Not only is America not exceptional, but even American exceptionalism is not exceptional.
– Immanuel Wallerstein (1991)
* * * * * *
Our task of today, and for the next 50 years, is the task of UTOPISTICS. It is the task of imagining and struggling to create this new social order…Utopistics is the analysis of POSSIBLE utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.
-Immanuel Wallerstein (1993)
* * * * * *
We can assert with confidence that the present system cannot survive. What we cannot predict is which new order will be chosen to replace it, because it will be the result of an INFINITY OF INDIVIDUAL PRESSURES.
– Immanuel Wallerstein (2008)
* * * * * *
Confusion about the future of capitalism—compounded by a confidence in technological progress beclouded by intermittent certainties of catastrophe and disaster—is at least as old as the late nineteenth century; but FEW PERIODS have proved as INCAPABLE of framing immediate alternatives for themselves, let alone of imagining those great Utopias that have occasionally broken on the status quo like a SUNBURST.
– Fredric Jameson (2008)
I ”Verdenssystemenes vekst og fall – del 1” skaffet vi oss et overblikk over hva Wallerstein mener med et ”verdenssystem”, dets dimensjoner og historiske livsløp. I del 2 skal vi skue blikket utover mot det som KAN komme. Det vil ikke handle så mye om verdenssystemet i seg selv, men det som skjer i skyggen forut for dets fall og det som måtte vokse fram i vakuumet etterpå. Wallerstein selv vil bli plassert i en større sammenheng. Etter finanskrisen har forestillingen om sammenbrudd også sneket seg inn hos enkelte liberalere. Troen på liberalismen som endestasjon er ikke like sterk som før. Wallerstein sier at politiske utopier vil få voksende aktualiet. Det store underliggende spørsmål er: Hvordan er utsiktene for utopienes framtidige gjennombrudd?
* * * * * *
Som Fredric Jameson presist påpeker, er det lettere å forestille seg et økologisk sammenbrudd enn at kapitalismen forsvinner. Ser man vekk ifra isolerte strømninger i u-land som Nepal og deler av Latin-Amerika – der revolusjonære bevegelser har erobret makten, men uten å skape ringvirkninger utenfor landegrensene eller regionen – så er verden i dag forbausende fattig på alternative visjoner. Selv under finanskrisen. ”Krisen” er ikke dyp nok til å provosere fram radikale endringer. Tvert imot. I Europa har den økonomisk-liberale høyresiden fremdeles politisk framgang, og styrer det meste av kontinentet. Og deres hegemoni vil nok vedvare på iallfall kort sikt. Fremmedfrykt og islamofobi er så langt sterkere drivkrefter enn ønsket om sosial omveltning.
Kontrasten til undergrunnen er slående. I det siste tiåret har det foregått en oppblomstring av antiliberal tenkning som forsøker å konstruere koordinatene for parallelle virkeligheter: Enten det gjelder radikale miljøaktivister, nymarxister, romantiske reaksjonære, nyreligiøse metafysikere og diverse andre overlappinger mellom alle fire. Syntesene mellom dem er kanskje de mest interessante.
Ikke minst har internett tilbudt viktige samlingspunkt for de strømninger som føler seg fremmedgjorte fra den liberale monokulturs uttrykksformer og vedtatte ”sannheter”, som omsider har slått sprekker etter årtusenskiftet. Men subversive motkrefter vil forbli marginale så lenge deres vyer ikke lar seg omsette til handling understøttet av større sosiale lag som politisk(e) subjekt(er).
Ethvert omstyrtende prosjekt som ønsker å være levedyktig og motstrøms på samme tid, må omsider forlate tenkeboksen og innta barrikadene. Men alltid er dette et spørsmål om TIMING: NÅR er det FOR TIDLIG og NÅR er det FOR SENT? De som haster av gårde for tidlig vil garantert bli effektivt hindret av systemet: Enten det gjelder Seattle i 1999 eller København i 2009. Etternølerne som feilaktig tror at korrelasjonen av krefter endelig er i deres favør er ikke mindre tragiske. Grensen mellom politisk mot og dumdristighet kan være hårfin.
De som kom for sent til selskapet skal vi ikke bruke for mye plass på, men tillater vi oss et syklisk syn på begivenhetenes gang, kan det være håp om at ethvert mislykket opprør kom FOR TIDLIG. Dvs. opprør mot det bestående som GRUNNHISTORIE, uavhengig av dets uendelige antall manifestasjoner. Som regel mislykkes de. Enten pga ufordelaktige strukturer eller mangelfullt begrepsapparat hos den målbærende teori, eller kombinasjonen av disse ulempene. Når de en svært sjelden gang lykkes, så skyldes det fordelaktige strukturer – eller kanskje oftere mangelen på dem pga politisk vakuum etter et sammenbrudd i form av en større krig eller naturkatastrofe – i KOMBINASJON med et begrepsapparat som er TILPASSET den nye virkeligheten.
Praktiske ferdigheter er like viktige som et politisk SKREDDERSYDD SPRÅK. Man må kunne kommunisere med de som er (foreløpig) integrerte i det bestående, uten nødvendigvis å gå i det beståendes semantiske feller. Noe som forblir en politisk linedans. Enhver radikal omveltning bør forberedes ved hjelp av en radikal språklig FORNYELSE [se ”Språket er Værens hus”, der Heidegger implisitt nevner disse premissene]. Pennen (eller tastaturet) er alltid et mektigere våpen enn sverdet. Men penn uten sverd er i beste fall bare en estetisk gjenstand og pryd for tanken. Omvendt er sverd uten penn også bare en estetisk gjenstand, men da som pryd for handlingen.
Så bør man stille seg et betimelig spørsmål: Hva er korrekt TIMING for et vellykket opprør blant subversive av diverse avskygninger, fra nymarxister til reaksjonære romantikere og nyreligiøse metafysikere? Innenfor parametrene til Wallersteins verdenssystemanalyse er svaret følgende: NÅR systemets FALL er IRREVERSIBELT, og INNENFOR VAKUUMET av det som kommer ETTER. Per i dag har vi ikke nådd dette tidspunkt.
For de som sitter fysisk på venteværelset mens ånden er langt vekk i en parallell dimensjon, så er det ikke annet å gjøre enn å utforske hva som KAN gjøres. Disse bør legge ut på en jordomseiling med idéhistorisk havnerundfart som en del av eventyret. Onde tunger vil kanskje kalle dette for eskapisme, men i en verden på vei mot stupet så er slike reiser en dyd av nødvendighet. Mens det ennå er tid.
Man reiser ikke til eksil i Utopia for deretter å gjenskape den identisk på ruinene av sin barndoms dal etter å ha vendt hjem. Eksilantene gjør seg selv og andre mennesker en gedigen tjeneste dersom de lar være å idealisere Utopia for mye, men heller mest mulig realistisk veier for og imot det som kan og/eller bør la seg innføre i hjemlandet. Dette gjelder særlig eksilantene som har lagt sin elsk på stedet for sin landflyktighet. Å bli innvilget asyl bør takkes med en kritisk bedømmelse av ALT velgjørerne står for, uten nødvendigvis å henfalle til rollen som djevelens advokat – i dette tilfellet er ”djevelen” det bestående – eller pragmatisk reformator. Dette for å kunne tenke klarere om Utopias fallgruver: HVILKE av Utopias egenskaper vil vi importere når vi skal reise et nytt byggverk på ruinene av det gamle?
Ordet UTOPI har negative konnotasjoner i store deler av den kollektive bevissthet, og er som regel nedsettende ment. Dette fordi ordet frambringer assosiasjoner til GULAG-arkippelet og Pol Pots dødsmarker, eller foranledningen til terror og vold. Eller i beste fall bare noe som ikke lar seg gjennomføre fordi det er tankespinn. Men ”utopi” er i utgangspunktet et uskyldig ord som betegner en IDEELL tilstand, og forveksles til stadighet med antonymet ”dystopi”. John Locke var jo f.eks en utopist før den engelske revolusjon i 1688. Alle revolusjonære er utopister inntil de får makten. Dette fordi de ennå ikke har klart å konkretisere den parallelle virkelighet.
Å kalle de to første tiårene etter Murens fall for ”post-utopisk” er fristende, men ikke helt korrekt. Iallfall var det ikke helt korrekt inntil i fjor, før finanskrisens utbrudd. For majoriteten var denne tiden kanskje post-utopisk i den forstand at de ikke våget å håpe på en ”bedre” verden, men for de med definisjonsmakten boblet det over av utopistisk entusiasme: Da på PLUTOKRATIETS vegne med neoliberalismen som ideologisk arsenal. Utopien var ikke det frie marked, men et program for destruksjon av kollektiver, der det tjener den økonomiske herskerklassens interesser [se også ”Reisen til helvete på første klasse”].
Parallelt med denne utopien vokste det også fram en såkalt ”humanitær” menneskerettighetsutopi, som var den liberale utopiens tvilling. Målene var og er klart distinkte, men den parallelle utopien kunne (og kan fremdeles) under noen omstendigheter være en de facto BUFFER mot radikal eller reaksjonær kritikk av neoliberalismen. Her handler det ikke om å ta stilling for eller imot menneskerettigheter, men å problematisere dem som potensielle trojanske hester for helt andre intensjoner. Altså som en type hersketeknikk. Bare ved å identifisere slike tvetydigheter tar man menneskerettighetene på alvor.
Den fanatiske troen på menneskerettighetsparadigmet er lys levende flere steder i dagens Vesten. Hvorvidt denne også bare er historisk betinget, vil det ikke tas stilling til i denne omgang. Men at den neoliberale utopien avgikk ved døden som dynamisk kraft i fjor, og bare tas på alvor av noen sekterikere, er det dekning for å si. Skriften på veggen er tydelig når selv økonomiske liberalister som Martin Wolf i Financial Times sier følgende i mars 2009:
”Another ideological god has failed. The assumptions that ruled policy and politics over three decades suddenly look as outdated as revolutionary socialism”.
Dersom den post-utopiske æra ikke begynte i 1989, kan det sies at den heller startet i 2008? Ikke godt å si. På overflaten: Ja. I undergrunnen har utopiene blomstret som aldri før, men de lar vente på seg i den materielle virkelighet. De er fremdeles bare tankespinn på papiret eller i cyberspace, og bæres ikke fram som konkrete prosjekter. Enda.
I mellomtiden vokser desillusjonen. Både blant de etablerte og de (sanne) opposisjonelle som lever i nuet. Når verken (stats)sosialismen – slik vi kjenner den fra historien – eller neoliberalismen fungerer i praksis, hva da? Fascismen i sin rene form er politisk spedalsk – høyreekstremismen er riktignok på frammarsj, men kamufleres av parlamentarisk glasur – og religiøs fundamentalisme virker frastøtende på alle som ikke er overbeviste fra før.
Risikoaversjonen mot å hoppe i det ukjente er uansett større enn misnøyen med det bestående. Flertallet vil helst redde stumpene av den komfort som fremdeles eksisterer, framfor å satse stort på radikale alternativer. Sånn sett er tiden vi lever i ”post-utopisk”. Eller for å si det med Gopal Balakrishnans ord: Det er en STASJONÆR TILSTAND der historien ”slutter” først nå. Ikke i form av en liberal utopi, men som en verden uten mål og mening i drift mot en slags ”verdensløshet”. Enn så lenge.
Såkalte ”stasjonære” tilstander var det også gjennom nesten hele 1700-tallet fram til den franske revolusjon i 1789, og under den victorianske epoken 1837-1901/1914. Det var ikke mangel på uroligheter og begivenheter i disse lange mellomperiodene, men de utartet seg ikke til noen umiddelbar trussel mot det bestående. Spillereglene var satt.
Den gang som nå ble alternative tenkere delegert til undergrunnen, der de var eksilanter i Utopia. Den store forskjellen mellom datidens ”stasjonære” tilstand og dagens, er OPTIMISMEN og den klippefaste troen på fornuften som rådet den gang. Det var en slags underliggende mening med den stasjonære tilstanden, hvilket det ikke er i dag. For nå er det USIKKERHETEN som råder. Man vet at kapitalismen ikke fungerer som den burde, men man tør ikke å erstatte den med noe annet heller. Bare lindre dens negative virkninger.
Men sett at vi igjen tillater oss et syklisk historiesyn, eller i det minste holder oss innenfor verdenssystemanalysen til Wallerstein: Da faller prefikset ”post” bort som noe meningsløst, fordi dersom utviklingen ikke er lineær og intet er kommet for å bli, da er jo også den stasjonære tilstanden noe høyst midlertidig.
Mange liberalere vil nok føle et stort ubehag ved at flere av deres meningsfeller implisitt gir vann på mølla til Wallersteins prediksjon om verdenssystemets undergang. At selv liberalere som Martin Wolf og Niall Ferguson [se særlig hans artikkel ”An Empire at Risk”] har blitt dype framtidspessimister, at National Intelligence Council (NIC) spår en atskillig mer kaotisk verden i 2025 og at det britiske forsvarsdepartementet overgår NIC igjen, skremmer vannet av enkelte TENKENDE liberalere med kognitiv dissonans.
I en rapport fra 2007, åpner det britiske forsvarsdepartementet opp for at deriblant revolusjonær marxisme vil få en ny vår etter nærmere et halvt århundres dvale. Om dette blir ”marxisme” slik man så langt kjenner den, sier ikke rapporten noe om. Det er neppe sannsynlig, men det er interessant at det britiske forsvarsdepartementet – i likhet med Wallerstein – genuint tror på utopienes fornyede relevans. Dette fordi motsetningene i verden bygger seg sakte opp, og den sosiale friksjonen tiltar. Og denne rapporten ble skrevet før finanskrisen…
I mellomtiden foregår det markante forsøk på liberal brannslokking i den kollektive bevissthet. Blant brannslokkerne er Fareed Zakaria blant de mest prominente. I siste nummer av Newsweek oppsummerer han året 2009, og sier at det tross alt ikke stod så verst til. Selv om han medgir at det så fryktelig dystert ut i fjor høst. Ja, Vesten er riktignok på skråplanet, men Østen har derimot klart seg meget bra økonomisk sett. Dessuten har jo Obama blitt president…
Kina og India ble UNDERVURDERT av Vesten. Hvilket stemmer. Begge lands økonomier vokste med 6-9%, mens USA og mange vestlige land gikk tilsvarende tilbake. De viste begge at selv om deres økonomier var sammenvevde med de vestlige lands økonomier, så var de sterke og selvstendige nok til å ikke bli med i det vestlige dragsuget.
Kina og India har medvirket til lav inflasjon, noe som igjen gir politikere, folk og næringsliv verden over den nødvendige ro til å planlegge framtiden. En forutsetning for stabilitet. I stedet for å fokusere på at USA mister grepet i en stadig mer post-amerikansk verden – Wallerstein var for øvrig tidligere ute med spådommen om ”post-Amerika” enn Zakaria – bør man heller fokusere på at RESTEN har reist seg, sier Zakaria. Sammenlignet med tidligere er også verden betydelig fri for store friksjoner mellom de mektigste statene. Hvorfor denne pessimismen da?
Zakarias svar er INFORMASJONSREVOLUSJONEN. At man stadig oppdateres på verdens elendighet i eteren medvirker til inntrykket om en forestående undergang, ifølge ham. Dessuten dør det færre i krig enn på svært lenge, understreker Zakaria (da har muligens de 3-5 millioner drepte i Kongo det siste tiåret blitt utelatt fra statistikken). I og for seg er det en del hold i Zakarias utsagn. Men har denne optimismen særlig solid fundament på lengre sikt?
På slutten av artikkelen i siste utgave av Newsweek skyter Zakaria inn følgende (forsiktige) innvending mot sin egen optmisme: Dersom de etablerte makter i Vesten ikke ønsker å tilpasse seg den nye virkeligheten med geopolitisk maktskifte, så vil kanskje ikke verden bli særlig stabil allikevel. Zakaria har endret syn på ting før – f. eks fra å støtte Bush til å skjelle ham ut – og i likhet med Fukuyama, så er han muligens mer nyansert enn sine dyrkere. Det interessante med Zakaria – som opprinnelig er inder – er at han ikke baserer sin optimisme ved å tro på fortreffeligheten til Vesten, men derimot dynamikken til RESTEN. Derfor skiller han seg noe ut fra den gjengse liberaler.
Wallerstein deler Zakarias syn på at vi går mot en genuin post-amerikansk verden. Men dette er en verden som også er like genuint post-kapitalistisk, ifølge Wallerstein. Dette er en verden som ÅPNER FOR flere muligheter enn på lenge. Kanskje flere enn noensinne. En stasjonær tilstand vil kanskje vedvare inntil systemet kollapser for fullt, men i etterkant kan man ikke unngå å velge mellom alternativene som er nødt for å presse seg fram i vakuumet.
Hvilke og hvor mange frontlinjer som vil oppstå, er høyst usikkert. At den ene frontlinjen står mellom de som ønsker en mer egalitær verden på den ene siden, og de som ønsker en enda mer undertrykkende og (økonomisk sett) mer hierarkisk verden, er nok plausibelt. Selv om dette framtidsbildet kanskje grovt sett er korrekt, så vil nok kampen oppleves som mer kaotisk enn som så. Frontavsnittets kryssende fraksjoner lar seg ennå ikke predikeres. Historien har fremdeles mange overraskelser på lur.
Vindskeivt 