”Jeg er en fremmed, en TILVÆRELSENS UTLÆNDING, Guds fikse idé, kald mig hvad I vil…”
– Knut Hamsun, «Mysterier» (1892)
Vi har nylig lagt bak oss 150års-markeringen for Knut Hamsuns fødsel [se også ”Jubileer og forpostfektere”]. Nasjonen Norge er tydeligvis ikke klar for en rehabilitering av ham. Ennå. Selv om landet egentlig burde være overmoden for dette skrittet. Et ellers åndssvakt og teknokratisk Norge ville ha vært ufattelig fattigere uten ham. Ser man 50 år fram i tid, til Hamsuns 200års-jubileum, så er han muligens tilgitt for sin ujevnt fordelte politiske dømmekraft. Da er det ikke mange – om noen – som har levende minner om 2.verdenskrig.
En erkereaksjonær skikkelse som Hamsun ville normalt vært enten dypt polariserende eller politisk spedalsk. I stedet er Norges kollektive bevissthet – siden 1940 – overveldende ambivalent. Blant hans store leserskare veksler det mellom forgudelse av hans verker og fordømmelse av hans politiske ståsted. Hamsun blir sjelden møtt med likegyldighet. Selv mange av hans kritikere – av ulik ideologi, men som regel liberalere og sosialister – anerkjenner hans litterære tyngde. Hans beundrere må uansett skyte inn noen politisk korrekte og unnskyldende bemerkninger: Dels framheves det hvor stor han er, dels settes det inn små krympende stikk. Omfavnelsen er som regel klam. Hamsun – i likhet med Ibsen – er et navn mange besteborgere gjerne har i bokhyllen, men som de kanskje ikke leser.
Av mange akademikere blir Hamsuns livsverk rammet inn SOM OM det var forstått og overskuet. Hva krympende stikk angår, så er tittelen til den kritikerroste Hamsun-biografien av Jørgen Haugan fra 2004 avslørende: ”Solgudens fall”. Her beskrives Hamsun som en grunn psykolog som selvfølgelig ikke er på høyde med Ibsen (uten at vi her skal krympe Ibsen, som helt klart var briljant). Haugan er utvilsomt en kunnskapsrik litteraturviter som har gjort et solid stykke forskningsarbeid, men går han seg ikke vill i sitt eget akademiske begrepsapparat til tider? Må man være rasjonalist for å kunne skildre virkeligheten ”korrekt”? Som jeg skrev i ”Jubileer og forpostfektere”:
”Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden… Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen”.
Og som Hamsun selv sa:
”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet. Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Menneske til Borger” [delvis jfr. Norman Brown i ”Elitisme og dannelse”].
Krymping er en ting. En motsatt fallgruve er følgende: Å unnskylde Hamsuns ideologi med alderdommens senilitet er naivt. Dersom han var tilbakestående på slutten av sitt liv, hvordan kunne han da levere kraftsalven ”På gjengrodde stier” i en alder av 90? Hamsun visste muligens godt hva han gjorde, men det skal vi ikke henge oss opp i denne sammenheng. Det er intet å tilføye til den eksisterende kritikken, enten den bare er politisk korrekt eller endog berettiget. På den annen side er det heller ingen grunn til å hvitvaske ham. Debatten om han var fullblods fascist eller bare en antimodernistisk og antirasjonell kapitalismekritiker, er også en debatt som har blitt ført før. Å videreføre den her er lite fruktbart.
Noe er uansett ubestridelig. Norge har hittil – så vidt man vet – bare frambrakt to verdenslitterære størrelser: Henrik Ibsen og Knut Hamsun. Av selveste Albert Einstein ble Hamsun sett på som en av klodens mest intelligente skikkelser. Ernest Hemingway erkjente sin store gjeld til Hamsun, og sa stadig at Hamsun lærte ham å skrive. Uten Hamsun hadde han ikke hatt noen litterær karriere, ifølge Hemingway selv. Også Thomas Mann og andre åndskjemper tilstod at de stod på Hamsuns skuldre. Dette er skussmål fra størrelser man ikke skal kimse av. Derfor enda en grunn til at nordmenn ikke vet om de skal skamme seg over Hamsun eller være stolte av ham. Selv i sosialistiske Sovjetunionen var reaksjonære Hamsun ekstremt populær!
I likhet med Nietzsche var Hamsun et medium samtiden speilte seg i. Hamsuns utmeisling av den svenske åndsfrenden August Strindberg kunne like gjerne være et selvportrett:
”Han er en reaktionær radikaler med en kulturfiendtlighed i blodet, som får ham til å fortvile over at mennesket har udviklet sig bort fra naturen og derved løsgjort sig fra det første grundvilkår for en organisk tilværelse. Hans personer er moderne karakterer, der lever i en overgangstid. De er vaklende, splittede, sammensat af gammelt og nyt… konglomerater af svundne og nærværende tiders kulturbrokker, stumper af bøger og aviser, stykker af mennesker”.
Dersom vi utøver en kontrafaktisk tankelek og forestiller oss at Hamsun døde 71 år gammel i 1930, hvordan ville hans ettermæle ha sett ut? Det er ikke utenkelig at Norges Bank ville ha ført en intern diskusjon om hvorvidt han eller Edvard Munch skulle pryde tusenlappen. På sin 70-årsdag var Hamsun på høyden av sin karriere. Gratulasjoner flommet inn fra hele verden. I den kollektive bevissthet var han den litterære landsfaderen Ibsen en gang var. I den samme bevissthet var han ikke lett å plassere politisk. Han var på en måte hinsides og overordnet den moderne politikkens skillelinjer. Han var utenfor kartet, og like omfavnet av folk både på venstre- og høyresiden.
Innen sin 70-årsdag hadde han oppnådd noe så usannsynlig som å være antidemokrat og folkekjær dikter på samme tid. Hvor ble det av den misantropiske Hamsun som ga folket og gjennomsnittsmennesket det glatte lag i sine yngre skrifter? Hvor ble det av ultraelitisten og åndsaristokraten Hamsun? Svaret er: Disse sidene ved Hamsun var der enda, men bare mindre uttalte. Både folket og det etablerte smaksapparatet hadde for lengst anerkjent ham for hans nobelprisvinnende verk ”Markens grøde” fra 1917. Hamsun var en av de ledende nasjonsbyggerne i purunge Norge.
Veien til Hamsuns verdenssuksess var intet mindre enn eventyrlig. Han var et fascinerende studium i sosial mobilitet. Hamsun var på alle måter et løvetannbarn med oddsene mot seg. I sin ungdom var han en omflakkende vagabond med en ufattelig bred livserfaring: Fra dreng og trikkekonduktør i USA til lutfattig skribent. Før han omsider fikk sitt gjennombrudd i en alder av 31 år, hadde han til tider svevd i den eksistensielle randsonen. Det er veien ut av denne og den umiddelbare tiden etterpå som blikket skal festes på herved i dette innlegget.
Tilværelsen som selvlært intellektuell og filleproletar med himmelhøye ambisjoner ble genialt og arketypisk skildret i debutromanen ”Sult” fra 1890. En bok som aldri vil gå ut på dato, og som for alltid vil oppsummere hva det vil si å være en utsultet kunstner som blir rakket ned på av verden. Omgivelsenes manglende forståelse for åndsmenneskets liv og virke blir ydmykende beskrevet i ”Sult”. Hovedpersonen forsøker forgjeves å forklare sin husvertinne om at hans neste skriveri vil kunne finansiere den forsinkede betalingen av husleien:
”Ånden kommer muligens over mig i morgen eller kanske allerede inat! Det er slet ikke umulig at det kommer over mig engang inat, og da blir min artikel færdig på et kvarter høist. Ser De, det er ikke således med mit arbeide som med andre folks; jeg kan ikke sætte mig ned og få i stand en viss mængde om dag, jeg må bare på vente på øieblikket. Og det er ingen som kan si dag og time på hvilken ånden kommer over en; det må ha sin gang.
Min værtinde gikk. Men hendes tillit til mig var visst meget rokket.”
En annen passasje som skildrer desperasjonen:
”Og min hjærne begyndte å fable om et stort råd i himlen hvor det netop var blit besluttet at jeg skulde vinde, vinde kapitalt ti kroner for en føljeton…”
Rådet i himmelen lyttet kanskje ikke til hovedpersonens bønn, men det lyttet til Hamsuns. Da ”Sult” omsider falt fra trykkpressen ble den mottatt som intet mindre enn en litterær sensasjon. Høyst fortjent. Boken var og ER en åpenbaring. Temaet lar seg vanskelig bli skrevet om igjen etter en slik guddommelig kraftprestasjon.
Allerede på 1880-tallet var Hamsun på vei til å bli en fremadstormende ung dikter. Man kan – med rette – la seg indignere av måten hans identitetsprosjekt ble til på: Gjennom å rive ned Henrik Ibsen, som selv ikke hadde en mindre vanskelig vei ut av tilværelsens skyggedal. Dette INTELLEKTUELLE HÆRVERKET kamuflerte imidlertid bare Hamsuns skjulte beundring for Ibsen, som på samme tid var rival og en slags rollemodell.
I et brev til Erik Skram ved årsskiftet 1888/89 skriver Hamsun at Ibsen i «Fruen fra Havet» har «røbet en halv Tanke hos mig selv (…) Sé Ibsen har geniale Anelser». Samtidig som han privat forsvarer Ibsen overfor Skram, avviser han imidlertid offentlig stykket som «det højere Vanvid». I 1892 skrev han f.eks. til den danske forfatteren Ove Rode: «Vær ogsaa saa venlig at sige os Deres Mening om Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien eller paa Himmelklodernes Baner». I «Mysterier» (1892) omtaler romanpersonen Nagel Ibsens skuespill som «det rene mekaniske kontorarbeide…de fleste av hans skuespill er dramatiseret træmasse».
En mulig måte å forstå Hamsuns krymping av Ibsen på er gjennom den amerikanske litteraturforskeren Harold Blooms begrep «angsten for innflytelse». Bloom hevder at mens middelmådige forfattere tenderer mot å idealisere sine forbilder/forfedre, vil sterke forfattere ta opp kampen mot de store for å rydde plass til seg selv. Dette skjer ved en kreativ «feillesning» av forgjengeren. Mens «tradisjon» ofte har vært sett på som en akkumulerende prosess, blir litteraturhistorien for Bloom en slagmark. Arvtakeren prøver å styrte forgjengeren, som oppleves som et hinder på vei mot tindene. Dette beskriver Hamsuns forhold til Ibsen. For Ibsen er Hamsuns skjebne. Som Bloom sier: En forfatter blir sterk ved å møte, ikke ved å unngå påvirkningskilden. Derfor blir Hamsun aldri ferdig med Ibsen.
Dersom man ser bort fra dette ufine aspektet ved den ungdommelige Hamsuns identitetsprosjekt, så tegner det seg et bilde av en motkraft som savner sidestykke i konsensuell norsk litteratur og samfunnsdebatt. På slutten av dette innlegget følger noen utdrag fra den unge virvelvinden Hamsun. Først fra foredraget ”Norsk Literatur”, dernest fra romanen ”Mysterier”. Her er det ikke den folkekjære bestefaren Hamsun som kommer til orde, men den unge og ærgjerrige åndsaristokraten.
* * * * * *
Som en venn skrev til meg i vår: ”Jeg kan ikke huske at Knut Hamsuns foredrag «Norsk Literatur», holdt 7. oktober 1891, var pensum i skolen. Skammelig. Det ville i så fall vært et herlig detroniserende vindkast mot de slappe såkalte ”store” som skrittvis, innlevelses- og gledesløst ble gjennomgått i norsktimene. Tonen i dagens såkalt frie samfunnsdebatt er kraftløs i forhold”.
Et utdrag er derfor betimelig:
”Den norske Literatur er da – mener jeg – en Literatur, som kun kunde fremstaa i et Land som vort, med den Sort Mennesker, et Bondefolk med yderst borgerlige Bestræbelser. Det er en Literatur, som er artsbestemt af de demokratiske Nyttebestræbelser, som har regeret vort Aarhundrede. Den er i sit Væsen materialistisk; den har som Samfundsskildring interesseret sig mer for Sæder end for Mennesker, mer altsaa for Samfundsspørgsmaal end for Sjæle. Den har lært af Verdensforfatterne – fra Victor Hugo til Zola – at beskæftige sig kun med det enkleste, det mest almindelige Gemytsliv, det Gemytsliv nemlig, som leves af de mindst komplicerede, de aandeligt borgerlige Mennesker. Der skal i hele vor Literatur ledes efter et rigtig indviklet og ejendommeligt psykologisk Tilfælde. Men denne brede Almindelighed rammer bare det almindeligste i Mennesket, og udenfor dette almindelige er der hos ethvert Menneske fra Slagteren til Gesandten et Omraade af Sjæl, som af vore Forfattere næsten er et ubesøgt Land”.
– – –
”…for disse Mennesker de lever af Brød alene. Og derfor er vor Literatur bleven derefter”.
– – –
”Tag en Mand som Bjørnson, han, som ubetinget har havt størst Indflydelse paa vor nationale Literatur. Denne Mand er Folkeopdrager af Sympati og Anlæg og Bonde og Demokrat af Temperament. Hans Aand er stor og enkel, den vælter vældigen med tunge Ting, og han føler sit Hjærte bevæges af levende Glæde, naar han kan faa opplyst Folk om, at Samson er en Solgud og Samuels Bøger upaalidelig Historie. Det fryder ham i hans Sjæls Inderste at kunne være den første til at innføre i den norske Poesi et nyt fransk Middel mod Blegsot, eller at være den fyrste til at anbefale Gymnastik for Synd mod den Helligaand. Det inspirerer ham øjeblikkelig til en stemningsfuld Artikkelrække, naar en Kone i Boston sender ham et Værk om smærtefrie Børnefødsler.
Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde af Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmeret og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans Bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. Der er ikke Forandring eller Skygge af Omskiftelse i hans Virksomhed som Folkeopdrager og Samfundslæge. Han klikker og kurerer paa alle Brøst, giver gode Raad som en «klog Kone», formaner, præker, advarer, truer, trykker sig ind allevegne, ofte ukaldet, ofte uvelkommen, blot af den heftigste Trang til at være tilstede overalt, hvor han mener sig tiltrængt”.
– – –
Om Ibsen er Hamsun som nevnt meget kritisk, men likefullt anerkjennende:
”Jeg siger altsaa, at Ibsen har mere end nogen anden hævet vor Literatur fra at være et lidet Norges Literatur til at blive Verdensliteratur, og at kun en Mand med hans vældige Kræfter kunde have gjort noget sligt som dette. Men jeg siger ogsaa, fordi det er et Faktum, at hans Digtning er en Digtning om Samfundsspørgsmaal, og at hans Mennesker er Karakterer og Typer. Jeg siger det ikke forat klandre ham for det, men forat udtale en Kendsgærning”.
* * * * * *
I romanen ”Mysterier” fra 1892 møter vi sjarlatanen Johan Nilsen Nagel. En dag dukker han opp i en norsk kystby og forarger byens borgere med sine underlige innfall og påfunn. Nagel forelsker seg i smellvakre frøken Kielland, men oppnår ikke hennes gunst. Fortvilelse og selvmord følger. Nagels tiltakende galskap, og hans stadig mørkere forhold til den vanskapte originalen Minutten har vært hovedfokus for de fleste analyser av romanen. Disse aspektene er interessante i og for seg, men Nagels politiske standpunkt og definisjon av GENIET er ikke mindre interessante.
Nagels artikulerte forakt for den liberale, britiske statsministeren William Gladstone (1809-1898) kunne like godt ha vært et presist portrett av Gladstones avatar: Tony Blair, selve gullstandarden for hykleri. Gladstone var Blairs blærete PREINKARNASJON. En arketypisk humanitær korsfarer. Nagel kaller Gladstone for bigott, altså en skinnhellig person. Liberaleren Gladstone stod høyt i kurs hos venstrefolk i datidens Norge, bl.a doktoren i «Mysterier»: «Gladstone, denne store og rene demokrat, nutidens og fremtidens mand… Du store min, når jeg tænker på ham så står han for mig som et fyrtårn, lysende ut over hele verden!»
Elitisten Nagel lar seg ikke imponere av slik politisk korrekt panegyrikk, forankret i forløperen for dagens dominerende menneskerettighetsdiskurs. Hans adelsveldige arroganse i nietzscheansk ånd er et elokvent svar på doktorens banale lovprisning:
«Det er ett indtryk man får av ham [Gladstone] fra talerstolen: Mandens åpne vandel, hans store retfærdighet. Det er som om det slet ikke kunde være tale om andet end rent mel i posen… Og så dypt er han selv gjennemtrængt av denne ide med det rene mel i posen at han også forutsætter det samme hos sine tilhørere, virkelig forutsætter rent mel endog hos sine tilhørere… Han er så sikker på sit rene mel at denne sikkerhet avspeiler sig i hans blik, hans røst, hans holdning og hans gestus. Hans tale er simpel og letfattelig, langsom og evigvarende; å hvor den varer evig; hans pose blir aldrig tom!»
Nagel fortsetter så å artikulere sin resolutte forakt: «Gladstone er nemlig RIDDER av den uomtvistelige ret…når han vet at retten er på hans side, så er han skånselløs i å bruke den, holde den frem, hæve den tilveirs, la den vaie for tilhørernes øine, for å gjøre motstandernes tilskamme. Hans moral er av sundeste og varigste slag, han arbeider for humanismen og civilisationen…denne rettens professionist! Det er en røst i meg som krever: Reis dig, reis dig mot denne fot-i-hose-ret! Og jeg reiser mig…for å bevare min bevissthed om ret fra å banaliseres til jorden av denne mand som står så uomtvistelig på rettens side…»
– – –
Elitisten Hamsun kommer også til orde gjennom Nagel:
«Jeg rakker ikke til alle store mænd, men jeg bedømmer jo ikke en mands størrelse efter omfanget av den bevægelse han har fåt istand…Hvad det gjælder er aldeles ikke å gjøre ståhei blandt en hop sakørere, journalister eller galilæiske fiskere…Hvad det kommer an på er å påvirke og opdrage MAGTEN, de UTVALGTE og OVERLEGNE, HERREMENNESKENE, DE STORE, Kaifas, Pilatus og keiseren. Hvad hjalp det at jeg gjorde bevægelse blandt pakket når jeg allikevel overantvordedes til korset?
Man kan gjøre pakket så talrikt at det kan rive til sig et stykke herredømme på neglene; man kan gi det en slagterkniv ihænde og byde det å stinge og sprætte og man kan æsel-drive det frem til å vinde overtak i en votering; men vinde SEIR, vinde i ÅNDELIG GRUNDVÆRDI, vinde verden et HANEFJED FREM I UTBYTTE – nei det kan ikke, det kan ikke pakket.
De store mandfolk er fortræffelige konversationsæmner, men den høie mand, de høie mænd, herrerne, VERDENSÅNDERNE TILHEST, de må endog huske sig nøie om for å vite hvem det er når de store mandfolk nævnes. Så står da det store mandfolk tilbake med hopen, DEN VÆRDILØSE MAJORITET [KH har lest sin Ibsen!], sakføreren, lærerinden, journalisten og keiseren av Brasilien som beundrere.
Efter min mening, er ikke den størst som har været flinkest til å OMSÆTTE, skjønt det nu og altid er ham som gjør mest ståhei i verden. Nei MIT blods røst sier at DEN er størst som har tilført tilværelsen mest GRUNDVÆRDI, mest POSITIV profit. DEN STORE TERRORIST er størst, DIMENSIONEN, den UHØRTE DONKRAFT SOM VEIER KLODER OP.
Nei overhodet sætter jeg omsætningsævnen, forkynderævnen meget lavt, denne rent FORMELLE BEGAVELSE å ha ordet på kjæften altid. Hvad er en forkynder? En mand som gjør MELLEM-HANDLERENS NEGATIVE NYTTE, EN AGENT I VARER. Og jo mere han gjør i varer des større verdensberømmelse får han! Hehe, slik er det, jo mere han kan MARKSKRIKE des mere kan han utvide forretningen Men hvad VÆGT ligger det på å forkynde min gode nabo Ola Nordistuen Fausts meninger om tilværelsen! Vil dette kanske forandre det kommende århundredes tænkning?
Lat Ola Nordistuen gå til helvede! Ola Nordistuen har intet andet å gjøre i denne verden end å gå og blåvente på å dø, det vil si komme sig væk jo før jo heller. Ola Nordistuen ER TIL FOR Å GJØDSLE jorden, han er den soldat som Napoleon RIDER OVER MED SKODD HEST, det er Ola Nordistuen – såmeget De vet det! Ola Nordistuen er fan danse mig ikke en begyndelse engang, end si et resultat av noget; han er ikke et komma i den store bok, men en FLÆK I PAPIRET. Det er Ola Nordistuen…»
– – –
Og aller sist Nagels ord om geniene:
”Tilslut vil hver kommune ha sin store mand… men av de STØRSTE mænd kommer det kanske aldrig til å bli én i hvert årtusen… Herregud, geni er et meget demokratisk begrep… Geniet i populær betydning er ikke det uhørte, et geni er bare et menneskelig apropos; man stanser ved det, men man steiler ikke for det”.
– – –
”Jeg vil si: heller end å beundre de almindelige store mænd som får menneskebørnene til å dytte hverandre i siden av ærefrygt foretrekker jeg de små ubekjendte genier, ynglinger som dør i skoledagene fordi DERES SJÆL SPRÆNGER DEM, fine, blændende Sankt Hans ormer som man må ha truffet for å vite at de var til. Slik er min smak.
Men fremfor alt sier jeg: det gjælder å skjælne det høieste fra det høie geni, å holde det høieste oppe så det ikke drukner i GENIERNES PROLETARIAT. Jeg vil se DEN UHØRTE ERKEÅND på sin plass; gjør dog et utvalg, få mig til å rygge, skaf mig av med kommunegenierne, det gjælder å finde det topmålte, Hs. Eminence Topmålet…”
– – –
”Nei, jeg beundrer ikke geniet. Men jeg beundrer og elsker resultatet av geniets virksomhet i verden hvortil den store mand bare er det stakkars nødvendige redskap, så å si bare den usle syl til å bore med…”
Vindskeivt 