Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for the ‘Metaperspektiver’ Category

…og kappløpet mellom dem

«Sjøen, ubevegelig som metall, spente de omgjordede øyer fast. Ikke et blad åndet i lyset, som ble sterkere. Havstillheten var et skall uten rift og revne. Jeg stod fastnaglet av dette påtrykk, derpå merket jeg at jeg hvisket: ‘Kom og se…’ Og slik ble jeg ført tilbake til tidligere sansefornemmelser som det greske lys har gitt meg – til hint fryktinngytende sorte som jeg markant ble vár bakom det himmelblå dengang jeg i oktober 1944 vendte tilbake til mitt fedreland. Eller voldsutøvelsens skjendighet, dengang da fordervelsens redskaper på Kretas himmel spjerret sitronblomstenes vårfrembrudd. Og alt ble avgrunn».

[Giorgos Seferis  i innledningen til den nygreske oversettelsen av Johannes’ Åpenbaring (1966), der han skildret soloppgangen på øya Patmos (sitat over gjengitt på norsk av Egil A. Wyller)]. OUVERTURE

Den første apokalyptiske visjonen opprinnet kanskje samtidig med menneskeheten selv. Og undergangstanker er like alminnelige som de gjerne er banale. Alle kjenner den tilbakevendende rituelle farsen: dommedagssektene som alltid tar feil og den forutsigbare refleksen til nedlatende medier som hånler av dem.

Allikevel finnes det – noe jeg vil rekapitulere om noen avsnitt – håndgripelige jærtegn i dag. Både hviskende og skrikende forteller de at det materielle sammenbruddet  er en høyst virkelighetstro utsikt for det kommende tideverv. På tross av hva både bistre dommedagssekter og gladkristne framskrittsoptimister måtte mene. Samtidig vil jeg på slutten også peke på de lysglimtene som faktisk finnes i den forstemmende virkeligheten: ildsjelene som får ting gjort til tross for den strukturelle sperreild. De som er i mørket, men ikke av mørket.

Det er uhensiktsmessig å forutsi dagen når morgenrøde hastig glir over i sort eller motsatt. Mange har sagt til det kjedsommelige: vi snakker om en lengre prosess, ikke en særegen begivenhet. I mellomtiden får senmodernitetens spastiske og bornerte «gjøglere» ha den billige gleden av  å være vittige på bekostning av de marginale og forhastede skinnprofetiene.  Om de siste er på villspor, betyr det ikke at de første har rett. Men hver epoke har sine Cassandraer

Det er altså en tid for alt. Selv om ”verdens undergang” knapt har funnet sted i absolutt forstand i menneskehetens historie, har verdens undergang i relativ forstand skjedd utallige ganger. På individnivå (personlige tragedier) så vel som makronivå (storkriger, pandemier, naturkatastrofer osv.).

For de som gjennomgikk infernoet under de to verdenskrigene i forrige århundre, var apokalypsen noe mer enn tankespinn. Det var noe de kunne lukte og smake. Men selv verdenskrigene var proporsjonalt mindre blodige enn Tredveårskrigen (1618-1648), for ikke å si det kinesiske An Lushan-opprøret (755-763). At sistnevnte var en borgerkrig sier sitt: så mye som en fjerdedel og kanskje opp til en tredjedel av verdens befolkning ble utradert under broderdrapene i Midtens rike.

Utbruddet til supervulkanen Toba i Indonesia for vel 74 000 år siden er kanskje det nærmeste menneskeheten har kommet verdens undergang i absolutt forstand. En brå fimbulvinter fulgte i Eurasia og tilintetgjorde alle menneskestammer der. Mannefallet var nesten fullkomment i det tropiske Afrika også, men noen spredte grupper klamret seg til en usikker eksistens på savannene.

Antakelig var lommene av restmenneskeheten uvitende om hverandre grunnet deres veldige spredning. Overlatt til seg selv, rovdyrenes nåde og den endeløse himmelhvelvingen, forbannet de sine guder?

Et enslig og etterlatt menneskevesen i det ene hjørnet av kontinentet måtte ha trodd at han eller hun var det siste av sitt slag. Uendelige horisonter, luftspeiling på luftspeiling, og ingen andre artsfrender i sikte. Livsrom eller dødsrom? Tabula rasa var det iallfall, selv om innavl kanskje truet de fleste sammensmeltninger mellom gjenværende kvinner og menn.

De heldige, de standhaftige, de listige og de sterke overlevde. Kanskje ikke alle hadde hele spekteret av egenskaper. Men at disse var spredt blant de som omsider sikret artens framtid, er rimelig å anta. Hundre milliarder mennesker har siden blitt til fordi noen svært få seige (og traumatiserte?) kvinner og menn valgte å holde ut historiens lengste jammerdal. Spiral Tallet hundre milliarder krymper individet til den totale ubetydelighet, eventuelt forstørrer noen få skikkelser til olympiske tinder (eller demoniske vulkaner) dersom de ikke blir glemt i millennienes løp. Men de største titanene – hvis navn gikk i graven for æoner siden – var kanskje de som løp barføtt for livet i skyggen av Tobas raseri, overlevde og brakte sitt blod videre.

Siden den gang har knapt en sivilisasjon eller kultur manglet en endetidshistorie. Fra sumerernes Gilgamesh-passasje om syndefloden til Platons beretning om Atlantis og vikingenes Ragnarok har bud om menneskehetens utslettelse kastet lange skygger. Men komparativ eskatologi viser samtidig at flere kataklysmiske profetier bærer i seg kimen til en sivilisatorisk fornyelse bortenfor verdensbrannen, hvis flammehav også er en foryngelseskur og renselse. Undergang som overgang.

Man beveger seg enten på en oppadgående linje – eller kanskje heller langs en spiral med voldsomme nedturer på en generell lang opptur? – som munner ut i et stillestående og uoverskridbart punkt; eller man er med på den sykliske ferden til et kosmisk hjul som for alltid snurrer rundt. I Johannes’ åpenbaring er endetidskampen et vendepunkt der Satan nedkjempes og Guds rike åpenbarer seg i all sin fylde. Derfra og til evigheten. Kristendommens linearitet har sine sekulære ekko i framskrittsideologiene liberalisme og marxisme som begge (iallfall deres deterministiske avskygninger) har framelsket en hegeliansk tro på ”historiens slutt”. Enten i form av et vedvarende liberalt demokrati sammenfiltret med en (presumptiv) udødelig kapitalistisk økonomi eller et klasseløst kommunistisk samfunn.

Historiens slutt er en konstant nåtid – en stasis – avskåret fra fortid og framtid. Det er intet bortenfor dens horisont annet enn den fullbyrdelsen som allerede har funnet sted. Er man frelst eller forsteinet? Sykliske ontologier er langt mer dynamiske, selv om grunnhistoriene gjentar seg.

Fødsel, liv, død og gjenfødelse. Gullalder, sølvalder, bronsealder, jernalder og tilbake til en ny gullalder.  Her er det ingen bud om evig frelse eller fortapelse etter endetidskampen, men heller at det alltid er noe bortenfor horisonten. Med unntak av den apokalyptiske overgang [tidsaldrenes les extrêmes se touchent] og smale bro mellom jernalder og gullalder – for hinduene overgangen mellom den hyperkaotiske, destruktive Kali Yuga og den gloriøse, harmoniske Satya Yuga – er enhver syklisk runddans en historie om forfall og regresjon fra det høye til det lave.

I vår (sen)moderne tid har profane endetidsforestillinger skjøvet de sakrale eskatologier i bakgrunnen. Tidligere tiders meningsmettede mytologier har veket for meningstømte vitenskapelige perspektiver. Utfoldelsen av naturens gang er nå blottet for intensjonene til et bestemt forsyn. Det har iallfall vært den rådende oppfatningen en god stund. Men det gjør ikke vitenskapens endetidsberetninger mindre brutale av den grunn. Tvert imot (er ikke det meningstømte det samme som nihilisme, og derav enda mer nådeløst?).

Flere av astrofysikkens kosmologiske teorier rommer et vell av projeksjoner om Universets død og påfølgende totale evigvarende mørke. Dette er eskatologi på sitt mest absolutte. Men det finnes også teorier om at Allheimens sammenbrudd baner vei for et nytt kosmos innenfor et større Multivers.

Linearitet vs. sykluser. På en uendelig mindre skala – men fortsatt enormt – er prognosene om at sola en dag vil sluke jorda også innbefattet av endetidssjangeren. Geologien og paleontologien er andre disipliner fulle av undergangshistorier. Denne ”kontinentenes og artenes kirkegård”, eller rettere sagt nekrologi, er enda en påminnelse om alle tings forgjengelighet.

Uten de forutgående megakatastrofene som geologer og paleontologer har avdekket – ”Snøballjorda”, den permiske masseutryddelsen, dinosaurenes endelikt etc. – hadde det meste av livet slik vi kjenner det i dag, menneskeheten innbefattet, bare vært en hypotetisk mulighet i en verden dominert av andre livsformer.

La oss nå stige opp fra dyptiden til nåtidens overflate: kanskje mer enn noensinne er mennesket dets egen verste fiende. Vår spaltede beskaffenhet, våre motstridende drifter og (dysfunksjonelle) sosiale vev er vel så formidable motstandere som naturkreftene på og under jordoverflaten, eller eksterne trusler fra himmelhvelvingen.

Apokalypsens fire ryttere har skiftet ham mange ganger, og vil manifestere seg på ulike vis i framtiden. Dersom vi i denne omgang lar de sakrale speil ligge i krypten til framtidige/hypotetiske oppvåkninger makter å anskueliggjøre dem i en eventuell refortryllet framtidsverden (gitt at nihilismens og den åndelige entropiens nedadgående spiral noensinne vil bli brutt), hva representerer rytterne i dag fra et rent profant og materialistisk utsyn? DE FIRE RYTTERNE

I boken Living in the End Times (2010) har Slavoj Žižek pekt ut den kommende apokalypsens fire ryttere: (I) den verdensomspennende økologiske krisen, (II) ubalansene innenfor det økonomiske systemet, (III) den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik, og (IV) den biogenetiske revolusjonen.

Alle Žižeks fire ryttere er helt klart oppe i dagen. Man kan godt utvide antallet til å bli et helt kavaleri, eller bytte ut noen av dem. Kjernefysiske dommedagsmaskiner er en joker Žižek har utelatt.

Etter den kalde krigen har man stort sett glemt den eksistensielle angsten mange hadde i skyggen av atomsoppen. Dog er sjansene for fatale uhell neppe radikalt mindre nå enn den gang. Samtidig er det ikke utenkelig at nukleære masseødeleggelsesvåpen har vært mer fredsfremmende enn fredshemmende. Altså hard ”fred”, i betydningen fravær av høyintensiv krigføring mellom medlemmene av den eksklusive atomklubben.  En aggressiv – men likpose-aversiv – atlantisk imperialist og krigshisser lar seg stagge av en insistent motmakt med evne til å pulverisere enhver metropol på kort varsel. Ja, det er fremdeles nok atomvåpen igjen til å ødelegge verden mange ganger.

Men deres rasjonale ligger nettopp i at de er ubrukelige, og at de kun tjener som avskrekkingsmiddel ved å redde motstanderen fra ham selv. Derfor er det mindre sannsynlig at en apokalyptisk rytter avleveres med et interkontinentalt missil vilkårlig og impulsivt.

Om det er reelle grunner til å anse vissheten om gjensidig ødeleggelse som den harde fredens varige og ubrytelige grunnvoll, er allikevel vanskelig å bedømme i en håndfast virkelighet som er tiltakende omskiftelig. Vanntette teorier er derfor ikke noen bombesikker livspolise.

Når det er sagt, er Žižeks valg av ryttere antakelig mer presserende i nuet. Vi lar derfor kjernevåpen og andre morderiske jokere ligge (kunstig intelligente droner er fortsatt et lite stykke fram i tid, mens kometer og asteroider er ytterst sjeldne gjester). Det finnes som nevnt fire andre formidable planetariske trusler. Og de ledsager oss hver dag.

Rytter I

Rytter I – den verdensomspennende økologiske krisen – er den mest monumentale i følget. Denne rytteren har flest avskygninger og er vanskeligst å fange i et enkelt blikk. Han er den mest snikende av de fire rytterne. Store deler av menneskeheten skjermes for hans vrede, særlig i den mer velstående delen av verden.  Enn så lenge.

Kanskje ingen har den fulle oversikt over den første rytterens arsenal av små og store drapsvåpen. Nedslagsfeltet er atmosfærisk, geologisk, oseanisk og biologisk. Rytterens atmosfæriske lunefullhet er den mest omtalte av hans avskygninger.

At vår planet jevnt over har blitt stadig varmere de siste tiårene er uomtvistelig. Selv ikke noen uvanlig hustrige vintre i Nord-Europa – den kalde nesetippen på en feberhet klode – i inneværende decennium kan maskere dette. Paradokset er at en varmere stratosfære og mindre havis i Arktis kan gi seg utslag i en negativ nordatlantisk oscillasjon [NAO], hvilket for Europas del betyr markant svekkelse av vestavindsdriften om vinteren til fordel for Fader Frosts iskalde pust fra Sibir.

Det får så være at noen ikke skjønner forskjellen på global og lokal. Riktignok har temperaturstigningen blitt mindre bratt siden millenniumsskiftet. Allikevel er de fleste klimatisk lærde – dissentere finnes – samstemte om at mennesket har sin del av skylden.

Uten å drøvtygge for mye på debatten om hvorvidt den globale oppvarmingen er menneskeskapt eller ei, må det sies at dens relevans vil vedvare lenge uanfektet av hvor mettet publikum måtte være. Noen graders stigning her og der skaper neppe særlig noen stor oppstandelse. Men når enkelte regionale varmerekorder forrykkes med både ti og tjue grader, er det grunn til å lure.

Den monstrøse mars-hetebølgen i Nord-Amerika i 2012 var like episk som den var gruelig (også i Sør-Norge bød mars 2012 på ualminnelig tidlig sommervær). Flere steder i det nordlige USA – fra Minnesota til Maine – og det sørøstlige Canada, som vanligvis gjennomgår kong Vinters siste krampetrekninger på den tiden av året, opplevde massakre av tidligere toppnoteringer, uansett kalendermåned. Hvilket gjør denne svette hendelsen ganske bemerkelses- verdig. Selv noen av de høyeste minimumstemperaturene om nettene overtrumfet tidligere marsrekorder med solid margin.

At folk i Sentral- og Øst-Europa hutret seg igjennom flere uker med panserkulde måneden før, gjør ikke bildet mindre broket. Donau frøs fullstendig over fra vest til øst, mens deler av Svartehavet måtte åpnes av isbrytere. Enorme svingninger fra den ene måneden til den andre er nærmest blitt gjengs.

Man kan saktens innvende at klimaet alltid har endret seg, og at det ikke er første gang brå atmosfæriske omveltninger inntreffer. Kloden var langt varmere på dinosaurenes tid, istidene tok (raskt) slutt uten menneskelig påvirkning osv., osv.  Dessuten har vulkaner, havstrømmer, solflekker og tidvis mikrober vært himmelhvelvingens store bevegere. Hvorfor skulle det være annerledes denne gangen?

I likhet med Blaise Pascal som spurte om vi tør vedde mot Guds eksistens, kan vi spørre oss selv om vi tør vedde mot menneskets delaktighet i klodens febertokter. En revitalisert og omskrevet adopsjon av Pascals veddemål er iallfall betimelig.

Utvisking av årstider i tempererte strøk – der vår og høst nærmest svinner hen, mens vinter oftere går rett over i sommer og motsatt – fulgt av ødelagte avlinger i verdens kornkamre (i USA, Canada, Russland, Ukraina og til en viss grad Australia), økte brødpriser og massiv sosial uro i importavhengige u-land med stor befolkning (som Egypt og Pakistan) er omstendigheter man antakelig kan forvente mer av etterhvert.

I tillegg til et mer ustabilt klima, er biedøden, den stadig mindre bærekraftige bruken av hydrokarboner og den tiltakende tappingen av planetens grunnvannsressurser andre hasarder som truer framtiden til verdens matvareproduksjon (les mer om dette i «Den antropogene epoke»).  Det oljetørste mekanisk-industrielle landbruket har muliggjort den kunstige ekspansjonen til menneskehetens samlede biomasse. Vil “lemenårene” til vår art vedvare eller står den demografiske kurven overfor et avgrunnsdypt, vertikalt fall? Modernitetens petroleumsbaserte metabolisme er iallfall ingen evig tilstand.  Men bienes taushet og tomme grunnvannsspeil kan godt komme «peak oil» i forkjøpet.

Om markens grøde er truet på sikt, er havets grøde kanskje vel så utsatt. Begynner vi nederst i næringskjeden er situasjonen vel så dramatisk som lenger opp. Og faller bunnen ut, ramler resten sammen. Menneskene blir også med i dragsuget om så skulle skje.

Unnselige organismer som plankton utgjør selve fundamentet i oseanenes økosystemer. Men selv deres veldige utbredelse er endelig. Bare siden 1950 har det blitt 40 % mindre planteplankton i verdenshavene, hvilket er en radikal endring i løpet av relativt kort tid. Nedgangen er størst i polare og tropiske farvann. Årsakene er sammensatte, men det er en sammenheng mellom høyere havtemperaturer og planktondød.

Fisk, marine pattedyr og sjøfugler rammes enten direkte eller indirekte av dette. Vitale proteinkilder for menneskeheten kan gå tapt for alltid dersom dette usynlige dramaet i mikrokosmos får utfolde seg til fulle. Heller ikke krillen er usårlig. Selv om den årlige fangsten i øyeblikket ansees som bærekraftig, er også denne artens framtid satt på spill av varmere sjøvann utenfor Antarktis.

Der klimatrusselen forblir en fjern abstraksjon hos de fleste, er derimot den daglige rovdriften på planetens biosfære og mineraler i øyeblikket langt mer sanselig. Iallfall blant de som ikke er like skjermet fra dette innhogget som folk i (post-)industrialiserte land foreløpig er. Den biologiske massedøden er den mest akutte følgen av det framherskende synet på naturen som lite annet enn menneskets forråd.

Men heller ikke innenfor premisset ”naturen som forråd” handles det rasjonelt. Noe moderne fiskerier manifesterer. Her har allmenningens tragedie nærmest fått fritt spillerom. Reguleringer hjelper lite mot industrielle fiskeflåter som seiler til internasjonale farvann der anarkiet råder.

Overfiske er imidlertid intet nytt fenomen. I Europa har overbeskatning av ferskvannsfisk foregått i over 1000 år. Ferskvannsfiskene har ikke bare minket i antall, men også i størrelse. I vår verdensdel skjedde dette allerede i middelalderen. Til sjøs har virkningene av fiskerienes fråtsing blitt merkbare først i siste halvdel av forrige århundret. Også der har fisken blitt mindre i mengde og proporsjoner.

Utenfor Key West i Florida har gjennomsnittsvekten til en fanget fisk implodert fra 20 til 2 kilo de siste 50 år. Men særlig ille er det i farvannene ved Newfoundland hvor torskebestanden kollapset fullstendig rundt 1990. Der kunne man i århundrene forut nærmest øse inn torsken uten bruk av fiskeredskaper. Men mye har skjedd siden John Cabots tid. Kapasiteten til dagens globale fiskeflåte er 2,5 ganger større enn det naturen kan reprodusere. Hele 90 % av de store fiskene har forsvunnet som følge av menneskets stadig mer brutalt effektive fangstmetoder.

Katastrofen i Newfoundland var tydeligvis ikke avskrekkende nok, for det industrielle overfisket har eskalert flerfoldig andre steder siden gang. Man skal dermed ikke la seg lure av markedene som ennå bugner av havets delikatesser. De skjuler oseanenes grimme virkelighet.

Her kunne vi ha videreført beretningen om planetens økologiske tristesse i det uendelige: forsøplingen av havene og skrotet vårt som dreper. Eventuelt hvor mye av regnskogenes apotek som daglig går opp i røyk eller blir valset ned av bulldosere, og dermed aldri blir oppdaget. Som sagt er det umulig å fange den første apokalyptiske rytteren i et enkelt blikk. Konturene er urovekkende nok.

Rytter II

Rytter II – ubalansene innenfor det økonomiske systemet – kan virke avsondret fra rytter I. Iallfall ved første øyekast. Ingen av de fire store er soloryttere. Men rytter II er en fryktinngytende ødelegger, enten han er med i et apokalyptisk firspann eller raserer omgivelsene på egen hånd. Isolert sett er det kapitalistiske verdenssystemet selvlikviderende på sikt. Også om det økologiske damoklessverd ikke hugger medvirkende til underveis.

Skal vi tro forskerne og tenkerne innenfor verdenssystemparadigmet – Immanuel Wallerstein og Giovanni Arrighi med flere – står det kapitalistiske systemet overfor sitt endelikt innen siste halvdel av dette århundret. Kapitalismen var inntil relativt nylig rimelig vellykket i økonomisk forstand (de eksterne økologiske kostnadene som stadig stiger er da utelatt fra regnskapet). I dag har den snart ingen flere jomfruelige marker å ekspandere til.

På lengre sikt vil den kapitalistiske ekspansjonen være entropisk: Det finnes snart ikke flere steder igjen på planeten hvor utflagging øker profittraten nevneverdig. Midlertidige revitaliseringer oppløser ikke de indre motsetningene (for en mer utførlig redegjørelse se «Hinsides historiens slutt»). En av de mer åpenbare motsetningene er spriket mellom kapitaleiernes ønske om mest mulig profitt og arbeidstakernes ønske om best mulig lønn. Av ideologiske årsaker – forsterket av strukturelle endringer – har trenden de siste førti år gått mer og mer i retning av kapitaleiernes interesser.

På kort sikt er det ingen tvil om at dype lønnskutt eller utflagging styrker oligarkiets inntjeningsmuligheter. Men det forutsetter et ekspanderende globalt marked som kompenserer for tapet av konsumenter i (de-)industrialiserte land. På lengre sikt derimot, skaper slike forskyvninger problemer i det øyeblikk produktiviteten overstiger massenes kjøpekraft. Noe man i all tydelighet har sett de siste fem år. Og da særlig i USA og en rekke EU-land. Heller ikke de framvoksende BRICS-landene – med alle sine interne utfordringer som stadig tårner seg opp – er en framtidig garanti for det nåværende systemets overlevelse, selv om de kanskje har forlenget dets levetid.

I fraværet av handelspartnere fra Venus og Mars virker den jordbundne kapitalismens entropi vanskelig å overvinne.  Med mindre man styrker arbeidstakernes kjøpekraft. Mer konsum hos atskillig flere ville helt klart ha styrket verdensøkonomien midlertidig. Samtidig ville alle langt raskere stange hodet i det økologiske taket . Finanskrisen har således forsinket et eventuelt materielt sammenbrudd med et x antall år. Men den forhindrer det ikke: befolkningsveksten vedvarer, og i samme åndedrag etterspørselen etter basisvarer som mat og olje.

Dagens finansielle ulvetider er imidlertid et etterslep fra verdensøkonomiens uløste strukturelle problemer som åpenbarte seg under oljekrisen i 1973. Hendelsene høsten det året var på ingen måte noen ”årsak” (de stikker langt dypere), men de markerer et vendepunkt og en overgang til en langt mer fluktuerende situasjon med økt økonomisk usikkerhet. Altså den definitive slutten på de såkalte  les Trente Glorieuses: tredve år med uavbrutt økonomisk vekst og nærmest full sysselsetting på ruinene etter den 2.verdenskrig i Vesten (for Japan var det ytterligere et halvannet tiår med pekuniær framgang).

Visse vardøger var det allerede i forkant: den tilspissede kapitalistiske konkurransen mellom USA på den ene siden, og hegemonens allierte som Vest-Tyskland og Japan på den andre siden. Denne dynamikken eroderte den politisk-økonomiske arkitekturen kalt Bretton Woods, som president Nixon rev ned for godt med å forkaste etterkrigstidens gullstandard. Å holde tilbake disse endringene ville uansett ha vært umulig, gitt de økonomiske maktforskyvningene i verden på 1960-tallet.

I en viss forstand kan vi kanskje snakke om «det lange 1970-tallet» som fortsatt pågår: krisen har på ingen måte fått spilt seg helt ut enda. Problemene fra den gang har tidvis vært kamuflert av diverse mindre oppturer i tiårene etterpå – mange av dem regelrette bobler – og ikke minst av Kinas geoøkonomiske tilbakekomst. Den siste finanskrisen er dermed bare en krise innenfor en atskillig større krise.

1973 var et sosioøkonomisk merkeår også i en annen forstand, særlig for den atlantiske supermaktens stadig minkende middelklasse: justert for inflasjon har lønnsnivået til 90% av amerikanerne sunket jevnt og trutt de siste førti årene. Selv om kanskje levestandarden gradvis økte fram til utbruddet av resesjonen, var illusjonen om materiell framgang basert på en overflod av billige kinesiske forbruksvarer og lett tilgang til kreditt. Sistnevnte var en kompensasjon for minkende inntekter i et hardere arbeidsmarked.

Ikke bare husholdningene har sunket ned i gjeldshengemyra. Det samme gjelder amerikanske myndigheter som kan tillate seg store fjell med lånte penger (som stadig stiger) i ly av dollarens ennå uavbrutte hegemoni (USA er derfor ikke inne i en reell gjeldskrise per i dag – i motsetning til flere EU-land – hengemyr til tross). For de berømte 1% – som igjen kan deles inn i den øverste promillen og promillen av promillen (plutokratene) – har de nyliberale tiårene vært historiens mest formidable løft. For vår tids Krøsuser er utflagginger og lønnskutten til de sosiale lagene under dem god smøring for en ellers mindre profitabel realøkonomi.

Nettoeffekten til nyliberalismen er således redistributiv snarere enn genererende: kaskadene av penger flommer inn i hvelvene til de som har mest fra før. Ellers er den eksponentielle økningen av finansspekulasjon oligarkiets botemiddel for synkende profittrater i realøkonomien. Særlig siden årtusenskiftet har denne trenden skutt fart. Flere av disse kreative finansproduktene er rene økonomiske masseødeleggelsesvåpen. Deriblant hedgefond og derivater, hvis obskure mekanismer er ugjennomtrengelige for de aller fleste.

Derivatøkonomien var senest ifjor tjue ganger større enn verdens samlede BNP. I stedet for å krympe, har dens ekspansjon bare akselerert etter 2008. Selv om denne økonomien er hypervirtuell – når det er sagt er nesten alle penger virtuelle (pengene på kontoen din er bare tall i cyberspace) – har den enorme følger for menneskene i den virkelige verden. Det er selvfølgelig praktisk umulig å innkassere trilliongevinster. Men de få som vinner veddemålene kan fint rake inn milliarder på at andre land, institusjoner og bedrifter går konkurs.

For spekulantene i denne parallelle dimensjonen er det derfor imperativt at det går til helvete med dem man har satset ulykken på. Om hele samfunn og nasjoner går dukken innebærer det en god derivatinvestering. Og det er helt legalt: mye av ”redningspakkene” i USA for fire år siden sikret at disse lyssky investorene fikk utbetalt sine gevinster. Avkastningen i derivatmarkedet er potensielt astronomisk større enn i aksjehandel, som jo også kan skape formuer av for det meste intet.

Når derivatbaronenes bankkonti sveller opp på Cayman Islands eller i Sveits, vil deres kraftig styrkede solvens innebære økt evne til å legge enda større beslag på planetens stadig minkende ressurser. Enten det gjelder innkjøp av nye slott eller superyachter. Og for de aller mest pengesterke finnes det også hyperyachter på «tilbuds»-siden (med bl.a racerbilbane og kopi av fyrstepalasset i Monaco på hoveddekket).

Enhver livsstil i monstrøs skala har dermed store materielle konsekvenser. Særlig ille er det dersom denne rikdommen skyldes derivater som manipulerer prisene på basisvarer (f.eks korn). Ikke all sult skyldes avlingssvikt. Derivatbaronene er voldsommere ødeleggere enn all verdens gresshoppesvermer: de plyndrer fra jordens fordømte og de ufødte. I motsetning til Napoleon, Romerriket eller oldtidens faraoer etterlater de seg intet sivilisatorisk høyverdig til kommende slekter.

Rytter III

Rytter III – den eksploderende sosiale polariseringen mellom fattig og rik – er tvillingen til rytter II. Men han får også næring fra de to andre rytternes herjinger. I vestlige (av)industrialiserte land er det foreløpig ubalansene i verdensøkonomien og ikke økologien som er utslagsgivende for majoritetens materielle fall. Aftenlandene er enn så lenge stort sett skjermet for de mest manifeste nedbrytninger av økosystemene  (er man imidlertid tjæresandens eller skifergassens naboer, har framtiden kanskje allerede ankommet).

Imens er det andre saktegående strukturgenererte kataklysmer som skrider klarest fram i Europa såvel som USA: enten det gjelder oppsmuldringen av materiell infrastruktur (Amerika) eller raseringen av det sosiale vevet (på begge sider av dammen). Majoritetens mobilitet nedover – eller kappløp mot bunnen – er et av aftenlandenes viktigste tegn i tiden.

Noen av årsakene til dette ble belyst i de forutgående passasjene om rytter II. Disse skal vi ikke dvele mer ved her. Her skal vi heller se på hvilken latent sprengkraft som ubalansene i verdensøkonomien er svanger med. Hva dette eventuelt avstedkommer i form av revolusjoner og kriger får framtidens krøniker berette om. Før vi får lese dem, starter vi der militære stridigheter og systemiske omveltninger så langt framstår som noe forgangent eller utopisk. Enten det gjelder Amerika eller Europa, virker massene apatiske, til tross for en stigende erkjennelse om middelklassens evige deklassering. At foreldre ikke lenger tror at barna vil få det materielt bedre enn dem, begynner å bli en utbredt forestilling i flere land.

Atomisering av den resignerte hopen og de kollektive visjonenes havari har hindret oppstandelsen til en koordinert vrede nedenfra. Protester uten retning eller strategisk utsyn blir dermed raskt nøytraliserte av herskernes håndlangere (infiltratører og overvåkere fra ”sikkerhets”-tjenestene) eller maktservile aktører fra hovedstrømsmedia, som av både hjertens lyst og pliktskyldighet latterliggjør enhver spire til kontrær motmakt (de nominelle demokratiene forblir nettopp bare nominelle). Nå nylig gjaldt denne skjebnen særlig for efemere Occupy Wall Street, som i et nanosekund presterte å skape skrekk hos det amerikanske etablissementet, helt til de falt for eget grep og ble et lett bytte for Leviathan.

Flyktig oppmerksomhet – som følge av informasjonsstøyen og underholdningsindustrien – medvirker også til politisk passivisering. Men massenes sinnsuro kan ikke holdes tilbake i det uendelige. Iallfall om man befinner seg et sted i tid og rom hvor den økonomiske synsranden i beste fall kan by på stillstand. Selv det er for mye å håpe på for stadig flere.

I USA har gapet mellom de bemidlede og ubemidlede ekspandert flerfoldig de siste tiårene. Der har 1920-tallets grelle sosiale ulikheter nå blitt overgått. I 2012 håvet den rikeste tidelen av befolkningen inn mer enn halvparten av alle inntektene i landet, hvilket slår det forrige toppåret 1928. Men igjen er det den berømte ene prosenten som sprenger grafene: de besitter førti prosent av landets rikdom – og en fjerdedel av inntektene – mens de åtti prosentene på samfunnets bunn klamrer seg til smuler tilsvarende sju prosent. Og avgrunnen mellom dem øker i skrivende stund. Velstandsfordelingen i USA er snart et perfekt numerisk speilbilde av den på kloden forøvrig.

Filleproletariseringen av vesteuropeere og amerikanere er imidlertid ikke annet enn konvergens med normaliteten i u-land. Verdens alminnelige elendighet har innhentet dem som en gang trodde at sjanselikhet gjaldt for alle. Allikevel består letargien. Fallet har så langt ikke vært dypt nok.

Det kan bli veldig lenge før en transformativ hendelse ryster kjernelandenes materialtretthet så sterkt at de gamle strukturene brytes ned til jernspon og baner vei for en radikalt annerledes samfunnsorden. En sømløs, nesten umerkelig overgang til nihilismens etter-sivilisatoriske nullpunkt (eller en uendelig langstrakt dyphavsslette?) er kanskje mer sannsynlig. Nummenheten og frykten for det ukjente er enn så lenge større enn misnøyen med et sakte imploderende status quo. For de styrende så vel som de styrte er det i dag lettere å forestille seg verdens undergang enn at noe kommer etter kapitalismen.

Før aftenlandene gjenoppdager utopienes uimotståelighet er det planetens ekspansive hyperbyer eller megalopoliser – urbane rom med 20-30 millioner innbyggere eller mer, der rennesteinen ofte dominerer – som er åsteder for de kommende revoltenes mest kraftfulle detonatorer. Enten det er i Kina, India eller Latin-Amerika. Hyperbyene er arnestedene for det 21.århundrets demografiske supernova, og vil stå for brorparten av planetens befolkningsvekst innen 2050 dersom projeksjonene slår til.

Med så mange ungdommelige drømmer som er dømt til å bli knust av en virkelighet som innfrir stadig mindre, hvem kan undervurdere den kollektive rastløshetens sosiale magma som flyter igjennom slumveldene? Det er kanskje her hos overskuddsbefolkningen vi vil finne framtidens væpnede profeter og deres hærstyrker. Men allerede før de unnfanges ser det ut til at mange pyramider står i fare for å rakne (den arabiske «våren» og påfølgende vinter har imidlertid ikke resultert i noen planetarisk systemforvandling).

Som jeg en gang skrev: ”Istedet for å konfrontere problemene som tårner seg opp, vil plutokratiet trekke seg tilbake til sine strengt bevoktede enklaver, bak tykke murer i byenes trygge soner. Der de har bestemt seg for å tømme planetens forråd innen en generasjon eller to. Og når det ikke er mer igjen å tømme, vil de heller ikke ha noe smøremiddel å gi sine voktere. Overlatt til seg selv og hordenes nåde, vil plutokratens bolig ende opp som en kalket grav”. 

Rytter IV

Rytter IV – den biogenetiske revolusjonen – er nykommeren i følget. In vitro ble han til, og er fremdeles i sin barndom. Et foreløpig ganske ubeskrevet blad, og til nå den minst spektakulære av rytterne. Laboratorieskapte organismer, kimærer – her i betydningen krysninger av mennesker og dyr – og overmenneskelige mutanter hører enn så lenge til science fiction. Det er neppe etikken som er til hinder. Kan man, så vil man. Særlig om et slikt bioteknologisk gjennombrudd skulle innebære militær relevans.

Allmenningene i den eksterne naturen (havet, lufta, skogene) er som vi har sett truet av menneskenes rovdrift. Den fjerde rytterens opprinnelige domene er allmenningene i den indre naturen: forvandlingen (og den tiltakende privatiseringen) av menneskehetens eller andre organismers arvestoff. Omveltningene i den indre naturen går uansett ikke upåaktet hen i den eksterne. Der naturlige habitater begynner å underkaste seg genmodifiserte inntrengere, snakker vi om en potensiell dødelig utfordring for biomangfoldet. Den økologiske krisen kan dermed intensiveres av en biogenetisk revolusjon på avveie. Til nå har man ikke overskuet alle følgene av den genmodifiserte matproduksjonen. Enten det gjelder konsumentenes helse eller artsvariasjonen.

Redusert biomangfold er imidlertid bare en av fasettene. Produsenter som Monsanto tar patenter på genmodifiserte planter og såkorn som deretter selges til fattige bønder i u-land. Hvilket igjen  gradvis fratar millioner av dem retten til å bruke egne frø. Ikke bare utraderes den naturlige floraen, polariseringen mellom jordens fordømte og de mest velbemidlede forsterkes også: et økende antall bønder ruineres økonomisk ved å måtte betale dyre summer for lisensene som Monsanto utsteder.

Den sosiale dimensjonen ved tilnærmet totale monokulturer er vel så ødeleggende som de genetiske aspektene. Redusert matsikkerhet og forringet biosfære følger i kjølvannet av denne lukrative industrien der noen ytterst få oligarker – godt hjulpet av politiske lakeier i diverse hovedsteder – sitter igjen med all materiell vinning. Noe som inntil videre vil skjerme dem for ubalansene i verdensøkonomien og sikre dem enorm profitt en god stund til. Den fjerde rytterens geopolitiske fødselshjelpere er allerede under oppseiling bak lukkede dører: de to frihandelsjuggernautene TTIP (Transatlantic Trade and Investment «Partnership») – et euroamerikansk prosjekt med europeerne som juniorpartnere – og TPP (Trans-Pacific «Partnership), en USA-ledet Stillehavsblokk. Om disse går igjennom – noe de antakelig gjør – er det muligens lite som kan hindre Monsantos aggressive felttog i overskuelig framtid.

Biogenetikkens revolusjon i agronomien har forøvrig sin eugeniske parallell. Det er ikke bare i matfatet den indre naturens allmenninger invaderes. Også menneskets cellekjerner er et mulig oppmarsjområde for den fjerde apokalyptiske rytteren. Er det tenkelig at noen av de med mest materielle ressurser – i samarbeid med eventuelle forvaltningsdiktaturer og deres teknokratiske monstre – finner det fristende å fjerne befolkningssjikt som den maskinelle og automatiserte utviklingen har overflødiggjort? Altså de som forstyrrer den perverse idyllen?

I dag virker dette i overkant dystopisk for de fleste, men det kan uansett ikke utelukkes helt. Asymmetrien mellom de som har råd til å oppgradere sine barns genetiske utrustning og de som ikke har det, vil vokse flerfoldig. Men en higen etter menneskelig perfeksjon – enten den er markedsstyrt eller ei – vil antakelig støte på en rekke uforutsette hindre og ende i forlis. Gud lar seg ikke imitere. Naturen vinner alltid til slutt.

FRA FATALITET TIL OVERSKRIDELSE?

Apokalypsens fire ryttere er ikke utenomjordiske massemordere som stiger ned fra intergalaktiske fartøy. De er høyst dennesidige krefter. Og de rir hardt gjennom natten. Når de fram til sin fullbyrdelse vil vi for alvor finne ut hva vi er laget av. Den økologiske krisen har muligens størst sjanse til å «vinne» Helvetesrittet før de andre rytterne får fullende sine ytterste muligheter. Eventuelt vil de fire konvergere mot et felles punkt der all deres råskap samler seg og griper inn i hverandre med en insistens vi så langt ikke har sett.

Hvordan skal man gjenreise troen på en annerledes og bedre verden etter et møte med de fire rytternes konturer? I en virkelighet der virtuell kapital virvles opp sammen med fragmenterte og rotløse mennesker, er det lett å å forsvinne inn i fatalitetens sorte hull. At framtiden befolkes av et økende antall skitne svin rundt et minkende antall trau er enklere å forestille seg enn at den heroiske impulsen reinkarneres. Impotent nihilisme og frådende misantropi er mindre anstrengende utveier for resignerte tenkere enn den labyrintiske stien ut av miseren.

Grublerne kan kanskje tegne opp nye kart og inspirere en engere krets. Hvilket i seg selv bør være et viktig kall og en formidabel livsoppgave. Men gnisten som tenner den radikale overskridelse og vitalitetens gjenfødsel finner man hos den antipolitiske narren eller eteriske praktikere. De sistnevnte finnes det få av i dagens spesialiserte samfunn. Men det er de og den antipolitiske narren som er tilstrekkelig autoritative til å kapre allmuens sinn og bevege verden i denne nivellerte æraen. Esoteriske vismenn har tiden løpt fra (legger vi derimot det sykliske perspektivet til grunn, er meritokratiets komme kanskje et sted langt bortenfor den nåværende synsranden).

I en sentrifugal verden som akselerer konstant – for at den tilsynelatende ikke skal stivne i formen – er det nettopp de eteriske praktikerne som viser oss at en annen og mer harmonisk virkelighet er mulig. Dette gjelder f.eks formidable enkeltindivider som inderen Jadav Payeng. Fra bunnen av, og med kompromissløs kjærlighet til moder jord, har han gjenskapt en lokal regnskog med et fullverdig økosystem etter en halvannen generasjon med ekstrem tålmodighet og flid.

På et kollektivt nivå finner man selvbergede økolandsbyer og overgangsbyer. Intet kommer av seg selv. Men bare felles løft på lokale plan – regnskogskapere som Payeng forblir en anomali – spredt utover kloden kan avverge det verste og berede grunnen for noe genuint annet. Selv om dette bare skulle forbli lommer av ”passiv” motstand, er det en start. Hengir vi oss til det bestående, risikerer vi at Søren Kierkegaard får rett [sitat fra Enten Eller (1843)]:

“Det hændte paa et Theater, at der gik Ild i Coulisserne. Bajads kom for at underrette Publicum derom. Man troede, det var en Vittighed og applauderede; han gjentog det; man jublede endnu mere. Saaledes tænker jeg, at Verden vil gaae til Grunde under almindelig Jubel af vittige Hoveder, der troe, at det er en Witz.” 

Read Full Post »

Av György Lukács, utdrag fra Romanens teori  (1916)

Romanen er den modne mandighets form: dens dikter har mistet all poesis strålende ungdomstro “at skjebne og sinn er betegnelser for samme begrep” (Novalis), og jo mer smertelig og dypt den nødvendighet har slått rot i ham at denne vesentligste trosbekjennelse i enhver diktning må stilles til livet som en fordring, desto smerteligere og dypere må han lære å forstå at den bare er en fordring og ingen virksom realitet.

Denne innsikt, denne ironi, er rettet både mot hans helter som i sin poetiske ungdommelighet går til grunne i forsøket på å realisere denne troen, og mot hans egen visdom som måtte innse at kampen var nytteløs og erkjenne at virkeligheten seiret til slutt. Ironien fordobler seg faktisk i begge retninger.

Den rammer ikke bare det dypt håpløse i kampen, men også den langt dypere håpløshet i å oppgi den; det forsmedelige nederlag i det å måtte tilpasse seg en idealfremmed verden, i det å oppgi sjelens irreale idealitet i den hensikt å oppnå herredømme over virkeligheten.

Og når ironien fremstiller virkeligheten som seierherre, avslører den ikke bare at virkeligheten er som et ingenting for sin overvunne motstander, ikke bare at en seier over virkeligheten aldri kan bli endelig, og at den, igjen og igjen, vil bli utfordret av nye oppstander fra ideen, men dessuten at virkelighetens overtak ikke så meget skyldes dens egen styrke, selv dens brutale retningsløshet strekker ikke til, men derimot den indre, nødvendige problematikk hos en sjel tynget ned av sine idealer.

Melankolien ved å være voksen oppstår av den doble, motstridende opplevelse av at på den ene side vår absolutte, ungdommelige tillit til en indre stemme er blitt redusert eller har forsvunnet helt, og på den annen side av at utenverdenen som vi nå lytter til for å lære å herske over den, ikke taler til oss med en stemme som klart meddeler veier vi skal gå og mål vi skal søke å nå.

Ungdommens helter blir vist vei av gudene: om det som møter dem ved veis ende er undergangens skimmer eller seierens suksess, eller begge deler på samme tid, så vandrer de aldri alene, de blir alltid vist vei.

Dette forklarer den dype sikkerhet i deres vandringer; de kan gråte eller sørge, være forlatt av alle, befinne seg på en øde øy, de kan rave i blind fortvilelse foran helvetes porter, men alltid omgis de av denne atmosfære av sikker væren; en gud jevner alltid veien for helten og går foran ham.

Falne guder og guder som ennå ikke er kommet i sitt rike, blir demoner. Deres makt er virksom, men gjennomtrenger ikke verden lenger eller foreløpig ikke: Verden har fått en meningssammenheng, en kausalitet, som er uforståelig for den levende og virkende kraft hos den gud som er blitt demon og derfor fortoner seg som en meningsløshet for den.

Men demonens makt forblir effektiv, den kan ikke nøytraliseres, for den nye guds væren er båret av den gamles bortgang, og av denne grunn eier den ene – i den eneste vesentlige atmosfære, den metafysiske – den samme realitetsvalør som den andre.

“Det var ikke guddommelig,” sa Goethe om det demoniske, “for det syntes ufornuftig; det var ikke menneskelig, det hadde ingen forstand; ikke djevelsk, for det var godgjørende, ikke engleaktig, for det viste prov på ondsinnethet. Det lignet tilfellet, for det var uten konsekvens; det minnet om forsyn, for det tydet på sammenheng.

Alt som begrenser oss, virket gjennomtrengelig for det; det virket som det omgikkes med våre tilfeldigheters nødvendighet med fullstendig vilkårlighet; det trakk tiden sammen og videt rommet ut. Bare i det umulige trivdes det, det mulige støtte det fra seg i forakt.”

Men i sjelen finnes det en vesensstreben som bare er opptatt av det vesentlige, uansett hvor det kommer fra eller hvor det leder hen; det finnes en sjelens nostalgi hvor hjemlengselen er så sterk at sjelen i pur og blind ustyrlighet må ta den første sti som synes å gå hjemover; og så mektig er denne lidenskap at den er i stand til å gå sin vei til dens slutt.

For denne sjel fører enhver vei hjem til vesenet. For den er det å være seg selv, dens hjem. Derfor kjenner ikke tragedien noen reell forskjell på gud eller demon, mens det for epopéet er slik at hvis en demon i det hele tatt kommer inn på dets område, er den et maktesløst, redusert høyere vesen, en svekket gud.

Tragedien bryter ned de øvre verdeners hierarki. I tragedien er det verken gud eller demon, for den ytre verden er bare en anledning for sjelen til å finne seg selv, for helten til å være helt; i og for seg er tragedien verken fullstendig eller ufullkomment gjennomtrengt av mening; men likegyldig til objektivt eksisterende meningsformer, et dingeldangel av blinde hendelser.

Sjelen forvandler hver hendelse til skjebne, og sjelen alene gjør det med enhver. Først når tragedien er over, når den dramatiske mening blir transcendent, viser gudene og demonene seg på scenen; det er først i nådedramaet at den øverste verdens tabula rasa fylles med over- eller underordnede gestalter.

Romanen er den gudsforlatte verdens epopé; romanheltens psykologi er den demoniske; romanens objektivitet er den mandige, modne innsikt at meningen aldri helt makter å gjennomtrenge virkeligheten, men at denne, uten meningen, ville gå til grunne i det vesensløse intet.

Alt dette er bare forskjellige måter å si det samme på. De betegner de produktive grenser for romanens gestaltningsmuligheter – grenser som er trukket opp innenfra – og på samme tid definerer de det historisk-filosofiske øyeblikk da store romaner er mulige, der de vokser til et sinnbilde på det vesentlige som er å si.

Romanens sinnelag er den virile modenhet, og den karakteristiske struktur i dens stoff er gitt ved måten den diskret sørger for å adskille inderlighet og eventyr. I go to prove my soul, sa Brownings Paracelsus, og det eneste som er upassende ved disse vidunderlige ordene er bare at de blir sagt av en dramatisk helt.

Dramaets helt kjenner ingen eventyr. De begivenheter som skulle bli til eventyr for ham, blir til skjebne bare ved den første berøring med hans sjels skjebnededikerte kraft, er en foranledning til å vise hva han duger til, en mulighet for å åpenbare hva som var forutbestemt for sjelen i den akt å nå seg selv.

Helten i dramaet kjenner ingen inderlighet, for inderligheten er produktet av den antagonistiske dualitet av sjel og verden, av den pinefulle tilstand mellom psyke og sjel; og den tragiske helt har nådd sin sjel og vet derfor ikke om noen virkelighet som er fremmed for ham: for ham blir alt ytre bare en mulighet for en forutbestemt og passende skjebne.

Dramaets helt drar derfor ikke ut i verden for å prøve seg. Han er helt fordi hans indre sikkerhet er garantert a priori hinsides test eller prøve; den skjebneformende begivenhet er for ham bare en symbolsk objektivering, en dyp og verdig seremoni.

(Den vesentligste indre stilløshet i det moderne drama og i Ibsens i særdeleshet, skriver seg fra det forhold at dets sentrale skikkelser skal settes på prøve, at de føler avstanden til sin sjel i seg selv og i sitt desperate håp om å klare de prøvelser begivenhetene utsetter dem for, forsøker å redusere denne avstanden. Det moderne dramaets helter erfarer forutsetningene før dramaet: dramaet selv gjennomgår den stiliseringsprosess som dikteren, som fenomenologisk forutsetning for sitt verk, burde ha gjort seg ferdig med før dramaet.)

Romanen forteller om inderlighetens eventyr; innholdet i romanen er historien om sjelen som drar ut for å finne seg selv, som oppsøker eventyret for å bli prøvet av det, og ved å klare prøven, finne fram til sitt eget vesen.

Den indre sikkerhet i den episke verden utelukker eventyret i denne egentlige forstand: heltene i epopéet gjennomlever en mengde forskjellige eventyr, men at de i det indre som i det ytre vil komme gjennom dem, er det aldri noen tvil om; de guder som hersker over verden må alltid triumfere over demonene (”hindringens guddommer” kalles de i indisk mytologi.)

Dette er bakgrunnen for Goethes og Schillers formulerte krav om den episke helts passivitet: eventyrkretsen som fyller og smykker heltens liv, er en forutsetning, en gestaltning av verdens objektive og ekstensive totalitet. Selv er han bare det lysende midtpunkt som alt dreier seg om, det inderlig sett mest ubevegelige punkt i verdens rytmiske bevegelse.

Men romanheltens passivitet er formalt sett ikke nødvendig, den betegner heltens forhold til sin sjel og hans forhold til omverdenen. Han behøver ikke være passiv. Derfor har all passivitet hos ham en spesifikk psykologisk og sosiologisk kvalitet og representerer en bestemt type blant romanens konstruksjonsmessige muligheter.

Romanheltens psykologi er det demoniskes virksomhetsområde. Det biologiske og sosiologiske liv har en dyp tilbøyelighet til å holde fast ved sin egen immanens: menneskene ønsker bare å leve, formasjonene vil forbli intakte; og den virksomme guds fjernhet og fravær vil gi dette selvtilfredse og stille råtnende livs treghet et eneherredømme i verden hvis menneskene ikke fra tid til annen, grepet av demonenes makt, gikk ut over seg selv på en grunnløs og ubegrunnbar måte og gjorde seg fri fra sin tilværelses psykologiske og sosiologiske grunnvoller. Da avslører plutselig den gudsforlatte verden seg plutselig som en substansløshet, som en irrasjonell blanding av tetthet og gjennomtrengelighet.

Det som tidligere fortonet seg som mest solid, smuldrer opp som tørr leire ved første berøring av den demonbesatte. Den tomme gjennomsiktighet som synlige landskap tidligere kunne skimtes gjennom, blir plutselig til en glassvegg som menneskene, lik bien mot vinduet, støter mot ute av stand til å bryte gjennom, ute av stand til å forstå at det finnes ingen vei.

Dikterens ironi er den negative mystisisme som finnes i tider uten en gud – en holdning av docto ignorantia overfor meningen; en konstatering av demonens vennlige og ondskapsfulle virksomhet, en avvisning av å ville forstå mer enn selv kjensgjerningen i denne virksomheten, og en dyp visshet som bare kan komme til uttrykk i gestaltningen: i dette ikke-å-ville-vite og ikke-å-kunne-vite å ha truffet, sett og grepet den siste, sanne substans, virkelig ha rammet den samtidige, ikke-værende Gud. Derfor er ironien romanens objektivitet.

“I hvilken grad er dikterens karakterer objektive?” spør Hebbel. “I den grad mennesket er fritt i sitt forhold til Gud.” En mystiker er fri når han har oppgitt seg selv og helt er gått opp i Gud; helten er fri når han stolt som en Lucifer i seg selv og ut fra seg selv har fullendt seg selv; når han – for sin sjels frie gjernings skyld – har bannlyst enhver halvhet fra den verden hvis hersker han på grunn av sitt fall har fått herredømme over.

Read Full Post »

DEN ANTROPOGENE EPOKE

«Transpierce the mountains instead of scaling them, excavate the land instead of striating it, bore holes in space instead of keeping it smooth, turn the earth into Swiss cheese».

– Gilles Deleuze & Félix Guattari –

«The cartography of oil as an omnipotent entity narrates the dynamics of planetary events. Oil is the undercurrent of all narrations, not only the political but also that of the ethics of life on earth».

– Reza Negarestani –

Hva kjennetegner den tid vi lever i? Framskrittsoptimister – bl.a Harvard-psykologen Steven Pinker – vil spa opp statistikk som påpeker at menneskets gjennomsnittlige levealder har gått drastisk opp siden forrige århundreskifte, at det er færre drap i vestlige samfunn nå enn på 1400-tallet, at det er færre voldtekter enn på 1970-tallet, at antall kriger i verden har gått markant ned siden 1990-tallet, at sykdom knapt dreper oss, at færre mennesker sulter, osv. Jeg har ikke tenkt å krangle med disse tallene. At det har skjedd materiell og medisinsk utvikling – men med visse tilbakeslag – de siste par sekler er helt riktig.

Pinker med flere har kanskje også et poeng i at den daglige følelsen av dommedag skyldes en massiv økning i medie-eksponering. Om man ikke får inn den verste elendigheten via hovedstrømskanalene, har man i det minste mulighet til å fråtse i faenskapen på Youtube eller enda mer usminkede nettsteder. Dette gir inntrykk av at verden stadig kollapser.

Det er riktig at ikke alt var bedre før (men heller ikke alt er bedre nå). Allikevel: problemet med framskrittsoptimisme ala Pinker med flere, er at den grenser til en opplysningsovertro, samtidig som den ikke tar nok høyde for det materielle sammenbruddet som en empirisk MULIGHET.

Det er visse metaføringer og makrotrender som framskrittsoptimistene ikke kan le vekk uten videre. Ikke alle innsigelser er nødvendigvis ”paranoide”, men tvert imot realistiske. For ikke å si blodrealistiske. Derfor tilbake til det innledende spørsmål: hva kjennetegner den tid vi lever i?

Rent materielt er vi mest sannsynlig på vei inn i det Michael Klare kaller for  postoverflods-samfunnet: ressurser som vi har tatt for gitt – olje, mat, vann (i deler av verden vel og merke), elektrisitet, osv. – kommer til å bli mangelvare i en ikke altfor fjern framtid. Selv det tilsynelatende immaterielle cyberspace har en materiell basis i form av sjeldne jordarter.

Oljen er selve drageblodet i den moderne sivilisasjonens metabolisme. Uten ”djevelens ekskrement” – for å parafrasere den tidligere venezuelanske oljeministeren Juan Pablo Pérez Alfonso (1903-1979) – hadde det antakelig ha vært vanskelig å opprettholde dagens høye befolkningstall. Ganske enkelt fordi det industrielle og mekaniserte landbruket ville ha kollapset uten daglig tilførsel av hydrokarboner.

”Peak oil” er dog bare et element ved det kommende mangelsamfunnet. ”Peakene” kommer i bataljoner: uran (ikke en gang kjernekraft varer evig), fosfor, naturgass, kobber, sjeldne jordarter, osv. Og listen kan forlenges. I en rapport fra 2005 er forskerne i US Army Corps of Engineers krystallklare i sin konklusjon:

”The earth’s endowments of natural resources are being depleted at an alarming rate, exponentially faster than the biosphere’s ability to replenish them”.

Postoverfloden som kommende æra overlapper med et enda mer omfattende tideverv: den antropogene epoke eller Antropocen om man vil. Det er herfra føringene som munner ut i postoverfloden opprinner. I 2000 mente den nederlandske kjemiker og nobelprisvinner Paul Crutzen at vi hadde forlatt Holocen [har pågått siden slutten av siste istid] og entret Antropocen.

Siden årtusenskiftet har Crutzens term blitt integrert i hovedstrøms geologisk litteratur for å betegne det nåværende planetariske miljøet, som er dominert av menneskelig aktivitet.

Siden den industrielle revolusjon har jorda gjennomgått såpass store endringer at planetens stratosfæriske signatur er distinkt fra Holocen. Det urban-industrielle samfunnet er dermed en geologisk kraft i seg selv.

Endringene er også av biotisk [omfatter alt biologisk liv pluss dets sekreter og avfall], sedimentær og geokjemisk karakter.Selv om denne forvandlingen mest sannsynlig er i en initierende fase, mener flere geologer at det er plausibelt å anta at Holocen er et tilbakelagt stadium.

Hvis Crutzen med flere har rett, er omfanget av menneskehetens kollektive avtrykk mer dramatisk – relativt sett – enn eoner med ren jordisk evolusjon. Antropocen savner simpelthen sidestykke de siste titalls millioner år.

Vi behøver ikke å terpe mer på den menneskeskapte drivhuseffekten her, men det holder å si at den inngår i samme regnskap. Ditto om den økte forsuringen av verdenshavene.

Menneskeskapte jordskjelv er et annet fenomen som kanskje også indikerer den antropogene epokes ankomst, deriblant skjelvet i Sichuan-provinsen i Kina som drepte 80 000 mennesker i 2008. Her forårsaket av en stor demning, dersom man skal tro forskeren Fan Xiao.

Den nærmeste framtid vil bli radikalt ustabil: i tillegg til villere vær og kanskje flere menneskeskapte jordskjelv, vil tablået til postoverfloden også preges av en farligere geopolitisk dynamikk mellom oppadstigende og nedadgående stormakter i kappløpet om sjeldnere ressurser.

Den eksistensielle kampen mellom stater er alvorlig nok. Men den blekner sammenlignet med et enda større drama som postoverfloden er sammenfiltret med: biologisk masseutryddelse.

I dag står vi antakelig overfor den sjette masseutryddelsen i jordas historie. Også rapportene til FNs miljøprogam bekrefter at det muligens er tilfelle. Jorda mister mellom 1 og 10 % av biodiversiteten hvert tiår.

Tap av habitat, forurensing, overbeskatning og sykdom er bare noen av årsakene. Andre årsaker er planetariske artsmigrasjoner og fortrengningen av naturlig vegetasjon til fordel for industrielle monokulturer.

Effektene er muligens permanente: framtidig evolusjon tar utgangspunkt i den flora og fauna som har overlevd, og som i mange tilfeller har blitt geografisk omfordelt av menneskene.

Spesielt urovekkende er den planetariske massedøden til bier. Eksistensen til blomster, frukt og grønnsaker betinges av bienes utrettelige innsats. Biene dominerer blant pollensprederne i de fleste regioner på kloden. Blant 100 sorter avlinger som inngår i 90 % av verdens matproduksjon, er 71 av disse bestøvet av bier.

I Europa alene eksisterer 4000 grønnsakssorter takket være bienes pollenspredning. Det har blitt beregnet at produksjonsverdien til et tonn avling som er avhengig av pollenspredere (som f.eks bier) er fem ganger høyere enn avlingskategorier som ikke avhenger av insekter.

Årsakene til bienes drama er uvisse. Noen forskere har en hypotese om at stråling fra mobiltelefoner er forklaringen, men det er foreløpig bare en spekulasjon. En ting er sannsynlig: dersom biene dør ut, vil matvaresikkerheten til millioner og kanskje milliarder av mennesker stå på spill.

Bienes forsvinningsnummer ledsages av multiple, parallelle katastrofer. Blant virveldyr, er den massive desimeringen av amfibier den aller verste. En høyere prosentandel av amfibier er truet enn fugler og pattedyr: 435 arter er alvorlig truet per 2011.

Amfibienes massedød er spesielt tankevekkende når man tar i betraktning at de har vært formidable overlevende som har karret seg igjennom fire masseutryddelser i eonenes løp. Igjen er årsakene sterkt sammensatte, men press ifra menneskelig aktivitet er helt klart en hovedfaktor.

Ved siden av bienes prekære situasjon, er de marine økosystemers tilstand av vital betydning for menneskehetens videre skjebne. Den marine biosfæren trues ikke bare av eksessene til industrielle fiskeflåter og massiv forurensing (kjemikalier og vrakgods), men også av menneskelig støy.

Fisk og spesielt marine pattedyr er lydsensitive. Hvaler er avhengige av akustikk som redskap når de skal finne mat, reprodusere seg, kommunisere, oppdage fare og navigere.

Lavfrekvente lyder som sendes ut fra verdensomspennende kommersiell skipstrafikk og sonarene til militære armadaer forplanter seg over millioner av kubikk-kilometer med hav.

Ifølge marinbiologen Linda Weilgart er implikasjonene av skipstrafikkens støy vidtrekkende for hvalene: det påvirker deres vokalisering (måte å ”synge” på), åndedrett, svømmehastighet eller evne til å dykke. Noen hvaler mister retningssansen, forandrer trekkrutene, blir stresset eller pådrar seg hørselsskader.

Desorientering kan i verste fall føre til suicidal stranding. Sistnevnte eventualitet har forekommet til alle tider, men ifølge Weilgart og andre marinbiologer har skipstrafikkens bruk av sonar økt sannsynligheten for at hvaler møter sitt endelikt på strendene.

Selv om f.eks blåhvalen ble fredet på 1960-tallet, har bestanden bare tatt seg opp marginalt. Rundt 1900 og tidligere var det mulig for en blåhvalhann utenfor Newfoundland i Øst-Canada å kommunisere med en blåhvalhunn i Puerto Rico i Karibien eller sågar utenfor Irland på andre siden av Atlanterhavet (samme avstand). Dette er distanser på flere tusen kilometer. I dag er sjansene for en slik ”avstandsflørt” tilintetgjorte pga skipstrafikkens utallige sonarer.

Hvalenes kurtiseringsrom – og livsrom [kanskje Liebensraum snarere enn ”Lebensraum”], for å bruke et ladet uttrykk – har krympet betraktelig siden forrige århundreskifte. For oseanenes titaner er livet blitt ufattelig ensommere. En ideell make, eller make overhodet, blir vanskeligere å finne for hvalene under dagens akustiske omstendigheter.

Bier, amfibier og hvaler. Tre beretninger som ikke en gang utgjør første avsnitt i en potensiell nekrolog som står i fare for å sprenge et helt universitetsbibliotek. En kaskade av andre tragedier utfolder seg i naturen hvert øyeblikk nå.

Konstellasjonen av livsutslettende krefter i det antropogene tideverv har man kanskje bare så vidt sett omrisset av. Antall ledd i næringskjeden er i ferd med å synke drastisk, og det vil omsider vise seg hvor unnværlig eller uunnværlig mennesket faktisk er.

En ting er om vår industriøse virksomhet – uten noe bestemt kollektivt eller for den saks skyld individuelt mål – vil bryte sammen ganske raskt når selv de mest unnselige småkryp svinner hen, noe annet og mer alvorlig blir det om vårt matfat tømmes for godt.

Hva er den antropogene epoke annet enn en ensom og svoveldampende vulkan som sprenger seg loddrett opp mot himmelen ute på evighetens vidder? I dyptidens uendelighet er vårt tideverv ikke en gang et efemert inferno, men noe langt flyktigere enn det raskeste lynglimt. Kanskje et blant utallige andre. Dog, for oss som lever i dag er Anthropocen det mest formidable vannskille å forsere.

Vår endetid eller vår vendetid? Eller begge deler? Forhåpentligvis er det fremdeles mulig å ta noen konstruktive grep. Allikevel: spørsmålet er neppe om det blir et materielt sammenbrudd, men heller hvor omfattende det vil bli. Sammenbruddet er ikke en bestemt begivenhet i 2012 eller 2050. Men en PROSESS. Og det skjer hver dag.

Det er alltid en fare for at erkjennelsen av en overveldende kataklysme passiviserer heller enn aktiverer. Men da er spørsmålet: aktivere på HVILKE premisser? Bygge diker mot syndefloden eller bygge en Ark? Uansett hva man gjør, tar man et valg.

ALT er risikabelt: enten det gjelder å fortsette som nå (”evig” utsettingspolitikk for konsumets skyld) eller gjennomføring av radikale omveltninger i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Innenfor dagens internasjonale system av stater er man inne i en labyrint man ikke kommer ut av (med mindre veggene smuldrer bort): særinteresser (noen legitime, andre ikke) og de evige sikkerhetsdilemmaene er massive føringer ingen kan trylle vekk.

Litt stilisert kan man si at et sikkerhetsdilemma oppstår når den ene stats sikkerhet går på bekostning av den andres, som igjen forsøker å balansere eventuelt overby med motsvar. Aksjon-reaksjon i sirkel ad infinitum.

At økt verdenshandel hever terskelen for krig har vært liberalernes kjepphest i over to hundre år. Uten å gå inn på alle historiske detaljer, kan man godt si at denne kjepphesten har møtt på en del hindre i løypa underveis.

Selv i perioder med relativ fred og overflod har man ikke unngått friksjoner. Samarbeid og handel til tross: sikkerhetsdilemmaene lar seg ikke avvikle, for stater vil alltid konkurrere, enten økonomisk eller militært.

Når den økte verdenshandelen tærer på klodens forråd – ingen stater er fullkomment selvforsynte med koldtbordet av vitale ressurser – i en så stor grad at forsyningslinjene tynnes ut mer og mer, vil den til slutt bli selvlikviderende.

Sikkerhetsdilemmaene vil forråes og bli mer nakne enn i dag. ”Utvikling” og ”vekst” forblir inntil videre eufemismer for velstand og prangende forbruk, mens stormakters mantra om ”selvstendighet” maskerer viljen til MAKT (over andre).

Staters sikkerhetsdilemmaer og særinteresser er manifestasjoner (og forlengelsen) av noe som sitter dypt inne i menneskets indre natur. I vår hedonistiske tidsalder handler det mest om et tidløst BEGJÆR etter materielle nytelser som har blitt massivt forstørret.

Fordi negativ frihet – frihet fra hindringer – er det høyeste bud, mens positiv frihet – frihet fra seg selv – forbindes med noe potensielt totalitært, reiser man i dag til helvete på første klasse.

En planetarisk Leviatan som påtvinger (den rike delen av) menneskeheten materielt måtehold er og blir hypotetisk. Dersom stater ikke strekker til når det gjelder verdensompennende problemer (tenk tilbake på klimatoppmøtet i København i 2009), hva skal man gjøre da?

Å overlate initiativet til det såkalte ”internasjonale samfunn” har man neppe tid til, grunnet de fastlåste føringene som nettopp ble nevnt (særinteresser og sikkerhetsdilemmaer).

Det er fristende å si at man bare skal la de nihilistiske (begjærs)kreftene spille seg ut til ytterste konsekvens, siden de lever sitt eget liv hinsides det enkelte individ, stat eller supermakt.

Formålet med å sette den antropogene epoke i relieff er ikke å la den kyniske posering få det siste ord. Allikevel: å si at hver enkelt skal ransake sin egen sjel og frigjøre seg fra sitt materielle begjær er hinsides naivt.

Når verken enkeltindivider, stater eller konstellasjonen av stater tar de nødvendige grep, er siste håp de kreative minoritetene i de lokale mikrounivers: parallelle samfunn enten i periferien eller byene som dyrker maten selv og tilstreber seg størst mulig grad av selvforsyning.

I tillegg tenker kreative minoriteter utenfor den bestående boblen, selv om de skulle ha divergerende uttrykksformer (ideologisk så vel som praktisk). Men så lenge deres handlinger ikke forstyrrer biosfærens egen indre dynamikk, er en slik eventuell alternativ pluralisme en overfladisk detalj man godt kan leve med.

Kreative minoriteter skal ikke bare komme postoverfloden i forkjøpet, men også senke presset mot biosfæren. Lommer av kreative minoriteter alene – spredt i tid og rom – kan ikke reversere destruktive makrotrender.

Men håpet er at om de blir mange nok verden over, så kan man snu endetid til vendetid. Det siste forutsettes av det første, gitt at endetiden transcenderes: gjennom å så frøene til den skog som må vokse fram i den kollektive bevissthet og underbevissthet.

Når vi ikke fram på egen hånd, kan det hende at Heidegger får rett: at ”bare en gud kan redde oss”.

Read Full Post »

“Le silence eternel des ces espaces infinis m’effraie”. 

[“The eternal silence of these infinite spaces fills me with dread”].

– Blaise Pascal (1670) –

Her følger utdrag fra min masteroppgave, Beyond the End of History (2011), som jeg skrev på engelsk.  Jeg har ikke prioritert å oversette disse passasjene, bare redigert dem, utelatt unødige detaljer og omskrevet litt her og der (vil på forhånd unnskylde eventuelle stilistiske feil; man er jo blind for egne mangler). I introen annonserte jeg følgende:

«Though relegated to the back burner, the larger considerations of ”post-abundance” and material collapse remain inseparable from the commanding question of this thesis.  The real metaquestion is: does liberal democracy really represent ”the end of history” in  the face of a potential ecological disaster or are there new waves of histories awaiting us? In other words: is there a vaster heaven above? Whether we are at a terminal stage of history or just at a terminal stage before the initiation of a novel epoch, remains a conundrum. Though these sweeping vistas are kept at bay in the coming chapters, a boomerang will recur with vengeance in the conclusion and force us into an acquaintance with the shadow of future. The spectre of material collapse and post-abundance will hopefully lead us to an Archimedean point which enables us to pose adequate inquiries about where the torrents of history might flow».

* * * * * *

FRA SISTE SEKSJON AV KONKLUSJONEN:

“Pascal’s Wager” [le Pari de Pascal] is the name given to an argument due to Blaise Pascal (1623-1662) for believing, or for at least taking steps to believe in God. As he saw it, it was safer to bet on God’s existence than to bet against it. Pascal’s Wager is a powerful metaphor: do we dare to bet against a possible ecological collapse, and leave the foundations of our economic and political system unquestioned? Perhaps nothing will happen, and all the preceding passages on [the current] mass extinction were the fancy of just another alarmistic discourse, the [doomsday scenarios] of the 1970s digitally remastered.

If we bet on the possibility of collapse within the next decades, then we must find an answer to the question “what we must do?” Both bets have repercussions, and so does the indecisive “neutral” middle-ground of the agnostics.  How much knowledge should we have before an informed decision is made? Næss would say that we can never know enough. The snapshot of empirical events presented in this chapter is certainly selective. Some scientists may disagree with the statements on looming disaster, but both peak oil and the notion of mass extinction are mainstream today. Doomsday scenarios are no longer sectarian by nature.

The issue of climate change for instance, has so far – at best – produced nostrum with limited resonance, since many emerging economies are not willing to diminish their carbon emissions yet. Socio-economic catch-up is their first priority. Why should they be denied the same material standard as the developed world? So goes the argument. The climate summit in Copenhagen in 2009 ended with a whimper: the governments failed to concert strategy and pool their effort, and no solution has as yet been advanced.

Much of this failure is due to what Kenneth Waltz labels the anarchy of the international state system. Though this anarchy is not absolute: superpowers and great powers have certainly a greater say, and the lesser powers bandwagon the mightier ones. But still there is no omnipotent and planetary sovereign which could impose its will in instances like the climate summit in Copenhagen.

As long as the international system of states prevails, deep ecologists and other green radicals probably have little scope to advance their views on ecological issues. And that is the case domestically as well: as implied in chapter four and five, the inextricable nexus between market forces and political establishments is also a major confinement. But is it possible to see anything beyond the horizon of what Fukuyama calls “the End of History”? It is difficult to provide a simple answer here, but the political status quo might already be faltering due to the financial crisis alone. And if the predicaments of the Anthropocene evolve more drastically in the next decades, a denouement might also haunt the liberal democracies.

Nonetheless, every real existing regime today is heading towards perilous times of unprecedented challenge. That applies to nominal democracy as well as unconcealed despotism. If a planetary breakdown in the fabric of nature occurs within the next generations, it will be interesting to see how the caretakers of prevailing systems are going to survive the watershed. A return to the political status quo ante will be quite wearisome to say the least. It is premature to exclude an event where liberal democracy meets its Nemesis. In cyclical terms, one age hostile to a specific Weltanschauung might be succeeded by another more receptive to its ambitions and so forth until the end of human history. Not “the end” in  a linear Hegelian sense adopted by the epigone Fukuyama, but the end of material existence as such.

It is possible that both endpoints might coincide: a Fukuyaman stalemate being the eschatological accomplice of physical extermination. The “progressive” view of history would then be “vindicated”, relegating any notion of cycles to the dustbin. Perhaps no (human) witnesses would remain to affirm such a Hegelian “victory”, but a tree falling in the forest when nobody hears it still makes a sound.

Are there options left against a potential encounter between the “historical” and material endpoints? As of 2011, Fukuyama’s terminal as an eternal objective condition seems questionable. The ideological stasis might not have been exceeded yet, but the surface of planet earth is changing at a pace where deficient theoretical – and hence practical – ingenuity leaves future to the confinement of punitive circumstances.

In light of the prospects above, I ask “what is to be done?” This “we” could be  deep ecologists or some other radical group. The common denominator of these groups could be the search for alternative political ways beyond liberal democracy and/or Neoliberalism, which do not necessarily end up in totalitarianism. Also, thinkers from the past of different stripes should be consulted: whether they are hibernating or consigned to oblivion by the ravages of time, they might shed some light on our current situation in analogous terms. Hence, the approach to the history of ideas should not resemble the way scavengers approach their carrion. And there should be no cordon sanitaire around past thinkers who are deemed radioactive.

Many subversives might for instance scourge the prospect of consulting Liberals like Adam Smith (1723-1790) or John Stuart Mill (1806-1873), which is understandable along subversive lines. But these thinkers had insights regarding resource depletion. From Adam Smith  – most famous for his notion of “the invisible hand” – to John Stuart Mill early theorists of the wealth of nations were pessimistic about their societies’ long-term prospects for growth, and assumed that the productivity gains from specialization and the division of labour would be thwarted after a certain point by exhaustion of the soil and population increase. Smith and Mill argued that growth was expected to peter out after a time, arrested by changes endogenous to the growth process itself, and giving rise to a growthless stationary state.

The example of Smith and Mill is not a digression, because it captures the essence of the law of diminished returns: in manufacturing, diminishing returns set in when investment in the form of additional inputs does not cause a proportional increase in the rate of productivity.

While this is not exactly analogous to the processes that cause diminishing returns in increasingly more complex societies or an increasingly more complex science (ibid.) – where disciplines fail to communicate with each other – the term “diminishing return” might be helpful in contemplating some of the challenges ahead. In analogous terms, would specialization and division of labour between scientific disciplines be thwarted due to diminished returns? If so, what are the consequences in terms of finding alternative energy sources? This could be an additional research project of ecopolitical interest.

Consulting past thinkers – whether they are Smith, Marx, Heidegger or some  pre-modern traditionalists – could be a challenging task. They might shed light on some current predicaments in analogous terms, but the past is a foreign country. The commensurability with our own time is uncertain. Therefore we must also look beyond the horizon of our present and try to imagine an alternative future which follows a different trajectory. This is the task that Wallerstein calls utopistics: the analysis of possible utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

During the Cold War (and in Eastern Europe immediately after its end), Utopia had become a synonym for Stalinism and had to designate a program which neglected human frailty and original sin. As Fredric Jameson sees it, the relationship between Utopia and the political, as well as questions about the practical-political value of Utopian thinking and the identification between Socialism and Utopia, very much continues to be an unresolved topic.

Jameson seems to (selectively) confine the range of Utopias to the “Leftist” varieties. But Utopia should not be monopolized by Socialism or by any other ideology. If Utopia is any form of “ideal-state” which has not yet emerged, then the term “Utopia” is an empty shell which could be filled with an opulent repertoire of imagined societies. Hence, the range of Utopias is infinite: from feudalism to futurism, from absolutism to anarchism, from clericalism to libertinism, etc.

Paradoxically, according to Jameson, the increasing inability to imagine a different future enhances rather than diminishes the appeal and also the function of Utopia. As he sees it, the very political weakness of Utopia in previous generations – no account of agency, nor a coherent historical and practical-political picture of transition – now becomes strength in a situation in which neither of these problems seems to offer candidates for solution. Most interestingly for our ecological purpose, is that Jameson suggests developing an Angst about losing the future which is analogous to Orwell’s anxiety about the loss of the past and of memory and childhood.

This would be a good deal more intense than the usual rhetoric about “our children” (keeping the environment clean for future generations, not burdening them with debt, etc.); it would be a fear that locates the loss of the future, of history itself, within the existential dimension of time and indeed within ourselves.

The Angst about losing the future might be a point of departure, but how to proceed from there to something tangible? Gopal Balakhrisnan’s advice is: “To be politically effective, one must take stock of the remorseless realities of this [world], without recourse to theoretical ecstasy”.

Those utopians that do not ruminate on this message before they enter the great outdoors, run the risk of being beset by a veritable catalogue of disasters at worst.  But in a time when ecological impasse looms, the opposite  – the inability to imagine another world beyond the horizon of status quo – might even be more dangerous.  “What is to be done” first and foremost is to imagine other possible worlds. From the latter we could deduce “what we can hope for” through the tool of utopistics. Practical and concrete measures come thereafter: like what kind of strategies should be pursued if an ecopolitical transition is to be secured? For instance, would the solution be a partial withdrawal from the world by a “creative minority”, while the fallacies of the political status quo are simultaneously pushed to their ultimate conclusion?

Answers are not provided here, but such a strategy implies risk, but so do most other strategies in this regard as well. A quote by Niccolò Machiavelli (1469-1521) – who has often been regarded as the quintessential connoisseur of political intrigue – is of utopistic value:

“Fortune provided the matter, but they [Moses, Cyrus, Romulus and Theseus] gave it its form; without opportunity, their prowess would have been extinguished, and without such prowess the opportunity would have come in vain”.

– Machiavelli (1513) –

An ecological predicament would be a potential opportunity, but also a potentially insurmountable abyss. The prowess would be an equilibrium between utopistic sensibility/imagination and practical skills which take stock of the remorseless realities of  the world.

Read Full Post »

BRAND: Verre tider; verre syner

gjennem fremtidsnatten lyner!

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryker lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen,

drysser ned, som askeregnen

over oldtids dømte by.

Henrik Ibsen, Brand (1866)

Juggernaut

OUVERTURE

I ”Dypøkologien – del 1” var utgangspunktet et kritisk overblikk over hva dypøkologien rommet av eventuelle fallgruver og eksesser. Katalysatoren for essayet var Luc Ferry, i rollen som aktor. I denne hypotetiske rettergangen kan det sies at aktor i beste fall har klart å nøste opp interessante indisier. I tillegg har han en agenda. Gjennom retorisk manipulasjon klarte han å oppnå hos den uinnvidde jury det han eksplisitt advarte mot: Å tillegge visse aktører – her Arne Næss – skyld ved assosiasjon.  Å påpeke overlappinger mellom nazisme og dypøkologi i synet på dyrenes rettigheter, kan raskt føre til en implisitt likestilling. Før vi går videre til dypøkologien, er det høyst viktig å ta et oppgjør med aktoratet gjennom å sette opp et MOTAKTORAT.

Ferry kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Biosentrisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid. Man må ikke enten være totalitær eller liberal demokrat, og man må ikke enten være misantrop eller humanist. Det karakteristiske for nyfilosofen [nouveaux philosophe] Ferry er at han som barn av den kalde krigen forvalter disse falske dikotomiene. Og en nyfilosof TROR på dem [se også denne Vagant-artikkelen].

Hos nyfilosofene finnes det intet ideologisk kontinuum: Slutter man ikke opp om det liberale status quo, så er man muligens tyrannofil. Fra et slikt perspektiv er det kort vei fra et radikalt, direkte demokrati til repressiv stalinisme. På skalaen fra radikalt demokrati til det totalitære, så befinner det liberale status quo seg et sted midt i mellom. Men hakket nærmere det totalitære enn det radikalt demokratiske. Undertegnede vil ikke kritisere Ferry for at han frykter demokratisk mobbvelde, men for at han tegner opp falske dikotomier.

Det er den SIMULERTE folkeligheten hos Ferry og nyfilosofene som er mest graverende. Å være de facto elitist harmonerer dårlig med demokratiske pretensjoner, med mindre man aldri har vært opptatt av begrepsavklaringer. Selv er jeg tilhenger av elitisme, men misliker en tilslørt variant som ikke erkjennes internt.

Uavhengig av hvilket normativt standpunkt man lander på, må man strebe etter en KONSEKVENT sammenheng mellom liv og lære. Machiavelliske opportunister rammes ikke av en slik kritikk: For dem er det hele bare et iskaldt spill der de av instrumentelle årsaker skjuler sin vilje til makt. Hyklerne er derimot de som med et BANKENDE HJERTE taler om humanisme når de samtidig privilegeres av en rådende orden som er dehumaniserende for majoriteten.

Hyklerne drives av en hellig overbevisning som ender opp med å bli uhellig kompromittert av dem selv. Konsekvente opportunister begår aldri slike feil, nettopp fordi deres incentiver ikke styres av noen annen overbevisning enn brutalt selverkjente egeninteresser. Hyklere derimot, rasjonaliserer vekk egeninteressene på idealets alter for å unngå kognitiv dissonans. Nyfilosofene – i likhet med Tony Blair – kjennetegnes nettopp av en slik diagnose.

Poenget med denne digresjonen er som nevnt å ta et oppgjør med et politisk ståsted som DEMONISERER og SYKELIGGJØR ethvert forsøk på å bryte ut av den rådende orden. Samtidig: Som elitist kritiserer jeg ikke Ferry for å være reelt udemokratisk, men for å være inkonsekvent. Hans kvasidemokratiske posisjon blir derfor bare en OBSERVASJON hos undertegnede.

Jeg er enig med Ferry i at streben etter politisk perfeksjon er en snarvei til tyranni. En slik skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg mulige motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli ”perfekt”, er IKKE det samme som at tingenes tilstand aldri KAN eller BØR bli radikalt bedre og annerledes.

La oss nå sette strek over Ferry, og gå videre til sakens kjerne. For å forstå HVA dypøkologien ER, må man ha en viss formening om hva den IKKE er. Det er ikke bare kritikerne av dypøkologien som BLANDER KORTENE når de sidestiller Næss med autoritære økokrater og Martin Heidegger. Forvirringen skyldes like mye disiplene til Næss. Overlappinger mellom Næss og Heidegger finnes, men forskjellene er flere enn likhetene. Slutten av innlegget vil derfor prioritere et forsøk på AVKLARING delvis gjennom å forstå hva Næss ikke er.

The Companions of Fear (1942)

ØKORADIKALISME

Som nevnt i ”Dypøkologien – del 1” så er det den grunne økologien de fleste forbinder med miljøvern. Den er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med premissene til det reelt eksisterende demokratiet og det liberal-økonomiske systemet. Naturlig nok er grunnøkologien dominerende i dag, ikke minst fordi dens prinsipp om ”bærekraftig utvikling” er såpass vagt at nesten alle kan slutte seg til den uten å ofre seg drastisk. Miljøbevisst kildesortering er i så måte en grunnøkologisk gest som injiserer god samvittighet inn i den moderne konsument. Også grønn industrialisme kan kalles grunnøkologisk.

Her er det viktig å merke seg at distinksjonen mellom ”dyp” og ”grunn” raskt kan bli en falsk dikotomi. Spesielt fordi betegnelsen ”dyp” står i fare for å monopolisere kontrasten til det ”grunne”. Man er ikke enten ”dyp” eller ”grunn”; man er enten RADIKAL eller ”grunn”. Ved å snakke om økoradikalisme inkluderer man alle andre subversive elementer langs den grønne akse, som f.eks anarkistisk sosialøkologi og økomarxisme. Og økofascisme for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig. Dessuten er prefiksen ”dyp” noe pretensiøs, fordi denne filosofien er ikke spesielt dyp. Men ambisjonsnivået er høyere enn alminnelig.

Arne Næss kalte seg riktignok ”reformator”, men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. AVVIKLING, og ikke ”utvikling” – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføres via reformer slik strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode. Anarkistiske sosialøkologer (som Murray Bookchin) og økomarxister (som Joel Kovel) derimot, er eksplisitt revolusjonære. Felles for dem alle er at de tar avstand fra markedsøkonomien og ivrer for et radikalt, direkte demokrati.

Preskriptivt vektlegges det ulikt: Dypøkologene anser enkeltmenneskets mentale omveltning som det primære, mens hos sosialøkologene og økomarxistene kommer dette i andre rekke. For dem er problemet primært av STRUKTURELL art. Her er økonomisk utbytting og økologisk degradering to sider av samme sak. Dessuten settes mennesket i sentrum, og da spesielt hos sosialøkologene. Hos dypøkologene er roten til ondet humanismens arroganse på bekostning av den resterende biosfæren.

Dypøkologien er mindre politisert enn andre former for økoradikalisme, fordi fokuset rettes mest mot en alternativ livsstil og psykologisk forvandling heller enn kamp mot strukturene. Dette er dog en gradsforskjell, for Næss er veldig politisk i sitt hovedverk Økologi, samfunn og livsstil fra 1976. I tillegg må det sies at selv om Næss er grunnleggeren av den dypøkologiske bevegelse, så er dypøkologene en mildt sagt broket forsamling. Næss er i all hovedsak den viktigste og mest kjente BÆREREN av denne ideologien, som er full av divergens. Felles for dypøkologene er enigheten om at alle levende vesener har en EGENVERDI, uavhengig av den ”nytteverdi” de måtte ha for menneskene. Dette fordi alt liv henger sammen.

Journeyman_Stephen Rothwell

Utover HELHET som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like mye representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens preskripsjon for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der FORNUFT og FØLELSER spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas RATIO. Den bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man spør seg følgende:  Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza (1632-1677) nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som ”godt” eller ”ondt” – et frampek mot Nietzsches ”hinsides godt og ondt”; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De POSITIVE følelsene AKTIVERER menneskets natur,  mens de NEGATIVE følelsene PASSIVISERER den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse. Alt hva Nietzsche kalte for slavemoral [se også «Slavemoral vs. ridderlighet»].

De negative følelsene kan være veldig intense, men aldri så SLITESTERKE som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Dets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer INNENFRA og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for menneskets samkvem med verden.

Spinozisten Næss understreker at vi ikke kan ha et eiendomsforhold til følelser. De er noe som oppstår i møte med oss selv og verden. Ikke bare HAR vi følelser, like lite som vi HAR relasjoner. Men i indre forhold ER vi følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. Målet er å møte andre medskapninger med hele oss selv. Å ha en følelse for ALT som er LEVENDE er det mest presserende ifølge Næss. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ANSVAR for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener generelt. Her gjelder FØLT, ikke abstrakt ansvar.

68_pics

FRA NÆSS TIL HEIDEGGER OG DAS GESTELL

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Neo-malthusianerne – i likhet med Næss – mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk: Inntil 90% før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Mange av neo-malthusianerne var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant økokraten William Ophuls,  som mener at et regime av økologiske konger – forstått som  platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: ”Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med…for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng” (se Næss 1976: 16). Det er på dette punkt at mistanker om kryptototalitære holdninger mister sin kraft. Ut ifra dette sitatet må det sies at selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen – den er som Ferry sier, post-humanistisk – så er den hverken antidemokratisk eller kryptototalitær. Den er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Forvirringen rundt dypøkologiens  forhold til diktatur vs. demokrati er ikke den eneste. En uklarhet som går igjen både hos kritikere (Ferry) og disipler (Devall, Sessions og Zimmermann) er at Næss settes i hartkorn med Heidegger. En del av denne misforståelsen kan kanskje spores tilbake til boken Fire moderne filosofer fra 1966, der Næss presenterer Heidegger sammen med Sartre, Wittgenstein og den logiske positivisten Carnap fra Wienerkretsen. Dette var en sammenblanding som skapte furore blant de aller mest dogmatiske empiristene, som anklaget Næss for å være kjetter og forræder (den unge Næss var jo som kjent ultrastringent analytisk filosof).

Dette skjedde på en tid der Næss hadde en gryende interesse for de ”nye” eksistensialistiske strømningene fra kontinentet. Og dette var like før den spirituelle og økologiske vendingen til Næss. Det interessante med Næss var at han ikke avviste kontinentale metafysikere som tåkefyrster som man kunne forvente den gang. Istedet plukket Næss opp delinnsikter han anså som både fruktbare og fascinerende. Men derfra til å si at Heidegger hadde en transformativ virkning på Næss, er muligens ren  paranoia blant kritikere, og ren ønsketenkning blant heideggerianske dypøkologer.

Næss kollaborerte med kontinental ”provinsialisme” ved å reorientere den rundt en allerede hegemonisk anglosaksisk diskurs. Etter Fire moderne filosofer figurerte Heidegger hovedsakelig i godt gjemte passasjer eller fotnoter i tekstene til Næss. I hovedverket Økologi, samfunn og livsstil kritiserer Næss samfunnets ”nyttepregede” gjennomsnittsmåte å se på verden ved å referere til Heideggers grunnbegrep das Man [se også ”Das Man og angstens lyse natt”]. Utover dette er Heidegger aldri eksplisitt nevnt i dette verket. Allikevel indikerer passasjen at Heidegger har satt et visst spor etter seg i bevisstheten til Næss, og at den tyske åndskjempe på ingen måte hadde en nøytral posisjon hos den norske eks-empirist og fjellklatrer.

Både N & H var bekymret over FÆRRE værensmuligheter for mennesket i det teknologisk-kapitalistiske systemet: Spesialisering, fremmedgjøring og fragmentering er faktorer som virker begrensende snarere enn utvidende. Spesialiseringen kan medføre en innsnevring i livserfaringer, dog eventuelt med en større dybdeinnsikt. Fragmenteringen kan nærmest per definisjon – foregå parallelt med en økning i antallet konkrete situasjoner mennesket finner seg selv i, kanskje uten at man riktig går ”inn” i noen av situasjonene.

N & H var begge opptatt over teknologiens skadevirkninger, men  i diametralt ulik grad. Næss var atskillig mer preskriptiv og konkret. Han skiller skarpt mellom idealet om MYK og NÆR teknologi på den ene siden, og den dominerende HARDE og FJERNE teknologien på den andre siden. Med ”myk” og nær teknologi mener Næss en type teknikk som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt.

Heideggers teknologikritikk er mer ESSENSIALISTISK. Her er det helt andre – og verre – farer ved teknologi som truer enn de rent konkrete. Med konkret menes det direkte skade forårsaket eller muliggjort av teknologi: Eksempelvis oljelekkasjer i Mexicogulfen eller Tsjernobyl-ulykken. Heidegger er ikke blind for teknologiens konkrete hasarder, og heller ikke for dens fordeler. Ved å ikke gjøre konkret teknologi til primærondet levner han moderne teknologi en legitim rolle. Hvilket er en forutsetning for å ta ham på alvor. Heidegger sier i klartekst: ”Det ville være tåpelig av oss å rase blindt mot teknikkens verden.”

For Heidegger er ikke fysisk skade det vi bør frykte mest: Vi bør heller utforske de VESENSMESSIGE farene, det vi kan kalle sosialiserte endringer i menneskets vesen eller væremåte. Konsensusoppfatningen av hva teknologi ER, er i følge Heidegger det han kaller antropologiske definisjonen der teknologi antas å være et rent instrument for mennesket. Heidegger har et høyere siktepunkt: Han vil undersøke hva teknologi som helhet, som institusjon, som vesen – EGENTLIG er, og ikke minst hva dette vesenet GJØR med mennesket. Teknologi som heideggeriansk begrep dreier seg dermed ikke om en bestemt type teknisk innretning, men mer om et REGIME eller SYSTEM.

Teknologien som regime er for Heidegger FRAMBRINGELSE eller AVSLØRING. Hva slags avsløring kan teknologien utføre? Jo, OPPSTILLINGEN av verden som klar til bruk. Verden forvandles til en type FORRÅD for mennesket, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Hele menneskets verden blir på denne måten omgjort til det nevnte ”forråd”, ikke bare det som FYSISK kan stilles opp, som uran fra en gruve eller maskindeler, men også det vi TROR fortsatt er natur – slik Geirangerfjorden blir en bestillbar opplevelse for et cruiseselskap. Både Geirangerfjorden og uranet eksisterer da som BESTAND. Slik skogen utnyttes som industrielt forråd for celluloseprodusentene. Mennesket BOR ikke lenger i verden – det BRUKER den.

Alt dette ”bestillbare” ved verden sammenfatter Heidegger i begrepet das Gestell: Det RAMMER INN teknologiens vesen og den moderne metafysikken. Ikke noe konkret teknologisk, men GRUNNTREKKET til hele vår teknologiske tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende imperativ for verdens mektigste drivkrefter.  Das Gestell overlapper dermed langt på vei med det Marx kalte for tingliggjøring og det Weber kalte for rasjonalisering. Og inntil et sammenbrudd inntreffer, så er det teknologiske imperativs stormløp irreversibelt. Ikke noe menneskelig regime – diktatorisk så vel som demokratisk – makter å demontere das Gestell. Bare etter et sammenbrudd kan kortene deles ut på nytt, er det implisitte budskapet.

At Heidegger kompromitterte sin integritet – han ble riktignok delvis rehabilitert senere – ved å inngå en faustiansk pakt med Adolf Hitler på 1930-tallet, vil nok bidra til at mange ellers lydhøre mennesker lukker seg for hans betimelige budskap. Men mye tyder på at hans teknologikritikk er delvis en anerkjennelse av at det er direkte skadelig å kaste seg på et politisk ekspresstog så lenge det teknologiske imperativ utgjør totaliteten. Den eldre Heidegger virker politisk desillusjonert, og skyr enhver form for aktivisme. Han er en politisk agnostiker på sine eldre dager, og mer opptatt av å dyrke små lommer av VARHET før den store storm kommer [se også «Martin Heidegger og Lysningen«]. Derfor er det ikke så mye konkret å hente her for den konvensjonelle miljøaktivist. Fredrik Hauge og Bellona rammes like mye av Heideggers teknologikritikk som Dick Cheney og amerikanske oljeselskaper.

Når ringen omsider sluttes, kan man oppsummere forskjellene mellom N & H ved å si at Næss er aktivist, mens Heidegger er introvert og tilbaketrukket inntil skydekket åpner seg. Næss er derfor mye mer optimistisk enn Heidegger når det gjelder mulighetene for konkrete endringer. Iallfall på overflaten. Men Næss sier selv et sted at menneskeheten ikke vil lykkes før et stykke ut i det 22. århundret. Tidligst. For en verdensomspennende mentalitet med dets milliarder av føringer må gå til grunne før så skjer. I en hypotetisk dialog mellom N & H ville Heidegger muligens ha gitt en forsiktig støtte til slik langsiktig optimisme.

michael_kenna_136

Read Full Post »

Av alle historier om undergang, er det ingen som rommer mer potent og grusom etterpåklokskap enn beretningen om Påskeøya. Finnes det noe frampek her? Bare graden av kollektiv besinnelse kan avgjøre det.

Påskeøya er en av de mest avsondrede steder som er bebodd på denne kloden. Knappe 160 kvadratkilometer stort [se kart]: Dvs. litt større enn Stord, men tre ganger mindre enn Hitra. Nærmeste bebodde øy – Pitcairn – ligger 2075 km mot vest, mens nærmeste fastland – Chile – ligger 3510 km mot øst [se kart]. Avstanden Påskeøya–Pitcairn tilsvarer da Trondheim–Budapest eller Oslo–Marseille, mens avstanden Påskeøya–fastlands-Chile tilsvarer Trondheim–Casablanca eller Oslo–Damaskus.

Muligens finnes det ingen øyer med samme mytiske kraft og aura som Påskeøya. I påsken 1722 ankom europeerne for første gang denne oseaniske utposten. Lederen for besetningen – den nederlandske admiral Jakob Roggeveen (1659-1729) – berettet ikke om noe stillehavsparadis, men et hobbesiansk helvete. Det var et utarmet samfunn herjet av krig, alles kamp mot alle, hungersnød og kannibalisme. I tillegg til den konsentrerte elendighet, gjorde øyas enorme statuer et massivt inntrykk på de oppdagelsesreisende. Ytterligere 50 år skulle gå før neste europeiske visitt.

michael_kenna_70

Spriket mellom det anarkiske barbari og sporene av en høytstående sivilisasjon skapte undring hos de første europeiske gjestene. Mer enn 600 statuer var spredd over den lille øya, og de var i snitt mer enn seks meter høye. Innbyggerne hadde i tillegg et eget skriftspråk [se Jared Diamond]. Som barn av sin tid kunne ikke europeerne få seg til å tro at så primitive mennesker en gang hadde frambrakt noe så elevert. Særs få – om noen – åpnet opp for at dette var en degenerert lokal kultur. Alle var overbeviste om at signaturen tilhørte et forsvunnet folkeslag.

Fram til 1900-tallet verserte ulike hypoteser. Noen trodde de kulturelle levningene stammet fra det antediluvianske kontinentet Lemuria. I likhet med Atlantis skulle det angivelig ha sunket i havet.  Thor Heyerdahl for sin del mente at Påskeøyas sivilisasjon hadde opphav i  Sør-Amerika. Ingen av spekulasjonene har stått seg i ettertid. Påskeøya hører til de siste flekkene av kloden som ble befolket av mennesker. Man antar øya ble bebodd på  500-tallet e. Kr, dvs. like etter at Vest-Romerriket kollapset. Genetikken har fastslått at urbefolkningen er polynesiere, som opprinnelig utvandret fra Sørøst-Asia for mer enn 3000 år siden. Dersom statuenes opphavsmenn var forfedrene til de uthungrede huleboerne som møtte admiral Roggeveen, hva hadde gått galt i mellomtiden?

michael_kenna_72

Da de første øyboerne steg i land, var Påskeøya nesten fullstendig dekket av skog. Stedets isolerte beliggenhet var medvirkende til et begrenset artsmangfold. Det fantes bare 30 plantearter, ingen pattedyr, noen få insektarter og to firfislearter. Fugler og fisk fantes, men ikke i store mengder. Dietten bestod derfor hovedsakelig av medbrakte søtpoteter og fjærkre.  Mangelen på permanente vassdrag gjorde ikke livsbetingelsene enklere. Ferskvannskildene befant seg i små sjøer innenfor øyas vulkankratere.

Man vet ikke med sikkerhet hvor mange som opprinnelig ankom øya, men det antas at befolkningen kulminerte på 1500-tallet til minst 7000 mennesker (ca. 4000 i dag). Etter hvert som antallet innbyggere økte, vokste det fram et mer stratifisert samfunn delt opp i konkurrerende klaner. I løpet av de første tusen årene tiltok presset mot øyas sårbare økosystem. Folket var meget industriøst. Skogen ble ikke bare hogget ned for å brukes som brensel og kanomateriell. Tømmerstokkene ble viktige transportmidler for frakt av øyas statuer.

I ettertid har mange lurt på hva som bor i øyas statuer. Hva har besjelet dem? Det får vi neppe noe fullgodt svar på. Man aner kun deres vitnesbyrd om menneskets manglende besinnelse og fall. Rundt år 1600 var øya avskoget, noe som også er konsistent med dateringen av de halvferdige statuene i steinbruddene. Da europeerne ankom øya var det ikke et tre å se. Skogutryddelsen hadde endt i den totale nød: Jorda var utpint og rasert av erosjon. Brensel fantes ikke og man kunne ikke lage kanoer. Ikke bare var fisken utenfor rekkevidde. Man hadde heller ingen sjanse til å unnslippe fangenskapet.

Moderne mennesker lener seg kanskje tilbake i sofaen og tror at denne skrekkhistorien ikke angår dem. Beretningen burde heller sige inn i ryggmargen som en brutal påminnelse om deres forgjengelighet. For dette er ikke enda en avveksling for sportsresultatene: Det er flere som lever over evne på økologisk kreditt.

På kanten av stupet

I fjor utkom boken ”Rising Powers, Shrinking Planet”, skrevet av den amerikanske fredsforskeren Michael T. Klare. Tittelen er meget konsis og sier allerede en hel del. Boken er kanskje noe av det mest betimelige som er skrevet i det siste, og gir lite grunnlag for håp på vekstoptimistenes premisser. Materialet er VELDOKUMENTERT og OPPDATERT, og lar seg enkelt spore opp av de som tar seg bryet til det. Her er det ingen konspirasjoner, bare en malstrøm av upersonlige og materialistiske føringer.

Verden står ikke bare overfor Peak Oil med et drastisk fall i oljeproduksjon og voldsom stigning i priser. Også uran og andre råstoffer tømmes ut av klodens forråd. Selv ikke kjernekraft er evigvarende. På mellomlang sikt er minkende oljeressurser alvorligst. Ikke bare for transport og privatbilisme, men ikke minst mekanisert landbruk. Verdens befolkning er kunstig stor. Hva skjer den dagen det industrielle landbruket ikke lenger har nok drivstoff?

Den militære dimensjonen vil naturligvis bli sterkt påvirket i de nærmeste årene. James Schlesinger er kanskje blant politikerne som kjenner situasjonen best. Han er for øvrig den eneste som både har vært amerikansk forsvarsminister (1973–1975) og energiminister (1977–1979). I dag arbeider han som konsulent for det amerikanske forsvarsdepartementet. Under en høring for senatet i 2005 artikulerte han omrisset av den forestående situasjonen:

“The United States is today the preponderant military power in the world. Still, our military establishment is heavily dependent upon oil. At a minimum, the rising oil price poses a budgetary problem for the Department of Defense at a time that our national budget is increasingly strained.

Moreover, in the longer run, as we face the prospect of a plateau in which we are no longer able worldwide to increase the production of oil against presumably still rising demand, the question is whether the Department of Defense will still be able to obtain the supply of oil products necessary for maintaining our military preponderance. In that prospective world, the Department of Defense will face all sorts of pressures at home and abroad to curtail its use of petroleum products, thereby endangering its overall military effectiveness”.

Schlesinger oppsummerer bakgrunnen meget konsist:

“The underlying problem is that for more than three decades, our production has outrun new discoveries. Most of our giant fields were found forty years ago and more. Even today, the bulk of our production comes from these old—and aging—giant fields. More recent discoveries tend to be small with high decline rates—and are soon exhausted…

We shall have to learn to live with degrees of insecurity—rather than the elusive security we have long sought…In addition to the long-term problem of the prospective limit on conventional oil production, we have a number of short-term or cyclical problems that have contributed to the current stringency and current high prices. Spare production capacity has essentially disappeared… Here in the United States, the problem has been amplified by the battering of Gulf infrastructure by Hurricanes Katrina and Rita”.

Wie viele Erdbällchen sind Genug

For de som tror på de enorme forekomstene av oljerik tjæresand i Alberta, så burde dette enkle regnestykket ha en edruelig effekt: Det kreves en energimengde tilsvarende et oljefat å utvinne to fat olje ut av tjæresanden. Det er ikke bare ukonvensjonell olje fra tjæresand det jaktes på: Selskapene er i økende grad avhengige av utvinninger fra stadig dypere farvann, som f.eks brasiliansk kontinentalsokkel. Selv rekordhøye priser rundt 150 dollar fatet – som i 2008 – sikrer knapt nok lønnsom drift.

Også for statlige bedrifter blir dette en ond sirkel: Man er avhengig av skyhøye oljepriser for å gjøre utvinningen profitabel, men dette skader igjen økonomien til importørene. Oljeprisene synker midlertidig, til kortsiktig fordel for importørene. Eksportørene tar økonomisk skade av nedturen, og oljefeltene blir stående brakke. Etter en stund vil etterspørselen overstige tilbudet. I mellomtiden har det ikke vært økonomiske incentiver til å utvikle de vanskeligste feltene, og seismikkselskapene sliter paradoksalt nok med å få kreditt. Fra et kremmerperspektiv har man spart seg til fant. Både importører og eksportører sitter  da i saksa.

Samtidig roper mange på grønn energi. Også her heller Michael T. Klare kaldt vann i årene til optimistene. I likhet med seismikkselskapene, så har ikke grønne konserner fått de nødvendige midlene til foreta en lønnsom produksjon av solceller og annen økologisk teknologi. Verken fra myndighetene eller bankene (som selv var fanget i hengemyra). Igjen en ond sirkel med fravær av økonomiske incentiver. Da boken til Klare ble skrevet i 2009, så var situasjonen fremdeles prekær. Han så ikke for seg noen snarlig bedring grunnet det massive underskuddet i den amerikanske økonomien. Obamas økologiske reform forblir et retorisk luftslott inntil videre.

Allikevel ligger forholdene teoretisk til rette: Solceller framstilles av silisium som er et meget utbredt mineral. Problemet er altså ikke geologisk, men STRUKTURELT: Økonomisk så vel som politisk og sosialt. Hva da med såkalte SJELDNE JORDARTER [rare earth elements/REE]? De er heller ikke særlig sjeldne, men produksjonen er geografisk sett usedvanlig konsentrert: Kina forsyner verden med 95% av dem. Bare en enkelt gruve i regionen Indre Mongolia står for 80%. Man kan  tenke seg hva som ville skje om et jordskjelv stanset gruvedriften. Et annet aspekt er av politisk art: Kina har nylig bestemt seg for å kutte drastisk ned på eksporten til fordel for egen industri.

Sjeldne jordarter brukes til ulike høyteknologiske komponenter: I datamaskiner, mobiltelefoner, iPod, radarinstallasjoner, neodym-magneter, diverse lasere osv. Både storsamfunnet og militæret er i økende grad avhengig av sjeldne jordarter. Igjen har vi det samme paradokset som hjemsøker solcelleprodusentene og seismikkselskaper: Manglende lønnsomhet gjør at en marginal andel av de sjeldne jordartene utvinnes i f.eks Nord-Amerika. Ikke at de er ”sjeldne” jordarter som sådan. I Kina subsidieres gruvene av staten, som anser de sjeldne jordartene som en STRATEGISK VIKTIG RESSURS.

At det er overflod av både silisium og sjeldne jordarter skal ikke forlede oss til å tro at det løsner over natta. Vår planet utarmes enda mer for hver dag som går. Hvor mange jordkloder trenger man egentlig for å opprettholde en vestlig levestandard? Noen sier fire, andre sier sju eller ti.  Antallet er uansett uvesentlig. Slik som vi holder på nå, lever vi på lånt tid. For vi har bare en klode til rådighet.

I en viss forstand er vi alle innbyggere av Påskeøya. Menneskeheten er strandet i universet. Forlatt av gudene og overlatt til seg selv. Moder Jord er en kosmisk påskeøy, og våre farkoster har begrenset rekkevidde. I likhet med de arkaiske øyboerne kjenner vi ikke til noen bebodd verden utenfor vår egen strandkant. De trodde de var midtpunktet i oseanet og verden. Vi tror kanskje det samme om vår plass i universet, men hvem kan si at vi har rett?

Beliggenheten til nærmeste fastland var mystisk og ikke-eksisterende for øyboerne. Inntil nylig gjaldt dette også oss. Men selv om astronomene har sporet opp hundrevis av exo-planeter de siste 15 år, har man ennå til gode å oppdage noen med liv. Påminnelsene til Carl Sagan (1934-1996) er derfor fremdeles aktuelle.  Han kommenterte følgende i 1990 da han så et fotografi som ble tatt av romsonden Voyager 1, som den gang befant seg 6 milliarder km unna jorda:

«Look again at that dot. That’s here. That’s home. That’s us. On it everyone you love, everyone you know, everyone you ever heard of, every human being who ever was, lived out their lives.

The AGGREGATE of our  joy and suffering, thousands of confident religions, ideologies, and  economic doctrines, every hunter and forager, every hero and coward,  every creator and destroyer of civilization, every king and peasant,  every young couple in love, every mother and father, hopeful child,  inventor and explorer, every teacher of morals, every corrupt  politician, every «superstar», every «supreme leader», every saint and  sinner in the history of our species lived there – on a mote of dust  suspended in a sunbeam.

The Earth is a very small stage in a vast cosmic arena. Think of the rivers of blood spilled by all those generals and emperors so that, in glory and triumph, they could become the momentary masters of a fraction of a dot. Think of the endless cruelties visited by the inhabitants of one corner of this PIXEL on the scarcely distinguishable inhabitants of  some other corner, how frequent their misunderstandings, how eager they  are to kill one another, how fervent their hatreds.

Our posturings, our imagined self-importance, the delusion that we have some privileged position in the Universe, are challenged by this point of pale light. Our planet is a lonely speck in the great enveloping cosmic dark. In our obscurity, in all this vastness, there is no hint that help will come from elsewhere to save us from ourselves.

The Earth is the only world known so far to harbor life. There is nowhere else, at least in the near future, to which our species could migrate. Visit, yes. Settle, not yet. Like it or not, for the moment the Earth is where we make our stand.

It has been said that astronomy is a humbling and character-building experience. There is perhaps no better demonstration of the folly of human conceits than this distant image of our tiny world. To me, it underscores our responsibility to deal more kindly with one another, and to preserve and cherish the pale blue dot, the only home we’ve ever known.»

Formaningene til Carl Sagan hindrer neppe at enkelte grubler videre: Finnes det høytstående og utenomjordiske sivilisasjoner der ute? Spørsmålet forblir interessant, men er ikke presserende i nuet. På samme måte var det like relevant for påskeøyboerne å drømme om en ekstern menneskehet bak synsranden. De hadde nok med sine eksistensielle prøvelser.

Noen sekter klamrer seg til håpet om godartede veseners nedstigning fra intergalaktiske farkoster. De burde ha konsultert aztekerne i forkant. Kildene til mer bærekraftige utopier befinner seg imidlertid på helt andre plan: I SKAPERKRAFT og RADIKAL NYTENKNING, samt glemt og tidløs visdom. På utsiden av den umiddelbare boblen, bakover i tid og framover i tid.

Jeg fornekter ikke at en teknisk revolusjon er påtrengt. Men det er underordnet et massivt behov for omveltning i den kollektive bevissthet. Forskjellen i rekkefølge er forskjellen mellom menneskets avvikling og menneskets tilbakekomst.

Det kommer ingen Marshall-hjelp fra månen.

Read Full Post »

Tidens virvelvind rykker framover. Fort. Skremmende fort. Selv for den som ønsker at begivenhetene skjedde i dag. Eller helst i går. Ventetiden er lang. Tilbakeblikket raskt. Før man aner det er framtiden en altfor konkret nåtid.

Da jeg besøkte Røros en sprengkald og krystallklar januardag tidligere i år, gikk følgende opp for meg under vandringen oppe på Bergstadens slagghauger: Landskapet var på mange måter et visuelt resymé av mitt engasjement inne på Vindskeivt.

Slagghaugene utmeisler også Vindskeivts topografi: Avleiringer som har hopet seg opp etter gammel gruvedrift. Den pågår fortsatt: Gullgraving og diamantjakt nede i undergrunnens fjellmassiv. Ikke alt er juveler. Malmen som hentes ut er kanskje mest gråstein. Noe er radioaktivt uran som gir potensiell livsvarig strålingsskade.

Lyon's Cathedral Astronomical Clock

Når en trofast leser rekonstruerer skribentens utviklingsgang, ser han kanskje etter hvilke uttalelser som er i overvekt på et gitt tidspunkt. Enten i antall eller lydstyrke, og antar at de står skribentens hjerte nærmest. I mitt tilfelle er ikke dette alltid lett å få øye på. Fordi som skribent tenker jeg tankene AV MEG, og kvitter meg med det som ikke gir noe mer.

Men Vindskeivt er ikke et sted hvor jeg bare skraper av meg gammelt tankegods. For mellom slagghaugene finnes det noen forsøk på å dyrke frukthager. Hvilke innlegg som hører hjemme i hvilken metafor, får leseren selv tenke over. Det er mindre viktig. Metaforenes betydning er kun relevante for undertegnede selv.

Dersom en tilfeldig leser i langstrakte Norge blir truffet i hjertekammeret av et arkaisk innlegg fra mars i fjor, så gleder det meg uansett. Selv om temaet skulle være likegyldig for signaturens opphav. Andre ledemotiver opptar meg fremdeles, og vil kanskje gjøre det livet ut. Alt er ikke bare ommøblering. Noe er genuin sannhetssøken.

I dag er det nøyaktig et år siden jeg lanserte Vindskeivt. Introen var en kommentar til litteraturens kommersialisering. Derfra har jeg beveget meg gjennom ulike sjangere og kategorier, alt etter dagens lune: Kultur, samfunnsspørsmål, skjønnlitteratur, geopolitikk, eksistensialisme og tilløp til metafysiske spekulasjoner. Mer av det siste kommer nok senere. Men både geopolitikk og eksistensialisme vil dominere profilen en stund til. For mye er fremdeles usagt fra min side der. Ellers er det et vell av objekter på radaren.

Å sette dagsaktuell tematikk inn i en makrohistorisk ramme – eller i et metaperspektiv – er imperativt i en mediehverdag som kveler leseren med sensasjonalistiske plattheter og grotesk sosialpornografi. Sistnevnte er en god grunn til å håpe på tabloidenes og Akersgatas forestående undergang. Deres fallende opplag og annonseinntekter er ingen trussel mot publikums informasjonstilgang.

Lenge har de gjemt seg bak parolene om ytringsfrihet, og trekker fram det falmede demokratikortet når de ber om finansiell nødhjelp i krisetider. Deres klamme konformitet gjenspeiler deres grenseløse opportunisme som alltid tilpasser seg tidsåndens uniforme tankesett. Dette er dog en vekselvirkning: De dikteres like mye av tidsånden som de dikterer den. KOMMENTARIATETS DIKTATUR er en tilsynelatende ugjennomtrengelig boble, men den vil sprekke.

Vveizc

Riktignok har enkelte medieaktører DEFINISJONSMAKT i vårt samfunn, men deres herredømme har allerede erodert. Mye takket være Internett. Det er ikke dermed sagt alle små aktører bidrar med noe positivt og vektig. Heller tvert imot. Men de få seriøse som opererer uten profittmotiver, gjør det de kan for å skape lommer av sannhetssøken i en monokulturell omverden.

Her må jeg skynde meg og si at jeg ikke har noen illusjoner om småaktørenes reelle gjennomslagskraft. De alene kan ikke velte kommentariatet. Men de kan bidra til å spre alternative budskap og vinklinger som konsensus filtrerer bort. Det meste som er viktig her i verden unnslipper norske mediers søkelys. Og dermed publikums. Enkeltaktører klarer aldri å bøte på disse manglene, men de kan lindre dem.

Konspirasjonsteorier er en fristelse man skal vokte seg for. Jeg benekter ikke at konspirasjoner alltid har funnet sted, men problemet er primært strukturelt: Sykdommens symptomer kommer av upersonlige føringer som har pågått lenge. Det blir verre før det blir bedre. Å legge tabloide redaktører, sosiale strebere og konvensjonelle politikere for hat er bortkastet negativ energi. Man må ta dem for hva de er: FENOMENER som gjenspeiler tidsånden, ikke individer som sådan [se også ”Individualitet vs. konsensus”].

Når man møter på en gjengs student i f. eks statsvitenskap i dag, kan man nesten garantere at visse tendenser går igjen – særlig hvis det er en kvinne (forskjellene mellom kjønnene viskes riktignok mer og mer ut): Likestilling, menneskerettigheter, demokrati, solidaritet med forfulgte burmesere og tibetanere, Amnesty…

Og nesten alle er sosialliberalere som blir euforiske hver gang de nevner Obama, Stoltenberg og Støre.  Jo falskere, desto bedre (Obama er kanskje genuin på sitt vis, men det er neppe JS). Simulert rettferdighetssans er en form for prestasjonsvaluta i disse dager. Veldedighet og CV kan nesten ikke eksistere uten hverandre. EGENTLIGE idealister snakker sjelden eller aldri om sitt virke: De GJØR edle handlinger for verden og menneskeheten.

Det er ikke slik at denne unge generasjonen er så fordømt demokratisk og frihetselskende: Allergi mot tradisjonell autoritet forveksles med aversjon mot undertrykkelse. De mer tildekte, upersonlige og implisitte former for herredømme tolereres derimot. ”Vellykkede” herskere i dag opphever aldri motsetningene, men GLATTER BARE OVER dem. Sukkerspinn, kos og hyggehelvete inngår i tidsåndens søtkvalme alkymi, og skaper inntrykk av at grunnlaget for systemets politiske evighetsmaskin aldri raser sammen [se også ”Dessertgenerasjonens etterkommere”].

Som nevnt er elementet av uforutsigbarhet et kjennetegn for Vindskeivt. De som har fulgt meg fra starten begynner kanskje å se et visst mønster: At jeg verken er sosialdemokrat eller liberaler, og at jeg er så langt unna Tony Blair som man kan komme. Men man skal snakke med meg i mer enn ti timer for å vite hvor jeg står. Selv de som har kjent meg i nærmere ti år sliter med å plassere meg på kartet, som jeg befinner meg utenfor. Altså finnes ikke dette kartet enda.

kluch1b

Selv anser jeg min posisjon som METAPOLITISK: Jeg er verken i sentrum, til venstre eller høyre. Noen vil kanskje bruke den franske betegnelsen les extrêmes se touchent [ytterlighetene berører hverandre] om mitt ståsted: At jeg er så langt til venstre at jeg er til høyre for Høyre, og omvendt. Men en slik observasjon skyldes i så fall fyllebriller. I dag er alle som ikke er samstemte med konsensus «ekstremister». Å kalle noen ekstremist er uansett bare en hersketeknikk for å marginalisere en ubehagelig meningsmotstander.

Det finnes helt klart både reaksjonære og radikale tendenser i min tenkning [avhengig om man vektlegger ”Slavemoral vs. ridderlighet” eller ”Verdenssystemenes vekst og fall”], men ingen av disse beskrivelsene er fullgode i mitt tilfelle. Uansett er skillet mellom ”radikal” og ”reaksjonær” i ferd med å bli like meningsløst som skillet mellom ”venstre” og ”høyre”. Spør man meg om jeg er sosialist gir jeg et tåkete og skuffende svar tilbake: ”Ja, kall meg enten føydalsosialist, sumerisk sosialist eller konservativ sosialist”. Er det rart man blir forvirret?

Med fare for å bli ansett som schizofren, må jeg kanskje utdype den metapolitiske posisjonen litt nærmere. En analogi er det elektromagnetiske spekteret. Det synlige lyset bestående av regnbuens farger utgjør på en måte det moderne politiske kontinuum fra venstre til høyre. I Norge gjelder dette alt ifra SV til FrP. Noen vil kanskje også inkludere Rødt her, som er like mye barn av moderniteten som de parlamentariske partiene.

Det synlige lyset utgjør bare en forsvinnende liten del av spekteret. På hver side utenfor regnbuens farger har vi ultrafiolett stråling og infrarød stråling. Og hinsides disse igjen har vi på hver side gammastråler og mikrobølger. En metapolitisk posisjon korresponderer ikke nødvendigvis med en spesifikk bølge, men utgjør kanskje HELE spekteret bortenfor det synlige lyset. Altså et terra incognita [ukjent land] for tidsåndens blotte øye. Og konvensjonelle statsviteres selvfølgelig.

Her er det ikke meningen å være mer mystisk enn nødvendig, men selv undertegnede mangler foreløpig en fullgod betegnelse for sitt ståsted. Derfor er ”metapolitisk” det mest presise av alle upresise etiketter. Synspunktene mine kan virke utydelige, men jeg er slett ingen nøytral relativist. For kantene er veldig skarpe. Sympatien med det avdøde aristokratiet er dog bare en av flere fasetter. Poenget er: Alle forsøk på klassifisering er bortkastet. Da får det bare våge seg at de fleste ikke klarer å tenke utenfor den eksisterende boksen. Man må ikke enten være demokrat eller totalitær.

Puu_oo

Ekspedisjonen inne på Vindskeivts topografi fører oss tilbake utgangspunktet: Slagghaugene. At noe er slagg, kan bety at det har vært meget personlig en gang i tiden, men for å komme videre har jeg måttet kvitte meg med det. Her inne har jeg et skarpt skille mellom personlig og privat. Forskjellen mellom disse er at sistnevnte  er skittentøyet. Å utlevere seg selv på et åpent nettsted som dette, blir på grensen til det sosialpornografiske.

At en viss Knausgård utleverer seg selv med stor suksess gjenspeiler bare vår selvsentrerte tid. Jeg er også en egosentriker av rang, men finner ikke min bakgrunn så interessant at den er verdt å videreformidle. Hver gang jeg snakker med andre så er jeg interessert i at de forteller om seg selv, slik at jeg slipper å gjøre det samme.

Bare en eller to ganger har jeg ”dristet” meg til å være personlig på Vindskeivt, og talt med min egen stemme innenfra. Men det vil aldri gjentas. Psykologiske skildringer vil uansett forbeholdes fiktive personer som ARKETYPISKE FENOMENER. Ellers er de uinteressante. Med mindre det er snakk om ekstraordinære historiske skikkelser.

I mange henseende er jeg en kynisk realist, spesielt i min fascinasjon for stormakter og geopolitisk spill. Men jeg er også ROMANTIKER: Overbevisningen om at verden trenger nye utopier styrker seg stadig. Pragmatiske løsninger alene nytter ikke i en slik brytningstid som nå. Spesielt ikke når det økologiske damoklessverd henger over oss. Samtidig bør man sette inn flere krefter på å GJENOPPDAGE glemt, men TIDLØS visdom. Igjen dette uklare skillet mellom radikal og reaksjonær, framoverskuende og tilbakeskuende.

Jeg er ingen dommedagsprofet, selv om mange får inntrykk av det i mye av hva jeg skriver. Jeg er faktisk OPTIMIST, men jeg tror det blir atskillig verre før det blir bedre. Dagens system er verken bærekraftig eller har livets rett. Når historiesynet er SYKLISK tror man selvfølgelig ikke på framskrittet som noe evig, men man tar det heller ikke så tungt når det går nedover. Etter en mørk natt kommer en lys dag. Dette er tingenes orden.

Kommer Vindskeivt til å eksistere om et år til? Det vet jeg ikke, men det er ikke utenkelig. Jeg har fremdeles mye på hjertet. En verden i stadig oppbrudd gjør at jeg har nok å skrive om. Vindskeivt er en slags åpen dagbok: Får jeg ikke skrevet ned mine tanker, får jeg heller ikke fred i sjelen. Hvorvidt produktiviteten blir like stor i år som i fjor kan jeg ikke love. Dette er som flo og fjære. Mye tyder på at det  blir fjære en god stund framover. Men neste flo blir en stormflo! Vent og se…

Soltak

Read Full Post »

Not only is America not exceptional, but even American exceptionalism is not exceptional.

– Immanuel Wallerstein (1991)

* * * * * *

Our task of today, and for the next 50 years, is the task of UTOPISTICS. It is the task of imagining and struggling to create this new social order…Utopistics is the analysis of POSSIBLE utopias, their limitations, and the constraints on achieving them.

-Immanuel Wallerstein (1993)

* * * * * *

We can assert with confidence that the present system cannot survive. What we cannot predict is which new order will be chosen to replace it, because it will be the result of an INFINITY OF INDIVIDUAL PRESSURES.

– Immanuel Wallerstein (2008)

* * * * * *

Confusion about the future of capitalism—compounded by a confidence in technological progress beclouded by intermittent certainties of catastrophe and disaster—is at least as old as the late nineteenth century; but FEW PERIODS have proved as INCAPABLE of framing immediate alternatives for themselves, let alone of imagining those great Utopias that have occasionally broken on the status quo like a SUNBURST.

– Fredric Jameson (2008)

I ”Verdenssystemenes vekst og fall – del 1” skaffet vi oss et overblikk over hva Wallerstein mener med et ”verdenssystem”, dets dimensjoner og historiske livsløp. I del 2 skal vi skue blikket utover mot det som KAN komme. Det vil ikke handle så mye om verdenssystemet i seg selv, men det som skjer i skyggen forut for dets fall og det som måtte vokse fram i vakuumet etterpå. Wallerstein selv vil bli plassert i en større sammenheng. Etter finanskrisen har forestillingen om sammenbrudd også sneket seg inn hos enkelte liberalere. Troen på liberalismen som endestasjon er ikke like sterk som før. Wallerstein sier at politiske utopier vil få voksende aktualiet. Det store underliggende spørsmål er: Hvordan er utsiktene for utopienes framtidige gjennombrudd?

 

* * * * * *

Som Fredric Jameson presist påpeker, er det lettere å forestille seg et økologisk sammenbrudd enn at kapitalismen forsvinner. Ser man vekk ifra isolerte strømninger i u-land som Nepal og deler av Latin-Amerika – der revolusjonære bevegelser har erobret makten, men uten å skape ringvirkninger utenfor landegrensene eller regionen – så er verden i dag forbausende fattig på alternative visjoner. Selv under finanskrisen. ”Krisen” er ikke dyp nok til å provosere fram radikale endringer. Tvert imot. I Europa har den økonomisk-liberale høyresiden fremdeles politisk framgang, og styrer det meste av kontinentet. Og deres hegemoni vil nok vedvare på iallfall kort sikt. Fremmedfrykt og islamofobi er så langt sterkere drivkrefter enn ønsket om sosial omveltning.

 

Kontrasten til undergrunnen er slående. I det siste tiåret har det foregått en oppblomstring av antiliberal tenkning som forsøker å konstruere koordinatene for parallelle virkeligheter: Enten det gjelder radikale miljøaktivister, nymarxister, romantiske reaksjonære, nyreligiøse metafysikere og diverse andre overlappinger mellom alle fire. Syntesene mellom dem er kanskje de mest interessante.

Ikke minst har internett tilbudt viktige samlingspunkt for de strømninger som føler seg fremmedgjorte fra den liberale monokulturs uttrykksformer og vedtatte ”sannheter”, som omsider har slått sprekker etter årtusenskiftet. Men subversive motkrefter vil forbli marginale så lenge deres vyer ikke lar seg omsette til handling understøttet av større sosiale lag som politisk(e) subjekt(er).

Ethvert omstyrtende prosjekt som ønsker å være levedyktig og motstrøms på samme tid, må omsider forlate tenkeboksen og innta barrikadene. Men alltid er dette et spørsmål om TIMING: NÅR er det FOR TIDLIG og NÅR er det FOR SENT? De som haster av gårde for tidlig vil garantert bli effektivt hindret av systemet: Enten det gjelder Seattle i 1999 eller København i 2009. Etternølerne som feilaktig tror at korrelasjonen av krefter endelig er i deres favør er ikke mindre tragiske. Grensen mellom politisk mot og dumdristighet kan være hårfin.

De som kom for sent til selskapet skal vi ikke bruke for mye plass på, men tillater vi oss et syklisk syn på begivenhetenes gang, kan det være håp om at ethvert mislykket opprør kom FOR TIDLIG. Dvs. opprør mot det bestående som GRUNNHISTORIE, uavhengig av dets uendelige antall manifestasjoner. Som regel mislykkes de. Enten pga ufordelaktige strukturer eller mangelfullt begrepsapparat hos den målbærende teori, eller kombinasjonen av disse ulempene. Når de en svært sjelden gang lykkes, så skyldes det fordelaktige strukturer – eller kanskje oftere mangelen på dem pga politisk vakuum etter et sammenbrudd i form av en større krig eller naturkatastrofe – i KOMBINASJON med et begrepsapparat som er TILPASSET den nye virkeligheten.

 

Den siste flekken

 

Praktiske ferdigheter er like viktige som et politisk SKREDDERSYDD SPRÅK. Man må kunne kommunisere med de som er (foreløpig) integrerte i det bestående, uten nødvendigvis å gå i det beståendes semantiske feller. Noe som forblir en politisk linedans. Enhver radikal omveltning bør forberedes ved hjelp av en radikal språklig FORNYELSE [se ”Språket er Værens hus”, der Heidegger implisitt nevner disse premissene]. Pennen (eller tastaturet) er alltid et mektigere våpen enn sverdet. Men penn uten sverd er i beste fall bare en estetisk gjenstand og pryd for tanken. Omvendt er sverd uten penn også bare en estetisk gjenstand, men da som pryd for handlingen.

 

Så bør man stille seg et betimelig spørsmål: Hva er korrekt TIMING for et vellykket opprør blant subversive av diverse avskygninger, fra nymarxister til reaksjonære romantikere og nyreligiøse metafysikere? Innenfor parametrene til Wallersteins verdenssystemanalyse er svaret følgende: NÅR systemets FALL er IRREVERSIBELT, og INNENFOR VAKUUMET av det som kommer ETTER. Per i dag har vi ikke nådd dette tidspunkt.

For de som sitter fysisk på venteværelset mens ånden er langt vekk i en parallell dimensjon, så er det ikke annet å gjøre enn å utforske hva som KAN gjøres. Disse bør legge ut på en jordomseiling med idéhistorisk havnerundfart som en del av eventyret. Onde tunger vil kanskje kalle dette for eskapisme, men i en verden på vei mot stupet så er slike reiser en dyd av nødvendighet. Mens det ennå er tid.

 

Man reiser ikke til eksil i Utopia for deretter å gjenskape den identisk på ruinene av sin barndoms dal etter å ha vendt hjem. Eksilantene gjør seg selv og andre mennesker en gedigen tjeneste dersom de lar være å idealisere Utopia for mye, men heller mest mulig realistisk veier for og imot det som kan og/eller bør la seg innføre i hjemlandet. Dette gjelder særlig eksilantene som har lagt sin elsk på stedet for sin landflyktighet. Å bli innvilget asyl bør takkes med en kritisk bedømmelse av ALT velgjørerne står for, uten nødvendigvis å henfalle til rollen som djevelens advokat – i dette tilfellet er ”djevelen” det bestående – eller pragmatisk reformator. Dette for å kunne tenke klarere om Utopias fallgruver: HVILKE av Utopias egenskaper vil vi importere når vi skal reise et nytt byggverk på ruinene av det gamle?

 

Ordet UTOPI har negative konnotasjoner i store deler av den kollektive bevissthet, og er som regel nedsettende ment. Dette fordi ordet frambringer assosiasjoner til GULAG-arkippelet og Pol Pots dødsmarker, eller foranledningen til terror og vold. Eller i beste fall bare noe som ikke lar seg gjennomføre fordi det er tankespinn. Men ”utopi” er i utgangspunktet et uskyldig ord som betegner en IDEELL tilstand, og forveksles til stadighet med antonymet ”dystopi”. John Locke var jo f.eks en utopist før den engelske revolusjon i 1688. Alle revolusjonære er utopister inntil de får makten. Dette fordi de ennå ikke har klart å konkretisere den parallelle virkelighet.

Å kalle de to første tiårene etter Murens fall for ”post-utopisk” er fristende, men ikke helt korrekt. Iallfall var det ikke helt korrekt inntil i fjor, før finanskrisens utbrudd. For majoriteten var denne tiden kanskje post-utopisk i den forstand at de ikke våget å håpe på en ”bedre” verden, men for de med definisjonsmakten boblet det over av utopistisk entusiasme: Da på PLUTOKRATIETS vegne med neoliberalismen som ideologisk arsenal. Utopien var ikke det frie marked, men et program for destruksjon av kollektiver, der det tjener den økonomiske herskerklassens interesser [se også ”Reisen til helvete på første klasse”].

 

Parallelt med denne utopien vokste det også fram en såkalt ”humanitær” menneskerettighetsutopi, som var den liberale utopiens tvilling. Målene var og er klart distinkte, men den parallelle utopien kunne (og kan fremdeles) under noen omstendigheter være en de facto BUFFER mot radikal eller reaksjonær kritikk av neoliberalismen. Her handler det ikke om å ta stilling for eller imot menneskerettigheter, men å problematisere dem som potensielle trojanske hester for helt andre intensjoner. Altså som en type hersketeknikk. Bare ved å identifisere slike tvetydigheter tar man menneskerettighetene på alvor.

Den fanatiske troen på menneskerettighetsparadigmet er lys levende flere steder i dagens Vesten. Hvorvidt denne også bare er historisk betinget, vil det ikke tas stilling til i denne omgang. Men at den neoliberale utopien avgikk ved døden som dynamisk kraft i fjor, og bare tas på alvor av noen sekterikere, er det dekning for å si. Skriften på veggen er tydelig når selv økonomiske liberalister som Martin Wolf i Financial Times sier følgende i mars 2009:

 

”Another ideological god has failed. The assumptions that ruled policy and politics over three decades suddenly look as outdated as revolutionary socialism”.

 

Dersom den post-utopiske æra ikke begynte i 1989, kan det sies at den heller startet i 2008? Ikke godt å si. På overflaten: Ja. I undergrunnen har utopiene blomstret som aldri før, men de lar vente på seg i den materielle virkelighet. De er fremdeles bare tankespinn på papiret eller i cyberspace, og bæres ikke fram som konkrete prosjekter. Enda.

 

I mellomtiden vokser desillusjonen. Både blant de etablerte og de (sanne) opposisjonelle som lever i nuet. Når verken (stats)sosialismen – slik vi kjenner den fra historien – eller neoliberalismen fungerer i praksis, hva da? Fascismen i sin rene form er politisk spedalsk – høyreekstremismen er riktignok på frammarsj, men kamufleres av parlamentarisk glasur – og religiøs fundamentalisme virker frastøtende på alle som ikke er overbeviste fra før.

 

concept05B

Risikoaversjonen mot å hoppe i det ukjente er uansett større enn misnøyen med det bestående. Flertallet vil helst redde stumpene av den komfort som fremdeles eksisterer, framfor å satse stort på radikale alternativer. Sånn sett er tiden vi lever i ”post-utopisk”. Eller for å si det med Gopal Balakrishnans ord: Det er en STASJONÆR TILSTAND der historien ”slutter” først nå. Ikke i form av en liberal utopi, men som en verden uten mål og mening i drift mot en slags ”verdensløshet”. Enn så lenge.

 

Såkalte ”stasjonære” tilstander var det også gjennom nesten hele 1700-tallet fram til den franske revolusjon i 1789, og under den victorianske epoken 1837-1901/1914. Det var ikke mangel på uroligheter og begivenheter i disse lange mellomperiodene, men de utartet seg ikke til noen umiddelbar trussel mot det bestående. Spillereglene var satt.

 

Den gang som nå ble alternative tenkere delegert til undergrunnen, der de var eksilanter i Utopia. Den store forskjellen mellom datidens ”stasjonære” tilstand og dagens, er OPTIMISMEN og den klippefaste troen på fornuften som rådet den gang. Det var en slags underliggende mening med den stasjonære tilstanden, hvilket det ikke er i dag. For nå er det USIKKERHETEN som råder. Man vet at kapitalismen ikke fungerer som den burde, men man tør ikke å erstatte den med noe annet heller. Bare lindre dens negative virkninger.

Men sett at vi igjen tillater oss et syklisk historiesyn, eller i det minste holder oss innenfor verdenssystemanalysen til Wallerstein: Da faller prefikset ”post” bort som noe meningsløst, fordi dersom utviklingen ikke er lineær og intet er kommet for å bli, da er jo også den stasjonære tilstanden noe høyst midlertidig.

 

Mange liberalere vil nok føle et stort ubehag ved at flere av deres meningsfeller implisitt gir vann på mølla til Wallersteins prediksjon om verdenssystemets undergang. At selv liberalere som Martin Wolf og Niall Ferguson [se særlig hans artikkel ”An Empire at Risk”] har blitt dype framtidspessimister, at National Intelligence Council (NIC) spår en atskillig mer kaotisk verden i 2025 og at det britiske forsvarsdepartementet overgår NIC igjen, skremmer vannet av enkelte TENKENDE liberalere med kognitiv dissonans.

 

I en rapport fra 2007, åpner det britiske forsvarsdepartementet opp for at deriblant revolusjonær marxisme vil få en ny vår etter nærmere et halvt århundres dvale. Om dette blir ”marxisme” slik man så langt kjenner den, sier ikke rapporten noe om. Det er neppe sannsynlig, men det er interessant at det britiske forsvarsdepartementet – i likhet med Wallerstein – genuint tror på utopienes fornyede relevans. Dette fordi motsetningene i verden bygger seg sakte opp, og den sosiale friksjonen tiltar. Og denne rapporten ble skrevet før finanskrisen…

 

I mellomtiden foregår det markante forsøk på liberal brannslokking i den kollektive bevissthet. Blant brannslokkerne er Fareed Zakaria blant de mest prominente. I siste nummer av Newsweek oppsummerer han året 2009, og sier at det tross alt ikke stod så verst til. Selv om han medgir at det så fryktelig dystert ut i fjor høst. Ja, Vesten er riktignok på skråplanet, men Østen har derimot klart seg meget bra økonomisk sett. Dessuten har jo Obama blitt president…

 

Kina og India ble UNDERVURDERT av Vesten. Hvilket stemmer. Begge lands økonomier vokste med 6-9%, mens USA og mange vestlige land gikk tilsvarende tilbake. De viste begge at selv om deres økonomier var  sammenvevde med de vestlige lands økonomier, så var de sterke og selvstendige nok til å ikke bli med i det vestlige dragsuget.

 

Av seier kommer nederlag, av nederlag seier

Kina og India har medvirket til lav inflasjon, noe som igjen gir politikere, folk og næringsliv verden over den nødvendige ro til å planlegge framtiden. En forutsetning for stabilitet. I stedet for å fokusere på at USA mister grepet i en stadig mer post-amerikansk verden – Wallerstein var for øvrig tidligere ute med spådommen om ”post-Amerika” enn Zakaria – bør man heller fokusere på at RESTEN har reist seg, sier Zakaria. Sammenlignet med tidligere er også verden betydelig fri for store friksjoner mellom de mektigste statene. Hvorfor denne pessimismen da?

 

Zakarias svar er INFORMASJONSREVOLUSJONEN. At man stadig oppdateres på verdens elendighet i eteren medvirker til inntrykket om en forestående undergang, ifølge ham. Dessuten dør det færre i krig enn på svært lenge, understreker Zakaria (da har muligens de 3-5 millioner drepte i Kongo det siste tiåret blitt utelatt fra statistikken). I og for seg er det en del hold i Zakarias utsagn. Men har denne optimismen særlig solid fundament på lengre sikt?

 

På slutten av artikkelen i siste utgave av Newsweek skyter Zakaria inn følgende (forsiktige) innvending mot sin egen optmisme: Dersom de etablerte makter i Vesten ikke ønsker å tilpasse seg den nye virkeligheten med geopolitisk maktskifte, så vil kanskje ikke verden bli særlig stabil allikevel. Zakaria har endret syn på ting før – f. eks fra å støtte Bush til å skjelle ham ut – og i likhet med Fukuyama, så er han muligens mer nyansert enn sine dyrkere. Det interessante med Zakaria – som opprinnelig er inder – er at han ikke baserer sin optimisme ved å tro på fortreffeligheten til Vesten, men derimot dynamikken til RESTEN. Derfor skiller han seg noe ut fra den gjengse liberaler.

 

Wallerstein deler Zakarias syn på at vi går mot en genuin post-amerikansk verden. Men dette er en verden som også er like genuint post-kapitalistisk, ifølge Wallerstein. Dette er en verden som ÅPNER FOR flere muligheter enn på lenge. Kanskje flere enn noensinne. En stasjonær tilstand vil kanskje vedvare inntil systemet kollapser for fullt, men i etterkant kan man ikke unngå å velge mellom alternativene som er nødt for å presse seg fram i vakuumet.

 

Hvilke og hvor mange frontlinjer som vil oppstå, er høyst usikkert. At den ene frontlinjen står mellom de som ønsker en mer egalitær verden på den ene siden, og de som ønsker en enda mer undertrykkende og (økonomisk sett) mer hierarkisk verden, er nok plausibelt. Selv om dette framtidsbildet kanskje grovt sett er korrekt, så vil nok kampen oppleves som mer kaotisk enn som så. Frontavsnittets kryssende fraksjoner lar seg ennå ikke predikeres. Historien har fremdeles mange overraskelser på lur.

sunshine-vitamin

Read Full Post »

The POSSIBLE is richer than the real. Nature presents us in effect with the image of creation, of the unforeseeable novelty.

– Ilya Prigogine, La fin des certitudes (1996)

* * * * * *

Immanuel Wallerstein is both a redoubtable world historian and a visionary prophet. Such a combination is unusual, particularly in an age of intellectual fragmentation and academic specialization… The combination makes him a commanding figure, whose rhetorical address, radical ideas, and remarkable erudition challenge ordinary, established patterns of professional discourse.

William H. McNeill (1994)

Hol5948-l

Å kalle Immanuel Wallerstein (f. 1930) for en visjonær profet er neppe skivebom. Få samfunnsvitere siden 2.verdenskrig har vært like ambisiøse i sin intensjonsdybde. Like mye som han ser bakover i tid, forsøker han å predikere verdens utvikling flere tiår framover. Å være ”sannsigerske” er helt klart en overmodig syssel med enorm fallhøyde. Og han har noen alvorlige hull: Wallerstein har allerede tatt grundig feil i enkelte av prediksjonene fra 1990-tallet (som at Japan skulle overta USAs globale hegemoni), mens en rekke andre prediksjonsforsøk kanskje synes å ha livets rett. Han justerer dog sitt virkelighetsbilde etter verdensbegivenhetene, om tidligere prediksjoner skulle falle til steingrunn.

Wallersteins store varemerke – VERDENSSYSTEMANALYSEN (VSA) – som gjorde ham verdenskjent innenfor samfunnsvitenskap og historie på 1970-tallet, står og faller på dens evne til å predikere framtiden. En endelig dom kan ikke felles før tidligst i 2025, eller mer sannsynlig rundt 2050. I verste fall 2100. VSA (introdusert i 1974) er en historisk-sosiologisk studie av den internasjonale, politisk-økonomiske arbeidsdelingen: Dens opprinnelse, dens livsløp og dens undergang. Verdenssystemet i denne sammenheng er den kapitalistiske verdensøkonomien.

Da VSA så dagens lys hadde Wallerstein allerede skaffet seg en prominent posisjon som Afrika-ekspert. Helt siden 1950-tallet hadde han engasjert seg for de kolonisertes sak. Han snakker flytende fransk, spansk og tysk, noe som har åpnet mange dører både i Afrika, Latin-Amerika og kontinental-Europa. Han er i dag like mye franskmann som amerikaner, og pendler jevnlig mellom New York og Paris.

Wallerstein er også like mye teoretiker som praktiker, og ønsker å påvirke virkeligheten samtidig som han søker å forklare den. På det mer subversive og globale plan bistår han antisystemiske bevegelser, og har vært med på mønstringene til f.eks Zapatist-bevegelsen i Mexico. I Europa bistår han den tverrpolitiske tenketanken Paris-Berlin-Moscou. Dette er en institusjon støttet av akademikere, politikere og forretningsfolk fra hovedsakelig Frankrike, Tyskland og Russland, men også andre kontinentale stater. Formålet deres er å skape tettere geopolitiske bånd mellom franskmenn, tyskere og russere som en motvekt til amerikansk dominans. Wallerstein skiller seg dermed ut som en av få amerikanere i dette selskapet.

Politisk sett har Wallerstein siden ungdommen definert seg som marxist. Han har riktignok alltid distansert seg fra venstresidens totalitære elementer, og lot seg ikke rive med under vekkelsen i 1968. Helt korrekt forutså han at 68-ernes glød ville dø ut raskt, selv om sosialliberalismen fikk seg et varig skudd for baugen under verdensopprøret. Til tross for denne nøkterne innstillingen, så har ikke Wallersteins realistiske gangsyn undergravd hans underliggende idealisme og ønske om en annen verden. Og det er denne drivkraften som er motivasjonen for VSA.

VSA er et AVSLØRINGSPROSJEKT som forsøker å avkle nykolonialismen og spore opp kapitalismens historisk-sosiologiske røtter. Wallerstein ønsker ikke å kalle VSA for en teori, men et OPPRØR mot forsømmelsen av prinsippielle spørsmål og villedende kunnskapsteorier. Wallersteins agenda er like mye deskriptiv og forklarende som den er preskriptiv. Diagnose og forståelse av mekanismene er viktige steg på veien mot eventuell prediksjon. Dette setter aktørene i stand til å treffe de riktige MORALSKE beslutninger for framtiden. VSA skal derfor tjene som kart og kompass i en turbulent tid, ifølge Wallerstein.

Selv om Wallerstein ikke tror på forskerens objektivitet, og forfekter en tro på aksjonsforskning, så er han allikevel materialist i sitt syn på virkeligheten. Det er ikke virkeligheten som er konstruert, men forskernes og filosofenes begreper. Virkeligheten er der uavhengig av våre synspunkter. Selv om han ikke sier det eksplisitt, så tar han i praksis kraftig avstand fra postmodernistenes relativisme. Å ta avstand fra positivistenes universelle pretensjoner er ikke det samme som å likestille alle tilnærmingsmåter.

Nomotetisk naturvitenskap i sin rendyrkede form er like naiv som rendyrket idiografisk humanisme, ifølge Wallerstein. Ingen av delene fortjener å forfremmes til samfunnsvitenskapens eneste rettesnor, og han anser skillelinjene mellom de ”to kulturer” som falske. Wallerstein fører dermed også en kamp mot fragmentering av disiplinene. Holistisk tenkning er den medisin som på sikt vil kunne oppheve skilsmissen mellom vitenskap og filosofi, ifølge ham.

Holbein-ambassadors

Dersom verken nomotetisk naturvitenskap eller idiografisk humanisme skal ligge til grunn for en bedre forståelse av den VIRKELIGE verden, hva da? Svaret hans er at analysen må være SYSTEMISK og HISTORISK. Å predikere er ikke det samme som å være deterministisk, for intet er nødvendigvis gitt selv om det er sterke føringer som peker i en bestemt retning. Verden er altfor kaotisk og uoversiktlig til det. Allikevel er Wallerstein freidig nok til å forsøke seg, selv om han samtidig trekker fram nevnte innvendinger!

Til marxist å være, er han ikke betingelsesløs framskrittsoptimist. Historiesynet hans er agnostisk: Det er verken lineært og optimistisk (en fellesnevner for tvillingene liberalisme og marxisme) eller syklisk og reaksjonært. Selv om han er enig med Marx i at kapitalismen er historisk betinget og ikke kommet for å bli, så er han svært usikker på utfallet. Et sosialistisk samfunn er ikke det eneste scenariet. Han har dog beholdt premisset om økonomisk basis og ideologisk overbygning. Selve forestillingen om Verdenssystemets opprinnelse, livsløp og undergang derimot, er imidlertid inspirert av astronomien: For å forstå lovene som dikterer universet, må man også forstå den historiske evolusjonen til universet.

Om Wallerstein ikke direkte bryter med marxismen, så har han iallfall fornyet den. I tillegg til marxismens politiske økonomi, så har VSA to andre kunnskapteoretiske premisser: Annales-skolen til den sveitsisk-franske historiker Fernand Braudel (1902-1985) og kompleksitetsteorien til den russisk-belgiske kjemiker og fysiker Ilya Prigogine (1917-2003).

Annales-skolen ble stiftet i 1929 av Marc Bloch (1886-1944) og Lucien Febvre (1878-1956). Denne skolen vektla tverrfaglig samarbeid mellom historie, geografi, andre samfunnsvitenskaper og naturvitenskap. Febvres etterfølger var Fernand Braudel som skrev etterkrigstidens kanskje hyppigst refererte historieverk: La Méditerranée et le monde méditerranéen à l’époque de Philippe II (Middelhavet og middelhavslandene under Filip II), utgitt i 1949. I dette arbeidet brøt han radikalt med begivenhetshistorien (l’histoire événementielle) og rettet istedet oppmerksomheten mot la longue durée, DET VARIGE, dvs. de kulturgeografiske og institusjonelle STRUKTURER, som setter rammen for menneskelig handling, men som også selv er underkastet langsom historisk forandring.

Ifølge Braudel hadde den temporale dimensjonen – TIDEN (en oppstykket del av den riktignok) – en privilegert posisjon innenfor historiefaget på bekostning av den spatiale/romlige dimensjonen – STRUKTURENE. Braudels målsetning var derfor å implementere la longue durée – det varige – i historiefaget. Prigogines problemstilling var diametralt motsatt: Ifølge ham hadde la longue durée – det varige – altså den spatiale/romlige dimensjonen, STRUKTURENE (en oppstykket del av dem riktignok) – en privilegert posisjon innenfor klassisk newtoniansk fysikk på bekostning av den temporale dimensjonen – TIDEN. Prigogines målsetning var derfor å implementere TIDENS RETNING (the arrow of time) i fysikken.

Han påviste at irreversibilitet er en fundamental egenskap i naturen, og at dette også gjelder for tid. Tid har følgelig retning. Det betyr kort sagt at man aldri kan gjenskape nøyaktig samme situasjon som man har hatt i fortiden. Prigogine jobbet med termodynamikken til ikke-likevektssystemer. For kjemiske systemer som befinner seg langt fra likevekt, det vil si i nærheten av kaos, viser det seg at støy og fluktuasjoner er svært viktig. Orden kan dannes av disse fluktuasjonene og skjer gjennom en prosess med spontan selvorganisering og framvekst (”emergence”). Denne ordensdannelsen kalles en DISSIPATIV STRUKTUR.

I 1977 fikk Prigogine nobelprisen i kjemi for denne oppdagelsen, og begrunnelsen for prisutdelingen var følgende: «Prigogine har fundamentalt forandret og revidert den irreversible termodynamikken. Han har gitt den ny relevans og skapt teorier som slår bru over gapet mellom det biologiske og sosiale forskningsfeltet.»

Selv om han fikk nobelprisen, er ikke det vitenskapelige miljøets begeistring unison. Noen kritikere mener at han egentlig ikke har kommet med noe nytt: Han overfører velkjente ting innenfor hydrodynamikken (turbulens) til fysikalsk kjemi. Og at det ikke er riktig at Prigogines teori løser problemet om hvordan orden oppstår: For orden oppstår ikke av seg selv, om så en mann med nobelprisen påstår det. Uten noen mekanisme til stede vil uorden pluss energi bare gi større uorden, osv.

campaign

Kritikernes eventuelle berettigelse skal vi ikke ta stilling til nå. For dette er en digresjon fra det større tema. Viktigere for oss er hvorfor Wallerstein finner Prigogines tilnærming fruktbar. Han sier følgende i et foredrag ved universitetet i Stanford juni 1996:

» They see the future as intrinsically indeterminate. They see equilibria [likevekt] as exceptional, and see material phenomena as moving constantly far from equilibria. They see entropy as leading to bifurcations [splittelse/todeling] which bring new (albeit unpredictable) orders out of chaos, and therefore the process is not one of death but of creation. They see auto-organization [selvorganisering] as the fundamental process of all matter. And they resume this in two basic slogans: not temporal symmetry but the arrow of time; not simplicity as the ultimate product of science, but rather the explanation of complexity. It is important to see what complexity studies is and what it is not. It is not a rejection of science as a mode of knowing. It is a rejection of a science based on a nature that is passive, in which all truth is already inscribed in the structures of the universe”.

Som Prigogine selv skrev i 1996: ”Far from the equilibrium…matter becomes more active…It is because…we are both ’actors’ and ’spectators’ that we can learn something from nature”. I foredraget «SpaceTime as the Basis of Knowledge» fra 1997 innledet Wallerstein med å si at tid og rom er de mest iøyenfallende parametre ved vår eksistens. Likevel ignoreres disse aspektene ved tilværelsen ofte, fordi vi sjelden tar hensyn til den sosiale konstruksjonen av tid og rom, og nesten aldri den sosiale konstruksjonen av deres kombinasjon, som Wallerstein kaller TidRom (TimeSpace). Dette er ikke forbausende siden historiske system henter sin stabilitet fra det faktum at folk som lever innenfor dem anser dem for å være naturlige og varige, om ikke evige.

For samfunnsvitenskapene betyr framveksten av kompleksitetsstudier en erkjennelsesmessig REVOLUSJON. De må forandre måten samfunnsvitenskapene konstruerer TidRommet på. Kaos, kompleksitet og nyskapelse, at bestemte regelsystem og idealer er begrenset til bestemte historiske perioder – som alle har sin begynnelse og slutt – må få en viktig plass i samfunnsvitenskapene og i samfunnsforståelsen. En plass disse forhold ikke har i dag. Poenget til Wallerstein er at han ønsker å forene Braudels la longue durée – det varige, altså strukturene – med Prigogines arrow of time , altså tidens retning.

Premisset for VSA er en kombinasjon av tid og rom. I en moderne og kapitalistisk verdensøkonomi inneholder den romlige/spatiale dimensjonen ulik økonomisk arbeidsdeling mellom tre ulike geografiske regioner: (1) KJERNEN, (2) PERIFERIEN og (3) SEMIPERIFERIEN. Selv om koloniene formelt er avviklet, så er forholdet mellom disse tre regionene fremdeles utbyttende, noe som garanterer det moderne verdenssystemets fortsatte eksistens. Ikke bare lever systemet i beste velgående, det har også blitt mer raffinert som neokolonialisme.

Selv om den store strømmen av ressurser går fra periferien til kjernen, så er semiperiferien den mest interessante regionen. Den er en hybrid av kjerne og periferi, og spiller dermed en meget viktig rolle innenfor det moderne verdenssystemet. Semiperiferien har et omfattende magasin med billig arbeidskraft som motvirker økte lønninger i kjernen. Hele industrier flagges ofte ut fra kjernen for deretter å reetablere seg i den mer lønnsomme semiperiferien. Det for å holde seg konkurransedyktig innenfor det dynamiske verdensmarkedet. Konsekvensen globalt er at de rike blir rikere, og at de fattige blir fattigere. Hvilke stater som til enhver tid befinner seg i henholdsvis kjerne, semiperiferi eller periferi varierer. Land i kjernen kan rykke ned til semiperifer status, og land i semiperiferien kan rykke opp til kjernen. Det samme for land som i dag befinner seg i semiperiferien og periferien.

Beskrevet isolert, får den romlige dimensjonen kjerne-semiperiferi-periferi det moderne verdenssystemet til å virke statisk og stivt. For å forstå selve DYNAMIKKEN, må vi se på systemets tidsmessige/temporale dimensjoner: (1) SYKLISKE RYTMER, (2) SEKULÆRE TRENDER, (3) INDRE MOTSETNINGER og (4) KRISE. Denne temporale dimensjonen er premisset for en eventuell prediksjon. Noe vi kommer tilbake til senere.

zdzislaw_beksinski_1985_7

Wallersteins empiriske grunnlag hviler på gammelt vest-europeisk arkivmateriale som strekker seg mer enn sju århundrer tilbake i tid. Der har han forsøkt å spore opp tidligere kommoditetskjeder, samt identifisere periodene for resesjon og vekst i verdensøkonomiens barndom. Ifølge Wallerstein har det eksistert minst tre forskjellige historiske systemer: Minisystemer, verdensimperier og verdenssystemer. Men det har bare eksistert to forskjellige verdenssystemer, som de to sistnevnte faller under. Innenfor minisystemene var gjensidighet grunnlaget for ressursfordelingen. Hovedforskjellen mellom disse sosiale formasjonene er at de har ulike mekanismer for ressursfordeling. Dvs. hvem som får hva.

I minisystemer er gjensidighet fordelingsprinsippet. I et verdensimperium bruker et sentralisert politisk system sin makt til å omfordele – rett og slett suge ut – ressursene fra periferien til det sentrale kjerneområdet. Eksempler på slike verdensimperier er oldtidens sivilisasjoner som Egypt, Persia og Kina, og ikke minst antikkens Roma (nå vil den årvåkne leser sikkert reagere og si at dette ikke er genuine verdensimperier, men ”verden” for folkene i disse landene var jo stedene de kjente til i sin region; det som var utenfor kan sammenlignes med hva universet er for oss i dag). Til sammenligning er det ingen overordnet politisk autoritet i verdensøkonomien, men derimot MANGE konkurrerende maktsentre. Ressursene fordeles ikke direkte gjennom politiske direktiver, men gjennom MARKEDET som medium. Selv om mekanismene for ressursfordeling er vesensforskjellig fra verdensimperiene, er NETTOEFFEKTEN den samme: Overføring av ressurser fra periferien til kjernen.

Et system er en TOTALITET som er relativ autonom i forhold til eksterne krefter, altså andre systemer. Dets liv og virke må sees i sammenheng med dets indre dynamikk. Ethvert system er et historisk system. Altså har systemene sin besøkelsestid. Tidligere i historien var det en SAMEKSISTENS mellom ulike systemer. Før landbruket eksisterte det et mangfold av minisystemer som muligens ikke eksisterte lengre enn maks seks generasjoner, ifølge Wallerstein. Dette skjedde kanskje pga økologiske katastrofer og/eller splittelse når populasjonen ble for stor. Vår kunnskap om disse prehistoriske samfunnene er uansett begrensede pga mangel på skriftlige kilder.

I perioden mellom 8000 f. Kr og 1450 e. Kr sameksisterte det myriader av ulike systemer av alle tre varianter. Verdensimperiet var tidens sterkeste system. Hvor hen slike imperier ekspanderte, så ødela de og/eller absorberte minisystemer og verdensøkonomier. Meste av det vi kjenner som ”historie” fra denne lange perioden, er historie nedtegnet av verdensimperiene. Verdensøkonomiene (de fleste med prefiksen proto) var svake systemer, og overlevde ikke særlig lenge. Enten pga indre oppløsning (Hansaforbundet, Flandern, Venezia), eller pga av at de ble absorbert av eller forvandlet til verdensimperier.

En eller annen gang mellom 1450 og 1500 klarte en verdensøkonomi å unnslippe denne skjebnen. Og det gjennom skapelsen av en (VEST-)EUROPEISK arbeidsdeling. Dette i kjølvannet av Columbus sin gjenoppdagelse av Amerika i 1492, og Vasco da Gamas funn av sjøveien til India i 1498. De maritime europeiske maktene – først Spania og Portugal, og deretter enda viktigere England, Frankrike og Nederland – sin søken etter ressurser for å utvide sin egen økonomi ble startskuddet for europeernes kolonialistiske ekspansjon og KAPITALISMEN som økonomisk system. Det moderne verdenssystemet er med andre ord et KAPITALISTISK system der drivkraften er den umettelige akkumuleringen (økningen) av kapital gjennom salg og profitt. Det er viktig å merke seg at de europeiske kolonimaktene som etter hvert ble imperier IKKE var verdensimperier, men en UNDERORDNET del av verdensøkonomien. Det samme gjelder for (eks?)hegemonen USA.

Gjennom verdensøkonomiens indre logikk ekspanderte dette systemet til hele kloden og absorberte gjenværende minisystemer og verdensimperier gjennom tre faser (1450-1640, 1640-1730 og 1730-1900). På slutten av 1800-tallet var prosessen fullendt, og for første gang noensinne eksisterte det KUN et historisk system på hele kloden. Kapitalismen før 1450 var for det meste lokal, og i den grad det foregikk langdistansehandel (Silkeveien, Indiahavet), så var det med mindre kvanta luksusvarer. I verdensøkonomien derimot, var ikke langdistansehandelen dominert av luksusvarer, men livsviktige råvarer og deres foredlinger i store kvanta langs sjøveien.

Under den første fasen omfattet verdensøkonomien bare Vest-Europa (kjernen) pluss iberisk del av Amerika (periferien). Det Ottomanske Riket og etterhvert Tsar-Russland var den gang verdensimperier, mens en proto-verdensøkonomi eksisterte i Indiahavet. I den tredje fasen ble Det Ottomanske Riket, Russland, Kina, Japan og Afrika integrert i verdensøkonomien. De fire første ble delegert til semiperiferien, mens Afrika fikk perifer status (med unntak av Sør-Afrika, som har forblitt i semiperiferien). Latin-Amerika forble i periferien (med unntak av Argentina, som ble kjerneland), mens USA og etter hvert Australia rykket opp fra perifer status til kjernestatus. Tyskland avanserte fra semiperiferien til kjernen. Spania og Portugal hadde for lengst falt ned i den semiperifere divisjon.

Innenfor rammene av et slikt system blir institusjoner kontinuerlig brutt ned samtidig som nye oppstår. Dette dynamiske systemets nedbrytende kraft begrenser seg ikke bare til økonomiske institusjoner som selskaper og industrier, men også for det som (feilaktig) ansees som mer permanente institusjoner: Familien som sosial enhet på mikronivå, etniske grupper på mesonivå og stater på makronivå. Intet av dette varer evig, siden disse sosiale formasjonene ifølge Wallerstein er historisk betingede. For å trekke denne konklusjonen enda lenger: Det er ikke bare enhetene innenfor verdenssystemet som er i konstant endring. Systemet i seg selv er historisk bundet, akkurat som en organisme (verdenssystemet er ikke mekanisk, men organisk): Det har en BEGYNNELSE, en MELLOMPERIODE og en UNDERGANG.

Stå imot bølgen

Som nevnt, utgjør sykliske rytmer og sekulære trender VSAs temporale dimensjoner ved siden av indre motsetninger og den kommende krisen. I økonomifaget er det et vell av sykluser (business-cycles): Kitchin-bølger (3-5 år), Juglar-bølger (7-11 år), Kuznets-bølger (15-25 år) og Kondratieff-bølger (45-60 år). Sekulære trender – trend séculaire – strekker seg over 150-300 år. Og det er igjen diverse sykluser innenfor syklusene. Mange økonomer insisterer på at disse er ikke-eksisterende: Bare man torturerer data lenge nok, så tilstår de! Selv Wallerstein legger ikke skjul på at sykluser er konstruksjoner, og dermed fortolkningsargumenter. Kondratieff-bølgen – etter den russiske økonomen Nikolai Kondratieff (1891-1938) – er syklusen Wallerstein har investert mest i. Berettigelsen skyldes ikke Kondratieff-bølgenes presisjon (eller mangel på sådan), men deres heuristiske bruksverdi.

Akilleshælen til dette redskapet har imidlertid vedvart: Det har ikke lykkes å skape et sammenhengende teoretisk fundament på grunnlag av det. Noe Wallerstein er klar over, og som kanskje er en grunn til at VSA forblir en analyse, og ikke en teori. Uansett, riktighet eller ikke, dersom Kondratieff-bølger er et kapitalistisk fenomen, så er nøkkelordet PROFITTRATE. En slik bølge har to faser: A og B. A-fasen er preget av mange innovasjoner, investeringer og ekspansjoner. I B-fasen derimot, elimineres produsenter og produksjonslinjer som ikke er konkurransedyktige. Stagnasjon preger denne fasen. Men B-fasen innebærer også revitalisering, og er dermed ikke nødvendigvis ”dårligere” enn A-fasen. Begge faser er viktige. Som Joseph Schumpeter (1883-1950) sa i 1939 om Kondratieff-bølgene: ”[Our model] does not give to prosperity and recession…the welfare connotations which public opinion attached to them”. Altså er utfallet relativt: For noen tjener på denne overgangen, mens andre får svi.

En Kondratieff-bølge vender uansett ikke tilbake til utgangspunktet når den har utåndet etter 45-60 år. En ny A-fase med innovasjon og ekspansjon avløser den gamle B-fasen. Grunnen til at en Kondratieff-bølge varer inntil 60 år, skyldes visstnok samspillet mellom infrastrukturendringer og den sosiopolitiske responsen på disse. Sekulære trender derimot, er de lengste av de lange PRISUTVIKLINGER, ifølge Fernand Braudel. Sykliske rytmer utgjør selv en del av de sekulære trender.

De indre motsetningene i de sekulære trendene oppstår som følge av belastninger som systemets egne strukturer skaper: En type atferd (som lave lønninger og minimalt med forbruk) som er optimalt for de kapitalistiske aktørene på kort sikt, og en helt annen type atferd (som f.eks høye lønninger med tilsvarende høyt forbruk) som er optimalt for de samme kapitalistiske aktørene på lengre sikt. På kort sikt er det i kapitalistenes interesse å maksimere profitt gjennom å gjøre produksjonen billigere og mer effektiv ved å senke arbeidernes lønninger. Men for å gjøre profitten mulig, er kapitalistene avhengige av nok kunder med tilstrekkelig kjøpekraft. Motsetningen og paradokset oppstår når arbeiderne selv – som er potensielle konsumenter – mangler den nødvendige kjøpekraft til å kjøpe varene som kapitalistene ønsker å profittere på. Uten mulighetene for EKSPANSJON, så vil systemet i ytterste konsekvens implodere.

Tidligere har den kapitalistiske verdensøkonomien overlevd slike indre motsetninger, ved at kapitalistene har funnet veier ut av uføret. Tilbaketrekning har alltid resultert i en ny ekspansjon senere. Men på et eller annet tidspunkt hoper motsetningene seg opp. Eksempelet ovenfor var bare en art indre motsetning. Det må kraftigere lut til for å knuse systemet. Derfor er det ikke korrekt å snakke om ”finanskrise” om f.eks depresjonen på 1930-tallet, ifølge Wallerstein.

I dagligtale bruker vi ordet ”krise” for å dramatisere de mest banale hendelser. Innenfor verdenssystemanalysen er selv krakket i 1929 knapt en storm i et vannglass. Krise her er krise med meget stor K. Dette er en meget spesifikk tidsmessig hendelse som bare inntreffer ÉN gang i et verdenssystems historie. Det nåværende verdenssystemet er allerede 500 år gammelt, så dette er snakk om noe KATAKLYSMISK. En slik KRISE inntreffer når motsetningene, de sekulære trendene og de sykliske rytmene kombineres på en måte som gjør at systemet ikke lenger klarer å reprodusere seg selv. Dette er noe mer enn bare underforbrukskrise, som er en krise med meget liten k. Her er det snakk om selve systemets UNDERGANG.

Ifølge Wallerstein er dagens verdenssystem allerede inne i startfasen av denne krisen. Dette løsner opp strukturene og gjør verden mer anarkisk og kaotisk, men samtidig friere. Kaosets krefter vil tilta i styrke og til slutt bryte ned hele systemet. På ruinene av det kapitalistiske verdenssystemet vil det oppstå et nytt og radikalt annerledes verdenssystem. Utfallet i dag er selvsagt totalt usikkert: Det nye verdenssystemet kan bli enda mer undertrykkende og utbyttende (et nytt verdensimperium) eller mer egalitært. Krisen og den kommende verdensutviklingen er tema for neste innlegg: ”Verdenssystemets vekst og fall – del 2”.

The Wave

Read Full Post »

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Read Full Post »

Older Posts »