Av André Bjerke, fra diktsamlingen Slik bærer frøet skissen til et tre (1954)
Det finnes stunder da ditt uerkjente
og indre liv blir løftet fra personen
som flammens lys fra veken, og som tonen
i frigjort klang blir løst fra instrumentet.
Og du er bare speilet som vil hente
et gjenskinn fra den skjulte regionen:
det store havblikk, illuminasjonen,
hvor alt i deg er åpnet for å vente.
Det er den største prøve. Alt kan hende
når støv og stjerne tyder ditt symbol:
Den fjerne ting blir nær, den nære fjern.
Fra havet stiger opp en usett sol,
og alt beror på deg om du skal brenne
til kull og aske – eller herdet jern.
Vindskeivt 