Etterdønningene fra Fukuyamas omstridte bok – og motefenomen – «The End of History and the Last Man», preget fremdeles den politiske diskursen i overveldende stor grad da jeg begynte på universitetet for 6 år siden. Her vil jeg ikke trette leseren unødig med repetitive gjentakelser av bokens hovedargumenter – det liberale demokratiet har seiret, og det finnes ingen andre alternativer etter den kalde krigens slutt – men vil gjerne påpeke at Fukuyamas disipler og sympatisører gjerne er mer ukritiske og naive enn ham selv. Man skal ikke lese mye av hva liberale tenketanker panegyrisk skriver om ham for å oppdage det. F.eks er han ikke lenger like overbevist om at historien har «sluttet» (se intervju på Bloggingheads.tv), noe hans disipler ofte ikke har fått med seg . Historien beveger seg raskt framover igjen 2o år etter rivningen av Muren, og det er på ingen måte sikkert at det liberale demokratiet virkelig er den politiske endestasjonen, sier Fukuyama mellom linjene. Ja da, i det lange løp er vi alle døde, vil kanskje enkelte svare sarkastisk. Men disse bør spørre seg selv om de har bidratt med noe av betydning.
Som en arketypisk hoffintellektuell står Fukuyama på skuldrene av avdøde kjemper, og baserer sin karriere på å skumme fløten av deres beinharde grunnarbeid. Noe som kan være legitimt så lenge man er ærlig om det. Hvilket Fukuyama er. Han er selv disippel av Alexandre Kojeve, som igjen stod på skuldrene av Hegel og til dels Nietzsche. Derav tittelen «The End of History [Hegel] and the Last Man [Nietzsche]«. Dannelsesløse norske akademikere som hyller Fukuyama grenseløst og tvangsfôrer studentene med ham (de gjorde det i min tid, men kanskje ikke nå lenger), mangler gjerne elementær skolering som gjør at det ringer idéhistoriske bjeller. Kombinasjonen av folks glemsel/ uvitenhet og det geopolitiske jordskjelv i verden den gang, var nøkkelen til Fukuyamas umiddelbare suksess. Uansett var det ingen spesielt originale teser i boken. Av denne grunn vil Fukuyama muligens gli inn i glemselens dis som de fleste andre akademikere når tidsaldrene skrider fram. Til hans forsvar skal det dog sies at han er en tilbakelent og relativt ydmyk mann som hauses opp av mer pretensiøse tilhengere.
Euforien rundt Fukuyama skyldtes overfladisk lesning, og manglende respekt for hans tvetydige budskap. Fokuset var nesten utelukkende rettet mot «historiens slutt», mens det SISTE MENNESKET – the last man – ble sminket over. Nietzsche er uttrykkets opphavsmann. Hva mente han egentlig med «det siste mennesket»? Det siste mennesket for ham er et apatisk vesen blottet for lidenskap og engasjement. Et slikt menneske er blasert, ute av stand til å drømme, tar ingen sjanser, og søker bare velvære og sikkerhet.
«På jorden hopper det siste menneske rundt og gjør allting smått», sier Nietzsche. Og han sier videre: «Man har sine små daglige lyster og sine små nattlige lyster: men sunnheten holdes i ære. ‘Vi har funnet lykken!’ sier de siste mennesker og blunker.»
Disse ord har siden blitt holdt oppe som speil, og de berører mer enn noen gang tidligere kjernen i det moderne menneskets tilværelse. Og denne tilstand er ikke eksklusivt forbeholdt de liberale samfunn (tenker da særlig på enkelte autokratier i øst), men det er i det liberale demokratiet at det siste mennesket slik Nietzsche beskriver det, har ynglet mest og lengst. Noen vil innvende at det er i det liberale demokratiet folk har en reell sjanse til selvrealisering, men for Nietzsche frambringer et slikt system stort sett bare ynkelig stemmekveg uten store vyer. At det siste mennesket egentlig er evolusjonens endestasjon, og ikke liberalismen (som sådan), er muligens et realistisk scenario.
Det siste mennesket som har funnet «lykken» og blunker, finner kanskje sin mest tilspissede form i Aldous Huxleys fornøyelige satire «Brave New World» fra 1932. I likhet med Nietzsche, er han blitt mer profetisk i årene som har gått.
Til å begynne med kan hans fortelling virke som en strålende utopi, men her skjuler det seg dystopiske avgrunner som Huxley maler over med avvæpnende humor. De fleste blir ikke skremt, men underholdt av å lese «Brave New World». I denne verdenen er det ikke det siste mennesket på egen hånd som har funnet «lykken», men derimot bio-ingeniørene og politikerne som har skapt «lykken for dem». Samfunnet er velorganisert, og teknologien har sørget for et problemfritt liv. Menneskeheten er uten bekymringer og fysisk sunn. Krig og fattigdom har blitt fjernet, og alle er permanent lykkelige (historiens slutt, med andre ord).
Ironien ligger i at dette har blitt oppnådd ved å eliminere alt det mennesker for øyeblikket får lykke fra: Familie, kunst, litteratur, religion, filosofi, vitenskap og kulturelt mangfold. Boken beskriver også et hedonistisk samfunn, der glede og nytelse tilfredsstilles av promiskuøs sex og stoffmisbruk – her spesielt bruken av «soma», et stimulerende middel som fjerner smerte og dårlige minner. I dette samfunnet (laboratorie)avles det også fram ulike kaster, som rangeres i denne rekkefølgen: Alfaer, Betaer, Gammaer, Deltaer og Epsiloner, der de første er de mest priviligerte.
Det finnes imidlertid noen skår i gleden. Selv dette samfunnet har sine dissentere. Riktignok en forsvinnende liten minoritet. Den mest interessante avvikeren er en skikkelse som kalles for Villmannen [the Savage]. Han går rundt og lirer av seg Shakespeare-sitater, og er, ja, ulykkelig. Og han går på barrikadene for nettopp retten til å være det! «I’m claiming the right to be unhappy. Not to mention the right to grow old and ugly and impotent; the right to have syphilis and cancer; the right to have too little to eat; the right to be lousy; the right to live in constant apprehension of what may happen tomorrow; the right to catch typhoid; the right to be tortured by unspeakable pains of every kind.» Som åndsmenneske er han totalt malplassert i dette samfunnet, og kan aldri håpe på forståelse fra sine omgivelser.
Som alle andre gode framtidsromaner, er Huxleys fortelling en sylskarp KARRIKATUR av samtidens grunntrekk. Formålet er ikke en empirisk tro skildring, men å framheve enkelte gjenkjennbare tendenser og vri dem over i det bisarre. Slik risses aspekter av virkeligheten inn i et klarere relieff, som ellers ikke ville ha blitt formidlet like virkningsfullt. Selv om tonen er munter, så er budskapet gravalvorlig.
En av Norges skarpeste samfunnsanalytikere i dag, sosiologen Sigurd Skirbekk, er kanskje ikke like munter som Huxley, men hans innsikter rommer det samme alvor. Han trosser konsensus, og er modig nok til å snakke åpenlyst om visse paralleller mellom den universelt fordømte nazismen og dagens hegemoniske liberale demokrati (!). Det særegent nye ved nazismen var en systematisk menneskeavl: At de som var uønsket skulle fjernes fra de levendes rekker og at det i stedet skulle avles fram ønskede barn uavhengig av familiene.
Det paradoksale er at i våre dager er noe liknende i ferd med å skje igjen, ifølge Skirbekk, men denne gang som en sortering i liberal regi. Vi ser i dag en utstrakt abortering av fostre med uønskede egenskaper. Samtidig har vi fått institusjoner som avleverer sæd fra menn med ønsket utseende og egenskaper. Ikke minst i Danmark har dette utviklet seg i senere år. I England er det mange kvinner som vil kjøpe sædceller fra Danmark for å få ønskede raseegenskaper hos barna sine. Den politiske motivasjonen for disse ordningene vil være helt forskjellige i en liberal og en nazistisk stat, men konsekvensene kan bli ganske like, ifølge Skirbekk. «Noen burde være så uavhengige av den liberale ideologi at de kunne se dette», sier han så videre.
Undertegnede lar seg ikke friste av kirken som antitese til liberalismen, slik Skirbekk foreslår. Den bør i det minste ikke ha monopol på motkraft. Allikevel er han inne på noe vesentlig: Å se et system UTENFRA er som regel enklere for de som ikke er fortrolig med et systems grunnprinsipper, og som sågar er i standhaftig opposisjon. Liberalere som ikke vil råtne på rot, bør kunne ønske antiliberale innsikter velkommen, slik at de lettere får øye på eventuelle avgrunner i egen ideologi og praksis. Og Skirbekk har antakelig rett i at anti-autoritær liberalisme ikke korrigerer seg selv.
Ikke alle lar seg overbevise av dette selvfølgelig, siden det tross alt finnes betydelig motstand mot en slik utvikling. Det «teknokratiske monster» som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll. Et slikt samfunn vil muligens fortsatt smykke seg med demokratisk og humanistisk retorikk. Allikevel vil denne nådeløse orden som er opprettholdt av økonomisk og militær makt, være ytterst SKJØR. En stadig mer rasert natur, en økende forskjell og konflikt mellom menneskene vil sette fart i de sentrifugale krefter som på sikt DESENTRALISERER makten. Teknikkens voldsapparat holder kanskje mennesker midlertidig i sjakk, men den samme teknikken har DESTABILISERT verden IRREVERSIBELT. Disse kreftene, mer enn aktiv motstand alene, hindrer muligens det utfall Skirbekk frykter.
Er det «siste» mennesket slik Nietzsche (og akk, Fukuyama) definerer det, virkelig det «siste»? Kan det tenkes at det oppstår en potent motsats til stemmekveget og den navlebeskuende forbruker? Vanskelig å si, og jeg skal ikke gi noen svar her. Tenkningen som kan danne grunnlaget for handling, må uansett ikke nøye seg med å konstatere lammelsen, men samtidig søke utveier.
Vindskeivt 
«Det “teknokratiske monster” som utfører eugenikk og viviseksjon har kanskje ikke siste ord, men det er fremdeles for tidlig å kategorisk utelukke framveksten av et de facto forvaltningsdiktatur som rasjonaliserer bort befolkningssjikt som den tekniske utvikling har overflødiggjort. Altså de som forstyrrer den perverse idyll.»
AMEN.
Sitatene fra Nietzsche er tankevekkende, og gir meg stor lyst å komme med mine innvendinger.
Er det virkelig dit verden er på vei undrer jeg. Slik jeg har forstått mennesket er det aldri helt tilfreds og slår seg ikke lett til ro. Der det er knapphet på goder som trengs for overlevelse må mennesket kjempe/konkurrere om dem og bruker det meste av sin tid på det. Når man er trygg på overlevelse ønsker man å dyrke sine interesser og lyster (særlig hvis man kan hevde seg blant andre mennesker samtidig). Jeg har aldri fått inntrykk av at et menneske med basisbehovene dekket er sløvere. Noen stimulerer sine intellekt, andre tilfredsstiller sin appetitt (på mat og underholdning) og atter noen gjør som den beryktede engelske lorden (som mest av alt elsket å sparke duer) og dyrker sine idiosynkrasier. De fleste mennesker blander disse tre i ulike doser.
Kort sagt er det forskjell på folk og så lenge vi øst-afrikanske sletteaper føler et behov for å sammenlikne oss med hverandre er det lite som taler for at man svinner hen.
Jeg er nok også uenig i at de som gjør seg bemerket i dag er «stemmekveg», jeg ser ikke den samme mangelen på store prestasjoner som det later til at du gjør. Men jeg bør kanskje der tilføye at disse prestasjonene i liberale samfunn tilhører personer og grupper, og ikke samfunn og tidsånd. Størrelser som Richard Feynman, Steve Jobs, Isaac Asimov og Ramanujan representerer i en liberalers forståelse helst et møte mellom evner og muligheter.
Jeg er mer enig når du skriver at liberalisme som dogme bør utfordres. Noe som slår meg er likevel det at det sjelden blir sagt hva man mener med begrepet. Er det de meninger som forfektes av folk som kaller seg liberale i dette øyeblikk, eller mener man kun et samfunnssyn basert på: voldsmonopol plassert hos en suveren, folkesuverenitet, rettsstat og frihet så lenge den er forenelig med andres frihet.
Selv om man bare forstår liberalisme som den andre definisjonen åpner den for flere uløste spørsmål. Blant andre, hvem er de «andre» viss frihet din egen frihet må være forenelig med? Foster med Downs-syndrom? Fremtidige generasjoner? … hmm, dette er noe også de som i dag kaller seg liberalere grunner på.
Forresten når det gjelder abortering av Downs-fostre og etterspørsel etter nordisk sæd, så er min mening at det første er svært problematisk mens det andre er helt greit da det ikke egentlig skiller seg i nevneverdig grad fra å velge partner.
Har aldri kategorisk påstått at det er verden er på vei. Skisserer bare et mulig scenario. Og angående etterspørsel etter nordisk sæd, er jeg i grunnen likegyldig. For Skirbekk er det nok betenkelig, for meg er det et interessant fenomen. Å konstatere noe er ikke det samme som å være kritisk til alt.
«…ser ikke den samme mangelen på store prestasjoner som det later til at du gjør».
Dette må jeg DEMENTERE først som sist. Har ALDRI sagt at det er mangel på store prestasjoner i dag, men disse DRUKNER i populistisk støy. Sånn sett var det lettere for åndskjemper å nå fram før i tiden (Steve Jobs er ingen storhet, han lager bare duppeditter).
I «Flimmervirkeligheten – del 1» skrev jeg: «Den dalende skaperkraft eksisterer side om side med inspirasjonsmassive elementer». Altså har jeg påpekt at vi lever i en TVETYDIG tidsalder med både OPPGANG og UNDERGANG. Selv om jeg synes vi lever i en mørketid, så er det tydelig progresjon siden bunnpunktet på 1990-tallet. I RELATIV betydning selvfølgelig.
Selvfølgelig eksisterer individer i dag som vil sette spor etter seg og tåle tidens tann i århundrer og årtusener framover. Men HVEM de er, er kanskje ukjent enda. Man trenger uansett AVSTAND i tid og rom for å identifisere slike. Og det er ikke sikkert de rekker å bli anerkjent i sin egen samtid en gang.
«…lite som taler for at man svinner hen».
Nietzsche mente vel heller ikke at folk skulle «forsvinne» som art. Men det er derimot trangen til det heroiske som det vil bli radikalt mindre av hos det siste mennesket.
Og det er dessuten bruddet med det metafysiske Nietzsche implisitt beklager. At hverken den lille eller den store mann i særlig stor grad beskjeftiger seg med livets gåter. Livet i oldtiden var nok et evig matstrev, men selv almuen hadde en genuin metafysisk forankring, og hadde et sted å anvise sin plass.
Jeg er ikke så sikker på det siste der. Jeg mener å anspore den samme tendens i dag med all nyreligiøsitet, grubling og mystisisme hvermansen (og enkelte stortingspolitikere) har begynt å lefle med.
Jeg tar selvkritikk for å ha antydet menneskeartens forfall, det var heller ikke meningen, jeg mente bare å videreføre språkbruken om «siste menneske»
For å gjenta meg selv angående nyreligiøsisteten: Dette er stort sett DUMT SVERMERI. Men at det dumme svermeriet eksisterer, betyr ikke at enhver form for metafysikk og mystisisme nødvendigvis er ute på viddene. SKEPSIS er alltid viktig, men det kan også blokkere for eventuelle innsikter som et materialistisk verdensbilde alene ikke makter å frambringe. Å KJØRE HEIS mellom ulike forklaringsnivåer tror jeg uansett vil bli mer vanlig i tiden som kommer for de intellektuelle, enten man avskyr denne tendensen eller bifaller den…
Der er vi uenige, jeg ser ingen forskjell på «almuens metafysiske forankring» i oldtiden og i dagens dumme svermeri. Det er det samme dumme svermeriet man bare må regne med fra almuen.
Men jeg er villig til å vedgå at metafysikk og mystikk ikke har den samme plass i elitens tenkning om livets gåter i dag. Etter mitt syn en positiv utvikling.
Etter mitt syn en NEGATIV utvikling. Dette vitner om INTELLEKTUELL FATTIGDOM og MANGLENDE PERSPEKTIVER. Men nå tror jeg virkelig vi har presset ut den siste dråpe saft av debattens sitron. Du får komme til orde senere på andre innlegg, men nå tror jeg at jeg vil sette strek for din aktivitet på dette innlegget. Er jo tross alt allmektig redaktør her inne, så du får bare akseptere at du har fått sagt ditt.
De som ikke kan bli ADEPTER, bør heller bli toalettvakter.
Derfor lar jeg Norman Brown få SISTE ORD:
Mysteries are intrinsically esoteric, and as such are an offense to democracy: is not publicity a democratic principle? Publication makes it republican – a thing of the people. The pristine academies were esoteric and aristocratic, self-consciously separate from the profanely vulgar. Democratic resentment denies that there can be anything that can’t be seen by everybody; in the democratic academy truth is subject to public verification; truth is what any fool can see. This is what is meant by the so-called scientific method: so-called science is the attempt to democratize knowledge – the attempt to substitute method for insight, mediocrity for genius, by getting a standard operating procedure.
—–
I sometimes think I see that civilizations originate in the disclosure of some mystery, some secret; and expand with the progressive publication of their secret; and end in exhaustion when there is no longer any secret, when the mystery has been divulged, that is to say, profaned.
—–
The power which makes all things new is magic. What our time needs is mystery: what our time needs is magic. Who would not say that only a miracle can save us?
—–
– Norman O. Brown –
Apropos almuen før og nå, så er du muligens inne på noe…
Du har mye interessant å komme med, både i denne teksten og tidligere. En veldig bra blogg jeg håper du fortsetter med. Selv om en ikke ser seg enig i alt, er det absolutt nødvendig å få innspill som både ligger utenfor, og kritiserer mainstream akademika
—
«Better to be unborn than untaught, for ignorance is the root of all misfortune.»
– Aristoteles –
Hehe! Takker for respons:) At motsetninger knives i en redelig debatt er alltid himmelropende bedre enn kjedelig konsensus.
«There is a tide in the affairs of men,
Which taken at the flood leads on to fortune
Omitted, all the voyage of their life
Is bound in shallows and in misery»
– William Shakespeare
Angående Fukuyamas teser så fremstår de selvsagt fristende for liberalister som søker en trygg havn hvor de kan verne om sine dyrebare og innbilte sannheter. Når man presenterer dette som pensum og overlater førsteårsstudenter til selv å tolke innholdet, er det en stor risiko for at studentmassen blir ytterligere passivisert. (Som om ikke det å være en del av glasurgenerasjonen i et velferdssamfunn allerede har gjort oss slappe og desillusjonerte nok…). De potensielt selvstendig tenkende individer (naturlig nok naive og ydmyke i sitt første møte med akademia) kan i sitt møte med «End of history» lett trekke slutningen dithen at status quo er absolutt og irreversibel. Og attpåtil sitte med «vitenskapelig» belegg for at det ikke er noen vits i å engasjere seg og kjempe for forandring. En slik determinisme kan frata oss evnen til å se forbi det etablerte. Faren er å sitte bom fast i hengemyra av allerede konsoliderte tankemønstre som man senere må streve hardt å frigjøre seg fra for i det hele tatt å kunne ha håp om å nå større innsikter.
[…] Nerder, bimboer og åndsmennesker. Tre ulike gestalter og arketyper blant utallige andre innenfor menneskeheten. Men spesielt de to første er særs typiske for den kontemporære tidsånd. De er også mer enfoldige enn den siste kategorien, som er mye løsere og flerdimensjonal. Nerder og bimboer er tidsbundne fenomener – selv om det har eksistert dumme nek med estetisk fasade siden menneskets tilblivelse – mens åndsmennesker tilsynelatende er et tidløst fenomen. Den siste arten er utrydningstruet, mens de to første formerer seg eksponentielt i den industrielle og særlig den post-industrielle verden [Se også ”Det siste mennesket?”]. […]