Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for mai, 2009

«Da ist kein Augenblick, der nicht dich verzehrte und die Deinigen um dich her, kein Augenblick, da du nicht ein Zerstörer bist, sein mußt; der harmloseste Spaziergang kostet tausend armen Würmchen das Leben, es zerrüttet ein Fußtritt die mühseligen Gebäude der Ameisen und stampft eine kleine Welt in ein schmähliches Grab».

«Hvert øyeblikk fortærer deg selv og dine nærmeste, hvert øyeblikk er du selv en ødelegger og må så være. Den uskyldigste spasertur koster tusen stakkars småkryp livet; ett fottrinn omstyrter maurenes møysommelige byggverk og tramper et helt lite samfunn i graven!»

– J. W von Goethe, Die Leiden des jungen Werthers (1774) (På norsk: Den unge Werthers lidelser)

Det er ikke alle filosofer forunt å få begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er den nylig avdøde Arne Næss (1912-2009). Statsminister Jens Stoltenberg var også til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne vel ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer ALT det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst uvisst. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte: For det første handlet det om at politikerne ville pleie sitt eget selvbilde, for det andre at Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950-og 1960-tallet, og at man muligens av denne grunn ikke kunne ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en knallhard positivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930-tallet til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Spinoza (1632-1677) utviklet dypøkologien.

Til syvende og sist var det ikke filosofen og dypøkologen Næss som satt igjen i den kollektive bevissthet. Derimot var det minnet om en leken fjellklatrer og humørfylt gledesspreder, som gjerne drev ablegøyer i TV-studio, der han temmelig usjenert inviterte programlederen til en uhøytidelig boksekamp. I den kollektive bevissthet framstod han dermed som en jovial, urgammel vismann som serverte nasjonens barnebarn kloke ord ledsaget av skøyerstreker.

Ikke alle syntes Arne Næss var en snill og harmløs bestefar. Deriblant den franske filosofen Luc Ferry, som forøvrig var utdanningsminister under Jacques Chirac. I 1992 utga han den polemiske boken Le nouvel ordre écologique (på norsk: Ny økologisk orden). Ferry går ikke særlig i dybden på hva Næss spesifikt stod for. Det er dypøkologien sett under ett, og dens ideologiske forgreininger inn i det ytterste venstre og ytterste høyre, som er Ferrys anliggende.

Ferrys bok ble skrevet året etter Sovjetunionens bortgang, en tid som var preget av svermeri for det liberale demokratiet og markedet på den ene siden, og begynnelsen på en langvarig sorgprosess for radikalere på den andre siden. Selv om Ferry befinner seg i den liberale leir, og feirer utopienes (tilsynelatende) endelikt, så er han likevel ikke overbevist om at historien egentlig er over. For fraværet av fiender med en UNIVERSELL appell (islamister kvalifiserer neppe som en autentisk utfordring), er ikke noe liberalere og sosialdemokrater kan komme seg ifra uskadet. Historiens tilsynelatende slutt, der konstellasjonen demokrati og marked tas for gitt, er også en STERIL og KJEDELIG tilstand som kan virke knugende for de som er MILITANTE av legning. I LENGSELEN etter en annen verden, så er den dypøkologiske impuls derfor en kraft som kan fylle vakuumet etter ekstremismens tidsalder, ifølge Ferry.

Ved en overfladisk lesning kan det virke som at Ferry slår Næss i hartkorn med nazister og ultradikale venstreorienterte. Det er selvsagt ikke tilfelle, men mellom linjene sier han uansett at selv om Næss kanskje ikke er totalitær, så er han iallfall en av Europas potensielt farligste tenkere. Næss i seg selv er nok ikke farlig, men påvirkningskraften hans hos mer militante disipler er muligens det Ferry er redd for.

Paradokset for enkelte er at den mest antivestlige ideologien i verden hverken heter radikal islam, eller har opphav i Midtøsten, men at den er unnfanget i Vesten selv! Etter å ha lest Ferry sitter man igjen med et inntrykk av at det finnes ingen ideologi som er dypøkologien rangen stridig, når det gjelder aversjonen mot modernitet og vestlig sivilisasjon. Selv nazismen og stalinismen var mer ambivalente i så måte. Ingen ideologi er mer reaksjonær og radikal på samme tid! Dypøkologien er like TILBAKESKUENDE som den er FUTURISTISK og UTOPISK. Aversjonen mot nuet er like stor som savnet etter uendelig fjerne epoker, tilbake i tid og framover i tid. Forestillingen om Gullalderen er dermed et (for det meste) uuttalt, men sentralt element. Vestlig sivilisasjon og levemåte er dermed synonymer for modernitetens og teknologiens overgrep mot naturen.

 

O det nye

Det er helst i de anglosaksiske og germanske kultursfærer – især USA og Tyskland – at dypøkologene har hatt mest akademisk og ideologisk gjennomslag, mens de er mer marginale i Frankrike og den latinske kultursfæren. Hvorfor, er noe uvisst. Bevegelsen er uansett like marginal i dag som det var den gang Ferry uttrykte sin bekymring i 1992. Og utenfor Vesten i større grad. I de fremadstormende økonomiene i Asia f.eks, finnes det neppe noe jordsmonn for slikt tankegods enda. Dypøkologien er utelukkende et fenomen forbeholdt (post)industrialiserte land i Vesten, og har sprunget ut av det sivile samfunns utenomparlamentariske arena, eller i marginene av radikale partier. Men etter at De grønne i f.eks Tyskland har blitt absorbert av institusjonell politikk, er den dypøkologiske bevegelsen i enda større grad løsrevet fra det partipolitiske systemet.

Før vi går videre i Ferrys polemikk, så kan det være på sin plass å avklare hva «dypøkologi» egentlig er for noe. Arne Næss lanserte begrepet i 1973, der han skiller mellom en GRUNN og en DYP økologi. Den grunne økologien er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er REVOLUSJONÆR, og ønsker å bryte ned dagens orden UTENFRA. Dvs. utenom de etablerte institusjonene og den parlamentariske prateklubb. Hvordan, er noe uvisst. Politisk sett er dypøkologene anarkistiske – med forgreininger både til høyre og venstre – og ønsker en DESENTRALISERING av makten. Hvordan kan Ferry da mistenke dem for å ha (krypto)totalitære tendenser? Dette vil vi komme tilbake til om noen avsnitt.

Alle vet intuitivt hva «økologi» og «økologisk» betyr, og det er den «grunne» økologien de fleste har et forhold til. Den gang som nå. Miljøbevegelsen domineres dermed av de grunne «økologene» som f.eks Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum, altså er den ANTROPOSENTRISK. Og utfordrer dermed ikke moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt, rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er dermed ikke kompromittert, bare noe moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et MIDDEL man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi «dypøkologien». Den er ikke antroposentrisk, men BIOSENTRISK, eller om man vil, ØKOSENTRISK. Her er mennesket bare en infinitesimal – en uendelig liten – del av universet. Naturen sees på som en SELVSTENDIG HELHET. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk . Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer, og idealet er at alle organismer skal ha like rettigheter.

Dypøkologiske jurister i USA kjempet f.eks for trærs rettigheter på 1970-tallet. Selv om trærnes forkjempere ikke vant frem, var de allikevel en hårsbredd unna seier. Flere mil med artikler om dette emnet har kommet på trykk i amerikanske jus-journaler, og disse tas på alvor i store deler av akademia. Det som går igjen er ønsket om å erstatte en SAMFUNNSKONTRAKT med en «NATURKONTRAKT», der andre organismer som planter og dyr (pluss fjell!) er rettssubjekter på lik linje med mennesker. Et speilbilde av denne akademiske strømningen finnes også i Tyskland. Formålet er ikke bare å verne om naturen, men å ivareta dens eksistens som et MÅL I SEG SELV.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: TOTALITETEN er hevet over individet. For vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser. Fordi den innehar et METAFYSISK verdensbilde med (kvasi-)religiøse undertoner.

Totalitetens forrang er bare en av flere dimensjoner ved dypøkologien som Ferry finner suspekt. Han påstår i tillegg at enkelte av dens røtter kan spores tilbake til nazismen! For noen av dypøkologiens prinsipper er nærmest som skutt ut av nazistenes økologiske lovtekster. Nazistene var med andre ord PIONERER i utformingen av et lovverk som LIKESTILTE mennesker og dyr. Dette kan bety to ting: At dyret heves til menneskets nivå, eller at mennesket senkes til dyrets. Hvorvidt nazilovgivningen er en ansats til senere dypøkologi, kan diskuteres, men parallellene finnes.

Ferry advarer allikevel mot SKYLD VED ASSOSIASJON. Man kan fort havne i den fellen at man karrikerer radikale miljøvernere fra Greenpeace som neofascister, hvilket oftest er like absurd som å si at Karl Marx har et direkte personlig ansvar for opprettelsen av sovjetiske konsentrasjonsleire. Det samme gjelder koblingen mellom motorveier og nazismen, selv om brunskjortene også var pionerer i utbyggingen av Autobahn. Ferry sier dermed også at man ikke skal avfeie og latterliggjøre dypøkologene sånn uten videre, siden de tross alt adresserer en rekke problemstillinger det liberale demokratiet ikke har klart å løse innenfor det eksisterende rammeverket.

Hans poeng er at dypøkologene, i likhet med nazistene, forsøker å demontere humanismen ved å skape en naturkontrakt som sidestiller alle levende organismer. Ferry er fullblods tilhenger av opplysningstidens tro på framskritt og fornuft, og anser det som en trussel når det liberale demokratiet stilles overfor en slik utfordring.

Hvorvidt Næss virkelig er så farlig som Ferry skal ha det til, er verdt en videre undersøkelse. Hans bilde av Næss er noe utydelig, men Ferrys kritikk av dypøkologien som ideologi og bevegelse er ikke til å ta feil av. For Ferry er dypøkologien farlig, fordi den inneholder en rekke residualer fra vår nære fortids messianske utopier. Og er derfor like attraktiv for neofascister, som neostalinister og religiøse fundamentalister.

Ferrys velskrevne bok kan ikke gjøres ulest, og selv en meget kritisk leser kan i ettertid ikke unngå å assosiere Næss med kryptototalitære tendenser, selv om Ferry aldri eksplisitt stempler Næss slik. Dette er uansett et bilde som ikke korresponderer med den generelle oppfatningen av ham. Når det er sagt: Majoriteten av dypøkologiens tilhengere er dypt anti-autoritære og føler seg mer forpliktet på et slags anarkistisk «lev og la leve»-prinsipp. Allikevel kan denne ideologien – akkurat som marxismen og nasjonalromantikken i sin tid – ha høyst UTILSIKTEDE virkninger på sikt.

Den humanistiske epoken – der mennesket står i sentrum – som har pågått siden renessansen, nærmer seg kanskje slutten, ifølge Ferry. Selv om dypøkologene er marginale i dag, er det ikke utenkelig at iallfall noen av dens avskygninger vil slå ut i full blomst i framtiden. Vi går antakelig en mer fragmentert framtid i møte med ideologisk kamp om de store idéer. De(n) som eventuelt går seirende ut, kan kanskje ikke unngå å ha ØKOLOGI som en del av LEGITIMITETSGRUNNLAGET. I en verden der ressursgrunnlaget har kollapset, så vil forandringene bli påtvunget menneskeheten utenfra. Og da er enhver reform ikke lenger mulig. I etterkant av et eventuelt materielt sammenbrudd – der vekstideologien er ugjenkallelig bankerott – kan man derfor ikke utelukke at en GRØNN DIKTATOR ser dagens lys. Et mulig scenario Ferrys bok implisitt varsler bud om.

Steamberries Train (2005)

Reklamer

Read Full Post »