Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for desember, 2009

”Jeg er en fremmed, en TILVÆRELSENS UTLÆNDING, Guds fikse idé, kald mig hvad I vil…”

– Knut Hamsun, «Mysterier» (1892)

Markens grøde

Vi har nylig lagt bak oss 150års-markeringen for Knut Hamsuns fødsel [se også ”Jubileer og forpostfektere”]. Nasjonen Norge er tydeligvis ikke klar for en rehabilitering av ham. Ennå. Selv om landet egentlig burde være overmoden for dette skrittet. Et ellers åndssvakt og teknokratisk Norge ville ha vært ufattelig fattigere uten ham. Ser man 50 år fram i tid, til Hamsuns 200års-jubileum, så er han muligens tilgitt for sin ujevnt fordelte politiske dømmekraft. Da er det ikke mange – om noen – som har levende minner om 2.verdenskrig.

En erkereaksjonær skikkelse som Hamsun ville normalt vært enten dypt polariserende eller politisk spedalsk. I stedet er Norges kollektive bevissthet – siden 1940 – overveldende ambivalent. Blant hans store leserskare veksler det mellom forgudelse av hans verker og fordømmelse av hans politiske ståsted. Hamsun blir sjelden møtt med likegyldighet. Selv mange av hans kritikere – av ulik ideologi, men som regel liberalere og sosialister – anerkjenner hans litterære tyngde. Hans beundrere må uansett skyte inn noen politisk korrekte og unnskyldende bemerkninger: Dels framheves det hvor stor han er, dels settes det inn små krympende stikk. Omfavnelsen er som regel klam.  Hamsun – i likhet med Ibsen – er et navn mange besteborgere gjerne har i bokhyllen, men som de kanskje ikke leser.

Av mange akademikere blir Hamsuns livsverk rammet inn SOM OM det var forstått og overskuet. Hva krympende stikk angår, så er tittelen til den kritikerroste Hamsun-biografien av Jørgen Haugan fra 2004 avslørende: ”Solgudens fall”. Her beskrives Hamsun som en grunn psykolog som selvfølgelig ikke er på høyde med Ibsen (uten at vi her skal krympe Ibsen, som helt klart var briljant). Haugan er utvilsomt en kunnskapsrik litteraturviter som har gjort et solid stykke forskningsarbeid, men går han seg ikke vill i sitt eget akademiske begrepsapparat til tider? Må man være rasjonalist for å kunne skildre virkeligheten ”korrekt”? Som jeg skrev i ”Jubileer og forpostfektere”:

”Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden… Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen”.

Og som Hamsun selv sa:

”Diktning er ikke en Stilling, ikke et Haandverk, ikke en Utlærthet. Diktning er netop det fra det Høie som ikke gjør Menneske til Borger” [delvis jfr. Norman Brown i ”Elitisme og dannelse”].

Krymping er en ting. En motsatt fallgruve er følgende: Å unnskylde Hamsuns ideologi med alderdommens senilitet er naivt. Dersom han var tilbakestående på slutten av sitt liv, hvordan kunne han da levere kraftsalven ”På gjengrodde stier” i en alder av 90? Hamsun visste muligens godt hva han gjorde, men det skal vi ikke henge oss opp i denne sammenheng. Det er intet å tilføye til den eksisterende kritikken, enten den bare er politisk korrekt eller endog berettiget. På den annen side er det heller ingen grunn til å hvitvaske ham. Debatten om han var fullblods fascist eller bare en antimodernistisk og antirasjonell kapitalismekritiker, er også en debatt som har blitt ført før. Å videreføre den her er lite fruktbart.

Noe er uansett ubestridelig. Norge har hittil – så vidt man vet – bare frambrakt to verdenslitterære størrelser: Henrik Ibsen og Knut Hamsun. Av selveste Albert Einstein ble Hamsun sett på som en av klodens mest intelligente skikkelser. Ernest Hemingway erkjente sin store gjeld til Hamsun, og sa stadig at Hamsun lærte ham å skrive. Uten Hamsun hadde han ikke hatt noen litterær karriere, ifølge Hemingway selv. Også Thomas Mann og andre åndskjemper tilstod at de stod på Hamsuns skuldre. Dette er skussmål fra størrelser man ikke skal kimse av. Derfor enda en grunn til at nordmenn ikke vet om de skal skamme seg over Hamsun eller være stolte av ham. Selv i sosialistiske Sovjetunionen var reaksjonære Hamsun ekstremt populær!

(2) En tilværelsens utlending

I likhet med Nietzsche var Hamsun et medium samtiden speilte seg i. Hamsuns utmeisling av den svenske åndsfrenden August Strindberg kunne like gjerne være et selvportrett:

”Han er en reaktionær radikaler med en kulturfiendtlighed i blodet, som får ham til å fortvile over at mennesket har udviklet sig bort fra naturen og derved løsgjort sig fra det første grundvilkår for en organisk tilværelse. Hans personer er moderne karakterer, der lever i en overgangstid. De er vaklende, splittede, sammensat af gammelt og nyt… konglomerater af svundne og nærværende tiders kulturbrokker, stumper af bøger og aviser, stykker af mennesker”.

Dersom vi utøver en kontrafaktisk tankelek og forestiller oss at Hamsun døde 71 år gammel i 1930, hvordan ville hans ettermæle ha sett ut? Det er ikke utenkelig at Norges Bank ville ha ført en intern diskusjon om hvorvidt han eller Edvard Munch skulle pryde tusenlappen. På sin 70-årsdag var Hamsun på høyden av sin karriere. Gratulasjoner flommet inn fra hele verden. I den kollektive bevissthet var han den litterære landsfaderen Ibsen en gang var. I den samme bevissthet var han ikke lett å plassere politisk. Han var på en måte hinsides og overordnet den moderne politikkens skillelinjer. Han var utenfor kartet, og like omfavnet av folk både på venstre- og høyresiden.

Innen sin 70-årsdag hadde han oppnådd noe så usannsynlig som å være antidemokrat og folkekjær dikter på samme tid. Hvor ble det av den misantropiske Hamsun som ga folket og gjennomsnittsmennesket det glatte lag i sine yngre skrifter? Hvor ble det av ultraelitisten og åndsaristokraten Hamsun? Svaret er: Disse sidene ved Hamsun var der enda, men bare mindre uttalte. Både folket og det etablerte smaksapparatet hadde for lengst anerkjent ham for hans nobelprisvinnende verk ”Markens grøde” fra 1917. Hamsun var en av de ledende nasjonsbyggerne i purunge Norge.

Veien til Hamsuns verdenssuksess var intet mindre enn eventyrlig. Han var et fascinerende studium i sosial mobilitet. Hamsun var på alle måter et løvetannbarn med oddsene mot seg. I sin ungdom var han en omflakkende vagabond med en ufattelig bred livserfaring: Fra dreng og trikkekonduktør i USA til lutfattig skribent. Før han omsider fikk sitt gjennombrudd i en alder av 31 år, hadde han til tider svevd i den eksistensielle randsonen. Det er veien ut av denne og den umiddelbare tiden etterpå som blikket skal festes på herved i dette innlegget.

Tilværelsen som selvlært intellektuell og filleproletar med himmelhøye ambisjoner ble genialt og arketypisk skildret i debutromanen ”Sult” fra 1890. En bok som aldri vil gå ut på dato, og som for alltid vil oppsummere hva det vil si å være en utsultet kunstner som blir rakket ned på av verden. Omgivelsenes manglende forståelse for åndsmenneskets liv og virke blir ydmykende beskrevet i ”Sult”. Hovedpersonen forsøker forgjeves å forklare sin husvertinne om at hans neste skriveri vil kunne finansiere den forsinkede betalingen av husleien:

”Ånden kommer muligens over mig i morgen eller kanske allerede inat! Det er slet ikke umulig at det kommer over mig engang inat, og da blir min artikel færdig på et kvarter høist. Ser De, det er ikke således med mit arbeide som med andre folks; jeg kan ikke sætte mig ned og få i stand en viss mængde om dag, jeg må bare på vente på øieblikket. Og det er ingen som kan si dag og time på hvilken ånden kommer over en; det må ha sin gang.

Min værtinde gikk. Men hendes tillit til mig var visst meget rokket.”

knut_hamsun

En annen passasje som skildrer desperasjonen:

”Og min hjærne begyndte å fable om et stort råd i himlen hvor det netop var blit besluttet at jeg skulde vinde, vinde kapitalt ti kroner for en føljeton…”

Rådet i himmelen lyttet kanskje ikke til hovedpersonens bønn, men det lyttet til Hamsuns. Da ”Sult” omsider falt fra trykkpressen ble den mottatt som intet mindre enn en litterær sensasjon. Høyst fortjent. Boken var og ER en åpenbaring. Temaet lar seg vanskelig bli skrevet om igjen etter en slik guddommelig kraftprestasjon.

Allerede på 1880-tallet var Hamsun på vei til å bli en fremadstormende ung dikter. Man kan – med rette – la seg indignere av måten hans identitetsprosjekt ble til på: Gjennom å rive ned Henrik Ibsen, som selv ikke hadde en mindre vanskelig vei ut av tilværelsens skyggedal. Dette INTELLEKTUELLE HÆRVERKET kamuflerte imidlertid bare Hamsuns skjulte beundring for Ibsen, som på samme tid var rival og en slags rollemodell.

I et brev til Erik Skram ved årsskiftet 1888/89 skriver Hamsun at Ibsen i «Fruen fra Havet» har «røbet en halv Tanke hos mig selv (…) Sé Ibsen har geniale Anelser». Samtidig som han privat forsvarer Ibsen overfor Skram, avviser han imidlertid offentlig stykket som «det højere Vanvid». I 1892 skrev han f.eks. til den danske forfatteren Ove Rode: «Vær ogsaa saa venlig at sige os Deres Mening om Ibsens Indflydelse paa Rishøsten i Indien eller paa Himmelklodernes Baner». I «Mysterier» (1892) omtaler romanpersonen Nagel Ibsens skuespill som «det rene mekaniske kontorarbeide…de fleste av hans skuespill er dramatiseret træmasse».

En mulig måte å forstå Hamsuns krymping av Ibsen på er gjennom den amerikanske litteraturforskeren Harold Blooms begrep «angsten for innflytelse». Bloom hevder at mens middelmådige forfattere tenderer mot å idealisere sine forbilder/forfedre, vil sterke forfattere ta opp kampen mot de store for å rydde plass til seg selv. Dette skjer ved en kreativ «feillesning» av forgjengeren. Mens «tradisjon» ofte har vært sett på som en akkumulerende prosess, blir litteraturhistorien for Bloom en slagmark. Arvtakeren prøver å styrte forgjengeren, som oppleves som et hinder på vei mot tindene. Dette beskriver Hamsuns forhold til Ibsen. For Ibsen er Hamsuns skjebne. Som Bloom sier: En forfatter blir sterk ved å møte, ikke ved å unngå påvirkningskilden. Derfor blir Hamsun aldri ferdig med Ibsen.

Dersom man ser bort fra dette ufine aspektet ved den ungdommelige Hamsuns identitetsprosjekt, så tegner det seg et bilde av en motkraft som savner sidestykke i konsensuell norsk litteratur og samfunnsdebatt. På slutten av dette innlegget følger noen utdrag fra den unge virvelvinden Hamsun. Først fra foredraget ”Norsk Literatur”, dernest fra romanen ”Mysterier”. Her er det ikke den folkekjære bestefaren Hamsun som kommer til orde, men den unge og ærgjerrige åndsaristokraten.

* * * * * *

Som en venn skrev til meg i vår: ”Jeg kan ikke huske at Knut Hamsuns foredrag «Norsk Literatur», holdt 7. oktober 1891, var pensum i skolen. Skammelig. Det ville i så fall vært et herlig detroniserende vindkast mot de slappe såkalte ”store” som skrittvis,  innlevelses- og gledesløst ble gjennomgått i norsktimene. Tonen i dagens såkalt frie samfunnsdebatt er kraftløs i forhold”.

Et utdrag er derfor betimelig:

”Den norske Literatur er da – mener jeg – en Literatur, som kun kunde fremstaa i et Land som vort, med den Sort Mennesker, et Bondefolk med yderst borgerlige Bestræbelser. Det er en Literatur, som er artsbestemt af de demokratiske Nyttebestræbelser, som har regeret vort Aarhundrede. Den er i sit Væsen materialistisk; den har som Samfundsskildring interesseret sig mer for Sæder end for Mennesker, mer altsaa for Samfundsspørgsmaal end for Sjæle. Den har lært af Verdensforfatterne – fra Victor Hugo til Zola – at beskæftige sig kun med det enkleste, det mest almindelige Gemytsliv, det Gemytsliv nemlig, som leves af de mindst komplicerede, de aandeligt borgerlige Mennesker. Der skal i hele vor Literatur ledes efter et rigtig indviklet og ejendommeligt psykologisk Tilfælde. Men denne brede Almindelighed rammer bare det almindeligste i Mennesket, og udenfor dette almindelige er der hos ethvert Menneske fra Slagteren til Gesandten et Omraade af Sjæl, som af vore Forfattere næsten er et ubesøgt Land”.
– – –

På gjengrodde stier

”…for disse Mennesker de lever af Brød alene. Og derfor er vor Literatur bleven derefter”.
– – –
”Tag en Mand som Bjørnson, han, som ubetinget har havt størst Indflydelse paa vor nationale Literatur. Denne Mand er Folkeopdrager af Sympati og Anlæg og Bonde og Demokrat af Temperament. Hans Aand er stor og enkel, den vælter vældigen med tunge Ting, og han føler sit Hjærte bevæges af levende Glæde, naar han kan faa opplyst Folk om, at Samson er en Solgud og Samuels Bøger upaalidelig Historie. Det fryder ham i hans Sjæls Inderste at kunne være den første til at innføre i den norske Poesi et nyt fransk Middel mod Blegsot, eller at være den fyrste til at anbefale Gymnastik for Synd mod den Helligaand. Det inspirerer ham øjeblikkelig til en stemningsfuld Artikkelrække, naar en Kone i Boston sender ham et Værk om smærtefrie Børnefødsler.

Det er ham en Trang og en inderlig Pligt at stuve sine Romaner fulde af Hypnotisme og Bibelkritik og almindelig Stemmeret og Anvisning paa Brugen af kirurgiske Instrumenter. Hans Bøger er Husapoteker for Folk tilfjælds og Folk tilhavs, Varelagere, hvor en Mængde gode Ting findes henlagt. Der er ikke Forandring eller Skygge af Omskiftelse i hans Virksomhed som Folkeopdrager og Samfundslæge. Han klikker og kurerer paa alle Brøst, giver gode Raad som en «klog Kone», formaner, præker, advarer, truer, trykker sig ind allevegne, ofte ukaldet, ofte uvelkommen, blot af den heftigste Trang til at være tilstede overalt, hvor han mener sig tiltrængt”.
– – –
Om Ibsen er Hamsun som nevnt meget kritisk, men likefullt anerkjennende:
”Jeg siger altsaa, at Ibsen har mere end nogen anden hævet vor Literatur fra at være et lidet Norges Literatur til at blive Verdensliteratur, og at kun en Mand med hans vældige Kræfter kunde have gjort noget sligt som dette. Men jeg siger ogsaa, fordi det er et Faktum, at hans Digtning er en Digtning om Samfundsspørgsmaal, og at hans Mennesker er Karakterer og Typer. Jeg siger det ikke forat klandre ham for det, men forat udtale en Kendsgærning”.

* * * * * *

I romanen ”Mysterier” fra 1892 møter vi sjarlatanen Johan Nilsen Nagel. En dag dukker han opp i en norsk kystby og forarger byens borgere med sine underlige innfall og påfunn. Nagel forelsker seg i smellvakre frøken Kielland, men oppnår ikke hennes gunst. Fortvilelse og selvmord følger. Nagels tiltakende galskap, og hans stadig mørkere forhold  til den vanskapte originalen Minutten har vært hovedfokus for de fleste analyser av romanen. Disse aspektene er interessante i og for seg, men Nagels politiske standpunkt og definisjon av GENIET er ikke mindre interessante.

Nagels artikulerte forakt for den liberale, britiske statsministeren William Gladstone (1809-1898) kunne like godt ha vært et presist portrett av Gladstones avatar: Tony Blair, selve gullstandarden for hykleri. Gladstone var Blairs blærete PREINKARNASJON. En arketypisk humanitær korsfarer. Nagel kaller Gladstone for bigott, altså en skinnhellig person. Liberaleren Gladstone stod høyt i kurs hos venstrefolk i datidens Norge, bl.a doktoren i «Mysterier»: «Gladstone, denne store og rene demokrat, nutidens og fremtidens mand… Du store min, når jeg tænker på ham så står han for mig som et fyrtårn, lysende ut over hele verden!»

Elitisten Nagel lar seg ikke imponere av slik politisk korrekt panegyrikk, forankret i forløperen for dagens dominerende menneskerettighetsdiskurs. Hans adelsveldige arroganse i nietzscheansk ånd er et elokvent svar på doktorens banale lovprisning:

«Det er ett indtryk man får av ham [Gladstone] fra talerstolen: Mandens åpne vandel, hans store retfærdighet. Det er som om det slet ikke kunde være tale om andet end rent mel i posen… Og så dypt er han selv gjennemtrængt av denne ide med det rene mel i posen at han også forutsætter det samme hos sine tilhørere, virkelig forutsætter rent mel endog hos sine tilhørere… Han er så sikker på sit rene mel at denne sikkerhet avspeiler sig i hans blik, hans røst, hans holdning og hans gestus.  Hans tale er simpel og letfattelig, langsom og evigvarende; å hvor den varer evig; hans pose blir aldrig tom!»

Solnedgang2

Nagel fortsetter så å artikulere sin resolutte forakt: «Gladstone er nemlig RIDDER av den uomtvistelige ret…når han vet at retten er på hans side, så er han skånselløs i å bruke den, holde den frem, hæve den tilveirs, la den vaie for tilhørernes øine, for å gjøre motstandernes tilskamme. Hans moral er av sundeste og varigste slag, han arbeider for humanismen og civilisationen…denne rettens professionist! Det er en røst i meg som krever: Reis dig, reis dig mot denne fot-i-hose-ret! Og jeg reiser mig…for å bevare min bevissthed om ret fra å banaliseres til jorden av denne mand som står så uomtvistelig på rettens side…»

– – –

Elitisten Hamsun kommer også til orde gjennom Nagel:

«Jeg rakker ikke til alle store mænd, men jeg bedømmer jo ikke en mands størrelse efter omfanget av den bevægelse han har fåt istand…Hvad det gjælder er aldeles ikke å gjøre ståhei blandt en hop sakørere, journalister eller galilæiske fiskere…Hvad det kommer an på er å påvirke og opdrage MAGTEN, de UTVALGTE og OVERLEGNE, HERREMENNESKENE, DE STORE, Kaifas, Pilatus og keiseren. Hvad hjalp det at jeg gjorde bevægelse blandt pakket når jeg allikevel overantvordedes til korset?

Man kan gjøre pakket så talrikt at det kan rive til sig et stykke herredømme på neglene; man kan gi det en slagterkniv ihænde og byde det å stinge og sprætte og man kan æsel-drive det frem til å vinde overtak i en votering; men vinde SEIR, vinde i ÅNDELIG GRUNDVÆRDI, vinde verden et HANEFJED FREM I UTBYTTE – nei det kan ikke, det kan ikke pakket.

De store mandfolk er fortræffelige konversationsæmner, men den høie mand, de høie mænd, herrerne, VERDENSÅNDERNE TILHEST, de må endog huske sig nøie om for å vite hvem det er når de store mandfolk nævnes. Så står da det store mandfolk tilbake med hopen, DEN VÆRDILØSE MAJORITET [KH har lest sin Ibsen!], sakføreren, lærerinden, journalisten og keiseren av Brasilien som beundrere.

Efter min mening, er ikke den størst som har været flinkest til å OMSÆTTE, skjønt det nu og altid er ham som gjør mest ståhei i verden. Nei MIT blods røst sier at DEN er størst som har tilført tilværelsen mest GRUNDVÆRDI, mest POSITIV profit. DEN STORE TERRORIST er størst, DIMENSIONEN, den UHØRTE DONKRAFT SOM VEIER KLODER OP.

Nei overhodet sætter jeg omsætningsævnen, forkynderævnen meget lavt, denne rent FORMELLE BEGAVELSE å ha ordet på kjæften altid. Hvad er en forkynder? En mand som gjør MELLEM-HANDLERENS NEGATIVE NYTTE, EN AGENT I VARER. Og jo mere han gjør i varer des større verdensberømmelse får han! Hehe, slik er det, jo mere han kan MARKSKRIKE des mere kan han utvide forretningen Men hvad VÆGT ligger det på å forkynde min gode nabo Ola Nordistuen Fausts meninger om tilværelsen! Vil dette kanske forandre det kommende århundredes tænkning?

Lat Ola Nordistuen gå til helvede! Ola Nordistuen har intet andet å gjøre i denne verden end å gå og blåvente på å dø, det vil si komme sig væk jo før jo heller. Ola Nordistuen ER TIL FOR Å GJØDSLE jorden, han er den soldat som Napoleon RIDER OVER MED SKODD HEST, det er Ola Nordistuen – såmeget De vet det! Ola Nordistuen er fan danse mig ikke en begyndelse engang, end si et resultat av noget; han er ikke et komma i den store bok, men en FLÆK I PAPIRET. Det er Ola Nordistuen…»

– – –

Og aller sist Nagels ord om geniene:

”Tilslut vil hver kommune ha sin store mand… men av de STØRSTE mænd kommer det kanske aldrig til å bli én i hvert årtusen… Herregud, geni er et meget demokratisk begrep… Geniet i populær betydning er ikke det uhørte, et geni er bare et menneskelig apropos; man stanser ved det, men man steiler ikke for det”.

– – –

”Jeg vil si: heller end å beundre de almindelige store mænd som får menneskebørnene til å dytte hverandre i siden av ærefrygt foretrekker jeg de små ubekjendte genier, ynglinger som dør i skoledagene fordi DERES SJÆL SPRÆNGER DEM, fine, blændende Sankt Hans ormer som man må ha truffet for å vite at de var til. Slik er min smak.

Men fremfor alt sier jeg: det gjælder å skjælne det høieste fra det høie geni, å holde det høieste oppe så det ikke drukner i GENIERNES PROLETARIAT. Jeg vil se DEN UHØRTE ERKEÅND på sin plass; gjør dog et utvalg, få mig til å rygge, skaf mig av med kommunegenierne, det gjælder å finde det topmålte, Hs. Eminence Topmålet…”

– – –

”Nei, jeg beundrer ikke geniet. Men jeg beundrer og elsker resultatet av geniets virksomhet i verden hvortil den store mand bare er det stakkars nødvendige redskap, så å si bare den usle syl til å bore med…”

Markens grøde servert

Reklamer

Read Full Post »

Not only is America not exceptional, but even American exceptionalism is not exceptional.

– Immanuel Wallerstein (1991)

* * * * * *

Our task of today, and for the next 50 years, is the task of UTOPISTICS. It is the task of imagining and struggling to create this new social order…Utopistics is the analysis of POSSIBLE utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

-Immanuel Wallerstein (1993)

* * * * * *

We can assert with confidence that the present system cannot survive. What we cannot predict is which new order will be chosen to replace it, because it will be the result of an INFINITY OF INDIVIDUAL PRESSURES.

– Immanuel Wallerstein (2008)

* * * * * *

Confusion about the future of capitalism—compounded by a confidence in technological progress beclouded by intermittent certainties of catastrophe and disaster—is at least as old as the late nineteenth century; but FEW PERIODS have proved as INCAPABLE of framing immediate alternatives for themselves, let alone of imagining those great Utopias that have occasionally broken on the status quo like a SUNBURST.

– Fredric Jameson (2008)

I ”Verdenssystemenes vekst og fall – del 1” skaffet vi oss et overblikk over hva Wallerstein mener med et ”verdenssystem”, dets dimensjoner og historiske livsløp. I del 2 skal vi skue blikket utover mot det som KAN komme. Det vil ikke handle så mye om verdenssystemet i seg selv, men det som skjer i skyggen forut for dets fall og det som måtte vokse fram i vakuumet etterpå. Wallerstein selv vil bli plassert i en større sammenheng. Etter finanskrisen har forestillingen om sammenbrudd også sneket seg inn hos enkelte liberalere. Troen på liberalismen som endestasjon er ikke like sterk som før. Wallerstein sier at politiske utopier vil få voksende aktualiet. Det store underliggende spørsmål er: Hvordan er utsiktene for utopienes framtidige gjennombrudd?

 

* * * * * *

Som Fredric Jameson presist påpeker, er det lettere å forestille seg et økologisk sammenbrudd enn at kapitalismen forsvinner. Ser man vekk ifra isolerte strømninger i u-land som Nepal og deler av Latin-Amerika – der revolusjonære bevegelser har erobret makten, men uten å skape ringvirkninger utenfor landegrensene eller regionen – så er verden i dag forbausende fattig på alternative visjoner. Selv under finanskrisen. ”Krisen” er ikke dyp nok til å provosere fram radikale endringer. Tvert imot. I Europa har den økonomisk-liberale høyresiden fremdeles politisk framgang, og styrer det meste av kontinentet. Og deres hegemoni vil nok vedvare på iallfall kort sikt. Fremmedfrykt og islamofobi er så langt sterkere drivkrefter enn ønsket om sosial omveltning.

 

Kontrasten til undergrunnen er slående. I det siste tiåret har det foregått en oppblomstring av antiliberal tenkning som forsøker å konstruere koordinatene for parallelle virkeligheter: Enten det gjelder radikale miljøaktivister, nymarxister, romantiske reaksjonære, nyreligiøse metafysikere og diverse andre overlappinger mellom alle fire. Syntesene mellom dem er kanskje de mest interessante.

Ikke minst har internett tilbudt viktige samlingspunkt for de strømninger som føler seg fremmedgjorte fra den liberale monokulturs uttrykksformer og vedtatte ”sannheter”, som omsider har slått sprekker etter årtusenskiftet. Men subversive motkrefter vil forbli marginale så lenge deres vyer ikke lar seg omsette til handling understøttet av større sosiale lag som politisk(e) subjekt(er).

Ethvert omstyrtende prosjekt som ønsker å være levedyktig og motstrøms på samme tid, må omsider forlate tenkeboksen og innta barrikadene. Men alltid er dette et spørsmål om TIMING: NÅR er det FOR TIDLIG og NÅR er det FOR SENT? De som haster av gårde for tidlig vil garantert bli effektivt hindret av systemet: Enten det gjelder Seattle i 1999 eller København i 2009. Etternølerne som feilaktig tror at korrelasjonen av krefter endelig er i deres favør er ikke mindre tragiske. Grensen mellom politisk mot og dumdristighet kan være hårfin.

De som kom for sent til selskapet skal vi ikke bruke for mye plass på, men tillater vi oss et syklisk syn på begivenhetenes gang, kan det være håp om at ethvert mislykket opprør kom FOR TIDLIG. Dvs. opprør mot det bestående som GRUNNHISTORIE, uavhengig av dets uendelige antall manifestasjoner. Som regel mislykkes de. Enten pga ufordelaktige strukturer eller mangelfullt begrepsapparat hos den målbærende teori, eller kombinasjonen av disse ulempene. Når de en svært sjelden gang lykkes, så skyldes det fordelaktige strukturer – eller kanskje oftere mangelen på dem pga politisk vakuum etter et sammenbrudd i form av en større krig eller naturkatastrofe – i KOMBINASJON med et begrepsapparat som er TILPASSET den nye virkeligheten.

 

Den siste flekken

 

Praktiske ferdigheter er like viktige som et politisk SKREDDERSYDD SPRÅK. Man må kunne kommunisere med de som er (foreløpig) integrerte i det bestående, uten nødvendigvis å gå i det beståendes semantiske feller. Noe som forblir en politisk linedans. Enhver radikal omveltning bør forberedes ved hjelp av en radikal språklig FORNYELSE [se ”Språket er Værens hus”, der Heidegger implisitt nevner disse premissene]. Pennen (eller tastaturet) er alltid et mektigere våpen enn sverdet. Men penn uten sverd er i beste fall bare en estetisk gjenstand og pryd for tanken. Omvendt er sverd uten penn også bare en estetisk gjenstand, men da som pryd for handlingen.

 

Så bør man stille seg et betimelig spørsmål: Hva er korrekt TIMING for et vellykket opprør blant subversive av diverse avskygninger, fra nymarxister til reaksjonære romantikere og nyreligiøse metafysikere? Innenfor parametrene til Wallersteins verdenssystemanalyse er svaret følgende: NÅR systemets FALL er IRREVERSIBELT, og INNENFOR VAKUUMET av det som kommer ETTER. Per i dag har vi ikke nådd dette tidspunkt.

For de som sitter fysisk på venteværelset mens ånden er langt vekk i en parallell dimensjon, så er det ikke annet å gjøre enn å utforske hva som KAN gjøres. Disse bør legge ut på en jordomseiling med idéhistorisk havnerundfart som en del av eventyret. Onde tunger vil kanskje kalle dette for eskapisme, men i en verden på vei mot stupet så er slike reiser en dyd av nødvendighet. Mens det ennå er tid.

 

Man reiser ikke til eksil i Utopia for deretter å gjenskape den identisk på ruinene av sin barndoms dal etter å ha vendt hjem. Eksilantene gjør seg selv og andre mennesker en gedigen tjeneste dersom de lar være å idealisere Utopia for mye, men heller mest mulig realistisk veier for og imot det som kan og/eller bør la seg innføre i hjemlandet. Dette gjelder særlig eksilantene som har lagt sin elsk på stedet for sin landflyktighet. Å bli innvilget asyl bør takkes med en kritisk bedømmelse av ALT velgjørerne står for, uten nødvendigvis å henfalle til rollen som djevelens advokat – i dette tilfellet er ”djevelen” det bestående – eller pragmatisk reformator. Dette for å kunne tenke klarere om Utopias fallgruver: HVILKE av Utopias egenskaper vil vi importere når vi skal reise et nytt byggverk på ruinene av det gamle?

 

Ordet UTOPI har negative konnotasjoner i store deler av den kollektive bevissthet, og er som regel nedsettende ment. Dette fordi ordet frambringer assosiasjoner til GULAG-arkippelet og Pol Pots dødsmarker, eller foranledningen til terror og vold. Eller i beste fall bare noe som ikke lar seg gjennomføre fordi det er tankespinn. Men ”utopi” er i utgangspunktet et uskyldig ord som betegner en IDEELL tilstand, og forveksles til stadighet med antonymet ”dystopi”. John Locke var jo f.eks en utopist før den engelske revolusjon i 1688. Alle revolusjonære er utopister inntil de får makten. Dette fordi de ennå ikke har klart å konkretisere den parallelle virkelighet.

Å kalle de to første tiårene etter Murens fall for ”post-utopisk” er fristende, men ikke helt korrekt. Iallfall var det ikke helt korrekt inntil i fjor, før finanskrisens utbrudd. For majoriteten var denne tiden kanskje post-utopisk i den forstand at de ikke våget å håpe på en ”bedre” verden, men for de med definisjonsmakten boblet det over av utopistisk entusiasme: Da på PLUTOKRATIETS vegne med neoliberalismen som ideologisk arsenal. Utopien var ikke det frie marked, men et program for destruksjon av kollektiver, der det tjener den økonomiske herskerklassens interesser [se også ”Reisen til helvete på første klasse”].

 

Parallelt med denne utopien vokste det også fram en såkalt ”humanitær” menneskerettighetsutopi, som var den liberale utopiens tvilling. Målene var og er klart distinkte, men den parallelle utopien kunne (og kan fremdeles) under noen omstendigheter være en de facto BUFFER mot radikal eller reaksjonær kritikk av neoliberalismen. Her handler det ikke om å ta stilling for eller imot menneskerettigheter, men å problematisere dem som potensielle trojanske hester for helt andre intensjoner. Altså som en type hersketeknikk. Bare ved å identifisere slike tvetydigheter tar man menneskerettighetene på alvor.

Den fanatiske troen på menneskerettighetsparadigmet er lys levende flere steder i dagens Vesten. Hvorvidt denne også bare er historisk betinget, vil det ikke tas stilling til i denne omgang. Men at den neoliberale utopien avgikk ved døden som dynamisk kraft i fjor, og bare tas på alvor av noen sekterikere, er det dekning for å si. Skriften på veggen er tydelig når selv økonomiske liberalister som Martin Wolf i Financial Times sier følgende i mars 2009:

 

”Another ideological god has failed. The assumptions that ruled policy and politics over three decades suddenly look as outdated as revolutionary socialism”.

 

Dersom den post-utopiske æra ikke begynte i 1989, kan det sies at den heller startet i 2008? Ikke godt å si. På overflaten: Ja. I undergrunnen har utopiene blomstret som aldri før, men de lar vente på seg i den materielle virkelighet. De er fremdeles bare tankespinn på papiret eller i cyberspace, og bæres ikke fram som konkrete prosjekter. Enda.

 

I mellomtiden vokser desillusjonen. Både blant de etablerte og de (sanne) opposisjonelle som lever i nuet. Når verken (stats)sosialismen – slik vi kjenner den fra historien – eller neoliberalismen fungerer i praksis, hva da? Fascismen i sin rene form er politisk spedalsk – høyreekstremismen er riktignok på frammarsj, men kamufleres av parlamentarisk glasur – og religiøs fundamentalisme virker frastøtende på alle som ikke er overbeviste fra før.

 

concept05B

Risikoaversjonen mot å hoppe i det ukjente er uansett større enn misnøyen med det bestående. Flertallet vil helst redde stumpene av den komfort som fremdeles eksisterer, framfor å satse stort på radikale alternativer. Sånn sett er tiden vi lever i ”post-utopisk”. Eller for å si det med Gopal Balakrishnans ord: Det er en STASJONÆR TILSTAND der historien ”slutter” først nå. Ikke i form av en liberal utopi, men som en verden uten mål og mening i drift mot en slags ”verdensløshet”. Enn så lenge.

 

Såkalte ”stasjonære” tilstander var det også gjennom nesten hele 1700-tallet fram til den franske revolusjon i 1789, og under den victorianske epoken 1837-1901/1914. Det var ikke mangel på uroligheter og begivenheter i disse lange mellomperiodene, men de utartet seg ikke til noen umiddelbar trussel mot det bestående. Spillereglene var satt.

 

Den gang som nå ble alternative tenkere delegert til undergrunnen, der de var eksilanter i Utopia. Den store forskjellen mellom datidens ”stasjonære” tilstand og dagens, er OPTIMISMEN og den klippefaste troen på fornuften som rådet den gang. Det var en slags underliggende mening med den stasjonære tilstanden, hvilket det ikke er i dag. For nå er det USIKKERHETEN som råder. Man vet at kapitalismen ikke fungerer som den burde, men man tør ikke å erstatte den med noe annet heller. Bare lindre dens negative virkninger.

Men sett at vi igjen tillater oss et syklisk historiesyn, eller i det minste holder oss innenfor verdenssystemanalysen til Wallerstein: Da faller prefikset ”post” bort som noe meningsløst, fordi dersom utviklingen ikke er lineær og intet er kommet for å bli, da er jo også den stasjonære tilstanden noe høyst midlertidig.

 

Mange liberalere vil nok føle et stort ubehag ved at flere av deres meningsfeller implisitt gir vann på mølla til Wallersteins prediksjon om verdenssystemets undergang. At selv liberalere som Martin Wolf og Niall Ferguson [se særlig hans artikkel ”An Empire at Risk”] har blitt dype framtidspessimister, at National Intelligence Council (NIC) spår en atskillig mer kaotisk verden i 2025 og at det britiske forsvarsdepartementet overgår NIC igjen, skremmer vannet av enkelte TENKENDE liberalere med kognitiv dissonans.

 

I en rapport fra 2007, åpner det britiske forsvarsdepartementet opp for at deriblant revolusjonær marxisme vil få en ny vår etter nærmere et halvt århundres dvale. Om dette blir ”marxisme” slik man så langt kjenner den, sier ikke rapporten noe om. Det er neppe sannsynlig, men det er interessant at det britiske forsvarsdepartementet – i likhet med Wallerstein – genuint tror på utopienes fornyede relevans. Dette fordi motsetningene i verden bygger seg sakte opp, og den sosiale friksjonen tiltar. Og denne rapporten ble skrevet før finanskrisen…

 

I mellomtiden foregår det markante forsøk på liberal brannslokking i den kollektive bevissthet. Blant brannslokkerne er Fareed Zakaria blant de mest prominente. I siste nummer av Newsweek oppsummerer han året 2009, og sier at det tross alt ikke stod så verst til. Selv om han medgir at det så fryktelig dystert ut i fjor høst. Ja, Vesten er riktignok på skråplanet, men Østen har derimot klart seg meget bra økonomisk sett. Dessuten har jo Obama blitt president…

 

Kina og India ble UNDERVURDERT av Vesten. Hvilket stemmer. Begge lands økonomier vokste med 6-9%, mens USA og mange vestlige land gikk tilsvarende tilbake. De viste begge at selv om deres økonomier var  sammenvevde med de vestlige lands økonomier, så var de sterke og selvstendige nok til å ikke bli med i det vestlige dragsuget.

 

Av seier kommer nederlag, av nederlag seier

Kina og India har medvirket til lav inflasjon, noe som igjen gir politikere, folk og næringsliv verden over den nødvendige ro til å planlegge framtiden. En forutsetning for stabilitet. I stedet for å fokusere på at USA mister grepet i en stadig mer post-amerikansk verden – Wallerstein var for øvrig tidligere ute med spådommen om ”post-Amerika” enn Zakaria – bør man heller fokusere på at RESTEN har reist seg, sier Zakaria. Sammenlignet med tidligere er også verden betydelig fri for store friksjoner mellom de mektigste statene. Hvorfor denne pessimismen da?

 

Zakarias svar er INFORMASJONSREVOLUSJONEN. At man stadig oppdateres på verdens elendighet i eteren medvirker til inntrykket om en forestående undergang, ifølge ham. Dessuten dør det færre i krig enn på svært lenge, understreker Zakaria (da har muligens de 3-5 millioner drepte i Kongo det siste tiåret blitt utelatt fra statistikken). I og for seg er det en del hold i Zakarias utsagn. Men har denne optimismen særlig solid fundament på lengre sikt?

 

På slutten av artikkelen i siste utgave av Newsweek skyter Zakaria inn følgende (forsiktige) innvending mot sin egen optmisme: Dersom de etablerte makter i Vesten ikke ønsker å tilpasse seg den nye virkeligheten med geopolitisk maktskifte, så vil kanskje ikke verden bli særlig stabil allikevel. Zakaria har endret syn på ting før – f. eks fra å støtte Bush til å skjelle ham ut – og i likhet med Fukuyama, så er han muligens mer nyansert enn sine dyrkere. Det interessante med Zakaria – som opprinnelig er inder – er at han ikke baserer sin optimisme ved å tro på fortreffeligheten til Vesten, men derimot dynamikken til RESTEN. Derfor skiller han seg noe ut fra den gjengse liberaler.

 

Wallerstein deler Zakarias syn på at vi går mot en genuin post-amerikansk verden. Men dette er en verden som også er like genuint post-kapitalistisk, ifølge Wallerstein. Dette er en verden som ÅPNER FOR flere muligheter enn på lenge. Kanskje flere enn noensinne. En stasjonær tilstand vil kanskje vedvare inntil systemet kollapser for fullt, men i etterkant kan man ikke unngå å velge mellom alternativene som er nødt for å presse seg fram i vakuumet.

 

Hvilke og hvor mange frontlinjer som vil oppstå, er høyst usikkert. At den ene frontlinjen står mellom de som ønsker en mer egalitær verden på den ene siden, og de som ønsker en enda mer undertrykkende og (økonomisk sett) mer hierarkisk verden, er nok plausibelt. Selv om dette framtidsbildet kanskje grovt sett er korrekt, så vil nok kampen oppleves som mer kaotisk enn som så. Frontavsnittets kryssende fraksjoner lar seg ennå ikke predikeres. Historien har fremdeles mange overraskelser på lur.

sunshine-vitamin

Read Full Post »

Vi tenker ennå ikke på langt nær avgjørende nok om handlingens vesen. Man kjenner det å handle bare som å bevirke en virkning. Dennes virkelighet blir vurdert etter sin nytte. Men handlingens vesen er fullbyrdelsen. Å fullbyrde vil si å utfolde noe i dets vesens fylde, å føre det frem i denne, producere. Det som kan fullbyrdes, er derfor egentlig bare det som allerede er. Men det som fremfor alt «er», er Væren. Tenkningen fullbyrder Værens forbindelse til menneskets vesen. Den verken lager eller bevirker dette forholdet. Tenkningen bringer bare frem for Væren det som selv er gitt den av Væren. Denne frembringelse består i at Væren kommer til orde i tenkningen.

Språket er Værens hus. I dens husvære bor mennesket. De som tenker og dikter, er denne boligens voktere. Deres vakthold er fullbyrdelsen av Værens åpenbarenhet, i den grad de bringer den til orde gjennom sin tale og bevarer den i språket. Tenkningen blir ikke først til handling ved at det utgår en virkning fra den, eller ved at den anvendes. Tenkningen handler idet den tenker. Denne handling er formodentlig det enkleste og samtidig det høyeste, fordi den angår Værens forhold til mennesket.

-Martin Heidegger, Über den Humanismus (1949)

Tåkeslott

Originalversjonen:

Wir bedenken das Wesen des Handelns noch lange nicht entschieden genug. Man kennt das Handeln nur als das Bewirken einer Wirkung. Deren Wirklichkeit wird nach ihrem Nutzen geschätzt. Aber das Wesen des Handelns ist das Vollbringen. Vollbringen heißt: etwas in die fülle seines Wesens entfalten, in diese hervorgeleiten, producere. Vollbringbar ist deshalb eigentlich nur das, was schon ist. Was jedoch vor allem »ist«, ist das Sein. Das Denken vollbringt den Bezug des Seins zum Wesen des Menschen. Es macht und bewirkt diesen Bezug nicht. Das Denken bringt ihn nur als das, was ihm selbst vom Sein übergeben ist, dem Sein dar. Dieses darbringen besteht darin, daß im Denken das Sein zur Sprache kommt.

Språket er værens hus

Die Sprache ist das Haus des Seins. In ihrer Behausung wohnt der Mensch. Die Denkenden und Dichtenden sind die Wächter dieser Behausung. Ihr Wachen ist das Vollbringen der Offenbarkeit des Seins, insofern sie diese durch ihr Sagen zur Sprache bringen und in der Sprache aufbewahren. Das Denken wird nicht erst dadurch zur Aktion, daß von ihm eine Wirkung ausgeht oder daß es angewendet wird. Das denken handelt, indem es denkt. Dieses Handeln ist vermutlich das einfachste und zugleich das höchste, weil es den Bezug des Seins zum Menschen angeht.

-Martin Heidegger, Über den Humanismus (1949)

Slott 1

Read Full Post »

Besvergelsen

Det sitter en ung fransiskanermunk
ensom i klosterets kammer.
Han leser den gamle svartebok:
«Makt over Helvedes flammer».

Han kan ikke lenger tøyle sin trang
når midnattsslagene toner.
Med bleke lepper anroper han
en underverdens demoner.

I ånder! Bring meg fra graven hit
den skjønneste kvinne blant døde!
Beliv hennes lik for denne natt,
på det at min sjel får sin føde!

Han sier besvergelsens grufulle ord,
og ønsket blir oppfylt på stedet.
Den arme, døde skjønnhet står frem,
hyllet i lakenklede.

Sørgmodig er blikket. Det kolde bryst
stønner i kvalfulle rier.
Hun setter seg hen til den unge munk.
De ser på hverandre og tier.

– Heinrich Heine, Besvergelsen/Die Beschwörung (1844)

Originalversjonen:

Der junge Franziskaner sitzt
Einsam in der Klosterzelle,
Er liest im alten Zauberbuch,
Genannt der Zwang der Hölle.

Und als die Mitternachtstunde schlug,
Da konnt er nicht länger sich halten,
Mit bleichen Lippen ruft er an
Die Unterweltsgewalten.

»Ihr Geister! holt mir aus dem Grab
Die Leiche der schönsten Frauen,
Belebt sie mir für diese Nacht,
Ich will mich dran erbauen.«

Er spricht das grause Beschwörungswort,
Da wird sein Wunsch erfüllet,
Die arme verstorbene Schönheit kommt,
In weißen Laken gehüllet.

Ihr Blick ist traurig. Aus kalter Brust
Die schmerzlichen Seufzer steigen.
Die Tote setzt sich zu dem Mönch,
Sie schauen sich an und schweigen.

– Heinrich Heine, Besvergelsen/Die Beschwörung (1844)

Det pinefulleste er kampen for tilværelsen

Read Full Post »