Vindskeivt

Ikke siden Timur Lenk for mer enn 600 år siden valset over Sentral-Asia og Midtøsten med sine vrede horder, har det lyktes fremmede makter å underlegge seg afghanerne. Og den eneste europeer som har temmet fjellfolkene i Hindu Kush, var Aleksander den Store 1700 år før det igjen. «Afghanerne» er imidlertid bare en samlebetegnelse for de folkene som utgjør landets etniske lappeteppe. Deres brorskapsfølelse har ofte vært betinget av imperialistenes invasjoner. Hver gang okkupantene har mistet appetitten og vendt hjem, har den afghanske enhet enten vært meget skjør eller blitt løst opp i blodbad og krig.

Historien gjentar seg, sier noen. Det gjør den ikke, sier andre. Hvem har rett? Begge, men de snakker forbi hverandre. Aktørene og plottets detaljer er unike og trer inn i forgjengelige konstellasjoner. Man kan aldri stå i den samme elva to ganger, sa Heraklit. For verden og historien er i drift. Men GRUNNHISTORIENE vender syklisk tilbake og nedfeller seg i symmetriske mønstre. Afghanistan har blitt kalt for «imperienes kirkegård». Her har mang en eventyrers hybris møtt sin Nemesis. Dette er kanskje Afghanistans fundamentale grunnhistorie.

På 1800-tallet var Afghanistan bufferen mellom det russiske tsarriket og det britiske imperium. Kongeriket var brikken i «the Great Game» i den anglo-russiske rivaliseringen som pågikk i nesten et helt århundre fram til tyskerne skremte britene og russerne inn i hverandres favntak i 1907. To kriger (1839-42 og 1878-80) og en konflikt i 1919 der britene søkte kontroll over det uregjerlige landet, endte hver gang med en smell. Noen vil kanskje innvende at den andre anglo-afghanske krigen 1878-80 endte med britisk triumf, men det viste seg å være en pyrrhosseier som kostet atskillig mer enn den smakte. Og den afghanske årelatingen av Sovjetunionen på 1980-tallet behøver vel ikke utdypes.

USA og følgesvennene så ut til å bryte dette mønsteret da de med Nordalliansens assistanse i 2001 drev ut Talibanregimet og jaget vekk Al-Qaida. Talibanerne hadde til da klart noe så usannsynlig som å kontrollere det ukontrollerbare. Og da selvfølgelig med de mest repressive metoder. Bare afghanere klarer det kunststykke å underkue andre afghanere. Imens braket det løs i Irak, som sank ned i en følelse av kataklysme. Og Afghanistan gled inn i glemselens dis som en kommende suksesshistorie. 70 000 vestlige styrker fra 37 land klarte tilsynelatende det som 40 000 flere soldater fra den røde armé ikke klarte: Å føre motstandsbevegelsen på defensiven. Alle var innforståtte med at det ville ta tid, men hvem som til slutt skulle heise seiersfanen var hinsides enhver tvil.

Siden den gang har kataklysmen gradvis forskjøvet seg fra Mesopotamia til Hindu Kush. Stormen har løyet i Irak, mens uværsskyene har tetnet til på den afghanske himmel. Åtte år etter Vestens innmarsj er fasiten delvis klar: 70 000 vestlige soldater er like gode garantister for et vellykket oppdrag som 110 000 sovjetiske. Flere russiske generaler har estimert at det trengs minst en million (!) mann for å pasifisere landet. Det sa de på 1980-tallet og i 2001. Og nå i 2009. NATO er neppe uenig. Men hvor skal man hente denne kanonføden fra? Er offerviljen tilstrekkelig i det hedonistiske Vesten, som i disse dager attpåtil er i en økonomisk resesjon? Mujaheddin fikk i det minste amerikanske Stinger-raketter i kampen mot russerne. Taliban i dag klarer seg uten.

Taliban kontrollerer nå 70% av landet ifølge ferske kilder, og man skal ikke langt utenfor Kabul før suvereniteten er de facto deres. Infrastrukturen i landet er like steinaldersk som tidligere, ruinene fra 30 års krigføring står der enda. Og eksportprofilen domineres av en stadig mer blomstrende opiumsøkonomi som dekker etterspørselen til nihilistiske forbrukere lenger vest. Europeiske narkomane er Talibans finansielle velgjørere. Og undergrunnshandelen lar seg visst ikke stoppe. Dette er og blir en utholdenhetskamp der den ene part har mer å tape enn den andre.

Spillet endrer gradvis karakter i mellomtiden. Stemningen innad i NATO er åpenbar dyster. Mellom linjene sier generalsekretæren at dersom de ikke lykkes, vil de ikke bare etterlate seg et land i fundamentalismens triumferende vold, men muligens også likvidere en militærallianse som har overlevd seg selv til nå. At Afghanistan kan bli NATOs kirkegård.

På NATO-toppmøtet i Krakow nylig har man gått inn for å kunne bruke spesialstyrken NATO Response Force. Obama har også varslet opptrapping. Kan de klare å snu tidevannet selv uten en million flere? Talibans sprenging av en 30 meter lang jernbru i det strategisk viktige Khyberpasset ved den fiktive grensen til Pakistan har tydeliggjort alvoret i situasjonen. Forsyningene går stort sett via Pakistan, og de rammes jevnlig av overfall, ran og bomber. Noe som har åpnet for en alternativ logistisk rute gjennom Russland. Men russerne selger seg neppe gratis. Noe polakkene, balterne, ukrainerne og georgierne frykter. At amerikanerne for realpolitikkens skyld gir russerne garantier på deres bekostning: Ingen rakettskjold og stengte NATO-dører for Ukraina og Georgia. Tiden vil vise.

Bortenfor porten til imperienes kirkegård foregår et langt større parallelldrama, som egentlig er vevd inn i det samme plottet. Fullbyrdes kataklysmen her, er en vestlig opptrapping virkelig fånyttes. Glem Gaza. Glem Vestbredden, Irak og Iran. Den løse kanonen heter Pakistan. En atommakt som rives opp innenfra i kampen mellom en korrupt elite og fremadstormende islamistiske motkrefter som har fratatt Zardaris regjering herredømmet over Nordvest-Pakistan. Taliban vokser i styrke på begge sider av den fiktive grensen.

Ifølge den pakistanske journalisten Ahmed Rashid – som nylig skrev en meget innsiktsfull bok ved navn Descent into Chaos – er drapet på Zardaris kone Benazir Bhutto og dagens krise bare begynnelsen på noe langt verre. Implikasjonene er globale, og ingen kan overskue konsekvensene. Samtidig med den økonomiske resesjonen opplever Vesten en mer dramatisk resesjon: Den demografiske. Om noen tiår er den type krigføringer som i Afghanistan ikke lenger gjennomførbare. Og visjonen om en bølge av humanitære intervensjoner er og blir en liberalistisk 90-tallsutopi. Konfigurasjonen av styrkeforholdene er allerede merkbare.