Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for august, 2009

Norges store nabo i øst har reist seg. Da russerne stengte av gassen til Ukraina vinteren 2006, forstod man i europeiske hovedsteder at Kreml kunne kompromittere europeernes hedonistiske livsførsel. Etter å ha belært russerne med liberaldemokratiske floskler i et halvannet tiår, ble tonen omsider mer spak. Enda tydeligere ble dette etter Russlands krig mot Georgia for et år siden. Frankrike og Tyskland inntok fra begynnelsen av en forsonende holdning. Og USAs manglende vilje til å komme georgierne til unnsetning, gjorde at den krasse retorikken mot Russland raskt forstummet. Russerne har langt på vei blitt tilgitt av Vesten, og er sågar NATOs støttespillere i Afghanistan.

Mange EU-land er fremdeles avhengige av russisk gass, og ønsker ikke å forverre forholdet ytterligere. Hellas og Kypros fører en klart prorussisk utenrikspolitikk, men også Sarkozys Frankrike og særlig Berlusconis Italia har en jovial holdning til Moskva. Berlusconi var for øvrig den eneste blant de vestlige statslederne som eksplisitt støttet Russlands krig mot Georgia, og har alltid forsvart Putin i tykt og tynt. Spania, Bulgaria, Ungarn, Slovenia og Slovakia er andre EU-land som Russland har et tålelig bra forhold til.

Det er derfor ikke riktig å si at Russland er i konflikt med Vesten som en samlet enhet. Russernes hovedmotstandere blant vestlige kjerneland er Storbritannia og USA. Sistnevntes støtte til flere tidligere sovjetrepublikker og østblokkland har vært med på å forpurre relasjonen mellom Washington og Moskva. På den annen side, har forholdet til Kina aldri vært bedre og viktigere. Hvorvidt dette vedvarer, gjenstår å se. Ikke minst fordi Kina forsetter å ekspandere raskt, både i form av økonomiske og militære kapabiliteter. Dessuten har kineserne en EGEN agenda, som i nuet sammenfaller med noe av den russiske. Særlig i Sentral-Asia.

I mellomtiden har ikke Russland sluttet å markere seg internasjonalt. Selv under finanskrisen. Medvedev har gjennomført diplomatiske framstøt i Latin-Amerika og Afrika, og russerne har blitt særlig profilerte i Venezuelas oljeindustri. Gazprom har vidløftige planer om å bygge en gassledning gjennom Sahara, som starter i Nigeria og fortsetter til Middelhavet og Europa.

Den russiske flåten har nylig vært på øvelse i Karibien og Det indiske hav. I tillegg har Russland sluttet seg til den internasjonale kampen mot somaliske pirater. Kreml planlegger også å opprette en marinebase ved den syriske Middelhavskyst. Russiske atomubåter med overkill-kapasitet patruljerer igjen utenfor USAs Atlanterhavskyst for første gang på nærmere 20 år. Så hvor sterke er russerne militært sett i dag?

Ser man på antallet divisjoner, tanks, bombefly, jagerfly, ubåter og andre krigsskip, så er Russland bare en skygge av sin gamle storhet. Men landet er fremdeles verdens nest mektigste militære stormakt, selv om det er en sterkt redusert annenplass. Det er snart et kvart århundre siden de hadde tilnærmet militær paritet med USA.

På noen områder er russisk militærteknologi den vestlige overlegen, som f.eks innenfor torpedoteknikken (Skhval). Det militær-industrielle komplekset i Russland har fremdeles mange ingeniører og vitenskapsmenn i verdenstoppen, men industrien trues av forgubbing. Den russiske vitenskapens egenartede paradigmer har muligens frambrakt mange revolusjonære sprang i militær-teknologisk tenkning. Men av økonomiske årsaker har flere av disse aldri fått aktualisert sitt potensial, og har dermed blitt lenket fast til tegnebrettet.

Et lands militære kapabiliteter og slagkraft betinges derfor ikke bare av de væpnede styrkers kvalitet og kvantitet. Ikke minst betinges de av bakenforliggende økonomiske kapabiliteter og landets sosiale tilstand. Russland har fremdeles verdens største atomvåpenarsenal, og det samme gjelder definitivt for biologiske og kjemiske våpen. Men av politiske årsaker er de ubrukelige. Landets konvensjonelle styrker derimot, har vært sultefôret siden 1990. Dette viste seg med altfor klar tydelighet under krigen mot Georgia, selv om russerne vant. Noe som har framskyndet den pågående slanking, restrukturering og modernisering av militæret. Til stor sorg for landets generaler, så vil ikke den røde hærs enorme dimensjoner gjenopprettes med det første. En mer dynamisk, høyteknologisk og profesjonell armé er det Kreml ønsker seg på iallfall mellomlang sikt.

Russian T-90 tanks roll across Moscow's Red Square, the State Historical Museum of Russia in the background, on Saturday, May 9, 2009, during the annual Victory Day parade

Dersom et slagkraftig russisk militærapparat i dag er avhengig av en potent økonomi, så har ikke betingelsene vært særlig optimale i det siste. Russisk BNP krympet med 45% i perioden 1989-1998, før den igjen begynte å vokse med 6% i 1999, 10% i 2000, og 4-7% i perioden 2001-2008. Riktignok har russisk økonomi kommet seg opp det siste tiåret. Men opp i forhold til hva? Russland er fremdeles i skyggen av det sovjetiske isfjellet: I 2006 var russisk økonomi bare 85% av hva den var i 1989, til tross for 7 års vekst.

Bare i Ukraina, Georgia og Moldova var det negative spriket mellom 1989 og 2006 større (ikke mer enn 40-50% av 1989-nivå). Andre eks-sovjetiske republikker hadde gjeninntatt eller gått forbi nivået før 1989 i løpet av 2006. Eksempelvis de tre baltiske statene, samt diktaturene i Aserbaidsjan, Hviterussland, Kazakhstan, Turkmenistan og Uzbekistan . Når det er sagt, så har de baltiske statene siden ifjor gått på den største smellen innenfor verdensøkonomien, og er forventet å krympe med nesten 20% i løpet av bare dette året.

Selv om resesjonen i Russland ikke er like dramatisk som i Baltikum, har den tvunget makthaverne til å omprioritere. I 2009 forventer IMF at den russiske økonomien vil krympe med 6,5%, før den så stagnerer i 2010. Utsiktene for neste år er uansett usikre, ikke minst pga særdeles fluktuerende oljepriser. Optimistene håper på 3% vekst, men dette krever en oljepris som er gjennomsnittlig høyere enn det den har vært det siste året. Siden august 2008 har finanskrisen gjort et kraftig innhogg i landets valutareserver. Særlig markant var fallet fra august (600 mrd. dollar) til januar (396 mrd. dollar): Reservene krympet med mer enn 200 milliarder dollar, men har siden stabilisert seg på rundt 400 millarder dollar.

Under vekstperioden 1999-2008 unnlot russerne å diversifisere økonomien i stor nok skala. Dette skyldes ikke bare manglende tiltak fra den politiske eliten, men også manglende interesse fra den økonomiske eliten. Landet er fremdeles altfor avhengig av gass og olje, og er svært utsatt for ”hollandsk syke” . Offentlig og privat konsum har også økt raskere enn produktiviteten. Ansiktsløft av den urbane fasaden i Moskva og St.Petersburg til tross: Veksten har ikke ført til større investeringer i hverken landets forsømte infrastruktur eller samfunnet. Den offentlige velferden, utdanningssystemet, helsesystemet og ordensmakten er fremdeles skadeskutt nesten 20 år etter Sovjetunionens bortgang. Selv om pensjonistene nå får utbetalt sine pensjoner, spises den opp av økte transportutgifter og generell prisvekst (offentlig transport var gratis i Sovjetunionen).

Dessuten er det siste årets vekst særdeles ujevnt fordelt: Både geografisk og sosialt. Industrien er konsentrert i europeisk del av landet pluss Ural. Moskva alene utgjør 20% av russisk BNP. Og tar man med St.Petersburg og Tiumen-regionen i tillegg til Moskva, så utgjør disse 50% av russisk BNP. I et land som er avhengig av råvare-eksport, er det også store sosioøkonomiske forskjeller mellom ressursrike og ressursfattige regioner.

Selv om den autoritære Putin har styrket sentralmakten det siste tiåret, så er det allikevel grunn til å spørre: Hvor sterk er egentlig den russiske stat? En STERK stat EVNER å HÅNDHEVE sine lover, regler og reguleringer. Uavhengig om en stat er nominelt demokratisk, autoritær eller totalitær, så er f.eks omfanget av kriminalitet og størrelsen på skyggeøkonomien blant de konkrete indikatorene på rikets tilstand. En sterk stat må kunne besitte minst tre MONOPOLER: Voldsmonopolet, skattemonopolet og pengetrykkings-monopolet. Under Jeltsin på 1990-tallet ble alle tre monopoler underminert i en så katastrofal utstrekning, at mange stilte seg det legitime spørsmål om hvorvidt Russland som stat faktisk eksisterte.

Noe har bedret seg under Putin, men sentralmakten har ikke evnet å samle inn utestående skatt fra landets plutokrati. Det til tross for at skatteregimet favoriserer de rike. Og mafiaveldet består. Bare gangsterne som utfordret Putin åpenlyst, ble slått ned på. De som holder ambisjonene unna Kreml, ser ut til å være fredet. Den grove volden fortsetter med nærmest uforminsket styrke. Det er fremdeles livsfarlig å gå ut på egen hånd enkelte steder i Moskva og St.Petersburg, der det i Sovjet-tiden nærmest var en politimann på hvert gatehjørne. Særlig uhyggelig er oppblomstringen av rasistisk motivert vold utført av mindreårige gutter.

Kriminaliteten har økt i omfang helt siden midten av 1960-tallet – ti år etter at Stalins jerngrep forsvant – men eksploderte ikke før på 1990-tallet. Både relativt demokratiske land i Sentral-Europa og autoritære Kina har en mordrate på 2 per 100 000 innbyggere, mens raten i Russland er på 30 per 100 000 innbyggere. Colombia overgår logisk nok Russland her, men blant stater som ikke er herjet av krig, er bare Sør-Afrika verre. Selv i gangsterveldene Brasil og Mexico er mordraten 50% lavere enn i Russland!

Og skal man føye til andre former for unaturlig død (selvmord og ulykker), så stiger raten i Russland til utrolige 245 per 100 000 innbyggere! For Sierra Leone er tallet 215. Den høye ulykkesraten korrelerer sterkt med det avsindige alkoholforbruket. Forventet levealder i dagens Russland er lavere enn i sovjettiden, der den nå er nede i 65 år. Til sammenligning er den 77 år på Cuba og 72 år i Kina.

På toppen av dette har Russland opplevd en sammenhengende demografisk resesjon de siste 20 år, den lengste i landets historie. Landet avfolkes verken av krig eller politisk terror, men rett og slett manglende formering. Russiske kvinner er neppe mindre fruktbare enn før, men de velger oftere å ikke ha barn, eller bare føde et barn. Usikre framtidsutsikter og forverrede samfunnsforhold har vært med på å underbygge denne negative trenden. Ifølge noen prognoser vil landets befolkning synke fra ca. 140 millioner i dag til 120 millioner innen 2030 om dette fortsetter.

Styresmaktene har forsøkt å gjøre noe med problemet. Tillater man seg å være nøktern optimist, så kan det tilføyes at den negative trenden har snudd noe under Putin: Mordraten nådde toppen i 2002 og falt i 2003-2006. Også selvmordsraten og den generelle dødelighet har minket. Fødselsraten har steget, men ikke nok til å snu den demografiske resesjonen per dags dato. Bedringene er konkrete, men allikevel altfor marginale og begrensede i tid til at man kan tillate seg solid optimisme enda. Mye gjenstår å ryddes opp i før landet kan friskmelde seg. I et generasjonsperspektiv er ikke katastrofen egentlig overstått.

akula-DNSC9600520

Den marginale, men merkbare bedringen etter Jeltsin er uansett årsaken til Putins popularitet. Han har fått æren for å ha hindret den totale kollaps som forgjengeren nærmest påførte landet under sitt vanstyre. Alle andre problemer krympes når de stilles overfor sosial og nasjonal desintegrasjon. At han klarte å få slutt på det verste anarkiet, samtidig som landet opplevde økonomisk framgang, gjorde at russerne tolererte innskrenking av frihetene. De tolererte også – sågar støttet – Putins hardhendte politikk mot Tsjetsjenia, samt hans SELEKTIVE prosesser mot enkelte av oligarkene.

Men styrer egentlig Putin & Medvedev Russland? De har nok hånd om utenrikspolitikken og setter dagsorden, men er de av den grunn herrer i eget hus? Vestlig presse har framhevet Putins rekruttering av tidligere KGB-kamerater til sikkerhetsapparatet og politiske lederverv. Dette har uten tvil styrket hans politiske tyngde, men i hvor stor grad har dette ført til endring av status quo? Realitetene er at skatteregimet, som nevnt, fremdeles (og kanskje i større grad) favoriserer de som har mest fra før i Russland, og at det i dag er en SYMBIOSE mellom staten og forretningslivet.

Tiden da en håndfull oligarker dominerte Russland, er forbi. I dag er det russiske plutokratiet langt mer differensiert. Selv om ingen søkkrike enkeltpersoner lenger utfordrer Kreml direkte, så har Kreml neppe interesse av å endre på forholdene. Tvert i mot. Administrativ makt fasiliterer verktøy for merkantil suksess, mens kommersielle betraktninger dikterer distribusjonen av statlige aktiva. Staten er dermed instrumentet russiske kapitalister benytter seg av når de maksimerer sine egeninteresser. Og det skjer gjennom bruken av statlige embetsmenn som spydspisser når de skal sikre utfallet av sine privatiseringer (ikke sjeldent på voldelig vis). Styrkingen av statsmakten og Russland som energisupermakt, er dermed også en styrking av de private forretningsaktørene. Resultatet er at staten som egen entitet har svært liten autonomi i forholdet til Russlands økonomiske elite.

Mange russere aner nok dette intuitivt, men det har så langt ikke rokket ved Putins skyhøye popularitet. Selv om han nå ”bare” er statsminister, er han symbolsk sett de facto landsfader som nyter enorm respekt. Men hans legitimitet kan neppe på enkelt vis oversettes til en nasjonal konsensus som den øvrige eliten kan lene seg på. Til det er hans karisma av en altfor plebisitær karakter. Når sant skal sies, så har ikke dagens politiske elite klart å tegne opp koordinatene for en ideologi med konsistent appell. Et aggregat av atomiserte individer, og ikke en dynamisk sosial bevegelse, utgjør grunnfjellet hos Putin/Medvedev-regimets tilhengerskare.

Veien videre for Russland er lang, bratt og tornefull. Om landet noensinne når toppen igjen, er høyst usikkert. Vestlige analytikere med liberalt sinnelag har selvfølgelig belærende svar klare: Demokratisering og liberalisering. Utfordringen er derimot å overbevise russerne om det. En åpnere diskusjon om politikkens fallgruver er nok påtrengt, men man skal vokte seg for å gi råd til andre om hvordan ting skal gjøres. BARE russerne SELV kan finne de relevante løsningene. Mistenksomheten mot Vesten er ikke bare ubegrunnet paranoia. Enkelte krefter i vest ønsker genuint å svekke Russland enda mer.

Geografisk sett er Russland fordrevet tilbake til grensene fra slutten av det 17.århundret, like før Peter den Store videreførte en eventyrlig ekspansjon som kulminerte først 200 år senere. Hundre år før det igjen (og flere ganger før) var Russland inne i en krise av apokalyptiske dimensjoner. Landet var imidlertid inne i en OPPADGÅENDE SPIRAL. Krisen var bare en nedtur på oppturen. Er krisen i dag av samme art? Eller er det bare en opptur på nedturen? En NEDADGÅENDE SPIRAL?

I et makrohistorisk perspektiv er SIRKELEN den definerende modellen for russisk historie. Så langt. Russerne har falt og fått juling mange ganger. Men kommet sterkt tilbake. De har blitt undervurdert mange ganger før. Ikke minst av Napoleon og Hitler. Vil Russland komme tilbake?

Dagens kontekst er uansett usedvanlig ufordelaktig på iallfall kort sikt. Og kanskje på mellomlang sikt. Russland flankeres av to demografiske kjemper: I vest av et søkkrikt, men oppstykket og militært svakt EU (åtte ganger større BNP og tre ganger større befolkning), i øst av det dynamiske og stadig mektigere Kina (fem ganger større BNP og ti ganger større befolkning). Og selv et relativt svekket USA må helt klart tas med i beregningen. På lengre sikt er utfordringen kanskje aller størst i øst: Sibir avfolkes, samtidig som kinesiske innvandrere presser på. Fortsetter det slik, vil den russiske delen av det fjerne østen risikere å bli de facto kinesisk innen femti år. Samtidig som det blir færre russere, opplever den muslimske befolkningen i både Russland og eks-sovjetisk Sentral-Asia en kraftig vekst. Utfordringene for Russland er mildt sagt overveldende.

Som Russlands NATO-ambassadør i fullt alvor sa det i fjor: ”I Russland lærer optimistene seg engelsk; pessimistene lærer seg kinesisk og realistene lærer seg hvordan de skal håndtere en Kalasjnikov”.

INGEN våger å gå til angrep på Russland. Iallfall ingen stater. De som prøver det, selv USA, vil opphøre å eksistere dagen derpå. Derfor behøver de ikke å frykte et militært overfall. Undergravende forsøk vil muligens forekomme, men her er det bedre å bruke SMART makt framfor hard makt som motsvar. Selv om mange russere ønsker en supermaktrenessanse, gjør de best i å legge ambisjonen på vent så lenge dagens geopolitiske konstellasjoner består. De må ikke gi inntrykk av at Russlands SIKKERHET er de andres USIKKERHET. Slikt skaper bare drepende rustningsspiraler.

Det smarteste Russland kan gjøre akkurat nå, er å ikke gjenta fjorårets krigshandlinger. Selv om Vesten kanskje ikke kan hindre at Ukraina blir utsatt for et Anschluss, er det ytterst hasardiøst å forsøke seg på noe slikt.

Tilbake til spørsmålet: Vil Russland komme tibake? Under dagens UMIDDELBARE omstendigheter, så er svaret nei. De kan i beste fall holde på posisjonen de ennå har. Og kanskje gjøre noen diplomatiske framstøt. Vestens svekkede stilling og den framvoksende multipolare verden byr på muligheter, men BARE dersom russerne løser sine INTERNE problemer FØRST. Ellers overlates intitiativet til andre BRIC-land (Kina, India og Brasil).

Verdens framtid er definitivt full av JOKERE: Klodens ØKOLOGISKE bærekraft er kanskje den viktigste. Dersom et globalt, materielt sammenbrudd inntreffer, så er det ikke sikkert at Kina kommer seg opp. Også USA og Europa vil slite i en sånn sammenheng. Russland er det nærmeste man kommer et AUTARKI blant stormaktene, og vil derfor komme relativt bedre ut i et post-apokalyptisk scenario som denne.

Selv om det ikke er usannsynlig, så er det ikke sikkert at noe slikt inntreffer. Å HOLDE FORTET er derfor det beste Russland kan gjøre i tiden som kommer. Å alliere seg med Vesten er kanskje et alternativ, men ikke særlig realistisk. For Vesten er en splittet entitet uten enhetlig kraft. Russland er også altfor stort til at Vesten våger å integrere landet i dette selskap. Og russerne vil neppe være en del av noe slikt fellesskap heller. Det andre alternativet er en allianse med Kina. Men Kina ønsker ingen genuine allierte, bare midlertidige partnere. Kineserne har ingen permanente venner eller fiender (med unntak av Japan), bare permanente interesser. Dessuten kan den russiske bjørn risikere å bli en juniorpartner i en eventuell framtidig allianse med den voksende dragen. Et alliansefritt Russland som ikke skremmer naboene, men som inntar en posisjon som EKVILIBRIUM mellom Vesten og Kina er muligens det aller mest fornuftige i overskuelig framtid. Samt at de lar verden seile sin egen sjø.

BRIC_leaders_in_2008

* * * * * *

I et land der begreper som ”liberal” og ”demokrati” har blitt diskrediterte under Jeltsins vanstyre, så finnes det ingen troverdig liberal opposisjon. Den er så langt dømt til å bli marginal, og liberalere skjelles ut som ”limousin-liberalere”. Enten de er politisk eller økonomisk liberale, eller begge deler. Bare kommunistene og særlig nasjonalistene utgjør en autentisk utfordring på sikt. Forskjellene mellom dem har gradvis blitt utvisket det siste tiåret. I en slik grad at en rødbrun syntese mellom ytterste venstre og ytterste høyre er i emning.

Mange kommunister fordømmer selvfølgelig de ytterliggående nasjonalistene, og omvendt. Men stadig flere finner felles grunn. En ny politisk kreatur under navnet ”eurasianisme” begynner å gjøre seg gjeldende bak kulissene. Den sammenfaller en del med en lignende russisk bevegelse kalt for «nasjonalbolsjevismen» (forskjellene skal gjøres rede for i neste innlegg).

Bevegelsens intellektuelle spydspiss, Aleksander Dugin, er fokuset for neste innlegg: ”Russland redux? – del 2”. Mens dette innlegget er forankret i en materialistisk og empirisk forståelse av nuet, er neste innlegg mer idéhistorisk og metafysisk rettet. Begge innleggene kan sees på som korrektiver til hverandre.

Uten en materiell forståelse, blir man fort en luftkastellarkitekt. Uten en metafysisk forståelse, får man et forflatet og et reduksjonistisk virkelighetsbilde. Å spenne bro mellom disse sfærer er altfor ambisiøst i denne omgang. Det er heller ikke mulig per i dag å skue framtidens politiske frontavsnitt i et enkelt blikk. Men skal man forstå Russlands politiske dynamikk, kommer man ikke utenom et forsøk på å sette seg inn i hva som rører på seg i kontemporær tenkning. En tenkning full av potensiell sprengkraft.

Advertisements

Read Full Post »