Makrohistorie | Vindskeivt

Archive for the ‘Makrohistorie’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Posted in Økologi, Økonomi, Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Geopolitikk, Historie, Idéhistorie, Krig, Kultur, Makrohistorie, Metafysikk, Metaperspektiver, Natur, Teknologi, Tid, Tidløst on 21/11/2013| 3 Comments »

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene. Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder. Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben. En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden. Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv. Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»). Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand. Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne. Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”.

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.”

Read Full Post »

Verdenssystemenes vekst og fall – del 1

Posted in Økonomi, Makrohistorie, Metaperspektiver on 24/11/2009| 8 Comments »

The POSSIBLE is richer than the real. Nature presents us in effect with the image of creation, of the unforeseeable novelty.

– Ilya Prigogine, La fin des certitudes (1996)

* * * * * *

Immanuel Wallerstein is both a redoubtable world historian and a visionary prophet. Such a combination is unusual, particularly in an age of intellectual fragmentation and academic specialization… The combination makes him a commanding figure, whose rhetorical address, radical ideas, and remarkable erudition challenge ordinary, established patterns of professional discourse.

– William H. McNeill (1994)

Hol5948-l

Å kalle Immanuel Wallerstein (f. 1930) for en visjonær profet er neppe skivebom. Få samfunnsvitere siden 2.verdenskrig har vært like ambisiøse i sin intensjonsdybde. Like mye som han ser bakover i tid, forsøker han å predikere verdens utvikling flere tiår framover. Å være ”sannsigerske” er helt klart en overmodig syssel med enorm fallhøyde. Og han har noen alvorlige hull: Wallerstein har allerede tatt grundig feil i enkelte av prediksjonene fra 1990-tallet (som at Japan skulle overta USAs globale hegemoni), mens en rekke andre prediksjonsforsøk kanskje synes å ha livets rett. Han justerer dog sitt virkelighetsbilde etter verdensbegivenhetene, om tidligere prediksjoner skulle falle til steingrunn.

Wallersteins store varemerke – VERDENSSYSTEMANALYSEN (VSA) – som gjorde ham verdenskjent innenfor samfunnsvitenskap og historie på 1970-tallet, står og faller på dens evne til å predikere framtiden. En endelig dom kan ikke felles før tidligst i 2025, eller mer sannsynlig rundt 2050. I verste fall 2100. VSA (introdusert i 1974) er en historisk-sosiologisk studie av den internasjonale, politisk-økonomiske arbeidsdelingen: Dens opprinnelse, dens livsløp og dens undergang. Verdenssystemet i denne sammenheng er den kapitalistiske verdensøkonomien.

Da VSA så dagens lys hadde Wallerstein allerede skaffet seg en prominent posisjon som Afrika-ekspert. Helt siden 1950-tallet hadde han engasjert seg for de kolonisertes sak. Han snakker flytende fransk, spansk og tysk, noe som har åpnet mange dører både i Afrika, Latin-Amerika og kontinental-Europa. Han er i dag like mye franskmann som amerikaner, og pendler jevnlig mellom New York og Paris.

Wallerstein er også like mye teoretiker som praktiker, og ønsker å påvirke virkeligheten samtidig som han søker å forklare den. På det mer subversive og globale plan bistår han antisystemiske bevegelser, og har vært med på mønstringene til f.eks Zapatist-bevegelsen i Mexico. I Europa bistår han den tverrpolitiske tenketanken Paris-Berlin-Moscou. Dette er en institusjon støttet av akademikere, politikere og forretningsfolk fra hovedsakelig Frankrike, Tyskland og Russland, men også andre kontinentale stater. Formålet deres er å skape tettere geopolitiske bånd mellom franskmenn, tyskere og russere som en motvekt til amerikansk dominans. Wallerstein skiller seg dermed ut som en av få amerikanere i dette selskapet.

Politisk sett har Wallerstein siden ungdommen definert seg som marxist. Han har riktignok alltid distansert seg fra venstresidens totalitære elementer, og lot seg ikke rive med under vekkelsen i 1968. Helt korrekt forutså han at 68-ernes glød ville dø ut raskt, selv om sosialliberalismen fikk seg et varig skudd for baugen under verdensopprøret. Til tross for denne nøkterne innstillingen, så har ikke Wallersteins realistiske gangsyn undergravd hans underliggende idealisme og ønske om en annen verden. Og det er denne drivkraften som er motivasjonen for VSA.

VSA er et AVSLØRINGSPROSJEKT som forsøker å avkle nykolonialismen og spore opp kapitalismens historisk-sosiologiske røtter. Wallerstein ønsker ikke å kalle VSA for en teori, men et OPPRØR mot forsømmelsen av prinsippielle spørsmål og villedende kunnskapsteorier. Wallersteins agenda er like mye deskriptiv og forklarende som den er preskriptiv. Diagnose og forståelse av mekanismene er viktige steg på veien mot eventuell prediksjon. Dette setter aktørene i stand til å treffe de riktige MORALSKE beslutninger for framtiden. VSA skal derfor tjene som kart og kompass i en turbulent tid, ifølge Wallerstein.

Selv om Wallerstein ikke tror på forskerens objektivitet, og forfekter en tro på aksjonsforskning, så er han allikevel materialist i sitt syn på virkeligheten. Det er ikke virkeligheten som er konstruert, men forskernes og filosofenes begreper. Virkeligheten er der uavhengig av våre synspunkter. Selv om han ikke sier det eksplisitt, så tar han i praksis kraftig avstand fra postmodernistenes relativisme. Å ta avstand fra positivistenes universelle pretensjoner er ikke det samme som å likestille alle tilnærmingsmåter.

Nomotetisk naturvitenskap i sin rendyrkede form er like naiv som rendyrket idiografisk humanisme, ifølge Wallerstein. Ingen av delene fortjener å forfremmes til samfunnsvitenskapens eneste rettesnor, og han anser skillelinjene mellom de ”to kulturer” som falske. Wallerstein fører dermed også en kamp mot fragmentering av disiplinene. Holistisk tenkning er den medisin som på sikt vil kunne oppheve skilsmissen mellom vitenskap og filosofi, ifølge ham.

Holbein-ambassadors

Dersom verken nomotetisk naturvitenskap eller idiografisk humanisme skal ligge til grunn for en bedre forståelse av den VIRKELIGE verden, hva da? Svaret hans er at analysen må være SYSTEMISK og HISTORISK. Å predikere er ikke det samme som å være deterministisk, for intet er nødvendigvis gitt selv om det er sterke føringer som peker i en bestemt retning. Verden er altfor kaotisk og uoversiktlig til det. Allikevel er Wallerstein freidig nok til å forsøke seg, selv om han samtidig trekker fram nevnte innvendinger!

Til marxist å være, er han ikke betingelsesløs framskrittsoptimist. Historiesynet hans er agnostisk: Det er verken lineært og optimistisk (en fellesnevner for tvillingene liberalisme og marxisme) eller syklisk og reaksjonært. Selv om han er enig med Marx i at kapitalismen er historisk betinget og ikke kommet for å bli, så er han svært usikker på utfallet. Et sosialistisk samfunn er ikke det eneste scenariet. Han har dog beholdt premisset om økonomisk basis og ideologisk overbygning. Selve forestillingen om Verdenssystemets opprinnelse, livsløp og undergang derimot, er imidlertid inspirert av astronomien: For å forstå lovene som dikterer universet, må man også forstå den historiske evolusjonen til universet.

Om Wallerstein ikke direkte bryter med marxismen, så har han iallfall fornyet den. I tillegg til marxismens politiske økonomi, så har VSA to andre kunnskapteoretiske premisser: Annales-skolen til den sveitsisk-franske historiker Fernand Braudel (1902-1985) og kompleksitetsteorien til den russisk-belgiske kjemiker og fysiker Ilya Prigogine (1917-2003).

Annales-skolen ble stiftet i 1929 av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956). Denne skolen vektla tverrfaglig samarbeid mellom historie, geografi, andre samfunnsvitenskaper og naturvitenskap. Febvres etterfølger var Fernand Braudel som skrev etterkrigstidens kanskje hyppigst refererte historieverk: La Méditerranée et le monde méditerranéen à l’époque de Philippe II (Middelhavet og middelhavslandene under Filip II), utgitt i 1949. I dette arbeidet brøt han radikalt med begivenhetshistorien (l’histoire événementielle) og rettet istedet oppmerksomheten mot la longue durée, DET VARIGE, dvs. de kulturgeografiske og institusjonelle STRUKTURER, som setter rammen for menneskelig handling, men som også selv er underkastet langsom historisk forandring.

Ifølge Braudel hadde den temporale dimensjonen – TIDEN (en oppstykket del av den riktignok) – en privilegert posisjon innenfor historiefaget på bekostning av den spatiale/romlige dimensjonen – STRUKTURENE. Braudels målsetning var derfor å implementere la longue durée – det varige – i historiefaget. Prigogines problemstilling var diametralt motsatt: Ifølge ham hadde la longue durée – det varige – altså den spatiale/romlige dimensjonen, STRUKTURENE (en oppstykket del av dem riktignok) – en privilegert posisjon innenfor klassisk newtoniansk fysikk på bekostning av den temporale dimensjonen – TIDEN. Prigogines målsetning var derfor å implementere TIDENS RETNING (the arrow of time) i fysikken.

Han påviste at irreversibilitet er en fundamental egenskap i naturen, og at dette også gjelder for tid. Tid har følgelig retning. Det betyr kort sagt at man aldri kan gjenskape nøyaktig samme situasjon som man har hatt i fortiden. Prigogine jobbet med termodynamikken til ikke-likevektssystemer. For kjemiske systemer som befinner seg langt fra likevekt, det vil si i nærheten av kaos, viser det seg at støy og fluktuasjoner er svært viktig. Orden kan dannes av disse fluktuasjonene og skjer gjennom en prosess med spontan selvorganisering og framvekst (”emergence”). Denne ordensdannelsen kalles en DISSIPATIV STRUKTUR.

I 1977 fikk Prigogine nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen, og begrunnelsen for prisutdelingen var følgende: «Prigogine har fundamentalt forandret og revidert den irreversible termodynamikken. Han har gitt den ny relevans og skapt teorier som slår bru over gapet mellom det biologiske og sosiale forskningsfeltet.»

Selv om han fikk nobelprisen, er ikke det vitenskapelige miljøets begeistring unison. Noen kritikere mener at han egentlig ikke har kommet med noe nytt: Han overfører velkjente ting innenfor hydrodynamikken (turbulens) til fysikalsk kjemi. Og at det ikke er riktig at Prigogines teori løser problemet om hvordan orden oppstår: For orden oppstår ikke av seg selv, om så en mann med nobelprisen påstår det. Uten noen mekanisme til stede vil uorden pluss energi bare gi større uorden, osv.

campaign

Kritikernes eventuelle berettigelse skal vi ikke ta stilling til nå. For dette er en digresjon fra det større tema. Viktigere for oss er hvorfor Wallerstein finner Prigogines tilnærming fruktbar. Han sier følgende i et foredrag ved universitetet i Stanford juni 1996:

» They see the future as intrinsically indeterminate. They see equilibria [likevekt] as exceptional, and see material phenomena as moving constantly far from equilibria. They see entropy as leading to bifurcations [splittelse/todeling] which bring new (albeit unpredictable) orders out of chaos, and therefore the process is not one of death but of creation. They see auto-organization [selvorganisering] as the fundamental process of all matter. And they resume this in two basic slogans: not temporal symmetry but the arrow of time; not simplicity as the ultimate product of science, but rather the explanation of complexity. It is important to see what complexity studies is and what it is not. It is not a rejection of science as a mode of knowing. It is a rejection of a science based on a nature that is passive, in which all truth is already inscribed in the structures of the universe”.

Som Prigogine selv skrev i 1996: ”Far from the equilibrium…matter becomes more active…It is because…we are both ’actors’ and ’spectators’ that we can learn something from nature”. I foredraget «SpaceTime as the Basis of Knowledge» fra 1997 innledet Wallerstein med å si at tid og rom er de mest iøyenfallende parametre ved vår eksistens. Likevel ignoreres disse aspektene ved tilværelsen ofte, fordi vi sjelden tar hensyn til den sosiale konstruksjonen av tid og rom, og nesten aldri den sosiale konstruksjonen av deres kombinasjon, som Wallerstein kaller TidRom (TimeSpace). Dette er ikke forbausende siden historiske system henter sin stabilitet fra det faktum at folk som lever innenfor dem anser dem for å være naturlige og varige, om ikke evige.

For samfunnsvitenskapene betyr framveksten av kompleksitetsstudier en erkjennelsesmessig REVOLUSJON. De må forandre måten samfunnsvitenskapene konstruerer TidRommet på. Kaos, kompleksitet og nyskapelse, at bestemte regelsystem og idealer er begrenset til bestemte historiske perioder – som alle har sin begynnelse og slutt – må få en viktig plass i samfunnsvitenskapene og i samfunnsforståelsen. En plass disse forhold ikke har i dag. Poenget til Wallerstein er at han ønsker å forene Braudels la longue durée – det varige, altså strukturene – med Prigogines arrow of time , altså tidens retning.

Premisset for VSA er en kombinasjon av tid og rom. I en moderne og kapitalistisk verdensøkonomi inneholder den romlige/spatiale dimensjonen ulik økonomisk arbeidsdeling mellom tre ulike geografiske regioner: (1) KJERNEN, (2) PERIFERIEN og (3) SEMIPERIFERIEN. Selv om koloniene formelt er avviklet, så er forholdet mellom disse tre regionene fremdeles utbyttende, noe som garanterer det moderne verdenssystemets fortsatte eksistens. Ikke bare lever systemet i beste velgående, det har også blitt mer raffinert som neokolonialisme.

Selv om den store strømmen av ressurser går fra periferien til kjernen, så er semiperiferien den mest interessante regionen. Den er en hybrid av kjerne og periferi, og spiller dermed en meget viktig rolle innenfor det moderne verdenssystemet. Semiperiferien har et omfattende magasin med billig arbeidskraft som motvirker økte lønninger i kjernen. Hele industrier flagges ofte ut fra kjernen for deretter å reetablere seg i den mer lønnsomme semiperiferien. Det for å holde seg konkurransedyktig innenfor det dynamiske verdensmarkedet. Konsekvensen globalt er at de rike blir rikere, og at de fattige blir fattigere. Hvilke stater som til enhver tid befinner seg i henholdsvis kjerne, semiperiferi eller periferi varierer. Land i kjernen kan rykke ned til semiperifer status, og land i semiperiferien kan rykke opp til kjernen. Det samme for land som i dag befinner seg i semiperiferien og periferien.

Beskrevet isolert, får den romlige dimensjonen kjerne-semiperiferi-periferi det moderne verdenssystemet til å virke statisk og stivt. For å forstå selve DYNAMIKKEN, må vi se på systemets tidsmessige/temporale dimensjoner: (1) SYKLISKE RYTMER, (2) SEKULÆRE TRENDER, (3) INDRE MOTSETNINGER og (4) KRISE. Denne temporale dimensjonen er premisset for en eventuell prediksjon. Noe vi kommer tilbake til senere.

zdzislaw_beksinski_1985_7

Wallersteins empiriske grunnlag hviler på gammelt vest-europeisk arkivmateriale som strekker seg mer enn sju århundrer tilbake i tid. Der har han forsøkt å spore opp tidligere kommoditetskjeder, samt identifisere periodene for resesjon og vekst i verdensøkonomiens barndom. Ifølge Wallerstein har det eksistert minst tre forskjellige historiske systemer: Minisystemer, verdensimperier og verdenssystemer. Men det har bare eksistert to forskjellige verdenssystemer, som de to sistnevnte faller under. Innenfor minisystemene var gjensidighet grunnlaget for ressursfordelingen. Hovedforskjellen mellom disse sosiale formasjonene er at de har ulike mekanismer for ressursfordeling. Dvs. hvem som får hva.

I minisystemer er gjensidighet fordelingsprinsippet. I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til det sentrale kjerneområdet. Eksempler på slike verdensimperier er oldtidens sivilisasjoner som Egypt, Persia og Kina, og ikke minst antikkens Roma (nå vil den årvåkne leser sikkert reagere og si at dette ikke er genuine verdensimperier, men ”verden” for folkene i disse landene var jo stedene de kjente til i sin region; det som var utenfor kan sammenlignes med hva universet er for oss i dag). Til sammenligning er det ingen overordnet politisk autoritet i verdensøkonomien, men derimot MANGE konkurrerende maktsentre. Ressursene fordeles ikke direkte gjennom politiske direktiver, men gjennom MARKEDET som medium. Selv om mekanismene for ressursfordeling er vesensforskjellig fra verdensimperiene, er NETTOEFFEKTEN den samme: Overføring av ressurser fra periferien til kjernen.

Et system er en TOTALITET som er relativ autonom i forhold til eksterne krefter, altså andre systemer. Dets liv og virke må sees i sammenheng med dets indre dynamikk. Ethvert system er et historisk system. Altså har systemene sin besøkelsestid. Tidligere i historien var det en SAMEKSISTENS mellom ulike systemer. Før landbruket eksisterte det et mangfold av minisystemer som muligens ikke eksisterte lengre enn maks seks generasjoner, ifølge Wallerstein. Dette skjedde kanskje pga økologiske katastrofer og/eller splittelse når populasjonen ble for stor. Vår kunnskap om disse prehistoriske samfunnene er uansett begrensede pga mangel på skriftlige kilder.

I perioden mellom 8000 f. Kr og 1450 e. Kr sameksisterte det myriader av ulike systemer av alle tre varianter. Verdensimperiet var tidens sterkeste system. Hvor hen slike imperier ekspanderte, så ødela de og/eller absorberte minisystemer og verdensøkonomier. Meste av det vi kjenner som ”historie” fra denne lange perioden, er historie nedtegnet av verdensimperiene. Verdensøkonomiene (de fleste med prefiksen proto) var svake systemer, og overlevde ikke særlig lenge. Enten pga indre oppløsning (Hansaforbundet, Flandern, Venezia), eller pga av at de ble absorbert av eller forvandlet til verdensimperier.

En eller annen gang mellom 1450 og 1500 klarte en verdensøkonomi å unnslippe denne skjebnen. Og det gjennom skapelsen av en (VEST-)EUROPEISK arbeidsdeling. Dette i kjølvannet av Columbus sin gjenoppdagelse av Amerika i 1492, og Vasco da Gamas funn av sjøveien til India i 1498. De maritime europeiske maktene – først Spania og Portugal, og deretter enda viktigere England, Frankrike og Nederland – sin søken etter ressurser for å utvide sin egen økonomi ble startskuddet for europeernes kolonialistiske ekspansjon og KAPITALISMEN som økonomisk system. Det moderne verdenssystemet er med andre ord et KAPITALISTISK system der drivkraften er den umettelige akkumuleringen (økningen) av kapital gjennom salg og profitt. Det er viktig å merke seg at de europeiske kolonimaktene som etter hvert ble imperier IKKE var verdensimperier, men en UNDERORDNET del av verdensøkonomien. Det samme gjelder for (eks?)hegemonen USA.

Gjennom verdensøkonomiens indre logikk ekspanderte dette systemet til hele kloden og absorberte gjenværende minisystemer og verdensimperier gjennom tre faser (1450-1640, 1640-1730 og 1730-1900). På slutten av 1800-tallet var prosessen fullendt, og for første gang noensinne eksisterte det KUN et historisk system på hele kloden. Kapitalismen før 1450 var for det meste lokal, og i den grad det foregikk langdistansehandel (Silkeveien, Indiahavet), så var det med mindre kvanta luksusvarer. I verdensøkonomien derimot, var ikke langdistansehandelen dominert av luksusvarer, men livsviktige råvarer og deres foredlinger i store kvanta langs sjøveien.

Under den første fasen omfattet verdensøkonomien bare Vest-Europa (kjernen) pluss iberisk del av Amerika (periferien). Det Ottomanske Riket og etterhvert Tsar-Russland var den gang verdensimperier, mens en proto-verdensøkonomi eksisterte i Indiahavet. I den tredje fasen ble Det Ottomanske Riket, Russland, Kina, Japan og Afrika integrert i verdensøkonomien. De fire første ble delegert til semiperiferien, mens Afrika fikk perifer status (med unntak av Sør-Afrika, som har forblitt i semiperiferien). Latin-Amerika forble i periferien (med unntak av Argentina, som ble kjerneland), mens USA og etter hvert Australia rykket opp fra perifer status til kjernestatus. Tyskland avanserte fra semiperiferien til kjernen. Spania og Portugal hadde for lengst falt ned i den semiperifere divisjon.

Innenfor rammene av et slikt system blir institusjoner kontinuerlig brutt ned samtidig som nye oppstår. Dette dynamiske systemets nedbrytende kraft begrenser seg ikke bare til økonomiske institusjoner som selskaper og industrier, men også for det som (feilaktig) ansees som mer permanente institusjoner: Familien som sosial enhet på mikronivå, etniske grupper på mesonivå og stater på makronivå. Intet av dette varer evig, siden disse sosiale formasjonene ifølge Wallerstein er historisk betingede. For å trekke denne konklusjonen enda lenger: Det er ikke bare enhetene innenfor verdenssystemet som er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en organisme (verdenssystemet er ikke mekanisk, men organisk): Det har en BEGYNNELSE, en MELLOMPERIODE og en UNDERGANG.

Stå imot bølgen

Som nevnt, utgjør sykliske rytmer og sekulære trender VSAs temporale dimensjoner ved siden av indre motsetninger og den kommende krisen. I økonomifaget er det et vell av sykluser (business-cycles): Kitchin-bølger (3-5 år), Juglar-bølger (7-11 år), Kuznets-bølger (15-25 år) og Kondratieff-bølger (45-60 år). Sekulære trender – trend séculaire – strekker seg over 150-300 år. Og det er igjen diverse sykluser innenfor syklusene. Mange økonomer insisterer på at disse er ikke-eksisterende: Bare man torturerer data lenge nok, så tilstår de! Selv Wallerstein legger ikke skjul på at sykluser er konstruksjoner, og dermed fortolkningsargumenter. Kondratieff-bølgen – etter den russiske økonomen Nikolai Kondratieff (1891-1938) – er syklusen Wallerstein har investert mest i. Berettigelsen skyldes ikke Kondratieff-bølgenes presisjon (eller mangel på sådan), men deres heuristiske bruksverdi.

Akilleshælen til dette redskapet har imidlertid vedvart: Det har ikke lykkes å skape et sammenhengende teoretisk fundament på grunnlag av det. Noe Wallerstein er klar over, og som kanskje er en grunn til at VSA forblir en analyse, og ikke en teori. Uansett, riktighet eller ikke, dersom Kondratieff-bølger er et kapitalistisk fenomen, så er nøkkelordet PROFITTRATE. En slik bølge har to faser: A og B. A-fasen er preget av mange innovasjoner, investeringer og ekspansjoner. I B-fasen derimot, elimineres produsenter og produksjonslinjer som ikke er konkurransedyktige. Stagnasjon preger denne fasen. Men B-fasen innebærer også revitalisering, og er dermed ikke nødvendigvis ”dårligere” enn A-fasen. Begge faser er viktige. Som Joseph Schumpeter (1883-1950) sa i 1939 om Kondratieff-bølgene: ”[Our model] does not give to prosperity and recession…the welfare connotations which public opinion attached to them”. Altså er utfallet relativt: For noen tjener på denne overgangen, mens andre får svi.

En Kondratieff-bølge vender uansett ikke tilbake til utgangspunktet når den har utåndet etter 45-60 år. En ny A-fase med innovasjon og ekspansjon avløser den gamle B-fasen. Grunnen til at en Kondratieff-bølge varer inntil 60 år, skyldes visstnok samspillet mellom infrastrukturendringer og den sosiopolitiske responsen på disse. Sekulære trender derimot, er de lengste av de lange PRISUTVIKLINGER, ifølge Fernand Braudel. Sykliske rytmer utgjør selv en del av de sekulære trender.

De indre motsetningene i de sekulære trendene oppstår som følge av belastninger som systemets egne strukturer skaper: En type atferd (som lave lønninger og minimalt med forbruk) som er optimalt for de kapitalistiske aktørene på kort sikt, og en helt annen type atferd (som f.eks høye lønninger med tilsvarende høyt forbruk) som er optimalt for de samme kapitalistiske aktørene på lengre sikt. På kort sikt er det i kapitalistenes interesse å maksimere profitt gjennom å gjøre produksjonen billigere og mer effektiv ved å senke arbeidernes lønninger. Men for å gjøre profitten mulig, er kapitalistene avhengige av nok kunder med tilstrekkelig kjøpekraft. Motsetningen og paradokset oppstår når arbeiderne selv – som er potensielle konsumenter – mangler den nødvendige kjøpekraft til å kjøpe varene som kapitalistene ønsker å profittere på. Uten mulighetene for EKSPANSJON, så vil systemet i ytterste konsekvens implodere.

Tidligere har den kapitalistiske verdensøkonomien overlevd slike indre motsetninger, ved at kapitalistene har funnet veier ut av uføret. Tilbaketrekning har alltid resultert i en ny ekspansjon senere. Men på et eller annet tidspunkt hoper motsetningene seg opp. Eksempelet ovenfor var bare en art indre motsetning. Det må kraftigere lut til for å knuse systemet. Derfor er det ikke korrekt å snakke om ”finanskrise” om f.eks depresjonen på 1930-tallet, ifølge Wallerstein.

I dagligtale bruker vi ordet ”krise” for å dramatisere de mest banale hendelser. Innenfor verdenssystemanalysen er selv krakket i 1929 knapt en storm i et vannglass. Krise her er krise med meget stor K. Dette er en meget spesifikk tidsmessig hendelse som bare inntreffer ÉN gang i et verdenssystems historie. Det nåværende verdenssystemet er allerede 500 år gammelt, så dette er snakk om noe KATAKLYSMISK. En slik KRISE inntreffer når motsetningene, de sekulære trendene og de sykliske rytmene kombineres på en måte som gjør at systemet ikke lenger klarer å reprodusere seg selv. Dette er noe mer enn bare underforbrukskrise, som er en krise med meget liten k. Her er det snakk om selve systemets UNDERGANG.

Ifølge Wallerstein er dagens verdenssystem allerede inne i startfasen av denne krisen. Dette løsner opp strukturene og gjør verden mer anarkisk og kaotisk, men samtidig friere. Kaosets krefter vil tilta i styrke og til slutt bryte ned hele systemet. På ruinene av det kapitalistiske verdenssystemet vil det oppstå et nytt og radikalt annerledes verdenssystem. Utfallet i dag er selvsagt totalt usikkert: Det nye verdenssystemet kan bli enda mer undertrykkende og utbyttende (et nytt verdensimperium) eller mer egalitært. Krisen og den kommende verdensutviklingen er tema for neste innlegg: ”Verdenssystemets vekst og fall – del 2”.

The Wave