Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Geopolitikk’ Category

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Reklamer

Read Full Post »

Og Obama som neoliberalismens Gorbatsjov? Før vi kan tillate oss et slikt tankeeksperiment kan det være riktig å minne seg selv på følgende: Man skal ikke ta for lett på å gjøre analogien fra Sovjetunionens endetid anvendelig for det amerikanske regimet i begynnelsen av det 21. århundret.

Historisk bevisste observatører kan aldri garantere at analogier er sammenlignbare for hensikten med deres eksersis. En bør passe seg for å ikke høste mer visdom av en erfaring enn den rommer.

Man blir utvilsomt klokere av å studere historie, men det gjelder å forstå den historiske analogis begrensninger. Hendelser har en innviklet struktur, og det er vanskelig å foregripe samspill eller sammentreff mellom ulike opptrinn. I tillegg kan man aldri utelukke jokere [wild cards]: Begivenheter eller personer som vrir utviklingen i en helt ny retning.

Tidsåndens føringer og livsløpet til systemets bakenforliggende strukturer vil uansett måtte tillegges en enorm overvekt. Og skal man ambisiøst føye til fortellingens metafysikk, blir lerretet altfor stort til at det kan blekes her. (Det ville forøvrig ha vært en kjettersk tanke innenfor modernistisk historiografi bare å komme på en slik tilnærming. Teologiens katakomber er blokkert inntil videre.) Etter å ha lagt generelle motforestillinger til grunn, kan man så prosedere narrativet om Bush som neoliberalismens Bresjnev [om neoliberalismen, se Pierre Bourdieus artikkel].

Motivet er ikke å påberope seg historisk riktighet i form av empirisk ”korrespondansesannhet” [se ”Husvennen og sannhetens vesen”], men intuitivt belyse symmetrier som er potensielt instruktive: En GRUNNFORTELLING om hybris, tragiske skikkelser, maktens senit og dens korrumpering, stagnasjon og undergang. Jevnføring av aktørenes psykobiografier og statenes styresett er derfor digresjoner i denne sammenheng. Her sees det igjennom et annet okular: For det er den geopolitiske tragediens ARKETYPER som sammen utgjør brennpunktet for linsens objektiv.

KORRELASJONEN AV KREFTER…

I slutten av 1970-årene trodde man at Sovjetimperiet var kommet for å bli. USA var på defensiven og demoralisert etter Vietnam og Nixons Watergate. Og den iranske revolusjonen gjorde ydmykelsen komplett. Mellom Nixon og Reagan1 var supermakten ledet av to ubetydelige presidenter som ikke en gang var middelmådige. Den andre supermakten var i det minste ledet av en middelmådighet: Leonid Bresjnev.

Ved slutten av tiåret ruvet Bresjnevs Sovjet, men da mest som et fastfrosset og kolossalt byråkratisk isfjell større i utstrekning og volum enn Antarktis. Utad var imperiet på militær frammarsj, selv om stagnasjonen og den store søvnen for lengst hadde inntruffet i dets hjerte.

Moskvas politiske fangarmer slynget seg ut av kjerneområdet i Øst-Europa og strakk seg til Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Det indiske hav og Sørøst-Asia. Kreml var overbevist om at historiens tidevann var på sosialismens side. Invasjonen av Afghanistan var et fatalt feilgrep som ble gjort i disse mentalt svake øyeblikk.

Tidevannet skulle trekke seg tilbake. Et illevarslende jærtegn som bar bud om en kommende tsunami. Senere kjent som den neoliberale flodbølge. I 1980-årene var det Sovjetunionen som var på defensiven, og dens regenter arbeidet overtid. Motsetningene tårnet seg opp. Utfallet kjenner alle.

Bresjnev har blitt stående som arketypisk symbol for et politisk systems stagnasjon og korrumpering på høyden av dets innflytelse. Når maktens sol står i senit blendes herskernes utsikt mot avgrunn og fall. Hvert skritt som tas på toppen kan raskt bli fatalt.

Arvingene kan ikke unngå å starte på den sti som ble tråkket opp før dem. Sporet til den forløsende vei vekk fra avgrunnen kommer gjerne enten for sent eller aldri på tindens smale spiss.

Tiåret etter den andre verdens forsvinningsnummer var på mange måter en steril og politisk ”dødtid”. Provinsiell dramatikk på Balkan, Kaukasus, Afrika og Midtøsten var alvorlig nok for de det gjaldt, men hadde ingen umiddelbar betydning for kloden som helhet. Vestlig TRIUMFALISME generelt og amerikansk spesielt ledet an til konklusjonen om ”historiens slutt” og neoliberalismens ideologiske tusenårsrike. Clinton-årene var imidlertidig preget av intetsigende middelmådighet, og verdens gjenværende supermakt var i drift uten noen strategisk horisont å strekke seg etter.

Neoliberalismens sol stod i senit ved årtusenskiftet og blendet dens ideologer. Været var riktignok stille, men lummert og klamt. Mørke skyer brygget seg opp med torden og storm i lasten. Ikke alle var fornøyde med tingenes tilstand. Enhver eksisterende verdensorden vil før eller siden bli utfordret. Motsetningene tårnet seg opp igjen: Stasjonær tilstand til tross, en langsom avvikling har omsider blitt iverksatt. Her var Bush ufrivillig sjefsarkitekten.

Man skal ikke tilllegge ham for mye betydning – muligens var Dick Cheney2 til tider den EGENTLIGE presidenten, og andre krefter manipulerte stadig vekk Bush – men han blir i det minste stående som selve symbolet på den geopolitiske omveltning som ble iverksatt. Det paradoksale med Bush-regimet var at det ikke bare søkte å konsolidere og utvide det globale grepet, men samtidig demontere strukturene som USA selv installerte etter 2.verdenskrig. Den første perioden til Bush var preget av et revolusjonært opprør mot de normer og regler USA selv hadde vært premissleverandør for.

Svulstig demokratiretorikk til tross: Bush var en viktig drivkraft for en de facto REVERSERING av Huntingtons demokratibølge. Bush, Putin og Hu Jintao utgjorde ubevisst et autokratisk triumvirat, en de facto autokratisk akse Washington-Moskva-Beijing. Washington var riktignok kvasiautoritær, men økt overvåkning av dissentere og et globalt nettverk av torturkamre – med Abu Ghraib og Guantanamo som de mest ikoniske filialene – gjorde den daværende presidenten til en tapt sak for både støttespillere og PR-byråer.

ETTERMÆLE OG FØLGER

Ingen hadde gjort mer for å spille ballen over i hendene på motkreftene enn nettopp Bush. For alle verdens subversive krefter var Bush i virkeligheten en VELGJERNING og kontrastvæske som avdekket motsetningene som Clinton og hans allierte med hell glattet over. Bush gjorde slutt på den politiske dødtiden som kjennetegnet det sterile 1990-tallet, og ga historien et NYTT MOMENTUM. Kimen til nye utopier ble sådd i undergrunnstenkningen i Bush-epoken. Det er ikke utenkelig at noen TENKENDE subversive i sitt stille sinn foretrekker å applaudere Bush som fødselshjelper for det kommende, framfor å fordømme ham som konvensjonelle sosialliberalere og sosialister har hatt for vane å gjøre.

At mange radikale amerikanere stemte på Obama grunnet aversjonen mot Bush og republikanerne er kanskje forståelig, men ikke nødvendigvis rasjonelt fra et krisemaksimerende perspektiv. Når de i dag føler seg desillusjonerte over å ha satset på gal hest, burde de ikke være overrasket. Obama har ALLTID vært sentrumsorientert, og er Clintons overmann i kunsten å glatte over motsetningene. Uavhengig av hva Nobelkomitéen måtte mene, så er det ikke sikkert at Obama makter stort annet enn å UTSETTE en uunngåelig endring av de geopolitiske konstellasjonene. Noe Obama mellom linjene selv sier han er forberedt på.

Hvorvidt Bush var det rådende paradigmets politiske reinkarnasjon av Bresjnev, vil vise seg. I likhet med Bresjnev skummet han fløten av forgjengernes fortjenester mens han (utad) stod på maktens ulitmate tinder. Og i likhet med Bresjnev medvirket han sterkt til stagnasjon og tilbakegang. Bresjnev spilte også ballen i hendene på motkreftene, og førte sammen usannsynlige sengepartnere som siden ble bitre fiender. F.eks islamske fundamentalister og amerikanske statsmenn.

Dersom Bush er Bresjnev redux, er Obama da den amerikanske ekvivalenten til Gorbatsjov? Det vil vise seg, men Gorbatsjov var også en mann som glattet over motsetningene ute i verden. Og i likhet med Gorbatsjov så er også Obama uhyre mer populær i utlandet enn på hjemmebane. Obamas evne til å styre unna avgrunnen vil bli den store prøvesteinen på unngåelse av den politiske skjebne som ble Gorbatsjov til del.

Hvem som da er neoliberalismens svar på Deng Xiaoping – radikal reformator, konservator og konsolidator simultant – skal være usagt. For han eller hun finnes kanskje ikke. Iallfall ikke om endetiden til det rådende paradigmet allerede har slått inn sine første bølger på historiens sandbanker. Bush og hans håndlangere har skapt sterke føringer. De lever nå sitt eget liv.

APROPOS:

1 Dette vil falle enkelte lesere tungt for brystet: Undertegnedes mening er at Nixon har et ufortjent dårlig rykte, mens Reagan derimot har et ufortjent godt ettermæle på den KONVENSJONELLE høyresiden (her snakker jeg ikke om det AUTENTISKE, tradisjonelle og antiliberale høyre). Nixon hadde riktignok blod på sine hender som mange andre statsledere – i hans tilfelle Chile, Laos, Vietnam og Kambodsja – men viste storsinn da han åpnet Kina og hadde avspenning med Sovjetunionen. Et ”storsinn” som selvfølgelig var avledet fra naken maktpolitikk, men som ble framført med verdighet overfor motparten.

Nixon behandlet russerne og kineserne som MORALSKE LIKEMENN. Og han evnet å legge av seg hyklersk og pretensiøs demokratiretorikk. Nixons politiske diskurs var kjemisk renset for hersketeknikken kalt ”menneskerettigheter”, og han belærte aldri sine kolleger. Den kalde krigen var for ham et spørsmål om supermaktenes respektive sfærer og geopolitisk ekvilibrium [triangulært diplomati]: Verden var ikke delt inn i onde og gode regimer, men funksjonslike stater med hver sine LEGITIME INTERESSER.

Hans fall til tross: I ettertid fortoner han seg som en stor statsmann. Ikke av Bismarcks støpning, men alt annet enn middelmådig. Ettermælet til Nixon fortjener definitivt flere nyanser enn hva forstokkede liberalere og den KONVENSJONELLE venstresiden er i stand til å formidle.

2 Når man først har iverksatt analogileken, kan man vel kanskje kalle mørkemannen Cheney for neoliberalismens svar på Jurij Andropov? [KGB-sjef 1963-1978 og sovjetisk statsoverhode 1982-1984. Mye kunne ha vært annerledes om det var ham, og ikke Bresjnev som (offisielt) styrte landet 1964-1982.]

Read Full Post »

«Jeg sier at Europas konstruksjon må baseres på en avtale mellom franskmenn og tyskere. Først når Europa er bygget på en slik grunnmur (…) da, kan vi snu oss mot Russland. Da kan vi forsøke, en gang for alle, å forene hele Europa med Russland også, etter en nødvendig regimeendring [i Russland]. Dette er ekte europeeres program. Dette er mitt program».

«Moi je dis qu’il faut faire l’Europe avec pour base un accord entre Français et Allemands. (…) Une fois l’Europe faite sur ces bases (…), alors, on pourra se tourner vers la Russie. Alors, on pourra essayer, une bonne fois pour toutes, de faire l’Europe tout entière avec la Russie aussi, dut-elle changer son régime. Voilà le programme des vrais Européens. Voilà le mien».

– Charles de Gaulle (1949) –


rencontre_de_cultures

Den forgiftede politiske atmosfæren under starten på Irak-krigen for 7 år siden virker litt fjern i dag. Det samme gjelder de geopolitiske konstellasjonene den gang. Hvor relevant er Rumsfelds skille mellom det ”gamle” og det ”nye” Europa? Gir det noen mening å snakke om styrkede bånd mellom Frankrike, Tyskland og Russland etter at Merkel, Sarkozy og Medvedev entret scenen? For ikke å si etter at det skjedde noen ommøbleringer i Det hvite hus. Så hvorfor skrive om dette nå, dersom de transatlantiske forbindelsene tilsynelatende har ”normalisert” seg for lengst? Jo, fordi føringene som munnet ut i et foreløpig klimaks i 2003 lever videre.

Schröder, Chirac, Blair og Bush er alle ute av spillet. Bare Putin er igjen, men han holder en lavere profil. Sarkozy har – iallfall inntil nylig – blitt oppfattet som kanskje den mest proamerikanske franske presidenten noensinne, og Merkel har offisielt bifalt USA så ofte det lar seg gjøre. Hun har iallfall vært mer reservert og kritisk i tonen overfor Russland enn forgjengeren. Men samsvarer den politiske retorikken og geopolitikkens tunge føringer? Hva DIKTERER hva? Alle spørsmål så langt er bakt inne i hverandre. Et historisk tilbakeblikk på den vekslende geopolitiske dynamikken mellom Frankrike, Tyskland og Russland er forutsetningen for å si noe om de kommende utviklingstrekk.

Da Wallerstein allerede i 1980 så for seg en kommende allianse mellom franskmenn, tyskere og russere, ble han ikke tatt særlig seriøst. Utsagnet kom under den kalde krigen på sitt nest kaldeste, og verden var frosset fast i en bipolar struktur som syntes umulig å tine opp. Dessuten var det to tyske stater på hver side av Jernteppet. Wallerstein så imidlertid 20-40 år fram i tid, og historien har siden da kanskje pekt forsiktig i retning av hans kontraintuitive prognose. Geopolitiske føringer – og ikke statsledernes ideologiske motsetninger – har alltid ligget til grunn for Wallersteins resonnement, en analyse som stadig utfordres av begivenhetenes skiftende konjunkturer.

I 2003 kunne det virke som at aksen Paris-Berlin-Moskva endelig kom til å krystalliseres i kjølvannet av Irak. I 2005 derimot, mistet aksen P-B-M tilsynelatende momentum da retorikken i Berlin endret seg etter Merkels inntog: Forsoning med USA, men økt distansering fra Russland. På Rhinens vestre bredd så det ut til at Sarkozys stille revolusjon i 2007 ville få samme utfall. 3-5 år etter disse ”regimeendringene” har denne antakelsen blitt gjort til skamme. En retorisk forsoning med USA har på ingen måte svekket forholdet til Russland. Heller ikke krigen mellom Russland og Georgia i 2008 har rokket ved fundamentene til de transkontinentale forbindelser. En genuin reversering av den prorussiske linjen til Chirac og Schröder har ikke funnet sted.

pbm_globe_pf

Premissene for en konkretisering av aksen P-B-M ble lagt til grunn ved Den kalde krigens slutt. Den geopolitiske visjonen om en slik akse har imidlertid eksistert noe lengre, og idéen kan spores minst 115 år tilbake i tid. Henri de Grossouvre – leder av tenketanken ”Association Paris-Berlin-Moscou”, der også Wallerstein bidrar – skrev i 2002 det politiske manifestet Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix. Hans historie om de tapte muligheter for kontinental integrasjon starter ikke med den visjonære general Charles de Gaulle. Den begynner med Gabriel Hanotaux (1853-1944), som var Frankrikes utenriksminister fra 1894 til 1898.

Hanotaux hadde et dobbelt motiv for en tiltenkt akse P-B-M: (1) Å demme opp for britisk innflytelse på det europeiske kontinentet, og (2) øke det politiske, økonomiske og industrielle samarbeidet mellom de franske, tyske og russiske imperier. Ambisjonen til Hanotaux var bemerkelsesverdig, spesielt så kort tid etter det franske nederlaget i krigen mot prøysserne 1870-1871. Eller kanskje ikke. For bakenfor den uttalte agendaen skjulte det seg muligens et ønske om å bryte Frankrikes diplomatiske isolasjon.

Vikarierende eller ei. Vyene til Hanotaux ble møtt med entusiasme av hans prøyssisk-tyske kollega Fürst von Bülow (1849-1929) – senere rikskansler – og den russiske finansminister og greve Sergej Witte (1849-1915), kanskje mest kjent som pådriver for den transsibirske jernbanen. Blant prosjektene som Hanotaux skisserte, med støtte av Bülow og Witte, var f.eks jernbaneforbindelse mellom Paris og Vladivostok, samt mellom Berlin og Bagdad, for å nevne noe. Det efemere budskapet fra Paris og Berlin den gang var at britene ikke skulle ta fiendeskapet mellom franskmenn og tyskere for gitt.

Men, som Grossouvre skriver, ble denne glemte kimen til kontinental integrasjon effektivt likvidert. Både av utenriksministeriet i London og krefter på hjemmebane i Frankrike, Tyskland og Russland. Og det nesten 20 år før 1.verdenskrig. Hvordan ville historien ha vært om frendene Hanotaux, Bülow og Witte hadde fått gjennomslag? Grossouvre drar det så langt som å si at begge verdenskrigene kanskje kunne ha vært unngått. Uansett blir dette kontrafaktiske spekulasjoner. Nærmere 50 år skulle gå før noe tilsvarende ble satt på agendaen. Og da regner vi ikke med bilaterale pakter av begrenset varighet: Mellom franskmenn og russere – den militære alliansen 1892-1917 – eller mellom tyskere og russere – Rapallo-traktaten (1922) og Molotov-Ribbentrop-pakten (1939).

Putin_Schröder_Chirac

Verdenskrigene – som langt på vei var europeiske borgerkriger – skulle desimere Europas geopolitiske nedslagsfelt. Etter 1945 var verdens skjebne lagt i utenomeuropeiske hender. Sovjetunionen kunne kanskje sies å være det siste europeiske imperiet, men landet var like mye asiatisk som europeisk. Tyskland var delt og knust. Verdensdelens øvrige stormakter fikk også varige men, selv på vinnersiden. Franskmennene strittet lengst imot den irreversible detronisering.

Med unntak av Tito, Hoxha og Ceausescu var Charles de Gaulle – uten sammenligning forøvrig – den europeiske statslederen som sterkest motsatte seg supermaktenes formynderi. Han nektet å la seg marginalisere i en post-europeisk verdensorden, og søkte fransk gjenfødelse. Ikke ved å tviholde på koloniene, men gjennom en historisk forsoning med (vest-)tyskerne og europeisk integrasjon under fransk lederskap. Bare en skikkelse som de Gaulle hadde den nødvendige autoritet til å avvikle mesteparten av Frankrikes koloniherredømme uten å bli straffet internt.

Europeisk lederskap var ingen dårlig kompensasjon for Frankrike. Dog, uten (vest-)tyskernes dårlige samvittighet hadde ikke Frankrike fått viljen sin. Den fransk-tyske alliansen har siden 1950-tallet vært bærebjelken i europeisk stabilitet. Ringen var delvis sluttet: Med unntak av flyktige forsøk under Napoleon og Hitler, hadde Vest-Europa vært delt siden forliket i Verdun i 843. Et større sprang har imidlertid latt vente på seg: En integrasjon med Russland.

Å forene de franske og tyske mentaliteter var vanskelig nok. Å spenne bro over til den russiske er enda mer utfordrende. Så lenge Den kalde krigen varte, var en gjennomført integrasjon umulig. Men selv da ble det skapt føringer som virket forsiktig i den retning. Atter en gang er geopolitikken fødselshjelper. Og igjen var det Charles de Gaulle som skjøt den første pil mot den annen bredd. I 1944 inngikk han en allianse med Sovjetunionen for å understreke Frankrikes sentralitet i europeisk politikk, og for å distansere seg fra sine britiske og amerikanske allierte. Antikommunisten de Gaulle lot seg ikke affisere av ideologiske motsetninger med Stalin, siden han var en hardkokt realpolitiker.

Unødvendig å si, alliansen med russerne fikk kort levetid. Men de Gaulle forsøkte seg på gjentatte tilnærminger overfor Sovjetunionen også på 1960-tallet. Først etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 ble en ytterligere tilnærming lagt på is. Neste store skritt skulle tas av den vest-tyske forbundskansler Willy Brandt i 1969: Hans Ostpolitik innebar avspenning med Sovjetunionen (og kommunikasjon med øst-tyskerne).

Dmitry_Medvedev_at_the_34th_G8_Summit_7-9_July_2008-50

Det tredje store skritt ble tatt i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet: Konstruksjonen av gassledninger fra Sibir til Vest-Europa (gazoduc), som ble støttet av Frankrike og Vest-Tyskland (og selv Margaret Thatcher). Gorbatsjov proklamerte i 1987 vyene for et fjerde stort øyeblikk: Konstruksjonen av ”et felles europeisk hjem”, et Stor-Europa fra Portugal til Beringstredet.

For strategene i Washington ble tilnærmingene mellom Russland og Vest-Europa – reelle så vel som tiltenkte – i beste fall sett på som tvilsomme, og i verste fall som en potensiell undergraving av USAs globale interesser. Etter Sovjetunionens bortgang neglisjerte Jeltsin relasjonene med Frankrike og Tyskland til fordel for USA. Muligens til stor lettelse for russernes tidligere vasaller i Sentral-og Øst-Europa.

Putin reverserte denne politikken. Triumviratet Chirac-Schröder-Putin (med passiv støtte fra Kina) nektet USA og Storbritannia legitimitet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. For første gang definerte USA åpenlyst konstellasjonen P-B-M som direkte fiendtlig overfor amerikanske interesser. Det amerikanske overfallet på Irak fungerte dermed som katalysator for aksen P-B-M.

Ifølge Wallerstein vil denne aksen kanskje bli den varigste geopolitiske arven til Bush. Riktignok har relasjonene svingt siden da, og er ikke lenger i senit. Men som nevnt: Føringene lever videre. Av litt andre årsaker. Til bekymring for amerikanerne – selv under Obama – og ikke minst uroer det tidligere Østblokkland.

I 2003 virket USA uovervinnelig, selv i antagonistenes øyne. I dag er situasjonen helt annerledes: Verdens eneste supermakt er paralysert av to kriger og økonomisk regresjon. Allikevel skal man ikke se bort ifra en underliggende økonomisk krig mellom Frankrike (+ Tyskland) og USA i framtiden: Om tilgangen til energi og ressurser. Ifølge Grossouvre har denne økonomiske krigen allerede pågått lenge. Tidligere president Mitterand sa følgende under et intervju i 1995: “France does not know it but we are at war with America. Yes, a permanent, vital, economic war, a war without dead, apparently”.

Om Sarkozy ikke uttaler seg i samme ordelag, er det ikke umulig at han tenker i samme bane. Som OPPORTUNIST er han ute etter å sikre Frankrike en priviligert posisjon i verden, uansett hvilken global orden som råder. Om den er amerikansk-liberal eller kinesisk-autoritær, vil han uansett sørge for at Frankrike ikke blir marginalisert. Sarkozy vil alltid tilpasse seg. At han ikke har gjort så mye ut av sin proamerikanske retorikk, kan tyde på at han anser USAs stjerne som dalende.

Dessuten tillot han seg å være sjenerøs i tonen så lenge Bush var president: Dette fordi den politisk spedalske Bush ikke utgjorde noen trussel mot Frankrikes prestisje. Obamas umiddelbare popularitet derimot, ble møtt med ytringer om at ”USA ikke har noen rett til å belære verden”. Høres ikke det velkjent ut? Dessuten var Sarkozy den første vestlige statsleder som rykket ut for å roe gemyttene under den russisk-georgiske krigen. Hele veien var han usedvanlig sjenerøs og forståelsesfull overfor russerne.

Merkel er som nevnt mer reservert. Men som pragmatiker vil hun aldri kompromittere relasjonen med Moskva. Det samme gjelder hennes liberale utenriksminister Guido Westerwelle. Russlands posisjon som energileverandør er altfor viktig til å oversees [se særlig Bhadrakumars artikkel i Asia Times 08.01.2010: ”Russia, China, Iran redraw energy map”]. Omdirigeringer av gassdistribusjonen til eksklusiv fordel for Tyskland er underveis: Gjennom den snart ferdige gassledningen Nord Stream som går direkte fra Russland til Tyskland via Østersjøen, uten å måtte forsere transittruten Ukraina-Hviterussland-Polen.

I sør foregår et parallelt prosjekt. Det kalles for South Stream, og skal gå fra Russland via Svartehavet til Bulgaria, før den deretter fordeler seg langs to grener: Den ene mot nordvest via Serbia, Ungarn og Slovenia før den ender i Østerrike; den andre mot sørvest via Hellas og Adriaterhavet før den munner ut i Italia.

I november 2009 reiste Putin til Paris for å sikre seg fransk støtte til begge prosjekter. Noe han fikk. Konsernsjefen i det franske energiselskapet GDF Suez – Gérard Mestrallet – kalte Russland for ”en uvurderlig partner”. Sarkozy var ikke mindre beskjeden da han understreket betydningen av en felles eurorussisk sikkerhetspolitikk. De tidligere vasallene i Sentral- og Øst-Europa vil nok ikke like en slik sammenkomst, men har neppe annet valg enn å føye seg om Frankrike og Tyskland har tatt en beslutning. Amerikanerne har heller ikke mye de skulle ha sagt.

At Frankrike ønsker å selge krigsskip til Russland, viser at Sarkozy mener alvor. Sarkozys opportunisme og Merkels pragmatisme er tegn i tiden: Verden er inne i en enorm geopolitisk brytningstid der formelle allianser fra Den kalde krigen begynner å fortone seg som anakronismer. Det gir heller ikke full mening å diskutere Europa vs . Russland innenfor en EU-diskurs. For da får man ikke øye på stormaktsinteressene innenfor unionen. For Europa står ikke samlet. Og heller ikke Vesten. Frankrike er like selvbevisst som tidligere, og Tyskland er i ferd med å gjenoppdage selvbevisstheten. Russerne ønsker heller ikke å bli belært. De UFORMELLE og OVERLAPPENDE alliansene vil gjøre seg stadig mer gjeldende i denne brytningstiden.

Verden går ikke mot videre integrasjon. Men desintegrasjon. Og økt konkurranse om knappere goder. Nye stormakter reiser seg samtidig som planetens forråd krymper for hver dag. Dersom valget står mellom egen velvære og innflytelse på den ene siden, og solidaritet med resten av EU på den andre siden, så velger både franskmenn og tyskere det første.

Selv om en viss implisitt rivalisering med USA kanskje vil tilta, så kommer den langsiktige strategiske utfordringen fra det dynamiske Asia. Dersom dagens utvikling vedvarer, vil ikke Frankrike og Tyskland ha mye å stille opp med i den kommende verdensorden. Bare ved å alliere seg med Russland unngår de å marginalisere seg selv.

USA er kanskje svekket, og vil svekkes enda mer, men landet er fremdeles en supermakt. Derfor er USA heller ikke aktuell som likeverdig partner. Det motsatte kan sies om Russland. Landet er ikke en supermakt slik som det tidligere Sovjetimperiet, og er derfor i større grad enn før en likeverdig partner for Frankrike og Tyskland. En ytterligere styrking av samarbeidet innenfor energi, romfart, teknologi, økonomi og politikk er derfor ikke usannsynlig. Med tanke på demografisk tilbakegang i alle tre land og Asias styrkede posisjon, er tiden knapp. Et samarbeid bør for deres del bli en vinn-vinn-situasjon. Noe annet har de ikke råd til.

Eiffel opp ned

Read Full Post »

Not only is America not exceptional, but even American exceptionalism is not exceptional.

– Immanuel Wallerstein (1991)

* * * * * *

Our task of today, and for the next 50 years, is the task of UTOPISTICS. It is the task of imagining and struggling to create this new social order…Utopistics is the analysis of POSSIBLE utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

-Immanuel Wallerstein (1993)

* * * * * *

We can assert with confidence that the present system cannot survive. What we cannot predict is which new order will be chosen to replace it, because it will be the result of an INFINITY OF INDIVIDUAL PRESSURES.

– Immanuel Wallerstein (2008)

* * * * * *

Confusion about the future of capitalism—compounded by a confidence in technological progress beclouded by intermittent certainties of catastrophe and disaster—is at least as old as the late nineteenth century; but FEW PERIODS have proved as INCAPABLE of framing immediate alternatives for themselves, let alone of imagining those great Utopias that have occasionally broken on the status quo like a SUNBURST.

– Fredric Jameson (2008)

I ”Verdenssystemenes vekst og fall – del 1” skaffet vi oss et overblikk over hva Wallerstein mener med et ”verdenssystem”, dets dimensjoner og historiske livsløp. I del 2 skal vi skue blikket utover mot det som KAN komme. Det vil ikke handle så mye om verdenssystemet i seg selv, men det som skjer i skyggen forut for dets fall og det som måtte vokse fram i vakuumet etterpå. Wallerstein selv vil bli plassert i en større sammenheng. Etter finanskrisen har forestillingen om sammenbrudd også sneket seg inn hos enkelte liberalere. Troen på liberalismen som endestasjon er ikke like sterk som før. Wallerstein sier at politiske utopier vil få voksende aktualiet. Det store underliggende spørsmål er: Hvordan er utsiktene for utopienes framtidige gjennombrudd?

 

* * * * * *

Som Fredric Jameson presist påpeker, er det lettere å forestille seg et økologisk sammenbrudd enn at kapitalismen forsvinner. Ser man vekk ifra isolerte strømninger i u-land som Nepal og deler av Latin-Amerika – der revolusjonære bevegelser har erobret makten, men uten å skape ringvirkninger utenfor landegrensene eller regionen – så er verden i dag forbausende fattig på alternative visjoner. Selv under finanskrisen. ”Krisen” er ikke dyp nok til å provosere fram radikale endringer. Tvert imot. I Europa har den økonomisk-liberale høyresiden fremdeles politisk framgang, og styrer det meste av kontinentet. Og deres hegemoni vil nok vedvare på iallfall kort sikt. Fremmedfrykt og islamofobi er så langt sterkere drivkrefter enn ønsket om sosial omveltning.

 

Kontrasten til undergrunnen er slående. I det siste tiåret har det foregått en oppblomstring av antiliberal tenkning som forsøker å konstruere koordinatene for parallelle virkeligheter: Enten det gjelder radikale miljøaktivister, nymarxister, romantiske reaksjonære, nyreligiøse metafysikere og diverse andre overlappinger mellom alle fire. Syntesene mellom dem er kanskje de mest interessante.

Ikke minst har internett tilbudt viktige samlingspunkt for de strømninger som føler seg fremmedgjorte fra den liberale monokulturs uttrykksformer og vedtatte ”sannheter”, som omsider har slått sprekker etter årtusenskiftet. Men subversive motkrefter vil forbli marginale så lenge deres vyer ikke lar seg omsette til handling understøttet av større sosiale lag som politisk(e) subjekt(er).

Ethvert omstyrtende prosjekt som ønsker å være levedyktig og motstrøms på samme tid, må omsider forlate tenkeboksen og innta barrikadene. Men alltid er dette et spørsmål om TIMING: NÅR er det FOR TIDLIG og NÅR er det FOR SENT? De som haster av gårde for tidlig vil garantert bli effektivt hindret av systemet: Enten det gjelder Seattle i 1999 eller København i 2009. Etternølerne som feilaktig tror at korrelasjonen av krefter endelig er i deres favør er ikke mindre tragiske. Grensen mellom politisk mot og dumdristighet kan være hårfin.

De som kom for sent til selskapet skal vi ikke bruke for mye plass på, men tillater vi oss et syklisk syn på begivenhetenes gang, kan det være håp om at ethvert mislykket opprør kom FOR TIDLIG. Dvs. opprør mot det bestående som GRUNNHISTORIE, uavhengig av dets uendelige antall manifestasjoner. Som regel mislykkes de. Enten pga ufordelaktige strukturer eller mangelfullt begrepsapparat hos den målbærende teori, eller kombinasjonen av disse ulempene. Når de en svært sjelden gang lykkes, så skyldes det fordelaktige strukturer – eller kanskje oftere mangelen på dem pga politisk vakuum etter et sammenbrudd i form av en større krig eller naturkatastrofe – i KOMBINASJON med et begrepsapparat som er TILPASSET den nye virkeligheten.

 

Den siste flekken

 

Praktiske ferdigheter er like viktige som et politisk SKREDDERSYDD SPRÅK. Man må kunne kommunisere med de som er (foreløpig) integrerte i det bestående, uten nødvendigvis å gå i det beståendes semantiske feller. Noe som forblir en politisk linedans. Enhver radikal omveltning bør forberedes ved hjelp av en radikal språklig FORNYELSE [se ”Språket er Værens hus”, der Heidegger implisitt nevner disse premissene]. Pennen (eller tastaturet) er alltid et mektigere våpen enn sverdet. Men penn uten sverd er i beste fall bare en estetisk gjenstand og pryd for tanken. Omvendt er sverd uten penn også bare en estetisk gjenstand, men da som pryd for handlingen.

 

Så bør man stille seg et betimelig spørsmål: Hva er korrekt TIMING for et vellykket opprør blant subversive av diverse avskygninger, fra nymarxister til reaksjonære romantikere og nyreligiøse metafysikere? Innenfor parametrene til Wallersteins verdenssystemanalyse er svaret følgende: NÅR systemets FALL er IRREVERSIBELT, og INNENFOR VAKUUMET av det som kommer ETTER. Per i dag har vi ikke nådd dette tidspunkt.

For de som sitter fysisk på venteværelset mens ånden er langt vekk i en parallell dimensjon, så er det ikke annet å gjøre enn å utforske hva som KAN gjøres. Disse bør legge ut på en jordomseiling med idéhistorisk havnerundfart som en del av eventyret. Onde tunger vil kanskje kalle dette for eskapisme, men i en verden på vei mot stupet så er slike reiser en dyd av nødvendighet. Mens det ennå er tid.

 

Man reiser ikke til eksil i Utopia for deretter å gjenskape den identisk på ruinene av sin barndoms dal etter å ha vendt hjem. Eksilantene gjør seg selv og andre mennesker en gedigen tjeneste dersom de lar være å idealisere Utopia for mye, men heller mest mulig realistisk veier for og imot det som kan og/eller bør la seg innføre i hjemlandet. Dette gjelder særlig eksilantene som har lagt sin elsk på stedet for sin landflyktighet. Å bli innvilget asyl bør takkes med en kritisk bedømmelse av ALT velgjørerne står for, uten nødvendigvis å henfalle til rollen som djevelens advokat – i dette tilfellet er ”djevelen” det bestående – eller pragmatisk reformator. Dette for å kunne tenke klarere om Utopias fallgruver: HVILKE av Utopias egenskaper vil vi importere når vi skal reise et nytt byggverk på ruinene av det gamle?

 

Ordet UTOPI har negative konnotasjoner i store deler av den kollektive bevissthet, og er som regel nedsettende ment. Dette fordi ordet frambringer assosiasjoner til GULAG-arkippelet og Pol Pots dødsmarker, eller foranledningen til terror og vold. Eller i beste fall bare noe som ikke lar seg gjennomføre fordi det er tankespinn. Men ”utopi” er i utgangspunktet et uskyldig ord som betegner en IDEELL tilstand, og forveksles til stadighet med antonymet ”dystopi”. John Locke var jo f.eks en utopist før den engelske revolusjon i 1688. Alle revolusjonære er utopister inntil de får makten. Dette fordi de ennå ikke har klart å konkretisere den parallelle virkelighet.

Å kalle de to første tiårene etter Murens fall for ”post-utopisk” er fristende, men ikke helt korrekt. Iallfall var det ikke helt korrekt inntil i fjor, før finanskrisens utbrudd. For majoriteten var denne tiden kanskje post-utopisk i den forstand at de ikke våget å håpe på en ”bedre” verden, men for de med definisjonsmakten boblet det over av utopistisk entusiasme: Da på PLUTOKRATIETS vegne med neoliberalismen som ideologisk arsenal. Utopien var ikke det frie marked, men et program for destruksjon av kollektiver, der det tjener den økonomiske herskerklassens interesser [se også ”Reisen til helvete på første klasse”].

 

Parallelt med denne utopien vokste det også fram en såkalt ”humanitær” menneskerettighetsutopi, som var den liberale utopiens tvilling. Målene var og er klart distinkte, men den parallelle utopien kunne (og kan fremdeles) under noen omstendigheter være en de facto BUFFER mot radikal eller reaksjonær kritikk av neoliberalismen. Her handler det ikke om å ta stilling for eller imot menneskerettigheter, men å problematisere dem som potensielle trojanske hester for helt andre intensjoner. Altså som en type hersketeknikk. Bare ved å identifisere slike tvetydigheter tar man menneskerettighetene på alvor.

Den fanatiske troen på menneskerettighetsparadigmet er lys levende flere steder i dagens Vesten. Hvorvidt denne også bare er historisk betinget, vil det ikke tas stilling til i denne omgang. Men at den neoliberale utopien avgikk ved døden som dynamisk kraft i fjor, og bare tas på alvor av noen sekterikere, er det dekning for å si. Skriften på veggen er tydelig når selv økonomiske liberalister som Martin Wolf i Financial Times sier følgende i mars 2009:

 

”Another ideological god has failed. The assumptions that ruled policy and politics over three decades suddenly look as outdated as revolutionary socialism”.

 

Dersom den post-utopiske æra ikke begynte i 1989, kan det sies at den heller startet i 2008? Ikke godt å si. På overflaten: Ja. I undergrunnen har utopiene blomstret som aldri før, men de lar vente på seg i den materielle virkelighet. De er fremdeles bare tankespinn på papiret eller i cyberspace, og bæres ikke fram som konkrete prosjekter. Enda.

 

I mellomtiden vokser desillusjonen. Både blant de etablerte og de (sanne) opposisjonelle som lever i nuet. Når verken (stats)sosialismen – slik vi kjenner den fra historien – eller neoliberalismen fungerer i praksis, hva da? Fascismen i sin rene form er politisk spedalsk – høyreekstremismen er riktignok på frammarsj, men kamufleres av parlamentarisk glasur – og religiøs fundamentalisme virker frastøtende på alle som ikke er overbeviste fra før.

 

concept05B

Risikoaversjonen mot å hoppe i det ukjente er uansett større enn misnøyen med det bestående. Flertallet vil helst redde stumpene av den komfort som fremdeles eksisterer, framfor å satse stort på radikale alternativer. Sånn sett er tiden vi lever i ”post-utopisk”. Eller for å si det med Gopal Balakrishnans ord: Det er en STASJONÆR TILSTAND der historien ”slutter” først nå. Ikke i form av en liberal utopi, men som en verden uten mål og mening i drift mot en slags ”verdensløshet”. Enn så lenge.

 

Såkalte ”stasjonære” tilstander var det også gjennom nesten hele 1700-tallet fram til den franske revolusjon i 1789, og under den victorianske epoken 1837-1901/1914. Det var ikke mangel på uroligheter og begivenheter i disse lange mellomperiodene, men de utartet seg ikke til noen umiddelbar trussel mot det bestående. Spillereglene var satt.

 

Den gang som nå ble alternative tenkere delegert til undergrunnen, der de var eksilanter i Utopia. Den store forskjellen mellom datidens ”stasjonære” tilstand og dagens, er OPTIMISMEN og den klippefaste troen på fornuften som rådet den gang. Det var en slags underliggende mening med den stasjonære tilstanden, hvilket det ikke er i dag. For nå er det USIKKERHETEN som råder. Man vet at kapitalismen ikke fungerer som den burde, men man tør ikke å erstatte den med noe annet heller. Bare lindre dens negative virkninger.

Men sett at vi igjen tillater oss et syklisk historiesyn, eller i det minste holder oss innenfor verdenssystemanalysen til Wallerstein: Da faller prefikset ”post” bort som noe meningsløst, fordi dersom utviklingen ikke er lineær og intet er kommet for å bli, da er jo også den stasjonære tilstanden noe høyst midlertidig.

 

Mange liberalere vil nok føle et stort ubehag ved at flere av deres meningsfeller implisitt gir vann på mølla til Wallersteins prediksjon om verdenssystemets undergang. At selv liberalere som Martin Wolf og Niall Ferguson [se særlig hans artikkel ”An Empire at Risk”] har blitt dype framtidspessimister, at National Intelligence Council (NIC) spår en atskillig mer kaotisk verden i 2025 og at det britiske forsvarsdepartementet overgår NIC igjen, skremmer vannet av enkelte TENKENDE liberalere med kognitiv dissonans.

 

I en rapport fra 2007, åpner det britiske forsvarsdepartementet opp for at deriblant revolusjonær marxisme vil få en ny vår etter nærmere et halvt århundres dvale. Om dette blir ”marxisme” slik man så langt kjenner den, sier ikke rapporten noe om. Det er neppe sannsynlig, men det er interessant at det britiske forsvarsdepartementet – i likhet med Wallerstein – genuint tror på utopienes fornyede relevans. Dette fordi motsetningene i verden bygger seg sakte opp, og den sosiale friksjonen tiltar. Og denne rapporten ble skrevet før finanskrisen…

 

I mellomtiden foregår det markante forsøk på liberal brannslokking i den kollektive bevissthet. Blant brannslokkerne er Fareed Zakaria blant de mest prominente. I siste nummer av Newsweek oppsummerer han året 2009, og sier at det tross alt ikke stod så verst til. Selv om han medgir at det så fryktelig dystert ut i fjor høst. Ja, Vesten er riktignok på skråplanet, men Østen har derimot klart seg meget bra økonomisk sett. Dessuten har jo Obama blitt president…

 

Kina og India ble UNDERVURDERT av Vesten. Hvilket stemmer. Begge lands økonomier vokste med 6-9%, mens USA og mange vestlige land gikk tilsvarende tilbake. De viste begge at selv om deres økonomier var  sammenvevde med de vestlige lands økonomier, så var de sterke og selvstendige nok til å ikke bli med i det vestlige dragsuget.

 

Av seier kommer nederlag, av nederlag seier

Kina og India har medvirket til lav inflasjon, noe som igjen gir politikere, folk og næringsliv verden over den nødvendige ro til å planlegge framtiden. En forutsetning for stabilitet. I stedet for å fokusere på at USA mister grepet i en stadig mer post-amerikansk verden – Wallerstein var for øvrig tidligere ute med spådommen om ”post-Amerika” enn Zakaria – bør man heller fokusere på at RESTEN har reist seg, sier Zakaria. Sammenlignet med tidligere er også verden betydelig fri for store friksjoner mellom de mektigste statene. Hvorfor denne pessimismen da?

 

Zakarias svar er INFORMASJONSREVOLUSJONEN. At man stadig oppdateres på verdens elendighet i eteren medvirker til inntrykket om en forestående undergang, ifølge ham. Dessuten dør det færre i krig enn på svært lenge, understreker Zakaria (da har muligens de 3-5 millioner drepte i Kongo det siste tiåret blitt utelatt fra statistikken). I og for seg er det en del hold i Zakarias utsagn. Men har denne optimismen særlig solid fundament på lengre sikt?

 

På slutten av artikkelen i siste utgave av Newsweek skyter Zakaria inn følgende (forsiktige) innvending mot sin egen optmisme: Dersom de etablerte makter i Vesten ikke ønsker å tilpasse seg den nye virkeligheten med geopolitisk maktskifte, så vil kanskje ikke verden bli særlig stabil allikevel. Zakaria har endret syn på ting før – f. eks fra å støtte Bush til å skjelle ham ut – og i likhet med Fukuyama, så er han muligens mer nyansert enn sine dyrkere. Det interessante med Zakaria – som opprinnelig er inder – er at han ikke baserer sin optimisme ved å tro på fortreffeligheten til Vesten, men derimot dynamikken til RESTEN. Derfor skiller han seg noe ut fra den gjengse liberaler.

 

Wallerstein deler Zakarias syn på at vi går mot en genuin post-amerikansk verden. Men dette er en verden som også er like genuint post-kapitalistisk, ifølge Wallerstein. Dette er en verden som ÅPNER FOR flere muligheter enn på lenge. Kanskje flere enn noensinne. En stasjonær tilstand vil kanskje vedvare inntil systemet kollapser for fullt, men i etterkant kan man ikke unngå å velge mellom alternativene som er nødt for å presse seg fram i vakuumet.

 

Hvilke og hvor mange frontlinjer som vil oppstå, er høyst usikkert. At den ene frontlinjen står mellom de som ønsker en mer egalitær verden på den ene siden, og de som ønsker en enda mer undertrykkende og (økonomisk sett) mer hierarkisk verden, er nok plausibelt. Selv om dette framtidsbildet kanskje grovt sett er korrekt, så vil nok kampen oppleves som mer kaotisk enn som så. Frontavsnittets kryssende fraksjoner lar seg ennå ikke predikeres. Historien har fremdeles mange overraskelser på lur.

sunshine-vitamin

Read Full Post »

Norges store nabo i øst har reist seg. Da russerne stengte av gassen til Ukraina vinteren 2006, forstod man i europeiske hovedsteder at Kreml kunne kompromittere europeernes hedonistiske livsførsel. Etter å ha belært russerne med liberaldemokratiske floskler i et halvannet tiår, ble tonen omsider mer spak. Enda tydeligere ble dette etter Russlands krig mot Georgia for et år siden. Frankrike og Tyskland inntok fra begynnelsen av en forsonende holdning. Og USAs manglende vilje til å komme georgierne til unnsetning, gjorde at den krasse retorikken mot Russland raskt forstummet. Russerne har langt på vei blitt tilgitt av Vesten, og er sågar NATOs støttespillere i Afghanistan.

Mange EU-land er fremdeles avhengige av russisk gass, og ønsker ikke å forverre forholdet ytterligere. Hellas og Kypros fører en klart prorussisk utenrikspolitikk, men også Sarkozys Frankrike og særlig Berlusconis Italia har en jovial holdning til Moskva. Berlusconi var for øvrig den eneste blant de vestlige statslederne som eksplisitt støttet Russlands krig mot Georgia, og har alltid forsvart Putin i tykt og tynt. Spania, Bulgaria, Ungarn, Slovenia og Slovakia er andre EU-land som Russland har et tålelig bra forhold til.

Det er derfor ikke riktig å si at Russland er i konflikt med Vesten som en samlet enhet. Russernes hovedmotstandere blant vestlige kjerneland er Storbritannia og USA. Sistnevntes støtte til flere tidligere sovjetrepublikker og østblokkland har vært med på å forpurre relasjonen mellom Washington og Moskva. På den annen side, har forholdet til Kina aldri vært bedre og viktigere. Hvorvidt dette vedvarer, gjenstår å se. Ikke minst fordi Kina forsetter å ekspandere raskt, både i form av økonomiske og militære kapabiliteter. Dessuten har kineserne en EGEN agenda, som i nuet sammenfaller med noe av den russiske. Særlig i Sentral-Asia.

I mellomtiden har ikke Russland sluttet å markere seg internasjonalt. Selv under finanskrisen. Medvedev har gjennomført diplomatiske framstøt i Latin-Amerika og Afrika, og russerne har blitt særlig profilerte i Venezuelas oljeindustri. Gazprom har vidløftige planer om å bygge en gassledning gjennom Sahara, som starter i Nigeria og fortsetter til Middelhavet og Europa.

Den russiske flåten har nylig vært på øvelse i Karibien og Det indiske hav. I tillegg har Russland sluttet seg til den internasjonale kampen mot somaliske pirater. Kreml planlegger også å opprette en marinebase ved den syriske Middelhavskyst. Russiske atomubåter med overkill-kapasitet patruljerer igjen utenfor USAs Atlanterhavskyst for første gang på nærmere 20 år. Så hvor sterke er russerne militært sett i dag?

Ser man på antallet divisjoner, tanks, bombefly, jagerfly, ubåter og andre krigsskip, så er Russland bare en skygge av sin gamle storhet. Men landet er fremdeles verdens nest mektigste militære stormakt, selv om det er en sterkt redusert annenplass. Det er snart et kvart århundre siden de hadde tilnærmet militær paritet med USA.

På noen områder er russisk militærteknologi den vestlige overlegen, som f.eks innenfor torpedoteknikken (Skhval). Det militær-industrielle komplekset i Russland har fremdeles mange ingeniører og vitenskapsmenn i verdenstoppen, men industrien trues av forgubbing. Den russiske vitenskapens egenartede paradigmer har muligens frambrakt mange revolusjonære sprang i militær-teknologisk tenkning. Men av økonomiske årsaker har flere av disse aldri fått aktualisert sitt potensial, og har dermed blitt lenket fast til tegnebrettet.

Et lands militære kapabiliteter og slagkraft betinges derfor ikke bare av de væpnede styrkers kvalitet og kvantitet. Ikke minst betinges de av bakenforliggende økonomiske kapabiliteter og landets sosiale tilstand. Russland har fremdeles verdens største atomvåpenarsenal, og det samme gjelder definitivt for biologiske og kjemiske våpen. Men av politiske årsaker er de ubrukelige. Landets konvensjonelle styrker derimot, har vært sultefôret siden 1990. Dette viste seg med altfor klar tydelighet under krigen mot Georgia, selv om russerne vant. Noe som har framskyndet den pågående slanking, restrukturering og modernisering av militæret. Til stor sorg for landets generaler, så vil ikke den røde hærs enorme dimensjoner gjenopprettes med det første. En mer dynamisk, høyteknologisk og profesjonell armé er det Kreml ønsker seg på iallfall mellomlang sikt.

Russian T-90 tanks roll across Moscow's Red Square, the State Historical Museum of Russia in the background, on Saturday, May 9, 2009, during the annual Victory Day parade

Dersom et slagkraftig russisk militærapparat i dag er avhengig av en potent økonomi, så har ikke betingelsene vært særlig optimale i det siste. Russisk BNP krympet med 45% i perioden 1989-1998, før den igjen begynte å vokse med 6% i 1999, 10% i 2000, og 4-7% i perioden 2001-2008. Riktignok har russisk økonomi kommet seg opp det siste tiåret. Men opp i forhold til hva? Russland er fremdeles i skyggen av det sovjetiske isfjellet: I 2006 var russisk økonomi bare 85% av hva den var i 1989, til tross for 7 års vekst.

Bare i Ukraina, Georgia og Moldova var det negative spriket mellom 1989 og 2006 større (ikke mer enn 40-50% av 1989-nivå). Andre eks-sovjetiske republikker hadde gjeninntatt eller gått forbi nivået før 1989 i løpet av 2006. Eksempelvis de tre baltiske statene, samt diktaturene i Aserbaidsjan, Hviterussland, Kazakhstan, Turkmenistan og Uzbekistan . Når det er sagt, så har de baltiske statene siden ifjor gått på den største smellen innenfor verdensøkonomien, og er forventet å krympe med nesten 20% i løpet av bare dette året.

Selv om resesjonen i Russland ikke er like dramatisk som i Baltikum, har den tvunget makthaverne til å omprioritere. I 2009 forventer IMF at den russiske økonomien vil krympe med 6,5%, før den så stagnerer i 2010. Utsiktene for neste år er uansett usikre, ikke minst pga særdeles fluktuerende oljepriser. Optimistene håper på 3% vekst, men dette krever en oljepris som er gjennomsnittlig høyere enn det den har vært det siste året. Siden august 2008 har finanskrisen gjort et kraftig innhogg i landets valutareserver. Særlig markant var fallet fra august (600 mrd. dollar) til januar (396 mrd. dollar): Reservene krympet med mer enn 200 milliarder dollar, men har siden stabilisert seg på rundt 400 millarder dollar.

Under vekstperioden 1999-2008 unnlot russerne å diversifisere økonomien i stor nok skala. Dette skyldes ikke bare manglende tiltak fra den politiske eliten, men også manglende interesse fra den økonomiske eliten. Landet er fremdeles altfor avhengig av gass og olje, og er svært utsatt for ”hollandsk syke” . Offentlig og privat konsum har også økt raskere enn produktiviteten. Ansiktsløft av den urbane fasaden i Moskva og St.Petersburg til tross: Veksten har ikke ført til større investeringer i hverken landets forsømte infrastruktur eller samfunnet. Den offentlige velferden, utdanningssystemet, helsesystemet og ordensmakten er fremdeles skadeskutt nesten 20 år etter Sovjetunionens bortgang. Selv om pensjonistene nå får utbetalt sine pensjoner, spises den opp av økte transportutgifter og generell prisvekst (offentlig transport var gratis i Sovjetunionen).

Dessuten er det siste årets vekst særdeles ujevnt fordelt: Både geografisk og sosialt. Industrien er konsentrert i europeisk del av landet pluss Ural. Moskva alene utgjør 20% av russisk BNP. Og tar man med St.Petersburg og Tiumen-regionen i tillegg til Moskva, så utgjør disse 50% av russisk BNP. I et land som er avhengig av råvare-eksport, er det også store sosioøkonomiske forskjeller mellom ressursrike og ressursfattige regioner.

Selv om den autoritære Putin har styrket sentralmakten det siste tiåret, så er det allikevel grunn til å spørre: Hvor sterk er egentlig den russiske stat? En STERK stat EVNER å HÅNDHEVE sine lover, regler og reguleringer. Uavhengig om en stat er nominelt demokratisk, autoritær eller totalitær, så er f.eks omfanget av kriminalitet og størrelsen på skyggeøkonomien blant de konkrete indikatorene på rikets tilstand. En sterk stat må kunne besitte minst tre MONOPOLER: Voldsmonopolet, skattemonopolet og pengetrykkings-monopolet. Under Jeltsin på 1990-tallet ble alle tre monopoler underminert i en så katastrofal utstrekning, at mange stilte seg det legitime spørsmål om hvorvidt Russland som stat faktisk eksisterte.

Noe har bedret seg under Putin, men sentralmakten har ikke evnet å samle inn utestående skatt fra landets plutokrati. Det til tross for at skatteregimet favoriserer de rike. Og mafiaveldet består. Bare gangsterne som utfordret Putin åpenlyst, ble slått ned på. De som holder ambisjonene unna Kreml, ser ut til å være fredet. Den grove volden fortsetter med nærmest uforminsket styrke. Det er fremdeles livsfarlig å gå ut på egen hånd enkelte steder i Moskva og St.Petersburg, der det i Sovjet-tiden nærmest var en politimann på hvert gatehjørne. Særlig uhyggelig er oppblomstringen av rasistisk motivert vold utført av mindreårige gutter.

Kriminaliteten har økt i omfang helt siden midten av 1960-tallet – ti år etter at Stalins jerngrep forsvant – men eksploderte ikke før på 1990-tallet. Både relativt demokratiske land i Sentral-Europa og autoritære Kina har en mordrate på 2 per 100 000 innbyggere, mens raten i Russland er på 30 per 100 000 innbyggere. Colombia overgår logisk nok Russland her, men blant stater som ikke er herjet av krig, er bare Sør-Afrika verre. Selv i gangsterveldene Brasil og Mexico er mordraten 50% lavere enn i Russland!

Og skal man føye til andre former for unaturlig død (selvmord og ulykker), så stiger raten i Russland til utrolige 245 per 100 000 innbyggere! For Sierra Leone er tallet 215. Den høye ulykkesraten korrelerer sterkt med det avsindige alkoholforbruket. Forventet levealder i dagens Russland er lavere enn i sovjettiden, der den nå er nede i 65 år. Til sammenligning er den 77 år på Cuba og 72 år i Kina.

På toppen av dette har Russland opplevd en sammenhengende demografisk resesjon de siste 20 år, den lengste i landets historie. Landet avfolkes verken av krig eller politisk terror, men rett og slett manglende formering. Russiske kvinner er neppe mindre fruktbare enn før, men de velger oftere å ikke ha barn, eller bare føde et barn. Usikre framtidsutsikter og forverrede samfunnsforhold har vært med på å underbygge denne negative trenden. Ifølge noen prognoser vil landets befolkning synke fra ca. 140 millioner i dag til 120 millioner innen 2030 om dette fortsetter.

Styresmaktene har forsøkt å gjøre noe med problemet. Tillater man seg å være nøktern optimist, så kan det tilføyes at den negative trenden har snudd noe under Putin: Mordraten nådde toppen i 2002 og falt i 2003-2006. Også selvmordsraten og den generelle dødelighet har minket. Fødselsraten har steget, men ikke nok til å snu den demografiske resesjonen per dags dato. Bedringene er konkrete, men allikevel altfor marginale og begrensede i tid til at man kan tillate seg solid optimisme enda. Mye gjenstår å ryddes opp i før landet kan friskmelde seg. I et generasjonsperspektiv er ikke katastrofen egentlig overstått.

akula-DNSC9600520

Den marginale, men merkbare bedringen etter Jeltsin er uansett årsaken til Putins popularitet. Han har fått æren for å ha hindret den totale kollaps som forgjengeren nærmest påførte landet under sitt vanstyre. Alle andre problemer krympes når de stilles overfor sosial og nasjonal desintegrasjon. At han klarte å få slutt på det verste anarkiet, samtidig som landet opplevde økonomisk framgang, gjorde at russerne tolererte innskrenking av frihetene. De tolererte også – sågar støttet – Putins hardhendte politikk mot Tsjetsjenia, samt hans SELEKTIVE prosesser mot enkelte av oligarkene.

Men styrer egentlig Putin & Medvedev Russland? De har nok hånd om utenrikspolitikken og setter dagsorden, men er de av den grunn herrer i eget hus? Vestlig presse har framhevet Putins rekruttering av tidligere KGB-kamerater til sikkerhetsapparatet og politiske lederverv. Dette har uten tvil styrket hans politiske tyngde, men i hvor stor grad har dette ført til endring av status quo? Realitetene er at skatteregimet, som nevnt, fremdeles (og kanskje i større grad) favoriserer de som har mest fra før i Russland, og at det i dag er en SYMBIOSE mellom staten og forretningslivet.

Tiden da en håndfull oligarker dominerte Russland, er forbi. I dag er det russiske plutokratiet langt mer differensiert. Selv om ingen søkkrike enkeltpersoner lenger utfordrer Kreml direkte, så har Kreml neppe interesse av å endre på forholdene. Tvert i mot. Administrativ makt fasiliterer verktøy for merkantil suksess, mens kommersielle betraktninger dikterer distribusjonen av statlige aktiva. Staten er dermed instrumentet russiske kapitalister benytter seg av når de maksimerer sine egeninteresser. Og det skjer gjennom bruken av statlige embetsmenn som spydspisser når de skal sikre utfallet av sine privatiseringer (ikke sjeldent på voldelig vis). Styrkingen av statsmakten og Russland som energisupermakt, er dermed også en styrking av de private forretningsaktørene. Resultatet er at staten som egen entitet har svært liten autonomi i forholdet til Russlands økonomiske elite.

Mange russere aner nok dette intuitivt, men det har så langt ikke rokket ved Putins skyhøye popularitet. Selv om han nå ”bare” er statsminister, er han symbolsk sett de facto landsfader som nyter enorm respekt. Men hans legitimitet kan neppe på enkelt vis oversettes til en nasjonal konsensus som den øvrige eliten kan lene seg på. Til det er hans karisma av en altfor plebisitær karakter. Når sant skal sies, så har ikke dagens politiske elite klart å tegne opp koordinatene for en ideologi med konsistent appell. Et aggregat av atomiserte individer, og ikke en dynamisk sosial bevegelse, utgjør grunnfjellet hos Putin/Medvedev-regimets tilhengerskare.

Veien videre for Russland er lang, bratt og tornefull. Om landet noensinne når toppen igjen, er høyst usikkert. Vestlige analytikere med liberalt sinnelag har selvfølgelig belærende svar klare: Demokratisering og liberalisering. Utfordringen er derimot å overbevise russerne om det. En åpnere diskusjon om politikkens fallgruver er nok påtrengt, men man skal vokte seg for å gi råd til andre om hvordan ting skal gjøres. BARE russerne SELV kan finne de relevante løsningene. Mistenksomheten mot Vesten er ikke bare ubegrunnet paranoia. Enkelte krefter i vest ønsker genuint å svekke Russland enda mer.

Geografisk sett er Russland fordrevet tilbake til grensene fra slutten av det 17.århundret, like før Peter den Store videreførte en eventyrlig ekspansjon som kulminerte først 200 år senere. Hundre år før det igjen (og flere ganger før) var Russland inne i en krise av apokalyptiske dimensjoner. Landet var imidlertid inne i en OPPADGÅENDE SPIRAL. Krisen var bare en nedtur på oppturen. Er krisen i dag av samme art? Eller er det bare en opptur på nedturen? En NEDADGÅENDE SPIRAL?

I et makrohistorisk perspektiv er SIRKELEN den definerende modellen for russisk historie. Så langt. Russerne har falt og fått juling mange ganger. Men kommet sterkt tilbake. De har blitt undervurdert mange ganger før. Ikke minst av Napoleon og Hitler. Vil Russland komme tilbake?

Dagens kontekst er uansett usedvanlig ufordelaktig på iallfall kort sikt. Og kanskje på mellomlang sikt. Russland flankeres av to demografiske kjemper: I vest av et søkkrikt, men oppstykket og militært svakt EU (åtte ganger større BNP og tre ganger større befolkning), i øst av det dynamiske og stadig mektigere Kina (fem ganger større BNP og ti ganger større befolkning). Og selv et relativt svekket USA må helt klart tas med i beregningen. På lengre sikt er utfordringen kanskje aller størst i øst: Sibir avfolkes, samtidig som kinesiske innvandrere presser på. Fortsetter det slik, vil den russiske delen av det fjerne østen risikere å bli de facto kinesisk innen femti år. Samtidig som det blir færre russere, opplever den muslimske befolkningen i både Russland og eks-sovjetisk Sentral-Asia en kraftig vekst. Utfordringene for Russland er mildt sagt overveldende.

Som Russlands NATO-ambassadør i fullt alvor sa det i fjor: ”I Russland lærer optimistene seg engelsk; pessimistene lærer seg kinesisk og realistene lærer seg hvordan de skal håndtere en Kalasjnikov”.

INGEN våger å gå til angrep på Russland. Iallfall ingen stater. De som prøver det, selv USA, vil opphøre å eksistere dagen derpå. Derfor behøver de ikke å frykte et militært overfall. Undergravende forsøk vil muligens forekomme, men her er det bedre å bruke SMART makt framfor hard makt som motsvar. Selv om mange russere ønsker en supermaktrenessanse, gjør de best i å legge ambisjonen på vent så lenge dagens geopolitiske konstellasjoner består. De må ikke gi inntrykk av at Russlands SIKKERHET er de andres USIKKERHET. Slikt skaper bare drepende rustningsspiraler.

Det smarteste Russland kan gjøre akkurat nå, er å ikke gjenta fjorårets krigshandlinger. Selv om Vesten kanskje ikke kan hindre at Ukraina blir utsatt for et Anschluss, er det ytterst hasardiøst å forsøke seg på noe slikt.

Tilbake til spørsmålet: Vil Russland komme tibake? Under dagens UMIDDELBARE omstendigheter, så er svaret nei. De kan i beste fall holde på posisjonen de ennå har. Og kanskje gjøre noen diplomatiske framstøt. Vestens svekkede stilling og den framvoksende multipolare verden byr på muligheter, men BARE dersom russerne løser sine INTERNE problemer FØRST. Ellers overlates intitiativet til andre BRIC-land (Kina, India og Brasil).

Verdens framtid er definitivt full av JOKERE: Klodens ØKOLOGISKE bærekraft er kanskje den viktigste. Dersom et globalt, materielt sammenbrudd inntreffer, så er det ikke sikkert at Kina kommer seg opp. Også USA og Europa vil slite i en sånn sammenheng. Russland er det nærmeste man kommer et AUTARKI blant stormaktene, og vil derfor komme relativt bedre ut i et post-apokalyptisk scenario som denne.

Selv om det ikke er usannsynlig, så er det ikke sikkert at noe slikt inntreffer. Å HOLDE FORTET er derfor det beste Russland kan gjøre i tiden som kommer. Å alliere seg med Vesten er kanskje et alternativ, men ikke særlig realistisk. For Vesten er en splittet entitet uten enhetlig kraft. Russland er også altfor stort til at Vesten våger å integrere landet i dette selskap. Og russerne vil neppe være en del av noe slikt fellesskap heller. Det andre alternativet er en allianse med Kina. Men Kina ønsker ingen genuine allierte, bare midlertidige partnere. Kineserne har ingen permanente venner eller fiender (med unntak av Japan), bare permanente interesser. Dessuten kan den russiske bjørn risikere å bli en juniorpartner i en eventuell framtidig allianse med den voksende dragen. Et alliansefritt Russland som ikke skremmer naboene, men som inntar en posisjon som EKVILIBRIUM mellom Vesten og Kina er muligens det aller mest fornuftige i overskuelig framtid. Samt at de lar verden seile sin egen sjø.

BRIC_leaders_in_2008

* * * * * *

I et land der begreper som ”liberal” og ”demokrati” har blitt diskrediterte under Jeltsins vanstyre, så finnes det ingen troverdig liberal opposisjon. Den er så langt dømt til å bli marginal, og liberalere skjelles ut som ”limousin-liberalere”. Enten de er politisk eller økonomisk liberale, eller begge deler. Bare kommunistene og særlig nasjonalistene utgjør en autentisk utfordring på sikt. Forskjellene mellom dem har gradvis blitt utvisket det siste tiåret. I en slik grad at en rødbrun syntese mellom ytterste venstre og ytterste høyre er i emning.

Mange kommunister fordømmer selvfølgelig de ytterliggående nasjonalistene, og omvendt. Men stadig flere finner felles grunn. En ny politisk kreatur under navnet ”eurasianisme” begynner å gjøre seg gjeldende bak kulissene. Den sammenfaller en del med en lignende russisk bevegelse kalt for «nasjonalbolsjevismen» (forskjellene skal gjøres rede for i neste innlegg).

Bevegelsens intellektuelle spydspiss, Aleksander Dugin, er fokuset for neste innlegg: ”Russland redux? – del 2”. Mens dette innlegget er forankret i en materialistisk og empirisk forståelse av nuet, er neste innlegg mer idéhistorisk og metafysisk rettet. Begge innleggene kan sees på som korrektiver til hverandre.

Uten en materiell forståelse, blir man fort en luftkastellarkitekt. Uten en metafysisk forståelse, får man et forflatet og et reduksjonistisk virkelighetsbilde. Å spenne bro mellom disse sfærer er altfor ambisiøst i denne omgang. Det er heller ikke mulig per i dag å skue framtidens politiske frontavsnitt i et enkelt blikk. Men skal man forstå Russlands politiske dynamikk, kommer man ikke utenom et forsøk på å sette seg inn i hva som rører på seg i kontemporær tenkning. En tenkning full av potensiell sprengkraft.

Read Full Post »

Enda en geopolitisk thriller iscenesettes i disse dager på den koreanske halvøy, den kalde krigens siste brennpunkt. Selv om retorikken er krigersk og feberhet, skal man ikke la seg affisere for mye av den umiddelbare støyen. Fatale misforståelser med apokalyptisk utfall i løpet av brøkdelen av et sekund er teoretisk mulig, men ikke det aller mest sannsynnlige. Den kjernefysiske sprengladningen i forrige uke var uansett relativ beskjeden. Iallfall sammenlignet med hva de monstrøse dommedagsvåpnene til klodens øvrige atommakter er i stand til å utrette.

Detoneringens seismiske effekter begrenser seg ikke til jordskorpen, for det er noe annet enn Kim Jong Ils atomvåpen verden frykter mest. Frykten skyldes usikkerheten rundt regimets framtidige stabilitet. Eremittregimet har siden slutten av 1990-tallet fått intravenøs næring utenfra, fordi ringvirkningene av en eventuell nordkoreansk kollaps er GLOBALE og MASSIVE. Spørsmålet er selvfølgelig ikke hvorvidt verden «trenger» Nord-Korea, men hvorvidt verden HAR RÅD TIL Pyongyangs politiske sammenbrudd. Dette er den lille tuen som er i stand til å velte det geopolitiske lasset.

Uten å ha noen illusjoner om dette regimets natur, så viser den siste ukens hendelser tydeligere enn noe annet, at internasjonal politikk i hovedsak er det MULIGES KUNST. Prosessen består ganske ofte av et VALG MELLOM ONDER. At enkelte neokonservative i USA, og naive tilhengere av humanitære intervensjoner hjemme i Norge – deriblant Janne Haaland Matlary – har en overdreven tro på egne evner til å utføre kontrollerte regimeendringer, får så være. Deres argumenter hører den nære fortid til. For hverken Obama eller hans allierte har den nødvendige appetitt eller kapabilitet til å iverksette slike eventyr. Vestens opsjoner har krympet for hvert år siden innmarsjen i Irak, og har ikke akkurat styrket seg under finanskrisen. Dette er bare én av flere praktiske grunner til at en villet endring utenfra ikke kommer med det aller første. Den afghanske hengemyra forsterker denne tendensen.

Før vi ytterligere utbroderer de geopolitiske konsekvensene av et hypotetisk nordkoreansk sammenbrudd, er det viktig å ikke miste av syne implikasjonene på individ- og samfunnsnivå. Om Nord-Korea skulle kollapse, så er det nærliggende å tro at det vil komme en strøm av sosioøkonomiske flyktninger inn i sør. En eventuell gjenforening vil da skje på Seouls premisser, på samme måte som Øst-Tyskland ble fullstendig absorbert av Vest-Tyskland.

Følgene av den tyske gjenforeningen 20 år etter er på ingen måte bagateller: Med unntak av Angela Merkel – noe så usannsynlig som en østtysk kvinne som har klatret opp til kanslerposten – og noen andre ressurssterke mennesker på riktig sted til riktig tid, er en betydelig andel av østtyskerne over 40 år annenrangs borgere. De har ikke blitt særlig godt integrert i den vesttyske overbygning. Massearbeidsløshet og sosial frustrasjon er fremdeles et kronisk onde. Den mentale gjenforeningen lar fremdeles vente på seg (Mauer im Kopf ). Iallfall blant den eldre garde, selv om ungdommen gradvis transcenderer denne avgrunnen. Økonomisk har gjenforeningen vært en katastrofe for Tyskland sett under ett. Og de små tegn til rekonvalesens de siste 5 år er i ferd med å utraderes av finanskrisen.

Mange sørkoreanske studiegrupper har siden 1990 reist til Tyskland for å se på kostnadene av gjenforeningsprosjektet. Resultatene har lagt en demper på sørkoreanernes iver til å gjøre noe lignende. Virkningene i Tyskland har vært dramatiske nok, men BLEKNER TOTALT sammenlignet med hva som vil skje om noe tilsvarende hender i Korea. På det mentale plan har særlig psykiateren Jeon Woo-taek bidratt til økt kunnskap om avgrunnen mellom nord og sør. Bortsett fra de eventuelle sosioøkonomiske og geopolitiske ringvirkningene, er Jeons funn avskrekkende i seg selv.

Hans studier av den mentale tilstanden til mer enn 600 nordkoreanske avhoppere (per 2007) er en enestående lakmustest på hvordan de psykologiske virkningene av en gjenforening vil kunne utarte seg. Antallet nordkoreanske flyktninger i sør passerte 10 000 i 2006. Fremdeles et relativt lite tall, men flyktningestrømmen øker gradvis. En tendens som har pågått siden Kim Il-Sungs død i 1994.

Siden grensen mellom disse to statene er ugjennomtrengelig og hermetisk lukket, har avhopperne måttet ta seg inn via en omvei som går igjennom den litt mer porøse grensen til Kina. De som har blitt pågrepet av kinesisk politi, har blitt sendt hjem øyeblikkelig med de mest nådeløse følger. Om ikke kinesiske myndigheter har tatt dem på fersk gjerning, så er faren stor for å havne i hendene på skruppelløse menneskehandlere. Ikke minst de nordkoreanske kvinnene er i slike situasjoner utsatt for å bli solgt videre som sexslaver på svartebørsen.

For de ytterst få som har nådd fram til Sør-Korea, venter nok en hard virkelighet. Dog av en annen art. Noe forjettet land er heller ikke broderstaten sør for den 38. breddegrad. Flyktningene sliter ofte med post-traumatiske symptomer, noe som forsterkes av KULTURSJOKKET i sør. Av de Jeon har intervjuet, sier 48% at de ikke tror at folk fra nord og sør vil komme til å forstå hverandre. 78 % har et sterkt ambivalent forhold til materiell velstand («Jeg ønsker ikke å være en slave av penger, men trenger dem sårt for å overleve…»), og 42% sier at KULTURELLE forskjeller betyr mer enn de politiske. Lysår skiller nord og sør etter drøyt 60 års deling.

05

Flyktningenes lave sosiale status gir dem minimale sjanser til å få seg en godt betalt jobb. Dette er med på å forsterke deres SOSIALE ANGST, og ENSOMHET forblir gjerne en kronisk tilstand, siden de gjerne flyktet alene uten familien på slep. Og MISTENKSOMHET hindrer dem ofte i å sosialisere seg med andre avhoppere. Frykten for angiveri lever videre også i eksil. Dersom Sør-Korea ikke klarer å INTEGRERE denne marginale gruppen, hvordan skal de da kunne absorbere 22 millioner ekstra?

Etter Østblokkens sammenbrudd var det ordinært at fysikere og andre vitenskapsmenn fra eliten bak jernteppet måtte belage seg på en enorm SOSIAL FALLHØYDE. At russiske og tsjekkiske atomfysikere måtte (og kanskje fremdeles må) fornedre seg til å selge støvsugere var ikke særlig uvanlig. For den nordkoreanske eliten vil fornedrelsen bli desto større. En (nord)koreansk Angela Merkel (forøvrig også fysiker av utdannelse) er neppe sannsynlig. Uansett hvor høy utdannelsen til en nordkoreaner er, og uansett hvor intelligent personen måtte være, så vil vedkommende muligens bli dumpet på det sørkoreanske jobbmarkedet.

Akkurat som mange andre land, sliter Sør-Korea nå med en omfattende økonomisk krise. Man kan bare forestille seg det TOTALE SAMMENBRUDD også i sør om slusene mot nord skulle åpnes på toppen av dette. En horde på millioner av utsultede mennesker som oversvømmer Seouls gater blir mildt sagt uhåndterlig.

Umiddelbart etter Kim Il-Sungs død i 1994 spådde mange at regimet i nord snart ville få en rumensk sorti (Ceausescu ble som kjent henrettet jula 1989), men fallet kom aldri. For Nord-Korea har overlevd. Mot alle odds. Økonomien har kollapset gjentatte ganger de siste 15 år, og mellom 600 000 og 1 million mennesker sultet ihjel under hungersnøden på slutten av 1990-tallet. Dessuten er inntekten gjennomsnittlig 17 ganger høyere i sør (noen hevder den er hele 50 ganger høyere, men ingen sikre kilder foreligger). Hva er da grunnene til denne stabiliteten?

Revolusjoner forekommer sjelden når folks liv er på det hardeste. Når folk strever med å overleve, har de sjelden tid til revolt. For å skape omveltninger må de kunne se ALTERNATIVER til situasjonen, og de trenger en form for organisasjon, uansett hvor rudimentær den måtte være. Ellers blir de sablet ned av regimet. Den revolusjonære snøballen begynner å rulle når den regjerende eliten tar fatt på halvhjertede reformforsøk (en innrømmelse av at noe er galt), eller begynner å vise tegn til intern splittelse. Intet av dette er tilfelle i Nord-Korea per dags dato. Eliten ser ut til å være unison.

Riktignok har det vært en mikroskopisk liberalisering av regimet de siste to tiår, men uavhengige sosiale og kulturelle aktiviteter er fremdeles strengt forbudt. Selv om de skulle være apolitiske. Dette konstituerer en betydelig forskjell fra Bresjnevs Sovjet på 1970-tallet, og for den saks skyld dagens Kina. Der eksisterer det i det minste et uoffisielt sivilt samfunn, der dissentere som uttrykker seg kritisk mellom linjene fremdeles kan unnslippe maktelitens jerngrep. I Nord-Korea kveles all dissens i fødselen.

Det er forståelig at mange kritiserer det nordkoreanske lederskapet for å være paranoid. Men deres frykt er velbegrunnet: Eksistensen til et søkkrikt og politisk meget friere Sør-Korea gjør dette regimets situasjon diametralt forskjellig fra den i Kina og Vietnam. Dersom befolkningen som helhet får vite om disse kontrastene, frykter de med rette en folkelig oppstand. Elitens medlemmer er dermed i samme båt. Frykten for fornedrelse, rettergang, henrettelser og det fullstendige tap av legitimitet er tungtveiende faktorer som hindrer mytteri mot den sittende diktatoren.

Det er dermed ikke lojalitet – regimets håndlangere har neppe store illusjoner om hva systemet står for – men KALKULERT overlevelsesstrategi hos partipamper og generaler som holder regimet oppe. Og bistand utenfra. Nord-Korea oppfører seg riktignok som en nevrotisk tenåring som bedriver systematisk selvpining. Men som de fleste oppegående mennesker forstår, er en slik selvutslettende atferd som regel et ROP OM HJELP. Hjelpen kommer nok enda en gang, selv om ingen liker den pubertale nevrotikeren.

For Russland, Kina og (noe uuttalt) Sør-Korea er det uakseptabelt at Nord-Korea kollapser. Her ligger mange grimme kort på lur. Derfor pøses det inn milliarder av dollar i bistand fra Sør-Korea (!) som stadig trues, Kina og EU. Alt snakket om (tannløse) sanksjoner til tross: Ingen våger å trekke slangen ut fra respiratoren. Om så skulle skje, ville også Sør-Korea falle over ende. Siden denne økonomien er sterkt sammenvevd med den japanske og den kinesiske, vil katastrofen forplante seg videre til USA og resten av verden.

Man kan bare tenke seg følgene av anarki i et land som har hamstret masseødeleggelsesvåpen: Med påfølgende borgerkrig, mafiavelde og dommedagsmaskiner på den internasjonale svartebørsen. Dette vil bli et gullrush for lyssky krefter i undergrunnsøkonomien. Men et helvete for resten. Om lederskapet i Pyongyang skulle miste grepet, vil kineserne neppe sitte rolig på gjerdet og la flommen utfolde seg. Mest sannsynlig vil de krysse grensen over Yalu-elva, og iverksette en massiv militær intervensjon. Dette er alternativet til å bli absorbert av Sør-Korea. Kinesisk dominans er da muligens å foretrekke for den regjerende eliten, framfor å kapitulere overfor konkurrenten i sør.

Som autokrati har Kina neppe humanitære betenkeligheter dersom de har bestemt seg for å gjeninnføre STABILITET. Intet er mer verdt enn stabilitet for Beijing, selv om det måtte innebære en kostbar de facto kinesisk vasallstat. Sørkoreanerne misliker nok et slikt scenario, men det vil befri dem fra mange byrder. Her er nok USA en avmektig tilskuer. For til syvende og sist er det BARE Kina som kan roe gemyttene dersom situasjonen skulle komme helt ute av kontroll.

47

Read Full Post »

Siden den kalde krigens slutt har flere analytikere strevd med å betegne den nye epoken vi er inne i. Skal den kalles for «postkaldkrig»? Siden 2001 har man begynt å snakke om «post-9/11», men selv ikke denne betegnelsen unndrar seg døgnfluens dirren. Når slutter en epoke å være «postkaldkrig» og «post-9/11»? At analytikere stadig benytter seg av prefikset post, viser jo bare en mangel på språklig kreativitet. Til deres forsvar må det sies at mange av disse begivenhetene inngår i et mønster som det fremdeles er vanskelig å se grunntrekkene i. Prefikset post blir da en enkel løsning grunnet mangel på noe bedre. En viss avstand i tid og rom er nødvendig før man kan døpe en bestemt epoke. Og dessuten: Vi lever ikke i ÉN epoke, men i OVERLAPPENDE epoker. Noen av dem har større rekkevidde i tid og rom, mens andre er mer efemere. Hvorvidt vi lever i gullalderen eller jernalderen er en annen diskusjon.

I fare for å spore av i en metahistorisk ordlek, må jeg dessverre igjen kjøre heisen ned til den konkrete, materielle virkelighet: Til prefikset post og betegnelsen av vår tid. Selv i USA har «post-9/11» som epokal beskrivelse falmet. 11. september virker uendelig fjernt for mange nå, pga flimmervirkelighetens kontinuerlige bad i sanseinntrykk. Og delvis med rette. Fordi det er andre og atskillig tyngre STRUKTURELLE føringer som er mer avgjørende enn spektakulære terrorangrep og de geopolitiske etterspill. Det er med andre ord PROSESSENE, og ikke de konkrete begivenheter som bør vektlegges mest. Når dette er sagt, er det jo ingen bagatell at Al-Qaida har lokket NATO til hengemyra Afghanistan, men det temaet skal vi la ligge her. «Krigen mot terror» har en tvilling som er noe mer usynlig: Den nye «energikrigen».

Etterspørselen etter verdens stadig minkende ikkefornybare energiressurser har begynt – eller er i ferd med – å overstige tilbudet. Ikke minst pga de fremadstormende økonomiene Kina og India, som stadig tørster etter mer. Selv om finanskrisen har bremset etterspørselen, så vil det allikevel ikke løse tilbudsproblemet på sikt. Det blir ikke mer av hverken olje eller gass de neste par hundre millioner år. Selv dagens finanskrise og fallende oljepriser (fra rundt 150 dollar fatet til en relativ stabil pris på 50 dollar fatet, som allikevel er høyt) vil ikke endre dette bildet nevneverdig.

800px-photos-photos_1087592507_energy_arc

Fredsforskeren Michael Klare har også kastet seg på bruken av prefikset post, og kommer med noe som kanskje innkapsler vår tid bedre enn «postkaldkrig» og «post-9/11»: Nemlig POSTOVERFLODSÆRAEN (the post-abundance era). La oss for enkelhets skyld kalle den for «postoverfloden». Få merker noe til postoverfloden for øyeblikket. Butikkene bugner ennå av fisk og annen mat, og det er stadig nok bensin som renner ut av pumpene rundt omkring i verden.

Rasjoneringsspøkelset hører helst hjemme på 1940-tallet eller dagens Nord-Korea. Og det er fremdeles økonomisk overkommelig for unge backpackere fra middelklassen å reise jorden rundt. Men ifølge Klare vil dette snart endre seg drastisk.

Gjennom den siste halvdel av det 20. århundret tok mange det for gitt at det ville være overflod av alt ifra energi, mat, boliger, forbruksvarer osv. Mellom 1945 og 1970 pekte materialismens piler bare en vei: Oppover. Det dramatiske fallet i sildebestanden her hjemme på 1960-tallet, og oljekrisen i verden på 1970-tallet ga midlertidige vekkere, men den dominerende vekstideologien har ikke fått noen skudd for baugen av den grunn. Tvert imot. Selv om man har snakket høyt og lavt om bærekraftig utvikling de siste 20 år, så er det allikevel ingen som snakker om MINDRE vekst av hensyn til miljøet. Slike blir uansett ikke tatt på alvor når sterke økonomiske interesser står på spill. Store deler av menneskeheten har fortsatt levd i den tro at overflodsæraen fremdeles er i rute. En ting er at det muligens blir atskillig færre som tar seg råd til ferie i andre verdensdeler, noe annet er at olje og enkelte typer mat kanskje omsider blir definert som luksusartikler forbeholdt en økonomisk overklasse.

Vi har mange sterke frampek mot postoverfloden: En stadig mer tilspisset energikrig er i emning. For øyeblikket har den mer karakter av å være kald enn varm, selv om den har sine varmfronter i urolige strøk av verden. Denne kalde energikrigen føres hovedsakelig mellom importører og eksportører på den ene siden, og imellom konkurrende importører på den andre siden. Konflikter mellom (potensielle) eksportører forekommer selvsagt, iallfall der grensen for staters kontinentalsokkel er uavklart.

I den kalde krigen mellom importører og eksportører er Europa og Sentral-Asia kanskje de vikigste brennpunkter i dag. At den russiske bjørn for alvor våknet vinteren 2006 ble en grundig virkelighetssjekk for gassimportørene i EU. Europeerne forstod ganske klart at mangelen på egne gassreserver i ytterste konsekvens kunne kompromittere deres hedonistiske livsførsel. Av denne grunn foregår det nå en intens og en relativt skjult maktkamp i russernes sentralasiatiske bakgård. At Turkmenistan er en hårsbredd mer liberalt enn Nord-Korea, og at dissentere risikerer å bli skutt i Uzbekistan, er av mindre betydning når en mer differensiert energitilgang står på agendaen.

Selv om russiske Gazprom har et strategisk overtak i Sentral-Asia – minkende i det siste pga finanskrise og økende gjeld – så er bildet fremdeles uavklart og høyst kaleidoskopisk. Ikke bare EU, Russland og USA slåss om autokratenes gunst, også Kina lurer i bakgrunnen. Og kineserne har både kjøpekraft og autokratiske akkreditiver. Dvs. de har ingen plagsomme krav om respekt for menneskerettigheter, noe vestlige politikere (i retorikken) har.

I den kalde krigen mellom importører, så er det særlig den mellom USA og Kina som muligens vil gjøre seg gjeldende. Fremdeles er det ingen synlig energikonflikt her, og landenes bilaterale forbindelser har styrket seg under finanskrisen. Men etterhvert som reservene av det sorte gull minker, så skal man ikke se bort ifra en mindre hyggelig politisk atmosfære. Begge land importerer brorparten av oljen fra Midtøsten, og de opportunistiske Golfstatene allierer seg med alle som er betalingsdyktige. I Afrika har Kina sikret seg et strategisk forsprang ved å komme først til mølla flere steder.

Det faktum at de fleste vestlige land importerer olje fra ikkevestlige land (gjerne autokratier), eroderer ytterligere Vestens geopolitiske overtak. Dette er mange i vestlige hovedsteder klar over. Vel vitende om at både olje og gass i større grad POLITISERES, så er EU i full gang med å forske på alternative energikilder. I mellomtiden rustes også gårsdagens hasardiøse teknologier opp: En økt satsing på renere kullkraft, bygging av flere kjernekraftverk, samt visjoner om å bygge gigantiske solceller i Sahara inngår i nysatsingen som skal sikre hedonistisk livsførsel og politisk uavhengighet for et nytt århundre. Også Obama tenker i samme bane når han snakker om en «grønn revolusjon» (et mulig interessefellesskap med Kina).

Allikevel: En ting er å skape ny teknologi som baserer seg på fornybar energi, en annen ting er å implementere teknologien i makroskala gjennom en kvalitativ annerledes infrastruktur. Her gjenstår det mye. Og selv ikke alle gode krefter kan med sikkerhet garantere at de REKKER å sette i gang en slik omstilling før det er for sent. For vitenskapens STØRSTE ØYEBLIKK lar seg ikke alltid instrumentelt og planmessig frambringe. Selv månelandingen kan i ettertid virke mer overkommelig. Dette er ingen spøk, for det er selve statenes OVERLEVELSE som står på spill. Dersom denne utfordringen ikke løses, vil menneskene i verste fall bli som dyrene i afrikanske elver under den mest ubarmhjertige tørketid: Der flodhester og krokodiller slåss om tilgangen til det siste vannhullet. Imens venter vi på vinden.

waiting-for-the-wind

Read Full Post »

Older Posts »