mars | 2009 | Vindskeivt

Archive for mars 2009

Astropolitikk: Det nye romkappløpet

Posted in Krig, Metaperspektiver, Teknologi on 30/03/2009| 2 Comments »

To konsentriske sirkler er kanskje i ferd med å tegnes opp i stormaktspolitikken: Den innerste er den velkjente geopolitiske sfære, der statene har kjempet om innflytelse over klodens hav – og landområder i århundrer. Den ytterste er fremdeles bare stiplet, men er kanskje allerede i emning: Den ASTROPOLITISKE. Bemektigelsen av himmelrommet utenfor jordatmosfæren vil kunne bli en av morgendagens stormaktsprosjekter. Før vi tar et slikt svevende tankesprang, kan det være greit å holde beina plantet på jorda litt til. Vår nære historie burde gi en edruelig advarsel om å ikke la fantasien ta fullstendig overhånd, selv om vyene i enkelte av klodens hovedsteder er større enn på flere tiår.

Fra 1950-tallet til 1970-tallet brakte science fiction-litteraturen bud om to framtider: Den ene var den kommende ROMALDEREN, the space age, den andre var DATAALDEREN, the computer age. Den første ble avlyst, eller i det minste satt på vent, da romfergen Challenger gikk opp i røyk i 1986. Men allerede da hadde entusiasmen for den hasardiøse romfartsteknologien for lengst kjølnet. Klimakset ble nådd under månelandingene 1969-1972. Bemannede ekspedisjoner til Mars virker atskillig fjernere nå enn den gang. Framskrittsoptimismen som rådet både hos store deler av folket og den vitenskapelige elite, kan få flere til å trekke på smilebåndet i dag. Troen på teknologiens stormmarsj inn i framtidens nye, vidunderlige verden var nærmest grenseløs under den heteste euforien på 1960-tallet. Selvfølgelig var gløden tidvis ledsaget av en apokalyptisk krisesteming, siden supermaktene fryktet hverandres intensjoner. Rundt 1960 var det mange i USA som trodde at russerne ville kolonisere månen, og anlegge baser som kanskje inneholdt kopier av Vasilij-katedralen, Leninmausoleet og Den røde plass. Stanley Kubricks ytterst estetiske mesterverk 2001: En romodyssé fra 1968, er kanskje den filmen som fanger opp denne tidsånden aller best. Ikke bare anså man det som SANNSYNLIG at begge supermaktene ville ha etablert baser på månen innen årtusenskiftet, men at mennesket også ville streife forbi Jupiter og bortenfor [Jupiter and Beyond the Infinite].

Unødvendig å si, intet av dette har funnet sted i mellomtiden. Homo sapiens er fremdeles i beste fall en middelhavsfarer. Istedet for å ta spranget ut i universets terra incognita, har mennesket siden den kalde krigens slutt blitt teknologisk introvert: Vekk ifra stjernenes makrokosmos, og inn mot databrikkenes fraktale mikrokosmos. Politisk sett var det ikke lenger noen prestisje å svi av flere titalls statsbudsjetter på kostbare guttedrømmer, og i tillegg var datamaskinene samfunnsøkonomisk sett, atskillig mer profitable. Den konkrete visjonen om den glitrende romalderen, ble totalt fortrengt av seiersgangen til det mindre prosaiske cyberspace, og dets altoppslukende, abstrakte krefter. I så stor grad at mange nede på landjorda lever lykkelig uvitende om det drama som kanskje igjen er under oppseiling på himmelhvelvingen. Står vi overfor et nytt romkappløp? Temaet er uansett underrapportert i norsk presse.

1058112663_9c0358fc7d
Før man kan snakke om et reelt kappløp, er det verdt å minne på om at det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid innenfor romfarten. Men da helst i sivilt øyemed: På den internasjonale romstasjonen ISS, og i utforskningen av månen og Mars. NASA har innsett at kostnadene ved å stå alene har blitt for store, og at videre ekspedisjoner utover i solsystemet best lar seg gjøre i fellesskap med andre aktører. Samarbeidsånden som oppstod etter den kalde krigens slutt, har dermed ikke forduftet, men den ledsages parallellt av en forsterket tendens de siste 5-6 år: En økt rivalisering mellom klodens mest kapable og ambisiøse stater. Selv ikke finanskrisen har så langt rokket ved denne utviklingen.

I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag atskillig flere romfartsaktører. Dersom vi regner med alle 18 medlemsstater i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, er det i dag 25 stater som er aktive i verdensrommet. Kina foretok sin første bemannede romferd for snart 6 år siden, og både Japan og India sender romsonder til månen. I tillegg har Brasil, Iran og etterhvert kanskje Nord-Korea kommet på banen. Dette er en av flere indikatorer på at verden omsider går over til å bli multipolar. Rundt omkring på kloden finnes det minst 20 oppskytningsbaser – spaceports -og de færreste holdes i drift pga kommersielle formål. PRESTISJE er et aspekt, men viktigst er at de tjener geopolitiske og strategiske hensyn. For å bli tatt på ALVOR som etablert eller aspirerende stormakt, må man i dag være i besittelse av slike kapabiliteter. Dette er en av de store PRØVESTEINER på hvem som vil spille førstefiolin eller andrefiolin i det 21. århundrets maktkamp mellom statene.

Når dette er sagt, har USA fremdeles et formidabelt forsprang, men det er minkende. Selv om det vil vedvare en god stund til, så er det allikevel en rekke framtredende amerikanere innenfor akademia og militæret som frykter at forskyvningene om kort tid vil bli merkbare. Deriblant John Lehman, som var marineminister – secretary of the Navy – i Reagan-administrasjonen. Han sier at dersom USA ikke satser enda mer på romfart, så vil landet omsider sakke akterut, hvilket har sikkerhetspolitiske implikasjoner. Kanskje krisemaksimerer han noe – en velkjent metode hos hauker – men hans frykt er ikke helt ubegrunnet: I en verden med multiple konkurrenter, vil det ha store konsekvenser for en supermakt at elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag er langt under gjennomsnittet for andre industrialiserte land. Og ifølge Lehman, er ikke USA like flink til å importere hjernekraft som før. Kremen av utenlandsstudenter fra fremadstormende økonomier som Kina og India, vender gjerne tilbake til hjemlandet etter endt mastergrad eller Ph.D. Denne bekymringen uttrykte Lehman i 2007. Og situasjonen har muligens blitt vanskeligere etter finanskrisen.

At Kina demonstrativt utførte en vellykket nedskyting av en satellitt sommeren 2007, frambrakte en del ubehageligheter både i Washington, og hos kinesernes delvise allierte i Moskva. Fram til da var det bare amerikanerne og russerne som hadde denne kapabiliteten. Som vanlig ønsket Beijing å berolige omverdenen med at denne kraftsalven ikke var rettet mot en annen part. De fleste observatører er dog enige om at dette var et viktig signal til først og fremst USA, om at Kina vil bli en hard nøtt å knekke dersom det skulle bryte ut en større konflikt. I en hypotetisk tredje verdenskrig, vil Kina bli nødt for å slå ut USAs kommunikasjons- og navigasjonssatellitter dersom de skal oppnå et strategisk forsprang. GPS er selve NERVESYSTEMET i USAs militærmaskineri, og som muliggjorde det massive overtaket både under Golfkrigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003. Slås dette systemet ut, så er ikke supermaktens hangarskip og cruise-missiler mye verdt. Dette VET kinesiske generaler, og derfor er det et strategisk IMPERATIV for supermaktaspiranten å ha denne type kapabiliteter i bakhånd.

Selv om noen av de nye rommaktene – spesielt Kina – har vidløftige planer om å utvinne ressurser på månen og utforske solsystemet på eget initiativ, så er det allikevel mer «jordnære» prosjekter som har førsteprioritet. På kort sikt er utviklingen av nasjonale og regionale satellitt-navigasjonssytemer av vital interesse for klodens tyngste geopolitiske aktører. USA har som alle vet i årevis hatt GPS-systemet, som andre land også har benyttet seg av. Dette er en avhengighet flere land ønsker å BRYTE UT AV. Russland holder på å etablere sitt GLONASS-system (som deriblant Venezuela og Cuba vil slutte seg til), som enkelte observatører mener overgår GPS når det gjelder presisjon i arktiske strøk. Japan har sitt QZSS, og Kina har sitt Beidou.

Europeerne derimot, sliter fremdeles med å iverksette sitt Galileo-system. EU vil marginalisere seg selv geopolitisk dersom europeerne ikke får til dette. Viljen til å gjennomføre prosjektet hos den politiske eliten i Brüssel er høyst genuin, siden europeerne ønsker seg mindre avhengighet til USA. Det interessante er at Galileo i utgangspunktet er et samarbeidsprosjekt mellom EU og Kina, som startet i 2003. På daværende tidspunkt var de transatlantiske forbindelsene på det mest kompliserte, og amerikanerne var naturligvis ikke særlig begeistret. Senest i 2007 så det lyst ut for det sino-europeiske konsortiet. Til å begynne med var dette en vinn-vinn-situasjon for begge parter: Kina skulle investere finansielt, samtidig som europeerne overførte høyteknologi til kineserne. I tillegg fikk Galileo tilslutning fra andre stater: India, Israel, Ukraina, Saudi-Arabia og Marokko.

Nå i 2009, er utfordringene blitt tøffere for EU. Ingen private aktører er villige til å bli med på Galileo-prosjektet, som hovedsakelig finansieres av EUs landbruksprogram (CAP). Kineserne på sin side, er misfornøyde med at de har blitt holdt utenfor prosjektets viktigste avgjørelser. Uavhengig av dette, har de samtidig hatt solid framgang i oppgraderingen av sitt eget Beidou-system. Disse faktorene – samt en generelt kjøligere relasjon til EU som følge av Sarkozys lefling med Dalai Lama – har gjort Galileo-prosjektet mindre interessant for dem. Noe som vil sinke installasjonen av systemet, om i det hele tatt vil lykkes. Enkelte europeere snakker om en kommende post-amerikansk verden – noe som ikke er usannsynlig – men dette er en verden som kanskje er enda mer post-europeisk. Iallfall om verdensdelen skulle sakke akterut teknologisk, noe som igjen vil marginalisere europeernes geopolitiske betydning ytterligere.

Dersom vi ser bort ifra et eventuelt materielt og økologisk sammenbrudd, så vil morgendagens DEMARKASJONSLINJE mellom førsterangs og annenrangs makter gå mellom de som har utvidet sitt militære virke til verdensrommet, og de som fremdeles er bundet av jordklodens tyngdekraft. Førstefiolinistene vil da spille ASTROPOLITIKK i stormaktenes ytterste konsentriske sirkel, simultant med at de spiller geopolitikk i den innerste konsentriske sirkel. Andrefiolinistene må da nøye seg med å operere innenfor den innerste sirkel, der reglene komponeres av statene med astropolitisk rekkevidde.

600px-nasa-apollo8-dec24-earthrise1

Read Full Post »

Fra MAD til NUTS?

Posted in Geopolitikk, Krig, Teknologi on 09/03/2009| 4 Comments »

For dagens postmoderne individer er den kalde krigens eksistensielle angst i skyggen av atomsoppen underlig fjern. I det siste tiår har bare tidvise glimt av denne frykt trengt igjennom nummenheten underholdningen og informasjonsstøyen skaper. Som før Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen ble avslørt som bløff, og som når Nord-Korea detonerer noen sprengladninger, og Iran visstnok er på terskelen til å gjøre det samme. Men alt dette er bare døgnfluens dirren. Atomvåpnenes potensial til å utføre masseslakt har ikke forsvunnet, men trusselen fra den globale oppvarmingen og nå finanskrisen, har gjort mange kjernefysisk demente. Allikevel, selv begrunnede mistanker om økosystemets sammenbrudd og det moderne samfunnets generelle sårbarhet fungerer bare som avveksling for sportsresultatene. Kun sekterikerne tar dette alvorlig. Slik var det ikke med atomfrykten for en liten mannsalder tilbake.

Atomsoppens visuelle gru preget minst to generasjoners bevissthet og deres livshorisont før den så og si ble glemt etter 1990. Både på begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var verden farlig nær undergangen, har vi i ettertid fått høre. Og slik kjentes det også for mange den gang. I disse dager gjenskapes denne knugende følelsen i den kinoaktuelle superheltfilmen Watchmen. Denne er imidlertid bare den n’te i rekken av filmer med samme underliggende tema. Av disse er det få, om noen, som har tatt den kalde krigen

på kornet like briljant som Stanley Kubricks svarte komedie Dr. Strangelove. ”The worst case scenario” blir en realitet etter at den psykotiske generalen Jack D. Ripper på uautorisert vis har satt i gang et plot som vil utløse en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Til slutt aktiviseres den fryktede «Dommedagsmaskinen»; en maskin som vil utrydde alt liv. Filmens budskap var at den skjøre terrorbalansen mellom supermaktene uttrykt gjennom det slående akronymet MAD – mutually assured destruction eller vissheten om gjensidig ødeleggelse – når som helst kunne bryte sammen enten ved misforståelser eller uhell.

Men i løpet av 64 år med atombombens eksistens har det kjernefysiske ragnarok imidlertid uteblitt. Spredningsoptimistene ser dette som et ”bevis” på at terrorbalansen er fredsskapende – fred snevert forstått som fravær av krig – og ønsker nye medlemmer til atomklubben velkommen. Spredningspessimistene derimot frykter at tilførselen av nye medlemmer vil gjøre verden mindre trygg, og at sjansene for atomkrig øker etter hvert som spredningen av de apokalyptiske våpnene tiltar. Redselen forsterkes av mulighetene for at ikkestatlige aktører som al-Qaida eller andre ekstremistiske grupperinger klarer å skaffe seg det ultimate masseødeleggelsesvåpen. Er vi på vei fra den kalde krigens MAD til det som kan bli 21.århundrets NUTS?

ivymike2

Jacques Chirac fikk masse kjeft da han sa at det ikke ville bli noe verre om Iran fikk atomvåpen. Så hvorfor ikke bare la dem få det? Etter press fra sine egne og utenfra trakk han tilbake uttalelsen, men dette skal ikke hindre fritenkere i å stille samme spørsmål. Dog ikke retorisk, men analytisk. Dette er et tema som det vanskelig lar seg diskutere rasjonelt, og erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki er kraftige advarsler i bakgrunnen. Uten å avfeie bekymrede innvendinger, må man her tillate seg å tenke klart. Og man må unngå å blande kortene. Den sunne fornuft og intuisjonen sier oss at så lenge atomvåpen eksisterer, så vil noen før eller siden trykke på den fatale knappen og kanskje utslette alt liv. Men: Uten å nødvendigvis applaudere spredningsoptimistene, så har vi allikevel godt av å studere deres argumenter nøye.

Innenfor studiene av internasjonal politikk er teoretikeren Kenneth Waltz en av de mest toneangivende i dag. Hans spredningsoptimisme er dog et minoritetssyn. Kritikerne må allikevel medgi at argumentene hans her er teoretisk vanntette, selv om man i praksis kanskje kun kan gi ham forsiktig medhold.

AVSKREKKING, ikke forsvar, er atomvåpnenes funksjon. Hvordan kan Waltz da mene at disse kan opprettholde staters sikkerhet? Først sier Waltz at minst tre operasjonelle forutsetninger må være til stede før man kan snakke om effektiv avskrekking: (1) Fravær av preventiv krig i overgangsfasen der en stat har atomvåpen, mens den andre staten er på et kjernefysisk embryostadium; (2) for å unngå forkjøpskrig må begge stater ha ANNENSLAGSEVNE (perfeksjonert av atomubåter som er vanskelig å oppspore), som betyr at begge har evne til å absorbere et angrep pluss at de makter å slå tilbake; og (3) de kjernefysiske arsenalene kan ikke tas i bruk uautorisert eller tilfeldig.

Ved å avklare forskjellene mellom forsvar og avskrekking blir det lettere å se hvordan atomvåpen har en edruelig effekt på de som måtte ha ønske om krig. Man kan fraråde partene fra å gå til krig enten ved forsvar eller avskrekking, eller ved en kombinasjon. Å bygge et ugjennomtrengelig forsvar er det DEFENSIVE idealet mot et potensielt angrep, men det utgjør ingen direkte trussel mot fiendens sikkerhet. En annen måte å sikre seg på mot en aggressor, er å bli fysisk kapabel til å påføre motparten uakseptabel skade. Med andre ord, evnen til å avskrekke avhenger av den OFFENSIVE kapabilitet som i en krigssituasjon utgjør en direkte trussel mot sikkerheten til den angripende part. Avskrekking betyr å hindre noen fra å utføre en handling ved å skremme dem. Motforestillinger skapt av avskrekking opererer ved å skremme stater til å holde fred, ikke fordi det er fysisk vanskelig å angripe, men fordi opponentens reaksjon kan resultere i massiv STRAFF.

Er spredning av atomvåpen fredsfremmende eller fredshemmende? Ifølge Waltz, avhenger svaret av hvorvidt våpnene oppmuntrer stater til å utplassere dem på en måte som gjør den aktive bruken av makt mer eller mindre sannsynlig, og på en måte som er mer eller mindre destruktiv. Dersom atomvåpen på effektivt vis kan brukes til offensive formål og utpressing virker mer troverdig, er spredning av atomvåpen fredshemmende. Men siden atomvåpen er dårlig egnet til å erobre fremmed territorium, mener Waltz at det er lite sannsynlig at de vil bli brukt.

Deres nytteverdi ligger med andre ord i deres ubrukelighet. Hvis dette er tilfellet, vil våpnene avskrekke stater fra å starte forkjøpskrig eller preventiv krig, og trusler om aggresjon blir mindre troverdige. Selv om sannsynligheten for atomkrig er svært lav, utelukker ikke Waltz muligheten. Men jo høyere innsatsen til en aggressorstat er, og jo nærmere denne staten er i ferd med å innkassere seieren, desto større er sjansen for at denne staten gjør en invitasjon til gjengjeldelse og risikerer dermed sin egen undergang. Dette scenariet er allikevel lite sannsynlig siden stater er lite villige til å risikere svært mye for små gevinster. Dersom krigen først har brutt ut, kan den eskalere hvis den underlegne part bruker større og større stridshoder. I frykt for dette, vil stater trekke seg tilbake. Deeskalering, ikke eskalering er det mest sannsynlige. Incentivene for å utkjempe en kjernefysisk krig er mikroskopiske siden partene risikerer å vinne intet og tape alt. Atomvåpen er med andre ord egnet for å bevare status quo, ikke for å erobre.

Som sagt, er dette teoretisk vanntett. Men hva sier historien oss? Jo, at atomvåpen kun har blitt brukt to ganger, og da mens USA hadde monopol, og aldri etter at Sovjetunionen brøt monopolet. Med unntak av Israels bombing av Saddams embryoinstallasjoner i 1981, har aspirerende atommakter fått utvikle sine våpen i fred. Det gjaldt for både Sovjetunionen og Kina, og senere Pakistan og Nord-Korea. Og nå muligens Iran.

Hva da med diktatorer? Waltz har også et svar på det: Regimetype og innenrikspolitisk stabilitet er mindre relevante faktorer. Årsaken han angir er at selv under kaotiske forhold – som da kultur-revolusjonen pågikk i Maos Kina eller da Sovjetunionen kollapset – er makthaverne i stand til å kontrollere sine kjernefysiske arsenaler. Når det gjelder ”uforutsigbare” statsledere i såkalte ”røverstater”, er han enda mer optimistisk. Diktatorer av Gaddafis og Kim Jong-Ils kaliber er eksempler på hva han kaller OVERLEVERE. Folk som klarer å holde på makta tiår etter tiår må ha kognitive ferdigheter langt over gjennomsnittet, og totalitære ledere er ofte langt mer sensitive overfor sikkerhetskostnader enn demokratiske statsmenn, ifølge Waltz.

Radikal innenrikspolitikk er ikke nødvendigvis ensbetydende med en like radikal utenrikspolitikk. Tvert om, under glasuren av aggressiv retorikk fører slike diktatorer som oftest moderat og forsiktig utenrikspolitikk. Få forstår betydningen av ordet overlevelse bedre enn rogues. At selv Stalin og Mao aldri gikk så langt som å bruke atomvåpen, kan tyde på det. Hitler døde før atomalderen, så hvordan en ekspansiv diktator av hans kaliber ville ha forholdt seg til dette, blir bare kontrafaktiske spekulasjoner.

Menneskeheten har unngått 3.verdenskrig så langt. Dessverre har vi ingen garantier for å unngå den i framtiden. Dersom stater har EVNE og VILJE til å lage atomvåpen, er det muligens lite som kan gjøres for å stoppe dem. Derfor må verden regne med ytterligere spredning i tiden som kommer. Den relative glemsel og nummenhet hos enkelte nye statsmenn gjør kanskje bruk av atomvåpen mindre avskrekkende i dag, både hos demokrater og totalitære. Arsenalene hos de nye atommakter er uansett ikke på høyde med overkill-kapasiteten til amerikanerne og russerne, og derav mer oversiktlige.

Personlig deler jeg ikke Waltz’ optimisme fullt ut når det gjelder staters indre stabilitet: Spesielt gjelder det verdens løse kanon, Pakistan. Iranske ayatollaer er kanskje dypest sett rasjonelle, men dersom den pakistanske stat skulle gå i oppløsning, er omverdenen muligens prisgitt krefter som ikke lar seg avskrekke. Herfra kan våpnene spre seg til ikkestatlige aktører som lenge har drømt om å virkeliggjøre andres ultimate mareritt. Om så skulle skje, vil vektskåla gå ned med et brak for pessimistenes argumenter, og enhver form for spredningsoptimisme tape troverdighet. Uansett hvor teoretisk vanntett den måtte være.

nuke_dees2

Read Full Post »

Det overnaturliges gjenkomst

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Metafysikk on 04/03/2009| 12 Comments »

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359