Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.
Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.
Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.
Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.
Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet. Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på 500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?
Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre. Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.
Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.
I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.
Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.
I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.
Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?
Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:
“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.
Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.
Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:
“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…
We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.
For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.
Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter da i saksa.
Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.
Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.
Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.
At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti. Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.
I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?
Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle. Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:
«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.
The AGGREGATE of our joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward, every creator and destroyer of civilization, every king and peasant, every young couple in love, every mother and father, hopeful child, inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust suspended in a sunbeam.
The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they are to kill one another, how fervent their hatreds.
Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.
The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.
It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»
Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.
Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.
Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.
Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.
Vindskeivt 
