Vindskeivt

The POSSIBLE is richer than the real. Nature presents us in effect with the image of creation, of the unforeseeable novelty.

– Ilya Prigogine, La fin des certitudes (1996)

* * * * * *

Immanuel Wallerstein is both a redoubtable world historian and a visionary prophet. Such a combination is unusual, particularly in an age of intellectual fragmentation and academic specialization… The combination makes him a commanding figure, whose rhetorical address, radical ideas, and remarkable erudition challenge ordinary, established patterns of professional discourse.

– William H. McNeill (1994)

Å kalle Immanuel Wallerstein (f. 1930) for en visjonær profet er neppe skivebom. Få samfunnsvitere siden 2.verdenskrig har vært like ambisiøse i sin intensjonsdybde. Like mye som han ser bakover i tid, forsøker han å predikere verdens utvikling flere tiår framover. Å være ”sannsigerske” er helt klart en overmodig syssel med enorm fallhøyde. Og han har noen alvorlige hull: Wallerstein har allerede tatt grundig feil i enkelte av prediksjonene fra 1990-tallet (som at Japan skulle overta USAs globale hegemoni), mens en rekke andre prediksjonsforsøk kanskje synes å ha livets rett. Han justerer dog sitt virkelighetsbilde etter verdensbegivenhetene, om tidligere prediksjoner skulle falle til steingrunn.

Wallersteins store varemerke – VERDENSSYSTEMANALYSEN (VSA) – som gjorde ham verdenskjent innenfor samfunnsvitenskap og historie på 1970-tallet, står og faller på dens evne til å predikere framtiden. En endelig dom kan ikke felles før tidligst i 2025, eller mer sannsynlig rundt 2050. I verste fall 2100. VSA (introdusert i 1974) er en historisk-sosiologisk studie av den internasjonale, politisk-økonomiske arbeidsdelingen: Dens opprinnelse, dens livsløp og dens undergang. Verdenssystemet i denne sammenheng er den kapitalistiske verdensøkonomien.

Da VSA så dagens lys hadde Wallerstein allerede skaffet seg en prominent posisjon som Afrika-ekspert. Helt siden 1950-tallet hadde han engasjert seg for de kolonisertes sak. Han snakker flytende fransk, spansk og tysk, noe som har åpnet mange dører både i Afrika, Latin-Amerika og kontinental-Europa. Han er i dag like mye franskmann som amerikaner, og pendler jevnlig mellom New York og Paris.

Wallerstein er også like mye teoretiker som praktiker, og ønsker å påvirke virkeligheten samtidig som han søker å forklare den. På det mer subversive og globale plan bistår han antisystemiske bevegelser, og har vært med på mønstringene til f.eks Zapatist-bevegelsen i Mexico. I Europa bistår han den tverrpolitiske tenketanken Paris-Berlin-Moscou. Dette er en institusjon støttet av akademikere, politikere og forretningsfolk fra hovedsakelig Frankrike, Tyskland og Russland, men også andre kontinentale stater. Formålet deres er å skape tettere geopolitiske bånd mellom franskmenn, tyskere og russere som en motvekt til amerikansk dominans. Wallerstein skiller seg dermed ut som en av få amerikanere i dette selskapet.

Politisk sett har Wallerstein siden ungdommen definert seg som marxist. Han har riktignok alltid distansert seg fra venstresidens totalitære elementer, og lot seg ikke rive med under vekkelsen i 1968. Helt korrekt forutså han at 68-ernes glød ville dø ut raskt, selv om sosialliberalismen fikk seg et varig skudd for baugen under verdensopprøret. Til tross for denne nøkterne innstillingen, så har ikke Wallersteins realistiske gangsyn undergravd hans underliggende idealisme og ønske om en annen verden. Og det er denne drivkraften som er motivasjonen for VSA.

VSA er et AVSLØRINGSPROSJEKT som forsøker å avkle nykolonialismen og spore opp kapitalismens historisk-sosiologiske røtter. Wallerstein ønsker ikke å kalle VSA for en teori, men et OPPRØR mot forsømmelsen av prinsippielle spørsmål og villedende kunnskapsteorier. Wallersteins agenda er like mye deskriptiv og forklarende som den er preskriptiv. Diagnose og forståelse av mekanismene er viktige steg på veien mot eventuell prediksjon. Dette setter aktørene i stand til å treffe de riktige MORALSKE beslutninger for framtiden. VSA skal derfor tjene som kart og kompass i en turbulent tid, ifølge Wallerstein.

Selv om Wallerstein ikke tror på forskerens objektivitet, og forfekter en tro på aksjonsforskning, så er han allikevel materialist i sitt syn på virkeligheten. Det er ikke virkeligheten som er konstruert, men forskernes og filosofenes begreper. Virkeligheten er der uavhengig av våre synspunkter. Selv om han ikke sier det eksplisitt, så tar han i praksis kraftig avstand fra postmodernistenes relativisme. Å ta avstand fra positivistenes universelle pretensjoner er ikke det samme som å likestille alle tilnærmingsmåter.

Nomotetisk naturvitenskap i sin rendyrkede form er like naiv som rendyrket idiografisk humanisme, ifølge Wallerstein. Ingen av delene fortjener å forfremmes til samfunnsvitenskapens eneste rettesnor, og han anser skillelinjene mellom de ”to kulturer” som falske. Wallerstein fører dermed også en kamp mot fragmentering av disiplinene. Holistisk tenkning er den medisin som på sikt vil kunne oppheve skilsmissen mellom vitenskap og filosofi, ifølge ham.

Dersom verken nomotetisk naturvitenskap eller idiografisk humanisme skal ligge til grunn for en bedre forståelse av den VIRKELIGE verden, hva da? Svaret hans er at analysen må være SYSTEMISK og HISTORISK. Å predikere er ikke det samme som å være deterministisk, for intet er nødvendigvis gitt selv om det er sterke føringer som peker i en bestemt retning. Verden er altfor kaotisk og uoversiktlig til det. Allikevel er Wallerstein freidig nok til å forsøke seg, selv om han samtidig trekker fram nevnte innvendinger!

Til marxist å være, er han ikke betingelsesløs framskrittsoptimist. Historiesynet hans er agnostisk: Det er verken lineært og optimistisk (en fellesnevner for tvillingene liberalisme og marxisme) eller syklisk og reaksjonært. Selv om han er enig med Marx i at kapitalismen er historisk betinget og ikke kommet for å bli, så er han svært usikker på utfallet. Et sosialistisk samfunn er ikke det eneste scenariet. Han har dog beholdt premisset om økonomisk basis og ideologisk overbygning. Selve forestillingen om Verdenssystemets opprinnelse, livsløp og undergang derimot, er imidlertid inspirert av astronomien: For å forstå lovene som dikterer universet, må man også forstå den historiske evolusjonen til universet.

Om Wallerstein ikke direkte bryter med marxismen, så har han iallfall fornyet den. I tillegg til marxismens politiske økonomi, så har VSA to andre kunnskapteoretiske premisser: Annales-skolen til den sveitsisk-franske historiker Fernand Braudel (1902-1985) og kompleksitetsteorien til den russisk-belgiske kjemiker og fysiker Ilya Prigogine (1917-2003).

Annales-skolen ble stiftet i 1929 av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956). Denne skolen vektla tverrfaglig samarbeid mellom historie, geografi, andre samfunnsvitenskaper og naturvitenskap. Febvres etterfølger var Fernand Braudel som skrev etterkrigstidens kanskje hyppigst refererte historieverk: La Méditerranée et le monde méditerranéen à l’époque de Philippe II (Middelhavet og middelhavslandene under Filip II), utgitt i 1949. I dette arbeidet brøt han radikalt med begivenhetshistorien (l’histoire événementielle) og rettet istedet oppmerksomheten mot la longue durée, DET VARIGE, dvs. de kulturgeografiske og institusjonelle STRUKTURER, som setter rammen for menneskelig handling, men som også selv er underkastet langsom historisk forandring.

Ifølge Braudel hadde den temporale dimensjonen – TIDEN (en oppstykket del av den riktignok) – en privilegert posisjon innenfor historiefaget på bekostning av den spatiale/romlige dimensjonen – STRUKTURENE. Braudels målsetning var derfor å implementere la longue durée – det varige – i historiefaget. Prigogines problemstilling var diametralt motsatt: Ifølge ham hadde la longue durée – det varige – altså den spatiale/romlige dimensjonen, STRUKTURENE (en oppstykket del av dem riktignok) – en privilegert posisjon innenfor klassisk newtoniansk fysikk på bekostning av den temporale dimensjonen – TIDEN. Prigogines målsetning var derfor å implementere TIDENS RETNING (the arrow of time) i fysikken.

Han påviste at irreversibilitet er en fundamental egenskap i naturen, og at dette også gjelder for tid. Tid har følgelig retning. Det betyr kort sagt at man aldri kan gjenskape nøyaktig samme situasjon som man har hatt i fortiden. Prigogine jobbet med termodynamikken til ikke-likevektssystemer. For kjemiske systemer som befinner seg langt fra likevekt, det vil si i nærheten av kaos, viser det seg at støy og fluktuasjoner er svært viktig. Orden kan dannes av disse fluktuasjonene og skjer gjennom en prosess med spontan selvorganisering og framvekst (”emergence”). Denne ordensdannelsen kalles en DISSIPATIV STRUKTUR.

I 1977 fikk Prigogine nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen, og begrunnelsen for prisutdelingen var følgende: «Prigogine har fundamentalt forandret og revidert den irreversible termodynamikken. Han har gitt den ny relevans og skapt teorier som slår bru over gapet mellom det biologiske og sosiale forskningsfeltet.»

Selv om han fikk nobelprisen, er ikke det vitenskapelige miljøets begeistring unison. Noen kritikere mener at han egentlig ikke har kommet med noe nytt: Han overfører velkjente ting innenfor hydrodynamikken (turbulens) til fysikalsk kjemi. Og at det ikke er riktig at Prigogines teori løser problemet om hvordan orden oppstår: For orden oppstår ikke av seg selv, om så en mann med nobelprisen påstår det. Uten noen mekanisme til stede vil uorden pluss energi bare gi større uorden, osv.

Kritikernes eventuelle berettigelse skal vi ikke ta stilling til nå. For dette er en digresjon fra det større tema. Viktigere for oss er hvorfor Wallerstein finner Prigogines tilnærming fruktbar. Han sier følgende i et foredrag ved universitetet i Stanford juni 1996:

» They see the future as intrinsically indeterminate. They see equilibria [likevekt] as exceptional, and see material phenomena as moving constantly far from equilibria. They see entropy as leading to bifurcations [splittelse/todeling] which bring new (albeit unpredictable) orders out of chaos, and therefore the process is not one of death but of creation. They see auto-organization [selvorganisering] as the fundamental process of all matter. And they resume this in two basic slogans: not temporal symmetry but the arrow of time; not simplicity as the ultimate product of science, but rather the explanation of complexity. It is important to see what complexity studies is and what it is not. It is not a rejection of science as a mode of knowing. It is a rejection of a science based on a nature that is passive, in which all truth is already inscribed in the structures of the universe”.

Som Prigogine selv skrev i 1996: ”Far from the equilibrium…matter becomes more active…It is because…we are both ’actors’ and ’spectators’ that we can learn something from nature”. I foredraget «SpaceTime as the Basis of Knowledge» fra 1997 innledet Wallerstein med å si at tid og rom er de mest iøyenfallende parametre ved vår eksistens. Likevel ignoreres disse aspektene ved tilværelsen ofte, fordi vi sjelden tar hensyn til den sosiale konstruksjonen av tid og rom, og nesten aldri den sosiale konstruksjonen av deres kombinasjon, som Wallerstein kaller TidRom (TimeSpace). Dette er ikke forbausende siden historiske system henter sin stabilitet fra det faktum at folk som lever innenfor dem anser dem for å være naturlige og varige, om ikke evige.

For samfunnsvitenskapene betyr framveksten av kompleksitetsstudier en erkjennelsesmessig REVOLUSJON. De må forandre måten samfunnsvitenskapene konstruerer TidRommet på. Kaos, kompleksitet og nyskapelse, at bestemte regelsystem og idealer er begrenset til bestemte historiske perioder – som alle har sin begynnelse og slutt – må få en viktig plass i samfunnsvitenskapene og i samfunnsforståelsen. En plass disse forhold ikke har i dag. Poenget til Wallerstein er at han ønsker å forene Braudels la longue durée – det varige, altså strukturene – med Prigogines arrow of time , altså tidens retning.

Premisset for VSA er en kombinasjon av tid og rom. I en moderne og kapitalistisk verdensøkonomi inneholder den romlige/spatiale dimensjonen ulik økonomisk arbeidsdeling mellom tre ulike geografiske regioner: (1) KJERNEN, (2) PERIFERIEN og (3) SEMIPERIFERIEN. Selv om koloniene formelt er avviklet, så er forholdet mellom disse tre regionene fremdeles utbyttende, noe som garanterer det moderne verdenssystemets fortsatte eksistens. Ikke bare lever systemet i beste velgående, det har også blitt mer raffinert som neokolonialisme.

Selv om den store strømmen av ressurser går fra periferien til kjernen, så er semiperiferien den mest interessante regionen. Den er en hybrid av kjerne og periferi, og spiller dermed en meget viktig rolle innenfor det moderne verdenssystemet. Semiperiferien har et omfattende magasin med billig arbeidskraft som motvirker økte lønninger i kjernen. Hele industrier flagges ofte ut fra kjernen for deretter å reetablere seg i den mer lønnsomme semiperiferien. Det for å holde seg konkurransedyktig innenfor det dynamiske verdensmarkedet. Konsekvensen globalt er at de rike blir rikere, og at de fattige blir fattigere. Hvilke stater som til enhver tid befinner seg i henholdsvis kjerne, semiperiferi eller periferi varierer. Land i kjernen kan rykke ned til semiperifer status, og land i semiperiferien kan rykke opp til kjernen. Det samme for land som i dag befinner seg i semiperiferien og periferien.

Beskrevet isolert, får den romlige dimensjonen kjerne-semiperiferi-periferi det moderne verdenssystemet til å virke statisk og stivt. For å forstå selve DYNAMIKKEN, må vi se på systemets tidsmessige/temporale dimensjoner: (1) SYKLISKE RYTMER, (2) SEKULÆRE TRENDER, (3) INDRE MOTSETNINGER og (4) KRISE. Denne temporale dimensjonen er premisset for en eventuell prediksjon. Noe vi kommer tilbake til senere.

Wallersteins empiriske grunnlag hviler på gammelt vest-europeisk arkivmateriale som strekker seg mer enn sju århundrer tilbake i tid. Der har han forsøkt å spore opp tidligere kommoditetskjeder, samt identifisere periodene for resesjon og vekst i verdensøkonomiens barndom. Ifølge Wallerstein har det eksistert minst tre forskjellige historiske systemer: Minisystemer, verdensimperier og verdenssystemer. Men det har bare eksistert to forskjellige verdenssystemer, som de to sistnevnte faller under. Innenfor minisystemene var gjensidighet grunnlaget for ressursfordelingen. Hovedforskjellen mellom disse sosiale formasjonene er at de har ulike mekanismer for ressursfordeling. Dvs. hvem som får hva.

I minisystemer er gjensidighet fordelingsprinsippet. I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til det sentrale kjerneområdet. Eksempler på slike verdensimperier er oldtidens sivilisasjoner som Egypt, Persia og Kina, og ikke minst antikkens Roma (nå vil den årvåkne leser sikkert reagere og si at dette ikke er genuine verdensimperier, men ”verden” for folkene i disse landene var jo stedene de kjente til i sin region; det som var utenfor kan sammenlignes med hva universet er for oss i dag). Til sammenligning er det ingen overordnet politisk autoritet i verdensøkonomien, men derimot MANGE konkurrerende maktsentre. Ressursene fordeles ikke direkte gjennom politiske direktiver, men gjennom MARKEDET som medium. Selv om mekanismene for ressursfordeling er vesensforskjellig fra verdensimperiene, er NETTOEFFEKTEN den samme: Overføring av ressurser fra periferien til kjernen.

Et system er en TOTALITET som er relativ autonom i forhold til eksterne krefter, altså andre systemer. Dets liv og virke må sees i sammenheng med dets indre dynamikk. Ethvert system er et historisk system. Altså har systemene sin besøkelsestid. Tidligere i historien var det en SAMEKSISTENS mellom ulike systemer. Før landbruket eksisterte det et mangfold av minisystemer som muligens ikke eksisterte lengre enn maks seks generasjoner, ifølge Wallerstein. Dette skjedde kanskje pga økologiske katastrofer og/eller splittelse når populasjonen ble for stor. Vår kunnskap om disse prehistoriske samfunnene er uansett begrensede pga mangel på skriftlige kilder.

I perioden mellom 8000 f. Kr og 1450 e. Kr sameksisterte det myriader av ulike systemer av alle tre varianter. Verdensimperiet var tidens sterkeste system. Hvor hen slike imperier ekspanderte, så ødela de og/eller absorberte minisystemer og verdensøkonomier. Meste av det vi kjenner som ”historie” fra denne lange perioden, er historie nedtegnet av verdensimperiene. Verdensøkonomiene (de fleste med prefiksen proto) var svake systemer, og overlevde ikke særlig lenge. Enten pga indre oppløsning (Hansaforbundet, Flandern, Venezia), eller pga av at de ble absorbert av eller forvandlet til verdensimperier.

En eller annen gang mellom 1450 og 1500 klarte en verdensøkonomi å unnslippe denne skjebnen. Og det gjennom skapelsen av en (VEST-)EUROPEISK arbeidsdeling. Dette i kjølvannet av Columbus sin gjenoppdagelse av Amerika i 1492, og Vasco da Gamas funn av sjøveien til India i 1498. De maritime europeiske maktene – først Spania og Portugal, og deretter enda viktigere England, Frankrike og Nederland – sin søken etter ressurser for å utvide sin egen økonomi ble startskuddet for europeernes kolonialistiske ekspansjon og KAPITALISMEN som økonomisk system. Det moderne verdenssystemet er med andre ord et KAPITALISTISK system der drivkraften er den umettelige akkumuleringen (økningen) av kapital gjennom salg og profitt. Det er viktig å merke seg at de europeiske kolonimaktene som etter hvert ble imperier IKKE var verdensimperier, men en UNDERORDNET del av verdensøkonomien. Det samme gjelder for (eks?)hegemonen USA.

Gjennom verdensøkonomiens indre logikk ekspanderte dette systemet til hele kloden og absorberte gjenværende minisystemer og verdensimperier gjennom tre faser (1450-1640, 1640-1730 og 1730-1900). På slutten av 1800-tallet var prosessen fullendt, og for første gang noensinne eksisterte det KUN et historisk system på hele kloden. Kapitalismen før 1450 var for det meste lokal, og i den grad det foregikk langdistansehandel (Silkeveien, Indiahavet), så var det med mindre kvanta luksusvarer. I verdensøkonomien derimot, var ikke langdistansehandelen dominert av luksusvarer, men livsviktige råvarer og deres foredlinger i store kvanta langs sjøveien.

Under den første fasen omfattet verdensøkonomien bare Vest-Europa (kjernen) pluss iberisk del av Amerika (periferien). Det Ottomanske Riket og etterhvert Tsar-Russland var den gang verdensimperier, mens en proto-verdensøkonomi eksisterte i Indiahavet. I den tredje fasen ble Det Ottomanske Riket, Russland, Kina, Japan og Afrika integrert i verdensøkonomien. De fire første ble delegert til semiperiferien, mens Afrika fikk perifer status (med unntak av Sør-Afrika, som har forblitt i semiperiferien). Latin-Amerika forble i periferien (med unntak av Argentina, som ble kjerneland), mens USA og etter hvert Australia rykket opp fra perifer status til kjernestatus. Tyskland avanserte fra semiperiferien til kjernen. Spania og Portugal hadde for lengst falt ned i den semiperifere divisjon.

Innenfor rammene av et slikt system blir institusjoner kontinuerlig brutt ned samtidig som nye oppstår. Dette dynamiske systemets nedbrytende kraft begrenser seg ikke bare til økonomiske institusjoner som selskaper og industrier, men også for det som (feilaktig) ansees som mer permanente institusjoner: Familien som sosial enhet på mikronivå, etniske grupper på mesonivå og stater på makronivå. Intet av dette varer evig, siden disse sosiale formasjonene ifølge Wallerstein er historisk betingede. For å trekke denne konklusjonen enda lenger: Det er ikke bare enhetene innenfor verdenssystemet som er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en organisme (verdenssystemet er ikke mekanisk, men organisk): Det har en BEGYNNELSE, en MELLOMPERIODE og en UNDERGANG.

Som nevnt, utgjør sykliske rytmer og sekulære trender VSAs temporale dimensjoner ved siden av indre motsetninger og den kommende krisen. I økonomifaget er det et vell av sykluser (business-cycles): Kitchin-bølger (3-5 år), Juglar-bølger (7-11 år), Kuznets-bølger (15-25 år) og Kondratieff-bølger (45-60 år). Sekulære trender – trend séculaire – strekker seg over 150-300 år. Og det er igjen diverse sykluser innenfor syklusene. Mange økonomer insisterer på at disse er ikke-eksisterende: Bare man torturerer data lenge nok, så tilstår de! Selv Wallerstein legger ikke skjul på at sykluser er konstruksjoner, og dermed fortolkningsargumenter. Kondratieff-bølgen – etter den russiske økonomen Nikolai Kondratieff (1891-1938) – er syklusen Wallerstein har investert mest i. Berettigelsen skyldes ikke Kondratieff-bølgenes presisjon (eller mangel på sådan), men deres heuristiske bruksverdi.

Akilleshælen til dette redskapet har imidlertid vedvart: Det har ikke lykkes å skape et sammenhengende teoretisk fundament på grunnlag av det. Noe Wallerstein er klar over, og som kanskje er en grunn til at VSA forblir en analyse, og ikke en teori. Uansett, riktighet eller ikke, dersom Kondratieff-bølger er et kapitalistisk fenomen, så er nøkkelordet PROFITTRATE. En slik bølge har to faser: A og B. A-fasen er preget av mange innovasjoner, investeringer og ekspansjoner. I B-fasen derimot, elimineres produsenter og produksjonslinjer som ikke er konkurransedyktige. Stagnasjon preger denne fasen. Men B-fasen innebærer også revitalisering, og er dermed ikke nødvendigvis ”dårligere” enn A-fasen. Begge faser er viktige. Som Joseph Schumpeter (1883-1950) sa i 1939 om Kondratieff-bølgene: ”[Our model] does not give to prosperity and recession…the welfare connotations which public opinion attached to them”. Altså er utfallet relativt: For noen tjener på denne overgangen, mens andre får svi.

En Kondratieff-bølge vender uansett ikke tilbake til utgangspunktet når den har utåndet etter 45-60 år. En ny A-fase med innovasjon og ekspansjon avløser den gamle B-fasen. Grunnen til at en Kondratieff-bølge varer inntil 60 år, skyldes visstnok samspillet mellom infrastrukturendringer og den sosiopolitiske responsen på disse. Sekulære trender derimot, er de lengste av de lange PRISUTVIKLINGER, ifølge Fernand Braudel. Sykliske rytmer utgjør selv en del av de sekulære trender.

De indre motsetningene i de sekulære trendene oppstår som følge av belastninger som systemets egne strukturer skaper: En type atferd (som lave lønninger og minimalt med forbruk) som er optimalt for de kapitalistiske aktørene på kort sikt, og en helt annen type atferd (som f.eks høye lønninger med tilsvarende høyt forbruk) som er optimalt for de samme kapitalistiske aktørene på lengre sikt. På kort sikt er det i kapitalistenes interesse å maksimere profitt gjennom å gjøre produksjonen billigere og mer effektiv ved å senke arbeidernes lønninger. Men for å gjøre profitten mulig, er kapitalistene avhengige av nok kunder med tilstrekkelig kjøpekraft. Motsetningen og paradokset oppstår når arbeiderne selv – som er potensielle konsumenter – mangler den nødvendige kjøpekraft til å kjøpe varene som kapitalistene ønsker å profittere på. Uten mulighetene for EKSPANSJON, så vil systemet i ytterste konsekvens implodere.

Tidligere har den kapitalistiske verdensøkonomien overlevd slike indre motsetninger, ved at kapitalistene har funnet veier ut av uføret. Tilbaketrekning har alltid resultert i en ny ekspansjon senere. Men på et eller annet tidspunkt hoper motsetningene seg opp. Eksempelet ovenfor var bare en art indre motsetning. Det må kraftigere lut til for å knuse systemet. Derfor er det ikke korrekt å snakke om ”finanskrise” om f.eks depresjonen på 1930-tallet, ifølge Wallerstein.

I dagligtale bruker vi ordet ”krise” for å dramatisere de mest banale hendelser. Innenfor verdenssystemanalysen er selv krakket i 1929 knapt en storm i et vannglass. Krise her er krise med meget stor K. Dette er en meget spesifikk tidsmessig hendelse som bare inntreffer ÉN gang i et verdenssystems historie. Det nåværende verdenssystemet er allerede 500 år gammelt, så dette er snakk om noe KATAKLYSMISK. En slik KRISE inntreffer når motsetningene, de sekulære trendene og de sykliske rytmene kombineres på en måte som gjør at systemet ikke lenger klarer å reprodusere seg selv. Dette er noe mer enn bare underforbrukskrise, som er en krise med meget liten k. Her er det snakk om selve systemets UNDERGANG.

Ifølge Wallerstein er dagens verdenssystem allerede inne i startfasen av denne krisen. Dette løsner opp strukturene og gjør verden mer anarkisk og kaotisk, men samtidig friere. Kaosets krefter vil tilta i styrke og til slutt bryte ned hele systemet. På ruinene av det kapitalistiske verdenssystemet vil det oppstå et nytt og radikalt annerledes verdenssystem. Utfallet i dag er selvsagt totalt usikkert: Det nye verdenssystemet kan bli enda mer undertrykkende og utbyttende (et nytt verdensimperium) eller mer egalitært. Krisen og den kommende verdensutviklingen er tema for neste innlegg: ”Verdenssystemets vekst og fall – del 2”.

Read Full Post »