønsketenkning blant heideggerianske dypøkologer.

Næss kollaborerte med kontinental ”provinsialisme” ved å reorientere den rundt en allerede hegemonisk anglosaksisk diskurs. Etter Fire moderne filosofer figurerte Heidegger hovedsakelig i godt gjemte passasjer eller fotnoter i tekstene til Næss. I hovedverket Økologi, samfunn og livsstil kritiserer Næss samfunnets ”nyttepregede” gjennomsnittsmåte å se på verden ved å referere til Heideggers grunnbegrep das Man [se også ”Das Man og angstens lyse natt”]. Utover dette er Heidegger aldri eksplisitt nevnt i dette verket. Allikevel indikerer passasjen at Heidegger har satt et visst spor etter seg i bevisstheten til Næss, og at den tyske åndskjempe på ingen måte hadde en nøytral posisjon hos den norske eks-empirist og fjellklatrer.

Både N & H var bekymret over FÆRRE værensmuligheter for mennesket i det teknologisk-kapitalistiske systemet: Spesialisering, fremmedgjøring og fragmentering er faktorer som virker begrensende snarere enn utvidende. Spesialiseringen kan medføre en innsnevring i livserfaringer, dog eventuelt med en større dybdeinnsikt. Fragmenteringen kan nærmest per definisjon – foregå parallelt med en økning i antallet konkrete situasjoner mennesket finner seg selv i, kanskje uten at man riktig går ”inn” i noen av situasjonene.

N & H var begge opptatt over teknologiens skadevirkninger, men  i diametralt ulik grad. Næss var atskillig mer preskriptiv og konkret. Han skiller skarpt mellom idealet om MYK og NÆR teknologi på den ene siden, og den dominerende HARDE og FJERNE teknologien på den andre siden. Med ”myk” og nær teknologi mener Næss en type teknikk som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt.

Heideggers teknologikritikk er mer ESSENSIALISTISK. Her er det helt andre – og verre – farer ved teknologi som truer enn de rent konkrete. Med konkret menes det direkte skade forårsaket eller muliggjort av teknologi: Eksempelvis oljelekkasjer i Mexicogulfen eller Tsjernobyl-ulykken. Heidegger er ikke blind for teknologiens konkrete hasarder, og heller ikke for dens fordeler. Ved å ikke gjøre konkret teknologi til primærondet levner han moderne teknologi en legitim rolle. Hvilket er en forutsetning for å ta ham på alvor. Heidegger sier i klartekst: ”Det ville være tåpelig av oss å rase blindt mot teknikkens verden.”

For Heidegger er ikke fysisk skade det vi bør frykte mest: Vi bør heller utforske de VESENSMESSIGE farene, det vi kan kalle sosialiserte endringer i menneskets vesen eller væremåte. Konsensusoppfatningen av hva teknologi ER, er i følge Heidegger det han kaller antropologiske definisjonen der teknologi antas å være et rent instrument for mennesket. Heidegger har et høyere siktepunkt: Han vil undersøke hva teknologi som helhet, som institusjon, som vesen – EGENTLIG er, og ikke minst hva dette vesenet GJØR med mennesket. Teknologi som heideggeriansk begrep dreier seg dermed ikke om en bestemt type teknisk innretning, men mer om et REGIME eller SYSTEM.

Teknologien som regime er for Heidegger FRAMBRINGELSE eller AVSLØRING. Hva slags avsløring kan teknologien utføre? Jo, OPPSTILLINGEN av verden som klar til bruk. Verden forvandles til en type FORRÅD for mennesket, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Hele menneskets verden blir på denne måten omgjort til det nevnte ”forråd”, ikke bare det som FYSISK kan stilles opp, som uran fra en gruve eller maskindeler, men også det vi TROR fortsatt er natur – slik Geirangerfjorden blir en bestillbar opplevelse for et cruiseselskap. Både Geirangerfjorden og uranet eksisterer da som BESTAND. Slik skogen utnyttes som industrielt forråd for celluloseprodusentene. Mennesket BOR ikke lenger i verden – det BRUKER den.

Alt dette ”bestillbare” ved verden sammenfatter Heidegger i begrepet das Gestell: Det RAMMER INN teknologiens vesen og den moderne metafysikken. Ikke noe konkret teknologisk, men GRUNNTREKKET til hele vår teknologiske tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende imperativ for verdens mektigste drivkrefter.  Das Gestell overlapper dermed langt på vei med det Marx kalte for tingliggjøring og det Weber kalte for rasjonalisering. Og inntil et sammenbrudd inntreffer, så er det teknologiske imperativs stormløp irreversibelt. Ikke noe menneskelig regime – diktatorisk så vel som demokratisk – makter å demontere das Gestell. Bare etter et sammenbrudd kan kortene deles ut på nytt, er det implisitte budskapet.

At Heidegger kompromitterte sin integritet – han ble riktignok delvis rehabilitert senere – ved å inngå en faustiansk pakt med Adolf Hitler på 1930-tallet, vil nok bidra til at mange ellers lydhøre mennesker lukker seg for hans betimelige budskap. Men mye tyder på at hans teknologikritikk er delvis en anerkjennelse av at det er direkte skadelig å kaste seg på et politisk ekspresstog så lenge det teknologiske imperativ utgjør totaliteten. Den eldre Heidegger virker politisk desillusjonert, og skyr enhver form for aktivisme. Han er en politisk agnostiker på sine eldre dager, og mer opptatt av å dyrke små lommer av VARHET før den store storm kommer [se også «Martin Heidegger og Lysningen«]. Derfor er det ikke så mye konkret å hente her for den konvensjonelle miljøaktivist. Fredrik Hauge og Bellona rammes like mye av Heideggers teknologikritikk som Dick Cheney og amerikanske oljeselskaper.

Når ringen omsider sluttes, kan man oppsummere forskjellene mellom N & H ved å si at Næss er aktivist, mens Heidegger er introvert og tilbaketrukket inntil skydekket åpner seg. Næss er derfor mye mer optimistisk enn Heidegger når det gjelder mulighetene for konkrete endringer. Iallfall på overflaten. Men Næss sier selv et sted at menneskeheten ikke vil lykkes før et stykke ut i det 22. århundret. Tidligst. For en verdensomspennende mentalitet med dets milliarder av føringer må gå til grunne før så skjer. I en hypotetisk dialog mellom N & H ville Heidegger muligens ha gitt en forsiktig støtte til slik langsiktig optimisme.

Read Full Post »

Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.

Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.

Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.

Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.

Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet.  Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i  Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på  500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?

Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre.  Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.

Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.

I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.

Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.

I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.

Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?

Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:

“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.

Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.

Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:

“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…

We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.

For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.

Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter  da i saksa.

Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.

Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan  tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.

Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.

At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti.  Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.

I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?

Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle.  Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:

«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.

The AGGREGATE of our  joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and  economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward,  every creator and destroyer of civilization, every king and peasant,  every young couple in love, every mother and father, hopeful child,  inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt  politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and  sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust  suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of  some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they  are to kill one another, how fervent their hatreds.

Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.

The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.

It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»

Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.

Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.

Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.

Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.

Read Full Post »