Vindskeivt

BRAND: Verre tider; verre syner

gjennem fremtidsnatten lyner!

Britens kvalme stenkullsky

senker sort seg over landet,

smusser alt det friske grønne,

kveler alle spirer skjønne,

stryker lavt, med giftstoff blandet,

stjeler sol og dag fra egnen,

drysser ned, som askeregnen

over oldtids dømte by.

– Henrik Ibsen, Brand (1866)

OUVERTURE

I ”Dypøkologien – del 1” var utgangspunktet et kritisk overblikk over hva dypøkologien rommet av eventuelle fallgruver og eksesser. Katalysatoren for essayet var Luc Ferry, i rollen som aktor. I denne hypotetiske rettergangen kan det sies at aktor i beste fall har klart å nøste opp interessante indisier. I tillegg har han en agenda. Gjennom retorisk manipulasjon klarte han å oppnå hos den uinnvidde jury det han eksplisitt advarte mot: Å tillegge visse aktører – her Arne Næss – skyld ved assosiasjon.  Å påpeke overlappinger mellom nazisme og dypøkologi i synet på dyrenes rettigheter, kan raskt føre til en implisitt likestilling. Før vi går videre til dypøkologien, er det høyst viktig å ta et oppgjør med aktoratet gjennom å sette opp et MOTAKTORAT.

Ferry kan ha rett i at det er kryptototalitære tendenser innenfor dypøkologien. Den har iallfall sterkt misantropiske sidestrømninger. Biosentrisk verdensbilde til tross: Arne Næss på sin side, var verken kryptototalitær eller misantropisk. Han var radikal demokrat og antiliberalist på samme tid. Man må ikke enten være totalitær eller liberal demokrat, og man må ikke enten være misantrop eller humanist. Det karakteristiske for nyfilosofen [nouveaux philosophe] Ferry er at han som barn av den kalde krigen forvalter disse falske dikotomiene. Og en nyfilosof TROR på dem [se også denne Vagant-artikkelen].

Hos nyfilosofene finnes det intet ideologisk kontinuum: Slutter man ikke opp om det liberale status quo, så er man muligens tyrannofil. Fra et slikt perspektiv er det kort vei fra et radikalt, direkte demokrati til repressiv stalinisme. På skalaen fra radikalt demokrati til det totalitære, så befinner det liberale status quo seg et sted midt i mellom. Men hakket nærmere det totalitære enn det radikalt demokratiske. Undertegnede vil ikke kritisere Ferry for at han frykter demokratisk mobbvelde, men for at han tegner opp falske dikotomier.

Det er den SIMULERTE folkeligheten hos Ferry og nyfilosofene som er mest graverende. Å være de facto elitist harmonerer dårlig med demokratiske pretensjoner, med mindre man aldri har vært opptatt av begrepsavklaringer. Selv er jeg tilhenger av elitisme, men misliker en tilslørt variant som ikke erkjennes internt.

Uavhengig av hvilket normativt standpunkt man lander på, må man strebe etter en KONSEKVENT sammenheng mellom liv og lære. Machiavelliske opportunister rammes ikke av en slik kritikk: For dem er det hele bare et iskaldt spill der de av instrumentelle årsaker skjuler sin vilje til makt. Hyklerne er derimot de som med et BANKENDE HJERTE taler om humanisme når de samtidig privilegeres av en rådende orden som er dehumaniserende for majoriteten.

Hyklerne drives av en hellig overbevisning som ender opp med å bli uhellig kompromittert av dem selv. Konsekvente opportunister begår aldri slike feil, nettopp fordi deres incentiver ikke styres av noen annen overbevisning enn brutalt selverkjente egeninteresser. Hyklere derimot, rasjonaliserer vekk egeninteressene på idealets alter for å unngå kognitiv dissonans. Nyfilosofene – i likhet med Tony Blair – kjennetegnes nettopp av en slik diagnose.

Poenget med denne digresjonen er som nevnt å ta et oppgjør med et politisk ståsted som DEMONISERER og SYKELIGGJØR ethvert forsøk på å bryte ut av den rådende orden. Samtidig: Som elitist kritiserer jeg ikke Ferry for å være reelt udemokratisk, men for å være inkonsekvent. Hans kvasidemokratiske posisjon blir derfor bare en OBSERVASJON hos undertegnede.

Jeg er enig med Ferry i at streben etter politisk perfeksjon er en snarvei til tyranni. En slik skepsis mot perfeksjoner harmonerer med god konservatisme. Samtidig kan den misbrukes som en unnskyldning for ikke å ta innover seg mulige motforestillinger om at det bestående er fundamentalt galt og katastrofalt i lengden. At noe aldri kan eller bør bli ”perfekt”, er IKKE det samme som at tingenes tilstand aldri KAN eller BØR bli radikalt bedre og annerledes.

La oss nå sette strek over Ferry, og gå videre til sakens kjerne. For å forstå HVA dypøkologien ER, må man ha en viss formening om hva den IKKE er. Det er ikke bare kritikerne av dypøkologien som BLANDER KORTENE når de sidestiller Næss med autoritære økokrater og Martin Heidegger. Forvirringen skyldes like mye disiplene til Næss. Overlappinger mellom Næss og Heidegger finnes, men forskjellene er flere enn likhetene. Slutten av innlegget vil derfor prioritere et forsøk på AVKLARING delvis gjennom å forstå hva Næss ikke er.

ØKORADIKALISME

Som nevnt i ”Dypøkologien – del 1” så er det den grunne økologien de fleste forbinder med miljøvern. Den er REFORMISTISK, og ønsker å opprettholde rammene for status quo ved å forandre den INNENFRA. Den spiller på lag med premissene til det reelt eksisterende demokratiet og det liberal-økonomiske systemet. Naturlig nok er grunnøkologien dominerende i dag, ikke minst fordi dens prinsipp om ”bærekraftig utvikling” er såpass vagt at nesten alle kan slutte seg til den uten å ofre seg drastisk. Miljøbevisst kildesortering er i så måte en grunnøkologisk gest som injiserer god samvittighet inn i den moderne konsument. Også grønn industrialisme kan kalles grunnøkologisk.

Her er det viktig å merke seg at distinksjonen mellom ”dyp” og ”grunn” raskt kan bli en falsk dikotomi. Spesielt fordi betegnelsen ”dyp” står i fare for å monopolisere kontrasten til det ”grunne”. Man er ikke enten ”dyp” eller ”grunn”; man er enten RADIKAL eller ”grunn”. Ved å snakke om økoradikalisme inkluderer man alle andre subversive elementer langs den grønne akse, som f.eks anarkistisk sosialøkologi og økomarxisme. Og økofascisme for den saks skyld, uten sammenligning forøvrig. Dessuten er prefiksen ”dyp” noe pretensiøs, fordi denne filosofien er ikke spesielt dyp. Men ambisjonsnivået er høyere enn alminnelig.

Arne Næss kalte seg riktignok ”reformator”, men dypøkologiens politiske premisser er uansett uforenlige med det bestående. AVVIKLING, og ikke ”utvikling” – forstått som økonomisk vekst – er det sosiale målet: Total desentralisering og favoriseringen av små lokalsamfunn, demontering av staten og den globaliserte økonomien, samt en streben mot klasseløshet. Næss var ingen marxist, men anså sosialismen som mer prisverdig enn kapitalismen. Egalitarisme blant mennesker skal gjenspeile egalitarisme i naturen, der alle organismer – fra blåhvalen til grantreet, påskeliljen og mikrobene – er likestilte og likeverdige.

Unødvendig å si: En praktisk implementering av en slik politikk lar seg neppe gjennomføres via reformer slik strukturene og den gjennomgående konsensus er i dag. Dypøkologien er derfor implisitt revolusjonær, selv om Næss favoriserte reform som politisk gjennomslagsmetode. Anarkistiske sosialøkologer (som Murray Bookchin) og økomarxister (som Joel Kovel) derimot, er eksplisitt revolusjonære. Felles for dem alle er at de tar avstand fra markedsøkonomien og ivrer for et radikalt, direkte demokrati.

Preskriptivt vektlegges det ulikt: Dypøkologene anser enkeltmenneskets mentale omveltning som det primære, mens hos sosialøkologene og økomarxistene kommer dette i andre rekke. For dem er problemet primært av STRUKTURELL art. Her er økonomisk utbytting og økologisk degradering to sider av samme sak. Dessuten settes mennesket i sentrum, og da spesielt hos sosialøkologene. Hos dypøkologene er roten til ondet humanismens arroganse på bekostning av den resterende biosfæren.

Dypøkologien er mindre politisert enn andre former for økoradikalisme, fordi fokuset rettes mest mot en alternativ livsstil og psykologisk forvandling heller enn kamp mot strukturene. Dette er dog en gradsforskjell, for Næss er veldig politisk i sitt hovedverk Økologi, samfunn og livsstil fra 1976. I tillegg må det sies at selv om Næss er grunnleggeren av den dypøkologiske bevegelse, så er dypøkologene en mildt sagt broket forsamling. Næss er i all hovedsak den viktigste og mest kjente BÆREREN av denne ideologien, som er full av divergens. Felles for dypøkologene er enigheten om at alle levende vesener har en EGENVERDI, uavhengig av den ”nytteverdi” de måtte ha for menneskene. Dette fordi alt liv henger sammen.

Utover HELHET som grunnprinsipp, tar ikke dypøkologien standpunkt for eller mot religion. Blant dypøkologene er ateister og agnostikere like mye representerte som de religiøse. Næss selv var ikke troende. Bevegelsen har uansett et kvasireligiøst preg. Hva er dens preskripsjon for en bedre og mer balansert verden? Jo, en systemendring der FORNUFT og FØLELSER spiller på samme lag. Forholdet mellom fornuft og følelser er ment å være komplementært. Det gjenspeiles hos rytter og hest: Rytteren gir hesten ordrer, men det er hesten som bringer ham av sted. Man tror tanken skaper handling, men de må utløse følelser for at noe skal skje. Følelsene er som hesten.

Fornuftsbegrepet til Næss kan man forstå via Spinozas RATIO. Den bør ikke forveksles med den moderne rasjonaliteten, som er en kald og beregnende snusfornuft. Ratios stemme er et kompass man konsulterer når man spør seg følgende:  Hvilke valg er forenlige med menneskets natur? Spinoza (1632-1677) nedvurderte ikke følelsene som en fiende av fornuften, men anså dem som livsviktige og verdensskapende krefter. Ingen bevegelse uten følelser. Ifølge Spinoza defineres ikke menneskets natur som ”godt” eller ”ondt” – et frampek mot Nietzsches ”hinsides godt og ondt”; Nietzsche satte Spinoza høyt – men ut ifra følelsene. De POSITIVE følelsene AKTIVERER menneskets natur,  mens de NEGATIVE følelsene PASSIVISERER den. Sistnevnte kan være hevnlyst, uvilje, hat og misunnelse. Alt hva Nietzsche kalte for slavemoral [se også «Slavemoral vs. ridderlighet»].

De negative følelsene kan være veldig intense, men aldri så SLITESTERKE som de positive, siden de ikke aktiverer hele mennesket. Dets natur er ikke alle aspekter ved mennesket, men noe grunnleggende i vår utrustning. Ifølge Spinoza strømmer det grunnleggende til overflaten gjennom ratios stemme. Denne stemmen kommer INNENFRA og skal hjelpe oss til å transformere negative følelser i retning av det positive. Undertrykking av følelsene er undertrykking av menneskets liv i sin helhet, og i siste instans skadelig for menneskets samkvem med verden.

Spinozisten Næss understreker at vi ikke kan ha et eiendomsforhold til følelser. De er noe som oppstår i møte med oss selv og verden. Ikke bare HAR vi følelser, like lite som vi HAR relasjoner. Men i indre forhold ER vi følelser og relasjoner. Vi kan ikke stille oss utenfor oss selv. Målet er å møte andre medskapninger med hele oss selv. Å ha en følelse for ALT som er LEVENDE er det mest presserende ifølge Næss. En bevisstgjøring av knutepunktene i livets vev må være der før man er i stand til å ta ANSVAR for framtidige generasjoner og framtidens levende vesener generelt. Her gjelder FØLT, ikke abstrakt ansvar.

FRA NÆSS TIL HEIDEGGER OG DAS GESTELL

Da dypøkologien ble lansert av Næss i 1973, var verden på vei inn i en olje- og energikrise. Neo-malthusianerne – i likhet med Næss – mente at verdens befolkning måtte reduseres drastisk: Inntil 90% før den økologiske balansen kunne gjenopprettes. Mange av neo-malthusianerne var autokrater, og ikke fremmede for tanken om økodiktatur. Deriblant økokraten William Ophuls,  som mener at et regime av økologiske konger – forstått som  platonske filosofkonger – og mandariner er menneskehetens redning. For økokratene har ikke massene en positiv rolle: De bør innfinne seg med å være passive undersåtter styrt ovenfra. Aktørene er den økologisk opplyste elite.

Her kunne ikke den egalitære Næss ha vært mer uenig: ”Utviklingen av en økologisk ansvarsbevisst filosofi kan ikke overlates til en elite. For å få slagkraft må alle være med…for å påvirke utviklingen lokalt eller i videre sammenheng” (se Næss 1976: 16). Det er på dette punkt at mistanker om kryptototalitære holdninger mister sin kraft. Ut ifra dette sitatet må det sies at selv om dypøkologien tar avstand fra humanismen – den er som Ferry sier, post-humanistisk – så er den hverken antidemokratisk eller kryptototalitær. Den er tvert imot ekstremdemokratisk på en måte som harmonerer dårlig med parlamentarismen i de reelt eksisterende liberaldemokratier.

Forvirringen rundt dypøkologiens  forhold til diktatur vs. demokrati er ikke den eneste. En uklarhet som går igjen både hos kritikere (Ferry) og disipler (Devall, Sessions og Zimmermann) er at Næss settes i hartkorn med Heidegger. En del av denne misforståelsen kan kanskje spores tilbake til boken Fire moderne filosofer fra 1966, der Næss presenterer Heidegger sammen med Sartre, Wittgenstein og den logiske positivisten Carnap fra Wienerkretsen. Dette var en sammenblanding som skapte furore blant de aller mest dogmatiske empiristene, som anklaget Næss for å være kjetter og forræder (den unge Næss var jo som kjent ultrastringent analytisk filosof).

Dette skjedde på en tid der Næss hadde en gryende interesse for de ”nye” eksistensialistiske strømningene fra kontinentet. Og dette var like før den spirituelle og økologiske vendingen til Næss. Det interessante med Næss var at han ikke avviste kontinentale metafysikere som tåkefyrster som man kunne forvente den gang. Istedet plukket Næss opp delinnsikter han anså som både fruktbare og fascinerende. Men derfra til å si at Heidegger hadde en transformativ virkning på Næss, er muligens ren  paranoia blant kritikere, og ren ønsketenkning blant heideggerianske dypøkologer.

Næss kollaborerte med kontinental ”provinsialisme” ved å reorientere den rundt en allerede hegemonisk anglosaksisk diskurs. Etter Fire moderne filosofer figurerte Heidegger hovedsakelig i godt gjemte passasjer eller fotnoter i tekstene til Næss. I hovedverket Økologi, samfunn og livsstil kritiserer Næss samfunnets ”nyttepregede” gjennomsnittsmåte å se på verden ved å referere til Heideggers grunnbegrep das Man [se også ”Das Man og angstens lyse natt”]. Utover dette er Heidegger aldri eksplisitt nevnt i dette verket. Allikevel indikerer passasjen at Heidegger har satt et visst spor etter seg i bevisstheten til Næss, og at den tyske åndskjempe på ingen måte hadde en nøytral posisjon hos den norske eks-empirist og fjellklatrer.

Både N & H var bekymret over FÆRRE værensmuligheter for mennesket i det teknologisk-kapitalistiske systemet: Spesialisering, fremmedgjøring og fragmentering er faktorer som virker begrensende snarere enn utvidende. Spesialiseringen kan medføre en innsnevring i livserfaringer, dog eventuelt med en større dybdeinnsikt. Fragmenteringen kan nærmest per definisjon – foregå parallelt med en økning i antallet konkrete situasjoner mennesket finner seg selv i, kanskje uten at man riktig går ”inn” i noen av situasjonene.

N & H var begge opptatt over teknologiens skadevirkninger, men  i diametralt ulik grad. Næss var atskillig mer preskriptiv og konkret. Han skiller skarpt mellom idealet om MYK og NÆR teknologi på den ene siden, og den dominerende HARDE og FJERNE teknologien på den andre siden. Med ”myk” og nær teknologi mener Næss en type teknikk som i liten grad reduserer miljøkvalitetene og lagerressursene, som ikke forutsetter råmaterialer, verktøy m.m. som ikke kan skaffes lokalt.

Heideggers teknologikritikk er mer ESSENSIALISTISK. Her er det helt andre – og verre – farer ved teknologi som truer enn de rent konkrete. Med konkret menes det direkte skade forårsaket eller muliggjort av teknologi: Eksempelvis oljelekkasjer i Mexicogulfen eller Tsjernobyl-ulykken. Heidegger er ikke blind for teknologiens konkrete hasarder, og heller ikke for dens fordeler. Ved å ikke gjøre konkret teknologi til primærondet levner han moderne teknologi en legitim rolle. Hvilket er en forutsetning for å ta ham på alvor. Heidegger sier i klartekst: ”Det ville være tåpelig av oss å rase blindt mot teknikkens verden.”

For Heidegger er ikke fysisk skade det vi bør frykte mest: Vi bør heller utforske de VESENSMESSIGE farene, det vi kan kalle sosialiserte endringer i menneskets vesen eller væremåte. Konsensusoppfatningen av hva teknologi ER, er i følge Heidegger det han kaller antropologiske definisjonen der teknologi antas å være et rent instrument for mennesket. Heidegger har et høyere siktepunkt: Han vil undersøke hva teknologi som helhet, som institusjon, som vesen – EGENTLIG er, og ikke minst hva dette vesenet GJØR med mennesket. Teknologi som heideggeriansk begrep dreier seg dermed ikke om en bestemt type teknisk innretning, men mer om et REGIME eller SYSTEM.

Teknologien som regime er for Heidegger FRAMBRINGELSE eller AVSLØRING. Hva slags avsløring kan teknologien utføre? Jo, OPPSTILLINGEN av verden som klar til bruk. Verden forvandles til en type FORRÅD for mennesket, mer enn et sted der det bor og føler seg hjemme. Hele menneskets verden blir på denne måten omgjort til det nevnte ”forråd”, ikke bare det som FYSISK kan stilles opp, som uran fra en gruve eller maskindeler, men også det vi TROR fortsatt er natur – slik Geirangerfjorden blir en bestillbar opplevelse for et cruiseselskap. Både Geirangerfjorden og uranet eksisterer da som BESTAND. Slik skogen utnyttes som industrielt forråd for celluloseprodusentene. Mennesket BOR ikke lenger i verden – det BRUKER den.

Alt dette ”bestillbare” ved verden sammenfatter Heidegger i begrepet das Gestell: Det RAMMER INN teknologiens vesen og den moderne metafysikken. Ikke noe konkret teknologisk, men GRUNNTREKKET til hele vår teknologiske tidsepoke. Den instrumentelle fornuften, der alt behandles som midler eller ressurser, blir dermed enerådende imperativ for verdens mektigste drivkrefter.  Das Gestell overlapper dermed langt på vei med det Marx kalte for tingliggjøring og det Weber kalte for rasjonalisering. Og inntil et sammenbrudd inntreffer, så er det teknologiske imperativs stormløp irreversibelt. Ikke noe menneskelig regime – diktatorisk så vel som demokratisk – makter å demontere das Gestell. Bare etter et sammenbrudd kan kortene deles ut på nytt, er det implisitte budskapet.

At Heidegger kompromitterte sin integritet – han ble riktignok delvis rehabilitert senere – ved å inngå en faustiansk pakt med Adolf Hitler på 1930-tallet, vil nok bidra til at mange ellers lydhøre mennesker lukker seg for hans betimelige budskap. Men mye tyder på at hans teknologikritikk er delvis en anerkjennelse av at det er direkte skadelig å kaste seg på et politisk ekspresstog så lenge det teknologiske imperativ utgjør totaliteten. Den eldre Heidegger virker politisk desillusjonert, og skyr enhver form for aktivisme. Han er en politisk agnostiker på sine eldre dager, og mer opptatt av å dyrke små lommer av VARHET før den store storm kommer [se også «Martin Heidegger og Lysningen«]. Derfor er det ikke så mye konkret å hente her for den konvensjonelle miljøaktivist. Fredrik Hauge og Bellona rammes like mye av Heideggers teknologikritikk som Dick Cheney og amerikanske oljeselskaper.

Når ringen omsider sluttes, kan man oppsummere forskjellene mellom N & H ved å si at Næss er aktivist, mens Heidegger er introvert og tilbaketrukket inntil skydekket åpner seg. Næss er derfor mye mer optimistisk enn Heidegger når det gjelder mulighetene for konkrete endringer. Iallfall på overflaten. Men Næss sier selv et sted at menneskeheten ikke vil lykkes før et stykke ut i det 22. århundret. Tidligst. For en verdensomspennende mentalitet med dets milliarder av føringer må gå til grunne før så skjer. I en hypotetisk dialog mellom N & H ville Heidegger muligens ha gitt en forsiktig støtte til slik langsiktig optimisme.