Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 21. september 2009

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Read Full Post »