Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Eksistensielle spørsmål’ Category

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Read Full Post »

Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.

Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.

Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.

«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.

Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.

birthofvenus3

Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.

Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.

Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.

En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.

Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.

Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.

Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.

Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.

kryonikk-21

Read Full Post »

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Read Full Post »

« Newer Posts