Feeds:
Innlegg
Kommentarer

Archive for 26. februar 2009

2009 er nok et jubileumsår. Internasjonalt markerer vitenskapen at det er 150 år siden Charles Darwins gjennombrudd. Herfra forstod man at via et naturlig utvalg, så vil de fordelaktige egenskapene til en pre-sjiraff være en forutsetning for den nålevende sjiraffen. Og han føyet til at menneskene stammer fra apene. Her hjemme feires et annet 150 års-jubileum, nemlig den for Knut Hamsuns fødsel. Ifjor var det Hauge og Tveitt, i forfjor Edvard Grieg, og året før det igjen Henrik Ibsen. La oss stoppe der, for å ikke lage en unødvendig lang og støvete katalog. På hvilken måte begeistret Ibsen Norge så inderlig i 2006? Hva var det kulturministeren, rikssynsere, teatersjefer, litteraturkritikere og gode mennesker framhevet som særlig flatterende med den kinnskjeggede misantropen fra Skien?

Spør en hvilken som helst Ibsen-«kjenner» og du vil muligens få til svar at det er hans «feministiske» stykke «Et dukkehjem» som er det mest lesverdige og aktuelle han skrev. For Nora har siden hennes brudd med Helmer inspirert mang en kvinne til å ikke lenger være mannens dukke og objekt. Og det var dette stykket norsklærerne på grunnskolen og videregående plaget meg med år etter år. Slik at jeg fram til jubileumsåret ble vaksinert mot å lese Ibsen, og forsaket meg fra å lete etter de skatter mannen hadde gravd ned mellom sine linjer.

Dette er dog ingen kritikk av mine utmerkede norsklærere den gang, men heller et skyts mot måten institusjonene har vanskjøttet vårt litterære arvesølv. Ennvidere ser de det som deres fornemste oppgave å forvandle dikterens hjertesaft til det tynne piss de serverer for deres studerende. Visse mennesker kan ikke danne insulin. Andre kan ikke danne verden. De offisielle festtalene er, som dere skjønner, parkerte: For herpå i dette innlegget følger en beklagelse over alle tidsaldres store ånder, hvis høyere overveielser er blitt blåst vekk av de banale meningers vind.

Alt hva åndskjemper etterlater seg, har en tendens til å leve sitt eget liv. Hadde Henrik blitt vekket opp fra de døde i 2006, ville det muligens ha vellet opp eder og galle i mannen over synet av den nasjonale onani som feiret alt annet enn hans måte å være i verden på. Hele farsens kjerne var å pleie vårt systems pretensiøse selvbilde. Uavhengig av jubileet, har vi i tillegg en institusjon oppkalt etter en av Ibsens mesterlige parodier – Peer Gynt – som har delt ut priser hvert år siden 1971. En for noen sjørøveraktig moldenser fikk «Peer Gynt»-prisen i 2006.

Den første statuetten til denne institusjonen er følgende: «Den som blir valt må vera ein person eller ein institusjon som har markert seg på ein positiv måte på det samfunnsmessige plan, og som har gjort Noregs namn kjend i utlandet». At dannelsesløse stortingsrepresentanter har en finger med i dette spillet er mildt sagt urovekkende. I tillegg sies det : «Peer Gynt skal vera ein etterspurt samarbeidspartnar og leverandør av emosjonelle opplevingar i ein lokal, nasjonal og internasjonal MARKNAD». Peer Gynt har med andre ord blitt redusert til et varemerke, og forvaltes dermed av profittmaksimerende kremmere.

Hele den grunnfalske rammen rundt Ibsen-jubileets folkefest tente en nysgjerrig gnist i meg, så jeg kjøpte meg Ibsens samlede verker i ett bind, og tok fatt på en eventyrlig reise inn i hans verden av personer som framstår som mer virkelige enn de som eksisterer i virkeligheten. Det slo meg fort at mannen måtte ha vært et granatnedslag i borgerskapets blomsterbed. Et eller annet hadde rammet ham som et lyn og fortalte ham HVEM de var. Han leste aktivt: Det kalles å SKRIVE. Henrik hadde sprengt de dempede stemmers harmoni med et barns dissonans og fått det evige uakseptable svar tilbake.

the-path-of-genius-1918

Litteraturkritikerne den gang var ikke annerledes enn de som i dag vralter rundt i offentlighetens søledam. De systemintelligente kastratene som hyller Ibsen grenseløst nå, ville muligens ha ønsket hans ruin hadde de levd på hans tid. Er det ikke med slike som med en bestemt type peppermøer: De vet alt om hvordan barn skal oppdras, men selv kan de ikke få noen.

Det er vanskelig å plukke ut et favorittstykke av Ibsen, fordi man gjerne ender med å ramse opp innholdsfortegnelsen. «Et dukkehjem» er dog ikke på listen. Dens betydning krympes betraktelig sammenlignet med det mer subversive skuespillet om Doktor Stockmans kamp mot massetyranniets forsøk på å tie ihjel de autentiske dissentere. Det er dette stykket den navlebeskuende offentlighet ønsker å feie under teppet, for her er det nok sprengkraft til å pulverisere alle premissene vårt samfunns selvgodhet hviler på. Det er i «En folkefiende» at Ibsen virkelig er TIDLØS. Ibsen var så mangt, men jeg tør påstå at det er her vi for alvor lærer mannen å kjenne.

Doktor Stockman er hovedpersonen i «En folkefiende». Han er lege av profesjon, og oppdager at byens nye investering, en badeanstalt, byr på forurenset og smittefarlig vann. Han venter ros, men høster storm. Det går opp for ham at flertallet ALDRI har rett, det kommer bare diltende etter der FORPOSTFEKTERNE, den radikale intelligentsia tidligere har vært: «Disse menn står liksom ute mellom FORPOSTENE, så langt framskutt at den kompakte majoritet ennu ikke har rukket dit, – og DER kjemper de for sannheter som ennu er FOR NYBÅRNE i bevissthetens verden til å ha fått noe flertall for seg.»

Og det er de alminnelige, konturløse borgerne som er stykkets skurker: «Sannhetens og frihetens farligste fiender iblant oss, det er den KOMPAKTE MAJORITET. Ja, den forbannede, kompakte, LIBERALE majoritet, – DEN er det! Nu vet I det», sier Ibsen. Men som sagt, på et eller annet tidspunkt synker dissenterens budskap inn: «En normalt bygget sannhet lever – la meg si – i regelen en 17-18, høyst 20 år; sjelden lenger…De sannheter som massen og mengden godkjenner, det er de sannheter som FORPOSTFEKTERNE holdt for sikre i våre bestefedres dage». Men da har disse pionerene for lengst beveget seg VIDERE. For på nytt å høste storm, og for på nytt erkjenne at den STERKESTE er han som mest står alene.

Almuen som Ibsen her tar et oppgjør med, finnes ikke bare dypt der nede, den kryr og myldrer like opp til samfunnshøydene. Den gang som nå. Med få hederlige unntak, er det nærmest ingen i Norge etter dette som har vært i nærheten av en like skarp samfunnsanalyse. Problemet med mange av dagens «rikssynsere» og «hoffintellektuelle» i det offentlige rom er ikke deres kampsmarte attributter, men deres mangel på BUDSKAP og SUBSTANS.

Hadde Ibsen fått 100 år til i sitt fysiske liv, så er det to mulige utfall av en slik forlengelse: Den første muligheten er at han ville ha blitt nedgradert til å bli museumsinspektør. Derfor bør forpostfektere ikke leve altfor lenge. For noen kommer nobelprisene – dog ikke for Ibsen, men derimot for den almuesentimentale Bjørnson – så kommer opplagene, og forsteiningen på fødebyens torg. Til slutt hilser pene og etablerte folk på ham på gaten, og han har i grunnen lyst til å snu seg bort for å spytte.

Men jeg kan ikke tenke meg at Ibsen ville ha stivnet. Det andre mulige utfallet er at han ville ha gått videre og funnet nye urovekkende trekk i folkedypet. Og han ville kanskje ha blitt utstøtt på nytt. Det geniale i hans eventuelle virkelig sene periode ville kanskje ikke ha blitt anerkjent umiddelbart, siden hans nye innsikter i denne perioden ville ha beveget seg MOTSTRØMS i forhold til det som opptok forgrunnen av ordskiftet. Slik Beethovens siste strykekvartetter ble oppfattet som ikke annet enn et kaos av lyder og senilitet av hans samtidige.

Den dagen ville ha kommet da han føler at hans lykke var så stor og ufortjent, at han neppe ville kunnet sørge over dens logiske opphør mer enn den mette ergrer seg over den tomme tallerken. Forpostfektere som ham ville da ha sagt: «Ja, la oss få en ny åpenbaring! La oss bli barn igjen, så vi kan bli voksne på en NY MÅTE! Ikke håpløse og resignerte, men kjærlige og nysgjerrige, fulle av eventyrlyst!»

Read Full Post »