Av Alf Larsen (1885-1967)
Å vokse inn i harmonien er bedre enn å besitte den fra begynnelsen. Man har da opplevd kampen og vet hva det vil si å være uten fred. Det er bare det dyrekjøpte som har verdi. Usalige er de rike som ikke vet hva fattigdom er, som aldri har måttet rekke hånden frem og be om noe av en steinhard gnier; de lykkelige som ikke har kjent tårenes salte ild blende sitt blikk og skjule all verdens herlighet for dem, de stolte som aldri har opplevd en ydmykelse og kjent sitt hjerte snøre seg sammen av skam; de rettferdige som aldri har ligget knust under en uopprettelig feil.
Jeg ynkes over alle dem som ikke kjenner synden, sorgen og døden, våre tre trofaste følgesvenner på den vei som fører til innsikten og den store fred. De finner aldri veien.
Ingenting er som de fullmodne øyeblikk, da et eller annet kommer til oss med livets fylde. Men kunne du tenke deg disse øyeblikk uten at ditt tre hadde hatt både vinter og sommer, vår og høst?
Innsikten kan ikke lenger søkes utenfor oss, det må søkes inni oss. Derfor er prinsippenes tid forbi. I kaos er det faste punkt i dag! Finn det, og du skal se at alt det forgagne blir nytt og at oppgaven er intet mindre enn derav å forme en ny verden.
Vindskeivt 