Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Eksistensielle spørsmål’ Category

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Advertisements

Read Full Post »

Av Eliphas Levi/Alphonse Louis Constant (1810-1875).Utdrag fra The Key of the Mysteries [La Clef des Grands Mystères] (1861), bok II, kapittel IV.

HUMAN equilibrium is composed of two attractions, one towards death, the other towards life. Fatality is the vertigo which drags us to the abyss; liberty is the reasonable effort which lifts us above the fatal attractions of death. What is mortal sin? It is apostasy from our own liberty; it is to abandon ourselves to the law of inertia. An unjust act is a compact with injustice; now, every injustice is an abdication of intelligence. We fall from that moment under the empire of force whose reactions always crush everything which is unbalanced.

The love of evil and the formal adhesion of the will to injustice are the last efforts of the expiring will. Man, whatever he may do, is more than a brute, and he cannot abandon himself like a brute to fatality. He must choose. He must love. The desperate soul that thinks itself in love with death is still more alive than a soul without love. Activity for evil can and should lead back a man to good, by counter-stroke and by reaction. The true evil, that for which there is no remedy, is inertia.<<WEH NOTE: In traditional Qabalah, there are only four Qlipoth or shells of evil. The first of these is associated with Malkuth, simple material limitation, tiredness, inertia.>>

The abysses of grace correspond to the abysses of perversity. God has often made saints of scoundrels; but He has never done anything with the half-hearted and the cowardly.

Under penalty of reprobation, one must work, one must act. Nature, moreover, sees to this, and if we will not march on with all our courage towards life, she flings us with all {256} her forces towards death. She drags those who will not walk. A man whom one may call the great prophet of drunkards, Edgar Poe, that sublime madman, that genius of lucid extravagance, has depicted with terrifying reality the nightmares of perversity…  «I killed the old man because he squinted.» «I did that because I ought not to have done it.» There is the terrible antistrophe of Tertullian‘s «Credo quia absurdum.» To brave God and to insult Him, is a final act of faith.<<WEH NOTE: See Crowley’s «John St. John».>> «The dead praise thee not, O Lord,» said the Psalmist; and we might add if we dared: «The dead do not blaspheme thee.» «O my son!» said a father as he leaned over the bed of his child who had fallen into lethargy after a violent access of delirium: «insult me again, beat me, bite me, I shall feel that you are still alive, but do not rest for ever in the frightful silence of the tomb!» A great crime always comes to protest against great lukewarmness. A hundred thousand good priests, had their charity been more active, might have prevented the crime of the wretch Verger. The Church has the right to judge, condemn and punish an ecclesiastic who causes scandal; but she has not the right to abandon him to the frenzies of despair and the temptations of misery and hunger. Nothing is so terrifying as nothingness, and if one could ever formulate the conception of it, if it were possible to admit it, Hell would be a thing to hope for.

This is why Nature itself seeks and imposes expiation as a remedy; that is why chastisement is a chastening, as that {257} great Catholic Count Joseph de Maistre so well understood; this is why the penalty of death is a natural right, and will never disappear from human laws. The stain of murder would be indelible if God did not justify the scaffold; the divine power, abdicated by society and usurped by criminals, would belong to them without dispute. Assassination would then become a virtue when it exercised the reprisals of outraged nature. Private vengeance would protest against the absence of public expiation, and from the splinters of the broken sword of justice anarchy would forge its daggers. «If God did away with Hell, men would make another in order to defy Him,» said a good priest to us one day. He was right: and it is for that reason that Hell is so anxious to be done away with. Emancipation! is the cry of every vice. Emancipation of murder by the abolition of the pain of death; emancipation of prostitution and infanticide by the abolition of marriage; emancipation of idleness and rapine by the abolition of property. … So revolves the whirlwind of perversity until it arrives at this supreme and secret formula: Emancipation of death by the abolition of life! It is by the victories of toil that one escapes from the fatalities of sorrow. What we call death is but the eternal parturition of Nature. Ceaselessly she re-absorbs and takes again to her breast all that is not born of the spirit. Matter, in itself inert, can only exist by virtue of perpetual motion, and spirit, naturally volatile, can only endure by fixing itself. Emancipation from the laws of fatality by the free adhesion of the spirit to the true and good, is what the Gospel calls the spiritual birth; the re-absorption into the eternal bosom of Nature is the second death. {258} Unemancipated beings are drawn towards this second death by a fatal gravitation; the one drags the other, as the divine Michel Angelo has made us see so clearly in his great picture of the Last Judgment; they are clinging and tenacious like drowning men, and free spirits must struggle energetically against them, that their flight may not be hindered by them, that they may not be pulled back to Hell. This war is as ancient as the world; the Greeks figured it under the symbols of Eros and Anteros, and the Hebrews by the antagonism of Cain and Abel. It is the war of the Titans and the Gods. The two armies are everywhere invisible, disciplined and always ready for attack or counterattack. Simple-minded folk on both sides, astonished at the instant and unanimous resistance that they meet, begin to believe in vast plots cleverly organized, in hidden, all-powerful societies.

Eugene Sue invents Rodin;<<Not the sculptor. — TRANS.>> churchmen talk of the Illuminati and of the Freemasons; Wronski dreams of his bands of mystics, and there is nothing true and serious beneath all that but the necessary struggle of order and disorder, of the instincts and of thought; the result of that struggle is balance in progress, and the devil always contributes, despite himself, to the glory of St. Michael.

Physical love is the most perverse of all fatal passions. It is the anarchist of anarchists; it knows neither law, duty, truth nor justice. It would make the maiden walk over the corpses of her parents. It is an irrepressible intoxication; a furious madness. It is the vertigo of fatality seeking new victims; the cannibal drunkenness of Saturn who wishes to {259} become a father in order that he may have more children to devour. To conquer love is to triumph over the whole of Nature. To submit it to justice is to rehabilitate life by devoting it to immortality; thus the greatest works of the Christian revelation are the creation of voluntary virginity and the sanctification of marriage. While love is nothing but a desire and an enjoyment, it is mortal.

In order to make itself eternal it must become a sacrifice, for then it becomes a power and a virtue.<<WEH NOTE: See Crowley in MAGICK IN THEORY AND PRACTICE, chapter 12.>> It is the struggle of Eros and Anteros which produces the equilibrium of the world. Everything that over-excites sensibility leads to depravity and crime. Tears call for blood. It is with great emotions as with strong drink; to use them habitually is to abuse them. Now, every abuse of the emotions perverts the moral sense; one seeks them for their own sakes; one sacrifices everything in order to procure them for one’s self.

A romantic woman will easily become an Old Bailey heroine. She may even arrive at the deplorable and irreparable absurdity of killing herself in order to admire herself, and pity herself, in seeing herself die! Romantic habits lead women to hysteria and men to melancholia. Manfred, Rene, Lelia are types of perversity only the more profound in that they argue on behalf of their unhealthy pride, and make poems of their dementia. One asks one’s self with terror what monster might be born from the coupling of Manfred and Lelia!

The loss of the moral sense is a true insanity; the man who does not, first of all, obey justice no longer belongs to himself; he walks without a light in the night of his existence; {260} he shakes like one in a dream, a prey to the nightmare of his passions. The impetuous currents of instinctive life and the feeble resistances of the will form an antagonism so distinct that the qabalists hypothesized the super-foetation of souls; that is to say, they believed in the presence in one body of several souls who dispute it with each other and often seek to destroy it. Very much as the shipwrecked sailors of the «Medusa,» when they were disputing the possession of the too small raft, sought to sink it.

It is certain that, in making one’s self the servant of any current whatever, of instincts or even of ideas, one gives up one’s personality, and becomes the slave of that multitudinous spirit whom the Gospel calls «legion.» Artists know this well enough. Their frequent evocations of the universal light enervate them. They become «mediums,» that is to say, sick men. The more success magnifies them in public opinion, the more their personality diminishes. They become crotchety, envious, wrathful. They do not admit that any merit, even in a different sphere, can be placed besides theirs; and, having become unjust, they dispense even with politeness.

To escape this fatality, really great men isolate themselves from all comradeship, knowing it to be death to liberty. They save themselves by a proud unpopularity from the contamination of the vile multitude. If Balzac had been during his life a man of a clique or of a party, he would not have remained after his death the great and universal genius of our epoch.

 

The light illuminates neither things insensible nor closed eyes, or at least it only illuminates them for the profit of those who see. The word of Genesis, «Let there be light!» {261} is the cry of victory with which intelligence triumphs over darkness. This word is sublime in effect because it expresses simply the greatest and most marvellous thing in the world: the creation of intelligence by itself, when, calling its powers together, balancing its faculties, it says: I wish to immortalize myself with the sight of the eternal truth. Let there be light! and there is light. Light, eternal as God, begins every day for all eyes that are open to see it. Truth will be eternally the invention and the creation of genius; it cries: Let there be light! and genius itself is, because light is.

Genius is immortal because it understands that light is eternal. Genius contemplates truth as its work because it is the victor of light, and immortality is the triumph of light because it will be the recompense and crown of genius. But all spirits do not see with justness, because all hearts do not will with justice. There are souls for whom the true light seems to have no right to be. They content themselves with phosphorescent visions, abortions of light, hallucinations of thought; and, loving these phantoms, fear the day which will put them to flight, because they feel that, the day not being made for their eyes, they would fall back into a deeper darkness. It is thus that fools first fear, then calumniate, insult, pursue and condemn the sages.

One must pity them, and pardon them, for they know not what they do. True light rests and satisfies the soul; hallucination, on the contrary, tires it and worries it. The satisfactions of madness are like those gastronomic dreams of hungry men which sharpen their hunger without ever satisfying it. Thence are born irritations and troubles, discouragements and despairs. — Life is always a lie to us, say the disciples of {262} Werther, and therefore we wish to die!

Poor children, it is not death that you need, it is life. Since you have been in the world you have died every day; is it from the cruel pleasure of annihilation that you would demand a remedy for the annihilation of your pleasure? No, life has never deceived you, you have not yet lived. What you have been taking for life is but the hallucinations and the dreams of the first slumber of death! All great criminals have hallucinated themselves on purpose; and those who hallucinate themselves on purpose may be fatally led to become great criminals. Our personal light specialized, brought forth, determined by our own overmastering affection, is the germ of our paradise or of our Hell. Each one of us (in a sense) conceives, bears, and nourishes his good or evil angel.

The conception of truth gives birth in us to the good genius; intentional untruth hatches and brings up nightmares and phantoms. Everyone must nourish his children; and our life consumes itself for the sake of our thoughts. Happy are those who find again immortality in the creations of their soul! Woe unto them who wear themselves out to nourish falsehood and to fatten death! For every one will reap the harvest of his own sowing.

There are some unquiet and tormented creature whose influence is disturbing and whose conversation is fatal. In their presence one feels one’s self irritated, and one leaves their presence angry; yet, by a secret perversity, one looks for them, in order to experience the disturbance and enjoy the malevolent emotions which they give us. Such persons suffer from the contagious maladies of the spirit of perversity. The spirit of perversity has always for its secret motive {263} the thirst of destruction, and its final aim is suicide. The murderer of Elisabide, on his own confession, not only felt the savage need of killing his relations and friends, but he even wished, had it been possible — he said it in so many words at his trial — «to burst the globe like a cooked chestnut.»

Lacenaire, who spent his days in plotting murders, in order to have the means of passing his nights in ignoble orgies or in the excitement of gambling, boasted aloud that he had lived. He called that living, and he sang a hymn to the guillotine, which he called his beautiful betrothed, and the world was full of imbeciles who admired the wretch!

Alfred de Musset, before extinguishing himself in drunkenness, wasted one of the finest talents of his century in songs of cold irony and of universal disgust. The unhappy man had been bewitched by the breath of a profoundly perverse woman, who, after having killed him, crouched like a ghoul upon his body and tore his winding sheet. We asked one day, of a young writer of this school, what his literature proved. It proves, he replied frankly and simply, that one must despair and die. What apostleship, and what a doctrine!

But these are the necessary and regular conclusions of the spirit of perversity; to aspire ceaselessly to suicide, to calumniate life and nature, to invoke death every day without being able to die. This is eternal Hell, it is the punishment of Satan, that mythological incarnation of the spirit of perversity; the true translation into French of the Greek word «Diabolos,» or devil, is «le pervers — the perverse.»

Here is a mystery which debauchees do not suspect. It is this: one cannot enjoy even the material pleasures of life but by virtue of the moral sense. Pleasure is the music of the {264} interior harmonies; the senses are only its instruments, instruments which sound false in contact with a degraded soul. The wicked can feel nothing, because they can love nothing: in order to love one must be good.

Consequently for them everything is empty, and it seems to them that Nature is impotent, because they are so themselves; they doubt everything because they know nothing; they blaspheme everything because they taste nothing; they caress in order to degrade; they drink in order to get drunk; they sleep in order to forget; they wake in order to endure mortal boredom: thus will live, or rather thus will die, every day he who frees himself from every law and every duty in order to make himself the slave of his passions.

The world, and eternity itself, become useless to him who makes himself useless to the world and to eternity. Our will, by acting directly upon our plastic medium, that is to say, upon the portion of astral life which is specialized in us, and which serves us for the assimilation and configuration of the elements necessary to our existence; our will, just or unjust, harmonious or perverse, shapes the medium in its own image and gives it beauty in conformity with what attracts us.

Thus moral monstrosity produces physical ugliness; for the astral medium, that interior architect of our bodily edifice, modifies it ceaselessly according to our real or factitious needs. It enlarges the belly and the jaws of the greedy, thins the lips of the miser, makes the glances of impure women shameless, and those of the envious and malicious venomous.

When selfishness has prevailed in the soul, the look becomes cold, the features hard: the harmony of form disappears, and according to the absorption or radiant speciality of this {265} selfishness, the limbs dry up or become encumbered with fat. Nature, in making of our body the portrait of our soul, guarantees its resemblance for ever, and tirelessly retouches it. You pretty women who are not good, be sure that you will not long remain beautiful. Beauty is the loan which Nature makes to virtue. If virtue is not ready when it falls due, the lender will pitilessly take back Her capital.

Perversity, by modifying the organism whose equilibrium it destroys, creates at the same time a fatality of needs which urges it to its own destruction, to its death. The less the perverse man enjoys, the more thirsty of enjoyment he is. Wine is like water for the drunkard, gold melts in the hands of the gambler; Messalina tires herself out without being satiated.

The pleasure which escapes them changes itself for them into a long irritation and desire. The more murderous are their excesses, the more it seems to them that supreme happiness is at hand. … One more bumper of strong drink, one more spasm, one more violence done to Nature… Ah! at last, here is pleasure; here is life … and their desire, in the paroxysm of its insatiable hunger, extinguishes itself for ever in death.

Read Full Post »

Av André Bjerke, fra diktsamlingen Slik bærer frøet skissen til et tre (1954)

Det finnes stunder da ditt uerkjente
og indre liv blir løftet fra personen
som flammens lys fra veken, og som tonen
i frigjort klang blir løst fra instrumentet.

Og du er bare speilet som vil hente
et gjenskinn fra den skjulte regionen:
det store havblikk, illuminasjonen,
hvor alt i deg er åpnet for å vente.

Det er den største prøve. Alt kan hende
når støv og stjerne tyder ditt symbol:
Den fjerne ting blir nær, den nære fjern.

Fra havet stiger opp en usett sol,
og alt beror på deg om du skal brenne
til kull og aske – eller herdet jern.

Read Full Post »

DEN ANTROPOGENE EPOKE

«Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese».

– Gilles Deleuze & Félix Guattari –

«The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth».

– Reza Negarestani –

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.

Read Full Post »

Før vi banker på døren til Jens Bjørneboe, vil jeg først si noe om intellektuelle krigere mens vi vandrer på stien.

I en verden der universitetsmaskineriet UT-«danner» unge mennesker framfor å så de frø som gjør dem KARAKTERDANNEDE, trengs det stemmer som rister i fundamentene. Ellers ender vi opp i en verden av føyelige roboter og vulgærfascisme i den kommende post-liberale æra. Falske eliter regjerer allerede, men man kan risikere at framtidens «leder»-generasjon overtrumfer forgjengerne. Teknokratiets senit og menneskehetens nadir er utrolig nok ikke en tilbakelagt distanse. Det vil bli enda verre før det blir bedre. Å være karakterdannet er uansett vanskelig nok, og jeg må innrømme at iallfall jeg faller igjennom i dette stadiet av livet.

Istedet for å servere altfor konkrete råd – er bedre til å gi dem enn å følge dem selv – som kan være mer skadelige enn helende, vil jeg si følgende: Alle de som er i besittelse av VARHET bør skaffe seg oversikt og sammenligningsgrunnlag. Både i sitt eget liv og gjennom «viktige» verker. Man kan raskt gå seg vill og fortape seg fullstendig. Et årvåkent og søkende menneske vil alltids støte på stemmer der ute som er sterke og formanende. Og ikke minst forførende. Har man stilt det riktige spørsmål til seg selv om livet på forhånd? Man må dessverre tørre å gjøre seg sårbar.

På et eller annet tidspunkt må man bare stoppe opp i jakten på referanser, og lytte til sine tilbøyeligheter. (Dog ETTER virkelig å ha satt seg inn i viktige spørsmål.) For ikke alle «vismenn» er av det gode. Den ene manns eliksir er den andre manns gift. Det er ikke relativisme å si dette, for det betyr egentlig at man må være konsistent i sine valg. Og man må erkjenne at også andre kan være konsistente på diametralt motsatte premisser. Relativisme derimot, er som å si at jeg er en stein, og det er like bra som være en hvilken som helst annen stein. Sannheten er at alt er ikke «like bra». Og man skal ikke tolerere inkonsistens og hykleri hos motparten. Toleranse i det hele tatt har vist seg å være farlig.

Men konsistens må ikke forveksles med dogmatikk. Det er mye innbilt konsistens der ute. Tenkere som kanskje produserer gift kan sitte på innsikter som folder ut ditt liv enda mer. Derfor er det heller ikke enkelt å si at man skal forsake seg fra aversive motpoler ut ifra en umiddelbar dissonans. Det er jo i det minste motsatt av likegyldighet. Poenget er at ALT som blir til LIV inni deg av det som blir skrevet og sagt, enten det frambringer en mørk storm eller en sollys dag, gir deg nøkkelen til dine tilbøyeligheter. Er de destruktive eller konstruktive? Eller er det subtile overganger mellom dem?

Dette er jo bare første skritt. Neste skritt blir å finne ut HVEM som har strukturert tankemønstrene og VÆRE-måten for oss. Hvor går grenseoppgangen mellom det som kan sies og tenkes og det som ikke kan sies og tenkes? Mange mennesker dør lykkelige uten å ha ofret en kalori på slike spørsmål. Det var jo kanskje deres lodd, så det er jo greit. Men for mennesker med VARHET, og som leser viktige verker som blir levende i dem, så er det ensbetydende med å dø i sotteseng dersom man ikke tar disse utforskende skritt. Man må gi sin verden en FYLDE og VÆREN, for ellers blir verden bare et intetsigende kaos. Et nihilistisk helvete pakket inn i glanspapir og sukkerspinn.

En viktig døråpner for meg har vært (og er fortsatt) alias «Porfyreos». Han er kanskje en av Norges skarpeste tenkere. Og han vil muligens forbli ukjent for den kompakte, liberale majoritet. Porfyreos er en ung mann som fremdeles vokser. Han er en intellektuell kriger – han skyr dog betegnelsen «intellektuell» –  som beveger seg med lysets hastighet gjennom terrenget. Både jeg og de  få som har gleden av å kjenne ham ligger minst tjue skritt bak når vi endelig har fordøyd det Porfyreos anbefalte oss å studere for et år siden. Den gangen het han Arueharis. Og pre-Arueharis er kapitler for seg. Det er vanskelig å vite hvor man til enhver tid har ham, noe som uansett er uvesentlig. Viktigere er at hans observasjoner ofte treffer innertieren i diagnosen av nåtidens herskende habitus.

Som «Porfyreos» uttalte det: Dagens intellektuelle er tusseladder. Han hadde en veldig treffende beskrivelse av representanter for ironigenerasjonen. Hans eksempel var Knut Nærum, men dette gjelder også slike som Harald Eia. Begge er arketyper for en utbredt  habitus i vår tid. For å låne ordene til Porfyreos:

«Man kan ikke rolig og klart søke mot en bekreftende strategi eller innstilling med slike folk, men skal helst sitte med et halvironisk smil hvis man skal legge frem noe av betydning. Underforstått: “Så ille er det egentlig ikke” eller i det minste “selv om det skulle være så ille er jo uansett livet bare en stor spøk.” Engstelige smil, engstelig latter, man blir redd for at et uforsiktig ord skal knuse noen, og man ofrer sannheten og gjør seg til en parodi på den, man blir en dommedagsprofetkarikatur i ren medlidenhet.

Vi har ikke engang lenger en borgerlig anstendighets tomme kulisser å slå imot i en kollektiv schizofreni der angsten holdes ute ved hjelp av en habitus hentet fra Seinfeld, Friends eller Nytt på Nytt. Joey, Chandler og Knut Nærum snakker om verdens undergang, “Løser verdensproblemer he he”. Det er utgangspunktet for en samtale om alvorlige ting med et menneske i dag. Om de kommer med nystrøken akademikerdress, Nietzscheansk pathos eller annen staffasje hjelper ikke det stort hvis ikke motet til å stille seg i en risikabel posisjon er til stede».

Sagt på en annen måte: Både Nærum og Eia er skarpe og vittige vesener på sine vis. Men de er ikke verdensskapende. Alt som heter inderlighet ødelegges når slike får KULTURELL definisjonsmakt. Det handler ikke om å være for eller mot humor, men å være oppmerksom på GRENSEOPPGANGENE mellom det frigjørende for karakterdannelsen og det som tjorer deg fast i de bestående maktstrukturer. Som satirikere faller både Nærum og Eia igjennom. Deres kulturelle definisjonsmakt er kuriøst nok bare en funksjon av en dypereliggende AVMAKT i forhold til de som EGENTLIG regjerer.

Med fare for å tabloidisere og forvrenge budskapet til Porfyreos, må jeg skyte inn at hans budskap er enda mer blodig seriøst enn en isolert kritikk av en pil råtten ironigenerasjon. Det er en sivilisasjonskritikk innforlivet i et større endetidsdrama. For verden går mot en radikalt annerledes destinasjon, og svært få har den nødvendige mentale ballast til å ta innover seg hamskiftet. Karakterdannelse er derfor den ARMERING tenkende mennesker trenger i dag.

Dog: Karakterdannelse er uansett bare det nest beste etter å bli innviet i esoteriske innsikter fra tradisjonen, men veiene til de sistnevnte er effektivt blokkert for nesten alle. Sølvmedaljen er vanskelig nok å tilkjempe seg. Og ingen utsteder garantier for deg. Karakterdannelse handler ikke om å lese seg ihjel på en litterær kanon anbefalt av konsensus, men å velge de avenyer som hever deg til nye plan og utvider din indre livsverden. Dessuten handler det om å utforske nye terreng som ikke er tegnet inn på kartene til tradisjonen.  Hvem dette behovet gjelder for kan bare hver enkelt vite.

Nå som stien nærmer seg slutten, vil vi få servert to symbolske fortellinger om karakterdannelse og ridderlighet av Jens Bjørneboe: «Tors ferd til Utgard-Loke» og «Parsifal».

* * * * * *

TORS FERD TIL UTGARD-LOKE

De fleste av dere som sitter her har hørt om Tors ferd til Utgard-Loke. Dere vet at da Tor og hans menn kom til Utgard-Lokes borg, da ble de budt inn for å prøve seg i de idretter som hver kunne best. Men de tapte i alle. Alt de prøvet på, klarte de så dårlig at Utgard-Lokes folk lo høyt av dem. Alt gikk dårlig, i alt tapte de, alt gjorde de galt. Til og med Tor som var den sterkeste av gudene, slapp riktig dårlig fra det; og da de gikk bort fra Utgard-borgen, var de sikre på at de aldri ville seire over Lokes menn.

Først senere fikk de vite at utfallet av idrettene nok hadde vært anderledes enn det hadde sett ut til der inne. Da Tor ikke hadde klart den styrkeprøve å tømme Utgard-Lokes drikkehorn, da kom det seg av at hornet nådde helt ned til havet, og at det var verdens store hav som Tor hadde drukket av, og at han hadde drukket slik i den tredje slurken at havet var sunket flere tommer over hele verden og Utgard-folkene var blitt bleke av skrekk.

Death

Da Tor hadde tatt brytetak med den gamle kjerringen Elde, og bare hadde brutt henne i kne med det ene benet, da hadde det vært alderen selv han kjempet med.

Og da Tor bare hadde klart å løfte Utgard-Lokes katt så høyt at den såvidt løftet den ene poten opp fra gulvet, da hadde det i virkeligheten vært Midgardsormen selv han hadde løftet, — og det slik at den næsten hadde mistet taket som den har om jorden. Og latteren som gudene hadde hørt fra Utgard-folkene, det hadde ikke vært noen latter, men i virkeligheten var det Lokes folk som skrek av angst.

Slik gikk det til at hver gang Tors folk vant en seier, da trodde de selv at de tapte. Og Midgardsormen er den største og siste og frykteligste av alle drager, og den har slynget seg fast omkring jorden.

Nu er det på samme måte med menneskene når de prøver å gjøre noe som er godt og riktig; Utgard-Loke, kongen over Utgard-borgen, bruker trollkunstene sine og får oss til å tro at vi har tapt, eller til å tro at det et menneske kan makte, det er så lite at det ikke monner noe å gjøre det. For Utgard-Loke vet at bare menneskene mister motet, da vil han seire.

Men i virkeligheten er det slik, at når menneskene taper uten å miste motet, da skriker Utgard-Lokes folk av angst.

– Jens Bjørneboe –

* * * * * *


PARSIFAL

Dere vet at Adam hadde en sønn som het Kain. Han slog sin bror ihjel, og han fikk mange sønner selv. Disse sønnene het Jabal Kain, Jubal Kain, og Tubal Kain. De lærte menneskene å bygge hus og templer, fløyter og strengespill, verktøy og våpen. Tubal Kain var den første som kunne synge, og han laget den første harpe. De fikk mange, mange barn, og de bredte seg ut over hele verden. Kains sønner kom til å bo i alle land.

I et land som het Wales bodde der elleve Kain-sønner i en stor borg. De var brødre og red på hester, og var kledd i rustninger av stål. Deres store glede var å kjempe med andre riddere, og når de hørte om turneringer noe sted, da drog de alltid dit hen for å kjempe.

På den tiden var landet uten konge, og alle kjempet mot hverandre og la landet øde, slik at der kom ulykke over alle. I skogene, i klippehulene, bodde vakre jomfruer, men omflakkende riddere skremte dem bort eller tok dem til fange. Men ved London stod en stor sten, og i den stenen var der vokset fast et sverd. Alle visste at den som kunne trekke sverdet ut, skulle bli konge over hele riket, og alle prøvet, men ingen klarte å rokke sverdet så meget som en halv tomme.

En gang kom der ridende en gutt forbi; han skulle hjem og hente et sverd for sin eldre bror som var så gammel at han allerede kunne være med på turneringene, men så fikk hans se sverdet som stod i stenen, og eftersom han ikke visste hva det var for et sverd, så tenkte han at han kunne ta det isteden, — så slapp han å ride helt hjem efter brorens. Han tok sverdet med seg uten å merke noe, og slik kom det frem at han måtte være kongen over landet.

Fredløs

Han het Arthur, og samlet hundreogåtteogførti av de beste og edleste riddere i verden om seg, og satt med dem om det runde bord. Han bragte orden i landet og i mange andre land, og overalt hvor noe var galt eller urettferdig, eller når noe ondt hendte, da reiste én eller flere av Arthurs riddere dit og kjempet for rettferdigheten. De drog på eventyr i den vide verden, og den sterkeste og modigste av dem het Lancelot. Han kunne ikke tape i kamp. Men rundt det runde bord stod hundreogfemti stoler, og kongen og ridderne var bare hundreogniogførti tilsammen, så setet ved siden av Lancelot stod tomt. Det ventet på sin mann. Og han var ennu ikke født. I det sete måtte ingen sitte.

Men Lancelot elsket dronning Gunniver, kong Arthurs dronning. En gang mens han lette efter eventyr, kom ridder Lancelot til en fjern, fjern borg, og kongen på den borgen nedstammet fra Josef av Arimatea, han som hadde tatt Kristus ned av korset og begravet ham. Josef av Arimatea hadde samlet blodsdråpene fra Herrens sår i sin skål, og denne skålen het Den hellige Gral. Den hadde meget stor tryllekraft, og var helligere enn alle andre ting. Borgherren hadde Gral i sin forvaring, og en gang fikk Lancelot se den. Det glemte han aldri.

Men borgherrens datter elsket Lancelot og bad ham bli hos dem, for Lancelot var da den største ridder i verden. Men Lancelot svarte:

«Du er fjorten år, og du ligner de blomster som kommer opp av jorden før Påske. Men min kjærlighet ville være som den tørre og hete sommer. Derfor må du vente, og finne en annen. Og når din sommer er kommet, da vil jeg ikke lenger være den største ridder, for blant de unge pager, blant dem som rekker oss vin og vann og nye lanser ved turneringene, blant de helt unge pager, der står allerede min overmann. Ham skal du velge.»

Allikevel fikk Lancelot en sønn med henne, men han vokste opp langt borte og Lancelot så ham ikke. Lancelot drog ut i verden, og han møtte ikke noen ridder som kunne beseire ham og kaste ham av sadlen. Han fant ingen overmann. Men efter mange år møtte han en fremmed ridder i hvit rustning, med rødt kors på skjoldet, og Lancelot kjempet med ham. Da tapte Lancelot. Men den hvite ridderen het Galahad, og var Lancelots sønn.

En dag satt alle de hundreogåtteogførti riddere og kong Arthur selv samlet om det runde bord, og plutselig kom et veldig lys mellem dem og ridder Galahad stod hos dem. Der var en gammel mann som førte ham, og han satte Galahad i den ledige stolen og sa:
«Lenge før du sov og vokste i din mors legeme, har denne plass ventet på deg.» —

Og plutselig så alle ridderne Den hellige Gral midt mellem seg, så ble den borte igjen. Men de følte at den som har vært nær Den hellige Gral, han kan aldri mere tenke på noe annet enn den. Og han kan ikke for alt i verden la være å søke efter den. Så de stod alle sammen opp og sverget at de til sin død aldri ville tenke på annet enn å søke efter Gral.

Men med de elleve brødrene i Wales, Kain-sønnene, gikk det dårlig. De var gode og tapre riddere, men én efter én mistet de livet i turneringer. Til slutt var der bare én igjen av dem, og han hadde ingen barn. Hans hustru tigget og bad ham, og lenge holdt han seg borte fra alle ridderkamper og eventyr.

Endelig ventet de at et barn skulle komme til jorden, og like før timen var kommet, drog ridderen avsted til turnéring. Da orket han ikke å vente lenger. Barnet ble født, og det var en sterk gutt, og da budet kom frem til faren, lå ridderen strakt på båren, og der rant blod av rustningen hans.

For at gutten aldri skulle se en ridder, aldri se en rustning eller lanse, og aldri få lyst på ridderskapet selv, drog moren inn i en fjern, dyp skog med ham og lot ham vokse opp der. Han lærte hverken våpenbruk eller folkeskikk, og hadde lite forstand. Han visste ikke engang om sitt eget navn. Men i virkeligheten hadde han navnet Parsifal, og det navn hadde aldri noe menneske brukt før ham. Men Parsifals mor het Herzelaide. Slik gikk det til at Parsifal nedstammet fra Kain.

Men ridderne om det runde bord drog ut for å søke Gral, og det var vanskeligere og tyngre og lengere enn noe annet eventyr. De gikk seg vill i landene, og uten å vite det, gjorde de vanskelighetene større for seg selv og hverandre. Langt og lenge, i mange år, streifet de om uten å finne Gral, og de ble fortvilet inntil døden, og de tålte ikke synet av hverandre, — og når to Gralsriddere møttes, da kjempet de mot hverandre.

Men Parsifal forlot sin mor Herzelaide, og kom til kong Arthurs slott, hvor enda noen av ridderne var hos ham. Og Parsifal var som en vill hjort fra skogen, han hadde ingen forstand, og han hadde aldri sett et sverd eller en rustning før. Han trodde at ridderne var Guds hellige engler. Han kjente ingen forskjell på godt og ondt, og visste intet om ridderskapets lover, eller om reglene for riddernes turneringer. Allikevel ble han en ridder, bedre enn noen annen. Men han måtte lære meget og streifet lenge om i verden. Så kom han til Gralsborgen, hvor kongen var såret og syk. Denne kongen het fiskerkongen Amfortas.

Men selv om Parsifal hadde lært meget, av tapperhet, mot og utholdenhet, så glemte han å spørre fiskerkongen om smertene, og om hvor han var såret. For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne. Derfor måtte han igjen ut i verden for å lære mer, og for å få mer forstand.

I mange år streifet han omkring.

Med de andre riddere og med den edle Lancelot gikk det slik at de nu ofte kjempet for en sak uten at den var rettferdig, men bare kjempet for å kjempe eller for å vinne ære. Alltid kjempet de mot hverandre, og tapre menn ble liggende igjen i gresset hvor de hadde vært. Til slutt la der seg hat og mørke over dem, slik at de kjempet mot hverandre i store slag og drepte hverandre som ulver. Og Arthurs rike ble svakt og fattig og var ikke to hasselnøtter verdt, folket gråt og ingen var trygge for ridderne. Og Lancelot kjempet mot kongen og drepte gamle venner, og kong Arthur selv ble drept av sin egen sønn.

For hvis Gralsridderne glemmer Gral, da dreper de hverandre. Ridder Galahad så ingen noe til.

Men han og Parsifal traff hverandre, og sammen fant de Den hellige Gral. Men det er en annen og meget lang historie.

– Jens Bjørneboe –

Berømmelse

Read Full Post »

BRAND: Verre tider; verre syner

gjennem fremtidsnatten lyner!

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryker lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen,

drysser ned, som askeregnen

over oldtids dømte by.

Henrik Ibsen, Brand (1866)

Juggernaut

OUVERTURE

I ”Dypøkologien – del 1” var utgangspunktet et kritisk overblikk over hva dypøkologien rommet av eventuelle fallgruver og eksesser. Katalysatoren for essayet var Luc Ferry, i rollen som aktor. I denne hypotetiske rettergangen kan det sies at aktor i beste fall har klart å nøste opp interessante indisier. I tillegg har han en agenda. Gjennom retorisk manipulasjon klarte han å oppnå hos den uinnvidde jury det han eksplisitt advarte mot: Å tillegge visse aktører – her Arne Næss – skyld ved assosiasjon.  Å påpeke overlappinger mellom nazisme og dypøkologi i synet på dyrenes rettigheter, kan raskt føre til en implisitt likestilling. Før vi går videre til dypøkologien, er det høyst viktig å ta et oppgjør med aktoratet gjennom å sette opp et MOTAKTORAT.

Ferry kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Biosentrisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid. Man må ikke enten være totalitær eller liberal demokrat, og man må ikke enten være misantrop eller humanist. Det karakteristiske for nyfilosofen [nouveaux philosophe] Ferry er at han som barn av den kalde krigen forvalter disse falske dikotomiene. Og en nyfilosof TROR på dem [se også denne Vagant-artikkelen].

Hos nyfilosofene finnes det intet ideologisk kontinuum: Slutter man ikke opp om det liberale status quo, så er man muligens tyrannofil. Fra et slikt perspektiv er det kort vei fra et radikalt, direkte demokrati til repressiv stalinisme. På skalaen fra radikalt demokrati til det totalitære, så befinner det liberale status quo seg et sted midt i mellom. Men hakket nærmere det totalitære enn det radikalt demokratiske. Undertegnede vil ikke kritisere Ferry for at han frykter demokratisk mobbvelde, men for at han tegner opp falske dikotomier.

Det er den SIMULERTE folkeligheten hos Ferry og nyfilosofene som er mest graverende. Å være de facto elitist harmonerer dårlig med demokratiske pretensjoner, med mindre man aldri har vært opptatt av begrepsavklaringer. Selv er jeg tilhenger av elitisme, men misliker en tilslørt variant som ikke erkjennes internt.

Uavhengig av hvilket normativt standpunkt man lander på, må man strebe etter en KONSEKVENT sammenheng mellom liv og lære. Machiavelliske opportunister rammes ikke av en slik kritikk: For dem er det hele bare et iskaldt spill der de av instrumentelle årsaker skjuler sin vilje til makt. Hyklerne er derimot de som med et BANKENDE HJERTE taler om humanisme når de samtidig privilegeres av en rådende orden som er dehumaniserende for majoriteten.

Hyklerne drives av en hellig overbevisning som ender opp med å bli uhellig kompromittert av dem selv. Konsekvente opportunister begår aldri slike feil, nettopp fordi deres incentiver ikke styres av noen annen overbevisning enn brutalt selverkjente egeninteresser. Hyklere derimot, rasjonaliserer vekk egeninteressene på idealets alter for å unngå kognitiv dissonans. Nyfilosofene – i likhet med Tony Blair – kjennetegnes nettopp av en slik diagnose.

Poenget med denne digresjonen er som nevnt å ta et oppgjør med et politisk ståsted som DEMONISERER og SYKELIGGJØR ethvert forsøk på å bryte ut av den rådende orden. Samtidig: Som elitist kritiserer jeg ikke Ferry for å være reelt udemokratisk, men for å være inkonsekvent. Hans kvasidemokratiske posisjon blir derfor bare en OBSERVASJON hos undertegnede.

Jeg er enig med Ferry i at streben etter politisk perfeksjon er en snarvei til tyranni. En slik skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg mulige motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli ”perfekt”, er IKKE det samme som at tingenes tilstand aldri KAN eller BØR bli radikalt bedre og annerledes.

La oss nå sette strek over Ferry, og gå videre til sakens kjerne. For å forstå HVA dypøkologien ER, må man ha en viss formening om hva den IKKE er. Det er ikke bare kritikerne av dypøkologien som BLANDER KORTENE når de sidestiller Næss med autoritære økokrater og Martin Heidegger. Forvirringen skyldes like mye disiplene til Næss. Overlappinger mellom Næss og Heidegger finnes, men forskjellene er flere enn likhetene. Slutten av innlegget vil derfor prioritere et forsøk på AVKLARING delvis gjennom å forstå hva Næss ikke er.

The Companions of Fear (1942)

ØKORADIKALISME

Som nevnt i ”Dypøkologien – del 1” så er det den grunne økologien de fleste forbinder med miljøvern. Den er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med premissene til det reelt eksisterende demokratiet og det liberal-økonomiske systemet. Naturlig nok er grunnøkologien dominerende i dag, ikke minst fordi dens prinsipp om ”bærekraftig utvikling” er såpass vagt at nesten alle kan slutte seg til den uten å ofre seg drastisk. Miljøbevisst kildesortering er i så måte en grunnøkologisk gest som injiserer god samvittighet inn i den moderne konsument. Også grønn industrialisme kan kalles grunnøkologisk.

Her er det viktig å merke seg at distinksjonen mellom ”dyp” og ”grunn” raskt kan bli en falsk dikotomi. Spesielt fordi betegnelsen ”dyp” står i fare for å monopolisere kontrasten til det ”grunne”. Man er ikke enten ”dyp” eller ”grunn”; man er enten RADIKAL eller ”grunn”. Ved å snakke om økoradikalisme inkluderer man alle andre subversive elementer langs den grønne akse, som f.eks anarkistisk sosialøkologi og økomarxisme. Og økofascisme for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig. Dessuten er prefiksen ”dyp” noe pretensiøs, fordi denne filosofien er ikke spesielt dyp. Men ambisjonsnivået er høyere enn alminnelig.

Arne Næss kalte seg riktignok ”reformator”, men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. AVVIKLING, og ikke ”utvikling” – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføres via reformer slik strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode. Anarkistiske sosialøkologer (som Murray Bookchin) og økomarxister (som Joel Kovel) derimot, er eksplisitt revolusjonære. Felles for dem alle er at de tar avstand fra markedsøkonomien og ivrer for et radikalt, direkte demokrati.

Preskriptivt vektlegges det ulikt: Dypøkologene anser enkeltmenneskets mentale omveltning som det primære, mens hos sosialøkologene og økomarxistene kommer dette i andre rekke. For dem er problemet primært av STRUKTURELL art. Her er økonomisk utbytting og økologisk degradering to sider av samme sak. Dessuten settes mennesket i sentrum, og da spesielt hos sosialøkologene. Hos dypøkologene er roten til ondet humanismens arroganse på bekostning av den resterende biosfæren.

Dypøkologien er mindre politisert enn andre former for økoradikalisme, fordi fokuset rettes mest mot en alternativ livsstil og psykologisk forvandling heller enn kamp mot strukturene. Dette er dog en gradsforskjell, for Næss er veldig politisk i sitt hovedverk Økologi, samfunn og livsstil fra 1976. I tillegg må det sies at selv om Næss er grunnleggeren av den dypøkologiske bevegelse, så er dypøkologene en mildt sagt broket forsamling. Næss er i all hovedsak den viktigste og mest kjente BÆREREN av denne ideologien, som er full av divergens. Felles for dypøkologene er enigheten om at alle levende vesener har en EGENVERDI, uavhengig av den ”nytteverdi” de måtte ha for menneskene. Dette fordi alt liv henger sammen.

Journeyman_Stephen Rothwell

Utover HELHET som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like mye representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens preskripsjon for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der FORNUFT og FØLELSER spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas RATIO. Den bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man spør seg følgende:  Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza (1632-1677) nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som ”godt” eller ”ondt” – et frampek mot Nietzsches ”hinsides godt og ondt”; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De POSITIVE følelsene AKTIVERER menneskets natur,  mens de NEGATIVE følelsene PASSIVISERER den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse. Alt hva Nietzsche kalte for slavemoral [se også «Slavemoral vs. ridderlighet»].

De negative følelsene kan være veldig intense, men aldri så SLITESTERKE som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Dets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer INNENFRA og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for menneskets samkvem med verden.

Spinozisten Næss understreker at vi ikke kan ha et eiendomsforhold til følelser. De er noe som oppstår i møte med oss selv og verden. Ikke bare HAR vi følelser, like lite som vi HAR relasjoner. Men i indre forhold ER vi følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. Målet er å møte andre medskapninger med hele oss selv. Å ha en følelse for ALT som er LEVENDE er det mest presserende ifølge Næss. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ANSVAR for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener generelt. Her gjelder FØLT, ikke abstrakt ansvar.

68_pics

FRA NÆSS TIL HEIDEGGER OG DAS GESTELL

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Neo-malthusianerne – i likhet med Næss – mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk: Inntil 90% før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Mange av neo-malthusianerne var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant økokraten William Ophuls,  som mener at et regime av økologiske konger – forstått som  platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: ”Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med…for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng” (se Næss 1976: 16). Det er på dette punkt at mistanker om kryptototalitære holdninger mister sin kraft. Ut ifra dette sitatet må det sies at selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen – den er som Ferry sier, post-humanistisk – så er den hverken antidemokratisk eller kryptototalitær. Den er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Forvirringen rundt dypøkologiens  forhold til diktatur vs. demokrati er ikke den eneste. En uklarhet som går igjen både hos kritikere (Ferry) og disipler (Devall, Sessions og Zimmermann) er at Næss settes i hartkorn med Heidegger. En del av denne misforståelsen kan kanskje spores tilbake til boken Fire moderne filosofer fra 1966, der Næss presenterer Heidegger sammen med Sartre, Wittgenstein og den logiske positivisten Carnap fra Wienerkretsen. Dette var en sammenblanding som skapte furore blant de aller mest dogmatiske empiristene, som anklaget Næss for å være kjetter og forræder (den unge Næss var jo som kjent ultrastringent analytisk filosof).

Dette skjedde på en tid der Næss hadde en gryende interesse for de ”nye” eksistensialistiske strømningene fra kontinentet. Og dette var like før den spirituelle og økologiske vendingen til Næss. Det interessante med Næss var at han ikke avviste kontinentale metafysikere som tåkefyrster som man kunne forvente den gang. Istedet plukket Næss opp delinnsikter han anså som både fruktbare og fascinerende. Men derfra til å si at Heidegger hadde en transformativ virkning på Næss, er muligens ren  paranoia blant kritikere, og ren ønsketenkning blant heideggerianske dypøkologer.

Næss kollaborerte med kontinental ”provinsialisme” ved å reorientere den rundt en allerede hegemonisk anglosaksisk diskurs. Etter Fire moderne filosofer figurerte Heidegger hovedsakelig i godt gjemte passasjer eller fotnoter i tekstene til Næss. I hovedverket Økologi, samfunn og livsstil kritiserer Næss samfunnets ”nyttepregede” gjennomsnittsmåte å se på verden ved å referere til Heideggers grunnbegrep das Man [se også ”Das Man og angstens lyse natt”]. Utover dette er Heidegger aldri eksplisitt nevnt i dette verket. Allikevel indikerer passasjen at Heidegger har satt et visst spor etter seg i bevisstheten til Næss, og at den tyske åndskjempe på ingen måte hadde en nøytral posisjon hos den norske eks-empirist og fjellklatrer.

Både N & H var bekymret over FÆRRE værensmuligheter for mennesket i det teknologisk-kapitalistiske systemet: Spesialisering, fremmedgjøring og fragmentering er faktorer som virker begrensende snarere enn utvidende. Spesialiseringen kan medføre en innsnevring i livserfaringer, dog eventuelt med en større dybdeinnsikt. Fragmenteringen kan nærmest per definisjon – foregå parallelt med en økning i antallet konkrete situasjoner mennesket finner seg selv i, kanskje uten at man riktig går ”inn” i noen av situasjonene.

N & H var begge opptatt over teknologiens skadevirkninger, men  i diametralt ulik grad. Næss var atskillig mer preskriptiv og konkret. Han skiller skarpt mellom idealet om MYK og NÆR teknologi på den ene siden, og den dominerende HARDE og FJERNE teknologien på den andre siden. Med ”myk” og nær teknologi mener Næss en type teknikk som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt.

Heideggers teknologikritikk er mer ESSENSIALISTISK. Her er det helt andre – og verre – farer ved teknologi som truer enn de rent konkrete. Med konkret menes det direkte skade forårsaket eller muliggjort av teknologi: Eksempelvis oljelekkasjer i Mexicogulfen eller Tsjernobyl-ulykken. Heidegger er ikke blind for teknologiens konkrete hasarder, og heller ikke for dens fordeler. Ved å ikke gjøre konkret teknologi til primærondet levner han moderne teknologi en legitim rolle. Hvilket er en forutsetning for å ta ham på alvor. Heidegger sier i klartekst: ”Det ville være tåpelig av oss å rase blindt mot teknikkens verden.”

For Heidegger er ikke fysisk skade det vi bør frykte mest: Vi bør heller utforske de VESENSMESSIGE farene, det vi kan kalle sosialiserte endringer i menneskets vesen eller væremåte. Konsensusoppfatningen av hva teknologi ER, er i følge Heidegger det han kaller antropologiske definisjonen der teknologi antas å være et rent instrument for mennesket. Heidegger har et høyere siktepunkt: Han vil undersøke hva teknologi som helhet, som institusjon, som vesen – EGENTLIG er, og ikke minst hva dette vesenet GJØR med mennesket. Teknologi som heideggeriansk begrep dreier seg dermed ikke om en bestemt type teknisk innretning, men mer om et REGIME eller SYSTEM.

Teknologien som regime er for Heidegger FRAMBRINGELSE eller AVSLØRING. Hva slags avsløring kan teknologien utføre? Jo, OPPSTILLINGEN av verden som klar til bruk. Verden forvandles til en type FORRÅD for mennesket, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Hele menneskets verden blir på denne måten omgjort til det nevnte ”forråd”, ikke bare det som FYSISK kan stilles opp, som uran fra en gruve eller maskindeler, men også det vi TROR fortsatt er natur – slik Geirangerfjorden blir en bestillbar opplevelse for et cruiseselskap. Både Geirangerfjorden og uranet eksisterer da som BESTAND. Slik skogen utnyttes som industrielt forråd for celluloseprodusentene. Mennesket BOR ikke lenger i verden – det BRUKER den.

Alt dette ”bestillbare” ved verden sammenfatter Heidegger i begrepet das Gestell: Det RAMMER INN teknologiens vesen og den moderne metafysikken. Ikke noe konkret teknologisk, men GRUNNTREKKET til hele vår teknologiske tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende imperativ for verdens mektigste drivkrefter.  Das Gestell overlapper dermed langt på vei med det Marx kalte for tingliggjøring og det Weber kalte for rasjonalisering. Og inntil et sammenbrudd inntreffer, så er det teknologiske imperativs stormløp irreversibelt. Ikke noe menneskelig regime – diktatorisk så vel som demokratisk – makter å demontere das Gestell. Bare etter et sammenbrudd kan kortene deles ut på nytt, er det implisitte budskapet.

At Heidegger kompromitterte sin integritet – han ble riktignok delvis rehabilitert senere – ved å inngå en faustiansk pakt med Adolf Hitler på 1930-tallet, vil nok bidra til at mange ellers lydhøre mennesker lukker seg for hans betimelige budskap. Men mye tyder på at hans teknologikritikk er delvis en anerkjennelse av at det er direkte skadelig å kaste seg på et politisk ekspresstog så lenge det teknologiske imperativ utgjør totaliteten. Den eldre Heidegger virker politisk desillusjonert, og skyr enhver form for aktivisme. Han er en politisk agnostiker på sine eldre dager, og mer opptatt av å dyrke små lommer av VARHET før den store storm kommer [se også «Martin Heidegger og Lysningen«]. Derfor er det ikke så mye konkret å hente her for den konvensjonelle miljøaktivist. Fredrik Hauge og Bellona rammes like mye av Heideggers teknologikritikk som Dick Cheney og amerikanske oljeselskaper.

Når ringen omsider sluttes, kan man oppsummere forskjellene mellom N & H ved å si at Næss er aktivist, mens Heidegger er introvert og tilbaketrukket inntil skydekket åpner seg. Næss er derfor mye mer optimistisk enn Heidegger når det gjelder mulighetene for konkrete endringer. Iallfall på overflaten. Men Næss sier selv et sted at menneskeheten ikke vil lykkes før et stykke ut i det 22. århundret. Tidligst. For en verdensomspennende mentalitet med dets milliarder av føringer må gå til grunne før så skjer. I en hypotetisk dialog mellom N & H ville Heidegger muligens ha gitt en forsiktig støtte til slik langsiktig optimisme.

michael_kenna_136

Read Full Post »

Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.

Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.

Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.

michael_kenna_70

Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.

Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet.  Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i  Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på  500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?

michael_kenna_72

Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre.  Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.

Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.

I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.

Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.

På kanten av stupet

I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.

Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?

Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:

“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.

Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.

Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:

“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…

We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.

Wie viele Erdbällchen sind Genug

For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.

Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter  da i saksa.

Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.

Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan  tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.

Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.

At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti.  Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.

I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?

Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle.  Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:

«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.

The AGGREGATE of our  joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and  economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward,  every creator and destroyer of civilization, every king and peasant,  every young couple in love, every mother and father, hopeful child,  inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt  politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and  sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust  suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of  some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they  are to kill one another, how fervent their hatreds.

Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.

The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.

It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»

Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.

Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.

Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.

Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.

Read Full Post »

Older Posts »