Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mars, 2010

Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.

Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.

Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.

michael_kenna_70

Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.

Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet.  Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i  Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på  500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?

michael_kenna_72

Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre.  Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.

Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.

I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.

Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.

På kanten av stupet

I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.

Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?

Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:

“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.

Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.

Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:

“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…

We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.

Wie viele Erdbällchen sind Genug

For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.

Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter  da i saksa.

Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.

Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan  tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.

Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.

At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti.  Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.

I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?

Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle.  Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:

«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.

The AGGREGATE of our  joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and  economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward,  every creator and destroyer of civilization, every king and peasant,  every young couple in love, every mother and father, hopeful child,  inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt  politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and  sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust  suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of  some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they  are to kill one another, how fervent their hatreds.

Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.

The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.

It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»

Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.

Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.

Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.

Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.

Reklamer

Read Full Post »

Og Obama som neoliberalismens Gorbatsjov? Før vi kan tillate oss et slikt tankeeksperiment kan det være riktig å minne seg selv på følgende: Man skal ikke ta for lett på å gjøre analogien fra Sovjetunionens endetid anvendelig for det amerikanske regimet i begynnelsen av det 21. århundret.

Historisk bevisste observatører kan aldri garantere at analogier er sammenlignbare for hensikten med deres eksersis. En bør passe seg for å ikke høste mer visdom av en erfaring enn den rommer.

Man blir utvilsomt klokere av å studere historie, men det gjelder å forstå den historiske analogis begrensninger. Hendelser har en innviklet struktur, og det er vanskelig å foregripe samspill eller sammentreff mellom ulike opptrinn. I tillegg kan man aldri utelukke jokere [wild cards]: Begivenheter eller personer som vrir utviklingen i en helt ny retning.

Tidsåndens føringer og livsløpet til systemets bakenforliggende strukturer vil uansett måtte tillegges en enorm overvekt. Og skal man ambisiøst føye til fortellingens metafysikk, blir lerretet altfor stort til at det kan blekes her. (Det ville forøvrig ha vært en kjettersk tanke innenfor modernistisk historiografi bare å komme på en slik tilnærming. Teologiens katakomber er blokkert inntil videre.) Etter å ha lagt generelle motforestillinger til grunn, kan man så prosedere narrativet om Bush som neoliberalismens Bresjnev [om neoliberalismen, se Pierre Bourdieus artikkel].

Motivet er ikke å påberope seg historisk riktighet i form av empirisk ”korrespondansesannhet” [se ”Husvennen og sannhetens vesen”], men intuitivt belyse symmetrier som er potensielt instruktive: En GRUNNFORTELLING om hybris, tragiske skikkelser, maktens senit og dens korrumpering, stagnasjon og undergang. Jevnføring av aktørenes psykobiografier og statenes styresett er derfor digresjoner i denne sammenheng. Her sees det igjennom et annet okular: For det er den geopolitiske tragediens ARKETYPER som sammen utgjør brennpunktet for linsens objektiv.

KORRELASJONEN AV KREFTER…

I slutten av 1970-årene trodde man at Sovjetimperiet var kommet for å bli. USA var på defensiven og demoralisert etter Vietnam og Nixons Watergate. Og den iranske revolusjonen gjorde ydmykelsen komplett. Mellom Nixon og Reagan1 var supermakten ledet av to ubetydelige presidenter som ikke en gang var middelmådige. Den andre supermakten var i det minste ledet av en middelmådighet: Leonid Bresjnev.

Ved slutten av tiåret ruvet Bresjnevs Sovjet, men da mest som et fastfrosset og kolossalt byråkratisk isfjell større i utstrekning og volum enn Antarktis. Utad var imperiet på militær frammarsj, selv om stagnasjonen og den store søvnen for lengst hadde inntruffet i dets hjerte.

Moskvas politiske fangarmer slynget seg ut av kjerneområdet i Øst-Europa og strakk seg til Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Det indiske hav og Sørøst-Asia. Kreml var overbevist om at historiens tidevann var på sosialismens side. Invasjonen av Afghanistan var et fatalt feilgrep som ble gjort i disse mentalt svake øyeblikk.

Tidevannet skulle trekke seg tilbake. Et illevarslende jærtegn som bar bud om en kommende tsunami. Senere kjent som den neoliberale flodbølge. I 1980-årene var det Sovjetunionen som var på defensiven, og dens regenter arbeidet overtid. Motsetningene tårnet seg opp. Utfallet kjenner alle.

Bresjnev har blitt stående som arketypisk symbol for et politisk systems stagnasjon og korrumpering på høyden av dets innflytelse. Når maktens sol står i senit blendes herskernes utsikt mot avgrunn og fall. Hvert skritt som tas på toppen kan raskt bli fatalt.

Arvingene kan ikke unngå å starte på den sti som ble tråkket opp før dem. Sporet til den forløsende vei vekk fra avgrunnen kommer gjerne enten for sent eller aldri på tindens smale spiss.

Tiåret etter den andre verdens forsvinningsnummer var på mange måter en steril og politisk ”dødtid”. Provinsiell dramatikk på Balkan, Kaukasus, Afrika og Midtøsten var alvorlig nok for de det gjaldt, men hadde ingen umiddelbar betydning for kloden som helhet. Vestlig TRIUMFALISME generelt og amerikansk spesielt ledet an til konklusjonen om ”historiens slutt” og neoliberalismens ideologiske tusenårsrike. Clinton-årene var imidlertidig preget av intetsigende middelmådighet, og verdens gjenværende supermakt var i drift uten noen strategisk horisont å strekke seg etter.

Neoliberalismens sol stod i senit ved årtusenskiftet og blendet dens ideologer. Været var riktignok stille, men lummert og klamt. Mørke skyer brygget seg opp med torden og storm i lasten. Ikke alle var fornøyde med tingenes tilstand. Enhver eksisterende verdensorden vil før eller siden bli utfordret. Motsetningene tårnet seg opp igjen: Stasjonær tilstand til tross, en langsom avvikling har omsider blitt iverksatt. Her var Bush ufrivillig sjefsarkitekten.

Man skal ikke tilllegge ham for mye betydning – muligens var Dick Cheney2 til tider den EGENTLIGE presidenten, og andre krefter manipulerte stadig vekk Bush – men han blir i det minste stående som selve symbolet på den geopolitiske omveltning som ble iverksatt. Det paradoksale med Bush-regimet var at det ikke bare søkte å konsolidere og utvide det globale grepet, men samtidig demontere strukturene som USA selv installerte etter 2.verdenskrig. Den første perioden til Bush var preget av et revolusjonært opprør mot de normer og regler USA selv hadde vært premissleverandør for.

Svulstig demokratiretorikk til tross: Bush var en viktig drivkraft for en de facto REVERSERING av Huntingtons demokratibølge. Bush, Putin og Hu Jintao utgjorde ubevisst et autokratisk triumvirat, en de facto autokratisk akse Washington-Moskva-Beijing. Washington var riktignok kvasiautoritær, men økt overvåkning av dissentere og et globalt nettverk av torturkamre – med Abu Ghraib og Guantanamo som de mest ikoniske filialene – gjorde den daværende presidenten til en tapt sak for både støttespillere og PR-byråer.

ETTERMÆLE OG FØLGER

Ingen hadde gjort mer for å spille ballen over i hendene på motkreftene enn nettopp Bush. For alle verdens subversive krefter var Bush i virkeligheten en VELGJERNING og kontrastvæske som avdekket motsetningene som Clinton og hans allierte med hell glattet over. Bush gjorde slutt på den politiske dødtiden som kjennetegnet det sterile 1990-tallet, og ga historien et NYTT MOMENTUM. Kimen til nye utopier ble sådd i undergrunnstenkningen i Bush-epoken. Det er ikke utenkelig at noen TENKENDE subversive i sitt stille sinn foretrekker å applaudere Bush som fødselshjelper for det kommende, framfor å fordømme ham som konvensjonelle sosialliberalere og sosialister har hatt for vane å gjøre.

At mange radikale amerikanere stemte på Obama grunnet aversjonen mot Bush og republikanerne er kanskje forståelig, men ikke nødvendigvis rasjonelt fra et krisemaksimerende perspektiv. Når de i dag føler seg desillusjonerte over å ha satset på gal hest, burde de ikke være overrasket. Obama har ALLTID vært sentrumsorientert, og er Clintons overmann i kunsten å glatte over motsetningene. Uavhengig av hva Nobelkomitéen måtte mene, så er det ikke sikkert at Obama makter stort annet enn å UTSETTE en uunngåelig endring av de geopolitiske konstellasjonene. Noe Obama mellom linjene selv sier han er forberedt på.

Hvorvidt Bush var det rådende paradigmets politiske reinkarnasjon av Bresjnev, vil vise seg. I likhet med Bresjnev skummet han fløten av forgjengernes fortjenester mens han (utad) stod på maktens ulitmate tinder. Og i likhet med Bresjnev medvirket han sterkt til stagnasjon og tilbakegang. Bresjnev spilte også ballen i hendene på motkreftene, og førte sammen usannsynlige sengepartnere som siden ble bitre fiender. F.eks islamske fundamentalister og amerikanske statsmenn.

Dersom Bush er Bresjnev redux, er Obama da den amerikanske ekvivalenten til Gorbatsjov? Det vil vise seg, men Gorbatsjov var også en mann som glattet over motsetningene ute i verden. Og i likhet med Gorbatsjov så er også Obama uhyre mer populær i utlandet enn på hjemmebane. Obamas evne til å styre unna avgrunnen vil bli den store prøvesteinen på unngåelse av den politiske skjebne som ble Gorbatsjov til del.

Hvem som da er neoliberalismens svar på Deng Xiaoping – radikal reformator, konservator og konsolidator simultant – skal være usagt. For han eller hun finnes kanskje ikke. Iallfall ikke om endetiden til det rådende paradigmet allerede har slått inn sine første bølger på historiens sandbanker. Bush og hans håndlangere har skapt sterke føringer. De lever nå sitt eget liv.

APROPOS:

1 Dette vil falle enkelte lesere tungt for brystet: Undertegnedes mening er at Nixon har et ufortjent dårlig rykte, mens Reagan derimot har et ufortjent godt ettermæle på den KONVENSJONELLE høyresiden (her snakker jeg ikke om det AUTENTISKE, tradisjonelle og antiliberale høyre). Nixon hadde riktignok blod på sine hender som mange andre statsledere – i hans tilfelle Chile, Laos, Vietnam og Kambodsja – men viste storsinn da han åpnet Kina og hadde avspenning med Sovjetunionen. Et ”storsinn” som selvfølgelig var avledet fra naken maktpolitikk, men som ble framført med verdighet overfor motparten.

Nixon behandlet russerne og kineserne som MORALSKE LIKEMENN. Og han evnet å legge av seg hyklersk og pretensiøs demokratiretorikk. Nixons politiske diskurs var kjemisk renset for hersketeknikken kalt ”menneskerettigheter”, og han belærte aldri sine kolleger. Den kalde krigen var for ham et spørsmål om supermaktenes respektive sfærer og geopolitisk ekvilibrium [triangulært diplomati]: Verden var ikke delt inn i onde og gode regimer, men funksjonslike stater med hver sine LEGITIME INTERESSER.

Hans fall til tross: I ettertid fortoner han seg som en stor statsmann. Ikke av Bismarcks støpning, men alt annet enn middelmådig. Ettermælet til Nixon fortjener definitivt flere nyanser enn hva forstokkede liberalere og den KONVENSJONELLE venstresiden er i stand til å formidle.

2 Når man først har iverksatt analogileken, kan man vel kanskje kalle mørkemannen Cheney for neoliberalismens svar på Jurij Andropov? [KGB-sjef 1963-1978 og sovjetisk statsoverhode 1982-1984. Mye kunne ha vært annerledes om det var ham, og ikke Bresjnev som (offisielt) styrte landet 1964-1982.]

Read Full Post »