Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Krig’ Category

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Advertisements

Read Full Post »

Der Waldgang

Ernst Jünger (1895-1998) hører til blant kjempene fra forrige århundre. Han overlevde to verdenskriger og ble en av de skarpeste observatørene av sin samtid. I Skogvandreren [Der Waldgang] fra 1951 tegner han opp et eksistensielt veikart for den lille minoritet av dissidenter som føler seg frastøtt av modernitetens  teknokratiske herskersjikt, og som ikke lar seg blende av liberalismens grunnfalske frihetsbegrep. Konturløsheten til de som styrer er ikke mindre påtagende i dag enn den gang. Dette ble skrevet for snart 60 år siden, og enkelte passasjer bærer preg av det tidsbundne. Men hovedbudskapet er like aktuelt: Istedet for å konfrontere Leviathan direkte – noe som gir ham påskudd til å nøytralisere deg – bør man heller la ham leve sitt liv til ende, til han når sin ytterste konsekvens. Lik en vulkan som tømmes for aske. Det er ikke et valg mellom enten å være på skipet [altså modernitetens skip] eller å være i skogen for å finne sine røtter og drive geriljakrig mot Leviathan og den omkringliggende konsensus. Man må klare den ekstreme balansegangen og mestre begge deler. Mytteriet ombord på skipet er dristig: Er man midt ute på verdenshavet venter sult, kannibalisme og haier. Alt har sin tid, og derfor må skogvandreren alltid være forberedt på omslaget. Og han må ikke nøye seg med det: Dets grunn må beredes.

[Se også «Martin Heidegger og Lysningen»]

* * * * * * * *

The Retreat into the Forest

1. Fear is one of the most characteristic phenomena of our age. Its appearance is all the more perplexing, because it follows closely upon an era of individual freedom in which even the misery which was still familiar to Dickens had become almost unknown. How did this reversal come about? Were one to choose a turning point, one would find none more suitable than the day of the Titanic shipwreck. There light and darkness clash; the hubris of progress is confronted by panic, luxurious comfort by destruction, automatism by the catastrophe which appears as a traffic accident.

Indeed, increasing automatism and anxiety are closely related. They  appear whenever man limits the scope of his decisions in order to ease  his fate by technological means. To be sure, these limitations result in a variety of conveniences; but they are accompanied by an increasing loss of freedom. The individual is no longer rooted in society as a tree in a forest, rather he is comparable to the passenger in a rapidly moving vehicle whose name may be Titanic, but also Leviathan. As long as the weather holds and the outlook is pleasant, he will scarcely notice the curtailment of his freedom.

He may even be filled with optimism and with the consciousness of power produced by the sense of speed. But all this changes when the fiery  volcanic islands and icebergs emerge on the horizon. Then not only will technology claim a right to dominate fields other than the procurement of comfort, but at the same time the lack of freedom will   become apparent; be it in the victory of elemental forces or in the fact that individuals who have remained strong acquire the means to exercise absolute power.

It may be objected that ages of anxiety and of apocalyptic panic occurred without a comparable automatism. This may be, for the   automatism becomes terrifying only when it is revealed as one of the forms, indeed as the style of nemesis. The anxiety of modern man may  be of a very special sort or it may be merely the contemporary   incarnation of a recurrent cosmic anxiety. This problem need not detain us.

Rather we should ask a question which concerns all of us: is it possible to reduce the fear while the automatism of the age persists, or rather, while this automatism – as may be anticipated – makes   further progress toward its ultimate perfection? Can we stay on ship and at the same time reserve our powers of free decision? Can we not merely preserve, but strengthen the roots which still cling  to the prime depths of being? This is the essential question of our time.

The reader will have experienced a change in the nature of what is   considered a question. We are constantly confronted by forces that question us. And their inquisitiveness is by no means motivated by a concern with ideas. In approaching us with their questions, they do not expect us to promote the cause of objective truth, or even to contribute to the solution of any specific problems.

They are not concerned with our solutions, but with our answers. This distinction is relevant. Increasingly, the act of questioning takes on the characteristics of a cross examination, a process which can be studied in the development which leads from the ballot-box to the questionnaire.

The ballot is designed to determine a factual relationship, the will of the voter, and the act of voting is so organized that it may be expressed without outside intervention or influence. Hence the act of   voting is accompanied by the feeling of security and even by the sense of power which distinguishes of sovereign expression of the free will within a sphere protected by law. But the contemporary, obliged to reply to a questionnaire, is far removed from this sense of security. His statements are far-reaching in their implications, for his fate may depend upon them. We see individuals confronted by a situation in   which they are asked to procure documents designed to cause their   ruin. And how trivial are the things which nowadays determine the  destruction of man!

It stands to reason that the change in the nature of the process of questioning points to an order of things altogether different from that at the beginning of the century. The old security   has disappeared, and we must adjust our thinking accordingly.   Questions press in on us ever more closely, ever more menacingly, and the manner in which we answer becomes increasingly significant. And even silence has become an answer. These are the dilemmas of the age, and there is no escape from them.

Another characteristic of our period is the intertwining of   significant events with insignificant representatives. This is  particularly remarkable in our great men. They make the impression of  figures which can be seen in any number in the coffee-houses of Vienna or in provincial officers’ clubs. These are the men who cause millions to tremble, who shape the fate of countless numbers. And yet they are the very men whom our time has selected with unfailing tact, if we consider it under one of its aspects, that of a tremendous wrecking   enterprise.

All these liquidations, rationalizations, socializations, electrifications and pulverizations require neither culture nor character, both of which are a threat to the automatism. Wherever in   our period power is essential, it is attracted by the individual in  whom the insignificant is coupled with a strong will.

Such phenomena have occurred before in the history of mankind. They might be counted among the atrocities which are rarely missing when   great transformations take place. More disquieting is the fact that cruelty threatens to become not an accompaniment but an inseparable   element of the new power structures, and that the individual is  exposed to it without any possibility of defending himself. There are several reasons for this, above all the fact that rational thinking is  itself cruel and that this cruelty then enters into the process of   planning.

The extinction of free competition plays a special part, leading to a curious distortion. For competition is like a race in which the most  skillful win the prize. Where it ceases, it is replaced domestically  by great pressures for a general sinecure at the expense of the state, while external competition – the race between the states – continues.

Terror steps into the resulting gap. The speed formerly produced by the race of competition must now be produced by fear. In the one case the standards of efficiency depend on high pressure, in the other on a   vacuum.

There it is the winner who sets the pace, here it is the man who is   worse off. For this reason the state feels constantly compelled to   subject a segment of its population to atrocities. Life has become   gray, but it may well seem bearable to the man who, next to himself,   sees the absolute black of utter darkness. These, and not their   economic implications, are the dangers of extensive planning.

The selection of the persecuted groups is a question of secondary  importance. They will always be minorities, set apart either by nature or artificial construction. Obviously, all who are distinguished by virtue of tradition or excellence will be endangered. It is  understandable that under these conditions human beings would rather submit to the most oppressive burdens than to be counted among those who are different. Seemingly without effort the automatism succeeds in destroying the remnants of free will, and persecution becomes   ubiquitous like an all-pervasive element.

Escape may be possible for a favored few, but it usually leads to something worse. Resistance only animates the Leviathan by giving him  a welcome pretext for repressive measures. In the face of such  conditions only one hope seems to remain, that the process may spend itself like a volcano spends its fiery ashes. But at this point a question arises, which is not at all theoretical, but an inevitable  concomitant of every contemporary existence whether there is not,  after all, another road that may be traveled, whether there do not  exist mountain passes which can be discovered only after a long ascent.

New conceptions of authority and great concentrations of power have  arisen. In order to resist them, we require a new conception of   freedom transcending the anemic abstractions we have come to associate with this term. The first prerequisite for this new awareness is that man must not content himself with being left in peace; that he must be ready to risk his life. In that case, we shall soon learn that even in the states in which the power of the police has become overwhelming,  independence is by no means extinct.

The armor of the new Leviathan has its chinks which must be constantly sought out, an activity requiring both caution and audacity of a kind  hitherto unknown. This suggests that elites are about to begin the   struggle for a new freedom which will require great sacrifice and  which must not be interpreted in a manner unworthy of it. In order to find analogies we must go back to ages of strength, say, to the period of the Huguenots or of the guerillas as Goya saw them in his Desastros. Compared to these, the storming of the Bastille – an event   which still provides nourishment for the current notion of freedom – appears like a Sunday stroll into the suburbs.

Is there at least one root left which will open up the riches of the  soil? Health and life depend upon it -beyond all civilization, and beyond its safeguards. This becomes evident in periods of extreme danger, when the apparatus not only forsakes the individual but even turns against him. Then each individual must decide whether he wants   to surrender or to persevere by relying on his own and innermost   strength. In this case he may choose the retreat into the forest (Waldgang).

2.

The ship is a symbol of temporal existence, the forest a symbol of   supratemporal being. In our nihilistic epoch, optical illusions   multiply and motion seems to become pervasive. Actually, however, all   the contemporary display of technical power is merely an ephemeral reflection of the richness of Being. In gaining access to it, and be   it only for an instant, man will gain inward security: the temporal  phenomena will not only lose their menace, but they will assume a positive significance. We shall call this reorientation toward being   the retreat into the forest (Waldgang), and the man who carries it out   the wanderer in the forest (Waldgänger).

Similar to the term «worker» (Arbeiter), it signifies a scale of  values. For it applies not only to a variety of forms of activity, but   also to various stages in the expression of an underlying attitude.   The term has its prehistory in an old Icelandic custom. The retreat   into the forest followed upon proscription. Through it a man asserted   his will to survive by virtue of his own strength. That was held to be   honorable, and it is still so today in spite of all commonplaces to   the contrary.

Wanderers in the forest (Waldgänger) are all those who, isolated by   great upheavals, are confronted with ultimate annihilation. Since this could be the fate of many, indeed, of all, another defining   characteristic must be added: the wanderer in the forest (Waldgänger) is determined to offer resistance. He is willing to enter into a   struggle that may appear hopeless. Hence he is distinguished by an   immediate relationship to freedom which expresses itself in the fact   that he is prepared to oppose the automatism and to reject its ethical   conclusion of fatalism. If we look at him in this fashion, we shall  understand the role which the retreat into the forest (Waldgang) plays not only in our thoughts but also in the realities of our age.

Everyone today is subject to coercion, and the attempts to banish it   are bold experiments upon which depends a destiny far greater than the   fate of those who dare to undertake them. The retreat into the forest   (Waldgang) is not to be understood as a form of anarchism directed   against the world of technology, although this is a temptation,   particularly for those who strive to regain a myth. Undoubtedly,   mythology will appear again. It is always present and arises in a   propitious hour like a treasure coming to the surface. But man does   not return to the realm of myth, he reencounters it when the age is   out of joint and in the magic circle of extreme danger. It is not a question therefore of choosing the forest or the ship but of choosing  both the forest and the ship.

Døden

The number of those who want to abandon the ship is growing, and among   them are clear heads and fine minds. But it amounts to a disembarkation in mid-ocean. Hunger will follow, and cannibalism, and the sharks: in short, all the terrors that have been reported from the raft of Medusa. Hence it is advisable under all circumstances to stay aboard even at the danger of being blown up. This objection is not directed against the poet who reveals through his life as well as  through his work the vast superiority of the artistic universe over the world of technology. He helps man to rediscover himself: the poet is a wanderer in the forest (Waldgänger), for authorship is merely another form of independence.

In general, we are not concerned with specific political and   technological configurations. Their fleeting images pass, but the   menace remains or returns with ever greater speed and with increased impact. The opponents come to resemble one another to such an extent   that it is easy to recognize them as disguises of the very same power. Our task then is not to master the external phenomena here or there, but to subdue the age. That requires a sovereign will which, nowadays,   is to be found less in heroic decisions than in the man who has   forsworn fear in his own heart.

The immense precautions of the state are directed against him and him alone, and yet ultimately they are destined to bring about his   triumph. When he realizes this, he is liberated and dictatorships sink   into dust. Therein lie the untapped resources of our age and not only of ours. This is the theme of all history and it defines history,  setting it apart from the realm of the demons and from mere zoological  events. It is anticipated by myth and by the great religions, and   recurs forever. Again and again giants and titans appear with the same   seemingly overwhelming superiority, only to be felled by the free man who need not always be a prince or a Heracles. The stone from the sling of the shepherd, the banner raised by a maiden, and a crossbow,  have also been known to suffice.

3.

At this point another question arises. To what extent is freedom desirable in the first place? Can it serve a purpose within our present historical situation? Is it not a distinctive merit of   contemporary man, and a merit easily underestimated that he knows  how to renounce freedom to so large an extent? In many ways he is like a soldier marching toward unknown destinations or like a worker building a palace others shall inhabit. Nor is this his worst aspect.  Should he be distracted as long as the process continues?

There is no doubt that there are goals served by countless millions  who lead lives which would be unbearable without this prospect and which cannot be explained in terms of sheer coercion. The sacrifices will perhaps reap them glory only in a distant future, but they will not have been in vain. The processes will continue, and as in all conditions ordained by fate, the attempts to delay the development and to revert to points of departure will only serve to further and to accelerate the course of events.

It is well to remain aware of the inevitable in order to avoid being lost in illusions. Freedom coexists with necessity, and only after freedom enters into a relation with necessity can the new state of   mind emerge. Every transformation of the concept of necessity has brought with it a change in the concept of freedom. For this reason the notions of freedom of 1789 have become obsolete and are no longer effective against the coercion of our time. Freedom in itself is   immortal, but in each period it appears in a different guise and must be conquered anew.

History in the true sense can be made only by free men; it is the form given by the free to his destiny. In this sense, man can act as a symbol; his sacrifice includes and counts for the other members of the community. It cannot be our task, then, to change the design of the universe. But palaces could be built upon it and not only the ant-heaps anticipated by the utopias of our day.

Let us consider a further objection. Should we restrict ourselves to a philosophy of catastrophe? Should we – and be it only in our spiritual   preoccupations – seek out the waters of extreme danger, the cataracts,  the maelstroms, the huge abysses? This is an objection not to be underestimated. Much is to be said for the judicious man who maps out the safe itineraries with the firm will to persevere in his course. It is a problem which can assume practical aspects, as in the case of armaments.

Armaments are designed for the eventuality of war, to begin with as a preventive measure. Subsequently, they lead to a borderline situation where preparedness seems to invite war. There are kinds of investment which, under all circumstances, must end in bankruptcy. Thus systems of lightning-rods are conceivable which would ultimately bring on the   thunderstorms. The same considerations apply in the spiritual realm. In considering the marginal case, we may overlook the routes it will open. However, one does not exclude the other. Rather reason demands that we consider all possible eventualities, and keep a response in readiness for each, as one does on the chessboard.

In our situation it is our duty to reckon with catastrophe, to sleep   with it, so to speak, so that we shall not be caught unaware. Only in   this manner can we acquire a reserve of security which will enable us   to act reasonably. In a state of complete security our thought merely   plays with the possibility of catastrophe. We include it in our plans   as an improbable eventuality, and we protect ourselves with minimal   precautions. In our days the reverse must be the case. We must spend   almost our entire capital on the possibility of catastrophe precisely   in order to keep open the middle road that has become as narrow as the   edge of a knife.

But we are concerned here with the threat to which the individual is exposed, and with his fear, not with politics or political ideas. Fundamentally the individual is only interested in his profession, in   his family, and in the pursuit of his inclinations, but, sooner or later, the age intrudes upon him. Either conditions gradually   deteriorate or he is exposed to extremes. Expropriation, compulsory labor, and worse appear on his horizon. Before long, he will realize that neutrality would be tantamount to suicide, you must either howl with the wolves or fight them.

Where in his distress can he find a third solution which leaves him  some freedom from the dynamics of the events? Only in his existence as an individual, in his own being which remains unshaken. Anyone who has   escaped from catastrophes knows that, in the last analysis, he owed   his rescue to simple human beings who did not submit to the power of   hatred and fear or to the automatism of slogans.

They resisted the impact of propaganda and of technical   suggestiveness, the impact of all demoniac forces of our civilization. Immeasurable may be the blessings when such virtue becomes visible in   the leaders of nations, as it became manifest in Augustus. Upon this virtue empires are founded. The prince does not rule by killing, but by giving life. Therein lies one of the great hopes, that among the   faceless millions one perfect human being may arise.

Among such humans we may name Socrates whose example inspired not only  the Stoa but countless spirits of all ages. We may differ in our   opinions concerning the life and the teachings of this man; his death   belongs to the greatest of all events. The world is such that prejudice and passion will ever again demand blood. It is necessary to realize that this will never be otherwise. The arguments change, but stupidity sits forever in judgment.

Men were brought before its tribunal first, because they despised the   gods; then because they did not recognize a dogma; or again, because   they offended against a theory. There exists no great word or noble   thought in the name of which blood has not been spilled. The message   of Socrates resides in the conviction of the invalidity of the verdict   which testifies to a standard transcending the human scale. The true   verdict was spoken long before the trial began and took expression in the exaltation of the victim.

The trial is perennial, and the philistines who sat in judgment then   may be met today on every street corner and in every parliament. The idea that this might end has always distinguished the shallow thinkers. But human greatness must be reconquered again and again. It triumphs whenever man masters the onslaught of vulgarity in his own heart. Therein resides the real substance of history; in the encounter of man with himself, that is to say, with his own divine power. That must be understood if one wishes to teach history.

Socrates called the sphere where he was counseled by a voice not to be   expressed in words, his daimonion. It might also be called the forest.   But what does it mean to the contemporary if we advise him to follow   the example of the man who conquered death, the models of gods,   heroes, and sages? It means that he participates in the resistance   against the age, and, indeed, not against this age only, but against   every age whose basic motivation is fear. It is in the nature of   things that education today aims at the very opposite. Never before   have such strange notions concerning the teaching of history existed.

All these systems are designed to cut off the influx of metaphysics,  to domesticate and to drill the spirits for the benefit of the collective. Even when the Leviathan is obliged to rely upon courage, as on the battlefield, it will attempt to keep the fighting man in place with a second and stronger menace. In such states one depends on the police.

We touch here the core of modern suffering, the great emptiness, which Nietzsche called the growth of the desert. The desert is growing; this is the spectacle of civilization with its draining relationships. In   this landscape we yearn for sustenance: The desert is growing; woe to him who contains deserts within himself. It will be well if the churches create oases. It will be better still if man is not satisfied even with that. The church can give us assistance, but not existence. The decision will take place within man; no one can spare him his   travails.

The great loneliness of the individual belongs to the characteristics of the age. He is surrounded and imprisoned by anxiety which closes in upon him like approaching walls. Anxiety becomes tangible in the   prisons, in slavery, and in the battles of modern war. These experiences fill the thoughts, the soliloquies, perhaps even the   diaries in years when a man may not even trust his closest neighbor.  Yet the proximity of saving powers is also felt. The terrors are alarms, symptoms of ever more insistent questions which are being put to man. No one can spare him the answer.

The desert is growing; the faded, infertile spheres are multiplying. The fields which gave life purpose are disappearing; so are the   gardens from which one can take nourishment without suspicion, the   sheds which have familiar tools. The laws have become dubious, the weapons double-edged. Woe to him who harbors deserts; who does not contain, be it only in one cell, the substance which ever again   guarantees fertility.

4.

It is frightening how concepts and objects often change their  appearance over night, and produce wholly unexpected results. That is a symptom of anarchy. Let us consider, for instance, freedom and the   rights of the individual in relation to authority. These are   determined by the constitution. Again and again, and, unfortunately,  for some time to come, we will have to expect the violation of these rights by the state, by a party which has seized the state, by a foreign invader, or by a combination of these forces. It may be said   that the masses, at least in our country, are in a state where they   scarcely perceive the violation of the constitution any longer. It seems that they are far more concerned with football games than with  their own basic rights. Once this consciousness is lost, it cannot be restored artificially.

The violation of a law can assume a legal varnish; for example, when a  ruling party prevails upon a majority to change the constitution. The majority can be right and yet commit wrong, a contradiction that the   simple-minded cannot grasp. Even at plebiscites it is often difficult  to decide where the law ends and violence begins. These encroachments can gradually gain in strength until they assume the character of pure   atrocities. Those who witnessed these actions, accompanied by the   applause of the masses, know that traditional expedients are of no avail against them. Suicide is not to be expected from everybody, least of all when recommended from abroad. No fate is more hopeless   than to live in a period in which the law has become a weapon.

In Germany, resistance against authority is, or was, especially difficult because, from the days of legitimate monarchy, the population preserved a modicum of respect for the state. Hence the individual found it difficult to understand why the victorious powers prosecuted him, not merely by means of a blanket accusation of   collective guilt, but also as an individual for having, for example, continued in his profession as a conductor of an orchestra or as a   public official.

Although this state of mind produced some grotesque results, we must not treat it as a mere curiosity. It is indicative of a new feature in our world, in which foreigners may accuse the individual as a collaborator with popular movements, while political parties try him as a sympathizer of unpopular causes. The individual is thus placed between Scylla and Charybdis; he is threatened with liquidation either because he participated or because he failed to participate.

Hence, a high degree of courage is required which will enable him to defend the cause of justice all alone, and even against the power of   the state. It will be doubted whether such men can be found. Some will appear, however, and they will be wanderers in the forest (Waldgänger). Even against his will, this type of man will enter the   historical scene, for there are forms of coercion that leave no choice.

It may seem strange that a single individual, or even several, should   resist the Leviathan. Yet it is precisely through their action that   the colossus reveals its vulnerability. For even a handful of   determined men can become a threat, not only morally but physically. Again and again we witness that two or three gangsters can upset an entire metropolitan district, and cause lengthy sieges. If the relationship is reversed, if the authorities turn criminal and men of justice offer resistance, incomparably greater effects can be produced. The consternation of Napoleon at the uprising of Mallct, a single, but unbending man is a well-known instance.

Let us assume that a small number of truly free men are left in a city or state. In that case the breach of the constitution would carry a  heavy risk. In this sense, the theory of collective guilt is justified, for the possibility of violating a law is directly proportional to the degree of resistance it encounters at the hands of  freedom. An attack on the invulnerability and, indeed, on the sanctity of the home would not have been possible in old Iceland, in the form   in which it was possible as a purely administrative measure in Berlin in 1933, in the midst of a population of several millions.

As an honorable exception we should mention a young Social Democrat who killed half a dozen of the so-called auxiliary police at the entrance of his apartment. He still partook of the substantial Old-Germanic sense of freedom which his opponents celebrated in their theories. Naturally, he had not learned this from the program of his party.

Let us suppose, furthermore, that the authorities would have had to expect an incident of this sort in every street of Berlin. In that case, things would have been different. Long periods of peace and   quiet favor certain optical illusions. Among them is the assumption   that the invulnerability of the home is founded upon the constitution and safeguarded by it. In reality, it rests upon the father of the family who, accompanied by his sons, appears with the ax on the threshold of his dwelling.

This truth is not always apparent, however. Nor is it to be construed   as an objection to the constitution. It is simply that the old saying   still holds: the man must vouch for his oath; the oath cannot vouch   for the man. The German has been reproached for his lack of resistance to official acts of violence and perhaps justifiably. He did not yet   know the rules of the game, and he felt threatened from other   directions where there has never been any question of basic human   rights.

Those who died in a hopeless struggle, unarmed, and in defense   of their wives and children, are, as yet, hardly noticed. But their   lonely destruction will become known. For it counts as a weight in the   scale of history. We, who survived, must see to it, however, that the   spectacle of coercion which met no resistance shall never be repeated.

5.

We live in a period in which it is difficult to distinguish between   war and peace, and the boundaries between merit and crime are obscured  by intermediary shades. This deceives even sharp eyes. For into every   case of individual guilt enters the confusion of the age, the collective guilt. An aggravating circumstance is the fact that there are no sovereigns left, and that all who exercise power have risen by way of feuding political parties.

This reduces from the very outset the capacity for actions oriented toward the welfare of the whole: that is, for impartiality, for generosity, and for development. Those who exercise power prefer   instead to live off the whole; they are incapable of preserving it, and of increasing it through their inner abundance, through being. Hence, capital is wasted by victorious factions for the benefit of shortsighted aims and conceptions.

The only consolation is the realization that this spectacle is part of  a descent which leads in a definite direction and toward definite   goals. In former times, phases such as the present were termed an   interregnum. Their distinctive characteristic is the absence of   ultimate values. But it is already a significant achievement that we recognize this, and the realization is of much greater value than the attempt to reintroduce old and obsolete values with the pretense that   they might still be effective. Our eyes reject Gothic ornaments in the world of machinery; in the moral realm a similar law obtains.

When all institutions have become dubious or even infamous, when you hear prayers being offered not for the persecuted but for the persecutors, then the ethical responsibility shifts to the individual, or rather to the individual who is still unbroken, the wanderer in the forest (Waldgänger).

It is a hard decision which he must make that he will reserve the right of independent judgment whatever the cause for which his   approval or participation is solicited. It will require a considerable   sacrifice, but it will also lead to an immediate gain in sovereignty.   As matters stand, this gain will be felt as such only by very few. Yet   the power of sovereign rule can come only from those who have   preserved the awareness of the primal scales of value, only from the   men who cannot be induced to renounce humanity by any superiority of   force.

The great experience of the forest consists of the encounter with the Ego, with the self, with the inviolate core and essence that sustains   the temporal and individual appearance. This encounter, so decisive   for the conquest of health and for the victory over fear, is also   supreme in its moral value. It leads to the primal basis of all social   intercourse, to the man whose example defines individuality.

In this sphere we will encounter not only community, but also identity.  This is the symbolic meaning of the embrace: the Ego recognizes itself   in the other human being in the saying, is this you? The other can  be the beloved, the sufferer, or the helpless victim. In giving help, the Ego helps its own immortal essence and confirms the basic ethical order of the universe.

Countless men are alive today who have traversed the nadirs of the   nihilistic process. They know that the mechanism reveals itself as an   ever-greater menace, that man has entered into the interior of a huge   machine which has been designed for his annihilation. They have   learned that every form of rationalism leads to machine-like   mechanism, and every mechanism to torture as its logical consequence,   a fact which the nineteenth century failed to grasp. A miracle must   take place if a man is to escape from such whirlpools.

And this miracle has taken place times without number when among the   faceless numbers there appeared an individual and gave succor. This was the case even in the prisons and, indeed, especially there. In every situation and in his relation to every man, the individual can   become the brother, this is his genuine, his sovereign, trait. The origin of nobility was the task of protection;  protection against the  threats of beasts and monsters. This is the token of the aristocratic being, and it shines forth in the guard who secretly gives a piece of   bread to a prisoner. Such actions can never cease, for the world subsists on them. They are the sacrifices upon which it rests.

Taking the Forest Way

14.

The fundamental question amid all this turmoil is: can humanity be liberated from fear? This is far more important than arming people or  supplying them with medicines. Those who are unafraid have power and   health. Conversely, fear also lays siege to those who are armed to the teeth to them above all. The same can be said of someone swimming in abundance. The threat cannot be banished by weapons or riches. These are just means to that end.

Fear and danger are so closely entwined that it is scarcely possible   to say which of these two forces generates the other. Fear is more   important, so we must start with that if we want to loosen the knot.

People must be warned, however, against trying to do the opposite, that is: attempting to start with the danger. Simply trying to make   oneself more dangerous than the thing one fears will not achieve the   solution. This is the classic relationship between Red and White,   between Red and Red, and tomorrow perhaps between White and Coloured.

Terror is like a fire that wants to consume the world. Simultaneously, the fear multiplies. The person who puts an end to fear legitimises himself as one who is called upon to rule. This is a person who has   previously mastered fear.

It is also important to know that fear cannot be completely banished.   That would not go beyond automatism. On the contrary it would   introduce fear into the inner depths of man. Fear will always remain   the great partner in the dialogue when a person thinks things over. In this fear strives for monologue, and only in that role does it have the last word.

However, if fear is forced back into dialogue, the human being can have his say. This also dispels the impression that he has no way out. Another solution will always be apparent besides the automatic one. So there are now two ways; or, in other words, freedom of choice is re-established.

Even if one is prepared to accept the worst case of breakdown, there   remains a distinction between light and darkness. Here the way rises   into high realms, towards a sacrificial death or to the fate of one   who falls fighting; there it sinks into the lowly spheres of   slave-camps and slaughter houses where primitives murderously unite   with technology. There destiny is absent, and only numbers exist.   Having a destiny or being regarded as a statistic: this is a decision   that is forced on everyone today, but which has to be taken   individually.

The individual is just as sovereign today as in any other period of   history, perhaps even more so? As collective powers gain ground, the individual becomes separated from the old, established associations   and stands alone. He now becomes the opponent of Leviathan, even its   conqueror, its master.

Let us return once again to the image of choice. As we saw, the   process of choice has become an automatic accord determined by the   organiser. The individual can be and is compelled to participate in   this. He need only know that all the positions he is able to adopt   within this sphere are equally vain. It makes no difference whether a   hunted animal moves here or there if it is in a trap.

Freedom is completely different to mere opposition, and cannot be achieved by flight. We called this place the forest.  Admittedly, we have seen that, in the present state of decline, perhaps only one   person in a hundred is capable of taking the forest way. But this is   not a question of percentages. If a theatre catches fire, a single   clear thinker, a single stout heart, is sufficient to put a stop to the panic of a thousand people, all threatening to crush one another   and succumb to their animal fear.

Mention here of individuals refers to true human beings, without the   overtones the idea has attracted over the past two centuries. The   reference is to the free human being as God created him. This human   being is not an exception, does not embody an elite. He is in fact   concealed within everyone, and differences only arise out of the   degree to which the individual manages to implement the freedom   granted to him. As a thinker, a friend, as one who knows and loves, one has to help him achieve that.

It can also be said that man is sleeping in the forest. In the moment   when he awakens and recognises his power, order is restored. The   higher rhythm of history can generally be interpreted in terms of the   human being periodically rediscovering himself. The powers that want   to mask this are sometimes totemic, sometimes magical, and sometimes   technological. Then rigidity increases, accompanied by fear. The arts petrify and dogma becomes absolute. But the spectacle of man removing   his mask has repeated itself since earliest times, to be followed by   joy, the reflection of freedom.

Under the spell of powerful optical illusions, we have become  accustomed to seeing the human being as a grain of sand in comparison   with his machines and all his apparatus. However, this apparatus is   and remains the setting for the lower imagination. The human being has created this apparatus, and he can dismantle it or incorporate it in a new meaning. The bonds of technology can be broken, and the individual   is the one to do this.

29.

In the case of attack by a foreign army, taking the forest way becomes   a means of waging war. That applies especially to weak or unarmed   states. Someone taking the forest way does not ask how advanced armaments are,   or whether they exist at all. The forest way can be taken at any time   and in any place, even against vastly superior powers. In such a case   it is in fact the only means of resistance.

The person who follows this course is not a soldier. He does not know  military conventions and their discipline. His life is both freer and harder than that of a soldier. Followers of the forest way are   recruited from those who are determined to fight for freedom, even   when the situation is hopeless. Ideally, their personal freedom should   accord with the freedom of their country. This gives free peoples a great advantage which tips the scales increasingly in their favour when warfare is prolonged.

Those for whom another form of existence is impossible are also forced   to rely on following the forest way. Invasion is succeeded by measures   that threaten much of the population: arrests, extensive searches,   listing of suspects, forced labour, and obligatory service in a   foreign army. That drives people to resist, either secretly or   openly.There is special danger when criminal elements invade. The   follower of the forest way may not fight in accordance with military   law, but he is not a criminal. Nor is his discipline soldierly, and   that fact presupposes strong and direct conduct.

As far as its location is concerned, the forest is everywhere. It is  in the wasteland and in the cities, wherever the follower of the forest way lives in hiding or concealed beneath the mask of his   profession. The forest is in the desert and in the bush. The forest is   in the fatherland and in any other country where resistance can be  offered. Above all, the forest is behind the enemy’s own lines. The follower of the forest way is not in thrall to that optical illusion   which sees the attacker as an enemy of the nation.

He knows his   predicament, the hiding-places of the oppressed, the minorities   waiting for their moment. He wages guerrilla warfare along railway   tracks and supply routes; he threatens bridges, power-lines, and   depots. His activities force the dispersal of troops and the   strengthening of guards. The follower of the forest way is responsible   for reconnaissance, for sabotage, for spreading news among the   population.

He makes his way into impassable terrain and becomes anonymous, so as   to reappear when the enemy shows signs of weakness. He spreads   constant unrest and causes nocturnal panics. He can even paralyse   armies, as happened to Napoleon?s forces in Spain.The follower of the   forest way does not have extensive means of combat at his disposal.   However, he knows how weapons that cost millions can be destroyed   through bold actions.

He knows their tactical weaknesses, their defects, their   destructibility. He also has greater freedom in choice of location   than soldiers do, and will attack where limited means can cause great   damage: in bottlenecks, in arteries leading through difficult terrain,   and in places far removed from military bases. Each advance reaches   the most exposed of positions where men and equipment become precious   because they have to be transported over huge distances. For every   combatant there are a hundred more linked up in the supply line. And   this one combatant encounters the follower of the forest way. Here we   return again to our ratio.

The world situation favours following the forest way. It creates   equilibria which call forth free actions. In the global civil war,   every attack must expect difficulties in his own hinterland. And every   new area that falls to him enlarges this hinterland. At the same time   he has to intensify his methods, which leads to an avalanche of   reprisals. His opponent makes this undermining, and the encouragement   of it, his first priority. This means that even if he can?t expect the   direct support of a world power, the follower of the forest way can   reckon with weapons and supplies. He is not, however, a follower of   political parties.

Following the forest way conceals a new principle of defence. This can   be practised whether armies exist or not. In all countries,   particularly in small ones, people will recognise that its preparation   is indispensable. Large-scale weapons can be produced and possessed by   only super-states. The forest way can be followed by the smallest   minority, even by the individual. This is the answer freedom has to   give. And it has the last word.

Following the forest way is linked more closely to freedom than any   armaments; in it resides the original will to resist. That is why only   volunteers are suited to it. They will defend themselves in all   circumstances regardless of whether or not the state prepares, arms,   or calls on them. They therefore provide an existential demonstration   of their freedom. The state which lacks this kind of consciousness   will decline into being a mere satellite. Freedom is the big issue today. It is the power that masters fear.

It is the main concern of the free human being; not just freedom   itself, but also the way in which it can effectively be represented   and made visible in resistance. We do not want to go into details.  Fear will already be reduced through recognition of its role in the  event of catastrophe. Catastrophe must be prepared for, just as one practises for a shipwreck when setting out on a voyage at sea.  Wherever one people prepares itself for following the forest way, it will inevitably become a fear-inducing power.

A power which places the emphasis on following the forest way demonstrates that it has no intention of launching an offensive war.  Nevertheless, it could make its defensive powers very strong, even acting as a deterrent at no great expense. That would make long-term policy possible. The fruits fall into the hands of those who know   their rights and can wait.

Brief mention should be made of the possibility that following the   forest way, where necessity and freedom recognise each other, may   exert an influence on armies, in that the primal forms of resistance,   from which the military derive, once again enter into history. When a terrible threat results in the emergence of a naked sense of  «to be or not to be»,  freedom is elevated beyond the legal sphere onto another   more holy level, where fathers, sons, and brothers unite. Military   systems cannot hold out against that.

The view that mere empty routine can cope with things is more   dangerous than lack of weapons. However, that is not a question which   relates directly to following the forest way. In this here the   individual determines the way in which he upholds freedom. When he  decides to follow soldierly discipline, this will be transformed into freedom, will be one of its forms, one of its means. The free man  endows the weapon with meaning.

Read Full Post »

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Read Full Post »

To konsentriske sirkler er kanskje i ferd med å tegnes opp i stormaktspolitikken: Den innerste er den velkjente geopolitiske sfære, der statene har kjempet om innflytelse over klodens hav – og landområder i århundrer. Den ytterste er fremdeles bare stiplet, men er kanskje allerede i emning: Den ASTROPOLITISKE. Bemektigelsen av himmelrommet utenfor jordatmosfæren vil kunne bli en av morgendagens stormaktsprosjekter. Før vi tar et slikt svevende tankesprang, kan det være greit å holde beina plantet på jorda litt til. Vår nære historie burde gi en edruelig advarsel om å ikke la fantasien ta fullstendig overhånd, selv om vyene i enkelte av klodens hovedsteder er større enn på flere tiår.

Fra 1950-tallet til 1970-tallet brakte science fiction-litteraturen bud om to framtider: Den ene var den kommende ROMALDEREN, the space age, den andre var DATAALDEREN, the computer age. Den første ble avlyst, eller i det minste satt på vent, da romfergen Challenger gikk opp i røyk i 1986. Men allerede da hadde entusiasmen for den hasardiøse romfartsteknologien for lengst kjølnet. Klimakset ble nådd under månelandingene 1969-1972. Bemannede ekspedisjoner til Mars virker atskillig fjernere nå enn den gang. Framskrittsoptimismen som rådet både hos store deler av folket og den vitenskapelige elite, kan få flere til å trekke på smilebåndet i dag. Troen på teknologiens stormmarsj inn i framtidens nye, vidunderlige verden var nærmest grenseløs under den heteste euforien på 1960-tallet. Selvfølgelig var gløden tidvis ledsaget av en apokalyptisk krisesteming, siden supermaktene fryktet hverandres intensjoner. Rundt 1960 var det mange i USA som trodde at russerne ville kolonisere månen, og anlegge baser som kanskje inneholdt kopier av Vasilij-katedralen, Leninmausoleet og Den røde plass. Stanley Kubricks ytterst estetiske mesterverk 2001: En romodyssé fra 1968, er kanskje den filmen som fanger opp denne tidsånden aller best. Ikke bare anså man det som SANNSYNLIG at begge supermaktene ville ha etablert baser på månen innen årtusenskiftet, men at mennesket også ville streife forbi Jupiter og bortenfor [Jupiter and Beyond the Infinite].

Unødvendig å si, intet av dette har funnet sted i mellomtiden. Homo sapiens er fremdeles i beste fall en middelhavsfarer. Istedet for å ta spranget ut i universets terra incognita, har mennesket siden den kalde krigens slutt blitt teknologisk introvert: Vekk ifra stjernenes makrokosmos, og inn mot databrikkenes fraktale mikrokosmos. Politisk sett var det ikke lenger noen prestisje å svi av flere titalls statsbudsjetter på kostbare guttedrømmer, og i tillegg var datamaskinene samfunnsøkonomisk sett, atskillig mer profitable. Den konkrete visjonen om den glitrende romalderen, ble totalt fortrengt av seiersgangen til det mindre prosaiske cyberspace, og dets altoppslukende, abstrakte krefter. I så stor grad at mange nede på landjorda lever lykkelig uvitende om det drama som kanskje igjen er under oppseiling på himmelhvelvingen. Står vi overfor et nytt romkappløp? Temaet er uansett underrapportert i norsk presse.

1058112663_9c0358fc7d
Før man kan snakke om et reelt kappløp, er det verdt å minne på om at det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid innenfor romfarten. Men da helst i sivilt øyemed: På den internasjonale romstasjonen ISS, og i utforskningen av månen og Mars. NASA har innsett at kostnadene ved å stå alene har blitt for store, og at videre ekspedisjoner utover i solsystemet best lar seg gjøre i fellesskap med andre aktører. Samarbeidsånden som oppstod etter den kalde krigens slutt, har dermed ikke forduftet, men den ledsages parallellt av en forsterket tendens de siste 5-6 år: En økt rivalisering mellom klodens mest kapable og ambisiøse stater. Selv ikke finanskrisen har så langt rokket ved denne utviklingen.

I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag atskillig flere romfartsaktører. Dersom vi regner med alle 18 medlemsstater i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, er det i dag 25 stater som er aktive i verdensrommet. Kina foretok sin første bemannede romferd for snart 6 år siden, og både Japan og India sender romsonder til månen. I tillegg har Brasil, Iran og etterhvert kanskje Nord-Korea kommet på banen. Dette er en av flere indikatorer på at verden omsider går over til å bli multipolar. Rundt omkring på kloden finnes det minst 20 oppskytningsbaser – spaceports -og de færreste holdes i drift pga kommersielle formål. PRESTISJE er et aspekt, men viktigst er at de tjener geopolitiske og strategiske hensyn. For å bli tatt på ALVOR som etablert eller aspirerende stormakt, må man i dag være i besittelse av slike kapabiliteter. Dette er en av de store PRØVESTEINER på hvem som vil spille førstefiolin eller andrefiolin i det 21. århundrets maktkamp mellom statene.

Når dette er sagt, har USA fremdeles et formidabelt forsprang, men det er minkende. Selv om det vil vedvare en god stund til, så er det allikevel en rekke framtredende amerikanere innenfor akademia og militæret som frykter at forskyvningene om kort tid vil bli merkbare. Deriblant John Lehman, som var marineminister – secretary of the Navy – i Reagan-administrasjonen. Han sier at dersom USA ikke satser enda mer på romfart, så vil landet omsider sakke akterut, hvilket har sikkerhetspolitiske implikasjoner. Kanskje krisemaksimerer han noe – en velkjent metode hos hauker – men hans frykt er ikke helt ubegrunnet: I en verden med multiple konkurrenter, vil det ha store konsekvenser for en supermakt at elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag er langt under gjennomsnittet for andre industrialiserte land. Og ifølge Lehman, er ikke USA like flink til å importere hjernekraft som før. Kremen av utenlandsstudenter fra fremadstormende økonomier som Kina og India, vender gjerne tilbake til hjemlandet etter endt mastergrad eller Ph.D. Denne bekymringen uttrykte Lehman i 2007. Og situasjonen har muligens blitt vanskeligere etter finanskrisen.

At Kina demonstrativt utførte en vellykket nedskyting av en satellitt sommeren 2007, frambrakte en del ubehageligheter både i Washington, og hos kinesernes delvise allierte i Moskva. Fram til da var det bare amerikanerne og russerne som hadde denne kapabiliteten. Som vanlig ønsket Beijing å berolige omverdenen med at denne kraftsalven ikke var rettet mot en annen part. De fleste observatører er dog enige om at dette var et viktig signal til først og fremst USA, om at Kina vil bli en hard nøtt å knekke dersom det skulle bryte ut en større konflikt. I en hypotetisk tredje verdenskrig, vil Kina bli nødt for å slå ut USAs kommunikasjons- og navigasjonssatellitter dersom de skal oppnå et strategisk forsprang. GPS er selve NERVESYSTEMET i USAs militærmaskineri, og som muliggjorde det massive overtaket både under Golfkrigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003. Slås dette systemet ut, så er ikke supermaktens hangarskip og cruise-missiler mye verdt. Dette VET kinesiske generaler, og derfor er det et strategisk IMPERATIV for supermaktaspiranten å ha denne type kapabiliteter i bakhånd.

Selv om noen av de nye rommaktene – spesielt Kina – har vidløftige planer om å utvinne ressurser på månen og utforske solsystemet på eget initiativ, så er det allikevel mer «jordnære» prosjekter som har førsteprioritet. På kort sikt er utviklingen av nasjonale og regionale satellitt-navigasjonssytemer av vital interesse for klodens tyngste geopolitiske aktører. USA har som alle vet i årevis hatt GPS-systemet, som andre land også har benyttet seg av. Dette er en avhengighet flere land ønsker å BRYTE UT AV. Russland holder på å etablere sitt GLONASS-system (som deriblant Venezuela og Cuba vil slutte seg til), som enkelte observatører mener overgår GPS når det gjelder presisjon i arktiske strøk. Japan har sitt QZSS, og Kina har sitt Beidou.

Europeerne derimot, sliter fremdeles med å iverksette sitt Galileo-system. EU vil marginalisere seg selv geopolitisk dersom europeerne ikke får til dette. Viljen til å gjennomføre prosjektet hos den politiske eliten i Brüssel er høyst genuin, siden europeerne ønsker seg mindre avhengighet til USA. Det interessante er at Galileo i utgangspunktet er et samarbeidsprosjekt mellom EU og Kina, som startet i 2003. På daværende tidspunkt var de transatlantiske forbindelsene på det mest kompliserte, og amerikanerne var naturligvis ikke særlig begeistret. Senest i 2007 så det lyst ut for det sino-europeiske konsortiet. Til å begynne med var dette en vinn-vinn-situasjon for begge parter: Kina skulle investere finansielt, samtidig som europeerne overførte høyteknologi til kineserne. I tillegg fikk Galileo tilslutning fra andre stater: India, Israel, Ukraina, Saudi-Arabia og Marokko.

Nå i 2009, er utfordringene blitt tøffere for EU. Ingen private aktører er villige til å bli med på Galileo-prosjektet, som hovedsakelig finansieres av EUs landbruksprogram (CAP). Kineserne på sin side, er misfornøyde med at de har blitt holdt utenfor prosjektets viktigste avgjørelser. Uavhengig av dette, har de samtidig hatt solid framgang i oppgraderingen av sitt eget Beidou-system. Disse faktorene – samt en generelt kjøligere relasjon til EU som følge av Sarkozys lefling med Dalai Lama – har gjort Galileo-prosjektet mindre interessant for dem. Noe som vil sinke installasjonen av systemet, om i det hele tatt vil lykkes. Enkelte europeere snakker om en kommende post-amerikansk verden – noe som ikke er usannsynlig – men dette er en verden som kanskje er enda mer post-europeisk. Iallfall om verdensdelen skulle sakke akterut teknologisk, noe som igjen vil marginalisere europeernes geopolitiske betydning ytterligere.

Dersom vi ser bort ifra et eventuelt materielt og økologisk sammenbrudd, så vil morgendagens DEMARKASJONSLINJE mellom førsterangs og annenrangs makter gå mellom de som har utvidet sitt militære virke til verdensrommet, og de som fremdeles er bundet av jordklodens tyngdekraft. Førstefiolinistene vil da spille ASTROPOLITIKK i stormaktenes ytterste konsentriske sirkel, simultant med at de spiller geopolitikk i den innerste konsentriske sirkel. Andrefiolinistene må da nøye seg med å operere innenfor den innerste sirkel, der reglene komponeres av statene med astropolitisk rekkevidde.

600px-nasa-apollo8-dec24-earthrise1

Read Full Post »

For dagens postmoderne individer er den kalde krigens eksistensielle angst i skyggen av atomsoppen underlig fjern. I det siste tiår har bare tidvise glimt av denne frykt trengt igjennom nummenheten underholdningen og informasjonsstøyen skaper. Som før Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen ble avslørt som bløff, og som når Nord-Korea detonerer noen sprengladninger, og Iran visstnok er på terskelen til å gjøre det samme. Men alt dette er bare døgnfluens dirren. Atomvåpnenes potensial til å utføre masseslakt har ikke forsvunnet, men trusselen fra den globale oppvarmingen og nå finanskrisen, har gjort mange kjernefysisk demente. Allikevel, selv begrunnede mistanker om økosystemets sammenbrudd og det moderne samfunnets generelle sårbarhet fungerer bare som avveksling for sportsresultatene. Kun sekterikerne tar dette alvorlig. Slik var det ikke med atomfrykten for en liten mannsalder tilbake.

Atomsoppens visuelle gru preget minst to generasjoners bevissthet og deres livshorisont før den så og si ble glemt etter 1990. Både på begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var verden farlig nær undergangen, har vi i ettertid fått høre. Og slik kjentes det også for mange den gang. I disse dager gjenskapes denne knugende følelsen i den kinoaktuelle superheltfilmen Watchmen. Denne er imidlertid bare den n’te i rekken av filmer med samme underliggende tema. Av disse er det få, om noen, som har tatt den kalde krigen

på kornet like briljant som Stanley Kubricks svarte komedie Dr. Strangelove. ”The worst case scenario” blir en realitet etter at den psykotiske generalen Jack D. Ripper på uautorisert vis har satt i gang et plot som vil utløse en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Til slutt aktiviseres den fryktede «Dommedagsmaskinen»; en maskin som vil utrydde alt liv. Filmens budskap var at den skjøre terrorbalansen mellom supermaktene uttrykt gjennom det slående akronymet MAD – mutually assured destruction eller vissheten om gjensidig ødeleggelse – når som helst kunne bryte sammen enten ved misforståelser eller uhell.

Men i løpet av 64 år med atombombens eksistens har det kjernefysiske ragnarok imidlertid uteblitt. Spredningsoptimistene ser dette som et ”bevis” på at terrorbalansen er fredsskapende – fred snevert forstått som fravær av krig – og ønsker nye medlemmer til atomklubben velkommen. Spredningspessimistene derimot frykter at tilførselen av nye medlemmer vil gjøre verden mindre trygg, og at sjansene for atomkrig øker etter hvert som spredningen av de apokalyptiske våpnene tiltar. Redselen forsterkes av mulighetene for at ikkestatlige aktører som al-Qaida eller andre ekstremistiske grupperinger klarer å skaffe seg det ultimate masseødeleggelsesvåpen. Er vi på vei fra den kalde krigens MAD til det som kan bli 21.århundrets NUTS?

ivymike2

Jacques Chirac fikk masse kjeft da han sa at det ikke ville bli noe verre om Iran fikk atomvåpen. Så hvorfor ikke bare la dem få det? Etter press fra sine egne og utenfra trakk han tilbake uttalelsen, men dette skal ikke hindre fritenkere i å stille samme spørsmål. Dog ikke retorisk, men analytisk. Dette er et tema som det vanskelig lar seg diskutere rasjonelt, og erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki er kraftige advarsler i bakgrunnen. Uten å avfeie bekymrede innvendinger, må man her tillate seg å tenke klart. Og man må unngå å blande kortene. Den sunne fornuft og intuisjonen sier oss at så lenge atomvåpen eksisterer, så vil noen før eller siden trykke på den fatale knappen og kanskje utslette alt liv. Men: Uten å nødvendigvis applaudere spredningsoptimistene, så har vi allikevel godt av å studere deres argumenter nøye.

Innenfor studiene av internasjonal politikk er teoretikeren Kenneth Waltz en av de mest toneangivende i dag. Hans spredningsoptimisme er dog et minoritetssyn. Kritikerne må allikevel medgi at argumentene hans her er teoretisk vanntette, selv om man i praksis kanskje kun kan gi ham forsiktig medhold.

AVSKREKKING, ikke forsvar, er atomvåpnenes funksjon. Hvordan kan Waltz da mene at disse kan opprettholde staters sikkerhet? Først sier Waltz at minst tre operasjonelle forutsetninger må være til stede før man kan snakke om effektiv avskrekking: (1) Fravær av preventiv krig i overgangsfasen der en stat har atomvåpen, mens den andre staten er på et kjernefysisk embryostadium; (2) for å unngå forkjøpskrig må begge stater ha ANNENSLAGSEVNE (perfeksjonert av atomubåter som er vanskelig å oppspore), som betyr at begge har evne til å absorbere et angrep pluss at de makter å slå tilbake; og (3) de kjernefysiske arsenalene kan ikke tas i bruk uautorisert eller tilfeldig.

Ved å avklare forskjellene mellom forsvar og avskrekking blir det lettere å se hvordan atomvåpen har en edruelig effekt på de som måtte ha ønske om krig. Man kan fraråde partene fra å gå til krig enten ved forsvar eller avskrekking, eller ved en kombinasjon. Å bygge et ugjennomtrengelig forsvar er det DEFENSIVE idealet mot et potensielt angrep, men det utgjør ingen direkte trussel mot fiendens sikkerhet. En annen måte å sikre seg på mot en aggressor, er å bli fysisk kapabel til å påføre motparten uakseptabel skade. Med andre ord, evnen til å avskrekke avhenger av den OFFENSIVE kapabilitet som i en krigssituasjon utgjør en direkte trussel mot sikkerheten til den angripende part. Avskrekking betyr å hindre noen fra å utføre en handling ved å skremme dem. Motforestillinger skapt av avskrekking opererer ved å skremme stater til å holde fred, ikke fordi det er fysisk vanskelig å angripe, men fordi opponentens reaksjon kan resultere i massiv STRAFF.

Er spredning av atomvåpen fredsfremmende eller fredshemmende? Ifølge Waltz, avhenger svaret av hvorvidt våpnene oppmuntrer stater til å utplassere dem på en måte som gjør den aktive bruken av makt mer eller mindre sannsynlig, og på en måte som er mer eller mindre destruktiv. Dersom atomvåpen på effektivt vis kan brukes til offensive formål og utpressing virker mer troverdig, er spredning av atomvåpen fredshemmende. Men siden atomvåpen er dårlig egnet til å erobre fremmed territorium, mener Waltz at det er lite sannsynlig at de vil bli brukt.

Deres nytteverdi ligger med andre ord i deres ubrukelighet. Hvis dette er tilfellet, vil våpnene avskrekke stater fra å starte forkjøpskrig eller preventiv krig, og trusler om aggresjon blir mindre troverdige. Selv om sannsynligheten for atomkrig er svært lav, utelukker ikke Waltz muligheten. Men jo høyere innsatsen til en aggressorstat er, og jo nærmere denne staten er i ferd med å innkassere seieren, desto større er sjansen for at denne staten gjør en invitasjon til gjengjeldelse og risikerer dermed sin egen undergang. Dette scenariet er allikevel lite sannsynlig siden stater er lite villige til å risikere svært mye for små gevinster. Dersom krigen først har brutt ut, kan den eskalere hvis den underlegne part bruker større og større stridshoder. I frykt for dette, vil stater trekke seg tilbake. Deeskalering, ikke eskalering er det mest sannsynlige. Incentivene for å utkjempe en kjernefysisk krig er mikroskopiske siden partene risikerer å vinne intet og tape alt. Atomvåpen er med andre ord egnet for å bevare status quo, ikke for å erobre.

Som sagt, er dette teoretisk vanntett. Men hva sier historien oss? Jo, at atomvåpen kun har blitt brukt to ganger, og da mens USA hadde monopol, og aldri etter at Sovjetunionen brøt monopolet. Med unntak av Israels bombing av Saddams embryoinstallasjoner i 1981, har aspirerende atommakter fått utvikle sine våpen i fred. Det gjaldt for både Sovjetunionen og Kina, og senere Pakistan og Nord-Korea. Og nå muligens Iran.

Hva da med diktatorer? Waltz har også et svar på det: Regimetype og innenrikspolitisk stabilitet er mindre relevante faktorer. Årsaken han angir er at selv under kaotiske forhold – som da kultur-revolusjonen pågikk i Maos Kina eller da Sovjetunionen kollapset – er makthaverne i stand til å kontrollere sine kjernefysiske arsenaler. Når det gjelder ”uforutsigbare” statsledere i såkalte ”røverstater”, er han enda mer optimistisk. Diktatorer av Gaddafis og Kim Jong-Ils kaliber er eksempler på hva han kaller OVERLEVERE. Folk som klarer å holde på makta tiår etter tiår må ha kognitive ferdigheter langt over gjennomsnittet, og totalitære ledere er ofte langt mer sensitive overfor sikkerhetskostnader enn demokratiske statsmenn, ifølge Waltz.

Radikal innenrikspolitikk er ikke nødvendigvis ensbetydende med en like radikal utenrikspolitikk. Tvert om, under glasuren av aggressiv retorikk fører slike diktatorer som oftest moderat og forsiktig utenrikspolitikk. Få forstår betydningen av ordet overlevelse bedre enn rogues. At selv Stalin og Mao aldri gikk så langt som å bruke atomvåpen, kan tyde på det. Hitler døde før atomalderen, så hvordan en ekspansiv diktator av hans kaliber ville ha forholdt seg til dette, blir bare kontrafaktiske spekulasjoner.

Menneskeheten har unngått 3.verdenskrig så langt. Dessverre har vi ingen garantier for å unngå den i framtiden. Dersom stater har EVNE og VILJE til å lage atomvåpen, er det muligens lite som kan gjøres for å stoppe dem. Derfor må verden regne med ytterligere spredning i tiden som kommer. Den relative glemsel og nummenhet hos enkelte nye statsmenn gjør kanskje bruk av atomvåpen mindre avskrekkende i dag, både hos demokrater og totalitære. Arsenalene hos de nye atommakter er uansett ikke på høyde med overkill-kapasiteten til amerikanerne og russerne, og derav mer oversiktlige.

Personlig deler jeg ikke Waltz’ optimisme fullt ut når det gjelder staters indre stabilitet: Spesielt gjelder det verdens løse kanon, Pakistan. Iranske ayatollaer er kanskje dypest sett rasjonelle, men dersom den pakistanske stat skulle gå i oppløsning, er omverdenen muligens prisgitt krefter som ikke lar seg avskrekke. Herfra kan våpnene spre seg til ikkestatlige aktører som lenge har drømt om å virkeliggjøre andres ultimate mareritt. Om så skulle skje, vil vektskåla gå ned med et brak for pessimistenes argumenter, og enhver form for spredningsoptimisme tape troverdighet. Uansett hvor teoretisk vanntett den måtte være.

nuke_dees2

Read Full Post »

Ikke siden Timur Lenk for mer enn 600 år siden valset over Sentral-Asia og Midtøsten med sine vrede horder, har det lyktes fremmede makter å underlegge seg afghanerne. Og den eneste europeer som har temmet fjellfolkene i Hindu Kush, var Aleksander den Store 1700 år før det igjen. «Afghanerne» er imidlertid bare en samlebetegnelse for de folkene som utgjør landets etniske lappeteppe. Deres brorskapsfølelse har ofte vært betinget av imperialistenes invasjoner. Hver gang okkupantene har mistet appetitten og vendt hjem, har den afghanske enhet enten vært meget skjør eller blitt løst opp i blodbad og krig.

Historien gjentar seg, sier noen. Det gjør den ikke, sier andre. Hvem har rett? Begge, men de snakker forbi hverandre. Aktørene og plottets detaljer er unike og trer inn i forgjengelige konstellasjoner. Man kan aldri stå i den samme elva to ganger, sa Heraklit. For verden og historien er i drift. Men GRUNNHISTORIENE vender syklisk tilbake og nedfeller seg i symmetriske mønstre. Afghanistan har blitt kalt for «imperienes kirkegård». Her har mang en eventyrers hybris møtt sin Nemesis. Dette er kanskje Afghanistans fundamentale grunnhistorie.

På 1800-tallet var Afghanistan bufferen mellom det russiske tsarriket og det britiske imperium. Kongeriket var brikken i «the Great Game» i den anglo-russiske rivaliseringen som pågikk i nesten et helt århundre fram til tyskerne skremte britene og russerne inn i hverandres favntak i 1907. To kriger (1839-42 og 1878-80) og en konflikt i 1919 der britene søkte kontroll over det uregjerlige landet, endte hver gang med en smell. Noen vil kanskje innvende at den andre anglo-afghanske krigen 1878-80 endte med britisk triumf, men det viste seg å være en pyrrhosseier som kostet atskillig mer enn den smakte. Og den afghanske årelatingen av Sovjetunionen på 1980-tallet behøver vel ikke utdypes.

USA og følgesvennene så ut til å bryte dette mønsteret da de med Nordalliansens assistanse i 2001 drev ut Talibanregimet og jaget vekk Al-Qaida. Talibanerne hadde til da klart noe så usannsynlig som å kontrollere det ukontrollerbare. Og da selvfølgelig med de mest repressive metoder. Bare afghanere klarer det kunststykke å underkue andre afghanere. Imens braket det løs i Irak, som sank ned i en følelse av kataklysme. Og Afghanistan gled inn i glemselens dis som en kommende suksesshistorie. 70 000 vestlige styrker fra 37 land klarte tilsynelatende det som 40 000 flere soldater fra den røde armé ikke klarte: Å føre motstandsbevegelsen på defensiven. Alle var innforståtte med at det ville ta tid, men hvem som til slutt skulle heise seiersfanen var hinsides enhver tvil.

Siden den gang har kataklysmen gradvis forskjøvet seg fra Mesopotamia til Hindu Kush. Stormen har løyet i Irak, mens uværsskyene har tetnet til på den afghanske himmel. Åtte år etter Vestens innmarsj er fasiten delvis klar: 70 000 vestlige soldater er like gode garantister for et vellykket oppdrag som 110 000 sovjetiske. Flere russiske generaler har estimert at det trengs minst en million (!) mann for å pasifisere landet. Det sa de på 1980-tallet og i 2001. Og nå i 2009. NATO er neppe uenig. Men hvor skal man hente denne kanonføden fra? Er offerviljen tilstrekkelig i det hedonistiske Vesten, som i disse dager attpåtil er i en økonomisk resesjon? Mujaheddin fikk i det minste amerikanske Stinger-raketter i kampen mot russerne. Taliban i dag klarer seg uten.

Taliban kontrollerer nå 70% av landet ifølge ferske kilder, og man skal ikke langt utenfor Kabul før suvereniteten er de facto deres. Infrastrukturen i landet er like steinaldersk som tidligere, ruinene fra 30 års krigføring står der enda. Og eksportprofilen domineres av en stadig mer blomstrende opiumsøkonomi som dekker etterspørselen til nihilistiske forbrukere lenger vest. Europeiske narkomane er Talibans finansielle velgjørere. Og undergrunnshandelen lar seg visst ikke stoppe. Dette er og blir en utholdenhetskamp der den ene part har mer å tape enn den andre.

Spillet endrer gradvis karakter i mellomtiden. Stemningen innad i NATO er åpenbar dyster. Mellom linjene sier generalsekretæren at dersom de ikke lykkes, vil de ikke bare etterlate seg et land i fundamentalismens triumferende vold, men muligens også likvidere en militærallianse som har overlevd seg selv til nå. At Afghanistan kan bli NATOs kirkegård.

På NATO-toppmøtet i Krakow nylig har man gått inn for å kunne bruke spesialstyrken NATO Response Force. Obama har også varslet opptrapping. Kan de klare å snu tidevannet selv uten en million flere? Talibans sprenging av en 30 meter lang jernbru i det strategisk viktige Khyberpasset ved den fiktive grensen til Pakistan har tydeliggjort alvoret i situasjonen. Forsyningene går stort sett via Pakistan, og de rammes jevnlig av overfall, ran og bomber. Noe som har åpnet for en alternativ logistisk rute gjennom Russland. Men russerne selger seg neppe gratis. Noe polakkene, balterne, ukrainerne og georgierne frykter. At amerikanerne for realpolitikkens skyld gir russerne garantier på deres bekostning: Ingen rakettskjold og stengte NATO-dører for Ukraina og Georgia. Tiden vil vise.

Bortenfor porten til imperienes kirkegård foregår et langt større parallelldrama, som egentlig er vevd inn i det samme plottet. Fullbyrdes kataklysmen her, er en vestlig opptrapping virkelig fånyttes. Glem Gaza. Glem Vestbredden, Irak og Iran. Den løse kanonen heter Pakistan. En atommakt som rives opp innenfra i kampen mellom en korrupt elite og fremadstormende islamistiske motkrefter som har fratatt Zardaris regjering herredømmet over Nordvest-Pakistan. Taliban vokser i styrke på begge sider av den fiktive grensen.

Ifølge den pakistanske journalisten Ahmed Rashid – som nylig skrev en meget innsiktsfull bok ved navn Descent into Chaos – er drapet på Zardaris kone Benazir Bhutto og dagens krise bare begynnelsen på noe langt verre. Implikasjonene er globale, og ingen kan overskue konsekvensene. Samtidig med den økonomiske resesjonen opplever Vesten en mer dramatisk resesjon: Den demografiske. Om noen tiår er den type krigføringer som i Afghanistan ikke lenger gjennomførbare. Og visjonen om en bølge av humanitære intervensjoner er og blir en liberalistisk 90-tallsutopi. Konfigurasjonen av styrkeforholdene er allerede merkbare.

Read Full Post »