Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Eksistensielle spørsmål’ Category

Kun det selvbevisste menneske, som står midt imellom de udødelige guder og det dyriske opphør – mellom væren og ikke-væren – grubler over sitt vesens gåte og over tilværelsens mening. De som ikke holder dette for fundamentalt, men mener at de metafysiske behov er sekundære og underordnet de materielle og kulturelle behov, hevder gjerne at de kan gjøre menneskene til guder ved å gjøre dem «lykkelige».

Men i stedet gjør de dem til dyr, som riktignok snuser på hverandre og gjenkjenner hverandre, ja, som ofte blir så godt dressert at de lar være å spise hverandre, men som innerst inne er likegyldige for hverandre og fremmede. Denne type mennesker finnes overalt i vår sivilisasjon og mest utpreget i dens ypperste frembringelse, universitetet. For det man dyrker der, er mindre den grensesprengende ånd, enn den sikkerhetsforanstaltede intelligens, og det man gjør der er gjennomgående ikke å åpne mennesket for de store spørsmål, men å lukke det ganske grundig igjen i form av svar.

Ved den formelle utdannelsens endestasjon er dette dessverre statusen. Man ser sjelden stjerner i øynene på de uteksaminerte. Systemet og dets forvaltere har gjort sitt ypperste for å tørke ut hjertesaften til de med rikest intellektuelt liv, og mest av alt drevet oppdrett av pragmatisk yngel på vegne av det rasjonalistiske arbeidslivet. For den forsvinnende lille minoritet av studenter som søker en dypere mening med tilværelsen, dreier overlevelse seg om Fortunas velvilje: Å møte de riktige mennesker til riktig tid. At man krysser veiene til åndsmennesker med noenlunde lik resonnansbunn, med interesse for noe mer enn pensum og trivialiteter.

Peter Milton Hidden Cities II - Embarkation for Cytherea

Det er ingen selvfølge å bli kjent med slike mennesker, for de er ofte reserverte og tilbakeholdne med å gi for mye av seg selv. Bare ren flaks og tilfeldigheter har skaffet meg de privilegier det medfører å tappe fra slike kilder. I studentmassen er de dessverre altfor godt gjemt. Jeg har kanskje ikke alt å takke disse unntaksmenneskene for, men uten disse eleverte samtalepartnerne hadde min horisont vært uendelig snevrere.

Ut ifra disse ord kan det virke som at jeg gir universitetets etablissement det glatte lag. Men selv om akademia hovedsakelig er befolket av dverger og frimerkeforskere med manglende intensjonsdybde, finnes det noen unntak. En av disse er den norske filosofen og åndskjempen Egil Wyller. Han har bl.a oversatt Platon til norsk, og er kanskje blant de som med størst tyngde har videreformidlet Heideggers dikteriske filosofi her til lands. Herpå følger et utdrag fra Wyllers bok «Enhet og Væren – Heidegger versus henologi» (1999), der han på elokvent vis oppsummerer bakgrunnen for den fremmedgjøring som har blitt nevnt innledningsvis.

* * * * * *

«Det bemerkelsesverdige ved eksistensfilosofien er at den orienterer seg bort fra vitenskapen. Dette innebærer en vesentlig reorientering av vårt forhold – ikke bare til diktningen og den dikteriske form for erkjennelse, men også til hva det vil si å tenke. Endres prinsippene for tenkningen, vil dette videre innebære at også kriteriene for hva som gir god mening, hva som er meningsfylt og vesentlig, endres. Og nye kriterier for meningsfylde vil da også medføre nye virkelighetskriterier, hvorved menneskets hele forhold til virkeligheten vil komme i et nytt lys.

En dikterisk orientert filosofi vil i forhold måtte medføre en ny form for ontologi. Heidegger er ingen dikter selv, slik som Sartre. Han underlegger sine anskuelser hva Hegel kaller «begrepets tvang». Det er tvilsomt noen moderne kontinentalfilosof er så gjennomført eksakt i sin ordbruk som nettopp Heidegger. Man vil kunne strides om hvorvidt de enkelte begreper virkelig betyr noe, om de har dekning «i virkeligheten» (f.eks. grunnbegrepet «væren»); det vil nettopp måtte avhenge av hvilke virkelighetskriterier man selv arbeider ut fra.

Spektralmorgen

En empirisk orientert filosof vil således fort måtte melde pass overfor Heidegger, da dennes begreper ikke betegner klassifiseringer av sansedata, men realistisk gir uttrykk for intuitive størrelser. Men enhver vil måtte innrømme, at Heidegger bruker sine begreper med streng konsekvens, og at de samlet utgjør et gjennomført begrepsmønster. Derfor kan man, om man ønsker det, diskutere med ham og, om man klarer det, motbevise ham. Det kan man ikke umiddelbart med dikterne.

Således understreker Heidegger sterkt, at tenkning og diktning er to prinsipielt adskilte åndsfenomener. Men de utspringer av samme rotstokk. I dag er tenkningen forfalt, mener han. Meget takket være en misforstått kantianisme er den falt til fote for vitenskapen, som på sin side orienterer seg etter teknikken, hvorved det hele blir underordnet menneskets praktiske interesser. Heidegger stiller seg i motsetning til dette scientistiske forfall på samme måte som Descartes i sin tid stillet seg i motsetning til hva han mente var en form for religiøst forfallen filosofi i slutten av middelalderen.


For å rette opp det religiøse forfall søkte Descartes til vitenskapen. På tilsvarende måte søker nå Heidegger, for å rette opp det vitenskapelige forfall, til diktningen. Diktningen er for ham forblitt intakt under denne gradvise forfallsprosess. Dikteren står med hodet over vannet uavhengig av om Kant eller hans meningsfeller dømmer ham til å beskjeftige seg med «følelser» alene eller hvor «man» ellers plasserer ham. I dagens situasjon må derfor tenkeren forsøke å la dikteren hale seg opp igjen – til den dimensjon som tenkeren selv har tapt.

Således anvender Heidegger meget energi på å tolke store diktere som Rilke, de greske tragikere og særlig Hölderlin; et sted i sine skrifter henviser han også til Hamsun, som belegg for det filosofiske begrep «intet». Han nøyer seg ikke som litteraturforskeren med å betrakte diktningen, men han går liksom i clinch med den og søker ned til dens fundament. Han vil «oversette» dens dikterisk uttrykte intensjoner til tenkerisk uttrykte sådanne, omgjøre gjennom en transformasjonsprosess, diktning til tenkning. Derved vil han også gi diktningens visdom større aktualitet og virkekraft. Det intellektuelle er slett ingen overbygning, som bare tjener til å forsvare de handlinger vi instinktivt utfører.

bouquet

Intellektuelle overlegninger har en opprinnelig kraft og kan, når de drives ekte og alvorlig, føre til at vi endrer våre handlinger og vår livsstil. For å kunne gjøre det rette, må man vite det rette, sa allerede Sokrates. Men kunstnerisk viten er her ikke nok. Så lenge man nyter Peer Gynt uten å forstå den, har nytelsen ingen innflytelse, og særlig ikke på oss i dag, da vi allerede fra barnsben av er blitt vennet til å se alle ting rasjonelt.

Dette er et synspunkt som særlig skulle ha aktualitet for universitetet, vårt samfunnslegemes hjerne. Vitenskapsmenn lar seg ikke influere av menneskekjenneren Ibsen hva angår deres fag, ennskjønt dette svært ofte angår mennesket. Da er det langt vesentligere hva en kollega i Minnesota har uttalt i et tidsskrift.

Kunsten er god å ty til som et glass edel vin; men den angår ikke den vitenskapelige hverdag. Gjennom denne innstilling truer vitenskapen, særlig den humanistiske vitenskap, med å bli inhuman. Den avskjærer kontakten med humanitetens fremste kilder, de dikteriske vitnesbyrd gjennom tidene. Dette gjelder også de humanistiske lærde, som nok studerer disse kilder, men ofte gjennom sine studier nettopp tildekker dem og ikke lar dem få komme til orde for hva de selv representerer.

Her må tenkningen settes inn som motvekt. Den skal først gå til de vitenskapelige filosofer og innarbeide i deres bevissthet kunstens viten om mennesket; for de utgjør den store hjernes kjerne. Derfra skal tenkningen bre seg ut til de forskjellige vitenskapsgrener, for dermed å influere skole og kulturliv. Slik vil – muligens og med tiden – den forvillede menneskeslekt kunne strammes opp, miste sin følelse av avstand og i likhet med den bortkomne sønn bringes hjem igjen. Dette er ett av de store perspektiver Heideggers filosofi må sees under.

inspiration

På bakgrunn av den dikteriske orientering kommer også Heideggers eksistensielle problematikk best til sin rett. Diktningen – i betydningen den store, klassiske diktning – har alltid bevart et grep om det innerste i det enkelte menneskes tanke- og følelsesliv, forutsatt at en forkjært oppdragelse ikke har sperret dens innpass. Hva er livet og døden, og hvorfor lever jeg, her og nå? Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor går vi hen? Dette er spørsmål som biologien og historieforskningen nok kan utrede og klargjøre på sin måte, men deres kunnskaper berører ikke det dypeste og egentligste i oss, den uro i vårt sinn som disse spørsmål utspringer av, og som til svar krever ikke så meget løsninger, som forløsninger. For disse spørsmål oppleves, hvor de stilles ekte, som skjebnesvangre spørsmål og krever derfor svar innenfor en skjebnefylt dimensjon. Den store kunst har denne dimensjon.

Heideggers forsøk består i å la tanken få samme skjebnebestemmende kraft. Den vitenskapelig orienterte filosofi tar imidlertid ikke disse skjebnespørsmål opp, men kaster dem for hundene, som i deres øyne er dikterne og kulturskribentene. Derved er vi kommet i den situasjon at dagens intellektuelle menneske dekker spørsmålene til og leker at de ikke er der; og så blir de liggende der å murre. Den eksistensielle uro forfaller til en rastløs utilfredshet, som søkes dekket ved Dovregubbens tre fristelser, «elskov og makt og ære». Takket være teknikkens, vitenskapens og den vitenskapelige filosofis stadig sterkere tildekning av disse spørsmål, er mennesket blitt fremmed på jorden, fremmed både overfor naturen, overfor medmenneskene og overfor sitt eget innerste jeg, ja fremmed overfor alt som er overhodet, og overfor hva det vil si å være.

Tildekningen av de skjebnebestemmende spørsmål skyldes, påviser Heidegger, at disse spørsmål er oss ubehagelige. Vi orker ikke å se skjebnen under øynene. For de utspringer av noe som vi helst ikke vil vite av, at vi alle skal dø en gang. Ofte kan livet ta alt fra et menneske: hans ektefelle, hans asen, hans fedreland og venner. Men livet kan ikke fjerne døden; den er hans innerste og aller hemmeligste eie.

The sun light of Forest 1

Selv ikke fellesskapet fjerner døden. Det at alle mennesker skal dø en gang, at vi alle i så henseende står i samme bås, betyr intet for det faktum, at min død er min. Enhver må dø sin død. Og derfor, fordi døden er så intimt forbundet med ens eget liv, utgjør den det mest levende element i oss, det som stiller oss ansikt til ansikt med oss selv. Vår eksistens fødes ut av døden og kan når som helst falle tilbake i den, slik at den så å si kontinuerlig «bæres» på dens rygg. Ut av dette mildest talt utrygge grunnlag oppstår de eksistensielle spørsmål.

Den som skal gjøre seg håp om å besvare disse spørsmål tilfredsstillende, må derfor først og fremst ta et tak med selve døden og forsøke å avtvinge dens skjulte mening. Er Heidegger gjennom denne sin berømte døds-filosofi en pessimist som slukker lyset? Neppe. Han vil bare peke på et grunnleggende faktum og legge det frem slik at det blir en utfordring.

Den som lar utfordringen ligge i den tro at døden ikke er der før den er der, forfaller i realiteten til en skinneksistens. Han flakker omkring som Peer Gynt i ørkenen, tror at han bestandig er «situasjonens herre», mens han faktisk er en viskelærball i hendene på den «situasjon» som utgjøres av de tilfeldig oppdukkende begivenheter omkring hushjørnet. Fritt seg selv blir man kun ut fra dødens perspektiv: «Så usigelig ensom kan en sjel da gå…»; ellers blir man slave under selvet.

Nå er det jo slik, at ikke bare mennesker dør; alt som blir til, synes å måtte gå til grunne igjen, planter og trær og dyr. Det spesifikke ved det seg undrende menneske er imidlertid, påpeker Heidegger, ikke at det dø, men at det kan dø, slik at det gjennom hele sitt liv forholder seg til døden ved å ta den opp i sin bevissthet; det kan i en hvilken som helst av livets situasjoner selv velge døden, som en ytterste utvei. Det kan ikke dyret. Dyret bare kommer inn på scenen, passerer og går ut igjen (for oss)».

(1) Bjørkeallé

Reklamer

Read Full Post »

”Jeg er en fremmed, en TILVÆRELSENS UTLÆNDING, Guds fikse idé, kald mig hvad I vil…”

– Knut Hamsun, «Mysterier» (1892)

Markens grøde

Vi har nylig lagt bak oss 150års-markeringen for Knut Hamsuns fødsel [se også ”Jubileer og forpostfektere”]. Nasjonen Norge er tydeligvis ikke klar for en rehabilitering av ham. Ennå. Selv om landet egentlig burde være overmoden for dette skrittet. Et ellers åndssvakt og teknokratisk Norge ville ha vært ufattelig fattigere uten ham. Ser man 50 år fram i tid, til Hamsuns 200års-jubileum, så er han muligens tilgitt for sin ujevnt fordelte politiske dømmekraft. Da er det ikke mange – om noen – som har levende minner om 2.verdenskrig.

En erkereaksjonær skikkelse som Hamsun ville normalt vært enten dypt polariserende eller politisk spedalsk. I stedet er Norges kollektive bevissthet – siden 1940 – overveldende ambivalent. Blant hans store leserskare veksler det mellom forgudelse av hans verker og fordømmelse av hans politiske ståsted. Hamsun blir sjelden møtt med likegyldighet. Selv mange av hans kritikere – av ulik ideologi, men som regel liberalere og sosialister – anerkjenner hans litterære tyngde. Hans beundrere må uansett skyte inn noen politisk korrekte og unnskyldende bemerkninger: Dels framheves det hvor stor han er, dels settes det inn små krympende stikk. Omfavnelsen er som regel klam.  Hamsun – i likhet med Ibsen – er et navn mange besteborgere gjerne har i bokhyllen, men som de kanskje ikke leser.

Av mange akademikere blir Hamsuns livsverk rammet inn SOM OM det var forstått og overskuet. Hva krympende stikk angår, så er tittelen til den kritikerroste Hamsun-biografien av Jørgen Haugan fra 2004 avslørende: ”Solgudens fall”. Her beskrives Hamsun som en grunn psykolog som selvfølgelig ikke er på høyde med Ibsen (uten at vi her skal krympe Ibsen, som helt klart var briljant). Haugan er utvilsomt en kunnskapsrik litteraturviter som har gjort et solid stykke forskningsarbeid, men går han seg ikke vill i sitt eget akademiske begrepsapparat til tider? Må man være rasjonalist for å kunne skildre virkeligheten ”korrekt”? Som jeg skrev i ”Jubileer og forpostfektere”:

”Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden… Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen”.

Og som Hamsun selv sa:

”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet. Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Menneske til Borger” [delvis jfr. Norman Brown i ”Elitisme og dannelse”].

Krymping er en ting. En motsatt fallgruve er følgende: Å unnskylde Hamsuns ideologi med alderdommens senilitet er naivt. Dersom han var tilbakestående på slutten av sitt liv, hvordan kunne han da levere kraftsalven ”På gjengrodde stier” i en alder av 90? Hamsun visste muligens godt hva han gjorde, men det skal vi ikke henge oss opp i denne sammenheng. Det er intet å tilføye til den eksisterende kritikken, enten den bare er politisk korrekt eller endog berettiget. På den annen side er det heller ingen grunn til å hvitvaske ham. Debatten om han var fullblods fascist eller bare en antimodernistisk og antirasjonell kapitalismekritiker, er også en debatt som har blitt ført før. Å videreføre den her er lite fruktbart.

Noe er uansett ubestridelig. Norge har hittil – så vidt man vet – bare frambrakt to verdenslitterære størrelser: Henrik Ibsen og Knut Hamsun. Av selveste Albert Einstein ble Hamsun sett på som en av klodens mest intelligente skikkelser. Ernest Hemingway erkjente sin store gjeld til Hamsun, og sa stadig at Hamsun lærte ham å skrive. Uten Hamsun hadde han ikke hatt noen litterær karriere, ifølge Hemingway selv. Også Thomas Mann og andre åndskjemper tilstod at de stod på Hamsuns skuldre. Dette er skussmål fra størrelser man ikke skal kimse av. Derfor enda en grunn til at nordmenn ikke vet om de skal skamme seg over Hamsun eller være stolte av ham. Selv i sosialistiske Sovjetunionen var reaksjonære Hamsun ekstremt populær!

(2) En tilværelsens utlending

I likhet med Nietzsche var Hamsun et medium samtiden speilte seg i. Hamsuns utmeisling av den svenske åndsfrenden August Strindberg kunne like gjerne være et selvportrett:

”Han er en reaktionær radikaler med en kulturfiendtlighed i blodet, som får ham til å fortvile over at mennesket har udviklet sig bort fra naturen og derved løsgjort sig fra det første grundvilkår for en organisk tilværelse. Hans personer er moderne karakterer, der lever i en overgangstid. De er vaklende, splittede, sammensat af gammelt og nyt… konglomerater af svundne og nærværende tiders kulturbrokker, stumper af bøger og aviser, stykker af mennesker”.

Dersom vi utøver en kontrafaktisk tankelek og forestiller oss at Hamsun døde 71 år gammel i 1930, hvordan ville hans ettermæle ha sett ut? Det er ikke utenkelig at Norges Bank ville ha ført en intern diskusjon om hvorvidt han eller Edvard Munch skulle pryde tusenlappen. På sin 70-årsdag var Hamsun på høyden av sin karriere. Gratulasjoner flommet inn fra hele verden. I den kollektive bevissthet var han den litterære landsfaderen Ibsen en gang var. I den samme bevissthet var han ikke lett å plassere politisk. Han var på en måte hinsides og overordnet den moderne politikkens skillelinjer. Han var utenfor kartet, og like omfavnet av folk både på venstre- og høyresiden.

Innen sin 70-årsdag hadde han oppnådd noe så usannsynlig som å være antidemokrat og folkekjær dikter på samme tid. Hvor ble det av den misantropiske Hamsun som ga folket og gjennomsnittsmennesket det glatte lag i sine yngre skrifter? Hvor ble det av ultraelitisten og åndsaristokraten Hamsun? Svaret er: Disse sidene ved Hamsun var der enda, men bare mindre uttalte. Både folket og det etablerte smaksapparatet hadde for lengst anerkjent ham for hans nobelprisvinnende verk ”Markens grøde” fra 1917. Hamsun var en av de ledende nasjonsbyggerne i purunge Norge.

Veien til Hamsuns verdenssuksess var intet mindre enn eventyrlig. Han var et fascinerende studium i sosial mobilitet. Hamsun var på alle måter et løvetannbarn med oddsene mot seg. I sin ungdom var han en omflakkende vagabond med en ufattelig bred livserfaring: Fra dreng og trikkekonduktør i USA til lutfattig skribent. Før han omsider fikk sitt gjennombrudd i en alder av 31 år, hadde han til tider svevd i den eksistensielle randsonen. Det er veien ut av denne og den umiddelbare tiden etterpå som blikket skal festes på herved i dette innlegget.

Tilværelsen som selvlært intellektuell og filleproletar med himmelhøye ambisjoner ble genialt og arketypisk skildret i debutromanen ”Sult” fra 1890. En bok som aldri vil gå ut på dato, og som for alltid vil oppsummere hva det vil si å være en utsultet kunstner som blir rakket ned på av verden. Omgivelsenes manglende forståelse for åndsmenneskets liv og virke blir ydmykende beskrevet i ”Sult”. Hovedpersonen forsøker forgjeves å forklare sin husvertinne om at hans neste skriveri vil kunne finansiere den forsinkede betalingen av husleien:

”Ånden kommer muligens over mig i morgen eller kanske allerede inat! Det er slet ikke umulig at det kommer over mig engang inat, og da blir min artikel færdig på et kvarter høist. Ser De, det er ikke således med mit arbeide som med andre folks; jeg kan ikke sætte mig ned og få i stand en viss mængde om dag, jeg må bare på vente på øieblikket. Og det er ingen som kan si dag og time på hvilken ånden kommer over en; det må ha sin gang.

Min værtinde gikk. Men hendes tillit til mig var visst meget rokket.”

knut_hamsun

En annen passasje som skildrer desperasjonen:

”Og min hjærne begyndte å fable om et stort råd i himlen hvor det netop var blit besluttet at jeg skulde vinde, vinde kapitalt ti kroner for en føljeton…”

Rådet i himmelen lyttet kanskje ikke til hovedpersonens bønn, men det lyttet til Hamsuns. Da ”Sult” omsider falt fra trykkpressen ble den mottatt som intet mindre enn en litterær sensasjon. Høyst fortjent. Boken var og ER en åpenbaring. Temaet lar seg vanskelig bli skrevet om igjen etter en slik guddommelig kraftprestasjon.

Allerede på 1880-tallet var Hamsun på vei til å bli en fremadstormende ung dikter. Man kan – med rette – la seg indignere av måten hans identitetsprosjekt ble til på: Gjennom å rive ned Henrik Ibsen, som selv ikke hadde en mindre vanskelig vei ut av tilværelsens skyggedal. Dette INTELLEKTUELLE HÆRVERKET kamuflerte imidlertid bare Hamsuns skjulte beundring for Ibsen, som på samme tid var rival og en slags rollemodell.

I et brev til Erik Skram ved årsskiftet 1888/89 skriver Hamsun at Ibsen i «Fruen fra Havet» har «røbet en halv Tanke hos mig selv (…) Sé Ibsen har geniale Anelser». Samtidig som han privat forsvarer Ibsen overfor Skram, avviser han imidlertid offentlig stykket som «det højere Vanvid». I 1892 skrev han f.eks. til den danske forfatteren Ove Rode: «Vær ogsaa saa venlig at sige os Deres Mening om Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien eller paa Himmelklodernes Baner». I «Mysterier» (1892) omtaler romanpersonen Nagel Ibsens skuespill som «det rene mekaniske kontorarbeide…de fleste av hans skuespill er dramatiseret træmasse».

En mulig måte å forstå Hamsuns krymping av Ibsen på er gjennom den amerikanske litteraturforskeren Harold Blooms begrep «angsten for innflytelse». Bloom hevder at mens middelmådige forfattere tenderer mot å idealisere sine forbilder/forfedre, vil sterke forfattere ta opp kampen mot de store for å rydde plass til seg selv. Dette skjer ved en kreativ «feillesning» av forgjengeren. Mens «tradisjon» ofte har vært sett på som en akkumulerende prosess, blir litteraturhistorien for Bloom en slagmark. Arvtakeren prøver å styrte forgjengeren, som oppleves som et hinder på vei mot tindene. Dette beskriver Hamsuns forhold til Ibsen. For Ibsen er Hamsuns skjebne. Som Bloom sier: En forfatter blir sterk ved å møte, ikke ved å unngå påvirkningskilden. Derfor blir Hamsun aldri ferdig med Ibsen.

Dersom man ser bort fra dette ufine aspektet ved den ungdommelige Hamsuns identitetsprosjekt, så tegner det seg et bilde av en motkraft som savner sidestykke i konsensuell norsk litteratur og samfunnsdebatt. På slutten av dette innlegget følger noen utdrag fra den unge virvelvinden Hamsun. Først fra foredraget ”Norsk Literatur”, dernest fra romanen ”Mysterier”. Her er det ikke den folkekjære bestefaren Hamsun som kommer til orde, men den unge og ærgjerrige åndsaristokraten.

* * * * * *

Som en venn skrev til meg i vår: ”Jeg kan ikke huske at Knut Hamsuns foredrag «Norsk Literatur», holdt 7. oktober 1891, var pensum i skolen. Skammelig. Det ville i så fall vært et herlig detroniserende vindkast mot de slappe såkalte ”store” som skrittvis,  innlevelses- og gledesløst ble gjennomgått i norsktimene. Tonen i dagens såkalt frie samfunnsdebatt er kraftløs i forhold”.

Et utdrag er derfor betimelig:

”Den norske Literatur er da – mener jeg – en Literatur, som kun kunde fremstaa i et Land som vort, med den Sort Mennesker, et Bondefolk med yderst borgerlige Bestræbelser. Det er en Literatur, som er artsbestemt af de demokratiske Nyttebestræbelser, som har regeret vort Aarhundrede. Den er i sit Væsen materialistisk; den har som Samfundsskildring interesseret sig mer for Sæder end for Mennesker, mer altsaa for Samfundsspørgsmaal end for Sjæle. Den har lært af Verdensforfatterne – fra Victor Hugo til Zola – at beskæftige sig kun med det enkleste, det mest almindelige Gemytsliv, det Gemytsliv nemlig, som leves af de mindst komplicerede, de aandeligt borgerlige Mennesker. Der skal i hele vor Literatur ledes efter et rigtig indviklet og ejendommeligt psykologisk Tilfælde. Men denne brede Almindelighed rammer bare det almindeligste i Mennesket, og udenfor dette almindelige er der hos ethvert Menneske fra Slagteren til Gesandten et Omraade af Sjæl, som af vore Forfattere næsten er et ubesøgt Land”.
– – –

På gjengrodde stier

”…for disse Mennesker de lever af Brød alene. Og derfor er vor Literatur bleven derefter”.
– – –
”Tag en Mand som Bjørnson, han, som ubetinget har havt størst Indflydelse paa vor nationale Literatur. Denne Mand er Folkeopdrager af Sympati og Anlæg og Bonde og Demokrat af Temperament. Hans Aand er stor og enkel, den vælter vældigen med tunge Ting, og han føler sit Hjærte bevæges af levende Glæde, naar han kan faa opplyst Folk om, at Samson er en Solgud og Samuels Bøger upaalidelig Historie. Det fryder ham i hans Sjæls Inderste at kunne være den første til at innføre i den norske Poesi et nyt fransk Middel mod Blegsot, eller at være den fyrste til at anbefale Gymnastik for Synd mod den Helligaand. Det inspirerer ham øjeblikkelig til en stemningsfuld Artikkelrække, naar en Kone i Boston sender ham et Værk om smærtefrie Børnefødsler.

Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde af Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmeret og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans Bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. Der er ikke Forandring eller Skygge af Omskiftelse i hans Virksomhed som Folkeopdrager og Samfundslæge. Han klikker og kurerer paa alle Brøst, giver gode Raad som en «klog Kone», formaner, præker, advarer, truer, trykker sig ind allevegne, ofte ukaldet, ofte uvelkommen, blot af den heftigste Trang til at være tilstede overalt, hvor han mener sig tiltrængt”.
– – –
Om Ibsen er Hamsun som nevnt meget kritisk, men likefullt anerkjennende:
”Jeg siger altsaa, at Ibsen har mere end nogen anden hævet vor Literatur fra at være et lidet Norges Literatur til at blive Verdensliteratur, og at kun en Mand med hans vældige Kræfter kunde have gjort noget sligt som dette. Men jeg siger ogsaa, fordi det er et Faktum, at hans Digtning er en Digtning om Samfundsspørgsmaal, og at hans Mennesker er Karakterer og Typer. Jeg siger det ikke forat klandre ham for det, men forat udtale en Kendsgærning”.

* * * * * *

I romanen ”Mysterier” fra 1892 møter vi sjarlatanen Johan Nilsen Nagel. En dag dukker han opp i en norsk kystby og forarger byens borgere med sine underlige innfall og påfunn. Nagel forelsker seg i smellvakre frøken Kielland, men oppnår ikke hennes gunst. Fortvilelse og selvmord følger. Nagels tiltakende galskap, og hans stadig mørkere forhold  til den vanskapte originalen Minutten har vært hovedfokus for de fleste analyser av romanen. Disse aspektene er interessante i og for seg, men Nagels politiske standpunkt og definisjon av GENIET er ikke mindre interessante.

Nagels artikulerte forakt for den liberale, britiske statsministeren William Gladstone (1809-1898) kunne like godt ha vært et presist portrett av Gladstones avatar: Tony Blair, selve gullstandarden for hykleri. Gladstone var Blairs blærete PREINKARNASJON. En arketypisk humanitær korsfarer. Nagel kaller Gladstone for bigott, altså en skinnhellig person. Liberaleren Gladstone stod høyt i kurs hos venstrefolk i datidens Norge, bl.a doktoren i «Mysterier»: «Gladstone, denne store og rene demokrat, nutidens og fremtidens mand… Du store min, når jeg tænker på ham så står han for mig som et fyrtårn, lysende ut over hele verden!»

Elitisten Nagel lar seg ikke imponere av slik politisk korrekt panegyrikk, forankret i forløperen for dagens dominerende menneskerettighetsdiskurs. Hans adelsveldige arroganse i nietzscheansk ånd er et elokvent svar på doktorens banale lovprisning:

«Det er ett indtryk man får av ham [Gladstone] fra talerstolen: Mandens åpne vandel, hans store retfærdighet. Det er som om det slet ikke kunde være tale om andet end rent mel i posen… Og så dypt er han selv gjennemtrængt av denne ide med det rene mel i posen at han også forutsætter det samme hos sine tilhørere, virkelig forutsætter rent mel endog hos sine tilhørere… Han er så sikker på sit rene mel at denne sikkerhet avspeiler sig i hans blik, hans røst, hans holdning og hans gestus.  Hans tale er simpel og letfattelig, langsom og evigvarende; å hvor den varer evig; hans pose blir aldrig tom!»

Solnedgang2

Nagel fortsetter så å artikulere sin resolutte forakt: «Gladstone er nemlig RIDDER av den uomtvistelige ret…når han vet at retten er på hans side, så er han skånselløs i å bruke den, holde den frem, hæve den tilveirs, la den vaie for tilhørernes øine, for å gjøre motstandernes tilskamme. Hans moral er av sundeste og varigste slag, han arbeider for humanismen og civilisationen…denne rettens professionist! Det er en røst i meg som krever: Reis dig, reis dig mot denne fot-i-hose-ret! Og jeg reiser mig…for å bevare min bevissthed om ret fra å banaliseres til jorden av denne mand som står så uomtvistelig på rettens side…»

– – –

Elitisten Hamsun kommer også til orde gjennom Nagel:

«Jeg rakker ikke til alle store mænd, men jeg bedømmer jo ikke en mands størrelse efter omfanget av den bevægelse han har fåt istand…Hvad det gjælder er aldeles ikke å gjøre ståhei blandt en hop sakørere, journalister eller galilæiske fiskere…Hvad det kommer an på er å påvirke og opdrage MAGTEN, de UTVALGTE og OVERLEGNE, HERREMENNESKENE, DE STORE, Kaifas, Pilatus og keiseren. Hvad hjalp det at jeg gjorde bevægelse blandt pakket når jeg allikevel overantvordedes til korset?

Man kan gjøre pakket så talrikt at det kan rive til sig et stykke herredømme på neglene; man kan gi det en slagterkniv ihænde og byde det å stinge og sprætte og man kan æsel-drive det frem til å vinde overtak i en votering; men vinde SEIR, vinde i ÅNDELIG GRUNDVÆRDI, vinde verden et HANEFJED FREM I UTBYTTE – nei det kan ikke, det kan ikke pakket.

De store mandfolk er fortræffelige konversationsæmner, men den høie mand, de høie mænd, herrerne, VERDENSÅNDERNE TILHEST, de må endog huske sig nøie om for å vite hvem det er når de store mandfolk nævnes. Så står da det store mandfolk tilbake med hopen, DEN VÆRDILØSE MAJORITET [KH har lest sin Ibsen!], sakføreren, lærerinden, journalisten og keiseren av Brasilien som beundrere.

Efter min mening, er ikke den størst som har været flinkest til å OMSÆTTE, skjønt det nu og altid er ham som gjør mest ståhei i verden. Nei MIT blods røst sier at DEN er størst som har tilført tilværelsen mest GRUNDVÆRDI, mest POSITIV profit. DEN STORE TERRORIST er størst, DIMENSIONEN, den UHØRTE DONKRAFT SOM VEIER KLODER OP.

Nei overhodet sætter jeg omsætningsævnen, forkynderævnen meget lavt, denne rent FORMELLE BEGAVELSE å ha ordet på kjæften altid. Hvad er en forkynder? En mand som gjør MELLEM-HANDLERENS NEGATIVE NYTTE, EN AGENT I VARER. Og jo mere han gjør i varer des større verdensberømmelse får han! Hehe, slik er det, jo mere han kan MARKSKRIKE des mere kan han utvide forretningen Men hvad VÆGT ligger det på å forkynde min gode nabo Ola Nordistuen Fausts meninger om tilværelsen! Vil dette kanske forandre det kommende århundredes tænkning?

Lat Ola Nordistuen gå til helvede! Ola Nordistuen har intet andet å gjøre i denne verden end å gå og blåvente på å dø, det vil si komme sig væk jo før jo heller. Ola Nordistuen ER TIL FOR Å GJØDSLE jorden, han er den soldat som Napoleon RIDER OVER MED SKODD HEST, det er Ola Nordistuen – såmeget De vet det! Ola Nordistuen er fan danse mig ikke en begyndelse engang, end si et resultat av noget; han er ikke et komma i den store bok, men en FLÆK I PAPIRET. Det er Ola Nordistuen…»

– – –

Og aller sist Nagels ord om geniene:

”Tilslut vil hver kommune ha sin store mand… men av de STØRSTE mænd kommer det kanske aldrig til å bli én i hvert årtusen… Herregud, geni er et meget demokratisk begrep… Geniet i populær betydning er ikke det uhørte, et geni er bare et menneskelig apropos; man stanser ved det, men man steiler ikke for det”.

– – –

”Jeg vil si: heller end å beundre de almindelige store mænd som får menneskebørnene til å dytte hverandre i siden av ærefrygt foretrekker jeg de små ubekjendte genier, ynglinger som dør i skoledagene fordi DERES SJÆL SPRÆNGER DEM, fine, blændende Sankt Hans ormer som man må ha truffet for å vite at de var til. Slik er min smak.

Men fremfor alt sier jeg: det gjælder å skjælne det høieste fra det høie geni, å holde det høieste oppe så det ikke drukner i GENIERNES PROLETARIAT. Jeg vil se DEN UHØRTE ERKEÅND på sin plass; gjør dog et utvalg, få mig til å rygge, skaf mig av med kommunegenierne, det gjælder å finde det topmålte, Hs. Eminence Topmålet…”

– – –

”Nei, jeg beundrer ikke geniet. Men jeg beundrer og elsker resultatet av geniets virksomhet i verden hvortil den store mand bare er det stakkars nødvendige redskap, så å si bare den usle syl til å bore med…”

Markens grøde servert

Read Full Post »

Vi tenker ennå ikke på langt nær avgjørende nok om handlingens vesen. Man kjenner det å handle bare som å bevirke en virkning. Dennes virkelighet blir vurdert etter sin nytte. Men handlingens vesen er fullbyrdelsen. Å fullbyrde vil si å utfolde noe i dets vesens fylde, å føre det frem i denne, producere. Det som kan fullbyrdes, er derfor egentlig bare det som allerede er. Men det som fremfor alt «er», er Væren. Tenkningen fullbyrder Værens forbindelse til menneskets vesen. Den verken lager eller bevirker dette forholdet. Tenkningen bringer bare frem for Væren det som selv er gitt den av Væren. Denne frembringelse består i at Væren kommer til orde i tenkningen.

Språket er Værens hus. I dens husvære bor mennesket. De som tenker og dikter, er denne boligens voktere. Deres vakthold er fullbyrdelsen av Værens åpenbarenhet, i den grad de bringer den til orde gjennom sin tale og bevarer den i språket. Tenkningen blir ikke først til handling ved at det utgår en virkning fra den, eller ved at den anvendes. Tenkningen handler idet den tenker. Denne handling er formodentlig det enkleste og samtidig det høyeste, fordi den angår Værens forhold til mennesket.

-Martin Heidegger, Über den Humanismus (1949)

Tåkeslott

Originalversjonen:

Wir bedenken das Wesen des Handelns noch lange nicht entschieden genug. Man kennt das Handeln nur als das Bewirken einer Wirkung. Deren Wirklichkeit wird nach ihrem Nutzen geschätzt. Aber das Wesen des Handelns ist das Vollbringen. Vollbringen heißt: etwas in die fülle seines Wesens entfalten, in diese hervorgeleiten, producere. Vollbringbar ist deshalb eigentlich nur das, was schon ist. Was jedoch vor allem »ist«, ist das Sein. Das Denken vollbringt den Bezug des Seins zum Wesen des Menschen. Es macht und bewirkt diesen Bezug nicht. Das Denken bringt ihn nur als das, was ihm selbst vom Sein übergeben ist, dem Sein dar. Dieses darbringen besteht darin, daß im Denken das Sein zur Sprache kommt.

Språket er værens hus

Die Sprache ist das Haus des Seins. In ihrer Behausung wohnt der Mensch. Die Denkenden und Dichtenden sind die Wächter dieser Behausung. Ihr Wachen ist das Vollbringen der Offenbarkeit des Seins, insofern sie diese durch ihr Sagen zur Sprache bringen und in der Sprache aufbewahren. Das Denken wird nicht erst dadurch zur Aktion, daß von ihm eine Wirkung ausgeht oder daß es angewendet wird. Das denken handelt, indem es denkt. Dieses Handeln ist vermutlich das einfachste und zugleich das höchste, weil es den Bezug des Seins zum Menschen angeht.

-Martin Heidegger, Über den Humanismus (1949)

Slott 1

Read Full Post »

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Read Full Post »

Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.

Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.

Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.

«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.

Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.

birthofvenus3

Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.

Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.

Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.

En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.

Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.

Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.

Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.

Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.

kryonikk-21

Read Full Post »

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Read Full Post »

« Newer Posts