Teknologi | Vindskeivt

Archive for the ‘Teknologi’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Posted in Økologi, Økonomi, Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Geopolitikk, Historie, Idéhistorie, Krig, Kultur, Makrohistorie, Metafysikk, Metaperspektiver, Natur, Teknologi, Tid, Tidløst on 21/11/2013| 3 Comments »

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene. Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder. Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben. En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden. Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv. Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»). Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand. Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne. Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”.

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.”

Read Full Post »

Robotenes militære inntog

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Krig, Teknologi on 21/09/2009| 1 Comment »

”Bare en guddom kan redde oss”.

– Martin Heidegger

Verden er på terskelen av overlappende revolusjoner som forplanter seg langs ulike dimensjoner. Hvilket ikke er en ny tilstand. Til forskjell fra tidligere, har det kanskje aldri skjedd i et slikt tempo, og med et slikt destruktivt og dehumaniserende potensial som i dag. På det militærteknologiske området er robotenes inntog et av de med kanskje sterkest føringer i disse tider. Konsekvensene av denne trenden er ennå ikke overskuet.

For de som ønsker oppdaterte analyser om temaet, så kommer man ikke utenom forpostfekteren Peter Singer ved Brookings Institution. Han skrev nylig boken Wired for War, som er en informativ og lesverdig innføring i den militære nyvendingen verden står overfor. Boken er ikke uten apokalyptiske undertoner, og den peker mot en framtid som har visse berøringspunkter med dystopiene i Terminator og Matrix. Singer legger ikke skjul på sin fascinasjon for robotrevolusjonen, men modererer sin teknofili med etiske innvendinger, noe som er med på å løfte boken hans. At internasjonal lov og rett er på etterskudd i forhold til denne utviklingen, behøver knapt nevnes. Men så trenger neppe supermakter og stormakter å ta hensyn til juridiske forbehold, dersom en framtidig konvensjon skulle bannlyse bruk av roboter i krig.

Et betimelig spørsmål Singer stiller er f.eks: Kan en kunstig intelligens begå krigsforbrytelser? Vil robotene senke eller heve terskelen for krig? Vil robotene forråe krigens dynamikk? Spørsmålene står i kø i Singers bok, og han gir få svar. Annet enn at i striden mellom skeptikerne og tilhengerne, så vil de siste trekke det lengste strået. KAN man, så VIL man.

Et frampek mot robotiseringen hadde man allerede under Golfkrigen i 1991, da fjernstyrte missiler fikk kamphandlingene til å virke som et fremmedgjørende dataspill for den angripende part. Men det var først etter invasjonen av Irak i 2003 at robotrevolusjonen begynte å ta form: I dag opererer robotene i luften, til lands og til vanns. Da amerikanerne gikk til angrep mot Irak hadde de bare en håndfull ubemannede systemer til rådighet. Nå i 2009 har de mer enn 7000 droner som flyr over luftrommet i Irak og Afghanistan. Av disse er modellen Predator kanskje mest kjent, og den er etter hvert blitt beryktet for at den nesten daglig krysser grensen til Pakistan i jakten på opprørere. En rekke talibanledere har blitt likvidert av denne.

I 2003 brukte ikke amerikanerne bakkeroboter i krigen mot Irak, mens i dag har de et arsenal på 12 000 av dem. Deriblant modellen Packbot, som er utviklet av produsentene bak robotstøvsugeren Roomba. Packbot er imidlertid bare en prototype for mer avanserte bakkeroboter som skal utstyres med alt ifra maskingeværer til raketter. En annen type bakkerobot er REDOWL (Robotic Enhanced Detection Outpost with Lasers), som kan oppdage snikskyttere ved hjelp av laser og lyddetektor.

Til vanns derimot er forholdene mindre fordelaktige, ikke minst pga havstrømmer, bølger, vind og redusert sikt. Men dette er også et teknisk område i utvikling. Ubemannede overflatefartøyer (USV) som Spartan Scout er kanskje mest kjent, men det finnes også mer eksotiske modeller som opererer undersjøisk: Deriblant Robothummeren [Robo-Lobster], en minesveiper som er modellert etter maritimt dyreliv.

nepobedimy-008

Pentagons robotleverandører har større ambisjoner enn å begrense robotenes virkeområder til å bare omfatte luften, landjorda og sjøen. Også verdensrommet står for tur om ikke lenge (der amerikanerne har en militær utfordring fra rommaktene Russland og Kina). Allerede nå har man roboter på størrelse med fluer som kan fly inn i huspiper, og feste seg på vegger og vinduer mens de foretar avlytting. En gang i framtiden klarer man kanskje å produsere roboter i nanostørrelse, og som opererer på molekylært plan. Disse vil da f.eks kunne utstyres med nanomissiler som likviderer offeret innenfra.

I skrivende stund er det kanskje ennå langt fram mot dødelige roboter på nanonivå, men man kan allerede fastslå følgende: Hundrevis – og kanskje tusenvis – av amerikanske soldater har unnsluppet likposen som resultat av at robotene overlates til å gjøre den skitneste jobben. Mange innenfor Pentagon sammenligner robotenes betydning for militæret med den dampmaskinen fikk på 1800-tallet, og den datamaskiner begynte å få på 1980-tallet. Dagens Predatorer og Packboter er for robotene hva T-Forden var for bilen.

Selv om USA i dag leder an i utviklingen av militære roboter, er ikke landet alene om å produsere dem. 42 andre land har iverksatt robotprogrammer: Deriblant Russland, Kina, Israel, Japan, Iran, Frankrike, Storbritannia og Italia. På det sivile området er intet land mer framskredent enn Japan når det gjelder robot-teknologi, og japanerne kan seile raskt forbi amerikanerne også på det militære området om de skulle prioritere det. Amerikanerne har derfor ingen garantier om at de vil beholde dette forspranget særlig lenge. Industrispionasje er en velbrukt metode for alle de som ønsker å gå den minste motstands vei. En eksponentiell vekst i spredning av militær robot-teknologi skal man derfor ikke se bort ifra.

Kronargumentet til robotiseringens tilhengere er at roboter samlet sett er billigere i drift enn soldater av kjøtt og blod. En Predator f.eks, koster 4,5 millioner dollar per stykk i dag. Dette høres mye ut, men sammenlignet med prisen på jagerfly, og kostnadene forbundet med pilotopplæring og pilotenes lønninger, er droner uendelig mye billigere på sikt. Droner gjør alltid det de får beskjed om, og arbeider ulønnet. Pentagon har derfor planer om å la droner utgjøre 45% av USAs flystyrke i løpet av neste tiår.

Dessuten har ikke roboter noen pårørende som ville ha savnet dem om de gikk tapt. Soldater blir i mindre grad forbruksvare og kanonføde når robotene tar støyten. En klappjakt på ledere av Taliban og Al-Qaida ville ha kostet atskillig flere soldatliv om det ikke hadde vært for dronene. Noe som uten tvil er sterke argumenter militært sett. Her er tilhengerne og kritikerne rimelig enige om at robotisering av krigen medfører TAKTISK overlegenhet. Hvorvidt robotene tjener det overhengende STRATEGISKE målet, er derimot det viktigste ankepunktet.

Ser man bort ifra et eventuelt materielt sammenbrudd, så er robotene i likhet med atomvåpen muligens kommet for å bli. Og de vil bli mer avanserte i tiden som kommer. Kritikerne kan ikke reversere denne utviklingen. De militære fordelene med roboter er såpass mange at militære ledere ikke vil gi slipp på dem. Det man eventuelt kan gjøre noe med, er hvor hyppig de skal benyttes. Altså avhenger bruken av den militærstrategiske problemstillingen.

Singer selv, som er så fascinert av roboter at han nesten vipper helt over i tilhengernes leir, understreker at det er en hårfin balanse mellom taktisk overlegenhet og strategisk disfavør. Han understreker gjentatte ganger fordelene med roboter på slagmarken, men er bekymret over generalenes overdrevne entusiasme. En general har autoritet til å flytte på de store brikkene. Generalen skal dermed hovedsakelig utkjempe krigen på makronivå, og hele tiden ha fugleperspektiv på kampens hete. Altså er generalens primære misjon å utarbeide en velfungerende strategi som er forståelig og lar seg oversette til konkret handling for alle ledd nedover i kommandostrukturen. Robotenes militære inntog de siste årene har etter hvert skapt forvirringer om den militære ARBEIDSDELINGEN, og frambrakt de ”taktiske generalene” som bedriver småskalakrig på mikronivå.

Singer ser tydelig verdien ved at generalene engasjerer seg direkte i kamphandlinger til tider, slik at de ikke abstraheres for mye bort fra den konkrete slagmarken. Men ifølge ham minner dette om den gang president Lyndon Johnson nærmest administrerte angrep på små ”revehi” fra Det hvite hus under Vietnamkrigen. Faren er at generalene blir så opphengt i taktikkenes mikroskopiske detaljer at de mister det strategiske overblikket fullstendig. Generalen er primært satt til å arbeide ovenfra-ned, ikke nedenfra-opp. En general er selvfølgelig i stand til å utføre en kapteins oppgaver, men oftest ikke motsatt (det er ikke bruken av droner som har pasifisert den irakiske motstandsbevegelsen, men det faktum at stammelederne har fått klekkelig godt betalt).

dogs

Den yrkesmilitære sosialantropologen David Kilkullen går enda lenger i kritikken av robotiseringen (hvorvidt det er etisk av antropologer å bidra militært, er en annen interessant diskusjon). Kilkullen sier seg enig i at dronene har gjort det vanskeligere for Taliban å utøve motstand, og at de sparer vestlige liv. Men samlet vil de ikke avgjøre krigen på noen som helst måte. Heller tvert imot.

For det første har dronene gitt deler av den afghanske og pakistanske befolkningen en følelse av å være BELEIRET. Noe lignende skjedde i Somalia i 2005 og 2006, da amerikanske droner ble satt inn i jakten på islamistiske ledere. Riktignok ble enkelte militante drept, men altfor mange sivile liv gikk tapt. Dette nøret opp under islamistenes appell, som igjen resulterte i den katastrofale etiopiske invasjonen like etter. Presisjonen til dronene er derfor tvilsom, ikke minst der forskjellene mellom slagmark og hjem, stridende og sivile er høyst uklar. Ifølge pakistanske kilder (som antakelig er høyst usikre) så dreper dronene 50 ganger flere sivile (700 drepte per mai 2009) enn stridende. Amerikanerne motstrider naturligvis denne statistikken, men dette sier antakelig en del om hvorfor Taliban har vind i seilene. Blodhevnlogikken er enkel: Hvert uskyldige liv som går tapt forårsaker vrede og ønske om å gjøre gjengjeld.

I tilfellet Pakistan, så er ikke vreden begrenset til grenseområdene mot Afghanistan, men har også spredd seg til den øvrige opinionen som er overbevist om at droner dreper flere enn det som faktisk er tilfelle. Folks PERSEPSJONER er kanskje enda viktigere enn realitetene når en opinion skal vinnes. Muligens har toktene over grensen til Pakistan forverret utsiktene til en NATO-seier i Afghanistan, siden nabolandet stadig destabiliseres. Kilkullen er alltid opptatt av å vinne sivilbefolkningens gunst. Uten den er okkupanten dømt til å tape på sikt. Og i likhet med Singer ser han på robotisering som en taktisk komponent som ALDRI kan erstatte en god strategi, som til syvende og sist må være politisk utmeislet. Å avslutte droneangrep er ikke noe mer gangbar strategi enn å fortsette dem. Nøkkelen til suksess ligger uansett i evnen til å STABILISERE krigsområdet.

Selv om Kilkullen og sosialantropologer er på moten i Pentagon for tiden, vil det vise seg om han taler for døve ører eller ei i dette tilfellet. Robotene vil følge oss også etter at NATO en dag trekker seg ut av Afghanistan. Heldigvis er robotene så langt uhyre mer primitive enn den ondsinnede, kunstige intelligensen Skynet i Terminator-filmene. De har heller ikke beslutningsevne, overlevelseinstinkt, evne til selvreparasjon og reproduksjon. Ennå.

I dag forsøker flere produsenter – deriblant Hanson Robotics – å programmere kunstig intelligens inn i robotene. De bedyrer at de tar sikte på en evolusjon som gjør robotene sosialt intelligente og empatiske. Men dersom man klarer å skape kunstig intelligente roboter med disse egenskapene, hvorfor skulle det ikke være mulig å ta sikte på en evolusjon med motsatt fortegn? En utvikling som munner ut i en kaldblodig, psykopatisk drapsmaskin? Svaret får vente til senere. Dersom Darwin fremdeles har relevans, så er det ikke sikkert at naturen favoriserer mennesket om utviklingen eller avviklingen skulle komme så langt at maskinene blir mer intelligente enn oss. Måtte gudene forby dette utfall.

Terminator 5_Revolution

Read Full Post »

Astropolitikk: Det nye romkappløpet

Posted in Krig, Metaperspektiver, Teknologi on 30/03/2009| 2 Comments »

To konsentriske sirkler er kanskje i ferd med å tegnes opp i stormaktspolitikken: Den innerste er den velkjente geopolitiske sfære, der statene har kjempet om innflytelse over klodens hav – og landområder i århundrer. Den ytterste er fremdeles bare stiplet, men er kanskje allerede i emning: Den ASTROPOLITISKE. Bemektigelsen av himmelrommet utenfor jordatmosfæren vil kunne bli en av morgendagens stormaktsprosjekter. Før vi tar et slikt svevende tankesprang, kan det være greit å holde beina plantet på jorda litt til. Vår nære historie burde gi en edruelig advarsel om å ikke la fantasien ta fullstendig overhånd, selv om vyene i enkelte av klodens hovedsteder er større enn på flere tiår.

Fra 1950-tallet til 1970-tallet brakte science fiction-litteraturen bud om to framtider: Den ene var den kommende ROMALDEREN, the space age, den andre var DATAALDEREN, the computer age. Den første ble avlyst, eller i det minste satt på vent, da romfergen Challenger gikk opp i røyk i 1986. Men allerede da hadde entusiasmen for den hasardiøse romfartsteknologien for lengst kjølnet. Klimakset ble nådd under månelandingene 1969-1972. Bemannede ekspedisjoner til Mars virker atskillig fjernere nå enn den gang. Framskrittsoptimismen som rådet både hos store deler av folket og den vitenskapelige elite, kan få flere til å trekke på smilebåndet i dag. Troen på teknologiens stormmarsj inn i framtidens nye, vidunderlige verden var nærmest grenseløs under den heteste euforien på 1960-tallet. Selvfølgelig var gløden tidvis ledsaget av en apokalyptisk krisesteming, siden supermaktene fryktet hverandres intensjoner. Rundt 1960 var det mange i USA som trodde at russerne ville kolonisere månen, og anlegge baser som kanskje inneholdt kopier av Vasilij-katedralen, Leninmausoleet og Den røde plass. Stanley Kubricks ytterst estetiske mesterverk 2001: En romodyssé fra 1968, er kanskje den filmen som fanger opp denne tidsånden aller best. Ikke bare anså man det som SANNSYNLIG at begge supermaktene ville ha etablert baser på månen innen årtusenskiftet, men at mennesket også ville streife forbi Jupiter og bortenfor [Jupiter and Beyond the Infinite].

Unødvendig å si, intet av dette har funnet sted i mellomtiden. Homo sapiens er fremdeles i beste fall en middelhavsfarer. Istedet for å ta spranget ut i universets terra incognita, har mennesket siden den kalde krigens slutt blitt teknologisk introvert: Vekk ifra stjernenes makrokosmos, og inn mot databrikkenes fraktale mikrokosmos. Politisk sett var det ikke lenger noen prestisje å svi av flere titalls statsbudsjetter på kostbare guttedrømmer, og i tillegg var datamaskinene samfunnsøkonomisk sett, atskillig mer profitable. Den konkrete visjonen om den glitrende romalderen, ble totalt fortrengt av seiersgangen til det mindre prosaiske cyberspace, og dets altoppslukende, abstrakte krefter. I så stor grad at mange nede på landjorda lever lykkelig uvitende om det drama som kanskje igjen er under oppseiling på himmelhvelvingen. Står vi overfor et nytt romkappløp? Temaet er uansett underrapportert i norsk presse.

1058112663_9c0358fc7d
Før man kan snakke om et reelt kappløp, er det verdt å minne på om at det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid innenfor romfarten. Men da helst i sivilt øyemed: På den internasjonale romstasjonen ISS, og i utforskningen av månen og Mars. NASA har innsett at kostnadene ved å stå alene har blitt for store, og at videre ekspedisjoner utover i solsystemet best lar seg gjøre i fellesskap med andre aktører. Samarbeidsånden som oppstod etter den kalde krigens slutt, har dermed ikke forduftet, men den ledsages parallellt av en forsterket tendens de siste 5-6 år: En økt rivalisering mellom klodens mest kapable og ambisiøse stater. Selv ikke finanskrisen har så langt rokket ved denne utviklingen.

I motsetning til under den kalde krigen, er det i dag atskillig flere romfartsaktører. Dersom vi regner med alle 18 medlemsstater i den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, er det i dag 25 stater som er aktive i verdensrommet. Kina foretok sin første bemannede romferd for snart 6 år siden, og både Japan og India sender romsonder til månen. I tillegg har Brasil, Iran og etterhvert kanskje Nord-Korea kommet på banen. Dette er en av flere indikatorer på at verden omsider går over til å bli multipolar. Rundt omkring på kloden finnes det minst 20 oppskytningsbaser – spaceports -og de færreste holdes i drift pga kommersielle formål. PRESTISJE er et aspekt, men viktigst er at de tjener geopolitiske og strategiske hensyn. For å bli tatt på ALVOR som etablert eller aspirerende stormakt, må man i dag være i besittelse av slike kapabiliteter. Dette er en av de store PRØVESTEINER på hvem som vil spille førstefiolin eller andrefiolin i det 21. århundrets maktkamp mellom statene.

Når dette er sagt, har USA fremdeles et formidabelt forsprang, men det er minkende. Selv om det vil vedvare en god stund til, så er det allikevel en rekke framtredende amerikanere innenfor akademia og militæret som frykter at forskyvningene om kort tid vil bli merkbare. Deriblant John Lehman, som var marineminister – secretary of the Navy – i Reagan-administrasjonen. Han sier at dersom USA ikke satser enda mer på romfart, så vil landet omsider sakke akterut, hvilket har sikkerhetspolitiske implikasjoner. Kanskje krisemaksimerer han noe – en velkjent metode hos hauker – men hans frykt er ikke helt ubegrunnet: I en verden med multiple konkurrenter, vil det ha store konsekvenser for en supermakt at elevenes prestasjoner i matematikk og naturfag er langt under gjennomsnittet for andre industrialiserte land. Og ifølge Lehman, er ikke USA like flink til å importere hjernekraft som før. Kremen av utenlandsstudenter fra fremadstormende økonomier som Kina og India, vender gjerne tilbake til hjemlandet etter endt mastergrad eller Ph.D. Denne bekymringen uttrykte Lehman i 2007. Og situasjonen har muligens blitt vanskeligere etter finanskrisen.

At Kina demonstrativt utførte en vellykket nedskyting av en satellitt sommeren 2007, frambrakte en del ubehageligheter både i Washington, og hos kinesernes delvise allierte i Moskva. Fram til da var det bare amerikanerne og russerne som hadde denne kapabiliteten. Som vanlig ønsket Beijing å berolige omverdenen med at denne kraftsalven ikke var rettet mot en annen part. De fleste observatører er dog enige om at dette var et viktig signal til først og fremst USA, om at Kina vil bli en hard nøtt å knekke dersom det skulle bryte ut en større konflikt. I en hypotetisk tredje verdenskrig, vil Kina bli nødt for å slå ut USAs kommunikasjons- og navigasjonssatellitter dersom de skal oppnå et strategisk forsprang. GPS er selve NERVESYSTEMET i USAs militærmaskineri, og som muliggjorde det massive overtaket både under Golfkrigen i 1991 og invasjonen av Irak i 2003. Slås dette systemet ut, så er ikke supermaktens hangarskip og cruise-missiler mye verdt. Dette VET kinesiske generaler, og derfor er det et strategisk IMPERATIV for supermaktaspiranten å ha denne type kapabiliteter i bakhånd.

Selv om noen av de nye rommaktene – spesielt Kina – har vidløftige planer om å utvinne ressurser på månen og utforske solsystemet på eget initiativ, så er det allikevel mer «jordnære» prosjekter som har førsteprioritet. På kort sikt er utviklingen av nasjonale og regionale satellitt-navigasjonssytemer av vital interesse for klodens tyngste geopolitiske aktører. USA har som alle vet i årevis hatt GPS-systemet, som andre land også har benyttet seg av. Dette er en avhengighet flere land ønsker å BRYTE UT AV. Russland holder på å etablere sitt GLONASS-system (som deriblant Venezuela og Cuba vil slutte seg til), som enkelte observatører mener overgår GPS når det gjelder presisjon i arktiske strøk. Japan har sitt QZSS, og Kina har sitt Beidou.

Europeerne derimot, sliter fremdeles med å iverksette sitt Galileo-system. EU vil marginalisere seg selv geopolitisk dersom europeerne ikke får til dette. Viljen til å gjennomføre prosjektet hos den politiske eliten i Brüssel er høyst genuin, siden europeerne ønsker seg mindre avhengighet til USA. Det interessante er at Galileo i utgangspunktet er et samarbeidsprosjekt mellom EU og Kina, som startet i 2003. På daværende tidspunkt var de transatlantiske forbindelsene på det mest kompliserte, og amerikanerne var naturligvis ikke særlig begeistret. Senest i 2007 så det lyst ut for det sino-europeiske konsortiet. Til å begynne med var dette en vinn-vinn-situasjon for begge parter: Kina skulle investere finansielt, samtidig som europeerne overførte høyteknologi til kineserne. I tillegg fikk Galileo tilslutning fra andre stater: India, Israel, Ukraina, Saudi-Arabia og Marokko.

Nå i 2009, er utfordringene blitt tøffere for EU. Ingen private aktører er villige til å bli med på Galileo-prosjektet, som hovedsakelig finansieres av EUs landbruksprogram (CAP). Kineserne på sin side, er misfornøyde med at de har blitt holdt utenfor prosjektets viktigste avgjørelser. Uavhengig av dette, har de samtidig hatt solid framgang i oppgraderingen av sitt eget Beidou-system. Disse faktorene – samt en generelt kjøligere relasjon til EU som følge av Sarkozys lefling med Dalai Lama – har gjort Galileo-prosjektet mindre interessant for dem. Noe som vil sinke installasjonen av systemet, om i det hele tatt vil lykkes. Enkelte europeere snakker om en kommende post-amerikansk verden – noe som ikke er usannsynlig – men dette er en verden som kanskje er enda mer post-europeisk. Iallfall om verdensdelen skulle sakke akterut teknologisk, noe som igjen vil marginalisere europeernes geopolitiske betydning ytterligere.

Dersom vi ser bort ifra et eventuelt materielt og økologisk sammenbrudd, så vil morgendagens DEMARKASJONSLINJE mellom førsterangs og annenrangs makter gå mellom de som har utvidet sitt militære virke til verdensrommet, og de som fremdeles er bundet av jordklodens tyngdekraft. Førstefiolinistene vil da spille ASTROPOLITIKK i stormaktenes ytterste konsentriske sirkel, simultant med at de spiller geopolitikk i den innerste konsentriske sirkel. Andrefiolinistene må da nøye seg med å operere innenfor den innerste sirkel, der reglene komponeres av statene med astropolitisk rekkevidde.

600px-nasa-apollo8-dec24-earthrise1

Read Full Post »

Fra MAD til NUTS?

Posted in Geopolitikk, Krig, Teknologi on 09/03/2009| 4 Comments »

For dagens postmoderne individer er den kalde krigens eksistensielle angst i skyggen av atomsoppen underlig fjern. I det siste tiår har bare tidvise glimt av denne frykt trengt igjennom nummenheten underholdningen og informasjonsstøyen skaper. Som før Saddams påståtte masseødeleggelsesvåpen ble avslørt som bløff, og som når Nord-Korea detonerer noen sprengladninger, og Iran visstnok er på terskelen til å gjøre det samme. Men alt dette er bare døgnfluens dirren. Atomvåpnenes potensial til å utføre masseslakt har ikke forsvunnet, men trusselen fra den globale oppvarmingen og nå finanskrisen, har gjort mange kjernefysisk demente. Allikevel, selv begrunnede mistanker om økosystemets sammenbrudd og det moderne samfunnets generelle sårbarhet fungerer bare som avveksling for sportsresultatene. Kun sekterikerne tar dette alvorlig. Slik var det ikke med atomfrykten for en liten mannsalder tilbake.

Atomsoppens visuelle gru preget minst to generasjoners bevissthet og deres livshorisont før den så og si ble glemt etter 1990. Både på begynnelsen av 1960-tallet og begynnelsen av 1980-tallet var verden farlig nær undergangen, har vi i ettertid fått høre. Og slik kjentes det også for mange den gang. I disse dager gjenskapes denne knugende følelsen i den kinoaktuelle superheltfilmen Watchmen. Denne er imidlertid bare den n’te i rekken av filmer med samme underliggende tema. Av disse er det få, om noen, som har tatt den kalde krigen

på kornet like briljant som Stanley Kubricks svarte komedie Dr. Strangelove. ”The worst case scenario” blir en realitet etter at den psykotiske generalen Jack D. Ripper på uautorisert vis har satt i gang et plot som vil utløse en atomkrig mellom USA og Sovjetunionen. Til slutt aktiviseres den fryktede «Dommedagsmaskinen»; en maskin som vil utrydde alt liv. Filmens budskap var at den skjøre terrorbalansen mellom supermaktene uttrykt gjennom det slående akronymet MAD – mutually assured destruction eller vissheten om gjensidig ødeleggelse – når som helst kunne bryte sammen enten ved misforståelser eller uhell.

Men i løpet av 64 år med atombombens eksistens har det kjernefysiske ragnarok imidlertid uteblitt. Spredningsoptimistene ser dette som et ”bevis” på at terrorbalansen er fredsskapende – fred snevert forstått som fravær av krig – og ønsker nye medlemmer til atomklubben velkommen. Spredningspessimistene derimot frykter at tilførselen av nye medlemmer vil gjøre verden mindre trygg, og at sjansene for atomkrig øker etter hvert som spredningen av de apokalyptiske våpnene tiltar. Redselen forsterkes av mulighetene for at ikkestatlige aktører som al-Qaida eller andre ekstremistiske grupperinger klarer å skaffe seg det ultimate masseødeleggelsesvåpen. Er vi på vei fra den kalde krigens MAD til det som kan bli 21.århundrets NUTS?

ivymike2

Jacques Chirac fikk masse kjeft da han sa at det ikke ville bli noe verre om Iran fikk atomvåpen. Så hvorfor ikke bare la dem få det? Etter press fra sine egne og utenfra trakk han tilbake uttalelsen, men dette skal ikke hindre fritenkere i å stille samme spørsmål. Dog ikke retorisk, men analytisk. Dette er et tema som det vanskelig lar seg diskutere rasjonelt, og erfaringene fra Hiroshima og Nagasaki er kraftige advarsler i bakgrunnen. Uten å avfeie bekymrede innvendinger, må man her tillate seg å tenke klart. Og man må unngå å blande kortene. Den sunne fornuft og intuisjonen sier oss at så lenge atomvåpen eksisterer, så vil noen før eller siden trykke på den fatale knappen og kanskje utslette alt liv. Men: Uten å nødvendigvis applaudere spredningsoptimistene, så har vi allikevel godt av å studere deres argumenter nøye.

Innenfor studiene av internasjonal politikk er teoretikeren Kenneth Waltz en av de mest toneangivende i dag. Hans spredningsoptimisme er dog et minoritetssyn. Kritikerne må allikevel medgi at argumentene hans her er teoretisk vanntette, selv om man i praksis kanskje kun kan gi ham forsiktig medhold.

AVSKREKKING, ikke forsvar, er atomvåpnenes funksjon. Hvordan kan Waltz da mene at disse kan opprettholde staters sikkerhet? Først sier Waltz at minst tre operasjonelle forutsetninger må være til stede før man kan snakke om effektiv avskrekking: (1) Fravær av preventiv krig i overgangsfasen der en stat har atomvåpen, mens den andre staten er på et kjernefysisk embryostadium; (2) for å unngå forkjøpskrig må begge stater ha ANNENSLAGSEVNE (perfeksjonert av atomubåter som er vanskelig å oppspore), som betyr at begge har evne til å absorbere et angrep pluss at de makter å slå tilbake; og (3) de kjernefysiske arsenalene kan ikke tas i bruk uautorisert eller tilfeldig.

Ved å avklare forskjellene mellom forsvar og avskrekking blir det lettere å se hvordan atomvåpen har en edruelig effekt på de som måtte ha ønske om krig. Man kan fraråde partene fra å gå til krig enten ved forsvar eller avskrekking, eller ved en kombinasjon. Å bygge et ugjennomtrengelig forsvar er det DEFENSIVE idealet mot et potensielt angrep, men det utgjør ingen direkte trussel mot fiendens sikkerhet. En annen måte å sikre seg på mot en aggressor, er å bli fysisk kapabel til å påføre motparten uakseptabel skade. Med andre ord, evnen til å avskrekke avhenger av den OFFENSIVE kapabilitet som i en krigssituasjon utgjør en direkte trussel mot sikkerheten til den angripende part. Avskrekking betyr å hindre noen fra å utføre en handling ved å skremme dem. Motforestillinger skapt av avskrekking opererer ved å skremme stater til å holde fred, ikke fordi det er fysisk vanskelig å angripe, men fordi opponentens reaksjon kan resultere i massiv STRAFF.

Er spredning av atomvåpen fredsfremmende eller fredshemmende? Ifølge Waltz, avhenger svaret av hvorvidt våpnene oppmuntrer stater til å utplassere dem på en måte som gjør den aktive bruken av makt mer eller mindre sannsynlig, og på en måte som er mer eller mindre destruktiv. Dersom atomvåpen på effektivt vis kan brukes til offensive formål og utpressing virker mer troverdig, er spredning av atomvåpen fredshemmende. Men siden atomvåpen er dårlig egnet til å erobre fremmed territorium, mener Waltz at det er lite sannsynlig at de vil bli brukt.

Deres nytteverdi ligger med andre ord i deres ubrukelighet. Hvis dette er tilfellet, vil våpnene avskrekke stater fra å starte forkjøpskrig eller preventiv krig, og trusler om aggresjon blir mindre troverdige. Selv om sannsynligheten for atomkrig er svært lav, utelukker ikke Waltz muligheten. Men jo høyere innsatsen til en aggressorstat er, og jo nærmere denne staten er i ferd med å innkassere seieren, desto større er sjansen for at denne staten gjør en invitasjon til gjengjeldelse og risikerer dermed sin egen undergang. Dette scenariet er allikevel lite sannsynlig siden stater er lite villige til å risikere svært mye for små gevinster. Dersom krigen først har brutt ut, kan den eskalere hvis den underlegne part bruker større og større stridshoder. I frykt for dette, vil stater trekke seg tilbake. Deeskalering, ikke eskalering er det mest sannsynlige. Incentivene for å utkjempe en kjernefysisk krig er mikroskopiske siden partene risikerer å vinne intet og tape alt. Atomvåpen er med andre ord egnet for å bevare status quo, ikke for å erobre.

Som sagt, er dette teoretisk vanntett. Men hva sier historien oss? Jo, at atomvåpen kun har blitt brukt to ganger, og da mens USA hadde monopol, og aldri etter at Sovjetunionen brøt monopolet. Med unntak av Israels bombing av Saddams embryoinstallasjoner i 1981, har aspirerende atommakter fått utvikle sine våpen i fred. Det gjaldt for både Sovjetunionen og Kina, og senere Pakistan og Nord-Korea. Og nå muligens Iran.

Hva da med diktatorer? Waltz har også et svar på det: Regimetype og innenrikspolitisk stabilitet er mindre relevante faktorer. Årsaken han angir er at selv under kaotiske forhold – som da kultur-revolusjonen pågikk i Maos Kina eller da Sovjetunionen kollapset – er makthaverne i stand til å kontrollere sine kjernefysiske arsenaler. Når det gjelder ”uforutsigbare” statsledere i såkalte ”røverstater”, er han enda mer optimistisk. Diktatorer av Gaddafis og Kim Jong-Ils kaliber er eksempler på hva han kaller OVERLEVERE. Folk som klarer å holde på makta tiår etter tiår må ha kognitive ferdigheter langt over gjennomsnittet, og totalitære ledere er ofte langt mer sensitive overfor sikkerhetskostnader enn demokratiske statsmenn, ifølge Waltz.

Radikal innenrikspolitikk er ikke nødvendigvis ensbetydende med en like radikal utenrikspolitikk. Tvert om, under glasuren av aggressiv retorikk fører slike diktatorer som oftest moderat og forsiktig utenrikspolitikk. Få forstår betydningen av ordet overlevelse bedre enn rogues. At selv Stalin og Mao aldri gikk så langt som å bruke atomvåpen, kan tyde på det. Hitler døde før atomalderen, så hvordan en ekspansiv diktator av hans kaliber ville ha forholdt seg til dette, blir bare kontrafaktiske spekulasjoner.

Menneskeheten har unngått 3.verdenskrig så langt. Dessverre har vi ingen garantier for å unngå den i framtiden. Dersom stater har EVNE og VILJE til å lage atomvåpen, er det muligens lite som kan gjøres for å stoppe dem. Derfor må verden regne med ytterligere spredning i tiden som kommer. Den relative glemsel og nummenhet hos enkelte nye statsmenn gjør kanskje bruk av atomvåpen mindre avskrekkende i dag, både hos demokrater og totalitære. Arsenalene hos de nye atommakter er uansett ikke på høyde med overkill-kapasiteten til amerikanerne og russerne, og derav mer oversiktlige.

Personlig deler jeg ikke Waltz’ optimisme fullt ut når det gjelder staters indre stabilitet: Spesielt gjelder det verdens løse kanon, Pakistan. Iranske ayatollaer er kanskje dypest sett rasjonelle, men dersom den pakistanske stat skulle gå i oppløsning, er omverdenen muligens prisgitt krefter som ikke lar seg avskrekke. Herfra kan våpnene spre seg til ikkestatlige aktører som lenge har drømt om å virkeliggjøre andres ultimate mareritt. Om så skulle skje, vil vektskåla gå ned med et brak for pessimistenes argumenter, og enhver form for spredningsoptimisme tape troverdighet. Uansett hvor teoretisk vanntett den måtte være.

nuke_dees2