Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2010

Før vi banker på døren til Jens Bjørneboe, vil jeg først si noe om intellektuelle krigere mens vi vandrer på stien.

I en verden der universitetsmaskineriet UT-«danner» unge mennesker framfor å så de frø som gjør dem KARAKTERDANNEDE, trengs det stemmer som rister i fundamentene. Ellers ender vi opp i en verden av føyelige roboter og vulgærfascisme i den kommende post-liberale æra. Falske eliter regjerer allerede, men man kan risikere at framtidens «leder»-generasjon overtrumfer forgjengerne. Teknokratiets senit og menneskehetens nadir er utrolig nok ikke en tilbakelagt distanse. Det vil bli enda verre før det blir bedre. Å være karakterdannet er uansett vanskelig nok, og jeg må innrømme at iallfall jeg faller igjennom i dette stadiet av livet.

Istedet for å servere altfor konkrete råd – er bedre til å gi dem enn å følge dem selv – som kan være mer skadelige enn helende, vil jeg si følgende: Alle de som er i besittelse av VARHET bør skaffe seg oversikt og sammenligningsgrunnlag. Både i sitt eget liv og gjennom «viktige» verker. Man kan raskt gå seg vill og fortape seg fullstendig. Et årvåkent og søkende menneske vil alltids støte på stemmer der ute som er sterke og formanende. Og ikke minst forførende. Har man stilt det riktige spørsmål til seg selv om livet på forhånd? Man må dessverre tørre å gjøre seg sårbar.

På et eller annet tidspunkt må man bare stoppe opp i jakten på referanser, og lytte til sine tilbøyeligheter. (Dog ETTER virkelig å ha satt seg inn i viktige spørsmål.) For ikke alle «vismenn» er av det gode. Den ene manns eliksir er den andre manns gift. Det er ikke relativisme å si dette, for det betyr egentlig at man må være konsistent i sine valg. Og man må erkjenne at også andre kan være konsistente på diametralt motsatte premisser. Relativisme derimot, er som å si at jeg er en stein, og det er like bra som være en hvilken som helst annen stein. Sannheten er at alt er ikke «like bra». Og man skal ikke tolerere inkonsistens og hykleri hos motparten. Toleranse i det hele tatt har vist seg å være farlig.

Men konsistens må ikke forveksles med dogmatikk. Det er mye innbilt konsistens der ute. Tenkere som kanskje produserer gift kan sitte på innsikter som folder ut ditt liv enda mer. Derfor er det heller ikke enkelt å si at man skal forsake seg fra aversive motpoler ut ifra en umiddelbar dissonans. Det er jo i det minste motsatt av likegyldighet. Poenget er at ALT som blir til LIV inni deg av det som blir skrevet og sagt, enten det frambringer en mørk storm eller en sollys dag, gir deg nøkkelen til dine tilbøyeligheter. Er de destruktive eller konstruktive? Eller er det subtile overganger mellom dem?

Dette er jo bare første skritt. Neste skritt blir å finne ut HVEM som har strukturert tankemønstrene og VÆRE-måten for oss. Hvor går grenseoppgangen mellom det som kan sies og tenkes og det som ikke kan sies og tenkes? Mange mennesker dør lykkelige uten å ha ofret en kalori på slike spørsmål. Det var jo kanskje deres lodd, så det er jo greit. Men for mennesker med VARHET, og som leser viktige verker som blir levende i dem, så er det ensbetydende med å dø i sotteseng dersom man ikke tar disse utforskende skritt. Man må gi sin verden en FYLDE og VÆREN, for ellers blir verden bare et intetsigende kaos. Et nihilistisk helvete pakket inn i glanspapir og sukkerspinn.

En viktig døråpner for meg har vært (og er fortsatt) alias «Porfyreos». Han er kanskje en av Norges skarpeste tenkere. Og han vil muligens forbli ukjent for den kompakte, liberale majoritet. Porfyreos er en ung mann som fremdeles vokser. Han er en intellektuell kriger – han skyr dog betegnelsen «intellektuell» –  som beveger seg med lysets hastighet gjennom terrenget. Både jeg og de  få som har gleden av å kjenne ham ligger minst tjue skritt bak når vi endelig har fordøyd det Porfyreos anbefalte oss å studere for et år siden. Den gangen het han Arueharis. Og pre-Arueharis er kapitler for seg. Det er vanskelig å vite hvor man til enhver tid har ham, noe som uansett er uvesentlig. Viktigere er at hans observasjoner ofte treffer innertieren i diagnosen av nåtidens herskende habitus.

Som «Porfyreos» uttalte det: Dagens intellektuelle er tusseladder. Han hadde en veldig treffende beskrivelse av representanter for ironigenerasjonen. Hans eksempel var Knut Nærum, men dette gjelder også slike som Harald Eia. Begge er arketyper for en utbredt  habitus i vår tid. For å låne ordene til Porfyreos:

«Man kan ikke rolig og klart søke mot en bekreftende strategi eller innstilling med slike folk, men skal helst sitte med et halvironisk smil hvis man skal legge frem noe av betydning. Underforstått: “Så ille er det egentlig ikke” eller i det minste “selv om det skulle være så ille er jo uansett livet bare en stor spøk.” Engstelige smil, engstelig latter, man blir redd for at et uforsiktig ord skal knuse noen, og man ofrer sannheten og gjør seg til en parodi på den, man blir en dommedagsprofetkarikatur i ren medlidenhet.

Vi har ikke engang lenger en borgerlig anstendighets tomme kulisser å slå imot i en kollektiv schizofreni der angsten holdes ute ved hjelp av en habitus hentet fra Seinfeld, Friends eller Nytt på Nytt. Joey, Chandler og Knut Nærum snakker om verdens undergang, “Løser verdensproblemer he he”. Det er utgangspunktet for en samtale om alvorlige ting med et menneske i dag. Om de kommer med nystrøken akademikerdress, Nietzscheansk pathos eller annen staffasje hjelper ikke det stort hvis ikke motet til å stille seg i en risikabel posisjon er til stede».

Sagt på en annen måte: Både Nærum og Eia er skarpe og vittige vesener på sine vis. Men de er ikke verdensskapende. Alt som heter inderlighet ødelegges når slike får KULTURELL definisjonsmakt. Det handler ikke om å være for eller mot humor, men å være oppmerksom på GRENSEOPPGANGENE mellom det frigjørende for karakterdannelsen og det som tjorer deg fast i de bestående maktstrukturer. Som satirikere faller både Nærum og Eia igjennom. Deres kulturelle definisjonsmakt er kuriøst nok bare en funksjon av en dypereliggende AVMAKT i forhold til de som EGENTLIG regjerer.

Med fare for å tabloidisere og forvrenge budskapet til Porfyreos, må jeg skyte inn at hans budskap er enda mer blodig seriøst enn en isolert kritikk av en pil råtten ironigenerasjon. Det er en sivilisasjonskritikk innforlivet i et større endetidsdrama. For verden går mot en radikalt annerledes destinasjon, og svært få har den nødvendige mentale ballast til å ta innover seg hamskiftet. Karakterdannelse er derfor den ARMERING tenkende mennesker trenger i dag.

Dog: Karakterdannelse er uansett bare det nest beste etter å bli innviet i esoteriske innsikter fra tradisjonen, men veiene til de sistnevnte er effektivt blokkert for nesten alle. Sølvmedaljen er vanskelig nok å tilkjempe seg. Og ingen utsteder garantier for deg. Karakterdannelse handler ikke om å lese seg ihjel på en litterær kanon anbefalt av konsensus, men å velge de avenyer som hever deg til nye plan og utvider din indre livsverden. Dessuten handler det om å utforske nye terreng som ikke er tegnet inn på kartene til tradisjonen.  Hvem dette behovet gjelder for kan bare hver enkelt vite.

Nå som stien nærmer seg slutten, vil vi få servert to symbolske fortellinger om karakterdannelse og ridderlighet av Jens Bjørneboe: «Tors ferd til Utgard-Loke» og «Parsifal».

* * * * * *

TORS FERD TIL UTGARD-LOKE

De fleste av dere som sitter her har hørt om Tors ferd til Utgard-Loke. Dere vet at da Tor og hans menn kom til Utgard-Lokes borg, da ble de budt inn for å prøve seg i de idretter som hver kunne best. Men de tapte i alle. Alt de prøvet på, klarte de så dårlig at Utgard-Lokes folk lo høyt av dem. Alt gikk dårlig, i alt tapte de, alt gjorde de galt. Til og med Tor som var den sterkeste av gudene, slapp riktig dårlig fra det; og da de gikk bort fra Utgard-borgen, var de sikre på at de aldri ville seire over Lokes menn.

Først senere fikk de vite at utfallet av idrettene nok hadde vært anderledes enn det hadde sett ut til der inne. Da Tor ikke hadde klart den styrkeprøve å tømme Utgard-Lokes drikkehorn, da kom det seg av at hornet nådde helt ned til havet, og at det var verdens store hav som Tor hadde drukket av, og at han hadde drukket slik i den tredje slurken at havet var sunket flere tommer over hele verden og Utgard-folkene var blitt bleke av skrekk.

Death

Da Tor hadde tatt brytetak med den gamle kjerringen Elde, og bare hadde brutt henne i kne med det ene benet, da hadde det vært alderen selv han kjempet med.

Og da Tor bare hadde klart å løfte Utgard-Lokes katt så høyt at den såvidt løftet den ene poten opp fra gulvet, da hadde det i virkeligheten vært Midgardsormen selv han hadde løftet, — og det slik at den næsten hadde mistet taket som den har om jorden. Og latteren som gudene hadde hørt fra Utgard-folkene, det hadde ikke vært noen latter, men i virkeligheten var det Lokes folk som skrek av angst.

Slik gikk det til at hver gang Tors folk vant en seier, da trodde de selv at de tapte. Og Midgardsormen er den største og siste og frykteligste av alle drager, og den har slynget seg fast omkring jorden.

Nu er det på samme måte med menneskene når de prøver å gjøre noe som er godt og riktig; Utgard-Loke, kongen over Utgard-borgen, bruker trollkunstene sine og får oss til å tro at vi har tapt, eller til å tro at det et menneske kan makte, det er så lite at det ikke monner noe å gjøre det. For Utgard-Loke vet at bare menneskene mister motet, da vil han seire.

Men i virkeligheten er det slik, at når menneskene taper uten å miste motet, da skriker Utgard-Lokes folk av angst.

– Jens Bjørneboe –

* * * * * *


PARSIFAL

Dere vet at Adam hadde en sønn som het Kain. Han slog sin bror ihjel, og han fikk mange sønner selv. Disse sønnene het Jabal Kain, Jubal Kain, og Tubal Kain. De lærte menneskene å bygge hus og templer, fløyter og strengespill, verktøy og våpen. Tubal Kain var den første som kunne synge, og han laget den første harpe. De fikk mange, mange barn, og de bredte seg ut over hele verden. Kains sønner kom til å bo i alle land.

I et land som het Wales bodde der elleve Kain-sønner i en stor borg. De var brødre og red på hester, og var kledd i rustninger av stål. Deres store glede var å kjempe med andre riddere, og når de hørte om turneringer noe sted, da drog de alltid dit hen for å kjempe.

På den tiden var landet uten konge, og alle kjempet mot hverandre og la landet øde, slik at der kom ulykke over alle. I skogene, i klippehulene, bodde vakre jomfruer, men omflakkende riddere skremte dem bort eller tok dem til fange. Men ved London stod en stor sten, og i den stenen var der vokset fast et sverd. Alle visste at den som kunne trekke sverdet ut, skulle bli konge over hele riket, og alle prøvet, men ingen klarte å rokke sverdet så meget som en halv tomme.

En gang kom der ridende en gutt forbi; han skulle hjem og hente et sverd for sin eldre bror som var så gammel at han allerede kunne være med på turneringene, men så fikk hans se sverdet som stod i stenen, og eftersom han ikke visste hva det var for et sverd, så tenkte han at han kunne ta det isteden, — så slapp han å ride helt hjem efter brorens. Han tok sverdet med seg uten å merke noe, og slik kom det frem at han måtte være kongen over landet.

Fredløs

Han het Arthur, og samlet hundreogåtteogførti av de beste og edleste riddere i verden om seg, og satt med dem om det runde bord. Han bragte orden i landet og i mange andre land, og overalt hvor noe var galt eller urettferdig, eller når noe ondt hendte, da reiste én eller flere av Arthurs riddere dit og kjempet for rettferdigheten. De drog på eventyr i den vide verden, og den sterkeste og modigste av dem het Lancelot. Han kunne ikke tape i kamp. Men rundt det runde bord stod hundreogfemti stoler, og kongen og ridderne var bare hundreogniogførti tilsammen, så setet ved siden av Lancelot stod tomt. Det ventet på sin mann. Og han var ennu ikke født. I det sete måtte ingen sitte.

Men Lancelot elsket dronning Gunniver, kong Arthurs dronning. En gang mens han lette efter eventyr, kom ridder Lancelot til en fjern, fjern borg, og kongen på den borgen nedstammet fra Josef av Arimatea, han som hadde tatt Kristus ned av korset og begravet ham. Josef av Arimatea hadde samlet blodsdråpene fra Herrens sår i sin skål, og denne skålen het Den hellige Gral. Den hadde meget stor tryllekraft, og var helligere enn alle andre ting. Borgherren hadde Gral i sin forvaring, og en gang fikk Lancelot se den. Det glemte han aldri.

Men borgherrens datter elsket Lancelot og bad ham bli hos dem, for Lancelot var da den største ridder i verden. Men Lancelot svarte:

«Du er fjorten år, og du ligner de blomster som kommer opp av jorden før Påske. Men min kjærlighet ville være som den tørre og hete sommer. Derfor må du vente, og finne en annen. Og når din sommer er kommet, da vil jeg ikke lenger være den største ridder, for blant de unge pager, blant dem som rekker oss vin og vann og nye lanser ved turneringene, blant de helt unge pager, der står allerede min overmann. Ham skal du velge.»

Allikevel fikk Lancelot en sønn med henne, men han vokste opp langt borte og Lancelot så ham ikke. Lancelot drog ut i verden, og han møtte ikke noen ridder som kunne beseire ham og kaste ham av sadlen. Han fant ingen overmann. Men efter mange år møtte han en fremmed ridder i hvit rustning, med rødt kors på skjoldet, og Lancelot kjempet med ham. Da tapte Lancelot. Men den hvite ridderen het Galahad, og var Lancelots sønn.

En dag satt alle de hundreogåtteogførti riddere og kong Arthur selv samlet om det runde bord, og plutselig kom et veldig lys mellem dem og ridder Galahad stod hos dem. Der var en gammel mann som førte ham, og han satte Galahad i den ledige stolen og sa:
«Lenge før du sov og vokste i din mors legeme, har denne plass ventet på deg.» —

Og plutselig så alle ridderne Den hellige Gral midt mellem seg, så ble den borte igjen. Men de følte at den som har vært nær Den hellige Gral, han kan aldri mere tenke på noe annet enn den. Og han kan ikke for alt i verden la være å søke efter den. Så de stod alle sammen opp og sverget at de til sin død aldri ville tenke på annet enn å søke efter Gral.

Men med de elleve brødrene i Wales, Kain-sønnene, gikk det dårlig. De var gode og tapre riddere, men én efter én mistet de livet i turneringer. Til slutt var der bare én igjen av dem, og han hadde ingen barn. Hans hustru tigget og bad ham, og lenge holdt han seg borte fra alle ridderkamper og eventyr.

Endelig ventet de at et barn skulle komme til jorden, og like før timen var kommet, drog ridderen avsted til turnéring. Da orket han ikke å vente lenger. Barnet ble født, og det var en sterk gutt, og da budet kom frem til faren, lå ridderen strakt på båren, og der rant blod av rustningen hans.

For at gutten aldri skulle se en ridder, aldri se en rustning eller lanse, og aldri få lyst på ridderskapet selv, drog moren inn i en fjern, dyp skog med ham og lot ham vokse opp der. Han lærte hverken våpenbruk eller folkeskikk, og hadde lite forstand. Han visste ikke engang om sitt eget navn. Men i virkeligheten hadde han navnet Parsifal, og det navn hadde aldri noe menneske brukt før ham. Men Parsifals mor het Herzelaide. Slik gikk det til at Parsifal nedstammet fra Kain.

Men ridderne om det runde bord drog ut for å søke Gral, og det var vanskeligere og tyngre og lengere enn noe annet eventyr. De gikk seg vill i landene, og uten å vite det, gjorde de vanskelighetene større for seg selv og hverandre. Langt og lenge, i mange år, streifet de om uten å finne Gral, og de ble fortvilet inntil døden, og de tålte ikke synet av hverandre, — og når to Gralsriddere møttes, da kjempet de mot hverandre.

Men Parsifal forlot sin mor Herzelaide, og kom til kong Arthurs slott, hvor enda noen av ridderne var hos ham. Og Parsifal var som en vill hjort fra skogen, han hadde ingen forstand, og han hadde aldri sett et sverd eller en rustning før. Han trodde at ridderne var Guds hellige engler. Han kjente ingen forskjell på godt og ondt, og visste intet om ridderskapets lover, eller om reglene for riddernes turneringer. Allikevel ble han en ridder, bedre enn noen annen. Men han måtte lære meget og streifet lenge om i verden. Så kom han til Gralsborgen, hvor kongen var såret og syk. Denne kongen het fiskerkongen Amfortas.

Men selv om Parsifal hadde lært meget, av tapperhet, mot og utholdenhet, så glemte han å spørre fiskerkongen om smertene, og om hvor han var såret. For Parsifal hadde enda ikke lært det som var nødvendig for den som skal finne Gral; han hadde ikke lært å føle andres smerter like sterkt som sine egne. Derfor måtte han igjen ut i verden for å lære mer, og for å få mer forstand.

I mange år streifet han omkring.

Med de andre riddere og med den edle Lancelot gikk det slik at de nu ofte kjempet for en sak uten at den var rettferdig, men bare kjempet for å kjempe eller for å vinne ære. Alltid kjempet de mot hverandre, og tapre menn ble liggende igjen i gresset hvor de hadde vært. Til slutt la der seg hat og mørke over dem, slik at de kjempet mot hverandre i store slag og drepte hverandre som ulver. Og Arthurs rike ble svakt og fattig og var ikke to hasselnøtter verdt, folket gråt og ingen var trygge for ridderne. Og Lancelot kjempet mot kongen og drepte gamle venner, og kong Arthur selv ble drept av sin egen sønn.

For hvis Gralsridderne glemmer Gral, da dreper de hverandre. Ridder Galahad så ingen noe til.

Men han og Parsifal traff hverandre, og sammen fant de Den hellige Gral. Men det er en annen og meget lang historie.

– Jens Bjørneboe –

Berømmelse

Advertisements

Read Full Post »