Historie | Vindskeivt

Archive for the ‘Historie’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Posted in Økologi, Økonomi, Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Geopolitikk, Historie, Idéhistorie, Krig, Kultur, Makrohistorie, Metafysikk, Metaperspektiver, Natur, Teknologi, Tid, Tidløst on 21/11/2013| 3 Comments »

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene. Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder. Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben. En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden. Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv. Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»). Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand. Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne. Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”.

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.”

Read Full Post »

En henrettelse i Bergen

Posted in Historie, Tidløst on 26/04/2012| Leave a Comment »

Skrevet av John Paulsen (Ibsens protégé) i 1876

«…Fra det tidligste Morgengry, medens det endnu var halvmørkt, begyndte Folkevandringen udover til Exekutionsstedet paa ‘Nordnæs’. Ældgamle hexeagtige paa Stokke humpende Koner med tændte Lygter i Haanden, ‘Signekjærringer’, der vilde have fat i den Dødes Blod for dermed at gjøre Underkure, vaklende, affældige Mænd, sælsomme Væsner, der ellers aldrig viser sig for Dagens Lys, og hvis ydre og Dragt henviser dem til Fattighuset, Hospitalet eller Bordellet, var de Første, der med megen Iver indfandt sig. Maaske frygtede de for, at senere hen skulde de ingen Plads finde til sig og sine Krykker, eller finder Udsigten spærret til det blodige Folkeskuespil, som nu Guskjelov i 50 Aar ej har været opført i Bergen. Derfor maatte de være om sig i tide, ligesom man ved et sjelden Theaterforestilling, hvor Alverden strømmer til, indfinder sig længe før det berammede Klokkeslet.

Senere, da det lysnede noget, kom et stort, larmende Optog af Arbeidere, Sjovere, Læredrænge, Gadegutter, Tjenestejenter, Kurvekoner, offentlige Fruetimmer, kort sagt den laveste Almue, isprængt med megen Pøbel. Man opdagede i denne Flok de ejendommeligste Dragter, de besynderligste Fysiognomier, udprægede Kjæltring- og Idiotfjæs, rige studier for en Lavater….»

«Næste Morgen fandtes Wallins Grav halvt skjult af Blomster, sjeldne og kostbare nu ved Vintertid. Sortklædte tæt tilslørede Damer, efter Sigende af den bedre Stand, havde om Natten listet seg derop til den fjerne, ¼ Mil fra bergen beliggende Kirkegaard for at nedlæge disse Blomster som Bevis paa deres Sorg og Sympathi. Ved denne offentlige, opsigtsvækkende Henrettelse havde Øvrigheden altsaa kun udrettet, at Publikum paa en almindelig Forbryders Pande satte – en Martyr-Krans.»

Kilde: Statsarkivet i Bergen

Read Full Post »

Bush: Neoliberalismens Bresjnev?

Posted in Geopolitikk, Historie on 08/03/2010| 2 Comments »

Og Obama som neoliberalismens Gorbatsjov? Før vi kan tillate oss et slikt tankeeksperiment kan det være riktig å minne seg selv på følgende: Man skal ikke ta for lett på å gjøre analogien fra Sovjetunionens endetid anvendelig for det amerikanske regimet i begynnelsen av det 21. århundret.

Historisk bevisste observatører kan aldri garantere at analogier er sammenlignbare for hensikten med deres eksersis. En bør passe seg for å ikke høste mer visdom av en erfaring enn den rommer.

Man blir utvilsomt klokere av å studere historie, men det gjelder å forstå den historiske analogis begrensninger. Hendelser har en innviklet struktur, og det er vanskelig å foregripe samspill eller sammentreff mellom ulike opptrinn. I tillegg kan man aldri utelukke jokere [wild cards]: Begivenheter eller personer som vrir utviklingen i en helt ny retning.

Tidsåndens føringer og livsløpet til systemets bakenforliggende strukturer vil uansett måtte tillegges en enorm overvekt. Og skal man ambisiøst føye til fortellingens metafysikk, blir lerretet altfor stort til at det kan blekes her. (Det ville forøvrig ha vært en kjettersk tanke innenfor modernistisk historiografi bare å komme på en slik tilnærming. Teologiens katakomber er blokkert inntil videre.) Etter å ha lagt generelle motforestillinger til grunn, kan man så prosedere narrativet om Bush som neoliberalismens Bresjnev [om neoliberalismen, se Pierre Bourdieus artikkel].

Motivet er ikke å påberope seg historisk riktighet i form av empirisk ”korrespondansesannhet” [se ”Husvennen og sannhetens vesen”], men intuitivt belyse symmetrier som er potensielt instruktive: En GRUNNFORTELLING om hybris, tragiske skikkelser, maktens senit og dens korrumpering, stagnasjon og undergang. Jevnføring av aktørenes psykobiografier og statenes styresett er derfor digresjoner i denne sammenheng. Her sees det igjennom et annet okular: For det er den geopolitiske tragediens ARKETYPER som sammen utgjør brennpunktet for linsens objektiv.

KORRELASJONEN AV KREFTER…

I slutten av 1970-årene trodde man at Sovjetimperiet var kommet for å bli. USA var på defensiven og demoralisert etter Vietnam og Nixons Watergate. Og den iranske revolusjonen gjorde ydmykelsen komplett. Mellom Nixon og Reagan¹ var supermakten ledet av to ubetydelige presidenter som ikke en gang var middelmådige. Den andre supermakten var i det minste ledet av en middelmådighet: Leonid Bresjnev.

Ved slutten av tiåret ruvet Bresjnevs Sovjet, men da mest som et fastfrosset og kolossalt byråkratisk isfjell større i utstrekning og volum enn Antarktis. Utad var imperiet på militær frammarsj, selv om stagnasjonen og den store søvnen for lengst hadde inntruffet i dets hjerte.

Moskvas politiske fangarmer slynget seg ut av kjerneområdet i Øst-Europa og strakk seg til Latin-Amerika, Afrika, Midtøsten, Det indiske hav og Sørøst-Asia. Kreml var overbevist om at historiens tidevann var på sosialismens side. Invasjonen av Afghanistan var et fatalt feilgrep som ble gjort i disse mentalt svake øyeblikk.

Tidevannet skulle trekke seg tilbake. Et illevarslende jærtegn som bar bud om en kommende tsunami. Senere kjent som den neoliberale flodbølge. I 1980-årene var det Sovjetunionen som var på defensiven, og dens regenter arbeidet overtid. Motsetningene tårnet seg opp. Utfallet kjenner alle.

Bresjnev har blitt stående som arketypisk symbol for et politisk systems stagnasjon og korrumpering på høyden av dets innflytelse. Når maktens sol står i senit blendes herskernes utsikt mot avgrunn og fall. Hvert skritt som tas på toppen kan raskt bli fatalt.

Arvingene kan ikke unngå å starte på den sti som ble tråkket opp før dem. Sporet til den forløsende vei vekk fra avgrunnen kommer gjerne enten for sent eller aldri på tindens smale spiss.

Tiåret etter den andre verdens forsvinningsnummer var på mange måter en steril og politisk ”dødtid”. Provinsiell dramatikk på Balkan, Kaukasus, Afrika og Midtøsten var alvorlig nok for de det gjaldt, men hadde ingen umiddelbar betydning for kloden som helhet. Vestlig TRIUMFALISME generelt og amerikansk spesielt ledet an til konklusjonen om ”historiens slutt” og neoliberalismens ideologiske tusenårsrike. Clinton-årene var imidlertidig preget av intetsigende middelmådighet, og verdens gjenværende supermakt var i drift uten noen strategisk horisont å strekke seg etter.

Neoliberalismens sol stod i senit ved årtusenskiftet og blendet dens ideologer. Været var riktignok stille, men lummert og klamt. Mørke skyer brygget seg opp med torden og storm i lasten. Ikke alle var fornøyde med tingenes tilstand. Enhver eksisterende verdensorden vil før eller siden bli utfordret. Motsetningene tårnet seg opp igjen: Stasjonær tilstand til tross, en langsom avvikling har omsider blitt iverksatt. Her var Bush ufrivillig sjefsarkitekten.

Man skal ikke tilllegge ham for mye betydning – muligens var Dick Cheney² til tider den EGENTLIGE presidenten, og andre krefter manipulerte stadig vekk Bush – men han blir i det minste stående som selve symbolet på den geopolitiske omveltning som ble iverksatt. Det paradoksale med Bush-regimet var at det ikke bare søkte å konsolidere og utvide det globale grepet, men samtidig demontere strukturene som USA selv installerte etter 2.verdenskrig. Den første perioden til Bush var preget av et revolusjonært opprør mot de normer og regler USA selv hadde vært premissleverandør for.

Svulstig demokratiretorikk til tross: Bush var en viktig drivkraft for en de facto REVERSERING av Huntingtons demokratibølge. Bush, Putin og Hu Jintao utgjorde ubevisst et autokratisk triumvirat, en de facto autokratisk akse Washington-Moskva-Beijing. Washington var riktignok kvasiautoritær, men økt overvåkning av dissentere og et globalt nettverk av torturkamre – med Abu Ghraib og Guantanamo som de mest ikoniske filialene – gjorde den daværende presidenten til en tapt sak for både støttespillere og PR-byråer.

ETTERMÆLE OG FØLGER

Ingen hadde gjort mer for å spille ballen over i hendene på motkreftene enn nettopp Bush. For alle verdens subversive krefter var Bush i virkeligheten en VELGJERNING og kontrastvæske som avdekket motsetningene som Clinton og hans allierte med hell glattet over. Bush gjorde slutt på den politiske dødtiden som kjennetegnet det sterile 1990-tallet, og ga historien et NYTT MOMENTUM. Kimen til nye utopier ble sådd i undergrunnstenkningen i Bush-epoken. Det er ikke utenkelig at noen TENKENDE subversive i sitt stille sinn foretrekker å applaudere Bush som fødselshjelper for det kommende, framfor å fordømme ham som konvensjonelle sosialliberalere og sosialister har hatt for vane å gjøre.

At mange radikale amerikanere stemte på Obama grunnet aversjonen mot Bush og republikanerne er kanskje forståelig, men ikke nødvendigvis rasjonelt fra et krisemaksimerende perspektiv. Når de i dag føler seg desillusjonerte over å ha satset på gal hest, burde de ikke være overrasket. Obama har ALLTID vært sentrumsorientert, og er Clintons overmann i kunsten å glatte over motsetningene. Uavhengig av hva Nobelkomitéen måtte mene, så er det ikke sikkert at Obama makter stort annet enn å UTSETTE en uunngåelig endring av de geopolitiske konstellasjonene. Noe Obama mellom linjene selv sier han er forberedt på.

Hvorvidt Bush var det rådende paradigmets politiske reinkarnasjon av Bresjnev, vil vise seg. I likhet med Bresjnev skummet han fløten av forgjengernes fortjenester mens han (utad) stod på maktens ulitmate tinder. Og i likhet med Bresjnev medvirket han sterkt til stagnasjon og tilbakegang. Bresjnev spilte også ballen i hendene på motkreftene, og førte sammen usannsynlige sengepartnere som siden ble bitre fiender. F.eks islamske fundamentalister og amerikanske statsmenn.

Dersom Bush er Bresjnev redux, er Obama da den amerikanske ekvivalenten til Gorbatsjov? Det vil vise seg, men Gorbatsjov var også en mann som glattet over motsetningene ute i verden. Og i likhet med Gorbatsjov så er også Obama uhyre mer populær i utlandet enn på hjemmebane. Obamas evne til å styre unna avgrunnen vil bli den store prøvesteinen på unngåelse av den politiske skjebne som ble Gorbatsjov til del.

Hvem som da er neoliberalismens svar på Deng Xiaoping – radikal reformator, konservator og konsolidator simultant – skal være usagt. For han eller hun finnes kanskje ikke. Iallfall ikke om endetiden til det rådende paradigmet allerede har slått inn sine første bølger på historiens sandbanker. Bush og hans håndlangere har skapt sterke føringer. De lever nå sitt eget liv.

APROPOS:

¹Dette vil falle enkelte lesere tungt for brystet: Undertegnedes mening er at Nixon har et ufortjent dårlig rykte, mens Reagan derimot har et ufortjent godt ettermæle på den KONVENSJONELLE høyresiden (her snakker jeg ikke om det AUTENTISKE, tradisjonelle og antiliberale høyre). Nixon hadde riktignok blod på sine hender som mange andre statsledere – i hans tilfelle Chile, Laos, Vietnam og Kambodsja – men viste storsinn da han åpnet Kina og hadde avspenning med Sovjetunionen. Et ”storsinn” som selvfølgelig var avledet fra naken maktpolitikk, men som ble framført med verdighet overfor motparten.

Nixon behandlet russerne og kineserne som MORALSKE LIKEMENN. Og han evnet å legge av seg hyklersk og pretensiøs demokratiretorikk. Nixons politiske diskurs var kjemisk renset for hersketeknikken kalt ”menneskerettigheter”, og han belærte aldri sine kolleger. Den kalde krigen var for ham et spørsmål om supermaktenes respektive sfærer og geopolitisk ekvilibrium [triangulært diplomati]: Verden var ikke delt inn i onde og gode regimer, men funksjonslike stater med hver sine LEGITIME INTERESSER.

Hans fall til tross: I ettertid fortoner han seg som en stor statsmann. Ikke av Bismarcks støpning, men alt annet enn middelmådig. Ettermælet til Nixon fortjener definitivt flere nyanser enn hva forstokkede liberalere og den KONVENSJONELLE venstresiden er i stand til å formidle.

² Når man først har iverksatt analogileken, kan man vel kanskje kalle mørkemannen Cheney for neoliberalismens svar på Jurij Andropov? [KGB-sjef 1963-1978 og sovjetisk statsoverhode 1982-1984. Mye kunne ha vært annerledes om det var ham, og ikke Bresjnev som (offisielt) styrte landet 1964-1982.]

Read Full Post »

Aksen Paris-Berlin-Moskva

Posted in Økonomi, Geopolitikk, Historie on 19/01/2010| 2 Comments »

«Jeg sier at Europas konstruksjon må baseres på en avtale mellom franskmenn og tyskere. Først når Europa er bygget på en slik grunnmur (…) da, kan vi snu oss mot Russland. Da kan vi forsøke, en gang for alle, å forene hele Europa med Russland også, etter en nødvendig regimeendring [i Russland]. Dette er ekte europeeres program. Dette er mitt program».

«Moi je dis qu’il faut faire l’Europe avec pour base un accord entre Français et Allemands. (…) Une fois l’Europe faite sur ces bases (…), alors, on pourra se tourner vers la Russie. Alors, on pourra essayer, une bonne fois pour toutes, de faire l’Europe tout entière avec la Russie aussi, dut-elle changer son régime. Voilà le programme des vrais Européens. Voilà le mien».

– Charles de Gaulle (1949) –

rencontre_de_cultures

Den forgiftede politiske atmosfæren under starten på Irak-krigen for 7 år siden virker litt fjern i dag. Det samme gjelder de geopolitiske konstellasjonene den gang. Hvor relevant er Rumsfelds skille mellom det ”gamle” og det ”nye” Europa? Gir det noen mening å snakke om styrkede bånd mellom Frankrike, Tyskland og Russland etter at Merkel, Sarkozy og Medvedev entret scenen? For ikke å si etter at det skjedde noen ommøbleringer i Det hvite hus. Så hvorfor skrive om dette nå, dersom de transatlantiske forbindelsene tilsynelatende har ”normalisert” seg for lengst? Jo, fordi føringene som munnet ut i et foreløpig klimaks i 2003 lever videre.

Schröder, Chirac, Blair og Bush er alle ute av spillet. Bare Putin er igjen, men han holder en lavere profil. Sarkozy har – iallfall inntil nylig – blitt oppfattet som kanskje den mest proamerikanske franske presidenten noensinne, og Merkel har offisielt bifalt USA så ofte det lar seg gjøre. Hun har iallfall vært mer reservert og kritisk i tonen overfor Russland enn forgjengeren. Men samsvarer den politiske retorikken og geopolitikkens tunge føringer? Hva DIKTERER hva? Alle spørsmål så langt er bakt inne i hverandre. Et historisk tilbakeblikk på den vekslende geopolitiske dynamikken mellom Frankrike, Tyskland og Russland er forutsetningen for å si noe om de kommende utviklingstrekk.

Da Wallerstein allerede i 1980 så for seg en kommende allianse mellom franskmenn, tyskere og russere, ble han ikke tatt særlig seriøst. Utsagnet kom under den kalde krigen på sitt nest kaldeste, og verden var frosset fast i en bipolar struktur som syntes umulig å tine opp. Dessuten var det to tyske stater på hver side av Jernteppet. Wallerstein så imidlertid 20-40 år fram i tid, og historien har siden da kanskje pekt forsiktig i retning av hans kontraintuitive prognose. Geopolitiske føringer – og ikke statsledernes ideologiske motsetninger – har alltid ligget til grunn for Wallersteins resonnement, en analyse som stadig utfordres av begivenhetenes skiftende konjunkturer.

I 2003 kunne det virke som at aksen Paris-Berlin-Moskva endelig kom til å krystalliseres i kjølvannet av Irak. I 2005 derimot, mistet aksen P-B-M tilsynelatende momentum da retorikken i Berlin endret seg etter Merkels inntog: Forsoning med USA, men økt distansering fra Russland. På Rhinens vestre bredd så det ut til at Sarkozys stille revolusjon i 2007 ville få samme utfall. 3-5 år etter disse ”regimeendringene” har denne antakelsen blitt gjort til skamme. En retorisk forsoning med USA har på ingen måte svekket forholdet til Russland. Heller ikke krigen mellom Russland og Georgia i 2008 har rokket ved fundamentene til de transkontinentale forbindelser. En genuin reversering av den prorussiske linjen til Chirac og Schröder har ikke funnet sted.

pbm_globe_pf

Premissene for en konkretisering av aksen P-B-M ble lagt til grunn ved Den kalde krigens slutt. Den geopolitiske visjonen om en slik akse har imidlertid eksistert noe lengre, og idéen kan spores minst 115 år tilbake i tid. Henri de Grossouvre – leder av tenketanken ”Association Paris-Berlin-Moscou”, der også Wallerstein bidrar – skrev i 2002 det politiske manifestet ”Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix”. Hans historie om de tapte muligheter for kontinental integrasjon starter ikke med den visjonære general Charles de Gaulle. Den begynner med Gabriel Hanotaux (1853-1944), som var Frankrikes utenriksminister fra 1894 til 1898.

Hanotaux hadde et dobbelt motiv for en tiltenkt akse P-B-M: (1) Å demme opp for britisk innflytelse på det europeiske kontinentet, og (2) øke det politiske, økonomiske og industrielle samarbeidet mellom de franske, tyske og russiske imperier. Ambisjonen til Hanotaux var bemerkelsesverdig, spesielt så kort tid etter det franske nederlaget i krigen mot prøysserne 1870-1871. Eller kanskje ikke. For bakenfor den uttalte agendaen skjulte det seg muligens et ønske om å bryte Frankrikes diplomatiske isolasjon.

Vikarierende eller ei. Vyene til Hanotaux ble møtt med entusiasme av hans prøyssisk-tyske kollega Fürst von Bülow (1849-1929) – senere rikskansler – og den russiske finansminister og greve Sergej Witte (1849-1915), kanskje mest kjent som pådriver for den transsibirske jernbanen. Blant prosjektene som Hanotaux skisserte, med støtte av Bülow og Witte, var f.eks jernbaneforbindelse mellom Paris og Vladivostok, samt mellom Berlin og Bagdad, for å nevne noe. Det efemere budskapet fra Paris og Berlin den gang var at britene ikke skulle ta fiendeskapet mellom franskmenn og tyskere for gitt.

Men, som Grossouvre skriver, ble denne glemte kimen til kontinental integrasjon effektivt likvidert. Både av utenriksministeriet i London og krefter på hjemmebane i Frankrike, Tyskland og Russland. Og det nesten 20 år før 1.verdenskrig. Hvordan ville historien ha vært om frendene Hanotaux, Bülow og Witte hadde fått gjennomslag? Grossouvre drar det så langt som å si at begge verdenskrigene kanskje kunne ha vært unngått. Uansett blir dette kontrafaktiske spekulasjoner. Nærmere 50 år skulle gå før noe tilsvarende ble satt på agendaen. Og da regner vi ikke med bilaterale pakter av begrenset varighet: Mellom franskmenn og russere – den militære alliansen 1892-1917 – eller mellom tyskere og russere – Rapallo-traktaten (1922) og Molotov-Ribbentrop-pakten (1939).

Putin_Schröder_Chirac

Verdenskrigene – som langt på vei var europeiske borgerkriger – skulle desimere Europas geopolitiske nedslagsfelt. Etter 1945 var verdens skjebne lagt i utenomeuropeiske hender. Sovjetunionen kunne kanskje sies å være det siste europeiske imperiet, men landet var like mye asiatisk som europeisk. Tyskland var delt og knust. Verdensdelens øvrige stormakter fikk også varige men, selv på vinnersiden. Franskmennene strittet lengst imot den irreversible detronisering.

Med unntak av Tito, Hoxha og Ceausescu var Charles de Gaulle – uten sammenligning forøvrig – den europeiske statslederen som sterkest motsatte seg supermaktenes formynderi. Han nektet å la seg marginalisere i en post-europeisk verdensorden, og søkte fransk gjenfødelse. Ikke ved å tviholde på koloniene, men gjennom en historisk forsoning med (vest-)tyskerne og europeisk integrasjon under fransk lederskap. Bare en skikkelse som de Gaulle hadde den nødvendige autoritet til å avvikle mesteparten av Frankrikes koloniherredømme uten å bli straffet internt.

Europeisk lederskap var ingen dårlig kompensasjon for Frankrike. Dog, uten (vest-)tyskernes dårlige samvittighet hadde ikke Frankrike fått viljen sin. Den fransk-tyske alliansen har siden 1950-tallet vært bærebjelken i europeisk stabilitet. Ringen var delvis sluttet: Med unntak av flyktige forsøk under Napoleon og Hitler, hadde Vest-Europa vært delt siden forliket i Verdun i 843. Et større sprang har imidlertid latt vente på seg: En integrasjon med Russland.

Å forene de franske og tyske mentaliteter var vanskelig nok. Å spenne bro over til den russiske er enda mer utfordrende. Så lenge Den kalde krigen varte, var en gjennomført integrasjon umulig. Men selv da ble det skapt føringer som virket forsiktig i den retning. Atter en gang er geopolitikken fødselshjelper. Og igjen var det Charles de Gaulle som skjøt den første pil mot den annen bredd. I 1944 inngikk han en allianse med Sovjetunionen for å understreke Frankrikes sentralitet i europeisk politikk, og for å distansere seg fra sine britiske og amerikanske allierte. Antikommunisten de Gaulle lot seg ikke affisere av ideologiske motsetninger med Stalin, siden han var en hardkokt realpolitiker.

Unødvendig å si, alliansen med russerne fikk kort levetid. Men de Gaulle forsøkte seg på gjentatte tilnærminger overfor Sovjetunionen også på 1960-tallet. Først etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 ble en ytterligere tilnærming lagt på is. Neste store skritt skulle tas av den vest-tyske forbundskansler Willy Brandt i 1969: Hans Ostpolitik innebar avspenning med Sovjetunionen (og kommunikasjon med øst-tyskerne).

Dmitry_Medvedev_at_the_34th_G8_Summit_7-9_July_2008-50

Det tredje store skritt ble tatt i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet: Konstruksjonen av gassledninger fra Sibir til Vest-Europa (gazoduc), som ble støttet av Frankrike og Vest-Tyskland (og selv Margaret Thatcher). Gorbatsjov proklamerte i 1987 vyene for et fjerde stort øyeblikk: Konstruksjonen av ”et felles europeisk hjem”, et Stor-Europa fra Portugal til Beringstredet.

For strategene i Washington ble tilnærmingene mellom Russland og Vest-Europa – reelle så vel som tiltenkte – i beste fall sett på som tvilsomme, og i verste fall som en potensiell undergraving av USAs globale interesser. Etter Sovjetunionens bortgang neglisjerte Jeltsin relasjonene med Frankrike og Tyskland til fordel for USA. Muligens til stor lettelse for russernes tidligere vasaller i Sentral-og Øst-Europa.

Putin reverserte denne politikken. Triumviratet Chirac-Schröder-Putin (med passiv støtte fra Kina) nektet USA og Storbritannia legitimitet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. For første gang definerte USA åpenlyst konstellasjonen P-B-M som direkte fiendtlig overfor amerikanske interesser. Det amerikanske overfallet på Irak fungerte dermed som katalysator for aksen P-B-M.

Ifølge Wallerstein vil denne aksen kanskje bli den varigste geopolitiske arven til Bush. Riktignok har relasjonene svingt siden da, og er ikke lenger i senit. Men som nevnt: Føringene lever videre. Av litt andre årsaker. Til bekymring for amerikanerne – selv under Obama – og ikke minst uroer det tidligere Østblokkland.

I 2003 virket USA uovervinnelig, selv i antagonistenes øyne. I dag er situasjonen helt annerledes: Verdens eneste supermakt er paralysert av to kriger og økonomisk regresjon. Allikevel skal man ikke se bort ifra en underliggende økonomisk krig mellom Frankrike (+ Tyskland) og USA i framtiden: Om tilgangen til energi og ressurser. Ifølge Grossouvre har denne økonomiske krigen allerede pågått lenge. Tidligere president Mitterand sa følgende under et intervju i 1995: “France does not know it but we are at war with America. Yes, a permanent, vital, economic war, a war without dead, apparently”.

Om Sarkozy ikke uttaler seg i samme ordelag, er det ikke umulig at han tenker i samme bane. Som OPPORTUNIST er han ute etter å sikre Frankrike en priviligert posisjon i verden, uansett hvilken global orden som råder. Om den er amerikansk-liberal eller kinesisk-autoritær, vil han uansett sørge for at Frankrike ikke blir marginalisert. Sarkozy vil alltid tilpasse seg. At han ikke har gjort så mye ut av sin proamerikanske retorikk, kan tyde på at han anser USAs stjerne som dalende.

Dessuten tillot han seg å være sjenerøs i tonen så lenge Bush var president: Dette fordi den politisk spedalske Bush ikke utgjorde noen trussel mot Frankrikes prestisje. Obamas umiddelbare popularitet derimot, ble møtt med ytringer om at ”USA ikke har noen rett til å belære verden”. Høres ikke det velkjent ut? Dessuten var Sarkozy den første vestlige statsleder som rykket ut for å roe gemyttene under den russisk-georgiske krigen. Hele veien var han usedvanlig sjenerøs og forståelsesfull overfor russerne.

Merkel er som nevnt mer reservert. Men som pragmatiker vil hun aldri kompromittere relasjonen med Moskva. Det samme gjelder hennes liberale utenriksminister Guido Westerwelle. Russlands posisjon som energileverandør er altfor viktig til å oversees [se særlig Bhadrakumars artikkel i Asia Times 08.01.2010: ”Russia, China, Iran redraw energy map”]. Omdirigeringer av gassdistribusjonen til eksklusiv fordel for Tyskland er underveis: Gjennom den snart ferdige gassledningen Nord Stream som går direkte fra Russland til Tyskland via Østersjøen, uten å måtte forsere transittruten Ukraina-Hviterussland-Polen.

I sør foregår et parallelt prosjekt. Det kalles for South Stream, og skal gå fra Russland via Svartehavet til Bulgaria, før den deretter fordeler seg langs to grener: Den ene mot nordvest via Serbia, Ungarn og Slovenia før den ender i Østerrike; den andre mot sørvest via Hellas og Adriaterhavet før den munner ut i Italia.

I november 2009 reiste Putin til Paris for å sikre seg fransk støtte til begge prosjekter. Noe han fikk. Konsernsjefen i det franske energiselskapet GDF Suez – Gérard Mestrallet – kalte Russland for ”en uvurderlig partner”. Sarkozy var ikke mindre beskjeden da han understreket betydningen av en felles eurorussisk sikkerhetspolitikk. De tidligere vasallene i Sentral- og Øst-Europa vil nok ikke like en slik sammenkomst, men har neppe annet valg enn å føye seg om Frankrike og Tyskland har tatt en beslutning. Amerikanerne har heller ikke mye de skulle ha sagt.

At Frankrike ønsker å selge krigsskip til Russland, viser at Sarkozy mener alvor. Sarkozys opportunisme og Merkels pragmatisme er tegn i tiden: Verden er inne i en enorm geopolitisk brytningstid der formelle allianser fra Den kalde krigen begynner å fortone seg som anakronismer. Det gir heller ikke full mening å diskutere Europa vs . Russland innenfor en EU-diskurs. For da får man ikke øye på stormaktsinteressene innenfor unionen. For Europa står ikke samlet. Og heller ikke Vesten. Frankrike er like selvbevisst som tidligere, og Tyskland er i ferd med å gjenoppdage selvbevisstheten. Russerne ønsker heller ikke å bli belært. De UFORMELLE og OVERLAPPENDE alliansene vil gjøre seg stadig mer gjeldende i denne brytningstiden.

Verden går ikke mot videre integrasjon. Men desintegrasjon. Og økt konkurranse om knappere goder. Nye stormakter reiser seg samtidig som planetens forråd krymper for hver dag. Dersom valget står mellom egen velvære og innflytelse på den ene siden, og solidaritet med resten av EU på den andre siden, så velger både franskmenn og tyskere det første.

Selv om en viss implisitt rivalisering med USA kanskje vil tilta, så kommer den langsiktige strategiske utfordringen fra det dynamiske Asia. Dersom dagens utvikling vedvarer, vil ikke Frankrike og Tyskland ha mye å stille opp med i den kommende verdensorden. Bare ved å alliere seg med Russland unngår de å marginalisere seg selv.

USA er kanskje svekket, og vil svekkes enda mer, men landet er fremdeles en supermakt. Derfor er USA heller ikke aktuell som likeverdig partner. Det motsatte kan sies om Russland. Landet er ikke en supermakt slik som det tidligere Sovjetimperiet, og er derfor i større grad enn før en likeverdig partner for Frankrike og Tyskland. En ytterligere styrking av samarbeidet innenfor energi, romfart, teknologi, økonomi og politikk er derfor ikke usannsynlig. Med tanke på demografisk tilbakegang i alle tre land og Asias styrkede posisjon, er tiden knapp. Et samarbeid bør for deres del bli en vinn-vinn-situasjon. Noe annet har de ikke råd til.

Eiffel opp ned