Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for januar, 2010

«Jeg sier at Europas konstruksjon må baseres på en avtale mellom franskmenn og tyskere. Først når Europa er bygget på en slik grunnmur (…) da, kan vi snu oss mot Russland. Da kan vi forsøke, en gang for alle, å forene hele Europa med Russland også, etter en nødvendig regimeendring [i Russland]. Dette er ekte europeeres program. Dette er mitt program».

«Moi je dis qu’il faut faire l’Europe avec pour base un accord entre Français et Allemands. (…) Une fois l’Europe faite sur ces bases (…), alors, on pourra se tourner vers la Russie. Alors, on pourra essayer, une bonne fois pour toutes, de faire l’Europe tout entière avec la Russie aussi, dut-elle changer son régime. Voilà le programme des vrais Européens. Voilà le mien».

– Charles de Gaulle (1949) –


rencontre_de_cultures

Den forgiftede politiske atmosfæren under starten på Irak-krigen for 7 år siden virker litt fjern i dag. Det samme gjelder de geopolitiske konstellasjonene den gang. Hvor relevant er Rumsfelds skille mellom det ”gamle” og det ”nye” Europa? Gir det noen mening å snakke om styrkede bånd mellom Frankrike, Tyskland og Russland etter at Merkel, Sarkozy og Medvedev entret scenen? For ikke å si etter at det skjedde noen ommøbleringer i Det hvite hus. Så hvorfor skrive om dette nå, dersom de transatlantiske forbindelsene tilsynelatende har ”normalisert” seg for lengst? Jo, fordi føringene som munnet ut i et foreløpig klimaks i 2003 lever videre.

Schröder, Chirac, Blair og Bush er alle ute av spillet. Bare Putin er igjen, men han holder en lavere profil. Sarkozy har – iallfall inntil nylig – blitt oppfattet som kanskje den mest proamerikanske franske presidenten noensinne, og Merkel har offisielt bifalt USA så ofte det lar seg gjøre. Hun har iallfall vært mer reservert og kritisk i tonen overfor Russland enn forgjengeren. Men samsvarer den politiske retorikken og geopolitikkens tunge føringer? Hva DIKTERER hva? Alle spørsmål så langt er bakt inne i hverandre. Et historisk tilbakeblikk på den vekslende geopolitiske dynamikken mellom Frankrike, Tyskland og Russland er forutsetningen for å si noe om de kommende utviklingstrekk.

Da Wallerstein allerede i 1980 så for seg en kommende allianse mellom franskmenn, tyskere og russere, ble han ikke tatt særlig seriøst. Utsagnet kom under den kalde krigen på sitt nest kaldeste, og verden var frosset fast i en bipolar struktur som syntes umulig å tine opp. Dessuten var det to tyske stater på hver side av Jernteppet. Wallerstein så imidlertid 20-40 år fram i tid, og historien har siden da kanskje pekt forsiktig i retning av hans kontraintuitive prognose. Geopolitiske føringer – og ikke statsledernes ideologiske motsetninger – har alltid ligget til grunn for Wallersteins resonnement, en analyse som stadig utfordres av begivenhetenes skiftende konjunkturer.

I 2003 kunne det virke som at aksen Paris-Berlin-Moskva endelig kom til å krystalliseres i kjølvannet av Irak. I 2005 derimot, mistet aksen P-B-M tilsynelatende momentum da retorikken i Berlin endret seg etter Merkels inntog: Forsoning med USA, men økt distansering fra Russland. På Rhinens vestre bredd så det ut til at Sarkozys stille revolusjon i 2007 ville få samme utfall. 3-5 år etter disse ”regimeendringene” har denne antakelsen blitt gjort til skamme. En retorisk forsoning med USA har på ingen måte svekket forholdet til Russland. Heller ikke krigen mellom Russland og Georgia i 2008 har rokket ved fundamentene til de transkontinentale forbindelser. En genuin reversering av den prorussiske linjen til Chirac og Schröder har ikke funnet sted.

pbm_globe_pf

Premissene for en konkretisering av aksen P-B-M ble lagt til grunn ved Den kalde krigens slutt. Den geopolitiske visjonen om en slik akse har imidlertid eksistert noe lengre, og idéen kan spores minst 115 år tilbake i tid. Henri de Grossouvre – leder av tenketanken ”Association Paris-Berlin-Moscou”, der også Wallerstein bidrar – skrev i 2002 det politiske manifestet Paris-Berlin-Moscou : La voie de l’indépendance et de la paix. Hans historie om de tapte muligheter for kontinental integrasjon starter ikke med den visjonære general Charles de Gaulle. Den begynner med Gabriel Hanotaux (1853-1944), som var Frankrikes utenriksminister fra 1894 til 1898.

Hanotaux hadde et dobbelt motiv for en tiltenkt akse P-B-M: (1) Å demme opp for britisk innflytelse på det europeiske kontinentet, og (2) øke det politiske, økonomiske og industrielle samarbeidet mellom de franske, tyske og russiske imperier. Ambisjonen til Hanotaux var bemerkelsesverdig, spesielt så kort tid etter det franske nederlaget i krigen mot prøysserne 1870-1871. Eller kanskje ikke. For bakenfor den uttalte agendaen skjulte det seg muligens et ønske om å bryte Frankrikes diplomatiske isolasjon.

Vikarierende eller ei. Vyene til Hanotaux ble møtt med entusiasme av hans prøyssisk-tyske kollega Fürst von Bülow (1849-1929) – senere rikskansler – og den russiske finansminister og greve Sergej Witte (1849-1915), kanskje mest kjent som pådriver for den transsibirske jernbanen. Blant prosjektene som Hanotaux skisserte, med støtte av Bülow og Witte, var f.eks jernbaneforbindelse mellom Paris og Vladivostok, samt mellom Berlin og Bagdad, for å nevne noe. Det efemere budskapet fra Paris og Berlin den gang var at britene ikke skulle ta fiendeskapet mellom franskmenn og tyskere for gitt.

Men, som Grossouvre skriver, ble denne glemte kimen til kontinental integrasjon effektivt likvidert. Både av utenriksministeriet i London og krefter på hjemmebane i Frankrike, Tyskland og Russland. Og det nesten 20 år før 1.verdenskrig. Hvordan ville historien ha vært om frendene Hanotaux, Bülow og Witte hadde fått gjennomslag? Grossouvre drar det så langt som å si at begge verdenskrigene kanskje kunne ha vært unngått. Uansett blir dette kontrafaktiske spekulasjoner. Nærmere 50 år skulle gå før noe tilsvarende ble satt på agendaen. Og da regner vi ikke med bilaterale pakter av begrenset varighet: Mellom franskmenn og russere – den militære alliansen 1892-1917 – eller mellom tyskere og russere – Rapallo-traktaten (1922) og Molotov-Ribbentrop-pakten (1939).

Putin_Schröder_Chirac

Verdenskrigene – som langt på vei var europeiske borgerkriger – skulle desimere Europas geopolitiske nedslagsfelt. Etter 1945 var verdens skjebne lagt i utenomeuropeiske hender. Sovjetunionen kunne kanskje sies å være det siste europeiske imperiet, men landet var like mye asiatisk som europeisk. Tyskland var delt og knust. Verdensdelens øvrige stormakter fikk også varige men, selv på vinnersiden. Franskmennene strittet lengst imot den irreversible detronisering.

Med unntak av Tito, Hoxha og Ceausescu var Charles de Gaulle – uten sammenligning forøvrig – den europeiske statslederen som sterkest motsatte seg supermaktenes formynderi. Han nektet å la seg marginalisere i en post-europeisk verdensorden, og søkte fransk gjenfødelse. Ikke ved å tviholde på koloniene, men gjennom en historisk forsoning med (vest-)tyskerne og europeisk integrasjon under fransk lederskap. Bare en skikkelse som de Gaulle hadde den nødvendige autoritet til å avvikle mesteparten av Frankrikes koloniherredømme uten å bli straffet internt.

Europeisk lederskap var ingen dårlig kompensasjon for Frankrike. Dog, uten (vest-)tyskernes dårlige samvittighet hadde ikke Frankrike fått viljen sin. Den fransk-tyske alliansen har siden 1950-tallet vært bærebjelken i europeisk stabilitet. Ringen var delvis sluttet: Med unntak av flyktige forsøk under Napoleon og Hitler, hadde Vest-Europa vært delt siden forliket i Verdun i 843. Et større sprang har imidlertid latt vente på seg: En integrasjon med Russland.

Å forene de franske og tyske mentaliteter var vanskelig nok. Å spenne bro over til den russiske er enda mer utfordrende. Så lenge Den kalde krigen varte, var en gjennomført integrasjon umulig. Men selv da ble det skapt føringer som virket forsiktig i den retning. Atter en gang er geopolitikken fødselshjelper. Og igjen var det Charles de Gaulle som skjøt den første pil mot den annen bredd. I 1944 inngikk han en allianse med Sovjetunionen for å understreke Frankrikes sentralitet i europeisk politikk, og for å distansere seg fra sine britiske og amerikanske allierte. Antikommunisten de Gaulle lot seg ikke affisere av ideologiske motsetninger med Stalin, siden han var en hardkokt realpolitiker.

Unødvendig å si, alliansen med russerne fikk kort levetid. Men de Gaulle forsøkte seg på gjentatte tilnærminger overfor Sovjetunionen også på 1960-tallet. Først etter Warszawapaktens invasjon av Tsjekkoslovakia i 1968 ble en ytterligere tilnærming lagt på is. Neste store skritt skulle tas av den vest-tyske forbundskansler Willy Brandt i 1969: Hans Ostpolitik innebar avspenning med Sovjetunionen (og kommunikasjon med øst-tyskerne).

Dmitry_Medvedev_at_the_34th_G8_Summit_7-9_July_2008-50

Det tredje store skritt ble tatt i overgangen mellom 1970- og 1980-tallet: Konstruksjonen av gassledninger fra Sibir til Vest-Europa (gazoduc), som ble støttet av Frankrike og Vest-Tyskland (og selv Margaret Thatcher). Gorbatsjov proklamerte i 1987 vyene for et fjerde stort øyeblikk: Konstruksjonen av ”et felles europeisk hjem”, et Stor-Europa fra Portugal til Beringstredet.

For strategene i Washington ble tilnærmingene mellom Russland og Vest-Europa – reelle så vel som tiltenkte – i beste fall sett på som tvilsomme, og i verste fall som en potensiell undergraving av USAs globale interesser. Etter Sovjetunionens bortgang neglisjerte Jeltsin relasjonene med Frankrike og Tyskland til fordel for USA. Muligens til stor lettelse for russernes tidligere vasaller i Sentral-og Øst-Europa.

Putin reverserte denne politikken. Triumviratet Chirac-Schröder-Putin (med passiv støtte fra Kina) nektet USA og Storbritannia legitimitet i Sikkerhetsrådet forut for Irak-krigen. For første gang definerte USA åpenlyst konstellasjonen P-B-M som direkte fiendtlig overfor amerikanske interesser. Det amerikanske overfallet på Irak fungerte dermed som katalysator for aksen P-B-M.

Ifølge Wallerstein vil denne aksen kanskje bli den varigste geopolitiske arven til Bush. Riktignok har relasjonene svingt siden da, og er ikke lenger i senit. Men som nevnt: Føringene lever videre. Av litt andre årsaker. Til bekymring for amerikanerne – selv under Obama – og ikke minst uroer det tidligere Østblokkland.

I 2003 virket USA uovervinnelig, selv i antagonistenes øyne. I dag er situasjonen helt annerledes: Verdens eneste supermakt er paralysert av to kriger og økonomisk regresjon. Allikevel skal man ikke se bort ifra en underliggende økonomisk krig mellom Frankrike (+ Tyskland) og USA i framtiden: Om tilgangen til energi og ressurser. Ifølge Grossouvre har denne økonomiske krigen allerede pågått lenge. Tidligere president Mitterand sa følgende under et intervju i 1995: “France does not know it but we are at war with America. Yes, a permanent, vital, economic war, a war without dead, apparently”.

Om Sarkozy ikke uttaler seg i samme ordelag, er det ikke umulig at han tenker i samme bane. Som OPPORTUNIST er han ute etter å sikre Frankrike en priviligert posisjon i verden, uansett hvilken global orden som råder. Om den er amerikansk-liberal eller kinesisk-autoritær, vil han uansett sørge for at Frankrike ikke blir marginalisert. Sarkozy vil alltid tilpasse seg. At han ikke har gjort så mye ut av sin proamerikanske retorikk, kan tyde på at han anser USAs stjerne som dalende.

Dessuten tillot han seg å være sjenerøs i tonen så lenge Bush var president: Dette fordi den politisk spedalske Bush ikke utgjorde noen trussel mot Frankrikes prestisje. Obamas umiddelbare popularitet derimot, ble møtt med ytringer om at ”USA ikke har noen rett til å belære verden”. Høres ikke det velkjent ut? Dessuten var Sarkozy den første vestlige statsleder som rykket ut for å roe gemyttene under den russisk-georgiske krigen. Hele veien var han usedvanlig sjenerøs og forståelsesfull overfor russerne.

Merkel er som nevnt mer reservert. Men som pragmatiker vil hun aldri kompromittere relasjonen med Moskva. Det samme gjelder hennes liberale utenriksminister Guido Westerwelle. Russlands posisjon som energileverandør er altfor viktig til å oversees [se særlig Bhadrakumars artikkel i Asia Times 08.01.2010: ”Russia, China, Iran redraw energy map”]. Omdirigeringer av gassdistribusjonen til eksklusiv fordel for Tyskland er underveis: Gjennom den snart ferdige gassledningen Nord Stream som går direkte fra Russland til Tyskland via Østersjøen, uten å måtte forsere transittruten Ukraina-Hviterussland-Polen.

I sør foregår et parallelt prosjekt. Det kalles for South Stream, og skal gå fra Russland via Svartehavet til Bulgaria, før den deretter fordeler seg langs to grener: Den ene mot nordvest via Serbia, Ungarn og Slovenia før den ender i Østerrike; den andre mot sørvest via Hellas og Adriaterhavet før den munner ut i Italia.

I november 2009 reiste Putin til Paris for å sikre seg fransk støtte til begge prosjekter. Noe han fikk. Konsernsjefen i det franske energiselskapet GDF Suez – Gérard Mestrallet – kalte Russland for ”en uvurderlig partner”. Sarkozy var ikke mindre beskjeden da han understreket betydningen av en felles eurorussisk sikkerhetspolitikk. De tidligere vasallene i Sentral- og Øst-Europa vil nok ikke like en slik sammenkomst, men har neppe annet valg enn å føye seg om Frankrike og Tyskland har tatt en beslutning. Amerikanerne har heller ikke mye de skulle ha sagt.

At Frankrike ønsker å selge krigsskip til Russland, viser at Sarkozy mener alvor. Sarkozys opportunisme og Merkels pragmatisme er tegn i tiden: Verden er inne i en enorm geopolitisk brytningstid der formelle allianser fra Den kalde krigen begynner å fortone seg som anakronismer. Det gir heller ikke full mening å diskutere Europa vs . Russland innenfor en EU-diskurs. For da får man ikke øye på stormaktsinteressene innenfor unionen. For Europa står ikke samlet. Og heller ikke Vesten. Frankrike er like selvbevisst som tidligere, og Tyskland er i ferd med å gjenoppdage selvbevisstheten. Russerne ønsker heller ikke å bli belært. De UFORMELLE og OVERLAPPENDE alliansene vil gjøre seg stadig mer gjeldende i denne brytningstiden.

Verden går ikke mot videre integrasjon. Men desintegrasjon. Og økt konkurranse om knappere goder. Nye stormakter reiser seg samtidig som planetens forråd krymper for hver dag. Dersom valget står mellom egen velvære og innflytelse på den ene siden, og solidaritet med resten av EU på den andre siden, så velger både franskmenn og tyskere det første.

Selv om en viss implisitt rivalisering med USA kanskje vil tilta, så kommer den langsiktige strategiske utfordringen fra det dynamiske Asia. Dersom dagens utvikling vedvarer, vil ikke Frankrike og Tyskland ha mye å stille opp med i den kommende verdensorden. Bare ved å alliere seg med Russland unngår de å marginalisere seg selv.

USA er kanskje svekket, og vil svekkes enda mer, men landet er fremdeles en supermakt. Derfor er USA heller ikke aktuell som likeverdig partner. Det motsatte kan sies om Russland. Landet er ikke en supermakt slik som det tidligere Sovjetimperiet, og er derfor i større grad enn før en likeverdig partner for Frankrike og Tyskland. En ytterligere styrking av samarbeidet innenfor energi, romfart, teknologi, økonomi og politikk er derfor ikke usannsynlig. Med tanke på demografisk tilbakegang i alle tre land og Asias styrkede posisjon, er tiden knapp. Et samarbeid bør for deres del bli en vinn-vinn-situasjon. Noe annet har de ikke råd til.

Eiffel opp ned

Advertisements

Read Full Post »

Kun det selvbevisste menneske, som står midt imellom de udødelige guder og det dyriske opphør – mellom væren og ikke-væren – grubler over sitt vesens gåte og over tilværelsens mening. De som ikke holder dette for fundamentalt, men mener at de metafysiske behov er sekundære og underordnet de materielle og kulturelle behov, hevder gjerne at de kan gjøre menneskene til guder ved å gjøre dem «lykkelige».

Men i stedet gjør de dem til dyr, som riktignok snuser på hverandre og gjenkjenner hverandre, ja, som ofte blir så godt dressert at de lar være å spise hverandre, men som innerst inne er likegyldige for hverandre og fremmede. Denne type mennesker finnes overalt i vår sivilisasjon og mest utpreget i dens ypperste frembringelse, universitetet. For det man dyrker der, er mindre den grensesprengende ånd, enn den sikkerhetsforanstaltede intelligens, og det man gjør der er gjennomgående ikke å åpne mennesket for de store spørsmål, men å lukke det ganske grundig igjen i form av svar.

Ved den formelle utdannelsens endestasjon er dette dessverre statusen. Man ser sjelden stjerner i øynene på de uteksaminerte. Systemet og dets forvaltere har gjort sitt ypperste for å tørke ut hjertesaften til de med rikest intellektuelt liv, og mest av alt drevet oppdrett av pragmatisk yngel på vegne av det rasjonalistiske arbeidslivet. For den forsvinnende lille minoritet av studenter som søker en dypere mening med tilværelsen, dreier overlevelse seg om Fortunas velvilje: Å møte de riktige mennesker til riktig tid. At man krysser veiene til åndsmennesker med noenlunde lik resonnansbunn, med interesse for noe mer enn pensum og trivialiteter.

Peter Milton Hidden Cities II - Embarkation for Cytherea

Det er ingen selvfølge å bli kjent med slike mennesker, for de er ofte reserverte og tilbakeholdne med å gi for mye av seg selv. Bare ren flaks og tilfeldigheter har skaffet meg de privilegier det medfører å tappe fra slike kilder. I studentmassen er de dessverre altfor godt gjemt. Jeg har kanskje ikke alt å takke disse unntaksmenneskene for, men uten disse eleverte samtalepartnerne hadde min horisont vært uendelig snevrere.

Ut ifra disse ord kan det virke som at jeg gir universitetets etablissement det glatte lag. Men selv om akademia hovedsakelig er befolket av dverger og frimerkeforskere med manglende intensjonsdybde, finnes det noen unntak. En av disse er den norske filosofen og åndskjempen Egil Wyller. Han har bl.a oversatt Platon til norsk, og er kanskje blant de som med størst tyngde har videreformidlet Heideggers dikteriske filosofi her til lands. Herpå følger et utdrag fra Wyllers bok «Enhet og Væren – Heidegger versus henologi» (1999), der han på elokvent vis oppsummerer bakgrunnen for den fremmedgjøring som har blitt nevnt innledningsvis.

* * * * * *

«Det bemerkelsesverdige ved eksistensfilosofien er at den orienterer seg bort fra vitenskapen. Dette innebærer en vesentlig reorientering av vårt forhold – ikke bare til diktningen og den dikteriske form for erkjennelse, men også til hva det vil si å tenke. Endres prinsippene for tenkningen, vil dette videre innebære at også kriteriene for hva som gir god mening, hva som er meningsfylt og vesentlig, endres. Og nye kriterier for meningsfylde vil da også medføre nye virkelighetskriterier, hvorved menneskets hele forhold til virkeligheten vil komme i et nytt lys.

En dikterisk orientert filosofi vil i forhold måtte medføre en ny form for ontologi. Heidegger er ingen dikter selv, slik som Sartre. Han underlegger sine anskuelser hva Hegel kaller «begrepets tvang». Det er tvilsomt noen moderne kontinentalfilosof er så gjennomført eksakt i sin ordbruk som nettopp Heidegger. Man vil kunne strides om hvorvidt de enkelte begreper virkelig betyr noe, om de har dekning «i virkeligheten» (f.eks. grunnbegrepet «væren»); det vil nettopp måtte avhenge av hvilke virkelighetskriterier man selv arbeider ut fra.

Spektralmorgen

En empirisk orientert filosof vil således fort måtte melde pass overfor Heidegger, da dennes begreper ikke betegner klassifiseringer av sansedata, men realistisk gir uttrykk for intuitive størrelser. Men enhver vil måtte innrømme, at Heidegger bruker sine begreper med streng konsekvens, og at de samlet utgjør et gjennomført begrepsmønster. Derfor kan man, om man ønsker det, diskutere med ham og, om man klarer det, motbevise ham. Det kan man ikke umiddelbart med dikterne.

Således understreker Heidegger sterkt, at tenkning og diktning er to prinsipielt adskilte åndsfenomener. Men de utspringer av samme rotstokk. I dag er tenkningen forfalt, mener han. Meget takket være en misforstått kantianisme er den falt til fote for vitenskapen, som på sin side orienterer seg etter teknikken, hvorved det hele blir underordnet menneskets praktiske interesser. Heidegger stiller seg i motsetning til dette scientistiske forfall på samme måte som Descartes i sin tid stillet seg i motsetning til hva han mente var en form for religiøst forfallen filosofi i slutten av middelalderen.


For å rette opp det religiøse forfall søkte Descartes til vitenskapen. På tilsvarende måte søker nå Heidegger, for å rette opp det vitenskapelige forfall, til diktningen. Diktningen er for ham forblitt intakt under denne gradvise forfallsprosess. Dikteren står med hodet over vannet uavhengig av om Kant eller hans meningsfeller dømmer ham til å beskjeftige seg med «følelser» alene eller hvor «man» ellers plasserer ham. I dagens situasjon må derfor tenkeren forsøke å la dikteren hale seg opp igjen – til den dimensjon som tenkeren selv har tapt.

Således anvender Heidegger meget energi på å tolke store diktere som Rilke, de greske tragikere og særlig Hölderlin; et sted i sine skrifter henviser han også til Hamsun, som belegg for det filosofiske begrep «intet». Han nøyer seg ikke som litteraturforskeren med å betrakte diktningen, men han går liksom i clinch med den og søker ned til dens fundament. Han vil «oversette» dens dikterisk uttrykte intensjoner til tenkerisk uttrykte sådanne, omgjøre gjennom en transformasjonsprosess, diktning til tenkning. Derved vil han også gi diktningens visdom større aktualitet og virkekraft. Det intellektuelle er slett ingen overbygning, som bare tjener til å forsvare de handlinger vi instinktivt utfører.

bouquet

Intellektuelle overlegninger har en opprinnelig kraft og kan, når de drives ekte og alvorlig, føre til at vi endrer våre handlinger og vår livsstil. For å kunne gjøre det rette, må man vite det rette, sa allerede Sokrates. Men kunstnerisk viten er her ikke nok. Så lenge man nyter Peer Gynt uten å forstå den, har nytelsen ingen innflytelse, og særlig ikke på oss i dag, da vi allerede fra barnsben av er blitt vennet til å se alle ting rasjonelt.

Dette er et synspunkt som særlig skulle ha aktualitet for universitetet, vårt samfunnslegemes hjerne. Vitenskapsmenn lar seg ikke influere av menneskekjenneren Ibsen hva angår deres fag, ennskjønt dette svært ofte angår mennesket. Da er det langt vesentligere hva en kollega i Minnesota har uttalt i et tidsskrift.

Kunsten er god å ty til som et glass edel vin; men den angår ikke den vitenskapelige hverdag. Gjennom denne innstilling truer vitenskapen, særlig den humanistiske vitenskap, med å bli inhuman. Den avskjærer kontakten med humanitetens fremste kilder, de dikteriske vitnesbyrd gjennom tidene. Dette gjelder også de humanistiske lærde, som nok studerer disse kilder, men ofte gjennom sine studier nettopp tildekker dem og ikke lar dem få komme til orde for hva de selv representerer.

Her må tenkningen settes inn som motvekt. Den skal først gå til de vitenskapelige filosofer og innarbeide i deres bevissthet kunstens viten om mennesket; for de utgjør den store hjernes kjerne. Derfra skal tenkningen bre seg ut til de forskjellige vitenskapsgrener, for dermed å influere skole og kulturliv. Slik vil – muligens og med tiden – den forvillede menneskeslekt kunne strammes opp, miste sin følelse av avstand og i likhet med den bortkomne sønn bringes hjem igjen. Dette er ett av de store perspektiver Heideggers filosofi må sees under.

inspiration

På bakgrunn av den dikteriske orientering kommer også Heideggers eksistensielle problematikk best til sin rett. Diktningen – i betydningen den store, klassiske diktning – har alltid bevart et grep om det innerste i det enkelte menneskes tanke- og følelsesliv, forutsatt at en forkjært oppdragelse ikke har sperret dens innpass. Hva er livet og døden, og hvorfor lever jeg, her og nå? Hvor kommer vi fra, hvem er vi og hvor går vi hen? Dette er spørsmål som biologien og historieforskningen nok kan utrede og klargjøre på sin måte, men deres kunnskaper berører ikke det dypeste og egentligste i oss, den uro i vårt sinn som disse spørsmål utspringer av, og som til svar krever ikke så meget løsninger, som forløsninger. For disse spørsmål oppleves, hvor de stilles ekte, som skjebnesvangre spørsmål og krever derfor svar innenfor en skjebnefylt dimensjon. Den store kunst har denne dimensjon.

Heideggers forsøk består i å la tanken få samme skjebnebestemmende kraft. Den vitenskapelig orienterte filosofi tar imidlertid ikke disse skjebnespørsmål opp, men kaster dem for hundene, som i deres øyne er dikterne og kulturskribentene. Derved er vi kommet i den situasjon at dagens intellektuelle menneske dekker spørsmålene til og leker at de ikke er der; og så blir de liggende der å murre. Den eksistensielle uro forfaller til en rastløs utilfredshet, som søkes dekket ved Dovregubbens tre fristelser, «elskov og makt og ære». Takket være teknikkens, vitenskapens og den vitenskapelige filosofis stadig sterkere tildekning av disse spørsmål, er mennesket blitt fremmed på jorden, fremmed både overfor naturen, overfor medmenneskene og overfor sitt eget innerste jeg, ja fremmed overfor alt som er overhodet, og overfor hva det vil si å være.

Tildekningen av de skjebnebestemmende spørsmål skyldes, påviser Heidegger, at disse spørsmål er oss ubehagelige. Vi orker ikke å se skjebnen under øynene. For de utspringer av noe som vi helst ikke vil vite av, at vi alle skal dø en gang. Ofte kan livet ta alt fra et menneske: hans ektefelle, hans asen, hans fedreland og venner. Men livet kan ikke fjerne døden; den er hans innerste og aller hemmeligste eie.

The sun light of Forest 1

Selv ikke fellesskapet fjerner døden. Det at alle mennesker skal dø en gang, at vi alle i så henseende står i samme bås, betyr intet for det faktum, at min død er min. Enhver må dø sin død. Og derfor, fordi døden er så intimt forbundet med ens eget liv, utgjør den det mest levende element i oss, det som stiller oss ansikt til ansikt med oss selv. Vår eksistens fødes ut av døden og kan når som helst falle tilbake i den, slik at den så å si kontinuerlig «bæres» på dens rygg. Ut av dette mildest talt utrygge grunnlag oppstår de eksistensielle spørsmål.

Den som skal gjøre seg håp om å besvare disse spørsmål tilfredsstillende, må derfor først og fremst ta et tak med selve døden og forsøke å avtvinge dens skjulte mening. Er Heidegger gjennom denne sin berømte døds-filosofi en pessimist som slukker lyset? Neppe. Han vil bare peke på et grunnleggende faktum og legge det frem slik at det blir en utfordring.

Den som lar utfordringen ligge i den tro at døden ikke er der før den er der, forfaller i realiteten til en skinneksistens. Han flakker omkring som Peer Gynt i ørkenen, tror at han bestandig er «situasjonens herre», mens han faktisk er en viskelærball i hendene på den «situasjon» som utgjøres av de tilfeldig oppdukkende begivenheter omkring hushjørnet. Fritt seg selv blir man kun ut fra dødens perspektiv: «Så usigelig ensom kan en sjel da gå…»; ellers blir man slave under selvet.

Nå er det jo slik, at ikke bare mennesker dør; alt som blir til, synes å måtte gå til grunne igjen, planter og trær og dyr. Det spesifikke ved det seg undrende menneske er imidlertid, påpeker Heidegger, ikke at det dø, men at det kan dø, slik at det gjennom hele sitt liv forholder seg til døden ved å ta den opp i sin bevissthet; det kan i en hvilken som helst av livets situasjoner selv velge døden, som en ytterste utvei. Det kan ikke dyret. Dyret bare kommer inn på scenen, passerer og går ut igjen (for oss)».

(1) Bjørkeallé

Read Full Post »