Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for september, 2009

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Reklamer

Read Full Post »

KING HENRY:

A good leg will fall;

a straight back will stoop; a black beard will turn white;

a curl’d pate will grow bald; a fair face will wither;

a full eye will wax hollow: but a good heart Kate, is the sun

and the moon; or, rather, the sun, and not the moon, –

for it shines bright, and never changes, but keeps his

course truly. If thou would have such a one, take me:

and take me, take a soldier; take a soldier, take a king:

and what say’st thou, then, to my love? speak, my fair,

and fairly, I pray thee.

KATHARINE:

Is it possible dat I sould love de enemy of France?

KING HENRY:

No; it is not possible you should love the enemy of

France, Kate: but, in loving me, you should love the

friend of France; for I love France so well, that I will not

part with a village of it; I will have it all mine: and, Kate,

when France is mine and I am yours, then yours is

France and you are mine.

-William Shakespeare, King Henry the Fifth (1598-1599)

The end of the quest, sir frank dicksee

Read Full Post »

CAMBRIDGE:

I do confess my fault;

And do submit me to your highness’ mercy.

GREY and SCROOP:

To which we all appeal.

KING HENRY:

The mercy that was quick in us but late,

By your own counsel is suppress’d and kill’d:

For your own reasons turn into your bosoms,

As dogs upon their masters, worrying you.

See you, my princes and my noble peers,

These English monsters!

– – –

CAMBRIDGE:

For me, the gold of France did not seduce;

Although I did admit it as a motive

The sooner to effect what I intended:

But God be thanked for prevention;

Which I in sufferance heartily will rejoice,

Beseeching God and you to pardon me.

GREY:

Never did faithful subject more rejoice

At the discovery of most dangerous treason

Than I do at this hour joy o’er myself,

Prevented from a damned enterprise:

My fault, but not my body, pardon, sovereign.

KING HENRY:

God quit you in his mercy! Hear your sentence.

You have conspired against our royal person,

Join’d with an enemy proclaim’d, and from his coffers

Receiv’d the golden earnest of our death;

Wherein you would have sold your king to slaughter,

His princes and his peers to servitude,

His subjects to oppression and contempt,

And his whole kingdom into desolation.

Touching our person, seek we no revenge;

But we our kingdom’s safety must so tender,

Whose ruin you have sought, that to her laws

We do deliver you. Get you, therefore, hence,

Poor miserable wretches, to your death:

The taste whereof, God of his mercy give

You patience to endure, and true repentance

Of all your dear offences! – Bear them hence.

-William Shakespeare, King Henry the Fifth (1598-1599)

Vi ser verden i stykker

Read Full Post »

Which when BEELZEBUB perceiv’d, then whom,

SATAN except, none higher sat, with grave

Aspect he rose, and in his rising seem’d

A Pillar of State; deep on his Front engraven

Deliberation sat and publick care;

And Princely counsel in his face yet shon,

Majestick though in ruin: sage he stood

With ATLANTEAN shoulders fit to bear

The weigth of mightiest Monarchies; his look

Drew audience and attention still as Night

Or Summers Noon-tide air, while thus he spake.

– John Milton, Paradise Lost (1667)

Majestick though in ruin_sage he stood

Read Full Post »

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Read Full Post »