De eldre generasjoners misnøye med ungdommen er muligens like gammel som menneskeheten selv. Og de yngre generasjoners misnøye med de eldre er antakelig av tilnærmet samme årgang. I det 5. århundret f. Kr klaget Sokrates over de unges latskap og mangel på selvbeherskelse. Responsen går like ofte den andre veien: Den ene generasjonens handlinger og verdensanskuelse har en underlig tendens til å framkalle motreaksjoner hos de kommende.
Etterkrigstiden har kanskje brakt til verden de mest generasjonsbevisste mennesker i historien. Men selv dramatiske svingninger på detaljnivå er uinteressante i geologisk tid. Mennesker i det 22. århundret, for ikke å si i det 4. årtusen, vil finne 68-erne og deres antiteser like relevante som Harald Hårfagres samtidige. For de som lever i nuet, kan det allikevel være greit med et sveipende overblikk over vår nære fortid. Dette for å kunne se eventuelle konturer av vår nære framtid.
Hva er egentlig en generasjon? Ordet er synonymt med slektledd, men en generasjon kan ikke utelukkende beskrives som kun det. Dersom man skal tillegge ordet sosiohistoriske konnotasjoner, kan man også si at en generasjon i sin intersubjektivitet representerer den rådende tidsånd, dvs. tidens sterkeste kollektive strømninger eller føringer. Noen er mer representative, mens andre er mer i utakt med sin egen generasjon. Den pedantiske leser vil kanskje innvende at tidsånden går på tvers av generasjoner, og det gjør den som oftest . Noen generasjoner setter allikevel sitt stempel tydeligere enn andre, avhengig av hvor i makthierarkiet de befinner seg. De rekker fram til høyden tidsnok, og blir oppe på tindene lenge. Atter andre er dømt til å oppholde seg i skyggen av sine dominerende fedre, samtidig som deres egne barn presser seg offensivt opp nedenfra.
Hvor går grensen for en generasjon? Går det an å skape distinkte kutt? William Strauss og Neil Howe har på noe spekulativt vis satt opp skillevegger mellom ulike generasjoner siden 1400-tallet. Innenfor deres (amerikanske) taksonomi tilhører undertegnede den såkalte milleniumsgenerasjonen Y (født mellom 1982 og 2000), mens de to foregående er henholdsvis generasjon X (1961-1981) og babyboom-generasjonen (1943-1960). Dette er riktignok spesifikt amerikanske forhold, men som etter deres sigende overlapper med vestlige – derav norske – forhold generelt.
Taksonomien til Strauss og Howe virker dog en smule naiv. Når det er sagt, så har de i det minste forsøkt å fange opp ulike generasjoners sykliske trekk (nomadisk, reaktiv, adaptiv, idealistisk, samfunnsorientert [ufullkommen oversettelse av civic]). Presise kutt vil uansett som regel falle til steingrunn. Her må det være rom for slingringsmonn. Hvor en generasjon starter og slutter, er aldri mulig å fastslå helt sikkert. Man må nøye seg med omtrentligheter. Ikke minst på grunn av alle gråsonene og de manglende mellomledd. Hvor skal man f.eks plassere Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre?
Noen er født gamle, mens andre er født unge. Selv er jeg født gammel, og føler meg mer beslektet med de som er født på 1970-tallet enn de som kom etter 1986. Enda iallfall. Dette har ikke bare med alder og livsstadier å gjøre, men også REFERANSERAMMER. Selvfølgelig finnes det unntak, siden enkelte KRYSSFELLESSKAP overskrider alle aldersforskjeller, enten oppover eller nedover.
På noen områder deler jeg referanserammen med enkelte av mine jevnaldrende, og særlig de som er 5-10 år eldre enn meg: Enten det gjelder hva som ble sendt på TV da det bare fantes en kanal, eller hva som en gang sirkulerte av tegneserier, og ikke minst minnet om den førdigitale bevissthet. Men alt dette er kanskje bare trivialiteter som utviskes om man ser noen tiår fram i tid. Referanserammer er byggverk som kan utvides og overlappes med andre referanserammer. Den indre avstanden på tvers av generasjonene skal man allikevel ikke undervurdere.
Noen unndrar seg reduksjonisme og generalisering: Forpostfekterne og de reaksjonære. Forskjellene mellom dem er ikke alltid tydelig, siden visse grunntrekk er sykliske. La oss holde oss til de første: De har til alle tider overskredet sin generasjons klamme stengsler, og taler kommende slekters språk. En generasjons kollektive bevissthet har ofte sprunget ut av de frø, som tidligere epokers mentale uteliggere en gang sådde.
Det er disse UNNTAKSMENNESKENE i utakt med egen tid, som gjør det vanskelig å båssette mennesker ut ifra det slektsledd de tilhører. Jens Bjørneboe var f.eks 20-30 år eldre enn de fleste 68-erne, men hadde allikevel en status som «æres-68-er». Nettopp fordi han var en forpostfekter som manifesterte de trekk generasjonen etter ham ble delvis inspirert av. Rigide generaliseringer kan fort føre til generasjonsfascisme, der man automatisk forhåndsdømmer noen på grunnlag av den epoke de ble født i. Enten det er slektsledd bakover i tid, eller framover i tid.
Med fare for å bli generasjonsfascist, så er det allikevel instruktivt å tegne opp visse generaliseringer. De er selvfølgelig dømt til å bli unøyaktige. Selv om innleggets overskrift tar utgangspunkt i dessertgenerasjonen – hittil omtalt som 68-erne eller babyboomerne – så er det hovedsakelig den såkalte generasjon X eller «ironigenerasjonen» som det primært skal tas oppgjør med. Glasurgenerasjonen – den såkalte milleniumsgenerasjonen – slipper heller ikke unna, men de har ennå ikke rukket å få særlig definisjonsmakt, annet enn innenfor populærkulturen. Tyngden av kritikk vil derfor rette seg mot de som kom i skyggen av 68-erne.
Ironigenerasjonens nihilisme og tafatthet var og er på mange måter en reaksjon mot dessertgenerasjonens maktbrynde, og fortsatte sosioøkonomiske dominans. Tidligere og fortsatt forkledd som idealisme og solidaritet. Hvorfor kalles ironigenerasjonens hatobjekt for dessertgenerasjonen? Betegnelsen dukket visst først opp i Arbeiderbladet i 1966, i en artikkel om 1960-årenes arbeiderungdom.
Etterkrigskullene fram til 1960 hadde kommet til verden i rekordantall. Denne tiden var preget eksplosiv økonomisk vekst og sosial mobilitet som savner sidestykke både før og senere. Dette var generasjonen som fikk alt «gratis» og skummet fløten av tidligere generasjoners blodslit. Dette er også den første generasjonen som har nektet å bli gammel, siden de var de første til å frambringe en ungdomskultur med gjennomslagskraft.
Disse 68-ernes opprør mot den mer konservative krigsgenerasjonen var kanskje ikke helt uten idealistisk forankring. Allikevel bunnet den for det meste i en eksistensiell frykt for sosial deklassering, grunnet 1960-tallets massive sosiale mobilitet. Deres frykt har siden blitt gjort til skamme, ikke minst fordi de har kommet seg innerst inne i maktens korridorer, og beholdt det økonomiske og politiske hegemoniet like fram til milleniumsskiftet. Og det er disse som vil nyte godt av pensjonsordningen så lenge den varer. De var heldige nok til å surfe inn på eldrebølgen mens konjunkturene var på topp. Verre er det for de som kommer etter.
Ikke bare har ironigenerasjonen blitt holdt utenfor de viktigste avgjørelser når det gjelder framtidens pensjoner. Dessertgenerasjonen har også nærmest MONOPOLISERT statusen som EVIGE opprørere, selv om de har
hatt sitt på det tørre i flere tiår. Dette har fratatt ironigenerasjonen selvrespekten, og de har dermed reagert på foreldrenes høytidelighet med en holdning om å være konstant uhøytidelig. Bak deres fårete smil skjuler det seg kanskje en vedvarende hårsårhet over manglende anerkjennelse fra 68-erne? En av denne generasjonens fremste eksponenter i det forflatede norske kulturliv er Erlend Loe.
Mye av kritikken som Loe og jevnaldrende kolleger retter mot foreldregenerasjonen er berettiget. Men er den særlig dyptpløyende? Den mest elegante hudflettingen av 68-erne ble mest sannsynlig utført av Kaj Skagen allerede på begynnelsen av 1980-tallet (spesielt i Bazarovs barn fra 1983). Skagen kommer selv fra dessertgenerasjonen, men er på alle måter en atypisk og mer tidløs representant. Dessuten er han et hederlig eksempel på et åndsmenneske som var krass mot sin egen generasjons falske radikalisme, uten å ha gjort knefall for de siste 20 års liberale dogmer. Og han levner Erlend Loes ironigenerasjon liten ære.
Han gir allikevel Loe honnør for å ha tatt sin egen generasjon på kornet i boka L fra 1999. Et bifall som kommer til sin rett. Boken er ikke bare en utlevering av ironigenerasjonen, men også et SYMPTOM. Loe ville ikke kunne skrive så treffende uten å ha en intuitiv forståelse av sin generasjons tragiske avmaktsfølelse: En generasjon uten oppgaver. L er neppe en gjennomtenkt satire. Og noen ganger er det nok forfatteren som taler − en forfatter som har fått en grunn dannelse − en grunnfagsdannelse. Forfatteren tror ikke det er noe under dette grunne, som når han skriver: «Religionen har vi prøvd, og det gikk ikke bra». Så enkelt er det neppe.
Erlend Loe skildrer i sin roman en gruppe yngre menns tragikomiske forsøk på å utrette noe stort og betydningsfullt i en verden hvor all storhet er kvantitativ og all betydning gitt på forhånd, uten individets egen innsats. Alt er avsluttet. Hva skal han bygge? Alt fins jo fra før: «Det er litt som om verden var ferdig laget da vi ble født inn i den. Den er ikke vår. Vi har ikke bygd den. Det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner. Vi er født inn i et oppussingsprosjekt. Hvor pirrende er det? Uansett hva vi foretar oss, vil det ikke utgjøre noe fra eller til».
Disse triste, passive radikalere savner deltakelsen i verden, de savner iver og engasjement. Savner troen på at de kan gripe inn i det som skjer, savner motstand, savner oversikt, «savner en kongstanke», savner mening og kall. Deres bilde av verden, og av forholdet mellom individet og verden, fratar dem også tilskyndelsen til å strebe etter det de savner. For når verden oppfattes som «det store maskineriet» som bare går og går, «uforstyrret» av ethvert opprør, blir opprøret meningsløst.
Enkelte 68-eres lefling med tyrannier var kanskje med på å likvidere deler av ironigenerasjonens engasjement. Men det er bare en delvis forklaring. Og en sovepute. Glasurgenerasjonen derimot, er mindre apatisk, og deler heller ikke aversjonen mot babyboomerne. For dem tilhører 68-ernes eksesser en uendelig fjern fortid. Selv om denne generasjonens ærgjerrige CV-ryttere gir inntrykk av et voldsomt engasjement, er den sjeldent tuftet på uselviske motiver. De færreste er særlig risikovennlige, men dypest sett instrumentelle og med skarp nese for sin samtids prestasjonsvaluta.
Glasurgenerasjonen er derfor gjennomgående NYBORGERLIG og KONSERVERENDE i den forstand at den ikke utfordrer status quo, men er tilfreds med den. Dette er STREBERGENERASJONEN framfor noen. Noe ungdomsopprør steller de neppe i stand, siden mange «voksne» nå gratulerer dem med deres kultursmak. Ja, sågar snakker som dem. Dette fordi de voksne ikke har noe å by på selv. Den alminnelige livs- og tanketomhet kamufleres da med ungdommelig klesdrakt og litt rock. Ungdommen har plutselig intet å bryne seg mot, fordi autoritetene er så runde i kantene.
Selv om nihilismen er mindre påtrengende hos glasurgenerasjonen, så er den samlet sett ikke mindre fortapt enn de som kom foran. For når det ikke går raskt nok i svingene, ligger kjedsomheten på lur. Og den er en kamuflert dødsdrift. Hvordan kan det være kjedelig og grunt å leve når bibliotekene, Platekompaniet og Internett flyter over av genial kunst? Altfor mange unge mennesker går igjennom verden, men SER DEN IKKE!
Allerede små barn kan være smittet av apati: Uten initiativ, uten interesse, sånne som ikke vil være med på tur fordi de «har gått tur». Mens andre barn lever i en livsfylde som ikke er blitt fratatt dem. De voksne må vise ungene at det finnes en skapende kilde: Barn som opplever seg som skapende, vil fylle verden. I motsatt fall blir det verden som fyller dem. Vil glasurgenerasjonen tilby kommende generasjoner slike forbilder som viser dem veien til EKTE personlig frihet og individualitet?
Verden ligger åpen for forandring. Dessverre er vi lammet. Vi lammes av en ide om en art selvrealisering, som passer det økonomiske og teknologiske systemet. Vi må realisere oss på en annen måte. Vi må finne tid til en så omfattende dannelse, og ro til slik selverkjennelse, at vi kan legge grunnlaget for en ny kulturform. Vi må overskride det snevre selvet.
For min generasjon har dette toget muligens gått. Noen unntaksmennesker kan kanskje berede grunnen for en ny praksis, men det er opp til neste generasjon(er?) å realisere veien ut av den konserverende sirkel. Dersom de to siste generasjonene sammen spiser opp det materielle forråd, så er det muligens duket for et enda bitrere generasjonsoppgjør enn det man så for 40 år siden. Både ironigenerasjonen og glasurgenerasjonen kan da vente seg ungdommelig vrede. 68-erne derimot, slipper nok unna denne gangen også.
Vindskeivt 