Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for juni, 2009

 

Verden er i bakrus dagen derpå. Landenes og folkenes økonomiske kaker har skrumpet inn. Men alle håper på at kalasen gjentas i morgen. At den blir enda mer overdådig. Og de fleste har tenkt å spille den samme platen om igjen. Om enn i remixet form. Tilstanden er og blir en uendelig nåtid med mindre variasjoner. Enn så lenge iallfall.

Et viktig epokalt nøkkelspørsmål melder seg med stigende insistens: ”Mot hvilken framtid ledes vi, under fanen til en vill og fanatisk kapitalisme?” Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: ”Hva forteller dagens (minkende) overflødighetshorn og (gårs)dagens globale kjøpefest om den menneskelige solidaritets skjebne?” Og ”hva er plutokratiets framtidsutsikter”?

Før vi kommer så langt: Undertegnede skal verken lure seg selv eller leserne med at han er spesielt ”solidarisk” og ”uselvisk” av natur. Noen større egoist kan man neppe forestille seg. Og denne egoisten har et islett av en predatorisk trang til å komme seg opp og fram på andres bekostning. Bare strukturelle omstendigheter har (heldigvis) forhindret at vedkommendes disposisjoner ikke har slått ut i megaloman rovdrift. Hvor stor andel av lyten som er personlig rotfestet, og hvor mye som er barn av tiden, skal være usagt.

Så her skal jeg ikke innprente dårlig samvittighet hos noen, fordi jeg har selv en rekke vekstideologiske svin på skogen. Jeg har ikke klart å befri meg fra tidsåndens befalinger om ”løp og kjøp”. Og hadde jeg kalt meg sosialist, ville jeg aldri ha levd opp til idealet. Men skal man nøye seg med å resignere og slå seg til ro med at det meste er råttent nå, og at det er stille før stormen?

Har man ERKJENT at noe er galt med ens egen (manglende) holdning, samt menneskehetens materielle disproporsjoner og åndenød, så er man kommet et lite stykke på vei. Men jeg skal ikke rose meg selv for mye her. For å OVERSETTE erkjennelse til relevant HANDLING er en uendelig mye større bragd. La oss nå ikke dvele for mye ved undertegnedes personlige brister, og heller heve blikket til de krefter som har forvandlet klodens overflate med en million orkaners kraft de siste 30 år.

Kullsviertroen på markedets forrang hadde ligget brakk i 50 år da den omsider ble vekket til live igjen i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Den nådde sitt klimaks på midten av 1990-tallet, og falmet deretter litt utover årtusenskiftet, før den endelig slo sprekker for fullt i 2008. For å låne metaforen til Hegel: Minervas ugle flyr igjen. Den neoliberale epoken nærmer seg sin siste fase. Mon tro om Minervas skribenter her hjemme på berget liker denne tanken.

Den neoliberale diskursen henger dog igjen som et tungt etterslep, men de mest ivrige tilhengerne må sies å jobbe overtid. Selv om de færreste tar markedsfundamentalismen på alvor (de fleste har vel aldri gjort det), så er vekstideologien fremdeles konstant allstedsnærværende. Og var det også før denne epoken satte inn. Forskjellen mellom vekstideologien før og etter neoliberalismens inntog, var at den tidligere baserte seg på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Veksten var med andre ord jevnere fordelt.

I etterkant av oljekrisen i 1973 og den påfølgende nedgangstid, ble dette kompromisset sett på som syndebukk av de ytterliggående liberalistene. En liberalistisk revolusjon var i emning (feilaktig kalt for en ”konservativ” revolusjon, ganske enkelt fordi autentiske konservative for lengst var døde, marginaliserte eller på gamlehjem).

Kapitalismen har under sin (så langt?) siste revansje lykkes der alle store religioner har mislykkes: Å forene menneskeheten under en felles gud. Mammon. Historien slutter tilsynelatende, og friheten tiltar. Ikke den kollektive selvfølgelig, men den (imaginært) personlige [se ”Individualitet vs. konsensus”]. Eller gjør den egentlig det? Neoliberalismen – som Pierre Bourdieu elokvent advarer oss – er egentlig en AUTORITÆR UTOPI som i bunn og grunn ikke er annet enn et ”program for en systematisk destruksjon av kollektiver”, der det tjener profittraten: Enten det gjelder fagforeninger, familier, lokalsamfunn eller små nasjoner.

Neoliberalismen er på ingen måte en avlegger av Adam Smiths Wealth of Nations, der markedets usynlige hånd styrer samfunnet, eller en oppdatert form for cobdenisme som helbreder verden gjennom fredsskapende frihandel. Og den innevarsler slettes ikke ankomsten til den statsløse markedsutopien. Det som tvert imot har karakterisert den langvarige boomen (med sine nedturer) siden 1980, har vært en massiv og naken implementering av statsmakten for å heve profittraten til de som allerede hadde mest fra før.

Som Mike Davis sa det for et kvart århundre siden : ”Although the rhetoric of the various campaigns and tax rebellions that paved Reagan’s road to power was vigorously anti-statist, the real programmatic intention was towards a restructuring, rather than diminution, of state spending and intervention in order to expand the frontiers of entrepreneurial and rentier opportunity”.

Trouble in Paradise


Noen vil kalle dette for konspirasjon. Men uavhengig av hvor bevisst politikken samlet sett var, så har den økonomiske NETTOEFFEKTEN av 30 års neoliberalisme generelt vært REDISTRIBUTIV snarere enn genererende. I USA f.eks, har reallønnsveksten for gjennomsnittsamerikaneren siden 1973 vært negativ, mens den øvre prosenten har skummet fløten av veksten siden da. Politiske og sosiale nettverk, og ikke nødvendigvis konkurranseevne, har belønnet systemets største vinnere. Dick Cheney, Abramovitsj, Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch, for nevne noen navn som får Kjell Inge Røkke til å blekne totalt.

Disse ovennevnte utgjør blant de mest kjente innenfor PLUTOKRATIET, som inntil finanskrisen var en voksende gruppe, ikke minst takket være veksten som fremdeles pågår i Kina og India. Ifølge World Wealth Report fra 2008 var det 10 millioner dollarmillionærer og et tusen dollarmilliardærer som dominerte den sosiale pyramiden globalt (grunn til å tro at antallet har minket noe nå). Ifølge beregningene den gang ville de innen 2012 kontrollere formuer verdt 59,1 billioner dollar (mer enn 120 norske statsbudsjett). I lys av senere begivenheter vil prognosen neppe slå helt til, men dette sier allikevel en god del om hvor stort beslag disse legger på verdens ressurser.

Ved siden av begjæret etter luksus, er en dynamisk, evigvoksende sosioøkonomisk ulikhet, selve systemets motor. Og ikke bare en konsekvens. Så banalt er det: Lavtlønnet arbeid er fundamentet for plutokratiets eksistens. For ressursene på kloden er ENDELIGE. Mer enn to milliarder mennesker lever på 2 dollar eller mindre om dagen. Hypermarkeder på størrelse med byer, forsteder på kunstige øyer (Dubai), megayachter og andre eksesser vil for alltid være himmelropende langt unna deres virkelighet.

Denne økonomiske elitens sjelløse profil er like mye gjeldende for alminnelige moderne, vestlige (og etter hvert østlige) mennesker. Hos plutokratene bare i større grad og mer destruktivt: Kunst og tenkning, religion og erkjennelse, alt det som springer fra menneskevesenets sentrum, har ingen innflytelse på hverken det personlige eller samfunnsmessige liv, men er blitt impotent. Livets jernharde, uoverskridelige vilkår settes av økonomi og teknikk, hvis drivkrefter er å finne i maktbegjæret, egeninteressen, trangen til materiell bekvemmelighet og overflod. Åndslivet taper sin betydning, uten at det dermed oppstår noen fortvilelse eller noe savn hos flertallet av menneskene, som tilfredsstilles fullt ut av materiell velstand og kommersiell underholdning.

En såkalt ”elite” som er mer opptatt av materielle privilegier enn sosiale plikter, og som heller ikke har en solid intellektuell og kulturell dannelse, lover ikke godt for framtiden. Verden styres med andre ord av velbemidlede barbarer. Antakelig finnes det også noen lyspunkter innenfor plutokratiet: De som ønsker å ta sine forpliktelser, og som i tillegg har den kulturelle og intellektuelle ballast som gjør at de kan kreve en viss respekt fra verden. Men det er dessverre grunn til å tro at mange av disse er mer eller mindre analfabeter som Berlusconi, Murdoch og Røkke: Tjener sine penger på virksomheter som forringer vår livsverden, og bruker sitt overskudd på postpubertale sport- og luksusprosjekter.

Imens rystes plutokratiet i grunnvollene. Fjoråret var fullt av vardøger: Spontane opptøyer over hele verden i fjor viser hvilken storm det kan brygge opp til [se ”Uroens geopolitikk” av Michael Klare]. Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil (det stadig minkende) plutokratiet muligens trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og massenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav.

 

This is why you need insurance

 

Reklamer

Read Full Post »

Enda en geopolitisk thriller iscenesettes i disse dager på den koreanske halvøy, den kalde krigens siste brennpunkt. Selv om retorikken er krigersk og feberhet, skal man ikke la seg affisere for mye av den umiddelbare støyen. Fatale misforståelser med apokalyptisk utfall i løpet av brøkdelen av et sekund er teoretisk mulig, men ikke det aller mest sannsynnlige. Den kjernefysiske sprengladningen i forrige uke var uansett relativ beskjeden. Iallfall sammenlignet med hva de monstrøse dommedagsvåpnene til klodens øvrige atommakter er i stand til å utrette.

Detoneringens seismiske effekter begrenser seg ikke til jordskorpen, for det er noe annet enn Kim Jong Ils atomvåpen verden frykter mest. Frykten skyldes usikkerheten rundt regimets framtidige stabilitet. Eremittregimet har siden slutten av 1990-tallet fått intravenøs næring utenfra, fordi ringvirkningene av en eventuell nordkoreansk kollaps er GLOBALE og MASSIVE. Spørsmålet er selvfølgelig ikke hvorvidt verden «trenger» Nord-Korea, men hvorvidt verden HAR RÅD TIL Pyongyangs politiske sammenbrudd. Dette er den lille tuen som er i stand til å velte det geopolitiske lasset.

Uten å ha noen illusjoner om dette regimets natur, så viser den siste ukens hendelser tydeligere enn noe annet, at internasjonal politikk i hovedsak er det MULIGES KUNST. Prosessen består ganske ofte av et VALG MELLOM ONDER. At enkelte neokonservative i USA, og naive tilhengere av humanitære intervensjoner hjemme i Norge – deriblant Janne Haaland Matlary – har en overdreven tro på egne evner til å utføre kontrollerte regimeendringer, får så være. Deres argumenter hører den nære fortid til. For hverken Obama eller hans allierte har den nødvendige appetitt eller kapabilitet til å iverksette slike eventyr. Vestens opsjoner har krympet for hvert år siden innmarsjen i Irak, og har ikke akkurat styrket seg under finanskrisen. Dette er bare én av flere praktiske grunner til at en villet endring utenfra ikke kommer med det aller første. Den afghanske hengemyra forsterker denne tendensen.

Før vi ytterligere utbroderer de geopolitiske konsekvensene av et hypotetisk nordkoreansk sammenbrudd, er det viktig å ikke miste av syne implikasjonene på individ- og samfunnsnivå. Om Nord-Korea skulle kollapse, så er det nærliggende å tro at det vil komme en strøm av sosioøkonomiske flyktninger inn i sør. En eventuell gjenforening vil da skje på Seouls premisser, på samme måte som Øst-Tyskland ble fullstendig absorbert av Vest-Tyskland.

Følgene av den tyske gjenforeningen 20 år etter er på ingen måte bagateller: Med unntak av Angela Merkel – noe så usannsynlig som en østtysk kvinne som har klatret opp til kanslerposten – og noen andre ressurssterke mennesker på riktig sted til riktig tid, er en betydelig andel av østtyskerne over 40 år annenrangs borgere. De har ikke blitt særlig godt integrert i den vesttyske overbygning. Massearbeidsløshet og sosial frustrasjon er fremdeles et kronisk onde. Den mentale gjenforeningen lar fremdeles vente på seg (Mauer im Kopf ). Iallfall blant den eldre garde, selv om ungdommen gradvis transcenderer denne avgrunnen. Økonomisk har gjenforeningen vært en katastrofe for Tyskland sett under ett. Og de små tegn til rekonvalesens de siste 5 år er i ferd med å utraderes av finanskrisen.

Mange sørkoreanske studiegrupper har siden 1990 reist til Tyskland for å se på kostnadene av gjenforeningsprosjektet. Resultatene har lagt en demper på sørkoreanernes iver til å gjøre noe lignende. Virkningene i Tyskland har vært dramatiske nok, men BLEKNER TOTALT sammenlignet med hva som vil skje om noe tilsvarende hender i Korea. På det mentale plan har særlig psykiateren Jeon Woo-taek bidratt til økt kunnskap om avgrunnen mellom nord og sør. Bortsett fra de eventuelle sosioøkonomiske og geopolitiske ringvirkningene, er Jeons funn avskrekkende i seg selv.

Hans studier av den mentale tilstanden til mer enn 600 nordkoreanske avhoppere (per 2007) er en enestående lakmustest på hvordan de psykologiske virkningene av en gjenforening vil kunne utarte seg. Antallet nordkoreanske flyktninger i sør passerte 10 000 i 2006. Fremdeles et relativt lite tall, men flyktningestrømmen øker gradvis. En tendens som har pågått siden Kim Il-Sungs død i 1994.

Siden grensen mellom disse to statene er ugjennomtrengelig og hermetisk lukket, har avhopperne måttet ta seg inn via en omvei som går igjennom den litt mer porøse grensen til Kina. De som har blitt pågrepet av kinesisk politi, har blitt sendt hjem øyeblikkelig med de mest nådeløse følger. Om ikke kinesiske myndigheter har tatt dem på fersk gjerning, så er faren stor for å havne i hendene på skruppelløse menneskehandlere. Ikke minst de nordkoreanske kvinnene er i slike situasjoner utsatt for å bli solgt videre som sexslaver på svartebørsen.

For de ytterst få som har nådd fram til Sør-Korea, venter nok en hard virkelighet. Dog av en annen art. Noe forjettet land er heller ikke broderstaten sør for den 38. breddegrad. Flyktningene sliter ofte med post-traumatiske symptomer, noe som forsterkes av KULTURSJOKKET i sør. Av de Jeon har intervjuet, sier 48% at de ikke tror at folk fra nord og sør vil komme til å forstå hverandre. 78 % har et sterkt ambivalent forhold til materiell velstand («Jeg ønsker ikke å være en slave av penger, men trenger dem sårt for å overleve…»), og 42% sier at KULTURELLE forskjeller betyr mer enn de politiske. Lysår skiller nord og sør etter drøyt 60 års deling.

05

Flyktningenes lave sosiale status gir dem minimale sjanser til å få seg en godt betalt jobb. Dette er med på å forsterke deres SOSIALE ANGST, og ENSOMHET forblir gjerne en kronisk tilstand, siden de gjerne flyktet alene uten familien på slep. Og MISTENKSOMHET hindrer dem ofte i å sosialisere seg med andre avhoppere. Frykten for angiveri lever videre også i eksil. Dersom Sør-Korea ikke klarer å INTEGRERE denne marginale gruppen, hvordan skal de da kunne absorbere 22 millioner ekstra?

Etter Østblokkens sammenbrudd var det ordinært at fysikere og andre vitenskapsmenn fra eliten bak jernteppet måtte belage seg på en enorm SOSIAL FALLHØYDE. At russiske og tsjekkiske atomfysikere måtte (og kanskje fremdeles må) fornedre seg til å selge støvsugere var ikke særlig uvanlig. For den nordkoreanske eliten vil fornedrelsen bli desto større. En (nord)koreansk Angela Merkel (forøvrig også fysiker av utdannelse) er neppe sannsynlig. Uansett hvor høy utdannelsen til en nordkoreaner er, og uansett hvor intelligent personen måtte være, så vil vedkommende muligens bli dumpet på det sørkoreanske jobbmarkedet.

Akkurat som mange andre land, sliter Sør-Korea nå med en omfattende økonomisk krise. Man kan bare forestille seg det TOTALE SAMMENBRUDD også i sør om slusene mot nord skulle åpnes på toppen av dette. En horde på millioner av utsultede mennesker som oversvømmer Seouls gater blir mildt sagt uhåndterlig.

Umiddelbart etter Kim Il-Sungs død i 1994 spådde mange at regimet i nord snart ville få en rumensk sorti (Ceausescu ble som kjent henrettet jula 1989), men fallet kom aldri. For Nord-Korea har overlevd. Mot alle odds. Økonomien har kollapset gjentatte ganger de siste 15 år, og mellom 600 000 og 1 million mennesker sultet ihjel under hungersnøden på slutten av 1990-tallet. Dessuten er inntekten gjennomsnittlig 17 ganger høyere i sør (noen hevder den er hele 50 ganger høyere, men ingen sikre kilder foreligger). Hva er da grunnene til denne stabiliteten?

Revolusjoner forekommer sjelden når folks liv er på det hardeste. Når folk strever med å overleve, har de sjelden tid til revolt. For å skape omveltninger må de kunne se ALTERNATIVER til situasjonen, og de trenger en form for organisasjon, uansett hvor rudimentær den måtte være. Ellers blir de sablet ned av regimet. Den revolusjonære snøballen begynner å rulle når den regjerende eliten tar fatt på halvhjertede reformforsøk (en innrømmelse av at noe er galt), eller begynner å vise tegn til intern splittelse. Intet av dette er tilfelle i Nord-Korea per dags dato. Eliten ser ut til å være unison.

Riktignok har det vært en mikroskopisk liberalisering av regimet de siste to tiår, men uavhengige sosiale og kulturelle aktiviteter er fremdeles strengt forbudt. Selv om de skulle være apolitiske. Dette konstituerer en betydelig forskjell fra Bresjnevs Sovjet på 1970-tallet, og for den saks skyld dagens Kina. Der eksisterer det i det minste et uoffisielt sivilt samfunn, der dissentere som uttrykker seg kritisk mellom linjene fremdeles kan unnslippe maktelitens jerngrep. I Nord-Korea kveles all dissens i fødselen.

Det er forståelig at mange kritiserer det nordkoreanske lederskapet for å være paranoid. Men deres frykt er velbegrunnet: Eksistensen til et søkkrikt og politisk meget friere Sør-Korea gjør dette regimets situasjon diametralt forskjellig fra den i Kina og Vietnam. Dersom befolkningen som helhet får vite om disse kontrastene, frykter de med rette en folkelig oppstand. Elitens medlemmer er dermed i samme båt. Frykten for fornedrelse, rettergang, henrettelser og det fullstendige tap av legitimitet er tungtveiende faktorer som hindrer mytteri mot den sittende diktatoren.

Det er dermed ikke lojalitet – regimets håndlangere har neppe store illusjoner om hva systemet står for – men KALKULERT overlevelsesstrategi hos partipamper og generaler som holder regimet oppe. Og bistand utenfra. Nord-Korea oppfører seg riktignok som en nevrotisk tenåring som bedriver systematisk selvpining. Men som de fleste oppegående mennesker forstår, er en slik selvutslettende atferd som regel et ROP OM HJELP. Hjelpen kommer nok enda en gang, selv om ingen liker den pubertale nevrotikeren.

For Russland, Kina og (noe uuttalt) Sør-Korea er det uakseptabelt at Nord-Korea kollapser. Her ligger mange grimme kort på lur. Derfor pøses det inn milliarder av dollar i bistand fra Sør-Korea (!) som stadig trues, Kina og EU. Alt snakket om (tannløse) sanksjoner til tross: Ingen våger å trekke slangen ut fra respiratoren. Om så skulle skje, ville også Sør-Korea falle over ende. Siden denne økonomien er sterkt sammenvevd med den japanske og den kinesiske, vil katastrofen forplante seg videre til USA og resten av verden.

Man kan bare tenke seg følgene av anarki i et land som har hamstret masseødeleggelsesvåpen: Med påfølgende borgerkrig, mafiavelde og dommedagsmaskiner på den internasjonale svartebørsen. Dette vil bli et gullrush for lyssky krefter i undergrunnsøkonomien. Men et helvete for resten. Om lederskapet i Pyongyang skulle miste grepet, vil kineserne neppe sitte rolig på gjerdet og la flommen utfolde seg. Mest sannsynlig vil de krysse grensen over Yalu-elva, og iverksette en massiv militær intervensjon. Dette er alternativet til å bli absorbert av Sør-Korea. Kinesisk dominans er da muligens å foretrekke for den regjerende eliten, framfor å kapitulere overfor konkurrenten i sør.

Som autokrati har Kina neppe humanitære betenkeligheter dersom de har bestemt seg for å gjeninnføre STABILITET. Intet er mer verdt enn stabilitet for Beijing, selv om det måtte innebære en kostbar de facto kinesisk vasallstat. Sørkoreanerne misliker nok et slikt scenario, men det vil befri dem fra mange byrder. Her er nok USA en avmektig tilskuer. For til syvende og sist er det BARE Kina som kan roe gemyttene dersom situasjonen skulle komme helt ute av kontroll.

47

Read Full Post »