Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2009

2009 er nok et jubileumsår. Internasjonalt markerer vitenskapen at det er 150 år siden Charles Darwins gjennombrudd. Herfra forstod man at via et naturlig utvalg, så vil de fordelaktige egenskapene til en pre-sjiraff være en forutsetning for den nålevende sjiraffen. Og han føyet til at menneskene stammer fra apene. Her hjemme feires et annet 150 års-jubileum, nemlig den for Knut Hamsuns fødsel. Ifjor var det Hauge og Tveitt, i forfjor Edvard Grieg, og året før det igjen Henrik Ibsen. La oss stoppe der, for å ikke lage en unødvendig lang og støvete katalog. På hvilken måte begeistret Ibsen Norge så inderlig i 2006? Hva var det kulturministeren, rikssynsere, teatersjefer, litteraturkritikere og gode mennesker framhevet som særlig flatterende med den kinnskjeggede misantropen fra Skien?

Spør en hvilken som helst Ibsen-«kjenner» og du vil muligens få til svar at det er hans «feministiske» stykke «Et dukkehjem» som er det mest lesverdige og aktuelle han skrev. For Nora har siden hennes brudd med Helmer inspirert mang en kvinne til å ikke lenger være mannens dukke og objekt. Og det var dette stykket norsklærerne på grunnskolen og videregående plaget meg med år etter år. Slik at jeg fram til jubileumsåret ble vaksinert mot å lese Ibsen, og forsaket meg fra å lete etter de skatter mannen hadde gravd ned mellom sine linjer.

Dette er dog ingen kritikk av mine utmerkede norsklærere den gang, men heller et skyts mot måten institusjonene har vanskjøttet vårt litterære arvesølv. Ennvidere ser de det som deres fornemste oppgave å forvandle dikterens hjertesaft til det tynne piss de serverer for deres studerende. Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden. De offisielle festtalene er, som dere skjønner, parkerte: For herpå i dette innlegget følger en beklagelse over alle tidsaldres store ånder, hvis høyere overveielser er blitt blåst vekk av de banale meningers vind.

Alt hva åndskjemper etterlater seg, har en tendens til å leve sitt eget liv. Hadde Henrik blitt vekket opp fra de døde i 2006, ville det muligens ha vellet opp eder og galle i mannen over synet av den nasjonale onani som feiret alt annet enn hans måte å være i verden på. Hele farsens kjerne var å pleie vårt systems pretensiøse selvbilde. Uavhengig av jubileet, har vi i tillegg en institusjon oppkalt etter en av Ibsens mesterlige parodier – Peer Gynt – som har delt ut priser hvert år siden 1971. En for noen sjørøveraktig moldenser fikk «Peer Gynt»-prisen i 2006.

Den første statuetten til denne institusjonen er følgende: «Den som blir valt må vera ein person eller ein institusjon som har markert seg på ein positiv måte på det samfunnsmessige plan, og som har gjort Noregs namn kjend i utlandet». At dannelsesløse stortingsrepresentanter har en finger med i dette spillet er mildt sagt urovekkende. I tillegg sies det : «Peer Gynt skal vera ein etterspurt samarbeidspartnar og leverandør av emosjonelle opplevingar i ein lokal, nasjonal og internasjonal MARKNAD». Peer Gynt har med andre ord blitt redusert til et varemerke, og forvaltes dermed av profittmaksimerende kremmere.

Hele den grunnfalske rammen rundt Ibsen-jubileets folkefest tente en nysgjerrig gnist i meg, så jeg kjøpte meg Ibsens samlede verker i ett bind, og tok fatt på en eventyrlig reise inn i hans verden av personer som framstår som mer virkelige enn de som eksisterer i virkeligheten. Det slo meg fort at mannen måtte ha vært et granatnedslag i borgerskapets blomsterbed. Et eller annet hadde rammet ham som et lyn og fortalte ham HVEM de var. Han leste aktivt: Det kalles å SKRIVE. Henrik hadde sprengt de dempede stemmers harmoni med et barns dissonans og fått det evige uakseptable svar tilbake.

the-path-of-genius-1918

Litteraturkritikerne den gang var ikke annerledes enn de som i dag vralter rundt i offentlighetens søledam. De systemintelligente kastratene som hyller Ibsen grenseløst nå, ville muligens ha ønsket hans ruin hadde de levd på hans tid. Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen.

Det er vanskelig å plukke ut et favorittstykke av Ibsen, fordi man gjerne ender med å ramse opp innholdsfortegnelsen. «Et dukkehjem» er dog ikke på listen. Dens betydning krympes betraktelig sammenlignet med det mer subversive skuespillet om Doktor Stockmans kamp mot massetyranniets forsøk på å tie ihjel de autentiske dissentere. Det er dette stykket den navlebeskuende offentlighet ønsker å feie under teppet, for her er det nok sprengkraft til å pulverisere alle premissene vårt samfunns selvgodhet hviler på. Det er i «En folkefiende» at Ibsen virkelig er TIDLØS. Ibsen var så mangt, men jeg tør påstå at det er her vi for alvor lærer mannen å kjenne.

Doktor Stockman er hovedpersonen i «En folkefiende». Han er lege av profesjon, og oppdager at byens nye investering, en badeanstalt, byr på forurenset og smittefarlig vann. Han venter ros, men høster storm. Det går opp for ham at flertallet ALDRI har rett, det kommer bare diltende etter der FORPOSTFEKTERNE, den radikale intelligentsia tidligere har vært: «Disse menn står liksom ute mellom FORPOSTENE, så langt framskutt at den kompakte majoritet ennu ikke har rukket dit, – og DER kjemper de for sannheter som ennu er FOR NYBÅRNE i bevissthetens verden til å ha fått noe flertall for seg.»

Og det er de alminnelige, konturløse borgerne som er stykkets skurker: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den KOMPAKTE MAJORITET. Ja, den forbannede, kompakte, LIBERALE majoritet, – DEN er det! Nu vet I det», sier Ibsen. Men som sagt, på et eller annet tidspunkt synker dissenterens budskap inn: «En normalt bygget sannhet lever – la meg si – i regelen en 17-18, høyst 20 år; sjelden lenger…De sannheter som massen og mengden godkjenner, det er de sannheter som FORPOSTFEKTERNE holdt for sikre i våre bestefedres dage». Men da har disse pionerene for lengst beveget seg VIDERE. For på nytt å høste storm, og for på nytt erkjenne at den STERKESTE er han som mest står alene.

Almuen som Ibsen her tar et oppgjør med, finnes ikke bare dypt der nede, den kryr og myldrer like opp til samfunnshøydene. Den gang som nå. Med få hederlige unntak, er det nærmest ingen i Norge etter dette som har vært i nærheten av en like skarp samfunnsanalyse. Problemet med mange av dagens «rikssynsere» og «hoffintellektuelle» i det offentlige rom er ikke deres kampsmarte attributter, men deres mangel på BUDSKAP og SUBSTANS.

Hadde Ibsen fått 100 år til i sitt fysiske liv, så er det to mulige utfall av en slik forlengelse: Den første muligheten er at han ville ha blitt nedgradert til å bli museumsinspektør. Derfor bør forpostfektere ikke leve altfor lenge. For noen kommer nobelprisene – dog ikke for Ibsen, men derimot for den almuesentimentale Bjørnson – så kommer opplagene, og forsteiningen på fødebyens torg. Til slutt hilser pene og etablerte folk på ham på gaten, og han har i grunnen lyst til å snu seg bort for å spytte.

Men jeg kan ikke tenke meg at Ibsen ville ha stivnet. Det andre mulige utfallet er at han ville ha gått videre og funnet nye urovekkende trekk i folkedypet. Og han ville kanskje ha blitt utstøtt på nytt. Det geniale i hans eventuelle virkelig sene periode ville kanskje ikke ha blitt anerkjent umiddelbart, siden hans nye innsikter i denne perioden ville ha beveget seg MOTSTRØMS i forhold til det som opptok forgrunnen av ordskiftet. Slik Beethovens siste strykekvartetter ble oppfattet som ikke annet enn et kaos av lyder og senilitet av hans samtidige.

Den dagen ville ha kommet da han føler at hans lykke var så stor og ufortjent, at han neppe ville kunnet sørge over dens logiske opphør mer enn den mette ergrer seg over den tomme tallerken. Forpostfektere som ham ville da ha sagt: «Ja, la oss få en ny åpenbaring! La oss bli barn igjen, så vi kan bli voksne på en NY MÅTE! Ikke håpløse og resignerte, men kjærlige og nysgjerrige, fulle av eventyrlyst!»

Reklamer

Read Full Post »

Ikke siden Timur Lenk for mer enn 600 år siden valset over Sentral-Asia og Midtøsten med sine vrede horder, har det lyktes fremmede makter å underlegge seg afghanerne. Og den eneste europeer som har temmet fjellfolkene i Hindu Kush, var Aleksander den Store 1700 år før det igjen. «Afghanerne» er imidlertid bare en samlebetegnelse for de folkene som utgjør landets etniske lappeteppe. Deres brorskapsfølelse har ofte vært betinget av imperialistenes invasjoner. Hver gang okkupantene har mistet appetitten og vendt hjem, har den afghanske enhet enten vært meget skjør eller blitt løst opp i blodbad og krig.

Historien gjentar seg, sier noen. Det gjør den ikke, sier andre. Hvem har rett? Begge, men de snakker forbi hverandre. Aktørene og plottets detaljer er unike og trer inn i forgjengelige konstellasjoner. Man kan aldri stå i den samme elva to ganger, sa Heraklit. For verden og historien er i drift. Men GRUNNHISTORIENE vender syklisk tilbake og nedfeller seg i symmetriske mønstre. Afghanistan har blitt kalt for «imperienes kirkegård». Her har mang en eventyrers hybris møtt sin Nemesis. Dette er kanskje Afghanistans fundamentale grunnhistorie.

På 1800-tallet var Afghanistan bufferen mellom det russiske tsarriket og det britiske imperium. Kongeriket var brikken i «the Great Game» i den anglo-russiske rivaliseringen som pågikk i nesten et helt århundre fram til tyskerne skremte britene og russerne inn i hverandres favntak i 1907. To kriger (1839-42 og 1878-80) og en konflikt i 1919 der britene søkte kontroll over det uregjerlige landet, endte hver gang med en smell. Noen vil kanskje innvende at den andre anglo-afghanske krigen 1878-80 endte med britisk triumf, men det viste seg å være en pyrrhosseier som kostet atskillig mer enn den smakte. Og den afghanske årelatingen av Sovjetunionen på 1980-tallet behøver vel ikke utdypes.

USA og følgesvennene så ut til å bryte dette mønsteret da de med Nordalliansens assistanse i 2001 drev ut Talibanregimet og jaget vekk Al-Qaida. Talibanerne hadde til da klart noe så usannsynlig som å kontrollere det ukontrollerbare. Og da selvfølgelig med de mest repressive metoder. Bare afghanere klarer det kunststykke å underkue andre afghanere. Imens braket det løs i Irak, som sank ned i en følelse av kataklysme. Og Afghanistan gled inn i glemselens dis som en kommende suksesshistorie. 70 000 vestlige styrker fra 37 land klarte tilsynelatende det som 40 000 flere soldater fra den røde armé ikke klarte: Å føre motstandsbevegelsen på defensiven. Alle var innforståtte med at det ville ta tid, men hvem som til slutt skulle heise seiersfanen var hinsides enhver tvil.

Siden den gang har kataklysmen gradvis forskjøvet seg fra Mesopotamia til Hindu Kush. Stormen har løyet i Irak, mens uværsskyene har tetnet til på den afghanske himmel. Åtte år etter Vestens innmarsj er fasiten delvis klar: 70 000 vestlige soldater er like gode garantister for et vellykket oppdrag som 110 000 sovjetiske. Flere russiske generaler har estimert at det trengs minst en million (!) mann for å pasifisere landet. Det sa de på 1980-tallet og i 2001. Og nå i 2009. NATO er neppe uenig. Men hvor skal man hente denne kanonføden fra? Er offerviljen tilstrekkelig i det hedonistiske Vesten, som i disse dager attpåtil er i en økonomisk resesjon? Mujaheddin fikk i det minste amerikanske Stinger-raketter i kampen mot russerne. Taliban i dag klarer seg uten.

Taliban kontrollerer nå 70% av landet ifølge ferske kilder, og man skal ikke langt utenfor Kabul før suvereniteten er de facto deres. Infrastrukturen i landet er like steinaldersk som tidligere, ruinene fra 30 års krigføring står der enda. Og eksportprofilen domineres av en stadig mer blomstrende opiumsøkonomi som dekker etterspørselen til nihilistiske forbrukere lenger vest. Europeiske narkomane er Talibans finansielle velgjørere. Og undergrunnshandelen lar seg visst ikke stoppe. Dette er og blir en utholdenhetskamp der den ene part har mer å tape enn den andre.

Spillet endrer gradvis karakter i mellomtiden. Stemningen innad i NATO er åpenbar dyster. Mellom linjene sier generalsekretæren at dersom de ikke lykkes, vil de ikke bare etterlate seg et land i fundamentalismens triumferende vold, men muligens også likvidere en militærallianse som har overlevd seg selv til nå. At Afghanistan kan bli NATOs kirkegård.

På NATO-toppmøtet i Krakow nylig har man gått inn for å kunne bruke spesialstyrken NATO Response Force. Obama har også varslet opptrapping. Kan de klare å snu tidevannet selv uten en million flere? Talibans sprenging av en 30 meter lang jernbru i det strategisk viktige Khyberpasset ved den fiktive grensen til Pakistan har tydeliggjort alvoret i situasjonen. Forsyningene går stort sett via Pakistan, og de rammes jevnlig av overfall, ran og bomber. Noe som har åpnet for en alternativ logistisk rute gjennom Russland. Men russerne selger seg neppe gratis. Noe polakkene, balterne, ukrainerne og georgierne frykter. At amerikanerne for realpolitikkens skyld gir russerne garantier på deres bekostning: Ingen rakettskjold og stengte NATO-dører for Ukraina og Georgia. Tiden vil vise.

Bortenfor porten til imperienes kirkegård foregår et langt større parallelldrama, som egentlig er vevd inn i det samme plottet. Fullbyrdes kataklysmen her, er en vestlig opptrapping virkelig fånyttes. Glem Gaza. Glem Vestbredden, Irak og Iran. Den løse kanonen heter Pakistan. En atommakt som rives opp innenfra i kampen mellom en korrupt elite og fremadstormende islamistiske motkrefter som har fratatt Zardaris regjering herredømmet over Nordvest-Pakistan. Taliban vokser i styrke på begge sider av den fiktive grensen.

Ifølge den pakistanske journalisten Ahmed Rashid – som nylig skrev en meget innsiktsfull bok ved navn Descent into Chaos – er drapet på Zardaris kone Benazir Bhutto og dagens krise bare begynnelsen på noe langt verre. Implikasjonene er globale, og ingen kan overskue konsekvensene. Samtidig med den økonomiske resesjonen opplever Vesten en mer dramatisk resesjon: Den demografiske. Om noen tiår er den type krigføringer som i Afghanistan ikke lenger gjennomførbare. Og visjonen om en bølge av humanitære intervensjoner er og blir en liberalistisk 90-tallsutopi. Konfigurasjonen av styrkeforholdene er allerede merkbare.

Read Full Post »

Et år før finanskrisen slo ut med full kraft, gjorde Immanuel Wallerstein sitt publikum oppmerksom på relevansen av en relativt uskyldig og obskur businessartikkel i New York Times datert til 3. oktober 2007:

http://www.nytimes.com/2007/10/03/business/worldbusiness/03broadband.html?_r=1&scp=4&sq=average%20speed%20of%20broadband%20connections%20in%20megabits%20a%20second&st=cse

Artikkelen lister opp ti rike land som rangeres etter (1) bredbåndshastighet målt i antall megabits per sekund, og (2) den månedlige avgiften for bredbåndsabonnement. Japan var raskest og billigst (61,0 og $0,27). Sør-Korea fulgte «hakk i hæl» (45,6 og $0,45). Det interessante er sammenligningen USA kontra Japan: Bredbåndet var 4,8 ganger tregere og 12 ganger dyrere i drift. Og Frankrike – som ble latterliggjort av amerikanerne for landets «tilbakestående sosialistøkonomi» – hadde et bredbåndsnett som var 3 ganger raskere enn amerikanernes og halvparten så billig.

Forklaringen på spriket i hastighet og pris kan forklares ved ulike forretningskulturer: Langsiktighet vs. kortsiktighet. Der japanerne tenker tiår fram i tid, og pøser på med milliarder inn i infrastrukturprosjekter som er ment for den kommende generasjonen uten å forvente øyeblikkelig fortjeneste, har amerikanske investorer de siste 20-30 år skydd storstilte planer for den harde realøkonomien, en type investering som man ikke kan forvente økonomisk utbytte fra innen årets slutt.

Prioriteringskontrastene kan muligens også forklare den kvalitative forskjellen mellom de respektive lands jernbanenett. Det japanske Shinkansen og det franske TGV er blant de aller raskeste toglinjer i verden, til sammenligning med det mer teknologisk utdaterte Amtrak i USA, som sliter konstant med økonomien og altfor få passasjerer. En kronisk tilstand lenge før finanskrisen.

Ikke siden 1950-tallet har det vært storstilt modernisering av den amerikanske infrastrukturen. Obama krisemaksimerer neppe når han sier at dette kanskje er den siste sjansen til å redde USA fra et eventuelt fall ned i en mindre priviligert økonomisk divisjon. Om ikke en New Deal for dette århundret stables på beina, og en mer langsiktig horisont stakes ut, så er de geopolitiske implikasjonene ikke å kimse av. USA vil kunne opprettholde forspranget i den militær-industrielle kompleks en god stund til. Og Russland har beholdt andreplassen høyt over nr. 3, selv nesten 20 år etter Sovjetimperiets sammenbrudd.

Men det militær-industrielle forspranget er et av de siste store USA har. Her kan man i flere år til skumme fløten av det grunnlag som ble lagt under 2.verdenskrig, fordi det tar mange generasjoner å utvikle et produktivt og slagkraftig kompleks. Noe utfordrere som Kina har måttet ta til etterretning. Men kineserne tenker i geologisk tid, og har en uslåelig tålmodighet. Hvor lenge kan amerikanerne skumme fløten uten å samtidig ty til omvurdering av den etablerte praksis?

I de 8 år som har gått forut har militærutgiftene steget til himmels parallelt med en stadig økt utenlandsgjeld in tandem med stadig lavere skatter. Wallerstein spådde i oktober 2007 at boblen ville sprekke, noe den omsider gjorde. Japan sliter også like tungt, og landets mer avanserte infrastruktur har følgelig ikke gitt uttelling per dags dato.

Uavhengig av antall megabits per sekund, så vil både Japan, Frankrike og USA slite med solvensen i kommende tider. Tida vil vise hvem som prioriterte riktig av disse lands investorer. Dette er ikke bare et spørsmål om teknologisk forsprang, men også IDEOLOGI: Neoliberalismen har siden 1980 vært mer rotfestet i USA enn i de to andre land. Dette sammenfaller også med USAs unike maktposisjon fra 1990 til i dag: Som i tidligere tider har hegemonens tilbakegang fått næring fra sin egen tidligere suksess. Det som fungerte bra i en epoke, er akilleshælen i den neste. En ledende nasjon konsentrerer seg om kortsiktige mål i ly av sin overlegne posisjon, og overinvesterer i astronomisk kostbart militærutstyr som kanskje aldri blir brukt (heldigvis).

I USA ble innovasjon i den sivile sektor erstattet med spekulasjon som kilden til profitt. Resultatet ser vi i dag. Og Obama krisemaksimerer ikke: Frykten i Washington er velbegrunnet, og før man vet ordet av det, er andre lands forsprang i alt fra datateknologi til jernbaneteknologi umulig å ta igjen. Konturene av hva det kvalitative spriket i infrastruktur innebærer, synes ikke enda, annet enn at fordelingen av ulike lands relative kapabiliteter muligens vil forskyve seg merkbart. Men som med alt annet er framtiden egentlig umulig å spå. Dersom man ser bort fra andre scenarier, så vil forskjellene i disse lands økonomiske prioriteringer ha sterke føringer for det som venter oss.

Read Full Post »

Åndskjempe

Da Arne Næss forlot oss i januar kalte NRKs journalist ham for en åndskjempe. Hvem som fant opp ordet “åndskjempe” er uvisst. Antakelig har mange tenkt ut kombinasjonen ånd+kjempe uavhengig av hverandre utallige ganger. Ikke slik at jeg følte at NRK-journalisten hadde stjålet ordet fra meg. Men la striden om “opphavsretten” ligge. Det mer interessante er: Hva er egentlig en åndskjempe? Min definisjon setter lista høyt: En åndskjempe er en person som rommer i seg sin epokes lys og mørke, og utfolder dens spektrum som et prisme. Her holder det ikke å være sertifisert fagidiot, man må også kunne unnfange NYE og STORE impulser.

Med utsikt fra den komfort og det behag som en nyter i den bestående status quo, ligner disse et kulturelt og sosialt intet, der de vokser taust og i mørke. Og i den spede begynnelse ville en historiker og sosiolog igjen muligens kun erkjenne intet.

Men hvem blir åndskjemper? De som er døde er lettere å oppdage enn de som lever i dag, og noen vil aldri bli oppdaget, fordi de som blir oppdaget har vunnet i Lotto med Fortunas samtykke. Brytningstid x en gunstig konstellasjon av strukturer x flaks x personlig intellekt x standhaftig vilje er formelens uutgrunnelige faktorer som til sammen munner ut i det produkt som skaper åndskjemper.

Read Full Post »

Marcellus:
Something is rotten in the state of Denmark.
Horatio:
Heaven will direct it.

Shakespeare-sitatet om at noe er råttent i Danmark er igjen skriften på veggen i vårt broderland i sør, 400 år etter at Hamlet gjennomlevde sitt episke drama. Og jeg er ikke like optimistisk som Horatio. Dramaet i dag er ikke fullt så episk, det er kanskje ikke en gang drama, men en dårlig farse.

Selv setter jeg stor pris på mye av det Danmark har å by på (minus den kjedelige naturen): Mange vakre kvinner og ikke minst et lite panteon av (stort sett avdøde) åndskjemper i et antall som burde gi oss nordmenn prestasjonsangst. For å nevne noen: Olympisk gullmedaljevinner og attpåtil vinner av nobelprisen i fysikk Niels Bohr. Eksistensialisten Søren Kierkegaard og H.C Andersen. Dessuten var både Ibsen og Holberg av dansk avstamning, noe nordmenn ikke liker å tenke på. At vi har vært under dansk overformynderi i 500 år har ikke hindret oss i å ha et utmerket forhold til broderfolket ved Skagerraks sørlige bredd. Dansker er utrolig hyggelige og snille mot oss fjellaper. Vi kunne aldri ha følt oss mer velkomne! Men hva skjuler seg bak deres hjertelige smil?

Er det de voksne lutheranernes dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt? Forvalter de et land uten etikk? Er danskheten en øllet danskhet som befinner seg i sumpen, den avskyelige hyggetilstand der intet humant lykkes, men alle fordommer trives? Er dette da Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige?

Ikke vet jeg. Men noen mener så. I svenske Aftonbladet (http://aftonbladet.se/debatt/article4354227.ab) og en annen svensk avis, Gringo (www.gringo.se) males det et brunt bilde av Danmark som ikke korresponderer med ferierende nordmenns idealisering av den liberale dansken. Som illustrert på maleriet «Hip hip hurra» fra 1888. Sammelign denne med vårt nasjonalsymbol «Skrik»:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:PS_Kr%C3%B8yer_-_Hip_hip_hurra!_Kunstnerfest_p%C3%A5_Skagen_1888.jpg

Da Jörg Haider vant valget i Østerrike for 10 år siden ble det et europeisk ramaskrik. Men Anders Fogh Rasmussen ble tatt inn i det gode selskap. Og han har vært statsminister i åtte år allerede. Han er det danske høyres frontfigur (her under navnet Venstre), som er til høyre for det norske høyre. Forskjellen mellom hans parti og Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti er muligens høyst subtil.

At det i Danmark anno 2009 segregeres mellom innvandrerbarn og etnisk danske barn er interessant, og FrP burde ha interesse av å dra på studietur dit. Dette lar seg gjøre!

Mens noen danske tegnere setter livet på spill for å ha det moro med en 1400 år gammel arabisk profet, slikker unge og sinte menn i Kristiania sine sår etter at ordensmakten med effektiv brutalitet viste dem at en annen verden høyst sannsynlig ikke er mulig i Danmark. Her var det noen pengesterke kristenfundamentalisters kjøpekraft som trakk det lengste strået.

Imot all denne maktbrynden står intet annet enn en vissen og matt likegyldighet. Eller bifall. Motkreftene har blitt trampet ned. For denne gang. Den nålevende og formidable danske forfatter Erwin Neutzsky Wulff profeterte allerede i 1996 denne samfunnsutviklingen i sin roman «Døden», der landet umerkelig glir fra sosialdemokrati til den svarteste fascisme.

Hvor skal banen i Danmark krittes opp? Vold mot vold? Eller legalistisk vold mot lidenskap og forståelse? Tiden vil vise. Imens er det fortsatt dejlig at være norsk i Danmark!

Read Full Post »

Forfattere, forlagsbransjen og bokhandlerne skal selvfølgelig leve av noe. At inntjeningen skal være større enn utgiftene er selvfølgelig elementær næringsvett. Men forlag og bokhandlere som ikke har større ambisjoner enn dette forråder seg selv. Problemet i dag er at hovedstrømsformidlerne ofte hater et hvert tilløp til originalitet som på forhånd ikke har blitt bekreftet av profitabelt salg.

La meg så understreke følgende: Selv om litterær kvalitet for meg er et viktigere kriterium enn salgstall (kvalitet og kommersiell suksess lar seg forene, men ikke etter noen forutbestemt oppskrift), så UNNER jeg virkelig noen enkeltpersoner den store gevinsten, men det bør aldri styre motivasjonstrangen. At jeg selv har ambisjoner i samme lei, får være et sidespor (jeg skal iallfall distansere meg fra den populistiske «trøndersodden» som har vært en farsott de siste år). Men personlig respekterer jeg bare «suksess» dersom forfatteren skriver som en gud. Og suksess skal ikke være å lykkes på andres premisser, som er den vanligste måten å tape seg selv på. Man skal være TRO mot sin måte å være i verden på i det skrevne ord.

AUTENSITET har dessverre trange kår i disse tider. Og kravet om profitt har muligens ikke blitt svekket i det umiddelbare kjølvannet av finanskrisen. Men ikke slik å forstå at en omvurdering av VERDIENE (ikke de økonomiske) er en utopi. Det gjelder bare å frigjøre seg fra den empiriske kontekst man har sunket resignert inn i.

Uten å nødvendigvis gi konsesjoner til markedsideologien, vil jeg gladelig innrømme at noen kjeder har trosset konvensjonene (vel, dette beviser bare kapitalismens kameleonske evne til å finne et marked for hva det måtte være). I bokhandlernes parallellbransje så framstår Platekompaniet som en hederlig og MODIG seierherre i så måte. Ved begynnelsen av årtusenskiftet var de i konkurranse med det enda mer utpreget kommersielle Free Record Shop som hovedsakelig solgte lavpannede og klisjéfylte Hollywoodfilmer som var umiddelbare suksesser ved kinolanseringene, men som er blitt glemt av ettertiden. Platekompaniet gikk imot denne strømmen, og satset STORT på i utgangspunktet «smale» og «sære» klassikere parallelt med det sedvanlige salget av populistisk underholdningsindustri. Resultatet anno 2009 burde glede enhver genuin filmelsker: Free Record Shop er skjøvet ut på historiens skraphaug der den hører hjemme, mens Platekompaniet på «mirakuløst» vis forener dannelse med profitt. Det umulige har blitt virkeliggjort. I dag kan man finne russiske klassikere nesten like lett som man finner «Mamma Mia» i DVD-hyllene. Her er det noe for enhver smak. Om dette er bransjens overskridelse av neoliberalismens kulturelle 90-tallsørken skal være usagt…

Kan dette tjene som inspirasjon for bokhandlerne? Kanskje. Det er synd om man er nødt for å saumfare støvete antikvariater hver gang man skal finne noe saftig. For i dag er både klassikerne og ukjente (men lovende) debutanter forvist til de mest obskure hjørner av butikkene, om de i det hele tatt lar seg spa opp. I dagens digitale tidsalder kan man kanskje innvende at denne kritikken er passé, siden man finner det man trenger enten på Bokkilden eller Amazon. Men da må man virkelig VITE hva man går etter.

Dersom de FYSISKE bokhandlerne fremdeles skal rettferdiggjøre sin eksistens, bør de gå inn i seg selv. Å gå inn i en bokhandel bør være som å gå inn på Platekompaniet: Som Askeladden vet man ikke hva man leter etter, men man er på skattejakt. Og kanskje finner man perlen i mudderet dersom man er heldig. På bokhandelen i dag vasser man dessverre mest i mudder…

Read Full Post »