Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Dagsaktuelle tema: Samfunn’ Category

Apokalypsens fire ryttere…

Posted in Økologi, Økonomi, Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Geopolitikk, Historie, Idéhistorie, Krig, Kultur, Makrohistorie, Metafysikk, Metaperspektiver, Natur, Teknologi, Tid, Tidløst on 21/11/2013| 3 Comments »

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer…

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Reklame

Read Full Post »

Pascal’s Wager and the Resurrection of Utopia(s)

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Metaperspektiver, Metapolitikk on 04/10/2011| 2 Comments »

“Le silence eternel des ces espaces infinis m’effraie”. 

[“The eternal silence of these infinite spaces fills me with dread”].

– Blaise Pascal (1670) –

Her følger utdrag fra min masteroppgave, Beyond the End of History (2011), som jeg skrev på engelsk.  Jeg har ikke prioritert å oversette disse passasjene, bare redigert dem, utelatt unødige detaljer og omskrevet litt her og der (vil på forhånd unnskylde eventuelle stilistiske feil; man er jo blind for egne mangler). I introen annonserte jeg følgende:

«Though relegated to the back burner, the larger considerations of ”post-abundance” and material collapse remain inseparable from the commanding question of this thesis.  The real metaquestion is: does liberal democracy really represent ”the end of history” in  the face of a potential ecological disaster or are there new waves of histories awaiting us? In other words: is there a vaster heaven above? Whether we are at a terminal stage of history or just at a terminal stage before the initiation of a novel epoch, remains a conundrum. Though these sweeping vistas are kept at bay in the coming chapters, a boomerang will recur with vengeance in the conclusion and force us into an acquaintance with the shadow of future. The spectre of material collapse and post-abundance will hopefully lead us to an Archimedean point which enables us to pose adequate inquiries about where the torrents of history might flow».

* * * * * *

FRA SISTE SEKSJON AV KONKLUSJONEN:

“Pascal’s Wager” [le Pari de Pascal] is the name given to an argument due to Blaise Pascal (1623-1662) for believing, or for at least taking steps to believe in God. As he saw it, it was safer to bet on God’s existence than to bet against it. Pascal’s Wager is a powerful metaphor: do we dare to bet against a possible ecological collapse, and leave the foundations of our economic and political system unquestioned? Perhaps nothing will happen, and all the preceding passages on [the current] mass extinction were the fancy of just another alarmistic discourse, the [doomsday scenarios] of the 1970s digitally remastered.

If we bet on the possibility of collapse within the next decades, then we must find an answer to the question “what we must do?” Both bets have repercussions, and so does the indecisive “neutral” middle-ground of the agnostics.  How much knowledge should we have before an informed decision is made? Næss would say that we can never know enough. The snapshot of empirical events presented in this chapter is certainly selective. Some scientists may disagree with the statements on looming disaster, but both peak oil and the notion of mass extinction are mainstream today. Doomsday scenarios are no longer sectarian by nature.

The issue of climate change for instance, has so far – at best – produced nostrum with limited resonance, since many emerging economies are not willing to diminish their carbon emissions yet. Socio-economic catch-up is their first priority. Why should they be denied the same material standard as the developed world? So goes the argument. The climate summit in Copenhagen in 2009 ended with a whimper: the governments failed to concert strategy and pool their effort, and no solution has as yet been advanced.

Much of this failure is due to what Kenneth Waltz labels the anarchy of the international state system. Though this anarchy is not absolute: superpowers and great powers have certainly a greater say, and the lesser powers bandwagon the mightier ones. But still there is no omnipotent and planetary sovereign which could impose its will in instances like the climate summit in Copenhagen.

As long as the international system of states prevails, deep ecologists and other green radicals probably have little scope to advance their views on ecological issues. And that is the case domestically as well: as implied in chapter four and five, the inextricable nexus between market forces and political establishments is also a major confinement. But is it possible to see anything beyond the horizon of what Fukuyama calls “the End of History”? It is difficult to provide a simple answer here, but the political status quo might already be faltering due to the financial crisis alone. And if the predicaments of the Anthropocene evolve more drastically in the next decades, a denouement might also haunt the liberal democracies.

Nonetheless, every real existing regime today is heading towards perilous times of unprecedented challenge. That applies to nominal democracy as well as unconcealed despotism. If a planetary breakdown in the fabric of nature occurs within the next generations, it will be interesting to see how the caretakers of prevailing systems are going to survive the watershed. A return to the political status quo ante will be quite wearisome to say the least. It is premature to exclude an event where liberal democracy meets its Nemesis. In cyclical terms, one age hostile to a specific Weltanschauung might be succeeded by another more receptive to its ambitions and so forth until the end of human history. Not “the end” in  a linear Hegelian sense adopted by the epigone Fukuyama, but the end of material existence as such.

It is possible that both endpoints might coincide: a Fukuyaman stalemate being the eschatological accomplice of physical extermination. The “progressive” view of history would then be “vindicated”, relegating any notion of cycles to the dustbin. Perhaps no (human) witnesses would remain to affirm such a Hegelian “victory”, but a tree falling in the forest when nobody hears it still makes a sound.

Are there options left against a potential encounter between the “historical” and material endpoints? As of 2011, Fukuyama’s terminal as an eternal objective condition seems questionable. The ideological stasis might not have been exceeded yet, but the surface of planet earth is changing at a pace where deficient theoretical – and hence practical – ingenuity leaves future to the confinement of punitive circumstances.

In light of the prospects above, I ask “what is to be done?” This “we” could be  deep ecologists or some other radical group. The common denominator of these groups could be the search for alternative political ways beyond liberal democracy and/or Neoliberalism, which do not necessarily end up in totalitarianism. Also, thinkers from the past of different stripes should be consulted: whether they are hibernating or consigned to oblivion by the ravages of time, they might shed some light on our current situation in analogous terms. Hence, the approach to the history of ideas should not resemble the way scavengers approach their carrion. And there should be no cordon sanitaire around past thinkers who are deemed radioactive.

Many subversives might for instance scourge the prospect of consulting Liberals like Adam Smith (1723-1790) or John Stuart Mill (1806-1873), which is understandable along subversive lines. But these thinkers had insights regarding resource depletion. From Adam Smith  – most famous for his notion of “the invisible hand” – to John Stuart Mill early theorists of the wealth of nations were pessimistic about their societies’ long-term prospects for growth, and assumed that the productivity gains from specialization and the division of labour would be thwarted after a certain point by exhaustion of the soil and population increase. Smith and Mill argued that growth was expected to peter out after a time, arrested by changes endogenous to the growth process itself, and giving rise to a growthless stationary state.

The example of Smith and Mill is not a digression, because it captures the essence of the law of diminished returns: in manufacturing, diminishing returns set in when investment in the form of additional inputs does not cause a proportional increase in the rate of productivity.

While this is not exactly analogous to the processes that cause diminishing returns in increasingly more complex societies or an increasingly more complex science (ibid.) – where disciplines fail to communicate with each other – the term “diminishing return” might be helpful in contemplating some of the challenges ahead. In analogous terms, would specialization and division of labour between scientific disciplines be thwarted due to diminished returns? If so, what are the consequences in terms of finding alternative energy sources? This could be an additional research project of ecopolitical interest.

Consulting past thinkers – whether they are Smith, Marx, Heidegger or some  pre-modern traditionalists – could be a challenging task. They might shed light on some current predicaments in analogous terms, but the past is a foreign country. The commensurability with our own time is uncertain. Therefore we must also look beyond the horizon of our present and try to imagine an alternative future which follows a different trajectory. This is the task that Wallerstein calls utopistics: the analysis of possible utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

During the Cold War (and in Eastern Europe immediately after its end), Utopia had become a synonym for Stalinism and had to designate a program which neglected human frailty and original sin. As Fredric Jameson sees it, the relationship between Utopia and the political, as well as questions about the practical-political value of Utopian thinking and the identification between Socialism and Utopia, very much continues to be an unresolved topic.

Jameson seems to (selectively) confine the range of Utopias to the “Leftist” varieties. But Utopia should not be monopolized by Socialism or by any other ideology. If Utopia is any form of “ideal-state” which has not yet emerged, then the term “Utopia” is an empty shell which could be filled with an opulent repertoire of imagined societies. Hence, the range of Utopias is infinite: from feudalism to futurism, from absolutism to anarchism, from clericalism to libertinism, etc.

Paradoxically, according to Jameson, the increasing inability to imagine a different future enhances rather than diminishes the appeal and also the function of Utopia. As he sees it, the very political weakness of Utopia in previous generations – no account of agency, nor a coherent historical and practical-political picture of transition – now becomes strength in a situation in which neither of these problems seems to offer candidates for solution. Most interestingly for our ecological purpose, is that Jameson suggests developing an Angst about losing the future which is analogous to Orwell’s anxiety about the loss of the past and of memory and childhood.

This would be a good deal more intense than the usual rhetoric about “our children” (keeping the environment clean for future generations, not burdening them with debt, etc.); it would be a fear that locates the loss of the future, of history itself, within the existential dimension of time and indeed within ourselves.

The Angst about losing the future might be a point of departure, but how to proceed from there to something tangible? Gopal Balakhrisnan’s advice is: “To be politically effective, one must take stock of the remorseless realities of this [world], without recourse to theoretical ecstasy”.

Those utopians that do not ruminate on this message before they enter the great outdoors, run the risk of being beset by a veritable catalogue of disasters at worst.  But in a time when ecological impasse looms, the opposite  – the inability to imagine another world beyond the horizon of status quo – might even be more dangerous.  “What is to be done” first and foremost is to imagine other possible worlds. From the latter we could deduce “what we can hope for” through the tool of utopistics. Practical and concrete measures come thereafter: like what kind of strategies should be pursued if an ecopolitical transition is to be secured? For instance, would the solution be a partial withdrawal from the world by a “creative minority”, while the fallacies of the political status quo are simultaneously pushed to their ultimate conclusion?

Answers are not provided here, but such a strategy implies risk, but so do most other strategies in this regard as well. A quote by Niccolò Machiavelli (1469-1521) – who has often been regarded as the quintessential connoisseur of political intrigue – is of utopistic value:

“Fortune provided the matter, but they [Moses, Cyrus, Romulus and Theseus] gave it its form; without opportunity, their prowess would have been extinguished, and without such prowess the opportunity would have come in vain”.

– Machiavelli (1513) –

An ecological predicament would be a potential opportunity, but also a potentially insurmountable abyss. The prowess would be an equilibrium between utopistic sensibility/imagination and practical skills which take stock of the remorseless realities of  the world.

Read Full Post »

Nerder, bimboer og åndsmennesker

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn on 04/01/2011| 8 Comments »

«Når kulturens sol står lavt, kaster selv dverger lange skygger».

[«Wenn die Sonne der Kultur niedrig steht, werfen selbst Zwerge einen Schatten»].

– Karl Kraus –

Nerder, bimboer og åndsmennesker. Tre ulike gestalter og arketyper blant utallige andre innenfor menneskeheten. Men spesielt de to første er typiske for den kontemporære tidsånd. De er også mer enfoldige enn den siste kategorien, som er mye løsere og flerdimensjonal. Nerder og bimboer er tidsbundne fenomener – selv om det har eksistert dumme nek med estetisk fasade siden menneskets tilblivelse – mens åndsmennesker tilsynelatende er et tidløst fenomen. Den siste arten er utrydningstruet, mens de to første formerer seg eksponentielt i den industrielle og særlig den post-industrielle verden [Se også ”Det siste mennesket?”].

Nerder og bimboer er ikke nødvendigvis gjensidig utelukkende kategorier, men det er bimbo og åndsmenneske. Kombinasjonen nerd og åndsmenneske er fullt mulig. Men i den grad man kan snakke om en delvis kombinasjon, er det fordi det finnes nerder med DRAG av åndsmenneske i seg og motsatt.  Altså finnes det noen grenseflater, men ytterpunktene berører ikke hverandre her. Man kan godt ha vært blodnerd i sin kvisete ungdomstid, men derfra blitt mer dannet og selverkjennende. Enda mer kunnskapsrik, men mindre hang til langtekkelig briefing for å imponere en livstrett og livsmett omverden.

Har man forsøkt å kvitte seg med mesteparten av sine nerdete laster og aspirert mot åndsmenneskenes rekker, er det vanskelig å vende tilbake for fullt. Allikevel blir man kanskje aldri helt kurert: post-nerdete symptomer har en lei tendens til å velle opp under spørrekonkurranser og dataspilling. Når det er sagt, vil jeg innrømme at visse varianter av de sistnevnte aktiviteter kan være intellektuelt stimulerende (har selv arrangert eksamensquiz for grunnfagsstudenter, så jeg er kanskje ikke riktig mann til å rette skytset). Men å opphøye disse til statussymboler er meningsløst og pubertalt.

Når alt dette er sagt: hva definerer gestaltene nerd, bimbo og åndsmenneske som ”idealtyper”? Selv om nerden generelt er mer enfoldig enn åndsmennesket, betyr det ikke at alle nerder er enfoldige eller mangler empati og sosial intelligens. Aspergers syndrom og en over middels interesse for datateknologi er nok utbredte trekk, men ikke absolutt definerende. Ikke alle dataeksperter og hackere er nerder, selv om de fleste av dem muligens er farlig nære. Noen nerder er genier, men ikke alle genier er nerder. Gir det mening å kalle Knut Hamsun, Henrik Ibsen, Friedrich Nietzsche, Platon og Leonardo da Vinci for ”nerder”? Neppe. Og det finnes nerder som er blottet for talent i det aller meste.

Merkelappen ”nerd” brukes forskjellig: som hedersbetegnelse, som ironisk-humoristisk rasjonalisering av eksentriske trekk eller som nedsettende karakteristikk. I enkelte miljøer –    f. eks Silicon Valley – er det stas å være ”nerd”. Man snakker gjerne om ”nerdenes hevn” som en ”munter” beskrivelse av hvordan asosiale unge menn med teknisk og/eller akademisk talent slår seg opp i voksen alder med den materielle verdens frynsegoder, mens gatesmarte bøller blir frarøvet prestisje og tilgang på ”strøkne” damer (les: bimboer). I en gjennom-materialisert og post-sakral verden er derfor ”nerd” en mulig – dog heller tvilsom – ”hedersbetegnelse”. Men bare så lenge nerding fører med seg økonomisk suksess.

Det finnes også kvinnelige nerder, selv om menn oftest representerer denne gestalten. Nerden i kvinnen kan være bedre kamuflert, særlig hvis hun har et yndig utseende. Og særlig fordi kvinner er generelt mer sosialt intelligente. Men det er ikke slik at alle smarte og pene kvinner er nerder. Bimboen derimot, er bare (objektivt) pen, blasert og utelukkende kvinne. (Hennes (nominelt) ”mannlige” motstykke er den metroseksuelle skikkelsen.)

I vår flimmervirkelige verden av brukervennlige duppeditter med vindu mot cyberspace kan også bimboer bli nerder. Særlig rosabloggerne. En mer utførlig presentasjon av bimboens gestalt behøves vel ikke her. Poenget er bare at det ikke er en absolutt motsetning mellom nerd og bimbo, selv om den moderne myten om det stotrende idiotgeniet vs. den dumme skjønnheten lever videre. Hva som er verst eller best av nerden og bimboen er ikke godt å si. En rendyrket bimbo er oftest penere og mer hygienisk anlagt enn den rendyrkede nerd, men ikke nødvendigvis mer interessant som vesen.

En besettelse for fagidioti og/eller leksikalske fakta og/eller dataspill, samt asosiale trekk er en delvis sann klisje om nerdens gestalt. Hva nerden ellers kan være er ikke alltid godt å sette ord på. Annet enn at han/hun i likhet med bimboen er underlagt KVANTITETENS MATERIELLE HERREDØMME. Det sier uansett sitt om massesamfunnets ultimate definisjonsmakt når man har klart å ynkeliggjøre enkelte grupper som nerder. TV-serien Heia Tufte! (2005-2006) var eksemplarisk i så måte. Selv om nerden oftest er definert av plebsen for å rasjonalisere  anti-intellektualisme, betyr det at han/hun allikevel eksisterer? Definitivt. Men for å gi nerden VÆREN må man kanskje helst gå via motsetningen som finnes i åndsmennesket.

Å snakke om ”åndsmennesker” som ensartet kategori er absurd. De er like forskjellige som antallet opp gjennom tidene. Selv om det å være åndsmenneske betinges av ferdigheter og evne, er dette mer sekundært. Å være åndsmenneske er primært et spørsmål om LEGNING og om man i det hele tatt stiller spørsmål til livet. Om man søker en kjerne og velger å vokse ORGANISK, framfor stykkevis og delt. Bortsett fra dette er det vanskelig å se noen tydelig felles attraktor.

Noen åndsmennesker er i første rekke diktere (Baudelaire og Ibsen), andre er mer av prestetypen (Platon) eller krigertypen (Nietzsche). Goethe var helt klart et åndsmenneske, men samtidig en sindig borger. Andre igjen, som Carl Schmitt, hadde en trang til intellektuelt hærverk. Ikke alle åndsmennesker er genier, men alle VIRKELIGE genier er åndsmennesker. Alle åndsmennesker er over middels intelligente, men ikke alle er like kloke eller har jevnt fordelt dømmekraft. Heller ikke alle åndsmennesker er aristokrater i deres orientering – slik som de nevnte herremenn – men mange er det.

Nerden kan aldri bli aristokrat. Bare i høyden en vellykket kremmer og spissborger (slik som Steve Jobs). I motsetning til åndsmennesker, er nerder ofte tusseladder. Og iallfall ikke krigere. I en tidsalder der teknisitetens ånd fortsatt råder, er det å være rakettforsker det samme som å være ”geni”. Men dersom man nesten utelukkende er fremragende rakettforsker – men gir pokker i dannelse som ikke er av pragmatisk nytte for hans virksomhet – er det i så fall snakk om en PARTIKULÆR og spesialisert form for genialitet. Åndsmennesker som samtidig er GENIER har en mer INTEGRERT form for genialitet.

De siste kan godt være vitenskapsmenn av yrke og være teknisk briljante, men de har primært en verdensskapende evne til å definere virkeligheten på nytt gjennom forming av tankelandskaper fra grunnen av. Slike individer er i besittelse av en iboende NATURKRAFT, og er eksistensielt bevisste. Sånn sett var også Karl Marx et åndsmenneske. Det er VIDDEN i UTSYNET – og/eller DYBDEN i INNFORLIVELSEN hos enkelte – som særpreger åndsmennesker, det STORSTILTE OVERBLIKK mer enn det minutiøse detaljarbeid. Dyrking av det siste kjennetegner akademikere av den pedantiske og enfoldige varianten.

Etter den andre verdenskrig finnes det i beste fall et lite knippe åndsmennesker igjen innenfor realfagene, men de tynnes ut i rekkene av profittens og storsamfunnets strengt materielle incentiver. Selv er jeg såpass heldig at jeg kjenner iallfall én fysiker som har diktningens nådegave i seg, noe som innebærer en magisk-metafysisk dimensjon integrert i det matematisk-vitenskapelige vokabular.

I samfunnsfagene står det muligens enda dårligere til enn i realfagene, ikke minst fordi samfunnsfaglige disipliner er dårlige etterapinger av sistnevnte. De pretenderer ”vitenskapelighet”, men oppnår det aldri fullt og helt. Utviklingen i begge leire har mye å si for åndsmenneskenes vilkår i dagens akademiske ørken. Da er det bare humaniora igjen, men også der kompromitteres det daglig på grunn av økte krav om antall studiepoeng og redusert prestisje. Man må sette grensene i brann og skape nye fusjoner, men hvordan?

I vår tidsalder finnes det knapt noe institusjonelt tilfluktsrom for åndsmennesker. Akademia kan fungere som skalkeskjul, men degenereres hele tiden til et levebrød der alle ansatte ender opp som byråkrater. Ikke det at akademikere flest er opptatt av så mye mellom himmel og jord. De fleste er skriveuføre dverger som borer seg ned på stadig trangere felt.

Ethvert åndsmenneske er derfor en øy i dag. Måtte øyene bli til arkipeler og arkipelene til kontinenter. Et kontinent for diktere, et annet for prester og et tredje for krigere. Og måtte landbroer – hvor smale de enn vil være – binde disse sammen. Bare kontinentale høytrykk kan blokkere og løse opp stormene som piskes opp fra dypet i plebeiernes verdenshav.

Om bølgene tar rendyrkede nerder og bimboer med seg til de forgangne gestalters kirkegård, er det neppe noe tap i en større kosmisk sammenheng. En rehabilitering av åndsmennesket forutsetter uansett at nerdene og bimboene tar mindre plass i den kollektive bevissthet. KUN åndsmennesket er garantisten for at mennesker fortsatt skal være mennesker, og ikke de SISTE mennesker i Nietzsches forstand. Og kan man ikke skape kontinenter i overskuelig geologisk tid, er bygging av Arken kanskje siste utvei i denne omgang.

 

Read Full Post »

Dessertgenerasjonens etterkommere

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn, Metaperspektiver on 11/07/2009| 3 Comments »

De eldre generasjoners misnøye med ungdommen er muligens like gammel som menneskeheten selv. Og de yngre generasjoners misnøye med de eldre er antakelig av tilnærmet samme årgang. I det 5. århundret f. Kr klaget Sokrates over de unges latskap og mangel på selvbeherskelse. Responsen går like ofte den andre veien: Den ene generasjonens handlinger og verdensanskuelse har en underlig tendens til å framkalle motreaksjoner hos de kommende.

Etterkrigstiden har kanskje brakt til verden de mest generasjonsbevisste mennesker i historien. Men selv dramatiske svingninger på detaljnivå er uinteressante i geologisk tid. Mennesker i det 22. århundret, for ikke å si i det 4. årtusen, vil finne 68-erne og deres antiteser like relevante som Harald Hårfagres samtidige. For de som lever i nuet, kan det allikevel være greit med et sveipende overblikk over vår nære fortid. Dette for å kunne se eventuelle konturer av vår nære framtid.

Hva er egentlig en generasjon? Ordet er synonymt med slektledd, men en generasjon kan ikke utelukkende beskrives som kun det. Dersom man skal tillegge ordet sosiohistoriske konnotasjoner, kan man også si at en generasjon i sin intersubjektivitet representerer den rådende tidsånd, dvs. tidens sterkeste kollektive strømninger eller føringer. Noen er mer representative, mens andre er mer i utakt med sin egen generasjon. Den pedantiske leser vil kanskje innvende at tidsånden går på tvers av generasjoner, og det gjør den som oftest . Noen generasjoner setter allikevel sitt stempel tydeligere enn andre, avhengig av hvor i makthierarkiet de befinner seg. De rekker fram til høyden tidsnok, og blir oppe på tindene lenge. Atter andre er dømt til å oppholde seg i skyggen av sine dominerende fedre, samtidig som deres egne barn presser seg offensivt opp nedenfra.

Hvor går grensen for en generasjon? Går det an å skape distinkte kutt? William Strauss og Neil Howe har på noe spekulativt vis satt opp skillevegger mellom ulike generasjoner siden 1400-tallet. Innenfor deres (amerikanske) taksonomi tilhører undertegnede den såkalte milleniumsgenerasjonen Y (født mellom 1982 og 2000), mens de to foregående er henholdsvis generasjon X (1961-1981) og babyboom-generasjonen (1943-1960). Dette er riktignok spesifikt amerikanske forhold, men som etter deres sigende overlapper med vestlige – derav norske – forhold generelt.

Taksonomien til Strauss og Howe virker dog en smule naiv. Når det er sagt, så har de i det minste forsøkt å fange opp ulike generasjoners sykliske trekk (nomadisk, reaktiv, adaptiv, idealistisk, samfunnsorientert [ufullkommen oversettelse av civic]). Presise kutt vil uansett som regel falle til steingrunn. Her må det være rom for slingringsmonn. Hvor en generasjon starter og slutter, er aldri mulig å fastslå helt sikkert. Man må nøye seg med omtrentligheter. Ikke minst på grunn av alle gråsonene og de manglende mellomledd. Hvor skal man f.eks plassere Jens Stoltenberg og Jonas Gahr Støre?

Noen er født gamle, mens andre er født unge. Selv er jeg født gammel, og føler meg mer beslektet med de som er født på 1970-tallet enn de som kom etter 1986. Enda iallfall. Dette har ikke bare med alder og livsstadier å gjøre, men også REFERANSERAMMER. Selvfølgelig finnes det unntak, siden enkelte KRYSSFELLESSKAP overskrider alle aldersforskjeller, enten oppover eller nedover.

På noen områder deler jeg referanserammen med enkelte av mine jevnaldrende, og særlig de som er 5-10 år eldre enn meg: Enten det gjelder hva som ble sendt på TV da det bare fantes en kanal, eller hva som en gang sirkulerte av tegneserier, og ikke minst minnet om den førdigitale bevissthet. Men alt dette er kanskje bare trivialiteter som utviskes om man ser noen tiår fram i tid. Referanserammer er byggverk som kan utvides og overlappes med andre referanserammer. Den indre avstanden på tvers av generasjonene skal man allikevel ikke undervurdere.

Noen unndrar seg reduksjonisme og generalisering: Forpostfekterne og de reaksjonære. Forskjellene mellom dem er ikke alltid tydelig, siden visse grunntrekk er sykliske. La oss holde oss til de første: De har til alle tider overskredet sin generasjons klamme stengsler, og taler kommende slekters språk. En generasjons kollektive bevissthet har ofte sprunget ut av de frø, som tidligere epokers mentale uteliggere en gang sådde.

Det er disse UNNTAKSMENNESKENE i utakt med egen tid, som gjør det vanskelig å båssette mennesker ut ifra det slektsledd de tilhører. Jens Bjørneboe var f.eks 20-30 år eldre enn de fleste 68-erne, men hadde allikevel en status som «æres-68-er». Nettopp fordi han var en forpostfekter som manifesterte de trekk generasjonen etter ham ble delvis inspirert av. Rigide generaliseringer kan fort føre til generasjonsfascisme, der man automatisk forhåndsdømmer noen på grunnlag av den epoke de ble født i. Enten det er slektsledd bakover i tid, eller framover i tid.

Med fare for å bli generasjonsfascist, så er det allikevel instruktivt å tegne opp visse generaliseringer. De er selvfølgelig dømt til å bli unøyaktige. Selv om innleggets overskrift tar utgangspunkt i dessertgenerasjonen – hittil omtalt som 68-erne eller babyboomerne – så er det hovedsakelig den såkalte generasjon X eller «ironigenerasjonen» som det primært skal tas oppgjør med. Glasurgenerasjonen – den såkalte milleniumsgenerasjonen – slipper heller ikke unna, men de har ennå ikke rukket å få særlig definisjonsmakt, annet enn innenfor populærkulturen. Tyngden av kritikk vil derfor rette seg mot de som kom i skyggen av 68-erne.

Ironigenerasjonens nihilisme og tafatthet var og er på mange måter en reaksjon mot dessertgenerasjonens maktbrynde, og fortsatte sosioøkonomiske dominans. Tidligere og fortsatt forkledd som idealisme og solidaritet. Hvorfor kalles ironigenerasjonens hatobjekt for dessertgenerasjonen? Betegnelsen dukket visst først opp i Arbeiderbladet i 1966, i en artikkel om 1960-årenes arbeiderungdom.

Plommen i egget

Etterkrigskullene fram til 1960 hadde kommet til verden i rekordantall. Denne tiden var preget eksplosiv økonomisk vekst og sosial mobilitet som savner sidestykke både før og senere. Dette var generasjonen som fikk alt «gratis» og skummet fløten av tidligere generasjoners blodslit. Dette er også den første generasjonen som har nektet å bli gammel, siden de var de første til å frambringe en ungdomskultur med gjennomslagskraft.

Disse 68-ernes opprør mot den mer konservative krigsgenerasjonen var kanskje ikke helt uten idealistisk forankring. Allikevel bunnet den for det meste i en eksistensiell frykt for sosial deklassering, grunnet 1960-tallets massive sosiale mobilitet. Deres frykt har siden blitt gjort til skamme, ikke minst fordi de har kommet seg innerst inne i maktens korridorer, og beholdt det økonomiske og politiske hegemoniet like fram til milleniumsskiftet. Og det er disse som vil nyte godt av pensjonsordningen så lenge den varer. De var heldige nok til å surfe inn på eldrebølgen mens konjunkturene var på topp. Verre er det for de som kommer etter.

Ikke bare har ironigenerasjonen blitt holdt utenfor de viktigste avgjørelser når det gjelder framtidens pensjoner. Dessertgenerasjonen har også nærmest MONOPOLISERT statusen som EVIGE opprørere, selv om de har
hatt sitt på det tørre i flere tiår. Dette har fratatt ironigenerasjonen selvrespekten, og de har dermed reagert på foreldrenes høytidelighet med en holdning om å være konstant uhøytidelig. Bak deres fårete smil skjuler det seg kanskje en vedvarende hårsårhet over manglende anerkjennelse fra 68-erne? En av denne generasjonens fremste eksponenter i det forflatede norske kulturliv er Erlend Loe.

Mye av kritikken som Loe og jevnaldrende kolleger retter mot foreldregenerasjonen er berettiget. Men er den særlig dyptpløyende? Den mest elegante hudflettingen av 68-erne ble mest sannsynlig utført av Kaj Skagen allerede på begynnelsen av 1980-tallet (spesielt i Bazarovs barn fra 1983). Skagen kommer selv fra dessertgenerasjonen, men er på alle måter en atypisk og mer tidløs representant. Dessuten er han et hederlig eksempel på et åndsmenneske som var krass mot sin egen generasjons falske radikalisme, uten å ha gjort knefall for de siste 20 års liberale dogmer. Og han levner Erlend Loes ironigenerasjon liten ære.

Han gir allikevel Loe honnør for å ha tatt sin egen generasjon på kornet i boka L fra 1999. Et bifall som kommer til sin rett. Boken er ikke bare en utlevering av ironigenerasjonen, men også et SYMPTOM. Loe ville ikke kunne skrive så treffende uten å ha en intuitiv forståelse av sin generasjons tragiske avmaktsfølelse: En generasjon uten oppgaver. L er neppe en gjennomtenkt satire. Og noen ganger er det nok forfatteren som taler − en forfatter som har fått en grunn dannelse − en grunnfagsdannelse. Forfatteren tror ikke det er noe under dette grunne, som når han skriver: «Religionen har vi prøvd, og det gikk ikke bra». Så enkelt er det neppe.

Erlend Loe skildrer i sin roman en gruppe yngre menns tragikomiske forsøk på å utrette noe stort og betydningsfullt i en verden hvor all storhet er kvantitativ og all betydning gitt på forhånd, uten individets egen innsats. Alt er avsluttet. Hva skal han bygge? Alt fins jo fra før: «Det er litt som om verden var ferdig laget da vi ble født inn i den. Den er ikke vår. Vi har ikke bygd den. Det eneste som gjenstår er vedlikehold og reparasjoner. Vi er født inn i et oppussingsprosjekt. Hvor pirrende er det? Uansett hva vi foretar oss, vil det ikke utgjøre noe fra eller til».

Disse triste, passive radikalere savner deltakelsen i verden, de savner iver og engasjement. Savner troen på at de kan gripe inn i det som skjer, savner motstand, savner oversikt, «savner en kongstanke», savner mening og kall. Deres bilde av verden, og av forholdet mellom individet og verden, fratar dem også tilskyndelsen til å strebe etter det de savner. For når verden oppfattes som «det store maskineriet» som bare går og går, «uforstyrret» av ethvert opprør, blir opprøret meningsløst.

Enkelte 68-eres lefling med tyrannier var kanskje med på å likvidere deler av ironigenerasjonens engasjement. Men det er bare en delvis forklaring. Og en sovepute. Glasurgenerasjonen derimot, er mindre apatisk, og deler heller ikke aversjonen mot babyboomerne. For dem tilhører 68-ernes eksesser en uendelig fjern fortid. Selv om denne generasjonens ærgjerrige CV-ryttere gir inntrykk av et voldsomt engasjement, er den sjeldent tuftet på uselviske motiver. De færreste er særlig risikovennlige, men dypest sett instrumentelle og med skarp nese for sin samtids prestasjonsvaluta.

Glasurgenerasjonen er derfor gjennomgående NYBORGERLIG og KONSERVERENDE i den forstand at den ikke utfordrer status quo, men er tilfreds med den. Dette er STREBERGENERASJONEN framfor noen. Noe ungdomsopprør steller de neppe i stand, siden mange «voksne» nå gratulerer dem med deres kultursmak. Ja, sågar snakker som dem. Dette fordi de voksne ikke har noe å by på selv. Den alminnelige livs- og tanketomhet kamufleres da med ungdommelig klesdrakt og litt rock. Ungdommen har plutselig intet å bryne seg mot, fordi autoritetene er så runde i kantene.

Selv om nihilismen er mindre påtrengende hos glasurgenerasjonen, så er den samlet sett ikke mindre fortapt enn de som kom foran. For når det ikke går raskt nok i svingene, ligger kjedsomheten på lur. Og den er en kamuflert dødsdrift. Hvordan kan det være kjedelig og grunt å leve når bibliotekene, Platekompaniet og Internett flyter over av genial kunst? Altfor mange unge mennesker går igjennom verden, men SER DEN IKKE!

Allerede små barn kan være smittet av apati: Uten initiativ, uten interesse, sånne som ikke vil være med på tur fordi de «har gått tur». Mens andre barn lever i en livsfylde som ikke er blitt fratatt dem. De voksne må vise ungene at det finnes en skapende kilde: Barn som opplever seg som skapende, vil fylle verden. I motsatt fall blir det verden som fyller dem. Vil glasurgenerasjonen tilby kommende generasjoner slike forbilder som viser dem veien til EKTE personlig frihet og individualitet?

Verden ligger åpen for forandring. Dessverre er vi lammet. Vi lammes av en ide om en art selvrealisering, som passer det økonomiske og teknologiske systemet. Vi må realisere oss på en annen måte. Vi må finne tid til en så omfattende dannelse, og ro til slik selverkjennelse, at vi kan legge grunnlaget for en ny kulturform. Vi må overskride det snevre selvet.

For min generasjon har dette toget muligens gått. Noen unntaksmennesker kan kanskje berede grunnen for en ny praksis, men det er opp til neste generasjon(er?) å realisere veien ut av den konserverende sirkel. Dersom de to siste generasjonene sammen spiser opp det materielle forråd, så er det muligens duket for et enda bitrere generasjonsoppgjør enn det man så for 40 år siden. Både ironigenerasjonen og glasurgenerasjonen kan da vente seg ungdommelig vrede. 68-erne derimot, slipper nok unna denne gangen også.

Håpet

Read Full Post »

Reisen til helvete på første klasse

Posted in Økonomi, Dagsaktuelle tema: Samfunn on 20/06/2009| 3 Comments »

 

Verden er i bakrus dagen derpå. Landenes og folkenes økonomiske kaker har skrumpet inn. Men alle håper på at kalasen gjentas i morgen. At den blir enda mer overdådig. Og de fleste har tenkt å spille den samme platen om igjen. Om enn i remixet form. Tilstanden er og blir en uendelig nåtid med mindre variasjoner. Enn så lenge iallfall.

Et viktig epokalt nøkkelspørsmål melder seg med stigende insistens: ”Mot hvilken framtid ledes vi, under fanen til en vill og fanatisk kapitalisme?” Eller for å stille spørsmålet på en annen måte: ”Hva forteller dagens (minkende) overflødighetshorn og (gårs)dagens globale kjøpefest om den menneskelige solidaritets skjebne?” Og ”hva er plutokratiets framtidsutsikter”?

Før vi kommer så langt: Undertegnede skal verken lure seg selv eller leserne med at han er spesielt ”solidarisk” og ”uselvisk” av natur. Noen større egoist kan man neppe forestille seg. Og denne egoisten har et islett av en predatorisk trang til å komme seg opp og fram på andres bekostning. Bare strukturelle omstendigheter har (heldigvis) forhindret at vedkommendes disposisjoner ikke har slått ut i megaloman rovdrift. Hvor stor andel av lyten som er personlig rotfestet, og hvor mye som er barn av tiden, skal være usagt.

Så her skal jeg ikke innprente dårlig samvittighet hos noen, fordi jeg har selv en rekke vekstideologiske svin på skogen. Jeg har ikke klart å befri meg fra tidsåndens befalinger om ”løp og kjøp”. Og hadde jeg kalt meg sosialist, ville jeg aldri ha levd opp til idealet. Men skal man nøye seg med å resignere og slå seg til ro med at det meste er råttent nå, og at det er stille før stormen?

Har man ERKJENT at noe er galt med ens egen (manglende) holdning, samt menneskehetens materielle disproporsjoner og åndenød, så er man kommet et lite stykke på vei. Men jeg skal ikke rose meg selv for mye her. For å OVERSETTE erkjennelse til relevant HANDLING er en uendelig mye større bragd. La oss nå ikke dvele for mye ved undertegnedes personlige brister, og heller heve blikket til de krefter som har forvandlet klodens overflate med en million orkaners kraft de siste 30 år.

Kullsviertroen på markedets forrang hadde ligget brakk i 50 år da den omsider ble vekket til live igjen i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet. Den nådde sitt klimaks på midten av 1990-tallet, og falmet deretter litt utover årtusenskiftet, før den endelig slo sprekker for fullt i 2008. For å låne metaforen til Hegel: Minervas ugle flyr igjen. Den neoliberale epoken nærmer seg sin siste fase. Mon tro om Minervas skribenter her hjemme på berget liker denne tanken.

Den neoliberale diskursen henger dog igjen som et tungt etterslep, men de mest ivrige tilhengerne må sies å jobbe overtid. Selv om de færreste tar markedsfundamentalismen på alvor (de fleste har vel aldri gjort det), så er vekstideologien fremdeles konstant allstedsnærværende. Og var det også før denne epoken satte inn. Forskjellen mellom vekstideologien før og etter neoliberalismens inntog, var at den tidligere baserte seg på et kompromiss mellom arbeid og kapital. Veksten var med andre ord jevnere fordelt.

I etterkant av oljekrisen i 1973 og den påfølgende nedgangstid, ble dette kompromisset sett på som syndebukk av de ytterliggående liberalistene. En liberalistisk revolusjon var i emning (feilaktig kalt for en ”konservativ” revolusjon, ganske enkelt fordi autentiske konservative for lengst var døde, marginaliserte eller på gamlehjem).

Kapitalismen har under sin (så langt?) siste revansje lykkes der alle store religioner har mislykkes: Å forene menneskeheten under en felles gud. Mammon. Historien slutter tilsynelatende, og friheten tiltar. Ikke den kollektive selvfølgelig, men den (imaginært) personlige [se ”Individualitet vs. konsensus”]. Eller gjør den egentlig det? Neoliberalismen – som Pierre Bourdieu elokvent advarer oss – er egentlig en AUTORITÆR UTOPI som i bunn og grunn ikke er annet enn et ”program for en systematisk destruksjon av kollektiver”, der det tjener profittraten: Enten det gjelder fagforeninger, familier, lokalsamfunn eller små nasjoner.

Neoliberalismen er på ingen måte en avlegger av Adam Smiths Wealth of Nations, der markedets usynlige hånd styrer samfunnet, eller en oppdatert form for cobdenisme som helbreder verden gjennom fredsskapende frihandel. Og den innevarsler slettes ikke ankomsten til den statsløse markedsutopien. Det som tvert imot har karakterisert den langvarige boomen (med sine nedturer) siden 1980, har vært en massiv og naken implementering av statsmakten for å heve profittraten til de som allerede hadde mest fra før.

Som Mike Davis sa det for et kvart århundre siden : ”Although the rhetoric of the various campaigns and tax rebellions that paved Reagan’s road to power was vigorously anti-statist, the real programmatic intention was towards a restructuring, rather than diminution, of state spending and intervention in order to expand the frontiers of entrepreneurial and rentier opportunity”.

Trouble in Paradise


Noen vil kalle dette for konspirasjon. Men uavhengig av hvor bevisst politikken samlet sett var, så har den økonomiske NETTOEFFEKTEN av 30 års neoliberalisme generelt vært REDISTRIBUTIV snarere enn genererende. I USA f.eks, har reallønnsveksten for gjennomsnittsamerikaneren siden 1973 vært negativ, mens den øvre prosenten har skummet fløten av veksten siden da. Politiske og sosiale nettverk, og ikke nødvendigvis konkurranseevne, har belønnet systemets største vinnere. Dick Cheney, Abramovitsj, Silvio Berlusconi og Rupert Murdoch, for nevne noen navn som får Kjell Inge Røkke til å blekne totalt.

Disse ovennevnte utgjør blant de mest kjente innenfor PLUTOKRATIET, som inntil finanskrisen var en voksende gruppe, ikke minst takket være veksten som fremdeles pågår i Kina og India. Ifølge World Wealth Report fra 2008 var det 10 millioner dollarmillionærer og et tusen dollarmilliardærer som dominerte den sosiale pyramiden globalt (grunn til å tro at antallet har minket noe nå). Ifølge beregningene den gang ville de innen 2012 kontrollere formuer verdt 59,1 billioner dollar (mer enn 120 norske statsbudsjett). I lys av senere begivenheter vil prognosen neppe slå helt til, men dette sier allikevel en god del om hvor stort beslag disse legger på verdens ressurser.

Ved siden av begjæret etter luksus, er en dynamisk, evigvoksende sosioøkonomisk ulikhet, selve systemets motor. Og ikke bare en konsekvens. Så banalt er det: Lavtlønnet arbeid er fundamentet for plutokratiets eksistens. For ressursene på kloden er ENDELIGE. Mer enn to milliarder mennesker lever på 2 dollar eller mindre om dagen. Hypermarkeder på størrelse med byer, forsteder på kunstige øyer (Dubai), megayachter og andre eksesser vil for alltid være himmelropende langt unna deres virkelighet.

Denne økonomiske elitens sjelløse profil er like mye gjeldende for alminnelige moderne, vestlige (og etter hvert østlige) mennesker. Hos plutokratene bare i større grad og mer destruktivt: Kunst og tenkning, religion og erkjennelse, alt det som springer fra menneskevesenets sentrum, har ingen innflytelse på hverken det personlige eller samfunnsmessige liv, men er blitt impotent. Livets jernharde, uoverskridelige vilkår settes av økonomi og teknikk, hvis drivkrefter er å finne i maktbegjæret, egeninteressen, trangen til materiell bekvemmelighet og overflod. Åndslivet taper sin betydning, uten at det dermed oppstår noen fortvilelse eller noe savn hos flertallet av menneskene, som tilfredsstilles fullt ut av materiell velstand og kommersiell underholdning.

En såkalt ”elite” som er mer opptatt av materielle privilegier enn sosiale plikter, og som heller ikke har en solid intellektuell og kulturell dannelse, lover ikke godt for framtiden. Verden styres med andre ord av velbemidlede barbarer. Antakelig finnes det også noen lyspunkter innenfor plutokratiet: De som ønsker å ta sine forpliktelser, og som i tillegg har den kulturelle og intellektuelle ballast som gjør at de kan kreve en viss respekt fra verden. Men det er dessverre grunn til å tro at mange av disse er mer eller mindre analfabeter som Berlusconi, Murdoch og Røkke: Tjener sine penger på virksomheter som forringer vår livsverden, og bruker sitt overskudd på postpubertale sport- og luksusprosjekter.

Imens rystes plutokratiet i grunnvollene. Fjoråret var fullt av vardøger: Spontane opptøyer over hele verden i fjor viser hvilken storm det kan brygge opp til [se ”Uroens geopolitikk” av Michael Klare]. Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil (det stadig minkende) plutokratiet muligens trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og massenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav.

 

This is why you need insurance

 

Read Full Post »

Dypøkologien – del 1

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn, Idéhistorie on 14/05/2009| 10 Comments »

«Da ist kein Augenblick, der nicht dich verzehrte und die Deinigen um dich her, kein Augenblick, da du nicht ein Zerstörer bist, sein mußt; der harmloseste Spaziergang kostet tausend armen Würmchen das Leben, es zerrüttet ein Fußtritt die mühseligen Gebäude der Ameisen und stampft eine kleine Welt in ein schmähliches Grab».

«Hvert øyeblikk fortærer deg selv og dine nærmeste, hvert øyeblikk er du selv en ødelegger og må så være. Den uskyldigste spasertur koster tusen stakkars småkryp livet; ett fottrinn omstyrter maurenes møysommelige byggverk og tramper et helt lite samfunn i graven!»

– J. W von Goethe, Die Leiden des jungen Werthers (1774) (På norsk: Den unge Werthers lidelser)

Det er ikke alle filosofer forunt å få begravelse på statens bekostning. Og særlig ikke for de som har avvikende, for ikke å si subversive synspunkter. En av de få som har blitt tildelt en slik anerkjennelse, er den nylig avdøde Arne Næss (1912-2009). Statsminister Jens Stoltenberg var også til stede da Næss ble bisatt, og hyllet ham som den største norske tenker i vår tid. Ironien kunne vel ikke ha vært mer fullkommen. Her satt etablissementet på kirkens benkerader, med vekstideologen Stoltenberg i spissen, for å lovprise dypøkologiens far, hvis tanker ved nærmere ettersyn kompromitterer ALT det sosialdemokratiet og liberalismen står for.

Hvorvidt framtredende sosialdemokrater har fordypet seg i dypøkologisk tankegods, er høyst uvisst. Årsakene til at Næss ble satt på pidestall er sammensatte: For det første handlet det om at politikerne ville pleie sitt eget selvbilde, for det andre at Næss var en ruvende, leviatansk skikkelse i det norske universitetssystemet på 1950-og 1960-tallet, og at man muligens av denne grunn ikke kunne ignorere ham. Dannelsesreisen til det paradoksale mennesket Næss er ualminnelig i norsk sammenheng: Fra å være en knallhard positivist som bedrev stringent analytisk filosofi fra 1930-tallet til 1960-tallet, myknet han opp rundt 1968, og vandret i retning av det spirituelle og mystiske. Det var under den metafysiske oppvåkningen på 1970-tallet, at han etter inspirasjon av den nederlandske filosofen Spinoza (1632-1677) utviklet dypøkologien.

Til syvende og sist var det ikke filosofen og dypøkologen Næss som satt igjen i den kollektive bevissthet. Derimot var det minnet om en leken fjellklatrer og humørfylt gledesspreder, som gjerne drev ablegøyer i TV-studio, der han temmelig usjenert inviterte programlederen til en uhøytidelig boksekamp. I den kollektive bevissthet framstod han dermed som en jovial, urgammel vismann som serverte nasjonens barnebarn kloke ord ledsaget av skøyerstreker.

Ikke alle syntes Arne Næss var en snill og harmløs bestefar. Deriblant den franske filosofen Luc Ferry, som forøvrig var utdanningsminister under Jacques Chirac. I 1992 utga han den polemiske boken Le nouvel ordre écologique (på norsk: Ny økologisk orden). Ferry går ikke særlig i dybden på hva Næss spesifikt stod for. Det er dypøkologien sett under ett, og dens ideologiske forgreininger inn i det ytterste venstre og ytterste høyre, som er Ferrys anliggende.

Ferrys bok ble skrevet året etter Sovjetunionens bortgang, en tid som var preget av svermeri for det liberale demokratiet og markedet på den ene siden, og begynnelsen på en langvarig sorgprosess for radikalere på den andre siden. Selv om Ferry befinner seg i den liberale leir, og feirer utopienes (tilsynelatende) endelikt, så er han likevel ikke overbevist om at historien egentlig er over. For fraværet av fiender med en UNIVERSELL appell (islamister kvalifiserer neppe som en autentisk utfordring), er ikke noe liberalere og sosialdemokrater kan komme seg ifra uskadet. Historiens tilsynelatende slutt, der konstellasjonen demokrati og marked tas for gitt, er også en STERIL og KJEDELIG tilstand som kan virke knugende for de som er MILITANTE av legning. I LENGSELEN etter en annen verden, så er den dypøkologiske impuls derfor en kraft som kan fylle vakuumet etter ekstremismens tidsalder, ifølge Ferry.

Ved en overfladisk lesning kan det virke som at Ferry slår Næss i hartkorn med nazister og ultradikale venstreorienterte. Det er selvsagt ikke tilfelle, men mellom linjene sier han uansett at selv om Næss kanskje ikke er totalitær, så er han iallfall en av Europas potensielt farligste tenkere. Næss i seg selv er nok ikke farlig, men påvirkningskraften hans hos mer militante disipler er muligens det Ferry er redd for.

Paradokset for enkelte er at den mest antivestlige ideologien i verden hverken heter radikal islam, eller har opphav i Midtøsten, men at den er unnfanget i Vesten selv! Etter å ha lest Ferry sitter man igjen med et inntrykk av at det finnes ingen ideologi som er dypøkologien rangen stridig, når det gjelder aversjonen mot modernitet og vestlig sivilisasjon. Selv nazismen og stalinismen var mer ambivalente i så måte. Ingen ideologi er mer reaksjonær og radikal på samme tid! Dypøkologien er like TILBAKESKUENDE som den er FUTURISTISK og UTOPISK. Aversjonen mot nuet er like stor som savnet etter uendelig fjerne epoker, tilbake i tid og framover i tid. Forestillingen om Gullalderen er dermed et (for det meste) uuttalt, men sentralt element. Vestlig sivilisasjon og levemåte er dermed synonymer for modernitetens og teknologiens overgrep mot naturen.

 

O det nye

Det er helst i de anglosaksiske og germanske kultursfærer – især USA og Tyskland – at dypøkologene har hatt mest akademisk og ideologisk gjennomslag, mens de er mer marginale i Frankrike og den latinske kultursfæren. Hvorfor, er noe uvisst. Bevegelsen er uansett like marginal i dag som det var den gang Ferry uttrykte sin bekymring i 1992. Og utenfor Vesten i større grad. I de fremadstormende økonomiene i Asia f.eks, finnes det neppe noe jordsmonn for slikt tankegods enda. Dypøkologien er utelukkende et fenomen forbeholdt (post)industrialiserte land i Vesten, og har sprunget ut av det sivile samfunns utenomparlamentariske arena, eller i marginene av radikale partier. Men etter at De grønne i f.eks Tyskland har blitt absorbert av institusjonell politikk, er den dypøkologiske bevegelsen i enda større grad løsrevet fra det partipolitiske systemet.

Før vi går videre i Ferrys polemikk, så kan det være på sin plass å avklare hva «dypøkologi» egentlig er for noe. Arne Næss lanserte begrepet i 1973, der han skiller mellom en GRUNN og en DYP økologi. Den grunne økologien er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med reglene til det reelt eksisterende demokratiet og den reelt eksisterende liberalismen. Dypøkologien derimot, er REVOLUSJONÆR, og ønsker å bryte ned dagens orden UTENFRA. Dvs. utenom de etablerte institusjonene og den parlamentariske prateklubb. Hvordan, er noe uvisst. Politisk sett er dypøkologene anarkistiske – med forgreininger både til høyre og venstre – og ønsker en DESENTRALISERING av makten. Hvordan kan Ferry da mistenke dem for å ha (krypto)totalitære tendenser? Dette vil vi komme tilbake til om noen avsnitt.

Alle vet intuitivt hva «økologi» og «økologisk» betyr, og det er den «grunne» økologien de fleste har et forhold til. Den gang som nå. Miljøbevegelsen domineres dermed av de grunne «økologene» som f.eks Bono, Al Gore og Petter Stordalen. Tesen om «bærekraftig utvikling», som Gro Harlem Brundtland reklamerte for på 1980-tallet, inngår også i denne kategorien. Det samme kan vel sies om den pragmatiske organisasjonen Bellona.

Den grunne økologien setter mennesket i sentrum, altså er den ANTROPOSENTRISK. Og utfordrer dermed ikke moderniteten eller humanismen. I den grunne økologien ønsker man å bekjempe forurensing, menneskeskapt drivhuseffekt, rovdrift på naturressursene, samt verne om truede organismer. Målet er å sikre folks velferd og velstand innenfor smertegrensen til moder jord. Vekstideologien er dermed ikke kompromittert, bare noe moderert. Naturen er altså ikke et mål i seg selv, men fremdeles et MIDDEL man må forvalte noe mer varsomt enn i dag.

På den andre siden har vi «dypøkologien». Den er ikke antroposentrisk, men BIOSENTRISK, eller om man vil, ØKOSENTRISK. Her er mennesket bare en infinitesimal – en uendelig liten – del av universet. Naturen sees på som en SELVSTENDIG HELHET. Altså er dypøkologiens grunnsyn holistisk . Mennesket er hverken mer eller mindre verdt enn andre levende organismer, og idealet er at alle organismer skal ha like rettigheter.

Dypøkologiske jurister i USA kjempet f.eks for trærs rettigheter på 1970-tallet. Selv om trærnes forkjempere ikke vant frem, var de allikevel en hårsbredd unna seier. Flere mil med artikler om dette emnet har kommet på trykk i amerikanske jus-journaler, og disse tas på alvor i store deler av akademia. Det som går igjen er ønsket om å erstatte en SAMFUNNSKONTRAKT med en «NATURKONTRAKT», der andre organismer som planter og dyr (pluss fjell!) er rettssubjekter på lik linje med mennesker. Et speilbilde av denne akademiske strømningen finnes også i Tyskland. Formålet er ikke bare å verne om naturen, men å ivareta dens eksistens som et MÅL I SEG SELV.

På biosfærisk nivå er dypøkologien egalitær, men dens holisme innebærer i realiteten et hierarkisk system: TOTALITETEN er hevet over individet. For vi er alle underlagt Kosmos. Dypøkologien er dermed noe helt annet enn en pragmatisk tilnærming til jordens begrensede tilgang på ressurser. Fordi den innehar et METAFYSISK verdensbilde med (kvasi-)religiøse undertoner.

Totalitetens forrang er bare en av flere dimensjoner ved dypøkologien som Ferry finner suspekt. Han påstår i tillegg at enkelte av dens røtter kan spores tilbake til nazismen! For noen av dypøkologiens prinsipper er nærmest som skutt ut av nazistenes økologiske lovtekster. Nazistene var med andre ord PIONERER i utformingen av et lovverk som LIKESTILTE mennesker og dyr. Dette kan bety to ting: At dyret heves til menneskets nivå, eller at mennesket senkes til dyrets. Hvorvidt nazilovgivningen er en ansats til senere dypøkologi, kan diskuteres, men parallellene finnes.

Ferry advarer allikevel mot SKYLD VED ASSOSIASJON. Man kan fort havne i den fellen at man karrikerer radikale miljøvernere fra Greenpeace som neofascister, hvilket oftest er like absurd som å si at Karl Marx har et direkte personlig ansvar for opprettelsen av sovjetiske konsentrasjonsleire. Det samme gjelder koblingen mellom motorveier og nazismen, selv om brunskjortene også var pionerer i utbyggingen av Autobahn. Ferry sier dermed også at man ikke skal avfeie og latterliggjøre dypøkologene sånn uten videre, siden de tross alt adresserer en rekke problemstillinger det liberale demokratiet ikke har klart å løse innenfor det eksisterende rammeverket.

Hans poeng er at dypøkologene, i likhet med nazistene, forsøker å demontere humanismen ved å skape en naturkontrakt som sidestiller alle levende organismer. Ferry er fullblods tilhenger av opplysningstidens tro på framskritt og fornuft, og anser det som en trussel når det liberale demokratiet stilles overfor en slik utfordring.

Hvorvidt Næss virkelig er så farlig som Ferry skal ha det til, er verdt en videre undersøkelse. Hans bilde av Næss er noe utydelig, men Ferrys kritikk av dypøkologien som ideologi og bevegelse er ikke til å ta feil av. For Ferry er dypøkologien farlig, fordi den inneholder en rekke residualer fra vår nære fortids messianske utopier. Og er derfor like attraktiv for neofascister, som neostalinister og religiøse fundamentalister.

Ferrys velskrevne bok kan ikke gjøres ulest, og selv en meget kritisk leser kan i ettertid ikke unngå å assosiere Næss med kryptototalitære tendenser, selv om Ferry aldri eksplisitt stempler Næss slik. Dette er uansett et bilde som ikke korresponderer med den generelle oppfatningen av ham. Når det er sagt: Majoriteten av dypøkologiens tilhengere er dypt anti-autoritære og føler seg mer forpliktet på et slags anarkistisk «lev og la leve»-prinsipp. Allikevel kan denne ideologien – akkurat som marxismen og nasjonalromantikken i sin tid – ha høyst UTILSIKTEDE virkninger på sikt.

Den humanistiske epoken – der mennesket står i sentrum – som har pågått siden renessansen, nærmer seg kanskje slutten, ifølge Ferry. Selv om dypøkologene er marginale i dag, er det ikke utenkelig at iallfall noen av dens avskygninger vil slå ut i full blomst i framtiden. Vi går antakelig en mer fragmentert framtid i møte med ideologisk kamp om de store idéer. De(n) som eventuelt går seirende ut, kan kanskje ikke unngå å ha ØKOLOGI som en del av LEGITIMITETSGRUNNLAGET. I en verden der ressursgrunnlaget har kollapset, så vil forandringene bli påtvunget menneskeheten utenfra. Og da er enhver reform ikke lenger mulig. I etterkant av et eventuelt materielt sammenbrudd – der vekstideologien er ugjenkallelig bankerott – kan man derfor ikke utelukke at en GRØNN DIKTATOR ser dagens lys. Et mulig scenario Ferrys bok implisitt varsler bud om.

Steamberries Train (2005)

Read Full Post »

Det siste mennesket?

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Idéhistorie on 14/04/2009| 18 Comments »

Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.

Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.

Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.

«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»

Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.

Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.

birthofvenus3

Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).

Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.

Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.

Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.

En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.

Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.

Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.

Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.

Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.

kryonikk-21

Read Full Post »

Det overnaturliges gjenkomst

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn, Eksistensielle spørsmål, Metafysikk on 04/03/2009| 12 Comments »

«Vi har en død religion. Den stenger oss inne i to muligheter: Enten et rasjonelt, tørt liv som avler frustrering og dermed en forferdelig aggresjon. Eller et dumt svermeri rundt ingenting». Dette skrev Georg Johannesen i 1965. Den antireligiøse leser vil raskt innvende at det er nettopp religion som fører til aggresjon. Iallfall religiøs fanatisme. Men det er en debatt som tilhører en annen provins. Det mer interessante HER er hvilke PREMISSER som ligger til grunn for det overnaturliges gjenkomst i disse dager.

I den ateistiske avisen Klassekampen av alle steder, er Johannesens sitat åpningen til en kronikk av sivilingeniør og psykolog (!) Jørn Hokland ved NTNU. Kronikken heter «Gud fins ikke, ikke sant?», og ble publisert i september ifjor, tre måneder før en overnaturlig massesuggesjon trollbandt landet. La oss returnere til Hoklands radikale vending senere. For det er andre metaperspektiver – med implisitte forgreininger inn i Hoklands tema – som må overskues først. Tar man ikke dette fenomenet på alvor, så har man forsaket seg fra å forstå et viktig GRUNNTREKK ved vår tid. Og her holder det ikke alene med empiristiske og rasjonalistiske (bort)forklaringer.

Klisjeen «det er mer mellom himmel og jord» har blitt fylt med mening for mange som har besøkt den grisgrendte bygda Snåsa i Nord-Trøndelag. En snart 83 år gammel mann med nå sagnomsuste evner, var inntil han trakk seg, selve økonomiske grunnlaget for hjørnesteinsbedriften Snåsa Hotell. Tusener av pilgrimer fra Norge og utlandet strømmet til dette bortgjemte stedet for å la seg helbrede eller få sin framtid blottlagt. Mange dro dit av egoistiske årsaker uten gyldig grunn. For ikke alle hadde uhelbredelig kreft, eller var i et eksistensielt traume som forlangte svar som ingen psykologer kunne tilby. Og i bakgrunnen herjet et nådeløst og klamt mediasirkus som forflatet fenomenet.

Undertegnede vil ikke ta stilling til hvorvidt Joralf Gjerstads evner er ekte eller ei, men registrerer at vedkommendes integritet bæres fram av hans gratistjenester, ydmyke framtoning og et enormt antall fornøyde konsulterende. Deriblant den politiske gauder Bjarne Håkon Hanssen. I motsetning til Märthas engler – som også er et symptom på det som KANSKJE er i ferd med å skje – er trollmannen fra Snåsa en autentisk utfordring for det vitenskapelige verdensbildet. At flere leger og vitenskapsfolk ikke avfeier Snåsamannen uten videre, men faktisk ønsker å ta mysteriet på alvor, viser at rasjonalismens selvsikkerhet er i ferd med å myknes opp.

Det vitenskapelige verdensbildet har gått fra seier til seier siden Galileo Galilei trosset den despotiske kirken for mer enn 400 år siden. Descartes, Locke, Newton, Leibniz og et knippe andre navn fra vitenskapens demringstimer, fortsatte der kjetteren Galilei slapp, og risset inn den moderne verdens framskritts- optimistiske koordinater. Middelalderens magi ble langsomt fordrevet inn i de mørke kjellerdyp, etterhvert som det moderne

an_experiment_on_a_bird_in_an_air_pump_by_joseph_wright_of_derby2c_1768

prosjekt vokste fram i skjæringspunktet mellom kristendommens tap av troverdighet og den nye naturvitenskapens blendende resultater. Er denne triumfen i ferd med å reverseres? Litt tidlig å si. Det man kan si er at den grenseløse troen på teknikken, som var en gudløs religion, på ingen måte kunne reduseres til noen sjelløs mekanikk da den nådde sitt høydepunkt på 1800- og 1900-tallet. Både liberalismen, sosialdemokratiet og kommunismen sverget fromt til maskinen som fetisj og avgud. Fordi maskinen hadde en FRIGJØRENDE misjon som skulle gi menneskeheten mer fritid og dermed økt selvrealisering. Den tekniske trosretningens kraft er kanskje ikke like vital i dag, men er fremdeles bærebjelken i dagens hegemoniske vekstideologi.

Her skal man IKKE fristes til å sette vitenskapen i noen ideologisk bås, fordi den i utgangspunktet er en politisk nøytral TJENER. Og den både brukes og misbrukes av alle politiske avskygninger. Et viktig apropos her er at militante, religiøse fundamentalister som opererer i felten, gjerne har naturvitenskapelig skolering. Men for dem er vitenskapen hverken religion eller mål, men et MIDDEL.

Mange nok mennesker i verden tror fremdeles på vitenskapens evne til å løse alle problemer. Allikevel er det flere og flere som ikke lenger lar seg overbevise. Noe har gått galt etter at vitenskapens trollmenn tryllet fram oppfinnelser som befridde oss fra både matstrev og manuelt kroppsarbeid. I denne (siste?) fasen har selve det moderne prosjektet sporet av i VRENGEBILDER AV SINE OPPRINNELIGE INTENSJONER. For hverken teknikkens forførelse, demokratiets fraser, flommen av penger og mat, stormfloden av underholdning, samt en (innbilt) absolutt personlig frihet har lykkes med å gi det moderne mennesket noen MENINGSHORISONT. Den enkeltes skjebne blir ikke lenger anvist i en større sammenheng. For det er opp til den enkelte å finne fast grunn under føttene og DEFINERE sin egen hensikt med livet. Hvis de da ikke meies ned av det utilnærmelige samfunnsmaskineriet.

Kristendommens Gud er kanskje død, men ikke LENGSELEN etter noe som er STØRRE ENN EN SELV. Det er DETTE som er bakteppet for den overnaturlige feber som koker i Norge. Og de religiøses frammarsj i den utenomeuropeiske verden. Og for å smøre på enda mer: Underholdningsindustriens astronomiske fortjeneste fra fantasysjangerens suksesser Ringenes herre og Harry Potter (interessant nok var ingen av disse opprinnelig skapt med fortjeneste som mål).

Parallelt med den enorme oppmerksomheten rundt Snåsamannen, myldrer det nå av «alternative» sjarlataner som tar klekkelige gebyrer for sin «overnaturlige» service. I forlengelsen av dette er det verdt å minne leseren på Johannesens advarsel om «et dumt svermeri rundt ingenting». Tiden vil vise om dette fenomenet markerer et vendepunkt, men dette er ikke den første indikasjonen på skuffelsen over modernitetens manglende meningshorisont. Det dumme svermeriet Johannesen snakker om, er framveksten av New Age på 1960-tallet, der hippier i lotus-stilling tilba potteplanter med kosmisk kraft. Og et århundre før det igjen var det teosofene som satte standarden. Allikevel vender disse fenomenene tilbake, og gjerne med forstørret styrke.

La oss dermed returnere til Hokland som innledningsvis ble presentert. Hans ord kan godt stjeles og puttes inn i denne sammenheng: «Den rasjonelle illusjonen om en totalt overskuelig virkelighet har blitt truet. Dette har i sin tur mobilisert sterk motstand kjennetegnet ved et lettere aggressivt uttrykk». Vitenskapens, human-etikernes og modernitetens talsmenn har intet å frykte fra eksentrikere i lotus-stilling, som de nok ignorerer glatt. Men stilt overfor Snåsamannens utfordring, så viser det seg at mange av dem ikke er helt trygge på seg selv. Han har ikke blitt ignorert, men skapt storm i deres rekker.

Snåsamannen var ikke allemannseie da Hokland skrev denne kronikken, og heller ikke hans tema. Han tematiserer hvorvidt det finnes en fornuftsmessig åpning for at det i universet finnes en allvitende kraft. Han understreker sterkt at hans syn ALDRI må tas til inntekt for kreasjonistiske idéer om «intelligent design». Når en mann med hans bakgrunn skriver som han gjør, så vil selv en beinhard skeptiker måtte tenke seg GRUNDIG om. Hokland syntes i sin ungdom at enhver gudstro var naturstridig, og hans studieløp bekreftet hans realfaglige rasjonalitet. Fysikkstudier på Gløshaugens elektroavdeling og hans innvielser i statistikk og sannsynlighetsteori skulle ikke akkurat gjøre ham disponert for en oppmykning av hans klippefaste ateisme.

Hans radikale vending kom imidlertig gjennom psykologistudiene på slutten av 1990-tallet. Hans opprinnelige ønske om å å simulere psykologiske fenomener i nevrale nettverk brakte ham til dette faget. Og hans videre vei til studiet av «bevissthet» som elektromagnetisk fenomen brakte ham omsider til den newzealandske fysikeren Susan Pocketts tese fra 2000 om en universell bevissthet. Og hun skriver: «Hvis enkel bevisshet virkelig er identisk med visse lokaliserte bølgemønstre i det elektromagnetiske feltet, da inkluderer det elektromagnetiske feltet i sin helhet (som så vidt vi vet gjennomsyrer hele universet) all den bevisshet som for tiden eksisterer i universet. Det elektromagnetiske feltet som helhet kan tenkes på som en svær bevisshet. […]»

Altså: hvis mine nervecellers samlede feltbølger erfares som min ene bevisshet, da må samtlige (hjerners) feltbølger erfares som universets ene bevisshet.

Hokland understreker at dette hverken utgjør noe logisk gyldig gudsbevis eller noen falsifiserbar vitenskapelig hypotese, siden bevisshet per se ikke kan måles empirisk. Men Hokland mener det er rimelig å hevde, om man forstår Pockett rett, at tesen gir en ny og fornuftsmessig åpning for, eller sannsynliggjøring av, at det i universet eksisterer én allvitende kraft.

Når sant skal sies, er dette høytsvevende tanker som ikke kan vente seg umiddelbar positiv respons fra det vitenskapelige etablissement. Naturlig nok. På den annen side er neppe vitenskapens stilling særlig truet med det første. Med mindre det skjer et globalt, materielt sammenbrudd, så vil ikke verden gå helhjertet inn i middelalderens magiske sfære. Enten så vil det dumme svermeriet fortrenge alternative forklaringsmodeller som er verdt å undersøke nærmere, og dermed styrke skeptikerne. Eller så vil vitenskapen om en generasjon eller to gjennomgå en revolusjonær endring der det tas høyde for overnaturlige fenomener, og at man for alvor kjører heis mellom ulike FORKLARINGSNIVÅER.

Det verste som kan skje er uansett at det dumme svermeriet vinner fram, og at latskapen tar overhånd hos potensielt tenkende mennesker. Og selv om det overnaturlige skulle vise seg å være noe virkelig, er det direkte fatalt å gi avkall på den tvetydige vitenskapens store fortjenester. For altfor mange lever i selvtilfreds uvitenhet om de epistemologiske konsekvenser av det siste århundrets forskning – med implikasjoner som knuser de sannheter de lever på til støv. Det er således vanskelig å ikke gi Ian McEwan rett:

«Shakespeare would have grasped wave functions, Donne would have understood complementarity and relative time. They would have plundered this new science for their imagery. And they would have educated their audiences too. But you ‘arts’ people, you’re not only ignorant of these things, you’re rather proud of knowing nothing».

n558245419_1016595_1359

Read Full Post »

Jubileer og forpostfektere

Posted in Dagsaktuelle tema: Samfunn, Kultur on 26/02/2009| 5 Comments »

2009 er nok et jubileumsår. Internasjonalt markerer vitenskapen at det er 150 år siden Charles Darwins gjennombrudd. Herfra forstod man at via et naturlig utvalg, så vil de fordelaktige egenskapene til en pre-sjiraff være en forutsetning for den nålevende sjiraffen. Og han føyet til at menneskene stammer fra apene. Her hjemme feires et annet 150 års-jubileum, nemlig den for Knut Hamsuns fødsel. Ifjor var det Hauge og Tveitt, i forfjor Edvard Grieg, og året før det igjen Henrik Ibsen. La oss stoppe der, for å ikke lage en unødvendig lang og støvete katalog. På hvilken måte begeistret Ibsen Norge så inderlig i 2006? Hva var det kulturministeren, rikssynsere, teatersjefer, litteraturkritikere og gode mennesker framhevet som særlig flatterende med den kinnskjeggede misantropen fra Skien?

Spør en hvilken som helst Ibsen-«kjenner» og du vil muligens få til svar at det er hans «feministiske» stykke «Et dukkehjem» som er det mest lesverdige og aktuelle han skrev. For Nora har siden hennes brudd med Helmer inspirert mang en kvinne til å ikke lenger være mannens dukke og objekt. Og det var dette stykket norsklærerne på grunnskolen og videregående plaget meg med år etter år. Slik at jeg fram til jubileumsåret ble vaksinert mot å lese Ibsen, og forsaket meg fra å lete etter de skatter mannen hadde gravd ned mellom sine linjer.

Dette er dog ingen kritikk av mine utmerkede norsklærere den gang, men heller et skyts mot måten institusjonene har vanskjøttet vårt litterære arvesølv. Ennvidere ser de det som deres fornemste oppgave å forvandle dikterens hjertesaft til det tynne piss de serverer for deres studerende. Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden. De offisielle festtalene er, som dere skjønner, parkerte: For herpå i dette innlegget følger en beklagelse over alle tidsaldres store ånder, hvis høyere overveielser er blitt blåst vekk av de banale meningers vind.

Alt hva åndskjemper etterlater seg, har en tendens til å leve sitt eget liv. Hadde Henrik blitt vekket opp fra de døde i 2006, ville det muligens ha vellet opp eder og galle i mannen over synet av den nasjonale onani som feiret alt annet enn hans måte å være i verden på. Hele farsens kjerne var å pleie vårt systems pretensiøse selvbilde. Uavhengig av jubileet, har vi i tillegg en institusjon oppkalt etter en av Ibsens mesterlige parodier – Peer Gynt – som har delt ut priser hvert år siden 1971. En for noen sjørøveraktig moldenser fikk «Peer Gynt»-prisen i 2006.

Den første statuetten til denne institusjonen er følgende: «Den som blir valt må vera ein person eller ein institusjon som har markert seg på ein positiv måte på det samfunnsmessige plan, og som har gjort Noregs namn kjend i utlandet». At dannelsesløse stortingsrepresentanter har en finger med i dette spillet er mildt sagt urovekkende. I tillegg sies det : «Peer Gynt skal vera ein etterspurt samarbeidspartnar og leverandør av emosjonelle opplevingar i ein lokal, nasjonal og internasjonal MARKNAD». Peer Gynt har med andre ord blitt redusert til et varemerke, og forvaltes dermed av profittmaksimerende kremmere.

Hele den grunnfalske rammen rundt Ibsen-jubileets folkefest tente en nysgjerrig gnist i meg, så jeg kjøpte meg Ibsens samlede verker i ett bind, og tok fatt på en eventyrlig reise inn i hans verden av personer som framstår som mer virkelige enn de som eksisterer i virkeligheten. Det slo meg fort at mannen måtte ha vært et granatnedslag i borgerskapets blomsterbed. Et eller annet hadde rammet ham som et lyn og fortalte ham HVEM de var. Han leste aktivt: Det kalles å SKRIVE. Henrik hadde sprengt de dempede stemmers harmoni med et barns dissonans og fått det evige uakseptable svar tilbake.

the-path-of-genius-1918

Litteraturkritikerne den gang var ikke annerledes enn de som i dag vralter rundt i offentlighetens søledam. De systemintelligente kastratene som hyller Ibsen grenseløst nå, ville muligens ha ønsket hans ruin hadde de levd på hans tid. Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen.

Det er vanskelig å plukke ut et favorittstykke av Ibsen, fordi man gjerne ender med å ramse opp innholdsfortegnelsen. «Et dukkehjem» er dog ikke på listen. Dens betydning krympes betraktelig sammenlignet med det mer subversive skuespillet om Doktor Stockmans kamp mot massetyranniets forsøk på å tie ihjel de autentiske dissentere. Det er dette stykket den navlebeskuende offentlighet ønsker å feie under teppet, for her er det nok sprengkraft til å pulverisere alle premissene vårt samfunns selvgodhet hviler på. Det er i «En folkefiende» at Ibsen virkelig er TIDLØS. Ibsen var så mangt, men jeg tør påstå at det er her vi for alvor lærer mannen å kjenne.

Doktor Stockman er hovedpersonen i «En folkefiende». Han er lege av profesjon, og oppdager at byens nye investering, en badeanstalt, byr på forurenset og smittefarlig vann. Han venter ros, men høster storm. Det går opp for ham at flertallet ALDRI har rett, det kommer bare diltende etter der FORPOSTFEKTERNE, den radikale intelligentsia tidligere har vært: «Disse menn står liksom ute mellom FORPOSTENE, så langt framskutt at den kompakte majoritet ennu ikke har rukket dit, – og DER kjemper de for sannheter som ennu er FOR NYBÅRNE i bevissthetens verden til å ha fått noe flertall for seg.»

Og det er de alminnelige, konturløse borgerne som er stykkets skurker: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den KOMPAKTE MAJORITET. Ja, den forbannede, kompakte, LIBERALE majoritet, – DEN er det! Nu vet I det», sier Ibsen. Men som sagt, på et eller annet tidspunkt synker dissenterens budskap inn: «En normalt bygget sannhet lever – la meg si – i regelen en 17-18, høyst 20 år; sjelden lenger…De sannheter som massen og mengden godkjenner, det er de sannheter som FORPOSTFEKTERNE holdt for sikre i våre bestefedres dage». Men da har disse pionerene for lengst beveget seg VIDERE. For på nytt å høste storm, og for på nytt erkjenne at den STERKESTE er han som mest står alene.

Almuen som Ibsen her tar et oppgjør med, finnes ikke bare dypt der nede, den kryr og myldrer like opp til samfunnshøydene. Den gang som nå. Med få hederlige unntak, er det nærmest ingen i Norge etter dette som har vært i nærheten av en like skarp samfunnsanalyse. Problemet med mange av dagens «rikssynsere» og «hoffintellektuelle» i det offentlige rom er ikke deres kampsmarte attributter, men deres mangel på BUDSKAP og SUBSTANS.

Hadde Ibsen fått 100 år til i sitt fysiske liv, så er det to mulige utfall av en slik forlengelse: Den første muligheten er at han ville ha blitt nedgradert til å bli museumsinspektør. Derfor bør forpostfektere ikke leve altfor lenge. For noen kommer nobelprisene – dog ikke for Ibsen, men derimot for den almuesentimentale Bjørnson – så kommer opplagene, og forsteiningen på fødebyens torg. Til slutt hilser pene og etablerte folk på ham på gaten, og han har i grunnen lyst til å snu seg bort for å spytte.

Men jeg kan ikke tenke meg at Ibsen ville ha stivnet. Det andre mulige utfallet er at han ville ha gått videre og funnet nye urovekkende trekk i folkedypet. Og han ville kanskje ha blitt utstøtt på nytt. Det geniale i hans eventuelle virkelig sene periode ville kanskje ikke ha blitt anerkjent umiddelbart, siden hans nye innsikter i denne perioden ville ha beveget seg MOTSTRØMS i forhold til det som opptok forgrunnen av ordskiftet. Slik Beethovens siste strykekvartetter ble oppfattet som ikke annet enn et kaos av lyder og senilitet av hans samtidige.

Den dagen ville ha kommet da han føler at hans lykke var så stor og ufortjent, at han neppe ville kunnet sørge over dens logiske opphør mer enn den mette ergrer seg over den tomme tallerken. Forpostfektere som ham ville da ha sagt: «Ja, la oss få en ny åpenbaring! La oss bli barn igjen, så vi kan bli voksne på en NY MÅTE! Ikke håpløse og resignerte, men kjærlige og nysgjerrige, fulle av eventyrlyst!»

Read Full Post »

Something is rotten in the state of Denmark

Posted in Dagsaktuelle tema: Politikk, Dagsaktuelle tema: Samfunn on 09/02/2009| 6 Comments »

Marcellus:
Something is rotten in the state of Denmark.
Horatio:
Heaven will direct it.

Shakespeare-sitatet om at noe er råttent i Danmark er igjen skriften på veggen i vårt broderland i sør, 400 år etter at Hamlet gjennomlevde sitt episke drama. Og jeg er ikke like optimistisk som Horatio. Dramaet i dag er ikke fullt så episk, det er kanskje ikke en gang drama, men en dårlig farse.

Selv setter jeg stor pris på mye av det Danmark har å by på (minus den kjedelige naturen): Mange vakre kvinner og ikke minst et lite panteon av (stort sett avdøde) åndskjemper i et antall som burde gi oss nordmenn prestasjonsangst. For å nevne noen: Olympisk gullmedaljevinner og attpåtil vinner av nobelprisen i fysikk Niels Bohr. Eksistensialisten Søren Kierkegaard og H.C Andersen. Dessuten var både Ibsen og Holberg av dansk avstamning, noe nordmenn ikke liker å tenke på. At vi har vært under dansk overformynderi i 500 år har ikke hindret oss i å ha et utmerket forhold til broderfolket ved Skagerraks sørlige bredd. Dansker er utrolig hyggelige og snille mot oss fjellaper. Vi kunne aldri ha følt oss mer velkomne! Men hva skjuler seg bak deres hjertelige smil?

Er det de voksne lutheranernes dømmesyke og fremmedfiendtlige selvtekt? Forvalter de et land uten etikk? Er danskheten en øllet danskhet som befinner seg i sumpen, den avskyelige hyggetilstand der intet humant lykkes, men alle fordommer trives? Er dette da Danmark uten innhold, men med masse vulgaritet, porno, ukvemsord, ydmykelser av de svake og beundring for de kongelige?

Ikke vet jeg. Men noen mener så. I svenske Aftonbladet (http://aftonbladet.se/debatt/article4354227.ab) og en annen svensk avis, Gringo (www.gringo.se) males det et brunt bilde av Danmark som ikke korresponderer med ferierende nordmenns idealisering av den liberale dansken. Som illustrert på maleriet «Hip hip hurra» fra 1888. Sammelign denne med vårt nasjonalsymbol «Skrik»:

http://no.wikipedia.org/wiki/Fil:PS_Kr%C3%B8yer_-_Hip_hip_hurra!_Kunstnerfest_p%C3%A5_Skagen_1888.jpg

Da Jörg Haider vant valget i Østerrike for 10 år siden ble det et europeisk ramaskrik. Men Anders Fogh Rasmussen ble tatt inn i det gode selskap. Og han har vært statsminister i åtte år allerede. Han er det danske høyres frontfigur (her under navnet Venstre), som er til høyre for det norske høyre. Forskjellen mellom hans parti og Pia Kjærsgaards Dansk Folkeparti er muligens høyst subtil.

At det i Danmark anno 2009 segregeres mellom innvandrerbarn og etnisk danske barn er interessant, og FrP burde ha interesse av å dra på studietur dit. Dette lar seg gjøre!

Mens noen danske tegnere setter livet på spill for å ha det moro med en 1400 år gammel arabisk profet, slikker unge og sinte menn i Kristiania sine sår etter at ordensmakten med effektiv brutalitet viste dem at en annen verden høyst sannsynlig ikke er mulig i Danmark. Her var det noen pengesterke kristenfundamentalisters kjøpekraft som trakk det lengste strået.

Imot all denne maktbrynden står intet annet enn en vissen og matt likegyldighet. Eller bifall. Motkreftene har blitt trampet ned. For denne gang. Den nålevende og formidable danske forfatter Erwin Neutzsky Wulff profeterte allerede i 1996 denne samfunnsutviklingen i sin roman «Døden», der landet umerkelig glir fra sosialdemokrati til den svarteste fascisme.

Hvor skal banen i Danmark krittes opp? Vold mot vold? Eller legalistisk vold mot lidenskap og forståelse? Tiden vil vise. Imens er det fortsatt dejlig at være norsk i Danmark!

Read Full Post »