Dagsaktuelle tema: Politikk

Archive for the ‘Dagsaktuelle tema: Politikk’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Posted in Økologi, Økonomi, Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Geopolitikk, Historie, Idéhistorie, Krig, Kultur, Makrohistorie, Metafysikk, Metaperspektiver, Natur, Teknologi, Tid, Tidløst on 21/11/2013| 3 Comments »

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene. Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder. Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben. En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden. Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv. Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»). Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand. Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne. Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”.

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.”

Read Full Post »

Pascal’s Wager and the Resurrection of Utopia(s)

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Metaperspektiver, Metapolitikk on 04/10/2011| 2 Comments »

“Le silence eternel des ces espaces infinis m’effraie”.

[“The eternal silence of these infinite spaces fills me with dread”].

– Blaise Pascal (1670) –

Her følger utdrag fra min masteroppgave, Beyond the End of History (2011), som jeg skrev på engelsk. Jeg har ikke prioritert å oversette disse passasjene, bare redigert dem, utelatt unødige detaljer og omskrevet litt her og der (vil på forhånd unnskylde eventuelle stilistiske feil; man er jo blind for egne mangler). I introen annonserte jeg følgende:

«Though relegated to the back burner, the larger considerations of ”post-abundance” and material collapse remain inseparable from the commanding question of this thesis. The real metaquestion is: does liberal democracy really represent ”the end of history” in the face of a potential ecological disaster or are there new waves of histories awaiting us? In other words: is there a vaster heaven above? Whether we are at a terminal stage of history or just at a terminal stage before the initiation of a novel epoch, remains a conundrum. Though these sweeping vistas are kept at bay in the coming chapters, a boomerang will recur with vengeance in the conclusion and force us into an acquaintance with the shadow of future. The spectre of material collapse and post-abundance will hopefully lead us to an Archimedean point which enables us to pose adequate inquiries about where the torrents of history might flow».

* * * * * *

FRA SISTE SEKSJON AV KONKLUSJONEN:

“Pascal’s Wager” [le Pari de Pascal] is the name given to an argument due to Blaise Pascal (1623-1662) for believing, or for at least taking steps to believe in God. As he saw it, it was safer to bet on God’s existence than to bet against it. Pascal’s Wager is a powerful metaphor: do we dare to bet against a possible ecological collapse, and leave the foundations of our economic and political system unquestioned? Perhaps nothing will happen, and all the preceding passages on [the current] mass extinction were the fancy of just another alarmistic discourse, the [doomsday scenarios] of the 1970s digitally remastered.

If we bet on the possibility of collapse within the next decades, then we must find an answer to the question “what we must do?” Both bets have repercussions, and so does the indecisive “neutral” middle-ground of the agnostics. How much knowledge should we have before an informed decision is made? Næss would say that we can never know enough. The snapshot of empirical events presented in this chapter is certainly selective. Some scientists may disagree with the statements on looming disaster, but both peak oil and the notion of mass extinction are mainstream today. Doomsday scenarios are no longer sectarian by nature.

The issue of climate change for instance, has so far – at best – produced nostrum with limited resonance, since many emerging economies are not willing to diminish their carbon emissions yet. Socio-economic catch-up is their first priority. Why should they be denied the same material standard as the developed world? So goes the argument. The climate summit in Copenhagen in 2009 ended with a whimper: the governments failed to concert strategy and pool their effort, and no solution has as yet been advanced.

Much of this failure is due to what Kenneth Waltz labels the anarchy of the international state system. Though this anarchy is not absolute: superpowers and great powers have certainly a greater say, and the lesser powers bandwagon the mightier ones. But still there is no omnipotent and planetary sovereign which could impose its will in instances like the climate summit in Copenhagen.

As long as the international system of states prevails, deep ecologists and other green radicals probably have little scope to advance their views on ecological issues. And that is the case domestically as well: as implied in chapter four and five, the inextricable nexus between market forces and political establishments is also a major confinement. But is it possible to see anything beyond the horizon of what Fukuyama calls “the End of History”? It is difficult to provide a simple answer here, but the political status quo might already be faltering due to the financial crisis alone. And if the predicaments of the Anthropocene evolve more drastically in the next decades, a denouement might also haunt the liberal democracies.

Nonetheless, every real existing regime today is heading towards perilous times of unprecedented challenge. That applies to nominal democracy as well as unconcealed despotism. If a planetary breakdown in the fabric of nature occurs within the next generations, it will be interesting to see how the caretakers of prevailing systems are going to survive the watershed. A return to the political status quo ante will be quite wearisome to say the least. It is premature to exclude an event where liberal democracy meets its Nemesis. In cyclical terms, one age hostile to a specific Weltanschauung might be succeeded by another more receptive to its ambitions and so forth until the end of human history. Not “the end” in a linear Hegelian sense adopted by the epigone Fukuyama, but the end of material existence as such.

It is possible that both endpoints might coincide: a Fukuyaman stalemate being the eschatological accomplice of physical extermination. The “progressive” view of history would then be “vindicated”, relegating any notion of cycles to the dustbin. Perhaps no (human) witnesses would remain to affirm such a Hegelian “victory”, but a tree falling in the forest when nobody hears it still makes a sound.

Are there options left against a potential encounter between the “historical” and material endpoints? As of 2011, Fukuyama’s terminal as an eternal objective condition seems questionable. The ideological stasis might not have been exceeded yet, but the surface of planet earth is changing at a pace where deficient theoretical – and hence practical – ingenuity leaves future to the confinement of punitive circumstances.

In light of the prospects above, I ask “what is to be done?” This “we” could be deep ecologists or some other radical group. The common denominator of these groups could be the search for alternative political ways beyond liberal democracy and/or Neoliberalism, which do not necessarily end up in totalitarianism. Also, thinkers from the past of different stripes should be consulted: whether they are hibernating or consigned to oblivion by the ravages of time, they might shed some light on our current situation in analogous terms. Hence, the approach to the history of ideas should not resemble the way scavengers approach their carrion. And there should be no cordon sanitaire around past thinkers who are deemed radioactive.

Many subversives might for instance scourge the prospect of consulting Liberals like Adam Smith (1723-1790) or John Stuart Mill (1806-1873), which is understandable along subversive lines. But these thinkers had insights regarding resource depletion. From Adam Smith – most famous for his notion of “the invisible hand” – to John Stuart Mill early theorists of the wealth of nations were pessimistic about their societies’ long-term prospects for growth, and assumed that the productivity gains from specialization and the division of labour would be thwarted after a certain point by exhaustion of the soil and population increase. Smith and Mill argued that growth was expected to peter out after a time, arrested by changes endogenous to the growth process itself, and giving rise to a growthless stationary state.

The example of Smith and Mill is not a digression, because it captures the essence of the law of diminished returns: in manufacturing, diminishing returns set in when investment in the form of additional inputs does not cause a proportional increase in the rate of productivity.

While this is not exactly analogous to the processes that cause diminishing returns in increasingly more complex societies or an increasingly more complex science (ibid.) – where disciplines fail to communicate with each other – the term “diminishing return” might be helpful in contemplating some of the challenges ahead. In analogous terms, would specialization and division of labour between scientific disciplines be thwarted due to diminished returns? If so, what are the consequences in terms of finding alternative energy sources? This could be an additional research project of ecopolitical interest.

Consulting past thinkers – whether they are Smith, Marx, Heidegger or some pre-modern traditionalists – could be a challenging task. They might shed light on some current predicaments in analogous terms, but the past is a foreign country. The commensurability with our own time is uncertain. Therefore we must also look beyond the horizon of our present and try to imagine an alternative future which follows a different trajectory. This is the task that Wallerstein calls utopistics: the analysis of possible utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

During the Cold War (and in Eastern Europe immediately after its end), Utopia had become a synonym for Stalinism and had to designate a program which neglected human frailty and original sin. As Fredric Jameson sees it, the relationship between Utopia and the political, as well as questions about the practical-political value of Utopian thinking and the identification between Socialism and Utopia, very much continues to be an unresolved topic.

Jameson seems to (selectively) confine the range of Utopias to the “Leftist” varieties. But Utopia should not be monopolized by Socialism or by any other ideology. If Utopia is any form of “ideal-state” which has not yet emerged, then the term “Utopia” is an empty shell which could be filled with an opulent repertoire of imagined societies. Hence, the range of Utopias is infinite: from feudalism to futurism, from absolutism to anarchism, from clericalism to libertinism, etc.

Paradoxically, according to Jameson, the increasing inability to imagine a different future enhances rather than diminishes the appeal and also the function of Utopia. As he sees it, the very political weakness of Utopia in previous generations – no account of agency, nor a coherent historical and practical-political picture of transition – now becomes strength in a situation in which neither of these problems seems to offer candidates for solution. Most interestingly for our ecological purpose, is that Jameson suggests developing an Angst about losing the future which is analogous to Orwell’s anxiety about the loss of the past and of memory and childhood.

This would be a good deal more intense than the usual rhetoric about “our children” (keeping the environment clean for future generations, not burdening them with debt, etc.); it would be a fear that locates the loss of the future, of history itself, within the existential dimension of time and indeed within ourselves.

The Angst about losing the future might be a point of departure, but how to proceed from there to something tangible? Gopal Balakhrisnan’s advice is: “To be politically effective, one must take stock of the remorseless realities of this [world], without recourse to theoretical ecstasy”.

Those utopians that do not ruminate on this message before they enter the great outdoors, run the risk of being beset by a veritable catalogue of disasters at worst. But in a time when ecological impasse looms, the opposite – the inability to imagine another world beyond the horizon of status quo – might even be more dangerous. “What is to be done” first and foremost is to imagine other possible worlds. From the latter we could deduce “what we can hope for” through the tool of utopistics. Practical and concrete measures come thereafter: like what kind of strategies should be pursued if an ecopolitical transition is to be secured? For instance, would the solution be a partial withdrawal from the world by a “creative minority”, while the fallacies of the political status quo are simultaneously pushed to their ultimate conclusion?

Answers are not provided here, but such a strategy implies risk, but so do most other strategies in this regard as well. A quote by Niccolò Machiavelli (1469-1521) – who has often been regarded as the quintessential connoisseur of political intrigue – is of utopistic value:

“Fortune provided the matter, but they [Moses, Cyrus, Romulus and Theseus] gave it its form; without opportunity, their prowess would have been extinguished, and without such prowess the opportunity would have come in vain”.

– Machiavelli (1513) –

An ecological predicament would be a potential opportunity, but also a potentially insurmountable abyss. The prowess would be an equilibrium between utopistic sensibility/imagination and practical skills which take stock of the remorseless realities of the world.

Read Full Post »

We can only hope for new Kravchenkos

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk on 17/07/2010|

Av Slavoj Žižek (2009):

«What most people know about Kravchenko ends in 1949. That year, he sued Les Lettres Françaises for libel after the French Communist weekly claimed that he was a drunk and a wife-beater and his memoir was the propaganda work of American spies. In the Paris courtroom, Soviet generals and Russian peasants took the witness stand to debate the truth of Kravchenko’s writings, and the trial grew from a personal suit to a spectacular indictment of the whole Stalinist system.

But immediately after his victory in the case, when Kravchenko was still being hailed all around the world as a cold war hero, he had the courage to speak out passionately against Joseph McCarthy’s witch hunts. “I believe profoundly,” he wrote, “that in the struggle against Communists and their organizations … we cannot and should not resort to the methods and forms employed by the Communists.” His warning to Americans: to fight Stalinism in such a way was to court the danger of starting to resemble their opponent.

Kravchenko also became more and more obsessed with the inequalities of the Western world, and wrote a sequel to “I Chose Freedom” that was titled, significantly, “I Chose Justice.” He devoted himself to finding less exploitative forms of collectivization and wound up in Bolivia, where he squandered all his money trying to organize poor farmers. Crushed by this failure, he withdrew into private life and shot himself in 1966 at his home in New York.

How did we come to this? Deceived by 20th-century Communism and disillusioned with 21st-century capitalism, we can only hope for new Kravchenkos — and that they come to happier ends. On the search for justice, they will have to start from scratch. They will have to invent their own ideologies. They will be denounced as dangerous utopians, but they alone will have awakened from the utopian dream that holds the rest of us under its sway».

Read Full Post »

Robotenes militære inntog

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Krig, Teknologi on 21/09/2009| 1 Comment »

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Read Full Post »

Dypøkologien – del 1

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Idéhistorie on 14/05/2009| 10 Comments »

«Da ist kein Augenblick, der nicht dich verzehrte und die Deinigen um dich her, kein Augenblick, da du nicht ein Zerstörer bist, sein mußt; der harmloseste Spaziergang kostet tausend armen Würmchen das Leben, es zerrüttet ein Fußtritt die mühseligen Gebäude der Ameisen und stampft eine kleine Welt in ein schmähliches Grab».

«Hvert øyeblikk fortærer deg selv og dine nærmeste, hvert øyeblikk er du selv en ødelegger og må så være. Den uskyldigste spasertur koster tusen stakkars småkryp livet; ett fottrinn omstyrter maurenes møysommelige byggverk og tramper et helt lite samfunn i graven!»

– J. W von Goethe, Die Leiden des jungen Werthers (1774) (På norsk: Den unge Werthers lidelser)

Det er ikke alle filosofer forunt å få begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er den nylig avdøde Arne Næss (1912-2009). Statsminister Jens Stoltenberg var også til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne vel ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer ALT det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst uvisst. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte: For det første handlet det om at politikerne ville pleie sitt eget selvbilde, for det andre at Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950-og 1960-tallet, og at man muligens av denne grunn ikke kunne ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en knallhard positivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930-tallet til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Spinoza (1632-1677) utviklet dypøkologien.

Til syvende og sist var det ikke filosofen og dypøkologen Næss som satt igjen i den kollektive bevissthet. Derimot var det minnet om en leken fjellklatrer og humørfylt gledesspreder, som gjerne drev ablegøyer i TV-studio, der han temmelig usjenert inviterte programlederen til en uhøytidelig boksekamp. I den kollektive bevissthet framstod han dermed som en jovial, urgammel vismann som serverte nasjonens barnebarn kloke ord ledsaget av skøyerstreker.

Ikke alle syntes Arne Næss var en snill og harmløs bestefar. Deriblant den franske filosofen Luc Ferry, som forøvrig var utdanningsminister under Jacques Chirac. I 1992 utga han den polemiske boken Le nouvel ordre écologique (på norsk: Ny økologisk orden). Ferry går ikke særlig i dybden på hva Næss spesifikt stod for. Det er dypøkologien sett under ett, og dens ideologiske forgreininger inn i det ytterste venstre og ytterste høyre, som er Ferrys anliggende.

Ferrys bok ble skrevet året etter Sovjetunionens bortgang, en tid som var preget av svermeri for det liberale demokratiet og markedet på den ene siden, og begynnelsen på en langvarig sorgprosess for radikalere på den andre siden. Selv om Ferry befinner seg i den liberale leir, og feirer utopienes (tilsynelatende) endelikt, så er han likevel ikke overbevist om at historien egentlig er over. For fraværet av fiender med en UNIVERSELL appell (islamister kvalifiserer neppe som en autentisk utfordring), er ikke noe liberalere og sosialdemokrater kan komme seg ifra uskadet. Historiens tilsynelatende slutt, der konstellasjonen demokrati og marked tas for gitt, er også en STERIL og KJEDELIG tilstand som kan virke knugende for de som er MILITANTE av legning. I LENGSELEN etter en annen verden, så er den dypøkologiske impuls derfor en kraft som kan fylle vakuumet etter ekstremismens tidsalder, ifølge Ferry.

Ved en overfladisk lesning kan det virke som at Ferry slår Næss i hartkorn med nazister og ultradikale venstreorienterte. Det er selvsagt ikke tilfelle, men mellom linjene sier han uansett at selv om Næss kanskje ikke er totalitær, så er han iallfall en av Europas potensielt farligste tenkere. Næss i seg selv er nok ikke farlig, men påvirkningskraften hans hos mer militante disipler er muligens det Ferry er redd for.

Paradokset for enkelte er at den mest antivestlige ideologien i verden hverken heter radikal islam, eller har opphav i Midtøsten, men at den er unnfanget i Vesten selv! Etter å ha lest Ferry sitter man igjen med et inntrykk av at det finnes ingen ideologi som er dypøkologien rangen stridig, når det gjelder aversjonen mot modernitet og vestlig sivilisasjon. Selv nazismen og stalinismen var mer ambivalente i så måte. Ingen ideologi er mer reaksjonær og radikal på samme tid! Dypøkologien er like TILBAKESKUENDE som den er FUTURISTISK og UTOPISK. Aversjonen mot nuet er like stor som savnet etter uendelig fjerne epoker, tilbake i tid og framover i tid. Forestillingen om Gullalderen er dermed et (for det meste) uuttalt, men sentralt element. Vestlig sivilisasjon og levemåte er dermed synonymer for modernitetens og teknologiens overgrep mot naturen.

O det nye

Det er helst i de anglosaksiske og germanske kultursfærer – især USA og Tyskland – at dypøkologene har hatt mest akademisk og ideologisk gjennomslag, mens de er mer marginale i Frankrike og den latinske kultursfæren. Hvorfor, er noe uvisst. Bevegelsen er uansett like marginal i dag som det var den gang Ferry uttrykte sin bekymring i 1992. Og utenfor Vesten i større grad. I de fremadstormende økonomiene i Asia f.eks, finnes det neppe noe jordsmonn for slikt tankegods enda. Dypøkologien er utelukkende et fenomen forbeholdt (post)industrialiserte land i Vesten, og har sprunget ut av det sivile samfunns utenomparlamentariske arena, eller i marginene av radikale partier. Men etter at De grønne i f.eks Tyskland har blitt absorbert av institusjonell politikk, er den dypøkologiske bevegelsen i enda større grad løsrevet fra det partipolitiske systemet.

Før vi går videre i Ferrys polemikk, så kan det være på sin plass å avklare hva «dypøkologi» egentlig er for noe. Arne Næss lanserte begrepet i 1973, der han skiller mellom en GRUNN og en DYP økologi. Den grunne økologien er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er REVOLUSJONÆR, og ønsker å bryte ned dagens orden UTENFRA. Dvs. utenom de etablerte institusjonene og den parlamentariske prateklubb. Hvordan, er noe uvisst. Politisk sett er dypøkologene anarkistiske – med forgreininger både til høyre og venstre – og ønsker en DESENTRALISERING av makten. Hvordan kan Ferry da mistenke dem for å ha (krypto)totalitære tendenser? Dette vil vi komme tilbake til om noen avsnitt.

Alle vet intuitivt hva «økologi» og «økologisk» betyr, og det er den «grunne» økologien de fleste har et forhold til. Den gang som nå. Miljøbevegelsen domineres dermed av de grunne «økologene» som f.eks Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum, altså er den ANTROPOSENTRISK. Og utfordrer dermed ikke moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt, rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er dermed ikke kompromittert, bare noe moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et MIDDEL man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi «dypøkologien». Den er ikke antroposentrisk, men BIOSENTRISK, eller om man vil, ØKOSENTRISK. Her er mennesket bare en infinitesimal – en uendelig liten – del av universet. Naturen sees på som en SELVSTENDIG HELHET. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk . Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer, og idealet er at alle organismer skal ha like rettigheter.

Dypøkologiske jurister i USA kjempet f.eks for trærs rettigheter på 1970-tallet. Selv om trærnes forkjempere ikke vant frem, var de allikevel en hårsbredd unna seier. Flere mil med artikler om dette emnet har kommet på trykk i amerikanske jus-journaler, og disse tas på alvor i store deler av akademia. Det som går igjen er ønsket om å erstatte en SAMFUNNSKONTRAKT med en «NATURKONTRAKT», der andre organismer som planter og dyr (pluss fjell!) er rettssubjekter på lik linje med mennesker. Et speilbilde av denne akademiske strømningen finnes også i Tyskland. Formålet er ikke bare å verne om naturen, men å ivareta dens eksistens som et MÅL I SEG SELV.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: TOTALITETEN er hevet over individet. For vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser. Fordi den innehar et METAFYSISK verdensbilde med (kvasi-)religiøse undertoner.

Totalitetens forrang er bare en av flere dimensjoner ved dypøkologien som Ferry finner suspekt. Han påstår i tillegg at enkelte av dens røtter kan spores tilbake til nazismen! For noen av dypøkologiens prinsipper er nærmest som skutt ut av nazistenes økologiske lovtekster. Nazistene var med andre ord PIONERER i utformingen av et lovverk som LIKESTILTE mennesker og dyr. Dette kan bety to ting: At dyret heves til menneskets nivå, eller at mennesket senkes til dyrets. Hvorvidt nazilovgivningen er en ansats til senere dypøkologi, kan diskuteres, men parallellene finnes.

Ferry advarer allikevel mot SKYLD VED ASSOSIASJON. Man kan fort havne i den fellen at man karrikerer radikale miljøvernere fra Greenpeace som neofascister, hvilket oftest er like absurd som å si at Karl Marx har et direkte personlig ansvar for opprettelsen av sovjetiske konsentrasjonsleire. Det samme gjelder koblingen mellom motorveier og nazismen, selv om brunskjortene også var pionerer i utbyggingen av Autobahn. Ferry sier dermed også at man ikke skal avfeie og latterliggjøre dypøkologene sånn uten videre, siden de tross alt adresserer en rekke problemstillinger det liberale demokratiet ikke har klart å løse innenfor det eksisterende rammeverket.

Hans poeng er at dypøkologene, i likhet med nazistene, forsøker å demontere humanismen ved å skape en naturkontrakt som sidestiller alle levende organismer. Ferry er fullblods tilhenger av opplysningstidens tro på framskritt og fornuft, og anser det som en trussel når det liberale demokratiet stilles overfor en slik utfordring.

Hvorvidt Næss virkelig er så farlig som Ferry skal ha det til, er verdt en videre undersøkelse. Hans bilde av Næss er noe utydelig, men Ferrys kritikk av dypøkologien som ideologi og bevegelse er ikke til å ta feil av. For Ferry er dypøkologien farlig, fordi den inneholder en rekke residualer fra vår nære fortids messianske utopier. Og er derfor like attraktiv for neofascister, som neostalinister og religiøse fundamentalister.

Ferrys velskrevne bok kan ikke gjøres ulest, og selv en meget kritisk leser kan i ettertid ikke unngå å assosiere Næss med kryptototalitære tendenser, selv om Ferry aldri eksplisitt stempler Næss slik. Dette er uansett et bilde som ikke korresponderer med den generelle oppfatningen av ham. Når det er sagt: Majoriteten av dypøkologiens tilhengere er dypt anti-autoritære og føler seg mer forpliktet på et slags anarkistisk «lev og la leve»-prinsipp. Allikevel kan denne ideologien – akkurat som marxismen og nasjonalromantikken i sin tid – ha høyst UTILSIKTEDE virkninger på sikt.

Den humanistiske epoken – der mennesket står i sentrum – som har pågått siden renessansen, nærmer seg kanskje slutten, ifølge Ferry. Selv om dypøkologene er marginale i dag, er det ikke utenkelig at iallfall noen av dens avskygninger vil slå ut i full blomst i framtiden. Vi går antakelig en mer fragmentert framtid i møte med ideologisk kamp om de store idéer. De(n) som eventuelt går seirende ut, kan kanskje ikke unngå å ha ØKOLOGI som en del av LEGITIMITETSGRUNNLAGET. I en verden der ressursgrunnlaget har kollapset, så vil forandringene bli påtvunget menneskeheten utenfra. Og da er enhver reform ikke lenger mulig. I etterkant av et eventuelt materielt sammenbrudd – der vekstideologien er ugjenkallelig bankerott – kan man derfor ikke utelukke at en GRØNN DIKTATOR ser dagens lys. Et mulig scenario Ferrys bok implisitt varsler bud om.

Steamberries Train (2005)

Read Full Post »

Something is rotten in the state of Denmark

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn on 09/02/2009| 6 Comments »

Marcellus:
Something is rotten in the state of Denmark.
Horatio:
Heaven will direct it.

Shakespeare-sitatet om at noe er råttent i Danmark er igjen skriften på veggen i vårt broderland i sør, 400 år etter at Hamlet gjennomlevde sitt episke drama. Og jeg er ikke like optimistisk som Horatio. Dramaet i dag er ikke fullt så episk, det er kanskje ikke en gang drama, men en dårlig farse.

Selv setter jeg stor pris på mye av det Danmark har å by på (minus den kjedelige naturen): Mange vakre kvinner og ikke minst et lite panteon av (stort sett avdøde) åndskjemper i et antall som burde gi oss nordmenn prestasjonsangst. For å nevne noen: Olympisk gullmedaljevinner og attpåtil vinner av nobelprisen i fysikk Niels Bohr. Eksistensialisten Søren Kierkegaard og H.C Andersen. Dessuten var både Ibsen og Holberg av dansk avstamning, noe nordmenn ikke liker å tenke på. At vi har vært under dansk overformynderi i 500 år har ikke hindret oss i å ha et utmerket forhold til broderfolket ved Skagerraks sørlige bredd. Dansker er utrolig hyggelige og snille mot oss fjellaper. Vi kunne aldri ha følt oss mer velkomne! Men hva skjuler seg bak deres hjertelige smil?

Er det de voksne lutheranernes dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt? Forvalter de et land uten etikk? Er danskheten en øllet danskhet som befinner seg i sumpen, den avskyelige hyggetilstand der intet humant lykkes, men alle fordommer trives? Er dette da Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige?

Ikke vet jeg. Men noen mener så. I svenske Aftonbladet (http://aftonbladet.se/debatt/article4354227.ab) og en annen svensk avis, Gringo (www.gringo.se) males det et brunt bilde av Danmark som ikke korresponderer med ferierende nordmenns idealisering av den liberale dansken. Som illustrert på maleriet «Hip hip hurra» fra 1888. Sammelign denne med vårt nasjonalsymbol «Skrik»:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:PS_Kr%C3%B8yer_-_Hip_hip_hurra!_Kunstnerfest_p%C3%A5_Skagen_1888.jpg

Da Jörg Haider vant valget i Østerrike for 10 år siden ble det et europeisk ramaskrik. Men Anders Fogh Rasmussen ble tatt inn i det gode selskap. Og han har vært statsminister i åtte år allerede. Han er det danske høyres frontfigur (her under navnet Venstre), som er til høyre for det norske høyre. Forskjellen mellom hans parti og Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti er muligens høyst subtil.

At det i Danmark anno 2009 segregeres mellom innvandrerbarn og etnisk danske barn er interessant, og FrP burde ha interesse av å dra på studietur dit. Dette lar seg gjøre!

Mens noen danske tegnere setter livet på spill for å ha det moro med en 1400 år gammel arabisk profet, slikker unge og sinte menn i Kristiania sine sår etter at ordensmakten med effektiv brutalitet viste dem at en annen verden høyst sannsynlig ikke er mulig i Danmark. Her var det noen pengesterke kristenfundamentalisters kjøpekraft som trakk det lengste strået.

Imot all denne maktbrynden står intet annet enn en vissen og matt likegyldighet. Eller bifall. Motkreftene har blitt trampet ned. For denne gang. Den nålevende og formidable danske forfatter Erwin Neutzsky Wulff profeterte allerede i 1996 denne samfunnsutviklingen i sin roman «Døden», der landet umerkelig glir fra sosialdemokrati til den svarteste fascisme.

Hvor skal banen i Danmark krittes opp? Vold mot vold? Eller legalistisk vold mot lidenskap og forståelse? Tiden vil vise. Imens er det fortsatt dejlig at være norsk i Danmark!

Read Full Post »

Vindskeivt

Loddinger av tidsånden og verdenstilstanden

Archive for the ‘Dagsaktuelle tema: Politikk’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Pascal’s Wager and the Resurrection of Utopia(s)

We can only hope for new Kravchenkos

Robotenes militære inntog

Dypøkologien – del 1

Something is rotten in the state of Denmark

Blog Stats

Arkiv

Nylige innlegg

Kategorier

Blogroll

Tenkning

Tidsskrifter