Verden er i bakrus dagen derpå. Landenes og folkenes økonomiske kaker har skrumpet inn. Men alle håper på at kalasen gjentas i morgen. At den blir enda mer overdådig. Og de fleste har tenkt å spille den samme platen om igjen. Om enn i remixet form. Tilstanden er og blir en uendelig nåtid med mindre variasjoner. Enn så lenge iallfall.
Et viktig epokalt nøkkelspørsmål melder seg med stigende insistens: ”Mot hvilken framtid ledes vi, under fanen til en vill og fanatisk kapitalisme?” Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: ”Hva forteller dagens (minkende) overflødighetshorn og (gårs)dagens globale kjøpefest om den menneskelige solidaritets skjebne?” Og ”hva er plutokratiets framtidsutsikter”?
Før vi kommer så langt: Undertegnede skal verken lure seg selv eller leserne med at han er spesielt ”solidarisk” og ”uselvisk” av natur. Noen større egoist kan man neppe forestille seg. Og denne egoisten har et islett av en predatorisk trang til å komme seg opp og fram på andres bekostning. Bare strukturelle omstendigheter har (heldigvis) forhindret at vedkommendes disposisjoner ikke har slått ut i megaloman rovdrift. Hvor stor andel av lyten som er personlig rotfestet, og hvor mye som er barn av tiden, skal være usagt.
Så her skal jeg ikke innprente dårlig samvittighet hos noen, fordi jeg har selv en rekke vekstideologiske svin på skogen. Jeg har ikke klart å befri meg fra tidsåndens befalinger om ”løp og kjøp”. Og hadde jeg kalt meg sosialist, ville jeg aldri ha levd opp til idealet. Men skal man nøye seg med å resignere og slå seg til ro med at det meste er råttent nå, og at det er stille før stormen?
Har man ERKJENT at noe er galt med ens egen (manglende) holdning, samt menneskehetens materielle disproporsjoner og åndenød, så er man kommet et lite stykke på vei. Men jeg skal ikke rose meg selv for mye her. For å OVERSETTE erkjennelse til relevant HANDLING er en uendelig mye større bragd. La oss nå ikke dvele for mye ved undertegnedes personlige brister, og heller heve blikket til de krefter som har forvandlet klodens overflate med en million orkaners kraft de siste 30 år.
Kullsviertroen på markedets forrang hadde ligget brakk i 50 år da den omsider ble vekket til live igjen i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Den nådde sitt klimaks på midten av 1990-tallet, og falmet deretter litt utover årtusenskiftet, før den endelig slo sprekker for fullt i 2008. For å låne metaforen til Hegel: Minervas ugle flyr igjen. Den neoliberale epoken nærmer seg sin siste fase. Mon tro om Minervas skribenter her hjemme på berget liker denne tanken.
Den neoliberale diskursen henger dog igjen som et tungt etterslep, men de mest ivrige tilhengerne må sies å jobbe overtid. Selv om de færreste tar markedsfundamentalismen på alvor (de fleste har vel aldri gjort det), så er vekstideologien fremdeles konstant allstedsnærværende. Og var det også før denne epoken satte inn. Forskjellen mellom vekstideologien før og etter neoliberalismens inntog, var at den tidligere baserte seg på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Veksten var med andre ord jevnere fordelt.
I etterkant av oljekrisen i 1973 og den påfølgende nedgangstid, ble dette kompromisset sett på som syndebukk av de ytterliggående liberalistene. En liberalistisk revolusjon var i emning (feilaktig kalt for en ”konservativ” revolusjon, ganske enkelt fordi autentiske konservative for lengst var døde, marginaliserte eller på gamlehjem).
Kapitalismen har under sin (så langt?) siste revansje lykkes der alle store religioner har mislykkes: Å forene menneskeheten under en felles gud. Mammon. Historien slutter tilsynelatende, og friheten tiltar. Ikke den kollektive selvfølgelig, men den (imaginært) personlige [se ”Individualitet vs. konsensus”]. Eller gjør den egentlig det? Neoliberalismen – som Pierre Bourdieu elokvent advarer oss – er egentlig en AUTORITÆR UTOPI som i bunn og grunn ikke er annet enn et ”program for en systematisk destruksjon av kollektiver”, der det tjener profittraten: Enten det gjelder fagforeninger, familier, lokalsamfunn eller små nasjoner.
Neoliberalismen er på ingen måte en avlegger av Adam Smiths Wealth of Nations, der markedets usynlige hånd styrer samfunnet, eller en oppdatert form for cobdenisme som helbreder verden gjennom fredsskapende frihandel. Og den innevarsler slettes ikke ankomsten til den statsløse markedsutopien. Det som tvert imot har karakterisert den langvarige boomen (med sine nedturer) siden 1980, har vært en massiv og naken implementering av statsmakten for å heve profittraten til de som allerede hadde mest fra før.
Som Mike Davis sa det for et kvart århundre siden : ”Although the rhetoric of the various campaigns and tax rebellions that paved Reagan’s road to power was vigorously anti-statist, the real programmatic intention was towards a restructuring, rather than diminution, of state spending and intervention in order to expand the frontiers of entrepreneurial and rentier opportunity”.
Noen vil kalle dette for konspirasjon. Men uavhengig av hvor bevisst politikken samlet sett var, så har den økonomiske NETTOEFFEKTEN av 30 års neoliberalisme generelt vært REDISTRIBUTIV snarere enn genererende. I USA f.eks, har reallønnsveksten for gjennomsnittsamerikaneren siden 1973 vært negativ, mens den øvre prosenten har skummet fløten av veksten siden da. Politiske og sosiale nettverk, og ikke nødvendigvis konkurranseevne, har belønnet systemets største vinnere. Dick Cheney, Abramovitsj, Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch, for nevne noen navn som får Kjell Inge Røkke til å blekne totalt.
Disse ovennevnte utgjør blant de mest kjente innenfor PLUTOKRATIET, som inntil finanskrisen var en voksende gruppe, ikke minst takket være veksten som fremdeles pågår i Kina og India. Ifølge World Wealth Report fra 2008 var det 10 millioner dollarmillionærer og et tusen dollarmilliardærer som dominerte den sosiale pyramiden globalt (grunn til å tro at antallet har minket noe nå). Ifølge beregningene den gang ville de innen 2012 kontrollere formuer verdt 59,1 billioner dollar (mer enn 120 norske statsbudsjett). I lys av senere begivenheter vil prognosen neppe slå helt til, men dette sier allikevel en god del om hvor stort beslag disse legger på verdens ressurser.
Ved siden av begjæret etter luksus, er en dynamisk, evigvoksende sosioøkonomisk ulikhet, selve systemets motor. Og ikke bare en konsekvens. Så banalt er det: Lavtlønnet arbeid er fundamentet for plutokratiets eksistens. For ressursene på kloden er ENDELIGE. Mer enn to milliarder mennesker lever på 2 dollar eller mindre om dagen. Hypermarkeder på størrelse med byer, forsteder på kunstige øyer (Dubai), megayachter og andre eksesser vil for alltid være himmelropende langt unna deres virkelighet.
Denne økonomiske elitens sjelløse profil er like mye gjeldende for alminnelige moderne, vestlige (og etter hvert østlige) mennesker. Hos plutokratene bare i større grad og mer destruktivt: Kunst og tenkning, religion og erkjennelse, alt det som springer fra menneskevesenets sentrum, har ingen innflytelse på hverken det personlige eller samfunnsmessige liv, men er blitt impotent. Livets jernharde, uoverskridelige vilkår settes av økonomi og teknikk, hvis drivkrefter er å finne i maktbegjæret, egeninteressen, trangen til materiell bekvemmelighet og overflod. Åndslivet taper sin betydning, uten at det dermed oppstår noen fortvilelse eller noe savn hos flertallet av menneskene, som tilfredsstilles fullt ut av materiell velstand og kommersiell underholdning.
En såkalt ”elite” som er mer opptatt av materielle privilegier enn sosiale plikter, og som heller ikke har en solid intellektuell og kulturell dannelse, lover ikke godt for framtiden. Verden styres med andre ord av velbemidlede barbarer. Antakelig finnes det også noen lyspunkter innenfor plutokratiet: De som ønsker å ta sine forpliktelser, og som i tillegg har den kulturelle og intellektuelle ballast som gjør at de kan kreve en viss respekt fra verden. Men det er dessverre grunn til å tro at mange av disse er mer eller mindre analfabeter som Berlusconi, Murdoch og Røkke: Tjener sine penger på virksomheter som forringer vår livsverden, og bruker sitt overskudd på postpubertale sport- og luksusprosjekter.
Imens rystes plutokratiet i grunnvollene. Fjoråret var fullt av vardøger: Spontane opptøyer over hele verden i fjor viser hvilken storm det kan brygge opp til [se ”Uroens geopolitikk” av Michael Klare]. Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil (det stadig minkende) plutokratiet muligens trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og massenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav.
Vindskeivt 