Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Metafysikk’ Category

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Reklamer

Read Full Post »

Av Eliphas Levi/Alphonse Louis Constant (1810-1875).Utdrag fra The Key of the Mysteries [La Clef des Grands Mystères] (1861), bok II, kapittel IV.

HUMAN equilibrium is composed of two attractions, one towards death, the other towards life. Fatality is the vertigo which drags us to the abyss; liberty is the reasonable effort which lifts us above the fatal attractions of death. What is mortal sin? It is apostasy from our own liberty; it is to abandon ourselves to the law of inertia. An unjust act is a compact with injustice; now, every injustice is an abdication of intelligence. We fall from that moment under the empire of force whose reactions always crush everything which is unbalanced.

The love of evil and the formal adhesion of the will to injustice are the last efforts of the expiring will. Man, whatever he may do, is more than a brute, and he cannot abandon himself like a brute to fatality. He must choose. He must love. The desperate soul that thinks itself in love with death is still more alive than a soul without love. Activity for evil can and should lead back a man to good, by counter-stroke and by reaction. The true evil, that for which there is no remedy, is inertia.<<WEH NOTE: In traditional Qabalah, there are only four Qlipoth or shells of evil. The first of these is associated with Malkuth, simple material limitation, tiredness, inertia.>>

The abysses of grace correspond to the abysses of perversity. God has often made saints of scoundrels; but He has never done anything with the half-hearted and the cowardly.

Under penalty of reprobation, one must work, one must act. Nature, moreover, sees to this, and if we will not march on with all our courage towards life, she flings us with all {256} her forces towards death. She drags those who will not walk. A man whom one may call the great prophet of drunkards, Edgar Poe, that sublime madman, that genius of lucid extravagance, has depicted with terrifying reality the nightmares of perversity…  «I killed the old man because he squinted.» «I did that because I ought not to have done it.» There is the terrible antistrophe of Tertullian‘s «Credo quia absurdum.» To brave God and to insult Him, is a final act of faith.<<WEH NOTE: See Crowley’s «John St. John».>> «The dead praise thee not, O Lord,» said the Psalmist; and we might add if we dared: «The dead do not blaspheme thee.» «O my son!» said a father as he leaned over the bed of his child who had fallen into lethargy after a violent access of delirium: «insult me again, beat me, bite me, I shall feel that you are still alive, but do not rest for ever in the frightful silence of the tomb!» A great crime always comes to protest against great lukewarmness. A hundred thousand good priests, had their charity been more active, might have prevented the crime of the wretch Verger. The Church has the right to judge, condemn and punish an ecclesiastic who causes scandal; but she has not the right to abandon him to the frenzies of despair and the temptations of misery and hunger. Nothing is so terrifying as nothingness, and if one could ever formulate the conception of it, if it were possible to admit it, Hell would be a thing to hope for.

This is why Nature itself seeks and imposes expiation as a remedy; that is why chastisement is a chastening, as that {257} great Catholic Count Joseph de Maistre so well understood; this is why the penalty of death is a natural right, and will never disappear from human laws. The stain of murder would be indelible if God did not justify the scaffold; the divine power, abdicated by society and usurped by criminals, would belong to them without dispute. Assassination would then become a virtue when it exercised the reprisals of outraged nature. Private vengeance would protest against the absence of public expiation, and from the splinters of the broken sword of justice anarchy would forge its daggers. «If God did away with Hell, men would make another in order to defy Him,» said a good priest to us one day. He was right: and it is for that reason that Hell is so anxious to be done away with. Emancipation! is the cry of every vice. Emancipation of murder by the abolition of the pain of death; emancipation of prostitution and infanticide by the abolition of marriage; emancipation of idleness and rapine by the abolition of property. … So revolves the whirlwind of perversity until it arrives at this supreme and secret formula: Emancipation of death by the abolition of life! It is by the victories of toil that one escapes from the fatalities of sorrow. What we call death is but the eternal parturition of Nature. Ceaselessly she re-absorbs and takes again to her breast all that is not born of the spirit. Matter, in itself inert, can only exist by virtue of perpetual motion, and spirit, naturally volatile, can only endure by fixing itself. Emancipation from the laws of fatality by the free adhesion of the spirit to the true and good, is what the Gospel calls the spiritual birth; the re-absorption into the eternal bosom of Nature is the second death. {258} Unemancipated beings are drawn towards this second death by a fatal gravitation; the one drags the other, as the divine Michel Angelo has made us see so clearly in his great picture of the Last Judgment; they are clinging and tenacious like drowning men, and free spirits must struggle energetically against them, that their flight may not be hindered by them, that they may not be pulled back to Hell. This war is as ancient as the world; the Greeks figured it under the symbols of Eros and Anteros, and the Hebrews by the antagonism of Cain and Abel. It is the war of the Titans and the Gods. The two armies are everywhere invisible, disciplined and always ready for attack or counterattack. Simple-minded folk on both sides, astonished at the instant and unanimous resistance that they meet, begin to believe in vast plots cleverly organized, in hidden, all-powerful societies.

Eugene Sue invents Rodin;<<Not the sculptor. — TRANS.>> churchmen talk of the Illuminati and of the Freemasons; Wronski dreams of his bands of mystics, and there is nothing true and serious beneath all that but the necessary struggle of order and disorder, of the instincts and of thought; the result of that struggle is balance in progress, and the devil always contributes, despite himself, to the glory of St. Michael.

Physical love is the most perverse of all fatal passions. It is the anarchist of anarchists; it knows neither law, duty, truth nor justice. It would make the maiden walk over the corpses of her parents. It is an irrepressible intoxication; a furious madness. It is the vertigo of fatality seeking new victims; the cannibal drunkenness of Saturn who wishes to {259} become a father in order that he may have more children to devour. To conquer love is to triumph over the whole of Nature. To submit it to justice is to rehabilitate life by devoting it to immortality; thus the greatest works of the Christian revelation are the creation of voluntary virginity and the sanctification of marriage. While love is nothing but a desire and an enjoyment, it is mortal.

In order to make itself eternal it must become a sacrifice, for then it becomes a power and a virtue.<<WEH NOTE: See Crowley in MAGICK IN THEORY AND PRACTICE, chapter 12.>> It is the struggle of Eros and Anteros which produces the equilibrium of the world. Everything that over-excites sensibility leads to depravity and crime. Tears call for blood. It is with great emotions as with strong drink; to use them habitually is to abuse them. Now, every abuse of the emotions perverts the moral sense; one seeks them for their own sakes; one sacrifices everything in order to procure them for one’s self.

A romantic woman will easily become an Old Bailey heroine. She may even arrive at the deplorable and irreparable absurdity of killing herself in order to admire herself, and pity herself, in seeing herself die! Romantic habits lead women to hysteria and men to melancholia. Manfred, Rene, Lelia are types of perversity only the more profound in that they argue on behalf of their unhealthy pride, and make poems of their dementia. One asks one’s self with terror what monster might be born from the coupling of Manfred and Lelia!

The loss of the moral sense is a true insanity; the man who does not, first of all, obey justice no longer belongs to himself; he walks without a light in the night of his existence; {260} he shakes like one in a dream, a prey to the nightmare of his passions. The impetuous currents of instinctive life and the feeble resistances of the will form an antagonism so distinct that the qabalists hypothesized the super-foetation of souls; that is to say, they believed in the presence in one body of several souls who dispute it with each other and often seek to destroy it. Very much as the shipwrecked sailors of the «Medusa,» when they were disputing the possession of the too small raft, sought to sink it.

It is certain that, in making one’s self the servant of any current whatever, of instincts or even of ideas, one gives up one’s personality, and becomes the slave of that multitudinous spirit whom the Gospel calls «legion.» Artists know this well enough. Their frequent evocations of the universal light enervate them. They become «mediums,» that is to say, sick men. The more success magnifies them in public opinion, the more their personality diminishes. They become crotchety, envious, wrathful. They do not admit that any merit, even in a different sphere, can be placed besides theirs; and, having become unjust, they dispense even with politeness.

To escape this fatality, really great men isolate themselves from all comradeship, knowing it to be death to liberty. They save themselves by a proud unpopularity from the contamination of the vile multitude. If Balzac had been during his life a man of a clique or of a party, he would not have remained after his death the great and universal genius of our epoch.

 

The light illuminates neither things insensible nor closed eyes, or at least it only illuminates them for the profit of those who see. The word of Genesis, «Let there be light!» {261} is the cry of victory with which intelligence triumphs over darkness. This word is sublime in effect because it expresses simply the greatest and most marvellous thing in the world: the creation of intelligence by itself, when, calling its powers together, balancing its faculties, it says: I wish to immortalize myself with the sight of the eternal truth. Let there be light! and there is light. Light, eternal as God, begins every day for all eyes that are open to see it. Truth will be eternally the invention and the creation of genius; it cries: Let there be light! and genius itself is, because light is.

Genius is immortal because it understands that light is eternal. Genius contemplates truth as its work because it is the victor of light, and immortality is the triumph of light because it will be the recompense and crown of genius. But all spirits do not see with justness, because all hearts do not will with justice. There are souls for whom the true light seems to have no right to be. They content themselves with phosphorescent visions, abortions of light, hallucinations of thought; and, loving these phantoms, fear the day which will put them to flight, because they feel that, the day not being made for their eyes, they would fall back into a deeper darkness. It is thus that fools first fear, then calumniate, insult, pursue and condemn the sages.

One must pity them, and pardon them, for they know not what they do. True light rests and satisfies the soul; hallucination, on the contrary, tires it and worries it. The satisfactions of madness are like those gastronomic dreams of hungry men which sharpen their hunger without ever satisfying it. Thence are born irritations and troubles, discouragements and despairs. — Life is always a lie to us, say the disciples of {262} Werther, and therefore we wish to die!

Poor children, it is not death that you need, it is life. Since you have been in the world you have died every day; is it from the cruel pleasure of annihilation that you would demand a remedy for the annihilation of your pleasure? No, life has never deceived you, you have not yet lived. What you have been taking for life is but the hallucinations and the dreams of the first slumber of death! All great criminals have hallucinated themselves on purpose; and those who hallucinate themselves on purpose may be fatally led to become great criminals. Our personal light specialized, brought forth, determined by our own overmastering affection, is the germ of our paradise or of our Hell. Each one of us (in a sense) conceives, bears, and nourishes his good or evil angel.

The conception of truth gives birth in us to the good genius; intentional untruth hatches and brings up nightmares and phantoms. Everyone must nourish his children; and our life consumes itself for the sake of our thoughts. Happy are those who find again immortality in the creations of their soul! Woe unto them who wear themselves out to nourish falsehood and to fatten death! For every one will reap the harvest of his own sowing.

There are some unquiet and tormented creature whose influence is disturbing and whose conversation is fatal. In their presence one feels one’s self irritated, and one leaves their presence angry; yet, by a secret perversity, one looks for them, in order to experience the disturbance and enjoy the malevolent emotions which they give us. Such persons suffer from the contagious maladies of the spirit of perversity. The spirit of perversity has always for its secret motive {263} the thirst of destruction, and its final aim is suicide. The murderer of Elisabide, on his own confession, not only felt the savage need of killing his relations and friends, but he even wished, had it been possible — he said it in so many words at his trial — «to burst the globe like a cooked chestnut.»

Lacenaire, who spent his days in plotting murders, in order to have the means of passing his nights in ignoble orgies or in the excitement of gambling, boasted aloud that he had lived. He called that living, and he sang a hymn to the guillotine, which he called his beautiful betrothed, and the world was full of imbeciles who admired the wretch!

Alfred de Musset, before extinguishing himself in drunkenness, wasted one of the finest talents of his century in songs of cold irony and of universal disgust. The unhappy man had been bewitched by the breath of a profoundly perverse woman, who, after having killed him, crouched like a ghoul upon his body and tore his winding sheet. We asked one day, of a young writer of this school, what his literature proved. It proves, he replied frankly and simply, that one must despair and die. What apostleship, and what a doctrine!

But these are the necessary and regular conclusions of the spirit of perversity; to aspire ceaselessly to suicide, to calumniate life and nature, to invoke death every day without being able to die. This is eternal Hell, it is the punishment of Satan, that mythological incarnation of the spirit of perversity; the true translation into French of the Greek word «Diabolos,» or devil, is «le pervers — the perverse.»

Here is a mystery which debauchees do not suspect. It is this: one cannot enjoy even the material pleasures of life but by virtue of the moral sense. Pleasure is the music of the {264} interior harmonies; the senses are only its instruments, instruments which sound false in contact with a degraded soul. The wicked can feel nothing, because they can love nothing: in order to love one must be good.

Consequently for them everything is empty, and it seems to them that Nature is impotent, because they are so themselves; they doubt everything because they know nothing; they blaspheme everything because they taste nothing; they caress in order to degrade; they drink in order to get drunk; they sleep in order to forget; they wake in order to endure mortal boredom: thus will live, or rather thus will die, every day he who frees himself from every law and every duty in order to make himself the slave of his passions.

The world, and eternity itself, become useless to him who makes himself useless to the world and to eternity. Our will, by acting directly upon our plastic medium, that is to say, upon the portion of astral life which is specialized in us, and which serves us for the assimilation and configuration of the elements necessary to our existence; our will, just or unjust, harmonious or perverse, shapes the medium in its own image and gives it beauty in conformity with what attracts us.

Thus moral monstrosity produces physical ugliness; for the astral medium, that interior architect of our bodily edifice, modifies it ceaselessly according to our real or factitious needs. It enlarges the belly and the jaws of the greedy, thins the lips of the miser, makes the glances of impure women shameless, and those of the envious and malicious venomous.

When selfishness has prevailed in the soul, the look becomes cold, the features hard: the harmony of form disappears, and according to the absorption or radiant speciality of this {265} selfishness, the limbs dry up or become encumbered with fat. Nature, in making of our body the portrait of our soul, guarantees its resemblance for ever, and tirelessly retouches it. You pretty women who are not good, be sure that you will not long remain beautiful. Beauty is the loan which Nature makes to virtue. If virtue is not ready when it falls due, the lender will pitilessly take back Her capital.

Perversity, by modifying the organism whose equilibrium it destroys, creates at the same time a fatality of needs which urges it to its own destruction, to its death. The less the perverse man enjoys, the more thirsty of enjoyment he is. Wine is like water for the drunkard, gold melts in the hands of the gambler; Messalina tires herself out without being satiated.

The pleasure which escapes them changes itself for them into a long irritation and desire. The more murderous are their excesses, the more it seems to them that supreme happiness is at hand. … One more bumper of strong drink, one more spasm, one more violence done to Nature… Ah! at last, here is pleasure; here is life … and their desire, in the paroxysm of its insatiable hunger, extinguishes itself for ever in death.

Read Full Post »

Av Gaston Bachelard (1884-1962),

utdrag fra L’air et les songes (1943)

STUDIES OF THE IMAGINATION, like many inquiries into psychological problems, are confused by the deceptive light of etymology. We always think of the imagination as the faculty that forms images. On the contrary, it deforms what we perceive; it is, above all, the faculty that frees us from immediate images and changes them. If there is no change, or unexpected fusion of images, there is no imagination; there is no imaginative act. If the image that is present does not make us think of one that is absent, if an image does not determine an abundance— an explosion— of unusual images, then there is no imagination. There is only perception, the memory of perception, a familiar memory, an habitual way of viewing form and color.

The basic word in the lexicon of the imagination is not image, but imaginary. The value of an image is measured by the extent of its imaginary aura. Thanks to the imaginary, imagination is essentially open and elusive. It is the human psyche’s experience of openness and novelty. More than any other power, it is what distinguishes the human psyche. As William Blake puts it: “The Imagination is not a State: it is the Human Existence itself. We will be more easily convinced of the truth of this maxim if we study the literary imagination systematically, as I am going to do in this work. This verbalized imagination, because it depends on language, forms the temporal fabric of spirituality and is therefore not bounded by reality.

Beksinski_13

Conversely, an image that deserts its imaginary principle and becomes fixed in one definite form, takes on little by little all the characteristics of immediate perception. Soon, instead of leading us to dream and speak, it causes us to act. We could say that a stable and completely realized image clips the wings of the imagination.

It causes us to fall from the state of dreaming imagination that is not confined to image, and that we may call imageless imagination, just as we speak of imageless thought. In its prodigious life, the imaginary no doubt leaves behind some images, but it is always more than the sum of its images, always beyond them. The poem is essentially an aspiration toward new images. It corresponds to the essential need for novelty which characterizes the human psyche.

A psychology of the imagination that is concerned only with the structure of images ignores an essential and obvious characteristic that everyone recognizes: the mobility of images. Structure and mobility are opposites— in the realm of imagination as in so many others.

It is easier to describe forms than motion, which is why psychology has begun with forms. Motion, however, is the more important. In a truly complete psychology, imagination is primarily a kind of spiritual mobility of the greatest, liveliest, and most exhilarating kind. To study a particular image, then, we must also investigate its mobility, productivity, and life.

La Folie

It is possible to do so because the mobility of an image is not vague. A given image often has its own way of moving. A psychology of the imagination of movement, therefore, should define the mobility of images directly. It should bring us to the point where we can actually draw, for each image, an odograph which would summarize its kinetic activity. This book is a first attempt at such a study.

I shall not, therefore, consider established images, those stereotypes that have already become well defined. Nor shall I consider other clearly traditional images such as the many flower images found in poet’s garden. They are a conventional touch that serve to add color to literary descriptions but have lost their imaginative power. Other images are completely new, alive with the life of living language. We experience them as actively lyrical through their ability to renew our hearts and souls. These literary images add hope to a feeling, a special vigor to our decision to be a person, even have a tonic effect on our physique.

The book that contains them suddenly becomes for us a personal letter. They play a role in our lives. They revitalize us. Through them, words— speech, the written word, literature— are raised to the rank of creative imagination. Thought expressed by a new image is itself enriched as it enriches language. Being becomes speech. Speech appears at the psychic highpoint of being. Speech is revealed as the instant transformation of the human psyche.

How can we gauge this urge to live and to speak? Only by broadening our experience with literary figures and moving images; by restoring to each thing its own particular movement, as Nietzsche advises; by classifying and comparing the different movements that belong to images; and by counting the wealth of tropes that cluster around a word.

Whenever we are struck by an image, we should ask ourselves what torrent of words this image unleashes within us. How can we detach it from the all too stable background of our familiar memories? To grasp the imagining role of language, we must patiently search out for every word its inclinations toward ambiguity, double meanings, metaphors.

To put it in more general terms, we must take account of every urge to abandon what we see or what we say in favor of what we imagine. In this way we may be able to reinvest the imagination with its role as seducer. Imagination allows us to leave the ordinary course of things. Perceiving and imagining are as antithetical as presence and absence. To imagine is to absent oneself, to launch out toward a new life.

Often we have no guiding principle for our absence and do not persevere once we have set out. Reverie merely takes us elsewhere, without our really being able to live the images we encounter along the way. The dreamer is set adrift.

A true poet is not satisfied with this escapist imagination. He wants the imagination to be a journey. Every poet must give us his invitation to journey. Through this invitation, our inner being gets a gentle push which throws us off balance and sets in motion a healthy, really dynamic reverie. If the initial image is well chosen, it stimulates a well-defined poetic dream, an imaginary life that will have real laws governing successive images, a truly vital telos.

The images which the invitation to journey arranges one after the other gain a special vitality from this careful disposition, allowing us to define a movement of the imagination for those instances that will be studied here at length.

This movement will not be a simple metaphor. We will really feel it within ourselves, most often as a release— as ease in imagining related images or desire to pursue a fascinating dream. A beautiful poem is a kind of opium or alcohol. It is refreshment that calms our nerves. It effects in us a dynamic induction. I shall try to elaborate all the possible meanings of Paul Valéry’s profound remark: “The true poet is one who inspires.” The poet of fire, of water, or of earth does not convey the same inspiration as does the poet of air.

Henry Fuseli - Nachtmahr (1802)

This is why the meaning of the imaginary journey is very different for various poets. Some only bring their readers to the land of the picturesque. They want to find elsewhere what we see around us every day. They load, even overload, daily life with beauty. We should not scorn this journey to the land of the real that entertains us at little expense. A reality illuminated by a poet has at least the novelty of new light shed on it. Because the poet shows us a fleeting nuance, we learn to imagine every nuance as a change. Only the imagination can see nuances, grasping them in transition from one color to another.

There are, then, in this old familiar world, flowers we have seen imperfecty! We have seen them imperfectly because we haven’t seen them as they change. Flowering is a process of subtle changes; it is always motion filled with nuances. Anyone who watches the flowers in his garden as they open and take on color alrready has thousands of models at hand for the dynamics of images.

But real mobility, the very essence of motion, which is what imagined motion is, is not aroused by the description of reality, even when it describes the unfolding of reality. A true journey of the imagination is a journey to the land of the imaginary, into the very domain of the imaginary. By this I do not mean one of those utopias which reveals itself suddenly as heaven or hell, Atlantis or Thebes. It is the journey that should interest us, yet it is the sojourn that gets described.

What I would actually like to examine in this work is how the imaginary is immanent in the real, how a continuous path leads from the real to the imaginary. Rarely does anyone live out the gradual imaginary deformation that the imagination obtains from perceptions or achieve the fluid state of the imagining psyche.

If we could multiply our experiences of image transformations, then we would understand the profundity of Benjamin Fondane’s remark: “First of all, an object is not real, but a good carrier of what is real.” The poetic object, rendered duly dynamic by the rich resonances of a name, will be, I maintain, a good carrier of the imagining psyche. To achieve this conduction, we must call the poetic object by its name, by its old name, giving it its proper oral value and allowing it to resonate, to awaken adjectives which will prolong its cadence and temporal life.

Did Rilke not say: “In order to write a single verse, one must see many cities, and men and things; one must get to know animals and the flight of birds, and the gestures that the little flowers make when they open out to the morning.” Every object that is contemplated, every exalted name that is whispered is the starting point for a dream and a poem; it is a creative linguistic movement.

Arrested Expansion

How many times, at the edge of a well, with its old stone covered with wild sorrel and fern, have I murmured the names of distant waters, the name of a world buried in water . . . And how many times has that world suddenly answered me . . . O my things! What conversations we have had!

Finally, the journey to the far-away worlds of the imaginary does not really channel a dynamic psyche unless it takes the form of a journey to the land of the infinite. In the realm of the imagination transcendence is added to immanence. Going beyond thought is the very law of poetic expression.

Of course, this transcendence often appears to be crude, artificial, or flawed. Sometimes, it happens too quickly and becomes illusory, impermanent, and diffused. The reflective person sees it as a mirage. But this mirage fascinates us. It brings with it a special dynamic, which is already an undeniable psychological reality.

Poets, then, can be classified by their response to the question: “Tell me which infinity attracts you, and I will know the meaning of your world. Is it the infinity of the sea, or the sky, or the depths of the earth, or the one found in the pyre?”

In the realm of the imagination, infinity is the place where the imagination asserts itself as pure imagination, where it is free and alone, vanquished and victorious, proud and trembling. Then images soar upward and vanish; they rise and are shattered by their very height. Then the realism of unreality is evident.

Beksinski_4

Forms are understood through their transfiguration. Speech is prophecy. In this way, the imagination is indeed a way of going beyond, psychologically. It takes on the appearance of a precursory psyche that projects its being. In Water and Dreams, I brought together many images in which the imagination projects its inner feelings on the outer world.

As we study the aerial psyche in this book, we will find instances where the imagination projects the whole being. When we have come so far and so high, we will certainly find ourselves in a state of open imagination. Eager to experience the realities of the upper air, the imagination as a whole will double every impression by adding to it a new image.

As Rilke put it, one feels as though he is on the verge of being written. “But this time I shall be written. I am the impression that will transform itself.” In this transposition, the imagination puts forth one of its Manichaean flowers that blurs the colors of good and evil, transgressing the most stable laws governing human values. We gather such flowers in the works of Novalis, Shelley, Edgar Allan Poe, Baudelaire, Rimbaud, and Nietzsche. By valuing them, we get the impression that the imagination is a form of human boldness. An innovative dynamism comes from them.

Read Full Post »

Av Ernst Jünger, utdrag fra Über die Linie (1949), svensk oversettelse

TILEGNET MARTIN HEIDEGGER I ANLEDNING HANS 60-ÅRSDAG

Också i våra öknar finns det dock oaser i vilka vildmarken blomstrar. Jesaja insåg det under en lignande vändpunkt. Det er trädgårdarna dit Leviatan inte har tillträde och som han rör sig kring med vrede. Först og främst har vi döden. Idag, liksom förr, är människor som inte fruktar döden oändligt överlegsna också den största jordiska makt. Det är orsaken til att fruktan oavbrutet måsta spridas.

Makthavarna lever alltid med den ohyggliga föreställningen att inte bara enskilda utan många skulle kunne lämna denne fruktan bakom sig; det vore deras säkra fall. Häri ligger också den egentliga grunden til förbittringen mot varje läre som transcenderar. Där slumrar den största faran: att människan är utan fruktan. Det finns områden på jorden där man förföljer enbart ordet “metafysik” som kätteri. Att all hjältedyrkan och varje betydande människa måste dras ned i smutsen där är självklart.

Den andra grundläggande makten är Eros; där två människor älskar varandra undandrar de Leviatan ett område—  de skapar et utrymme som han inte kan kontrollera. Eros kommer alltid, som en gudarnas sanna budbärare, att triumfera över alla titaniska bildningar. Man gör aldrig fel om man ställar sig på hans sida. I det här sammanhanget kan Henry Millers romaner beröras—  i dem förs könet fram mot tekniken.

Det skänkar befrielse från tidens järnhårda tvång; man förintar maskinvärlden genom att man tar könet till sig. Den felaktiga slutsatsen ligger i att denna förintelse är punktuell och alltid måste stegras. Könet motsäger inte utan korresponderar med den tekniske processen i det organiska. På den nivån är det lika mycket släkt med det titaniska som den meningslösa blodspillan kanske är, ty drifterna gör motstånd endast när de leder til kärlek eller til offer. Det gör oss fria.

Eros lever också i vänskapen, som genomgår det slutgiltiga provet inför tyrannerna. Här renas och prövas den som guld i ugnen. i tider då misstänksamheten tränger ända in i familjen anpassar sig människan efter statens form. Hon rustar sig som en fästning ut vilken inte ett endaste tecken tränger ut. Där ett skämt, ja til och med underlåtandet av en gest kan innebära döden, råder stor vaksamhet. Tankar och känslor förblir dolda i det innersta; man undviker till och med vin eftersom det väcker sanningen.

I en sådan situation kan ett samtal med en förtrogen vän vara inte bara oändligt trösterikt, det kan också återföra och bekräfta världen i dess fria och rättferdiga mått. En människa räcker som vittne för att friheten inte ska försvinna. Men henne behöver vi. Då växar motståndskrafterna till sig. Tyrannerna vet detta och försöker upplösa det mänskliga i det allmänna och offentliga— det håller det oberäkneliga, det extraordinära på avstånd.

Read Full Post »

Av György Lukács, utdrag fra Romanens teori  (1916)

Romanen er den modne mandighets form: dens dikter har mistet all poesis strålende ungdomstro “at skjebne og sinn er betegnelser for samme begrep” (Novalis), og jo mer smertelig og dypt den nødvendighet har slått rot i ham at denne vesentligste trosbekjennelse i enhver diktning må stilles til livet som en fordring, desto smerteligere og dypere må han lære å forstå at den bare er en fordring og ingen virksom realitet.

Denne innsikt, denne ironi, er rettet både mot hans helter som i sin poetiske ungdommelighet går til grunne i forsøket på å realisere denne troen, og mot hans egen visdom som måtte innse at kampen var nytteløs og erkjenne at virkeligheten seiret til slutt. Ironien fordobler seg faktisk i begge retninger.

Den rammer ikke bare det dypt håpløse i kampen, men også den langt dypere håpløshet i å oppgi den; det forsmedelige nederlag i det å måtte tilpasse seg en idealfremmed verden, i det å oppgi sjelens irreale idealitet i den hensikt å oppnå herredømme over virkeligheten.

Og når ironien fremstiller virkeligheten som seierherre, avslører den ikke bare at virkeligheten er som et ingenting for sin overvunne motstander, ikke bare at en seier over virkeligheten aldri kan bli endelig, og at den, igjen og igjen, vil bli utfordret av nye oppstander fra ideen, men dessuten at virkelighetens overtak ikke så meget skyldes dens egen styrke, selv dens brutale retningsløshet strekker ikke til, men derimot den indre, nødvendige problematikk hos en sjel tynget ned av sine idealer.

Melankolien ved å være voksen oppstår av den doble, motstridende opplevelse av at på den ene side vår absolutte, ungdommelige tillit til en indre stemme er blitt redusert eller har forsvunnet helt, og på den annen side av at utenverdenen som vi nå lytter til for å lære å herske over den, ikke taler til oss med en stemme som klart meddeler veier vi skal gå og mål vi skal søke å nå.

Ungdommens helter blir vist vei av gudene: om det som møter dem ved veis ende er undergangens skimmer eller seierens suksess, eller begge deler på samme tid, så vandrer de aldri alene, de blir alltid vist vei.

Dette forklarer den dype sikkerhet i deres vandringer; de kan gråte eller sørge, være forlatt av alle, befinne seg på en øde øy, de kan rave i blind fortvilelse foran helvetes porter, men alltid omgis de av denne atmosfære av sikker væren; en gud jevner alltid veien for helten og går foran ham.

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Men demonens makt forblir effektiv, den kan ikke nøytraliseres, for den nye guds væren er båret av den gamles bortgang, og av denne grunn eier den ene – i den eneste vesentlige atmosfære, den metafysiske – den samme realitetsvalør som den andre.

“Det var ikke guddommelig,” sa Goethe om det demoniske, “for det syntes ufornuftig; det var ikke menneskelig, det hadde ingen forstand; ikke djevelsk, for det var godgjørende, ikke engleaktig, for det viste prov på ondsinnethet. Det lignet tilfellet, for det var uten konsekvens; det minnet om forsyn, for det tydet på sammenheng.

Alt som begrenser oss, virket gjennomtrengelig for det; det virket som det omgikkes med våre tilfeldigheters nødvendighet med fullstendig vilkårlighet; det trakk tiden sammen og videt rommet ut. Bare i det umulige trivdes det, det mulige støtte det fra seg i forakt.”

Men i sjelen finnes det en vesensstreben som bare er opptatt av det vesentlige, uansett hvor det kommer fra eller hvor det leder hen; det finnes en sjelens nostalgi hvor hjemlengselen er så sterk at sjelen i pur og blind ustyrlighet må ta den første sti som synes å gå hjemover; og så mektig er denne lidenskap at den er i stand til å gå sin vei til dens slutt.

For denne sjel fører enhver vei hjem til vesenet. For den er det å være seg selv, dens hjem. Derfor kjenner ikke tragedien noen reell forskjell på gud eller demon, mens det for epopéet er slik at hvis en demon i det hele tatt kommer inn på dets område, er den et maktesløst, redusert høyere vesen, en svekket gud.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Sjelen forvandler hver hendelse til skjebne, og sjelen alene gjør det med enhver. Først når tragedien er over, når den dramatiske mening blir transcendent, viser gudene og demonene seg på scenen; det er først i nådedramaet at den øverste verdens tabula rasa fylles med over- eller underordnede gestalter.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

Alt dette er bare forskjellige måter å si det samme på. De betegner de produktive grenser for romanens gestaltningsmuligheter – grenser som er trukket opp innenfra – og på samme tid definerer de det historisk-filosofiske øyeblikk da store romaner er mulige, der de vokser til et sinnbilde på det vesentlige som er å si.

Romanens sinnelag er den virile modenhet, og den karakteristiske struktur i dens stoff er gitt ved måten den diskret sørger for å adskille inderlighet og eventyr. I go to prove my soul, sa Brownings Paracelsus, og det eneste som er upassende ved disse vidunderlige ordene er bare at de blir sagt av en dramatisk helt.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Helten i dramaet kjenner ingen inderlighet, for inderligheten er produktet av den antagonistiske dualitet av sjel og verden, av den pinefulle tilstand mellom psyke og sjel; og den tragiske helt har nådd sin sjel og vet derfor ikke om noen virkelighet som er fremmed for ham: for ham blir alt ytre bare en mulighet for en forutbestemt og passende skjebne.

Dramaets helt drar derfor ikke ut i verden for å prøve seg. Han er helt fordi hans indre sikkerhet er garantert a priori hinsides test eller prøve; den skjebneformende begivenhet er for ham bare en symbolsk objektivering, en dyp og verdig seremoni.

(Den vesentligste indre stilløshet i det moderne drama og i Ibsens i særdeleshet, skriver seg fra det forhold at dets sentrale skikkelser skal settes på prøve, at de føler avstanden til sin sjel i seg selv og i sitt desperate håp om å klare de prøvelser begivenhetene utsetter dem for, forsøker å redusere denne avstanden. Det moderne dramaets helter erfarer forutsetningene før dramaet: dramaet selv gjennomgår den stiliseringsprosess som dikteren, som fenomenologisk forutsetning for sitt verk, burde ha gjort seg ferdig med før dramaet.)

Romanen forteller om inderlighetens eventyr; innholdet i romanen er historien om sjelen som drar ut for å finne seg selv, som oppsøker eventyret for å bli prøvet av det, og ved å klare prøven, finne fram til sitt eget vesen.

Den indre sikkerhet i den episke verden utelukker eventyret i denne egentlige forstand: heltene i epopéet gjennomlever en mengde forskjellige eventyr, men at de i det indre som i det ytre vil komme gjennom dem, er det aldri noen tvil om; de guder som hersker over verden må alltid triumfere over demonene (”hindringens guddommer” kalles de i indisk mytologi.)

Dette er bakgrunnen for Goethes og Schillers formulerte krav om den episke helts passivitet: eventyrkretsen som fyller og smykker heltens liv, er en forutsetning, en gestaltning av verdens objektive og ekstensive totalitet. Selv er han bare det lysende midtpunkt som alt dreier seg om, det inderlig sett mest ubevegelige punkt i verdens rytmiske bevegelse.

Men romanheltens passivitet er formalt sett ikke nødvendig, den betegner heltens forhold til sin sjel og hans forhold til omverdenen. Han behøver ikke være passiv. Derfor har all passivitet hos ham en spesifikk psykologisk og sosiologisk kvalitet og representerer en bestemt type blant romanens konstruksjonsmessige muligheter.

Romanheltens psykologi er det demoniskes virksomhetsområde. Det biologiske og sosiologiske liv har en dyp tilbøyelighet til å holde fast ved sin egen immanens: menneskene ønsker bare å leve, formasjonene vil forbli intakte; og den virksomme guds fjernhet og fravær vil gi dette selvtilfredse og stille råtnende livs treghet et eneherredømme i verden hvis menneskene ikke fra tid til annen, grepet av demonenes makt, gikk ut over seg selv på en grunnløs og ubegrunnbar måte og gjorde seg fri fra sin tilværelses psykologiske og sosiologiske grunnvoller. Da avslører plutselig den gudsforlatte verden seg plutselig som en substansløshet, som en irrasjonell blanding av tetthet og gjennomtrengelighet.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

Dikterens ironi er den negative mystisisme som finnes i tider uten en gud – en holdning av docto ignorantia overfor meningen; en konstatering av demonens vennlige og ondskapsfulle virksomhet, en avvisning av å ville forstå mer enn selv kjensgjerningen i denne virksomheten, og en dyp visshet som bare kan komme til uttrykk i gestaltningen: i dette ikke-å-ville-vite og ikke-å-kunne-vite å ha truffet, sett og grepet den siste, sanne substans, virkelig ha rammet den samtidige, ikke-værende Gud. Derfor er ironien romanens objektivitet.

“I hvilken grad er dikterens karakterer objektive?” spør Hebbel. “I den grad mennesket er fritt i sitt forhold til Gud.” En mystiker er fri når han har oppgitt seg selv og helt er gått opp i Gud; helten er fri når han stolt som en Lucifer i seg selv og ut fra seg selv har fullendt seg selv; når han – for sin sjels frie gjernings skyld – har bannlyst enhver halvhet fra den verden hvis hersker han på grunn av sitt fall har fått herredømme over.

Read Full Post »

Der Waldgang

Ernst Jünger (1895-1998) hører til blant kjempene fra forrige århundre. Han overlevde to verdenskriger og ble en av de skarpeste observatørene av sin samtid. I Skogvandreren [Der Waldgang] fra 1951 tegner han opp et eksistensielt veikart for den lille minoritet av dissidenter som føler seg frastøtt av modernitetens  teknokratiske herskersjikt, og som ikke lar seg blende av liberalismens grunnfalske frihetsbegrep. Konturløsheten til de som styrer er ikke mindre påtagende i dag enn den gang. Dette ble skrevet for snart 60 år siden, og enkelte passasjer bærer preg av det tidsbundne. Men hovedbudskapet er like aktuelt: Istedet for å konfrontere Leviathan direkte – noe som gir ham påskudd til å nøytralisere deg – bør man heller la ham leve sitt liv til ende, til han når sin ytterste konsekvens. Lik en vulkan som tømmes for aske. Det er ikke et valg mellom enten å være på skipet [altså modernitetens skip] eller å være i skogen for å finne sine røtter og drive geriljakrig mot Leviathan og den omkringliggende konsensus. Man må klare den ekstreme balansegangen og mestre begge deler. Mytteriet ombord på skipet er dristig: Er man midt ute på verdenshavet venter sult, kannibalisme og haier. Alt har sin tid, og derfor må skogvandreren alltid være forberedt på omslaget. Og han må ikke nøye seg med det: Dets grunn må beredes.

[Se også «Martin Heidegger og Lysningen»]

* * * * * * * *

The Retreat into the Forest

1. Fear is one of the most characteristic phenomena of our age. Its appearance is all the more perplexing, because it follows closely upon an era of individual freedom in which even the misery which was still familiar to Dickens had become almost unknown. How did this reversal come about? Were one to choose a turning point, one would find none more suitable than the day of the Titanic shipwreck. There light and darkness clash; the hubris of progress is confronted by panic, luxurious comfort by destruction, automatism by the catastrophe which appears as a traffic accident.

Indeed, increasing automatism and anxiety are closely related. They  appear whenever man limits the scope of his decisions in order to ease  his fate by technological means. To be sure, these limitations result in a variety of conveniences; but they are accompanied by an increasing loss of freedom. The individual is no longer rooted in society as a tree in a forest, rather he is comparable to the passenger in a rapidly moving vehicle whose name may be Titanic, but also Leviathan. As long as the weather holds and the outlook is pleasant, he will scarcely notice the curtailment of his freedom.

He may even be filled with optimism and with the consciousness of power produced by the sense of speed. But all this changes when the fiery  volcanic islands and icebergs emerge on the horizon. Then not only will technology claim a right to dominate fields other than the procurement of comfort, but at the same time the lack of freedom will   become apparent; be it in the victory of elemental forces or in the fact that individuals who have remained strong acquire the means to exercise absolute power.

It may be objected that ages of anxiety and of apocalyptic panic occurred without a comparable automatism. This may be, for the   automatism becomes terrifying only when it is revealed as one of the forms, indeed as the style of nemesis. The anxiety of modern man may  be of a very special sort or it may be merely the contemporary   incarnation of a recurrent cosmic anxiety. This problem need not detain us.

Rather we should ask a question which concerns all of us: is it possible to reduce the fear while the automatism of the age persists, or rather, while this automatism – as may be anticipated – makes   further progress toward its ultimate perfection? Can we stay on ship and at the same time reserve our powers of free decision? Can we not merely preserve, but strengthen the roots which still cling  to the prime depths of being? This is the essential question of our time.

The reader will have experienced a change in the nature of what is   considered a question. We are constantly confronted by forces that question us. And their inquisitiveness is by no means motivated by a concern with ideas. In approaching us with their questions, they do not expect us to promote the cause of objective truth, or even to contribute to the solution of any specific problems.

They are not concerned with our solutions, but with our answers. This distinction is relevant. Increasingly, the act of questioning takes on the characteristics of a cross examination, a process which can be studied in the development which leads from the ballot-box to the questionnaire.

The ballot is designed to determine a factual relationship, the will of the voter, and the act of voting is so organized that it may be expressed without outside intervention or influence. Hence the act of   voting is accompanied by the feeling of security and even by the sense of power which distinguishes of sovereign expression of the free will within a sphere protected by law. But the contemporary, obliged to reply to a questionnaire, is far removed from this sense of security. His statements are far-reaching in their implications, for his fate may depend upon them. We see individuals confronted by a situation in   which they are asked to procure documents designed to cause their   ruin. And how trivial are the things which nowadays determine the  destruction of man!

It stands to reason that the change in the nature of the process of questioning points to an order of things altogether different from that at the beginning of the century. The old security   has disappeared, and we must adjust our thinking accordingly.   Questions press in on us ever more closely, ever more menacingly, and the manner in which we answer becomes increasingly significant. And even silence has become an answer. These are the dilemmas of the age, and there is no escape from them.

Another characteristic of our period is the intertwining of   significant events with insignificant representatives. This is  particularly remarkable in our great men. They make the impression of  figures which can be seen in any number in the coffee-houses of Vienna or in provincial officers’ clubs. These are the men who cause millions to tremble, who shape the fate of countless numbers. And yet they are the very men whom our time has selected with unfailing tact, if we consider it under one of its aspects, that of a tremendous wrecking   enterprise.

All these liquidations, rationalizations, socializations, electrifications and pulverizations require neither culture nor character, both of which are a threat to the automatism. Wherever in   our period power is essential, it is attracted by the individual in  whom the insignificant is coupled with a strong will.

Such phenomena have occurred before in the history of mankind. They might be counted among the atrocities which are rarely missing when   great transformations take place. More disquieting is the fact that cruelty threatens to become not an accompaniment but an inseparable   element of the new power structures, and that the individual is  exposed to it without any possibility of defending himself. There are several reasons for this, above all the fact that rational thinking is  itself cruel and that this cruelty then enters into the process of   planning.

The extinction of free competition plays a special part, leading to a curious distortion. For competition is like a race in which the most  skillful win the prize. Where it ceases, it is replaced domestically  by great pressures for a general sinecure at the expense of the state, while external competition – the race between the states – continues.

Terror steps into the resulting gap. The speed formerly produced by the race of competition must now be produced by fear. In the one case the standards of efficiency depend on high pressure, in the other on a   vacuum.

There it is the winner who sets the pace, here it is the man who is   worse off. For this reason the state feels constantly compelled to   subject a segment of its population to atrocities. Life has become   gray, but it may well seem bearable to the man who, next to himself,   sees the absolute black of utter darkness. These, and not their   economic implications, are the dangers of extensive planning.

The selection of the persecuted groups is a question of secondary  importance. They will always be minorities, set apart either by nature or artificial construction. Obviously, all who are distinguished by virtue of tradition or excellence will be endangered. It is  understandable that under these conditions human beings would rather submit to the most oppressive burdens than to be counted among those who are different. Seemingly without effort the automatism succeeds in destroying the remnants of free will, and persecution becomes   ubiquitous like an all-pervasive element.

Escape may be possible for a favored few, but it usually leads to something worse. Resistance only animates the Leviathan by giving him  a welcome pretext for repressive measures. In the face of such  conditions only one hope seems to remain, that the process may spend itself like a volcano spends its fiery ashes. But at this point a question arises, which is not at all theoretical, but an inevitable  concomitant of every contemporary existence whether there is not,  after all, another road that may be traveled, whether there do not  exist mountain passes which can be discovered only after a long ascent.

New conceptions of authority and great concentrations of power have  arisen. In order to resist them, we require a new conception of   freedom transcending the anemic abstractions we have come to associate with this term. The first prerequisite for this new awareness is that man must not content himself with being left in peace; that he must be ready to risk his life. In that case, we shall soon learn that even in the states in which the power of the police has become overwhelming,  independence is by no means extinct.

The armor of the new Leviathan has its chinks which must be constantly sought out, an activity requiring both caution and audacity of a kind  hitherto unknown. This suggests that elites are about to begin the   struggle for a new freedom which will require great sacrifice and  which must not be interpreted in a manner unworthy of it. In order to find analogies we must go back to ages of strength, say, to the period of the Huguenots or of the guerillas as Goya saw them in his Desastros. Compared to these, the storming of the Bastille – an event   which still provides nourishment for the current notion of freedom – appears like a Sunday stroll into the suburbs.

Is there at least one root left which will open up the riches of the  soil? Health and life depend upon it -beyond all civilization, and beyond its safeguards. This becomes evident in periods of extreme danger, when the apparatus not only forsakes the individual but even turns against him. Then each individual must decide whether he wants   to surrender or to persevere by relying on his own and innermost   strength. In this case he may choose the retreat into the forest (Waldgang).

2.

The ship is a symbol of temporal existence, the forest a symbol of   supratemporal being. In our nihilistic epoch, optical illusions   multiply and motion seems to become pervasive. Actually, however, all   the contemporary display of technical power is merely an ephemeral reflection of the richness of Being. In gaining access to it, and be   it only for an instant, man will gain inward security: the temporal  phenomena will not only lose their menace, but they will assume a positive significance. We shall call this reorientation toward being   the retreat into the forest (Waldgang), and the man who carries it out   the wanderer in the forest (Waldgänger).

Similar to the term «worker» (Arbeiter), it signifies a scale of  values. For it applies not only to a variety of forms of activity, but   also to various stages in the expression of an underlying attitude.   The term has its prehistory in an old Icelandic custom. The retreat   into the forest followed upon proscription. Through it a man asserted   his will to survive by virtue of his own strength. That was held to be   honorable, and it is still so today in spite of all commonplaces to   the contrary.

Wanderers in the forest (Waldgänger) are all those who, isolated by   great upheavals, are confronted with ultimate annihilation. Since this could be the fate of many, indeed, of all, another defining   characteristic must be added: the wanderer in the forest (Waldgänger) is determined to offer resistance. He is willing to enter into a   struggle that may appear hopeless. Hence he is distinguished by an   immediate relationship to freedom which expresses itself in the fact   that he is prepared to oppose the automatism and to reject its ethical   conclusion of fatalism. If we look at him in this fashion, we shall  understand the role which the retreat into the forest (Waldgang) plays not only in our thoughts but also in the realities of our age.

Everyone today is subject to coercion, and the attempts to banish it   are bold experiments upon which depends a destiny far greater than the   fate of those who dare to undertake them. The retreat into the forest   (Waldgang) is not to be understood as a form of anarchism directed   against the world of technology, although this is a temptation,   particularly for those who strive to regain a myth. Undoubtedly,   mythology will appear again. It is always present and arises in a   propitious hour like a treasure coming to the surface. But man does   not return to the realm of myth, he reencounters it when the age is   out of joint and in the magic circle of extreme danger. It is not a question therefore of choosing the forest or the ship but of choosing  both the forest and the ship.

Døden

The number of those who want to abandon the ship is growing, and among   them are clear heads and fine minds. But it amounts to a disembarkation in mid-ocean. Hunger will follow, and cannibalism, and the sharks: in short, all the terrors that have been reported from the raft of Medusa. Hence it is advisable under all circumstances to stay aboard even at the danger of being blown up. This objection is not directed against the poet who reveals through his life as well as  through his work the vast superiority of the artistic universe over the world of technology. He helps man to rediscover himself: the poet is a wanderer in the forest (Waldgänger), for authorship is merely another form of independence.

In general, we are not concerned with specific political and   technological configurations. Their fleeting images pass, but the   menace remains or returns with ever greater speed and with increased impact. The opponents come to resemble one another to such an extent   that it is easy to recognize them as disguises of the very same power. Our task then is not to master the external phenomena here or there, but to subdue the age. That requires a sovereign will which, nowadays,   is to be found less in heroic decisions than in the man who has   forsworn fear in his own heart.

The immense precautions of the state are directed against him and him alone, and yet ultimately they are destined to bring about his   triumph. When he realizes this, he is liberated and dictatorships sink   into dust. Therein lie the untapped resources of our age and not only of ours. This is the theme of all history and it defines history,  setting it apart from the realm of the demons and from mere zoological  events. It is anticipated by myth and by the great religions, and   recurs forever. Again and again giants and titans appear with the same   seemingly overwhelming superiority, only to be felled by the free man who need not always be a prince or a Heracles. The stone from the sling of the shepherd, the banner raised by a maiden, and a crossbow,  have also been known to suffice.

3.

At this point another question arises. To what extent is freedom desirable in the first place? Can it serve a purpose within our present historical situation? Is it not a distinctive merit of   contemporary man, and a merit easily underestimated that he knows  how to renounce freedom to so large an extent? In many ways he is like a soldier marching toward unknown destinations or like a worker building a palace others shall inhabit. Nor is this his worst aspect.  Should he be distracted as long as the process continues?

There is no doubt that there are goals served by countless millions  who lead lives which would be unbearable without this prospect and which cannot be explained in terms of sheer coercion. The sacrifices will perhaps reap them glory only in a distant future, but they will not have been in vain. The processes will continue, and as in all conditions ordained by fate, the attempts to delay the development and to revert to points of departure will only serve to further and to accelerate the course of events.

It is well to remain aware of the inevitable in order to avoid being lost in illusions. Freedom coexists with necessity, and only after freedom enters into a relation with necessity can the new state of   mind emerge. Every transformation of the concept of necessity has brought with it a change in the concept of freedom. For this reason the notions of freedom of 1789 have become obsolete and are no longer effective against the coercion of our time. Freedom in itself is   immortal, but in each period it appears in a different guise and must be conquered anew.

History in the true sense can be made only by free men; it is the form given by the free to his destiny. In this sense, man can act as a symbol; his sacrifice includes and counts for the other members of the community. It cannot be our task, then, to change the design of the universe. But palaces could be built upon it and not only the ant-heaps anticipated by the utopias of our day.

Let us consider a further objection. Should we restrict ourselves to a philosophy of catastrophe? Should we – and be it only in our spiritual   preoccupations – seek out the waters of extreme danger, the cataracts,  the maelstroms, the huge abysses? This is an objection not to be underestimated. Much is to be said for the judicious man who maps out the safe itineraries with the firm will to persevere in his course. It is a problem which can assume practical aspects, as in the case of armaments.

Armaments are designed for the eventuality of war, to begin with as a preventive measure. Subsequently, they lead to a borderline situation where preparedness seems to invite war. There are kinds of investment which, under all circumstances, must end in bankruptcy. Thus systems of lightning-rods are conceivable which would ultimately bring on the   thunderstorms. The same considerations apply in the spiritual realm. In considering the marginal case, we may overlook the routes it will open. However, one does not exclude the other. Rather reason demands that we consider all possible eventualities, and keep a response in readiness for each, as one does on the chessboard.

In our situation it is our duty to reckon with catastrophe, to sleep   with it, so to speak, so that we shall not be caught unaware. Only in   this manner can we acquire a reserve of security which will enable us   to act reasonably. In a state of complete security our thought merely   plays with the possibility of catastrophe. We include it in our plans   as an improbable eventuality, and we protect ourselves with minimal   precautions. In our days the reverse must be the case. We must spend   almost our entire capital on the possibility of catastrophe precisely   in order to keep open the middle road that has become as narrow as the   edge of a knife.

But we are concerned here with the threat to which the individual is exposed, and with his fear, not with politics or political ideas. Fundamentally the individual is only interested in his profession, in   his family, and in the pursuit of his inclinations, but, sooner or later, the age intrudes upon him. Either conditions gradually   deteriorate or he is exposed to extremes. Expropriation, compulsory labor, and worse appear on his horizon. Before long, he will realize that neutrality would be tantamount to suicide, you must either howl with the wolves or fight them.

Where in his distress can he find a third solution which leaves him  some freedom from the dynamics of the events? Only in his existence as an individual, in his own being which remains unshaken. Anyone who has   escaped from catastrophes knows that, in the last analysis, he owed   his rescue to simple human beings who did not submit to the power of   hatred and fear or to the automatism of slogans.

They resisted the impact of propaganda and of technical   suggestiveness, the impact of all demoniac forces of our civilization. Immeasurable may be the blessings when such virtue becomes visible in   the leaders of nations, as it became manifest in Augustus. Upon this virtue empires are founded. The prince does not rule by killing, but by giving life. Therein lies one of the great hopes, that among the   faceless millions one perfect human being may arise.

Among such humans we may name Socrates whose example inspired not only  the Stoa but countless spirits of all ages. We may differ in our   opinions concerning the life and the teachings of this man; his death   belongs to the greatest of all events. The world is such that prejudice and passion will ever again demand blood. It is necessary to realize that this will never be otherwise. The arguments change, but stupidity sits forever in judgment.

Men were brought before its tribunal first, because they despised the   gods; then because they did not recognize a dogma; or again, because   they offended against a theory. There exists no great word or noble   thought in the name of which blood has not been spilled. The message   of Socrates resides in the conviction of the invalidity of the verdict   which testifies to a standard transcending the human scale. The true   verdict was spoken long before the trial began and took expression in the exaltation of the victim.

The trial is perennial, and the philistines who sat in judgment then   may be met today on every street corner and in every parliament. The idea that this might end has always distinguished the shallow thinkers. But human greatness must be reconquered again and again. It triumphs whenever man masters the onslaught of vulgarity in his own heart. Therein resides the real substance of history; in the encounter of man with himself, that is to say, with his own divine power. That must be understood if one wishes to teach history.

Socrates called the sphere where he was counseled by a voice not to be   expressed in words, his daimonion. It might also be called the forest.   But what does it mean to the contemporary if we advise him to follow   the example of the man who conquered death, the models of gods,   heroes, and sages? It means that he participates in the resistance   against the age, and, indeed, not against this age only, but against   every age whose basic motivation is fear. It is in the nature of   things that education today aims at the very opposite. Never before   have such strange notions concerning the teaching of history existed.

All these systems are designed to cut off the influx of metaphysics,  to domesticate and to drill the spirits for the benefit of the collective. Even when the Leviathan is obliged to rely upon courage, as on the battlefield, it will attempt to keep the fighting man in place with a second and stronger menace. In such states one depends on the police.

We touch here the core of modern suffering, the great emptiness, which Nietzsche called the growth of the desert. The desert is growing; this is the spectacle of civilization with its draining relationships. In   this landscape we yearn for sustenance: The desert is growing; woe to him who contains deserts within himself. It will be well if the churches create oases. It will be better still if man is not satisfied even with that. The church can give us assistance, but not existence. The decision will take place within man; no one can spare him his   travails.

The great loneliness of the individual belongs to the characteristics of the age. He is surrounded and imprisoned by anxiety which closes in upon him like approaching walls. Anxiety becomes tangible in the   prisons, in slavery, and in the battles of modern war. These experiences fill the thoughts, the soliloquies, perhaps even the   diaries in years when a man may not even trust his closest neighbor.  Yet the proximity of saving powers is also felt. The terrors are alarms, symptoms of ever more insistent questions which are being put to man. No one can spare him the answer.

The desert is growing; the faded, infertile spheres are multiplying. The fields which gave life purpose are disappearing; so are the   gardens from which one can take nourishment without suspicion, the   sheds which have familiar tools. The laws have become dubious, the weapons double-edged. Woe to him who harbors deserts; who does not contain, be it only in one cell, the substance which ever again   guarantees fertility.

4.

It is frightening how concepts and objects often change their  appearance over night, and produce wholly unexpected results. That is a symptom of anarchy. Let us consider, for instance, freedom and the   rights of the individual in relation to authority. These are   determined by the constitution. Again and again, and, unfortunately,  for some time to come, we will have to expect the violation of these rights by the state, by a party which has seized the state, by a foreign invader, or by a combination of these forces. It may be said   that the masses, at least in our country, are in a state where they   scarcely perceive the violation of the constitution any longer. It seems that they are far more concerned with football games than with  their own basic rights. Once this consciousness is lost, it cannot be restored artificially.

The violation of a law can assume a legal varnish; for example, when a  ruling party prevails upon a majority to change the constitution. The majority can be right and yet commit wrong, a contradiction that the   simple-minded cannot grasp. Even at plebiscites it is often difficult  to decide where the law ends and violence begins. These encroachments can gradually gain in strength until they assume the character of pure   atrocities. Those who witnessed these actions, accompanied by the   applause of the masses, know that traditional expedients are of no avail against them. Suicide is not to be expected from everybody, least of all when recommended from abroad. No fate is more hopeless   than to live in a period in which the law has become a weapon.

In Germany, resistance against authority is, or was, especially difficult because, from the days of legitimate monarchy, the population preserved a modicum of respect for the state. Hence the individual found it difficult to understand why the victorious powers prosecuted him, not merely by means of a blanket accusation of   collective guilt, but also as an individual for having, for example, continued in his profession as a conductor of an orchestra or as a   public official.

Although this state of mind produced some grotesque results, we must not treat it as a mere curiosity. It is indicative of a new feature in our world, in which foreigners may accuse the individual as a collaborator with popular movements, while political parties try him as a sympathizer of unpopular causes. The individual is thus placed between Scylla and Charybdis; he is threatened with liquidation either because he participated or because he failed to participate.

Hence, a high degree of courage is required which will enable him to defend the cause of justice all alone, and even against the power of   the state. It will be doubted whether such men can be found. Some will appear, however, and they will be wanderers in the forest (Waldgänger). Even against his will, this type of man will enter the   historical scene, for there are forms of coercion that leave no choice.

It may seem strange that a single individual, or even several, should   resist the Leviathan. Yet it is precisely through their action that   the colossus reveals its vulnerability. For even a handful of   determined men can become a threat, not only morally but physically. Again and again we witness that two or three gangsters can upset an entire metropolitan district, and cause lengthy sieges. If the relationship is reversed, if the authorities turn criminal and men of justice offer resistance, incomparably greater effects can be produced. The consternation of Napoleon at the uprising of Mallct, a single, but unbending man is a well-known instance.

Let us assume that a small number of truly free men are left in a city or state. In that case the breach of the constitution would carry a  heavy risk. In this sense, the theory of collective guilt is justified, for the possibility of violating a law is directly proportional to the degree of resistance it encounters at the hands of  freedom. An attack on the invulnerability and, indeed, on the sanctity of the home would not have been possible in old Iceland, in the form   in which it was possible as a purely administrative measure in Berlin in 1933, in the midst of a population of several millions.

As an honorable exception we should mention a young Social Democrat who killed half a dozen of the so-called auxiliary police at the entrance of his apartment. He still partook of the substantial Old-Germanic sense of freedom which his opponents celebrated in their theories. Naturally, he had not learned this from the program of his party.

Let us suppose, furthermore, that the authorities would have had to expect an incident of this sort in every street of Berlin. In that case, things would have been different. Long periods of peace and   quiet favor certain optical illusions. Among them is the assumption   that the invulnerability of the home is founded upon the constitution and safeguarded by it. In reality, it rests upon the father of the family who, accompanied by his sons, appears with the ax on the threshold of his dwelling.

This truth is not always apparent, however. Nor is it to be construed   as an objection to the constitution. It is simply that the old saying   still holds: the man must vouch for his oath; the oath cannot vouch   for the man. The German has been reproached for his lack of resistance to official acts of violence and perhaps justifiably. He did not yet   know the rules of the game, and he felt threatened from other   directions where there has never been any question of basic human   rights.

Those who died in a hopeless struggle, unarmed, and in defense   of their wives and children, are, as yet, hardly noticed. But their   lonely destruction will become known. For it counts as a weight in the   scale of history. We, who survived, must see to it, however, that the   spectacle of coercion which met no resistance shall never be repeated.

5.

We live in a period in which it is difficult to distinguish between   war and peace, and the boundaries between merit and crime are obscured  by intermediary shades. This deceives even sharp eyes. For into every   case of individual guilt enters the confusion of the age, the collective guilt. An aggravating circumstance is the fact that there are no sovereigns left, and that all who exercise power have risen by way of feuding political parties.

This reduces from the very outset the capacity for actions oriented toward the welfare of the whole: that is, for impartiality, for generosity, and for development. Those who exercise power prefer   instead to live off the whole; they are incapable of preserving it, and of increasing it through their inner abundance, through being. Hence, capital is wasted by victorious factions for the benefit of shortsighted aims and conceptions.

The only consolation is the realization that this spectacle is part of  a descent which leads in a definite direction and toward definite   goals. In former times, phases such as the present were termed an   interregnum. Their distinctive characteristic is the absence of   ultimate values. But it is already a significant achievement that we recognize this, and the realization is of much greater value than the attempt to reintroduce old and obsolete values with the pretense that   they might still be effective. Our eyes reject Gothic ornaments in the world of machinery; in the moral realm a similar law obtains.

When all institutions have become dubious or even infamous, when you hear prayers being offered not for the persecuted but for the persecutors, then the ethical responsibility shifts to the individual, or rather to the individual who is still unbroken, the wanderer in the forest (Waldgänger).

It is a hard decision which he must make that he will reserve the right of independent judgment whatever the cause for which his   approval or participation is solicited. It will require a considerable   sacrifice, but it will also lead to an immediate gain in sovereignty.   As matters stand, this gain will be felt as such only by very few. Yet   the power of sovereign rule can come only from those who have   preserved the awareness of the primal scales of value, only from the   men who cannot be induced to renounce humanity by any superiority of   force.

The great experience of the forest consists of the encounter with the Ego, with the self, with the inviolate core and essence that sustains   the temporal and individual appearance. This encounter, so decisive   for the conquest of health and for the victory over fear, is also   supreme in its moral value. It leads to the primal basis of all social   intercourse, to the man whose example defines individuality.

In this sphere we will encounter not only community, but also identity.  This is the symbolic meaning of the embrace: the Ego recognizes itself   in the other human being in the saying, is this you? The other can  be the beloved, the sufferer, or the helpless victim. In giving help, the Ego helps its own immortal essence and confirms the basic ethical order of the universe.

Countless men are alive today who have traversed the nadirs of the   nihilistic process. They know that the mechanism reveals itself as an   ever-greater menace, that man has entered into the interior of a huge   machine which has been designed for his annihilation. They have   learned that every form of rationalism leads to machine-like   mechanism, and every mechanism to torture as its logical consequence,   a fact which the nineteenth century failed to grasp. A miracle must   take place if a man is to escape from such whirlpools.

And this miracle has taken place times without number when among the   faceless numbers there appeared an individual and gave succor. This was the case even in the prisons and, indeed, especially there. In every situation and in his relation to every man, the individual can   become the brother, this is his genuine, his sovereign, trait. The origin of nobility was the task of protection;  protection against the  threats of beasts and monsters. This is the token of the aristocratic being, and it shines forth in the guard who secretly gives a piece of   bread to a prisoner. Such actions can never cease, for the world subsists on them. They are the sacrifices upon which it rests.

Taking the Forest Way

14.

The fundamental question amid all this turmoil is: can humanity be liberated from fear? This is far more important than arming people or  supplying them with medicines. Those who are unafraid have power and   health. Conversely, fear also lays siege to those who are armed to the teeth to them above all. The same can be said of someone swimming in abundance. The threat cannot be banished by weapons or riches. These are just means to that end.

Fear and danger are so closely entwined that it is scarcely possible   to say which of these two forces generates the other. Fear is more   important, so we must start with that if we want to loosen the knot.

People must be warned, however, against trying to do the opposite, that is: attempting to start with the danger. Simply trying to make   oneself more dangerous than the thing one fears will not achieve the   solution. This is the classic relationship between Red and White,   between Red and Red, and tomorrow perhaps between White and Coloured.

Terror is like a fire that wants to consume the world. Simultaneously, the fear multiplies. The person who puts an end to fear legitimises himself as one who is called upon to rule. This is a person who has   previously mastered fear.

It is also important to know that fear cannot be completely banished.   That would not go beyond automatism. On the contrary it would   introduce fear into the inner depths of man. Fear will always remain   the great partner in the dialogue when a person thinks things over. In this fear strives for monologue, and only in that role does it have the last word.

However, if fear is forced back into dialogue, the human being can have his say. This also dispels the impression that he has no way out. Another solution will always be apparent besides the automatic one. So there are now two ways; or, in other words, freedom of choice is re-established.

Even if one is prepared to accept the worst case of breakdown, there   remains a distinction between light and darkness. Here the way rises   into high realms, towards a sacrificial death or to the fate of one   who falls fighting; there it sinks into the lowly spheres of   slave-camps and slaughter houses where primitives murderously unite   with technology. There destiny is absent, and only numbers exist.   Having a destiny or being regarded as a statistic: this is a decision   that is forced on everyone today, but which has to be taken   individually.

The individual is just as sovereign today as in any other period of   history, perhaps even more so? As collective powers gain ground, the individual becomes separated from the old, established associations   and stands alone. He now becomes the opponent of Leviathan, even its   conqueror, its master.

Let us return once again to the image of choice. As we saw, the   process of choice has become an automatic accord determined by the   organiser. The individual can be and is compelled to participate in   this. He need only know that all the positions he is able to adopt   within this sphere are equally vain. It makes no difference whether a   hunted animal moves here or there if it is in a trap.

Freedom is completely different to mere opposition, and cannot be achieved by flight. We called this place the forest.  Admittedly, we have seen that, in the present state of decline, perhaps only one   person in a hundred is capable of taking the forest way. But this is   not a question of percentages. If a theatre catches fire, a single   clear thinker, a single stout heart, is sufficient to put a stop to the panic of a thousand people, all threatening to crush one another   and succumb to their animal fear.

Mention here of individuals refers to true human beings, without the   overtones the idea has attracted over the past two centuries. The   reference is to the free human being as God created him. This human   being is not an exception, does not embody an elite. He is in fact   concealed within everyone, and differences only arise out of the   degree to which the individual manages to implement the freedom   granted to him. As a thinker, a friend, as one who knows and loves, one has to help him achieve that.

It can also be said that man is sleeping in the forest. In the moment   when he awakens and recognises his power, order is restored. The   higher rhythm of history can generally be interpreted in terms of the   human being periodically rediscovering himself. The powers that want   to mask this are sometimes totemic, sometimes magical, and sometimes   technological. Then rigidity increases, accompanied by fear. The arts petrify and dogma becomes absolute. But the spectacle of man removing   his mask has repeated itself since earliest times, to be followed by   joy, the reflection of freedom.

Under the spell of powerful optical illusions, we have become  accustomed to seeing the human being as a grain of sand in comparison   with his machines and all his apparatus. However, this apparatus is   and remains the setting for the lower imagination. The human being has created this apparatus, and he can dismantle it or incorporate it in a new meaning. The bonds of technology can be broken, and the individual   is the one to do this.

29.

In the case of attack by a foreign army, taking the forest way becomes   a means of waging war. That applies especially to weak or unarmed   states. Someone taking the forest way does not ask how advanced armaments are,   or whether they exist at all. The forest way can be taken at any time   and in any place, even against vastly superior powers. In such a case   it is in fact the only means of resistance.

The person who follows this course is not a soldier. He does not know  military conventions and their discipline. His life is both freer and harder than that of a soldier. Followers of the forest way are   recruited from those who are determined to fight for freedom, even   when the situation is hopeless. Ideally, their personal freedom should   accord with the freedom of their country. This gives free peoples a great advantage which tips the scales increasingly in their favour when warfare is prolonged.

Those for whom another form of existence is impossible are also forced   to rely on following the forest way. Invasion is succeeded by measures   that threaten much of the population: arrests, extensive searches,   listing of suspects, forced labour, and obligatory service in a   foreign army. That drives people to resist, either secretly or   openly.There is special danger when criminal elements invade. The   follower of the forest way may not fight in accordance with military   law, but he is not a criminal. Nor is his discipline soldierly, and   that fact presupposes strong and direct conduct.

As far as its location is concerned, the forest is everywhere. It is  in the wasteland and in the cities, wherever the follower of the forest way lives in hiding or concealed beneath the mask of his   profession. The forest is in the desert and in the bush. The forest is   in the fatherland and in any other country where resistance can be  offered. Above all, the forest is behind the enemy’s own lines. The follower of the forest way is not in thrall to that optical illusion   which sees the attacker as an enemy of the nation.

He knows his   predicament, the hiding-places of the oppressed, the minorities   waiting for their moment. He wages guerrilla warfare along railway   tracks and supply routes; he threatens bridges, power-lines, and   depots. His activities force the dispersal of troops and the   strengthening of guards. The follower of the forest way is responsible   for reconnaissance, for sabotage, for spreading news among the   population.

He makes his way into impassable terrain and becomes anonymous, so as   to reappear when the enemy shows signs of weakness. He spreads   constant unrest and causes nocturnal panics. He can even paralyse   armies, as happened to Napoleon?s forces in Spain.The follower of the   forest way does not have extensive means of combat at his disposal.   However, he knows how weapons that cost millions can be destroyed   through bold actions.

He knows their tactical weaknesses, their defects, their   destructibility. He also has greater freedom in choice of location   than soldiers do, and will attack where limited means can cause great   damage: in bottlenecks, in arteries leading through difficult terrain,   and in places far removed from military bases. Each advance reaches   the most exposed of positions where men and equipment become precious   because they have to be transported over huge distances. For every   combatant there are a hundred more linked up in the supply line. And   this one combatant encounters the follower of the forest way. Here we   return again to our ratio.

The world situation favours following the forest way. It creates   equilibria which call forth free actions. In the global civil war,   every attack must expect difficulties in his own hinterland. And every   new area that falls to him enlarges this hinterland. At the same time   he has to intensify his methods, which leads to an avalanche of   reprisals. His opponent makes this undermining, and the encouragement   of it, his first priority. This means that even if he can?t expect the   direct support of a world power, the follower of the forest way can   reckon with weapons and supplies. He is not, however, a follower of   political parties.

Following the forest way conceals a new principle of defence. This can   be practised whether armies exist or not. In all countries,   particularly in small ones, people will recognise that its preparation   is indispensable. Large-scale weapons can be produced and possessed by   only super-states. The forest way can be followed by the smallest   minority, even by the individual. This is the answer freedom has to   give. And it has the last word.

Following the forest way is linked more closely to freedom than any   armaments; in it resides the original will to resist. That is why only   volunteers are suited to it. They will defend themselves in all   circumstances regardless of whether or not the state prepares, arms,   or calls on them. They therefore provide an existential demonstration   of their freedom. The state which lacks this kind of consciousness   will decline into being a mere satellite. Freedom is the big issue today. It is the power that masters fear.

It is the main concern of the free human being; not just freedom   itself, but also the way in which it can effectively be represented   and made visible in resistance. We do not want to go into details.  Fear will already be reduced through recognition of its role in the  event of catastrophe. Catastrophe must be prepared for, just as one practises for a shipwreck when setting out on a voyage at sea.  Wherever one people prepares itself for following the forest way, it will inevitably become a fear-inducing power.

A power which places the emphasis on following the forest way demonstrates that it has no intention of launching an offensive war.  Nevertheless, it could make its defensive powers very strong, even acting as a deterrent at no great expense. That would make long-term policy possible. The fruits fall into the hands of those who know   their rights and can wait.

Brief mention should be made of the possibility that following the   forest way, where necessity and freedom recognise each other, may   exert an influence on armies, in that the primal forms of resistance,   from which the military derive, once again enter into history. When a terrible threat results in the emergence of a naked sense of  «to be or not to be»,  freedom is elevated beyond the legal sphere onto another   more holy level, where fathers, sons, and brothers unite. Military   systems cannot hold out against that.

The view that mere empty routine can cope with things is more   dangerous than lack of weapons. However, that is not a question which   relates directly to following the forest way. In this here the   individual determines the way in which he upholds freedom. When he  decides to follow soldierly discipline, this will be transformed into freedom, will be one of its forms, one of its means. The free man  endows the weapon with meaning.

Read Full Post »

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Read Full Post »