Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for april, 2009

Siden den kalde krigens slutt har flere analytikere strevd med å betegne den nye epoken vi er inne i. Skal den kalles for «postkaldkrig»? Siden 2001 har man begynt å snakke om «post-9/11», men selv ikke denne betegnelsen unndrar seg døgnfluens dirren. Når slutter en epoke å være «postkaldkrig» og «post-9/11»? At analytikere stadig benytter seg av prefikset post, viser jo bare en mangel på språklig kreativitet. Til deres forsvar må det sies at mange av disse begivenhetene inngår i et mønster som det fremdeles er vanskelig å se grunntrekkene i. Prefikset post blir da en enkel løsning grunnet mangel på noe bedre. En viss avstand i tid og rom er nødvendig før man kan døpe en bestemt epoke. Og dessuten: Vi lever ikke i ÉN epoke, men i OVERLAPPENDE epoker. Noen av dem har større rekkevidde i tid og rom, mens andre er mer efemere. Hvorvidt vi lever i gullalderen eller jernalderen er en annen diskusjon.

I fare for å spore av i en metahistorisk ordlek, må jeg dessverre igjen kjøre heisen ned til den konkrete, materielle virkelighet: Til prefikset post og betegnelsen av vår tid. Selv i USA har «post-9/11» som epokal beskrivelse falmet. 11. september virker uendelig fjernt for mange nå, pga flimmervirkelighetens kontinuerlige bad i sanseinntrykk. Og delvis med rette. Fordi det er andre og atskillig tyngre STRUKTURELLE føringer som er mer avgjørende enn spektakulære terrorangrep og de geopolitiske etterspill. Det er med andre ord PROSESSENE, og ikke de konkrete begivenheter som bør vektlegges mest. Når dette er sagt, er det jo ingen bagatell at Al-Qaida har lokket NATO til hengemyra Afghanistan, men det temaet skal vi la ligge her. «Krigen mot terror» har en tvilling som er noe mer usynlig: Den nye «energikrigen».

Etterspørselen etter verdens stadig minkende ikkefornybare energiressurser har begynt – eller er i ferd med – å overstige tilbudet. Ikke minst pga de fremadstormende økonomiene Kina og India, som stadig tørster etter mer. Selv om finanskrisen har bremset etterspørselen, så vil det allikevel ikke løse tilbudsproblemet på sikt. Det blir ikke mer av hverken olje eller gass de neste par hundre millioner år. Selv dagens finanskrise og fallende oljepriser (fra rundt 150 dollar fatet til en relativ stabil pris på 50 dollar fatet, som allikevel er høyt) vil ikke endre dette bildet nevneverdig.

800px-photos-photos_1087592507_energy_arc

Fredsforskeren Michael Klare har også kastet seg på bruken av prefikset post, og kommer med noe som kanskje innkapsler vår tid bedre enn «postkaldkrig» og «post-9/11»: Nemlig POSTOVERFLODSÆRAEN (the post-abundance era). La oss for enkelhets skyld kalle den for «postoverfloden». Få merker noe til postoverfloden for øyeblikket. Butikkene bugner ennå av fisk og annen mat, og det er stadig nok bensin som renner ut av pumpene rundt omkring i verden.

Rasjoneringsspøkelset hører helst hjemme på 1940-tallet eller dagens Nord-Korea. Og det er fremdeles økonomisk overkommelig for unge backpackere fra middelklassen å reise jorden rundt. Men ifølge Klare vil dette snart endre seg drastisk.

Gjennom den siste halvdel av det 20. århundret tok mange det for gitt at det ville være overflod av alt ifra energi, mat, boliger, forbruksvarer osv. Mellom 1945 og 1970 pekte materialismens piler bare en vei: Oppover. Det dramatiske fallet i sildebestanden her hjemme på 1960-tallet, og oljekrisen i verden på 1970-tallet ga midlertidige vekkere, men den dominerende vekstideologien har ikke fått noen skudd for baugen av den grunn. Tvert imot. Selv om man har snakket høyt og lavt om bærekraftig utvikling de siste 20 år, så er det allikevel ingen som snakker om MINDRE vekst av hensyn til miljøet. Slike blir uansett ikke tatt på alvor når sterke økonomiske interesser står på spill. Store deler av menneskeheten har fortsatt levd i den tro at overflodsæraen fremdeles er i rute. En ting er at det muligens blir atskillig færre som tar seg råd til ferie i andre verdensdeler, noe annet er at olje og enkelte typer mat kanskje omsider blir definert som luksusartikler forbeholdt en økonomisk overklasse.

Vi har mange sterke frampek mot postoverfloden: En stadig mer tilspisset energikrig er i emning. For øyeblikket har den mer karakter av å være kald enn varm, selv om den har sine varmfronter i urolige strøk av verden. Denne kalde energikrigen føres hovedsakelig mellom importører og eksportører på den ene siden, og imellom konkurrende importører på den andre siden. Konflikter mellom (potensielle) eksportører forekommer selvsagt, iallfall der grensen for staters kontinentalsokkel er uavklart.

I den kalde krigen mellom importører og eksportører er Europa og Sentral-Asia kanskje de vikigste brennpunkter i dag. At den russiske bjørn for alvor våknet vinteren 2006 ble en grundig virkelighetssjekk for gassimportørene i EU. Europeerne forstod ganske klart at mangelen på egne gassreserver i ytterste konsekvens kunne kompromittere deres hedonistiske livsførsel. Av denne grunn foregår det nå en intens og en relativt skjult maktkamp i russernes sentralasiatiske bakgård. At Turkmenistan er en hårsbredd mer liberalt enn Nord-Korea, og at dissentere risikerer å bli skutt i Uzbekistan, er av mindre betydning når en mer differensiert energitilgang står på agendaen.

Selv om russiske Gazprom har et strategisk overtak i Sentral-Asia – minkende i det siste pga finanskrise og økende gjeld – så er bildet fremdeles uavklart og høyst kaleidoskopisk. Ikke bare EU, Russland og USA slåss om autokratenes gunst, også Kina lurer i bakgrunnen. Og kineserne har både kjøpekraft og autokratiske akkreditiver. Dvs. de har ingen plagsomme krav om respekt for menneskerettigheter, noe vestlige politikere (i retorikken) har.

I den kalde krigen mellom importører, så er det særlig den mellom USA og Kina som muligens vil gjøre seg gjeldende. Fremdeles er det ingen synlig energikonflikt her, og landenes bilaterale forbindelser har styrket seg under finanskrisen. Men etterhvert som reservene av det sorte gull minker, så skal man ikke se bort ifra en mindre hyggelig politisk atmosfære. Begge land importerer brorparten av oljen fra Midtøsten, og de opportunistiske Golfstatene allierer seg med alle som er betalingsdyktige. I Afrika har Kina sikret seg et strategisk forsprang ved å komme først til mølla flere steder.

Det faktum at de fleste vestlige land importerer olje fra ikkevestlige land (gjerne autokratier), eroderer ytterligere Vestens geopolitiske overtak. Dette er mange i vestlige hovedsteder klar over. Vel vitende om at både olje og gass i større grad POLITISERES, så er EU i full gang med å forske på alternative energikilder. I mellomtiden rustes også gårsdagens hasardiøse teknologier opp: En økt satsing på renere kullkraft, bygging av flere kjernekraftverk, samt visjoner om å bygge gigantiske solceller i Sahara inngår i nysatsingen som skal sikre hedonistisk livsførsel og politisk uavhengighet for et nytt århundre. Også Obama tenker i samme bane når han snakker om en «grønn revolusjon» (et mulig interessefellesskap med Kina).

Allikevel: En ting er å skape ny teknologi som baserer seg på fornybar energi, en annen ting er å implementere teknologien i makroskala gjennom en kvalitativ annerledes infrastruktur. Her gjenstår det mye. Og selv ikke alle gode krefter kan med sikkerhet garantere at de REKKER å sette i gang en slik omstilling før det er for sent. For vitenskapens STØRSTE ØYEBLIKK lar seg ikke alltid instrumentelt og planmessig frambringe. Selv månelandingen kan i ettertid virke mer overkommelig. Dette er ingen spøk, for det er selve statenes OVERLEVELSE som står på spill. Dersom denne utfordringen ikke løses, vil menneskene i verste fall bli som dyrene i afrikanske elver under den mest ubarmhjertige tørketid: Der flodhester og krokodiller slåss om tilgangen til det siste vannhullet. Imens venter vi på vinden.

waiting-for-the-wind

Reklamer

Read Full Post »

Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.

Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.

Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.

«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.

Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.

birthofvenus3

Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.

Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.

Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.

En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.

Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.

Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.

Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.

Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.

kryonikk-21

Read Full Post »