Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 6. februar 2009

Forfattere, forlagsbransjen og bokhandlerne skal selvfølgelig leve av noe. At inntjeningen skal være større enn utgiftene er selvfølgelig elementær næringsvett. Men forlag og bokhandlere som ikke har større ambisjoner enn dette forråder seg selv. Problemet i dag er at hovedstrømsformidlerne ofte hater et hvert tilløp til originalitet som på forhånd ikke har blitt bekreftet av profitabelt salg.

La meg så understreke følgende: Selv om litterær kvalitet for meg er et viktigere kriterium enn salgstall (kvalitet og kommersiell suksess lar seg forene, men ikke etter noen forutbestemt oppskrift), så UNNER jeg virkelig noen enkeltpersoner den store gevinsten, men det bør aldri styre motivasjonstrangen. At jeg selv har ambisjoner i samme lei, får være et sidespor (jeg skal iallfall distansere meg fra den populistiske «trøndersodden» som har vært en farsott de siste år). Men personlig respekterer jeg bare «suksess» dersom forfatteren skriver som en gud. Og suksess skal ikke være å lykkes på andres premisser, som er den vanligste måten å tape seg selv på. Man skal være TRO mot sin måte å være i verden på i det skrevne ord.

AUTENSITET har dessverre trange kår i disse tider. Og kravet om profitt har muligens ikke blitt svekket i det umiddelbare kjølvannet av finanskrisen. Men ikke slik å forstå at en omvurdering av VERDIENE (ikke de økonomiske) er en utopi. Det gjelder bare å frigjøre seg fra den empiriske kontekst man har sunket resignert inn i.

Uten å nødvendigvis gi konsesjoner til markedsideologien, vil jeg gladelig innrømme at noen kjeder har trosset konvensjonene (vel, dette beviser bare kapitalismens kameleonske evne til å finne et marked for hva det måtte være). I bokhandlernes parallellbransje så framstår Platekompaniet som en hederlig og MODIG seierherre i så måte. Ved begynnelsen av årtusenskiftet var de i konkurranse med det enda mer utpreget kommersielle Free Record Shop som hovedsakelig solgte lavpannede og klisjéfylte Hollywoodfilmer som var umiddelbare suksesser ved kinolanseringene, men som er blitt glemt av ettertiden. Platekompaniet gikk imot denne strømmen, og satset STORT på i utgangspunktet «smale» og «sære» klassikere parallelt med det sedvanlige salget av populistisk underholdningsindustri. Resultatet anno 2009 burde glede enhver genuin filmelsker: Free Record Shop er skjøvet ut på historiens skraphaug der den hører hjemme, mens Platekompaniet på «mirakuløst» vis forener dannelse med profitt. Det umulige har blitt virkeliggjort. I dag kan man finne russiske klassikere nesten like lett som man finner «Mamma Mia» i DVD-hyllene. Her er det noe for enhver smak. Om dette er bransjens overskridelse av neoliberalismens kulturelle 90-tallsørken skal være usagt…

Kan dette tjene som inspirasjon for bokhandlerne? Kanskje. Det er synd om man er nødt for å saumfare støvete antikvariater hver gang man skal finne noe saftig. For i dag er både klassikerne og ukjente (men lovende) debutanter forvist til de mest obskure hjørner av butikkene, om de i det hele tatt lar seg spa opp. I dagens digitale tidsalder kan man kanskje innvende at denne kritikken er passé, siden man finner det man trenger enten på Bokkilden eller Amazon. Men da må man virkelig VITE hva man går etter.

Dersom de FYSISKE bokhandlerne fremdeles skal rettferdiggjøre sin eksistens, bør de gå inn i seg selv. Å gå inn i en bokhandel bør være som å gå inn på Platekompaniet: Som Askeladden vet man ikke hva man leter etter, men man er på skattejakt. Og kanskje finner man perlen i mudderet dersom man er heldig. På bokhandelen i dag vasser man dessverre mest i mudder…

Read Full Post »