Vindskeivt

DEN ANTROPOGENE EPOKE

«Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese».

– Gilles Deleuze & Félix Guattari –

«The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth».

– Reza Negarestani –

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.