Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for februar, 2010

Tidens virvelvind rykker framover. Fort. Skremmende fort. Selv for den som ønsker at begivenhetene skjedde i dag. Eller helst i går. Ventetiden er lang. Tilbakeblikket raskt. Før man aner det er framtiden en altfor konkret nåtid.

Da jeg besøkte Røros en sprengkald og krystallklar januardag tidligere i år, gikk følgende opp for meg under vandringen oppe på Bergstadens slagghauger: Landskapet var på mange måter et visuelt resymé av mitt engasjement inne på Vindskeivt.

Slagghaugene utmeisler også Vindskeivts topografi: Avleiringer som har hopet seg opp etter gammel gruvedrift. Den pågår fortsatt: Gullgraving og diamantjakt nede i undergrunnens fjellmassiv. Ikke alt er juveler. Malmen som hentes ut er kanskje mest gråstein. Noe er radioaktivt uran som gir potensiell livsvarig strålingsskade.

Lyon's Cathedral Astronomical Clock

Når en trofast leser rekonstruerer skribentens utviklingsgang, ser han kanskje etter hvilke uttalelser som er i overvekt på et gitt tidspunkt. Enten i antall eller lydstyrke, og antar at de står skribentens hjerte nærmest. I mitt tilfelle er ikke dette alltid lett å få øye på. Fordi som skribent tenker jeg tankene AV MEG, og kvitter meg med det som ikke gir noe mer.

Men Vindskeivt er ikke et sted hvor jeg bare skraper av meg gammelt tankegods. For mellom slagghaugene finnes det noen forsøk på å dyrke frukthager. Hvilke innlegg som hører hjemme i hvilken metafor, får leseren selv tenke over. Det er mindre viktig. Metaforenes betydning er kun relevante for undertegnede selv.

Dersom en tilfeldig leser i langstrakte Norge blir truffet i hjertekammeret av et arkaisk innlegg fra mars i fjor, så gleder det meg uansett. Selv om temaet skulle være likegyldig for signaturens opphav. Andre ledemotiver opptar meg fremdeles, og vil kanskje gjøre det livet ut. Alt er ikke bare ommøblering. Noe er genuin sannhetssøken.

I dag er det nøyaktig et år siden jeg lanserte Vindskeivt. Introen var en kommentar til litteraturens kommersialisering. Derfra har jeg beveget meg gjennom ulike sjangere og kategorier, alt etter dagens lune: Kultur, samfunnsspørsmål, skjønnlitteratur, geopolitikk, eksistensialisme og tilløp til metafysiske spekulasjoner. Mer av det siste kommer nok senere. Men både geopolitikk og eksistensialisme vil dominere profilen en stund til. For mye er fremdeles usagt fra min side der. Ellers er det et vell av objekter på radaren.

Å sette dagsaktuell tematikk inn i en makrohistorisk ramme – eller i et metaperspektiv – er imperativt i en mediehverdag som kveler leseren med sensasjonalistiske plattheter og grotesk sosialpornografi. Sistnevnte er en god grunn til å håpe på tabloidenes og Akersgatas forestående undergang. Deres fallende opplag og annonseinntekter er ingen trussel mot publikums informasjonstilgang.

Lenge har de gjemt seg bak parolene om ytringsfrihet, og trekker fram det falmede demokratikortet når de ber om finansiell nødhjelp i krisetider. Deres klamme konformitet gjenspeiler deres grenseløse opportunisme som alltid tilpasser seg tidsåndens uniforme tankesett. Dette er dog en vekselvirkning: De dikteres like mye av tidsånden som de dikterer den. KOMMENTARIATETS DIKTATUR er en tilsynelatende ugjennomtrengelig boble, men den vil sprekke.

Vveizc

Riktignok har enkelte medieaktører DEFINISJONSMAKT i vårt samfunn, men deres herredømme har allerede erodert. Mye takket være Internett. Det er ikke dermed sagt alle små aktører bidrar med noe positivt og vektig. Heller tvert imot. Men de få seriøse som opererer uten profittmotiver, gjør det de kan for å skape lommer av sannhetssøken i en monokulturell omverden.

Her må jeg skynde meg og si at jeg ikke har noen illusjoner om småaktørenes reelle gjennomslagskraft. De alene kan ikke velte kommentariatet. Men de kan bidra til å spre alternative budskap og vinklinger som konsensus filtrerer bort. Det meste som er viktig her i verden unnslipper norske mediers søkelys. Og dermed publikums. Enkeltaktører klarer aldri å bøte på disse manglene, men de kan lindre dem.

Konspirasjonsteorier er en fristelse man skal vokte seg for. Jeg benekter ikke at konspirasjoner alltid har funnet sted, men problemet er primært strukturelt: Sykdommens symptomer kommer av upersonlige føringer som har pågått lenge. Det blir verre før det blir bedre. Å legge tabloide redaktører, sosiale strebere og konvensjonelle politikere for hat er bortkastet negativ energi. Man må ta dem for hva de er: FENOMENER som gjenspeiler tidsånden, ikke individer som sådan [se også ”Individualitet vs. konsensus”].

Når man møter på en gjengs student i f. eks statsvitenskap i dag, kan man nesten garantere at visse tendenser går igjen – særlig hvis det er en kvinne (forskjellene mellom kjønnene viskes riktignok mer og mer ut): Likestilling, menneskerettigheter, demokrati, solidaritet med forfulgte burmesere og tibetanere, Amnesty…

Og nesten alle er sosialliberalere som blir euforiske hver gang de nevner Obama, Stoltenberg og Støre.  Jo falskere, desto bedre (Obama er kanskje genuin på sitt vis, men det er neppe JS). Simulert rettferdighetssans er en form for prestasjonsvaluta i disse dager. Veldedighet og CV kan nesten ikke eksistere uten hverandre. EGENTLIGE idealister snakker sjelden eller aldri om sitt virke: De GJØR edle handlinger for verden og menneskeheten.

Det er ikke slik at denne unge generasjonen er så fordømt demokratisk og frihetselskende: Allergi mot tradisjonell autoritet forveksles med aversjon mot undertrykkelse. De mer tildekte, upersonlige og implisitte former for herredømme tolereres derimot. ”Vellykkede” herskere i dag opphever aldri motsetningene, men GLATTER BARE OVER dem. Sukkerspinn, kos og hyggehelvete inngår i tidsåndens søtkvalme alkymi, og skaper inntrykk av at grunnlaget for systemets politiske evighetsmaskin aldri raser sammen [se også ”Dessertgenerasjonens etterkommere”].

Som nevnt er elementet av uforutsigbarhet et kjennetegn for Vindskeivt. De som har fulgt meg fra starten begynner kanskje å se et visst mønster: At jeg verken er sosialdemokrat eller liberaler, og at jeg er så langt unna Tony Blair som man kan komme. Men man skal snakke med meg i mer enn ti timer for å vite hvor jeg står. Selv de som har kjent meg i nærmere ti år sliter med å plassere meg på kartet, som jeg befinner meg utenfor. Altså finnes ikke dette kartet enda.

kluch1b

Selv anser jeg min posisjon som METAPOLITISK: Jeg er verken i sentrum, til venstre eller høyre. Noen vil kanskje bruke den franske betegnelsen les extrêmes se touchent [ytterlighetene berører hverandre] om mitt ståsted: At jeg er så langt til venstre at jeg er til høyre for Høyre, og omvendt. Men en slik observasjon skyldes i så fall fyllebriller. I dag er alle som ikke er samstemte med konsensus «ekstremister». Å kalle noen ekstremist er uansett bare en hersketeknikk for å marginalisere en ubehagelig meningsmotstander.

Det finnes helt klart både reaksjonære og radikale tendenser i min tenkning [avhengig om man vektlegger ”Slavemoral vs. ridderlighet” eller ”Verdenssystemenes vekst og fall”], men ingen av disse beskrivelsene er fullgode i mitt tilfelle. Uansett er skillet mellom ”radikal” og ”reaksjonær” i ferd med å bli like meningsløst som skillet mellom ”venstre” og ”høyre”. Spør man meg om jeg er sosialist gir jeg et tåkete og skuffende svar tilbake: ”Ja, kall meg enten føydalsosialist, sumerisk sosialist eller konservativ sosialist”. Er det rart man blir forvirret?

Med fare for å bli ansett som schizofren, må jeg kanskje utdype den metapolitiske posisjonen litt nærmere. En analogi er det elektromagnetiske spekteret. Det synlige lyset bestående av regnbuens farger utgjør på en måte det moderne politiske kontinuum fra venstre til høyre. I Norge gjelder dette alt ifra SV til FrP. Noen vil kanskje også inkludere Rødt her, som er like mye barn av moderniteten som de parlamentariske partiene.

Det synlige lyset utgjør bare en forsvinnende liten del av spekteret. På hver side utenfor regnbuens farger har vi ultrafiolett stråling og infrarød stråling. Og hinsides disse igjen har vi på hver side gammastråler og mikrobølger. En metapolitisk posisjon korresponderer ikke nødvendigvis med en spesifikk bølge, men utgjør kanskje HELE spekteret bortenfor det synlige lyset. Altså et terra incognita [ukjent land] for tidsåndens blotte øye. Og konvensjonelle statsviteres selvfølgelig.

Her er det ikke meningen å være mer mystisk enn nødvendig, men selv undertegnede mangler foreløpig en fullgod betegnelse for sitt ståsted. Derfor er ”metapolitisk” det mest presise av alle upresise etiketter. Synspunktene mine kan virke utydelige, men jeg er slett ingen nøytral relativist. For kantene er veldig skarpe. Sympatien med det avdøde aristokratiet er dog bare en av flere fasetter. Poenget er: Alle forsøk på klassifisering er bortkastet. Da får det bare våge seg at de fleste ikke klarer å tenke utenfor den eksisterende boksen. Man må ikke enten være demokrat eller totalitær.

Puu_oo

Ekspedisjonen inne på Vindskeivts topografi fører oss tilbake utgangspunktet: Slagghaugene. At noe er slagg, kan bety at det har vært meget personlig en gang i tiden, men for å komme videre har jeg måttet kvitte meg med det. Her inne har jeg et skarpt skille mellom personlig og privat. Forskjellen mellom disse er at sistnevnte  er skittentøyet. Å utlevere seg selv på et åpent nettsted som dette, blir på grensen til det sosialpornografiske.

At en viss Knausgård utleverer seg selv med stor suksess gjenspeiler bare vår selvsentrerte tid. Jeg er også en egosentriker av rang, men finner ikke min bakgrunn så interessant at den er verdt å videreformidle. Hver gang jeg snakker med andre så er jeg interessert i at de forteller om seg selv, slik at jeg slipper å gjøre det samme.

Bare en eller to ganger har jeg ”dristet” meg til å være personlig på Vindskeivt, og talt med min egen stemme innenfra. Men det vil aldri gjentas. Psykologiske skildringer vil uansett forbeholdes fiktive personer som ARKETYPISKE FENOMENER. Ellers er de uinteressante. Med mindre det er snakk om ekstraordinære historiske skikkelser.

I mange henseende er jeg en kynisk realist, spesielt i min fascinasjon for stormakter og geopolitisk spill. Men jeg er også ROMANTIKER: Overbevisningen om at verden trenger nye utopier styrker seg stadig. Pragmatiske løsninger alene nytter ikke i en slik brytningstid som nå. Spesielt ikke når det økologiske damoklessverd henger over oss. Samtidig bør man sette inn flere krefter på å GJENOPPDAGE glemt, men TIDLØS visdom. Igjen dette uklare skillet mellom radikal og reaksjonær, framoverskuende og tilbakeskuende.

Jeg er ingen dommedagsprofet, selv om mange får inntrykk av det i mye av hva jeg skriver. Jeg er faktisk OPTIMIST, men jeg tror det blir atskillig verre før det blir bedre. Dagens system er verken bærekraftig eller har livets rett. Når historiesynet er SYKLISK tror man selvfølgelig ikke på framskrittet som noe evig, men man tar det heller ikke så tungt når det går nedover. Etter en mørk natt kommer en lys dag. Dette er tingenes orden.

Kommer Vindskeivt til å eksistere om et år til? Det vet jeg ikke, men det er ikke utenkelig. Jeg har fremdeles mye på hjertet. En verden i stadig oppbrudd gjør at jeg har nok å skrive om. Vindskeivt er en slags åpen dagbok: Får jeg ikke skrevet ned mine tanker, får jeg heller ikke fred i sjelen. Hvorvidt produktiviteten blir like stor i år som i fjor kan jeg ikke love. Dette er som flo og fjære. Mye tyder på at det  blir fjære en god stund framover. Men neste flo blir en stormflo! Vent og se…

Soltak

Reklamer

Read Full Post »