Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 30. september 2009

The Golden Village in Slovenia

Vi ser en skogglenne (lysning) for forskjell fra tett skog, som kalles “tykning” (”Dickung”) i eldre språk. Substantivet “Dichtung” (diktning) går tilbake til verbet “lichten” (lyse opp). Adjektivet “licht” (lys) er det samme ordet som “leicht” (lett). Å lyse noe opp betyr: å gjøre noe lett, fritt, åpent, f.eks. lage en rydning på et sted i skogen. Det frie rom som da oppstår, er lysningen. Det lyse, i betydningen det frie og åpne, har hverken språklig eller saklig noe til felles med adjektivet “lys”, som betyr “klar”. Dette må aktes på når det gjelder forskjellen på lysning og lys. Likevel består muligheten for en saklig sammenheng mellom begge. Lyset kan nemlig falle inn i lysningen, i dennes åpne rom, og la klarhet spille med dunkelhet i lysningen. Men lyset skaper aldri lysningen først, derimot forutsetter lyset lysningen. Imidlertid er lysningen, det åpne, ikke bare fritt i forhold til klarhet og dunkelhet, men også til lyd og lydens forsvinnen, til klang og klang som toner hen. Lysningen er det som er åpent for alt nærvær og fravær.

Det blir nødvendig for tenkningen virkelig å akte på den sak som her kalles lysning. Av dette blir det ikke, – som det først altfor lett kunne se ut –, trykket ut rene forestillinger av rene ord, f.eks. “Lichtung”. Snarere gjelder det å akte på den ene-stående sak som overensstemmende ble kalt “Lichtung”. Det som ordet betegner i den sammenheng som her er tenkt, det frie åpne, er – for å bruke et ord av Goethe – et “urfenomen”. Vi kunne si: en ur-sak, år-sak. Goethe bemerker: “Man burde ikke søke noe bak fenomenene; de er selv læren om seg selv.” Dette betyr: i det foreliggende tilfelle med lysningen stiller selve fenomenet oss foran den oppgave å lære ut fra fenomenet idet vi utspør det.

I overensstemmelse med dette ville formodentlig tenkningen en dag ikke kunne rygge forskrekket tilbake for spørsmålet om lysningen, det frie åpne, ikke er det, hvor det rene rom og den ekstatiske tid og alt som er til stede og ikke til stede i dette, først har sitt hegnede sted.

– Martin Heidegger –

The Empire of Lights (1967)

I et intervju med bladet Der Spiegel i 1966 uttaler Heidegger: ”Nå kan bare en guddom redde oss”. Denne bemerkningen må sees i lys av Heideggers lesning av Nietzsches utsagn ”Gud er død”. Nietzsches setning gir ifølge Heidegger en treffende diagnose av den moderne kulturen. Mennesket har ikke lenger noen grenser, det er blitt tilbakeført til seg selv, det kan gjøre hva det vil, og det har til tider gjort hva det vil.

Heidegger har ingen konkrete løsninger på denne utfordringen, men sier ydmykt: ”Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer”.

Dette kan virke deprimerende vagt, men det Heidegger sier mellom linjene, er at det dreier seg om å oppsøke DYBDE: Om å komme i kontakt med røttene sine, med jorden, og slik festet vokse seg oppover. Den eldre Heidegger legger vekt på tålmodighet og ettertenksomhet, på det å ikke løpe fenomenene forbi eller tvinge dem frem, men skape rom for dem slik at de kan VOKSE SEG frem. Den årvåkne tanken er Heideggers vei til det guddommelige. En ny type tenkning er den gaven han vil gi til verden. Noe han implisitt forteller ettertiden i intervjuet han gjorde med Spiegel i 1966. En full gjengivelse av intervjuet er bedre enn et referat i dette tilfellet.

* * * * * *

Etter Martin Heideggers vilje skulle denne samtalen ikke offentliggjøres før etter hans død, hvilket den heller ikke ble.

SPIEGEL: De ser åpenbart – slik har De også uttrykt det – en verdensbevegelse, som enten driver frem den absolutte tekniske stat, eller som allerede har drevet den frem?

HEIDEGGER: Ja.

SPIEGEL: Godt. Nå er selvfølgelig spørsmålet: Kan enkeltmennesket overhodet øve noen innflytelse lenger på dette flettverk av tvangshendelser, eller også: Kan filosofien øve noen innflytelse på det, eller kan de sammen øve innflytelse ved at filosofien leder den enkelte eller flere enkeltmennesker til en bestemt handling?

HEIDEGGER: Kan jeg få svare kort og kanskje noe bastant, men utfra lang tids ettertanke: Filosofien vil ikke kunne virke til noen umiddelbar forandring i den nåværende verdens-situasjon. Dette gjelder ikke bare for filosofien, men for all menneskelig tenkning og streben. Nå kan bare en guddom redde oss. Den eneste mulighet vi har igjen, er å forberede en åpenhet i vår tenkning og diktning for guddommens fremkomst eller for guddommens fravær i undergangen: at vi går under for øynene på den fraværende guddom.

SPIEGEL: Finnes det en sammenheng mellom Deres tenkning og denne guddoms tilsynekomst? Finnes det, utfra Deres syn, en årsakssammenheng her? Mener De at vi kan tenke frem denne guddom?

HEIDEGGER: Vi kan ikke tenke ham frem, det eneste vi muligens er i stand til, er å vekke en forventningens beredskap.

SPIEGEL: Men kan vi hjelpe til?

HEIDEGGER: Å forberede beredskapen ville i så fall være den første hjelp. Verden kan ikke gjennom mennesket, men heller ikke uten mennesket være hva og hvordan den er. Etter mitt syn henger det sammen med, at det jeg kaller «væren», – et fra gammelt overlevert, mangetydig og nå forslitt ord – trenger mennesket til sin åpenbaring, sin opprettholdelse og sin utforming. Teknikkens vesen ser jeg i hva jeg kaller «Ge-stell» – et ofte utledd og kanskje klosset uttrykk. At «Ge-stell’et» – denne «innfangetheten», «beslaget», rår grunnen, vil si at mennesket er fanget inn, beslaglagt og utfordret av en makt som åpenbarer seg i teknikkens vesen, og som det selv ikke rår med. Å hjelpe mennesket til å komme frem til denne innsikt: mer krever tenkningen ikke. Filosofien er ved veis ende.

Teknikkens planetariske overmakt

SPIEGEL: I tidligere tider – og ikke bare i tidligere tider – tenkte man i alle fall at filosofien, om enn bare sjeldent direkte så dog indirekte hadde stor innvirkning, ja at den kunne gjøre mye indirekte, at den faktisk har hjulpet de nye strømninger til gjennombrudd. Alene hos de tyske store filosofnavn som Kant og Hegel inntil Nietzsche, Marx ikke å forglemme, finner vi bevis på at filosofien, ad omveier har hatt en uhyre stor virkning. Mener De da at det er slutt på denne filosofiens virkning? Og når De sier at den gamle filosofi er død, at den ikke finnes lenger, er da også den tanken med i bildet at denne filosofiens virkning – om den noen gang har vært der – ikke finnes lenger, i det minste ikke i dag?

HEIDEGGER: Ved en annen slags tenkemåte er en indirekte virkning mulig, men ingen direkte, slik at tenkningen liksom kausalt skulle forandre verdens tilstand.

SPIEGEL: Unnskyld, vi vil ikke filosofere, til det strekker vi ikke til, men her tråkles jo politikk og filosofi i hop, så tilgi oss at vi trekker Dem inn i en slik samtale. – De sa nettopp at filosofien og den enkelte ikke kan gjøre noe, utenom…

HEIDEGGER: … denne forberedelse av beredvilligheten til å holde seg åpen for guddommens ankomst eller uteblivelse. Erfaringen av denne uteblivelse er ikke ingenting, men en menneskets befrielse fra det som jeg i «Sein und Zeit» (væren og tid) kalte henfallenhet til det som er. Til en forberedelse av den nevnte beredvillighet hører at en tenker og blir klar over det som er i dag.

SPIEGEL: Men i så fall måtte jo denne berømte impulsen utenfra komme, en guddom eller hvem det ellers måtte være. Med andre ord: utfra seg selv og sin egen selvtilstrekkelighet vil tenkningen i dag ikke lenger kunne utrette noe? Før i tiden kunne den det, etter de samtliges og – tror jeg – også vår oppfatning.

HEIDEGGER: Men ikke umiddelbart.

SPIEGEL: Vi nevnte Kant, Hegel og Marx som store bevegelsesskapere. Men også fra Leibniz er det utgått impulser – til utviklingen av den moderne fysikk og med det til fremveksten av den moderne verden overhodet. Vi tror De sa isted at De i dag ikke lenger regner med en slik virkning.

HEIDEGGER: Ikke lenger i filosofiens forstand. Den rolle som filosofien hittil har spilt, er i dag overtatt av vitenskapene. For å gi et tilstrekkelig klart begrep om tenkningens «virkning», måtte vi drøfte mer inngående hva som i denne sammenheng kan kalles «virkning» og hva «å bevirke». Her ville det, når vi har drøftet setningen tilstrekkelig fra grunnen av, trenges en klar skjelning mellom foranledning, tilskyndelse, fremdrift, støtte, hindring og medhjelp. Filosofien løser seg opp i enkeltvitenskaper: i psykologien, logikken, statsvitenskapen.

SPIEGEL: Og hvem inntar filosofiens plass i dag?

HEIDEGGER: Kybernetikken.

SPIEGEL: Eller den fromme som holder seg åpen?

HEIDEGGER: Men det er ikke lenger filosofi.

SPIEGEL: Hva er det da?

HEIDEGGER: Jeg kaller det «Den annen tenkning». …

SPIEGEL: For omtrent to år siden talte De under en samtale med en buddhistmunk om «en helt ny metode i tenkningen» og sa at denne nye metode «foreløpig bare kunne gjennomføres av få mennesker». Vil De med dette ha uttrykt at bare meget få mennesker kan ha den innsikt som etter Deres syn er mulig og nødvendig?

HEIDEGGER: «Ha» den i den helt opprinnelige betydning av at de til en viss grad kan sette ord på den.

SPIEGEL: Ja, men overføringen til virkeliggjørelse ble fra Deres side heller ikke i denne samtalen med buddhisten fremstilt på en anskuelig måte.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke anskueliggjøre. Jeg vet ingenting om hvordan denne «tenkningen» virker. Det kan også være slik at en tenknings vei i dag vil føre til taushet, for å bevare tenkningen for å bli forkludret i løpet av et år. Det er også mulig at det kan ta 300 år før den «virker».

Ørnen

SPIEGEL: Vi skjønner meget godt. Men siden vi ikke lever om 300 år, men her og nå, har vi ingen mulighet for å tie. Vi, politikere, halvpolitikere, statsborgere, journalister osv., vi må uavlatelig treffe en eller annen avgjørelse. Systemet som vi lever under, er vi nødt til å innrette oss etter, vi må søke å forandre det, må speide etter den smale port til en reform, den enda smalere til en revolusjon. Hjelp venter vi fra filosofen, om enn – naturligvis – bare indirekte hjelp, hjelp ad omveier. Og så hører vi: Jeg kan ikke hjelpe dere.

HEIDEGGER: Det kan jeg heller ikke.

SPIEGEL: Det må ta motet fra ikke-filosofen.

HEIDEGGER: Jeg kan ikke, for spørsmålene er så vanskelige at det ville være imot meningen med denne tenkningens oppgave å liksom opptre offentlig, å preke og utdele moralske karakterer. Kanskje får denne setning våge seg: Til hemmeligheten med teknikkens utenkte vesens planetariske overmakt svarer foreløpigheten og uanseligheten av den tenkning som prøver å følge opp dette utenkte.

SPIEGEL: De hører ikke til dem som kunne vise en vei om De bare ble hørt?

HEIDEGGER: Nei! Jeg vet ingen vei til en umiddelbar forandring av den nåværende verdenstilstand, i tilfelle av at det overhodet er mulig for mennesker. Men for meg ser det ut til at den forsøksvise tenkning skulle kunne vekke, klarne og styrke den allerede nevnte beredskap.

SPIEGEL: Et klart svar – men kan og får en tenker lov til å si: Bare vent, innen 300 år vil vi vel komme på noe?

HEIDEGGER: Her dreier det seg ikke om bare å vente til mennesket kommer på noe etter 300 år, men om, uten krav på å kalles profet, å tenke forut, inn i tiden som kommer utfra de knapt tenkte grunntrekk av den nåværende tidsalder. Å tenke er ikke det samme som å være uvirksom, det er i seg selv å handle, å stå i dialog med verdens tilskikkelse. For meg ser det ut til at skjelningen mellom teori og praksis, som stammer fra metafysikken, og forestillingen om en overførelse mellom de to, sperrer veien til innsikt i det jeg forstår som tenkning. ….. Det er min overbevisning at kun fra det samme sted i verden, hvor den moderne tekniske verden oppstod, kan også en omsnuing være i forberedelse, at den altså ikke kan finne sted ved overtagelse fra zen-buddhisme eller andre østlige verdenserfaringer. For å kunne tenke på nytt, om-tenke, trengs hjelp fra den europeiske tradisjon i form av en nytilegnelse av den. Tenkning kan bare forvandles ved en tenkning som har samme opprinnelse og bestemmelse.

SPIEGEL: På selvsamme sted hvor den tekniske verden oppstod, må den også, mener De …

HEIDEGGER: …i hegelsk forstand blir «opphevet», ikke skjøvet til side, men hevet opp og oppbevart, om enn ikke ved mennesket alene.

SPIEGEL: De tiltror spesielt tyskerne en særlig oppgave her?

HEIDEGGER: Ja, i betydningen av samtalen med Hölderlin.

SPIEGEL: Tror De at tyskerne er spesielt kvalifisert for denne omsnuingen?

HEIDEGGER: Jeg tenker på det tyske sprogs særskilte indre slektskap med grekernes sprog og tenkning. Dette bekreftes i dag stadig for meg av franskmennene. Når de begynner å tenke, snakker de tysk; de påstår at de ikke klarer seg med sitt sprog.

SPIEGEL: Vil De med dette forklare at De i de romanske land og særlig hos franskmennene, har hatt en så stor virkning?

HEIDEGGER: Fordi de ser at de med hele sin store rasjonalitet ikke kan klare seg lenger i dagens verden, når det dreier seg om å forstå den i dens vesens opprinnelse. Like lite som man kan oversette dikt, kan man oversette en tenkning. Man kan i høyden gjengi den med andre ord. Så snart man gir seg til å oversette ordrett, blir alt forvandlet.

SPIEGEL: En ubehagelig tanke.

HEIDEGGER: Det hadde vært bra om det i stor målestokk ble gjort alvor av denne ubehageligheten, og man endelig ble klar over hvilken skjebnesvanger forvandling den greske tenkning ble utsatt for ved at den ble oversatt til romersk-latinsk, noe som til denne dag forhindrer den tilstrekkelige etter-tenkning av den greske tenknings grunnord.

SPIEGEL: Herr professor, vi skulle egentlig alltid gå ut fra den optimisme at noe lar seg meddele, og oversette, for hvis denne optimismen, nemlig at tankeinnhold også lar seg meddele over sproggrenser, opphører, så truer provinsialisering.

HEIDEGGER: Vil De kalle den greske tenkning «provinsiell» til forskjell fra forestillingsmåten i det romerske verdensrike? Forretningsbrev lar seg oversette til alle sprog. Vitenskapene, det vil allerede for oss i dag si naturvitenskapene med den matematiske fysikk som grunnvitenskap, lar seg oversette til alle verdenssprog, eller rettere sagt: de blir ikke oversatt, men talt på det samme matematiske sprog. Vi berører her et vidt felt, som vanskelig lar seg skritte opp.

SPIEGEL: Kanskje også dette følgende hører til dette tema: Uten å overdrive så har vi for øyeblikket en krise med hensyn til det demokratisk-parlamentariske system. Vi har hatt den lenge. Vi har den særlig i Tyskland, men ikke bare i Tyskland. Vi har den også i demokratiets klassiske land, i England og Amerika. I Frankrike er det ikke engang en krise lenger. Spørsmålet er nå: Kan det ikke likevel komme hentydninger fra tenkernes side, gjerne for meg som et biprodukt, til at dette system enten må erstattes av et nytt, og hvordan dét skal se ut, eller at en reform måtte være mulig, og hentydninger om hvordan reformen kunne la seg gjennomføre? Ellers blir det som nå: at det filosofisk ikke-skolerte menneske – og det vil jo normalt være det som har hånd om tingene (skjønt det ikke bestemmer dem) og er i hendene på tingene, – at dette menneske ender opp med feilslutninger, ja kanskje med skrekkelige kortslutninger? For å komme til poenget: Skulle ikke filosofen likevel være rede til å tenke igjennom hvordan menneskene kunne innrette sitt liv med hverandre i denne verden som de selv har teknifisert, og som kan hende har tatt makten fra dem? Venter man ikke med rette av filosofen at han gir oss visse hentydninger om hvordan han forestiller seg en livsmulighet, og forfeiler ikke filosofien en del, om enn kanskje bare en liten del, av sitt yrke og kall, når han ikke meddeler noe om det?

HEIDEGGER: Så vidt jeg kan se, er et enkelt menneske, utfra tenkningen, ikke i stand til å gjennomskue verden som helhet så entydig at han kan gi praktiske oppskrifter, og dette især stillet overfor den oppgave, i første omgang å finne tilbake til et grunnlag for tenkningen selv. Så lenge den tar seg selv alvorlig i forhold til den store tradisjon, ville tenkningen forstrekke seg om den her skulle gi seg i kast med å gi anvisninger. Med hvilken hjemmel kunne dette skje? På tenkningens område finnes det ingen autoritative utsagn. Det eneste som kan tjene som målestokk for tenkningen, er den sak selv som skal betenkes. Men denne saken er det som det fremfor alt annet må stilles spørsmål ved. For å kunne gjøre dette saksforhold innlysende, ville det først og fremst være nødvendig med en drøftelse av forholdet mellom filosofien og vitenskapene, hvis teknisk-praktiske landevinninger i dag ser ut til å gjøre en tenkning i filosofisk betydning mer og mer overflødig. Den vanskelige situasjonen som tenkningen selv er kommet i med hensyn til dens egen oppgave, svarer derfor til den fremmedgjøring overfor tenkningen som nettopp får sin næring gjennom vitenskapenes maktstilling, og som må gi avkall på å kunne svare på dagens praktisk-livssynsmessige spørsmål… Men tenkningens største nød består i – så langt jeg kan se det – at ennå ingen tenker taler, som kunne være «stor» nok til å bringe tenkningen umiddelbart og i preget skikkelse frem for sin sak og dermed på sin vei. For oss som lever i dag er det store ved det som skal tenkes, for stort. Vi må kanskje bemøye oss med å bygge på en overgangs smale og ikke særlig langt rekkende gangbroer.

SPIEGEL: Herr professor Heidegger, vi takker Dem for denne samtalen.

Schnee_Hütte

Read Full Post »